Dere som kjenner meg eller har fulgt meg en stund, vet nok at vi har en over gjennomsnittet ivrig fotballjente i huset. Dermed er den neste måneden også forbeholdt fotball på TV. Men i går ble alt snudd helt på hodet, og TV-bildene fra København viste alt annet enn festfotball. Både jentungen og jeg satt lamslåtte med tårer i øynene og uro i hjerte og mage mens vi så på det som skjedde på banen. Ikke lenger en kamp om poeng, men en kamp om liv. For å være helt ærlig, vi fikk se alt for mye. Mye mer enn vi trengte. Men det er en helt annen sak. Jeg er i alle fall ikke et sekund i tvil om at det jeg så i går er noe av det verste jeg har sett. At en veltrent fotballspiller ser helt normal ut i det ene øyeblikket for så å falle sammen og trenge livreddende førstehjelp. Jeg ble rett og slett kvalm. Og jentungen kjente det litt ekstra, Tottenham-supporter som hun er. Hun har fulgt Eriksen siden tiden hans der, og dette ble nesten helt uforståelig for henne. At han bare kunne falle om sånn. Og tenk om de ikke fikk liv i ham.. Vi tenkte nok det verste begge to, i likhet med alle andre som fulgte TV-bildene.

Men så var det den andre siden av hendelsen. Den imponerende, fine og rørende siden. Fra de raske reaksjonene til spillere, dommer og medisinsk apparat. Kapteinen som virkelig sto frem som en Kaptein (med stor K altså). Som spurtet til, tok et umiddelbart ansvar først for lagkameraten som lå nede på bakken og senere for hans skrekkslagne samboer. Lagkameratene som dannet en menneskelig vegg rundt Eriksen for å skjerme ham fra kameraene i sitt mest alvorlige og sårbare øyeblikk, og også kanskje for å skjerme oss som så på litt. Som eskorterte ham av banen og som utrolig nok også kom ut igjen og spilte ferdig kampen (spør du meg så skulle den bare vært avsluttet og blitt stående som 0-0, men det er også en helt annen sak). Det står så utrolig respekt av det. De tapte kanskje kampen, men de vant likevel den aller, aller viktigste!

Det vi så i går var så absolutt både den verste og den fineste delen av fotball. For det har skjedd før at spillere har falt om sånn. Ikke alle har vært like heldige som Eriksen var i går. Ikke alle har fått livet i gave på ny. Men lagfølelsen, samholdet og vennskapet i fotballen, det kan være så ufattelig fint. Og i går så vi dette så tydelig. På sitt aller, aller beste. Fotballfamilien rett og slett. Og sånn egentlig, så er det det aller viktigste. Livet handler ikke om fotball. Men fotball kan innimellom handle om livet. Og i går dere, da vant livet i aller høyeste grad!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå