I trappa vår står et glasskap med tre hyller. En med babyminner fra eldstemann, en med babyminner fra jentungen og en med babyminner fra minstemann. Og helt nederst, de få tingene vi har etter Megan.
I går hadde minstemann en kompis på besøk som aldri har vært her før. Han stoppet opp i trappa og spurte minstemann hvem sine sko som sto på øverste hylle. Og minstemann forklarte. «Det der er storebroren min sine, det er storesøsteren min sine og det er mine. Og det er lillesøsteren min sitt.» Kompisen ble litt rar, for det var nytt for ham at minsten har en lillesøster. Jeg kunne nesten høre ham tenke og lure på hvor hun var. Og det tror jeg nesten minstemann gjorde også, for han spurte kompisen: «Vet du hvor rommet til lillesøsteren min er?» Nei, det visste han ikke. I neste øyeblikk pekte minsten opp i lufta og erklærte at søsteren hans ikke bor hos oss men i himmelen. Og det var det liksom. Helt naturlig. I neste øyeblikk var de tilbake i leken som om ingenting hadde hendt. Og jeg satt igjen og smilte for meg selv, mens jeg ble helt varm om hjertet. Jeg tror mange voksne kan ha litt å lære av et 7-årig barnesinn. Så ukomplisert og naturlig kan det faktisk være.
Jeg har aldri vært noe vintermenneske og er absolutt ikke en av alle disse som er født med ski på beina. Vår og sommer, det har alltid vært min tid. Når høsten og vinteren kommer, pleier humøret å dale i takt med mørket og regnet. Men denne vinteren er annerledes. Desember med gråvær og tidvis veldig glatte veier var ingen høydare. Jeg er nemlig redd for glattisen. Hele kroppen spenner seg i redsel for å falle og brekke lårhalsen og det som verre er. Begynner å bli gammel vet dere..
Men januar har levert! Plutselig ble vinteren fin. Rett og slett vakker. Med akkurat passe snø, sol og kuldegrader. Og jeg elsker det! Det er noe med denne typen vinter som minner meg om barndommen. Jeg blir glad når jeg titter ut vinduet og ser bakken og trærne dekket av snø. Og når sola skinner fra skyfri himmel blir det bare enda vakrere. Og kaldere. Og sånn vil jeg ha det.
Det er forfriskende å følge minsten til skolen på morgenkvisten, når det fortsatt er mørkt og gradestokken viser godt over 10 blå. Merke at dagslyset kommer sigende mens jeg i ensom majestet trasker hjemover. Høre knirkingen fra den kalde snøen under føttene mine. Kjenne kulden i kinnene og i lungene mens snørret fryser i nesen og øyevippene får et fint lag med rim. Kjenne roen og nyte det vakre vinterlandskapet i nabolaget. Komme hjem og varme meg ved peisen (eller med en treningsøkt, men den peiskosen høres jo mye koseligere ut) som virkelig får kjørt seg om dagen. Kjenne varmen komme tilbake i kropp og kinn mens jeg føler meg frisk og våken. Kjenne glede og velbehag. Da er faktisk vinteren veldig fin likevel!
Ikke misforstå, jeg gleder meg allerede til vår og sommer, det er fortsatt favoritt-tiden av året. Men det er faktisk sant at enhver årstid har sin sjarm, og sånn vinter som vi har akkurat nå kan jeg gjerne ha en stund til. For den er virkelig magisk!
Etter en lang og deilig juleferie er hverdagen over oss igjen. Jula er ryddet bort og stua føles litt kald og tom. Det eneste som gjenstår er en del pepperkaker som må spises opp. Jobber innimellom iherdig med akkurat det. Blir absolutt mindre svinn i år, men det skyldes forhåpentligvis at jeg bakte mindre og har gitt bort en del. Om ikke så frykter jeg alvorlig for bunadskroppen.
Jeg satte meg jo et mål på sensommeren i fjor, at til 17. mai skulle bunaden passe. Jeg er faktisk litt imponert over meg selv, for jeg har vært veldig standhaftig både med kosthold og trening siden målet ble satt. Bunaden passer fortsatt ikke, men jeg har sakte, men sikkert gått nedover i vekt. Nesten 10 kilo ble det før julen kom, selv om det kanskje ikke ser sånn ut. Formen har blitt bedre, kroppen er fastere og med det har også selvfølelsen økt litt. Jeg har til og med fornyet garderoben min for første gang på lenge. Det var deilig det, å prøve litt nytt, være litt mer vågal!
I juleferien skled den sunne livsstilen derimot litt ut. Ikke et uvanlig fenomen det akkurat. Jeg tillot meg selv å kose meg, ikke tenke så mye på hva jeg spiste. Fråtse har jeg ikke gjort, men det daglige kaloriinntaket gikk nok betydelig opp. I tillegg ble det dårlig med trening, bare noen turer til fotballbanen for å holde jentungen med selskap. Planen var å starte opp igjen med trening da vi kom hjem fra juleferie, men så var det så deilig å kose seg litt ekstra hjemme også. Bare slappe av. Dermed har treningen blitt skjøvet foran meg dag etter dag, og først da skolen startet opp igjen på tirsdag og barna var tilbake i hverdagen klarte jeg å ta meg sammen. Det satt så fryktelig langt inne, men samtidig føltes det godt å få ut fingeren og trene ordentlig igjen. Nå er jeg forhåpentligvis tilbake på rett kjøl. Resten av denne måneden må jeg bare kjøre på og kvitte meg med julekiloene som jeg er sikker på har festet seg godt til kroppen min. Vekta tør jeg ikke sjekke på en liten stund..
Da har vi lagt nok et år bak oss. Tenk så lite vi visste om hva som ventet oss da vi, kanskje med store forventninger, gikk inn i 2020. Det var liksom noe med dette tallet. 2020. Det måtte da bli et spesielt år. Og det ble det i aller høyeste grad. Bare ikke helt på den måten vi så for oss.
Måtte le litt da dette minnet dukket opp på Facebook.
Jeg hadde kun et håp da klokken bikket midnatt 1. januar 2020 – et bedre år enn de to foregående. For 2020 måtte da bli bedre enn 2018 da jeg mistet pappa etter en kort, men intens kamp mot bukspyttkjertelkreft og 2019 da vi mistet Megan. Lenger ned gikk det vel ikke an å komme. Jeg tok feil. For mot slutten av januar møtte jeg veggen med et brak. Jeg slet med å fungere, og vinteren forsvant i en tåke. Spør du meg nå hva jeg gjorde mellom januar og mars i fjor, så husker jeg ikke en eneste ting. Det eneste jeg husker er at jeg med ren og skjær dødsangst omsider kom meg til legen. Og så kom koronaen. Og her skulle man tro at en som lå nede ville få det enda verre. Men til min store overraskelse ble livet bedre. Noe takket være medisinsk hjelp, men mye av det kan jeg nok også takke det at vi måtte legge om livsstilen for. Plutselig måtte jeg legge fra meg det evige jaget om å gjøre noe hele tiden. Det var ikke om å gjøre å komme seg ut av huset hele tiden. Nå ble vi nærmest tvunget til å være hjemme. Og det hadde både jeg og vi fryktelig godt av. Vi måtte i samarbeid tilpasse oss det nye livet. Jeg fikk ny energi og et nytt perspektiv på livet. Jeg lærte meg å ta ting som de kommer og ikke krisemaksimere om ting ikke gikk som planlagt. At jeg til og med tok avlysning av sommerens tur til familien i USA med fullstendig ro, sier egentlig sitt. Jeg har rett og slett lært meg å gjøre det beste ut av enhver situasjon og heller glede meg over det som er.
Jeg har lært etter de siste årene. Jeg har ingen store forventninger til 2021. Livet var det samme da jeg våknet i går. Koronaen eksisterte fortsatt. Raset i Gjerdrum preget fortsatt nyhetene. Det er nesten så jeg er litt redd for hva annet som kan skje i dette nye året. Jeg vet at vi vil få noen utfordringer i familien ganske snart, men jeg vet også at vi skal komme oss gjennom dem sammen. Og jeg vet at det vil bli lysere på den andre siden. Jeg håper vi vil kunne få treffe familien i USA igjen i år, men jeg holder ikke pusten. Jeg håper vi kan klemme andre enn de aller nærmeste igjen. Herregud som jeg savner å klemme! Jeg håper hele storfamilien kan samles i konfirmasjonen til eldstemann i september. Men om det ikke blir sånn overlever vi likevel, så lenge vi er sammen og alle våre kjære er friske.
2020 var et uår (for å sitere Erna Solberg) for mange. For meg var det egentlig et ganske godt år. Et år der jeg hadde det bedre enn på lenge. Et år der familielivet fungerte bedre. Et år som la nye og sterkere fundamenter for fremtiden. Jeg verken har eller trenger store drømmer for 2021. Jeg vil bare fortsette på den veien jeg startet i fjor og ta vare på alle fine øyeblikk og de små, nære ting.
Uansett er jeg forberedt og klar for alt hva 2021 måtte bringe av både gleder og utfordringer!
I dag, på denne siste dagen av året, hadde jeg tenkt å blogge litt igjen. Annerledesåret 2020 skulle være temaet. Men etter gårsdagens tragiske hendelser i Gjerdrum, føles det ikke rett i det hele tatt. Det får eventuelt bli en annen dag, tankene mine forsvinner ikke uansett. Men i dag, på den siste dagen av et år som har vært ekstra tungt for mange, går alle mine tanker til Gjerdrum og alle som er berørte av jordskredet der. Det er helt ufattelig å se TV-bildene og tenke på alle som har mistet absolutt alt de eier. Og ikke minst å tenke på de 10 som fortsatt er savnet og deres pårørende. Jeg håper så inderlig at 2020 har et positiv ess i ermet og at vi i løpet av dagen kan oppleve et lite mirakel. Måtte de finnes i live i ruinene og komme tilbake til dem som venter på dem.
Nyttårsfeiring føles nesten meningsløst oppi dette. Men jeg vil likevel ønske dere der ute et godt nytt år. Jeg håper 2021 vil bli et bedre år for alle som sliter og har det vondt!
Denne julen er litt annerledes enn vanlig, men vi har tradisjonen tro forflyttet oss til Ålesund for noen dager. Vi, som så mange andre, har nemlig annenhver jul hos hver side av familien, og denne Korona-julen var det altså mor i Ålesund som sto for tur. Jeg skal innrømme at jeg har vært skikkelig usikker de siste ukene, og at en del av meg hvisket ganske så tydelig at vi bare burde bli hjemme på Østlandet. Men vi tok likevel sjangsen og kjørte oppover et par dager før jul. Vi har vært veldig forsiktige både i forkant og her oppe, men likevel har jeg følt meg som en liten forbryter.
Her oppe er det ikke maskepåbud som hjemme og det virker som om folk er mindre forsiktige. Smittetallene er jo heller ikke så høye her. Vi holder likevel reglene hjemmefra, går med munnbind på butikk og kjøpesenter selv om flere ser rart på oss, passer godt på håndhygiene og holder så god avstand som mulig. Det ser enormt deilig ut å gå uten munnbind, puste fritt og ikke svette under maska, men vi tar en for laget og lider litt.
Og det er enormt kjedelig å ikke kunne besøke eller ta imot på besøk. Gaveoverleveringer har skjedd på trappa, eller hos de mest vågale inne i gangen. Og avstanden holdes også der. Jeg skulle så gjerne ha delt ut klemmer i øst og i vest, men denne julen er det dessverre ikke sånn livet er. Selv ikke mamma har fått en juleklem. Vi får ta det igjen når det føles litt tryggere.
Selv om julen er annerledes i år, så er den likevel fin. Vi gjør det beste utav det, vi har blitt flinke til å tilpasse oss dette året. Det er godt å finne roen. Noe er også som normalt, både julematen og pakkehavet under treet på julaften. Gira barn, glade barn, utålmodige barn og småkranglete barn. Julefilmer og julelys. Vi har absolutt ingenting å klage over!
Selv om jeg altså føler meg litt kriminell, kanskje også litt uglesett som kommer fra Østlandet for å feire jul på Sunnmøre, så legger jeg det til side og nyter dagene så godt jeg kan. Har til og med anskaffet meg ny kjole for anledningen, falt pladask for denne snertne saken fra Mathea, som faktisk er den eneste klesbutikken i bygda vi bor i. Mer trenger man egentlig ikke heller, siden de har så enormt mye fint der. Og nei, dette er ikke reklame, jeg ville bare vise frem den fine, nye kjolen min.
Savner altså kun litt mer sosial kontakt og klemming, men hvem vet, kanskje til påske..? Håper du som måtte lese dette også har hatt en koselig julefeiring og at du og dine får en fortsatt fin jul og romjul!
Det er trist å si det, men i går gikk det omsider opp for meg at mannen min egentlig ikke liker meg. For da han kom hjem fra jobb i går, hadde han med en diger pose fra “julenissen”. Og oppi der lå 24 gaver fra Rituals. Med andre ord, min helt egen adventskalender! Og han kom ikke med det fordi jeg “sutret” over manglende kalender på bloggen i går, dette var nemlig kjøpt inn på forhånd. Jeg forventet det ikke, og fikk rett og slett hakeslepp. Men så slo det meg – han har kjøpt seg fri! Han vil rett og slett ikke klemme på meg hver dag i 24 dager! Han liker meg ikke!!! Jeg vet ikke helt om jeg skal være trist, eller om jeg skal fortsette med klemme-truing i håp om en veldig dyr og fin julegave.
Neida, jeg håper dere skjønner at jeg sånn innerst inne tror at mannen kom med kalender rett og slett fordi han liker meg bittelitt. Og jeg setter veldig stor pris på det. Faktisk tror jeg nesten det er den fineste og mest omtenksomme kalenderen jeg noensinne har fått. Han vet at jeg elsker Rituals, og han tok seg bryet med å få dem til å lage 24 individuelle pakker da den ferdige kalenderen deres var utsolgt. Bare for å glede meg. Det føles veldig, veldig fint. Selv om jeg så absolutt hadde vært fornøyd med bare klemmekalender. For den holder jeg på!
Da har vi faktisk kommet til advent igjen, og i dag åpner mange små og store første luke i adventskalenderen. Jeg har tradisjonen tro fikset kalendere til alle i huset. Mannen (og foreldrene våre) får alltid en kalender med 24 bilder fra året som har gått. Datteren i huset har heldigvis gått over til å ønske seg sminkekalender, noe som er en relativt enkel oppgave. Gutta derimot, vil fortsatt ha pakkekalender. Så gårsdagen ble brukt til å pakke inn 48 smågaver. Alltid i siste liten, og jeg hater det like mye hvert år. Men så er det verdt det også, når man ser gleden i øynene deres når 1. desember kommer.
Jeg derimot, har ingen kalender. Sukk og snufs og stakkars meg! Her er man såret og vonbroten og alt det der. Tenk at ingen ordner noe sånt til meg! Og til og med tror de slipper unna med det. For her om dagen datt en glimrende idé ned i hodet mitt. I år vil jeg ha en klemmekalender! For er det en ting jeg virkelig har savnet gjennom korona-tiden, så er det klemmer. Jeg har ikke alltid vært en klemmeperson, men etter at jeg traff mannen og ble en del av familien hans måtte jeg pent nødt til å bli det. Og etterhvert har det blitt en vane å klemme både den ene og den andre. Og derfor er det også fullstendig unaturlig å ikke gjøre det nå. Det føles helt feil når vi for eksempel møter foreldrene til mannen og det ikke kan klemmes hei og hadet. For ikke å snakke om da vi var på høstferie hos mamma uten å klemme på henne. Jepp, jeg savner klemming.
Du skal aldri undervurdere en god klem, her demonstrert av meg og min kjære mormor for x antall år siden.
Men her inne i vår lille familieboble er klemming helt innafor. Og nå vil jeg rett og slett sikre meg en klem fra hvert familiemedlem i løpet av de neste 24 dagene. Og de må gjerne si noe pent til meg attpå. Da mannen hørte dette mente han det var bedre å bare kjøpe en kalender til meg, men det har han altså ikke gjort. Så da blir det klemming! Minsten, datteren og mannen er egentlig allerede ganske flinke til å klemme på meg, så denne «kalenderen» blir nok mest utfordrende for eldstemann på fjorten vil jeg tro. Skal ikke se bort fra at han heller stikker ut og kjøper en sjokoladekalender til halv pris. Men jeg håper på noen klemmer fra ham også i dagene fremover. Dette er jo tidenes enkleste og billigste adventskalender. Jeg gleder meg til minst 96 klemmer frem til julaften!!!
Forrige uke satt jeg og så på nok en pressekonferanse om korona-situasjonen, og bet meg i merke ordene til Bent Høie. Dem om å tenne lys. Jeg elsker denne tiden med lys og julepynt, så jeg var ikke vond å be. Faktisk så hadde jeg gått og klødd etter å finne frem julepynt og julelys et par uker allerede, men frem til Høie ba hele Norge tenne lys så holdt mannen meg tilbake. Men nå var det jo fritt frem! Dagen etter var all julepynten nede fra loftet. Jeg har klart å la mye bli liggende i eskene, men allerede forrige torsdag hang det lys i flere av vinduene våre.
Julegardinene dukket visst også opp. Og gull, røkelse og myrra. Røkelse i alle fall. Litt annen pynt måtte også ut av eskene sine, men alle nisser er fortsatt innestengt en liten stund til.
Ute har vi fått julelys både i hagen og foran huset, det er jo så koselig! Julestemningen har ikke kommet enda, men jeg kommer garantert ikke til å bli lei av julepynt før jul selv om jeg er bittelitt tidlig ute. Minsten, min partner in crime, er om mulig enda ivrigere på å pynte enn meg. Han er en skikkelig julegutt, virkelig elsker alt desember har å by på. Skulle bare mangle, han som faktisk tyvstartet livet med noen uker bare for å få med seg julefeiringen. Han var klar til å få frem julepynt med en gang Halloween var overstått. Nå spør han flere ganger om dagen når vi skal sette opp juletreet. Jeg prøver å holde litt igjen, men kjenner at også det nærmer seg. Etter at vi kjøpte ekte plasttre har vi gjort det til en vane å sette det opp tidlig. Nyte synet gjennom hele desember. Ingen av oss blir lei av det, og alle misliker det like mye når vi pakker alt ned igjen i begynnelsen av januar. Og Bent Høie har rett, i år er det ekstra viktig å pynte og lage det koselig rundt seg. Så julegutten skal slippe å mase så mye lenger. Lørdag er en fin dag tenker jeg. Først juletrepynting og så en litt forsinket Thanksgiving-middag. Det høres ikke feil ut. Nå skal det bli førjulskos!
Ja, hva skal man si? Hei, bloggen? Husker du meg? Eller husker dere meg? Det er helt flaut å se at forrige innlegg var tidlig i september. Nå nærmer desember seg.. Men så er det en gang sånn at livet kommer først. Bloggen har vært nedprioritert så det holder. Og det har vært helt riktig. Derfor kommer det et lite innlegg om høstferien nå, selv om den var for ukesvis siden. Den er likevel verdt å dele litt fra. Ikke fordi den var så begivenhetsrik, men fordi den var så innmari god for sjelen.
For det er noe med det å komme hjem. Selv om Østlandet har vært hjemme i 16 år nå, selv om jeg endelig føler meg helt hjemme her (det tok lang tid, men det er en annen historie), så er Ålesund også fortsatt hjemme. Jeg kommer hjem når vi drar dit, og jeg kommer hjem når vi reiser tilbake til Østlandet. Føler meg egentlig ganske privilegert. I Ålesund blandes den gamle meg og den nye meg sammen i en relativt interessant miks. Og der finner jeg en helt annen slags fred. Sunnmørsfreden. Det er noe med de kjente gatene, minnene, menneskene og kanskje mest av alt, luften. Sunnmørsluften. Den er annerledes. Helt sant! Det må være noe med kombinasjonen fjell og sjø. Luften blir så frisk og god, kanskje iblandet litt salt.
Denne høstferien brukte jeg mye tid til å lade batteriene på den magiske Blimsanden.
Større ro enn det jeg fikk av å rusle rundt eller bare sitte på svabergene her, har jeg ikke kjent på lenge. Det skjedde noe litt uforklarlig med meg der ute. Som om jeg fant tilbake til noen dype røtter.
Og energien jeg fikk var også helt utrolig. Den tidligere litt daffe meg, som faktisk har klart å holde ut med treningen som jeg hadde begynt med sist jeg skrev et innlegg, klatret, hoppet, spratt og småjogget rundt. Pur glede. Jeg lever på det enda.
Så enkelt kan det altså gjøres. Man skal aldri undervurdere en strand og frisk Sunnmørsluft. Det gjorde virkelig hele høstferien min!
Og så var det kjendisjeger-delen av høstferien da. Dette var på den tiden Tom Cruise var å finne i Romsdals-traktene. Vi spøkte om at vi skulle på Cruise-jakt da vi dro oppover, men det var altså mest spøk, selv om vi selvfølgelig tittet oss litt ekstra om, og ble litt flaut oppspilte av å se helikopteret hans. Vi følte oss egentlig ganske fornøyde over bare det. Men da vi skulle kjøre østover igjen, gikk det jammen litt troll i ord, og spøken vår ble plutselig alvor. For vi klarte på et eller annet merkelig vis å akkurat unngå en veisperring på siste innspillingsdag. Spenningen steg i bilen da vi så et tog. Jeg dro frem mobilen for å filme det da det plutselig satte seg i bevegelse. Og vips, der sto Tom Cruise oppå en av vognene og vinket til oss. Oppstandelsen var stor i bilen kan dere tro. Siden vi var alene på veien, vrengte mannen bilen om og vi fikk fulgt toget et lite stykke. Det kvalifiserer kanskje til kjendisjeger, jeg vet ikke.. Og her fikk jeg filmet en video som faktisk endte opp med å gå viralt.
Videoen som dette bildet er fra kan dere se på Instagram.
Kaosfamilien vår altså. Vi har det med å ende midt opp i små, tilfeldige eventyr. Og vi var alle enige om at det var en ganske kul avslutning på høstferien!
Og jeg, jeg tror jeg er enig med meg selv om at jeg ikke skal la det gå over to måneder før jeg skriver et nytt blogginnlegg..
