Jeg har aldri vært noe vintermenneske og er absolutt ikke en av alle disse som er født med ski på beina. Vår og sommer, det har alltid vært min tid. Når høsten og vinteren kommer, pleier humøret å dale i takt med mørket og regnet. Men denne vinteren er annerledes. Desember med gråvær og tidvis veldig glatte veier var ingen høydare. Jeg er nemlig redd for glattisen. Hele kroppen spenner seg i redsel for å falle og brekke lårhalsen og det som verre er. Begynner å bli gammel vet dere..
Men januar har levert! Plutselig ble vinteren fin. Rett og slett vakker. Med akkurat passe snø, sol og kuldegrader. Og jeg elsker det! Det er noe med denne typen vinter som minner meg om barndommen. Jeg blir glad når jeg titter ut vinduet og ser bakken og trærne dekket av snø. Og når sola skinner fra skyfri himmel blir det bare enda vakrere. Og kaldere. Og sånn vil jeg ha det.
Det er forfriskende å følge minsten til skolen på morgenkvisten, når det fortsatt er mørkt og gradestokken viser godt over 10 blå. Merke at dagslyset kommer sigende mens jeg i ensom majestet trasker hjemover. Høre knirkingen fra den kalde snøen under føttene mine. Kjenne kulden i kinnene og i lungene mens snørret fryser i nesen og øyevippene får et fint lag med rim. Kjenne roen og nyte det vakre vinterlandskapet i nabolaget. Komme hjem og varme meg ved peisen (eller med en treningsøkt, men den peiskosen høres jo mye koseligere ut) som virkelig får kjørt seg om dagen. Kjenne varmen komme tilbake i kropp og kinn mens jeg føler meg frisk og våken. Kjenne glede og velbehag. Da er faktisk vinteren veldig fin likevel!
Ikke misforstå, jeg gleder meg allerede til vår og sommer, det er fortsatt favoritt-tiden av året. Men det er faktisk sant at enhver årstid har sin sjarm, og sånn vinter som vi har akkurat nå kan jeg gjerne ha en stund til. For den er virkelig magisk!
