Takknemlig på Thanksgiving

I dag er det Thanksgiving i USA, en dag jeg tildels har adoptert her hjemme. Dog jobber mannen på ettermiddag og kveld i dag, så selve markeringen av denne dagen tas i helga. Men jeg bruker likevel denne dagen på å tenke over hva jeg er litt ekstra takknemlig for.

Først og fremst, familien min. Mannen min, som bidrar sterkt til at Familien AS går rundt. Han som både utfordrer og gir trygghet på samme tid. Han som kan irritere vettet av meg, men som jeg likevel ikke kan leve uten. Han som kan gjøre meg aller mest sint, men også aller mest glad. Min bauta gjennom 14 år. Han som jeg føler meg så trygg på at jeg (ved et uhell) faktisk kan fise ham nesten midt i ansiktet mens vi ligger på sofaen og ser på TV (true story fra virkeligheten der altså). 

Barna våre. De tre aller fineste i verden. Alle mirakler på hver sin måte. To som kom som perler på en snor uten at vi engang ba om det, verdens beste overraskelser. Og minstemann som vi ønsket så sterkt, men som vi aldri trodde kom til å komme. Disse tre fyller huset med liv og hverdagene med stress og latter. Jeg kunne ikke tenke meg livet uten dem!

De tre aller fineste jeg vet om!

Mamma. Hun som har bidratt så sterkt til den jeg er i dag. Hun som har slitt og ofret. Hun som alltid har vært der. Hun som er min største “fan” og alltid bare en telefon unna. Hun som er den stolteste mormoren jeg vet om. Ord strekker ikke helt til, jeg er bare så uendelig takknemlig for at jeg har henne. Å, som jeg gleder meg til å komme hjem til henne til jul!

Pappa. Min kjære pappa. Som selv om han er borte fortsatt er en enormt stor del av livet mitt. Pappa, som jeg savner så sårt. En måned har gått siden han forlot oss. Ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på ham og tar meg i å ville ringe til ham. Jeg hater at han er borte, men er likevel takknemlig for at jeg fikk ha ham så lenge. Og jeg er takknemlig for ukene jeg fikk sammen med ham nå i høst. Det var en bonus. Jeg trodde vårt siste farvel var i sommer. Men så fikk vi altså 23 dager til. 23 ytterst viktige og verdifulle dager som for alltid vil gjemmes i hjertet mitt. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk snakke med ham og stryke på ham mens det gode hjertet hans slo sine siste slag. Det er noe av det viktigste og riktigste jeg noen gang har gjort, selv om det føles så vondt og så feil. Jeg er takknemlig for de 70 årene han fikk, og de 41 årene og 356 dagene han var akkurat min pappa. Gjennom barndom, ungdom og voksne år. Gjennom glede og sorg. Nærhet og avstand. Disse årene skal feires, hver eneste dag og i aller høyeste grad til våren når han kommer “hjem”.

Min pilotpappa –  for alltid min helt!

Familien i USA, som fortsatt er familie selv om pappa, han som var limet, er borte. Aller mest min fine bonusmamma gjennom 21 år. Nesten 22 faktisk. Hun som etter en litt tøff start har gått fra stemor og venninne til bonusmamma. Hun som er en fantastisk bestemor for mine barn. Hun som uselvisk og beundringsverdig tok seg av pappa 24 timer i døgnet da han ble syk. Hun som sammen med meg sto ved hans side da han døde, og som i tiden etterpå har vært min beste støtte. Jeg er så glad for at vi fortsatt har hverandre!

Jeg er rett og slett takknemlig for alle som er en del av min familie, blodsbånd eller ikke. Ikke minst dem som er litt ekstra “tilstede” i livet mitt. Ingen nevnt, ingen glemt. Jeg tror dere vet hvem dere er!

Venner. Både nye og gamle, men aller mest dem som har vært der nesten hele livet. Dem jeg har vokst opp sammen med. Selv om vi er spredt for alle vinder og ikke har like mye kontakt som før, så er tilhørigheten fortsatt like sterk når vi møtes. Jeg gleder meg enormt til å få besøk av en av disse neste helg. Til en klem og en kaffe (eller to, kanskje ti – av begge deler). Til å se barna våre sammen. Og forhåpentligvis treffe andre og gjøre nøyaktig det samme i jula. Livslange venner er gull!

Oppveksten min. Herregud, så heldig jeg er som vokste opp som jeg gjorde. I Norges, ja kanskje verdens, fineste by. Ålesund altså. I en trygg by ved havet. Med fjell og fjord, fiskelukt og måkeskrik, vær og vind. Med hele den nærmeste familien rundt meg. Med tilstedeværende og verdens beste besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Ikke verdens største familie verken på mors- eller farssiden, men det holdt i massevis likevel. Oppveksten min og menneskene som var der den gangen er også en sterk faktor i hvem jeg er i dag. Og det er vel en grunn til at jeg alltid lengter hjem. Jeg er takknemlig for denne lengselen, for det betyr at jeg har hatt og fortsatt har noe bra der oppe i vest.

Den gang da. Nå er det bare jeg og fotografen igjen. Men disse fem som er borte vil alltid være med meg. Jeg har gener og kvaliteter fra hver og en av disse fine menneskene. Og det er jeg stolt av!

Motgangen jeg har møtt i livet. Ja, du leste riktig. Jeg er faktisk takknemlig for alle tunge og vonde ting som har kommet min vei. Hva hadde livet egentlig vært uten litt motgang? OK, så føler jeg at jeg innimellom har fått litt for mye. Men så er det greit likevel. Fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Det har gjort meg sterkere. Det har gitt meg mer forståelse. Det har gjort meg bedre. Ikke minst er jeg takknemlig for de små livene vi aldri fikk bli kjent med. Selv om det var et helvete da det sto på som verst, har det gitt meg enormt mye. Jeg ville rett og slett ikke vært noe av dette foruten. 

Jul. Ja, for det går vel an å være takknemlig for høytider også? Jeg er som mange andre, som synes julen er litt ekstra koselig. Joda, det blir litt stress også. Men det er noe med alle lysene både ute og inne. Stjernene i vinduene. Den magiske julestemningen som innimellom treffer deg. Julemarkeder. Jeg elsker julemarkeder! Og juletreet. Jeg har alltid elsket å pynte juletre. Slå på lysene på dette grønne, utspjåkete på mørke morgener. Det er unektelig en rar skikk, men den har sin sjarm. Akkurat som i barndommen, da pappa bannet seg gjennom lysslyngen og lykken var å pynte juletre, få julebesøk og se “Grevinnen og hovmesteren” lille julaften. Nå som vi har et sånt tre av plast kan jeg tillate meg å pynte det enda tidligere, og jeg går egentlig bare rundt og tripper etter desember. Jeg har kastet prinsippene mine om for tidlig julepynting ut vinduet, nå er regelen at når vi kommer til 1. desember er alt lov. Måtte de neste dagene bare fly.. Julen i år blir spesiell. Den første uten pappa. Nå har vi ikke feiret jul sammen på mange herrens år, siden tidlig 2000-tall. Men det vil likevel merkes at han er borte. Og jeg synes det er litt ekstra sårt at barna aldri fikk feiret jul sammen med ham. Vi vurderte faktisk å ta julen i USA i år, men så gikk alt så mye fortere enn vi håpte. Da er det litt ekstra godt å vite at jeg skal hjem til jul. Hjem til mamma. Hjem til sunnmørske tradisjoner. Hjem. Til dit jeg vokste opp, der barndomsminnene med pappa også er. 

Tenk så heldig jeg er som kan komme hjem til dette. Som kan kalle dette min hjemby, som har mine røtter her.

Gode dager. De er ingen selvfølge, har jeg lært. Denne høsten har vært lang, mørk og slitsom. Alle vet hvorfor. I alle fall hovedgrunnen. Det har også vært andre bekymringer. Og sykdom. Jeg er fortsatt rimelig tappet for energi, sykdommen vil ikke slippe helt taket. Og tapet av pappa preger nok også kroppen min mer enn jeg trodde det ville gjøre. Jeg sitter ikke hjemme og gråter, for all del. Men så tom for krefter som jeg har vært de siste ukene, og så “bortreist” i topplokket tror jeg aldri jeg har vært før. Da er dager som i dag gull verdt, da jeg har kommet meg ut på hyggelig kaffebesøk og til og med klart å gjennomføre vasketorsdag etterpå. Rent hus gjør meg alltid lykkelig. Og enda har jeg bittelitt energi igjen til å skrive og å ta meg av minsten som selvfølgelig også har blitt syk. Hurra for sånne dager! Og hurra for gode nyheter som har lettet en del av børen fra skuldrene mine. Måtte det fortsette sånn!

Jeg kunne fortsette å ramse opp i det uendelige. Som at vi bor i et trygt og fredelig land. At vi har tak over hodet og mat på bordet. At sola skinner. At jeg ikke skal stresse meg ut på noe Black Friday-handel i morgen. Listen er lang. Men jeg gir meg her. Akkurat i dag så er det dette som er det aller viktigste. Det som gir meg aller mest takknemlighet og glede. 

Jeg håper du som leser dette også stopper opp et sekund og tenker over hva du er aller mest takknemlig for akkurat i dag!

Gobble gobble og Happy Thanksgiving!

#takknemlig #thanksgiving #positiviteter

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg