Den måtte komme. Smellen etter alt som har skjedd de siste ukene. Jeg kjente det allerede før jeg dro hjem fra USA for litt over to uker siden. At måneden ved pappas sykeseng hadde tatt på, og at det lure ville være å ta det litt med ro når jeg kom hjem. Både hode og kropp sa det samme. Men så funker det ikke alltid sånn. Livet stopper jo ikke opp. Også vil man så gjerne henge med. Være med på det man kan etter å ha vært borte fra mann og barn alt for lenge. Hjelpe til med den siste rest av rydding og oppussing. Og det har jeg for så vidt fått til. Vi har kommet i mål med det som skulle gjøres i huset. Og jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Og det har funket ganske greit. Bortsett fra at jeg helt glemte å lytte til kroppen. I går innså jeg nøyaktig hvor lite lurt det var..
Au!
Etter å ha krøket meg til en utviklingssamtale som jeg til og med klusset med tidspunktet på (her har jeg vanligvis stålkontroll) møtte jeg veggen hardt og brutalt, og kapitulasjonen var et faktum. Resten av dagen ble tilbragt i fosterstilling i et mørkt soverom. Nå visste jeg strengt tatt allerede at jeg hadde pådratt meg mitt livs første bronkitt, etter at jeg i ren desperasjon etter en uke med hoste, brystsmerter og tung pust dro til legen på onsdag. Jeg er vanligvis ikke den som renner ned legekontoret frivillig, så det i seg selv burde få de fleste alarmbjeller til å ringe. Det jeg ikke visste var nøyaktig hvor dårlig man kunne bli av å ta litt for mye Cosylan (takk til mannen som jeg i et svakt øyeblikk glemte at ikke er lege, og som selv nesten brekker seg bare ved synet av flaska til denne «styggedommen», for helt sikkert velmenende råd – eller drapsforsøk). Helt frem til i går kveld kunne jeg knapt gjøre annet enn å klamre meg fast i sengen med et hode som holdt på å eksplodere. Jeg har sjelden følt meg så hjelpeløs. I dag, med litt redusert dose hostesaft, føler jeg meg litt mer som et menneske, selv om jeg ser ut som et fugleskremsel. Jeg føler meg fortsatt relativt hjelpeløs, men jeg kan i alle fall bevege meg litt, spise og drikke uten å spy. Og jeg har kommet meg fra senga og til sofaen! Mer får jeg frustrerende nok ikke gjort.. Jeg føler meg fullstendig unyttig når mannen må levere minsten i barnehagen før jobb og eldstemann må hente ham etter skolen. Dette er jo i høyeste grad mitt ansvar og min jobb. Og noen helgevask blir det ikke i dette huset denne helgen, med mindre jeg klarer å bestikke jentungen.
Jeg har mest lyst å ignorere hoste og hodepine og bare gjøre alt jeg føler jeg burde ha gjort. Men nå er tiden inne for å være fornuftig. Nå må jeg lytte til kroppen, sånn at jeg fortest mulig kan bli meg selv igjen. For etter de siste ukene er det ingenting jeg ønsker mer enn en liten opptur, litt energi og følelsen av å være meg igjen!
Nå er det oss noen dager..
#hverdagsliv #sykdom #utslitt #nedbrutt #smell #usminket #antirosablogg
Off, høres ikke godt ut.
Ønsker deg kjempe god bedring og en koselig og avslappende kveld =D
.
Er lurt å lytte til kroppen og hodet, som du selv har nevnt. For hvis man ikke gjør det og selv om en ikke har tid så må man nesten ta seg tid til det ellers går man på en kjempe smell som du skriver i innlegget. Det er ikke farlig å gå på en smell, men veldig kjedelig og frustrerende for både seg selv og de rundt seg. Man må lytte til kropp og hodet, ta seg tid for hvis ikke kan man gå på mange smeller på rad :/
Offameeeei. Ønsker deg en så rask og god bedring som overhodet mulig <3 trøste trøste - klem <3
Jernbanefrua..: Tusen takk! Føler det har blitt mye klaging og syting de siste ukene, men livet er ikke alltid rosenrødt og dette er definitivt ikke en rosablogg.. 😉
Camilla: Tusen takk! Nå skal helgen brukes på å bli så frisk som mulig! 🙂