Eller rettere sagt, hurra for meg.
Et år eldre. Et år nærmere femti som jentungen poengterte opptil flere ganger i morges. Takk skal du ha! Når du legger til nattens drøm om at mannen heller ville ha en sprek og morsom 20-åring (mer usikker på om hun ville ha ham med tanke på at han er mye nærmere femti enn meg), diverse fysiske skavanker, en tyngdekraft som definitivt ikke er på min side og en drøss nye rynker, føler jeg meg strengt tatt nærmere åtti etter den starten på dagen..
Jeg husker fortsatt så godt den tida da bursdag fortsatt var en god følelse. En sitrende og boblende følelse i kroppen. Da jeg lå våken til midnatt bare for å se datoen på tekst-TV (eksisterer det fortsatt?) bytte fra 28. til 29. oktober. Da jeg spilte bursdagssanger for meg selv. «Happy birthday» med Stevie Wonder og New Kids on the Block. Ja, jeg er så gammel. Er vel ikke så rart at jeg husker dette så godt, for korttidsminnet forsvinner vel først?!?
Nå er bursdag på langt nær det samme. Nå er den sitrende følelsen borte, og jeg blir egentlig mer nedstemt enn oppstemt. Det er ikke så morsomt å bli eldre lenger, selv om alternativet er verre. Og jeg vet at mine nærmeste kanskje blir litt småsinte på meg fordi jeg ikke synes bursdag er så moro. Men jeg setter pris på innsatsen deres altså!
I fjor og i år er bursdag ekstra sårt. Ja, for det er det det er. Rett og slett sårt. Fordi jeg merker så veldig godt det jeg ikke har lenger. Det er vanskelig å komme med gaveønsker når alt jeg egentlig ønsker meg er at pappa skal ringe og synge til meg sånn som han alltid gjorde. Ikke en bursdag gikk forbi uten at jeg fikk hans noe falske versjon av «Happy birthday to you». Alltid etterfulgt av et like falskt: «And many moooooore!» Og hvert år fortalte han meg hvor godt han husket den dagen jeg ble født. Om alt det mørke håret mitt som fikk en sløyfe i seg.
Nå finner jeg selvfølgelig ikke bildet der sløyfen er på, men ta mitt ord for det.
Han skulle ha ringt til meg i kveld også. Jeg skulle ha kjent hjertet hoppe litt av glede når mobilen gjenkjente nummeret hans og liret av seg tonene til «All my ex’s live in Texas». Og mens jeg snakket med ham, skulle Megan ha lagt i armene mine. Eller kanskje i vuggen sin. Kanskje hadde hun knirket litt sånn at mannen måtte overta henne mens jeg fikk snakke i fred før neste ammerunde. Sånn skulle det ha vært. Jeg skulle ha feiret min første bursdag som firebarnsmamma. Isteden fikk jeg i går kveld melding om at gravsteinen til Megan er ferdig og at den blir satt opp i løpet av uken. Og klumpen i hjertet ble umiddelbart enda litt større. Hurra for meg! Virkelig!
Et år eldre og en haug med rynker rikere. Snart kommer det grå håret også. Kjenner det på meg.. (For ordens skyld, dette er et Snapchat-filter altså! Heldigvis!)
