Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har vi gått fra sensommer og skolestart til nesten høstferie. At tiden går fort er det i alle fall ingen tvil om. Egentlig føles det ikke så alt for lenge siden sist høst. Høsten da tankene mine konstant var et annet sted. Høsten der jeg så på høstferien som et ytterst kjærkomment avbrekk, et håp om å få tankene over på andre og hyggeligere ting. Sånn ble det ikke, for noen få dager før vi skulle pakke hele familien i bilen og kjøre til Ålesund, måtte jeg isteden hive meg på et fly til Texas og sykesengen til min kreftsyke pappa.

Det er helt utrolig at det har gått snart et år siden jeg satt der hos ham. Et år siden jeg mistet ham. Enda mer utrolig er det når jeg tenker på alt som har skjedd i løpet av dette året som har gått.

Til og med alt som har foregått i livene våre bare etter sist vi var i Ålesund på påskeferie. Den gangen, for bare fem måneder siden, var jeg lykkelig gravid. Den gangen slapp vi endelig nyheten etter å ha holdt den for oss selv i mange måneder. Den gangen trodde, eller i alle fall håpte jeg, at neste gang vi kom opp dit var vi seks. Da skulle Megan være med for første gang. Jeg trodde også at vi ikke fikk reist oppover igjen før neste år, i og med terminen min var midt i høstferien. Jeg trodde denne høstferien skulle tilbringes hjemme sammen med henne og resten av gjengen min.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå blir det Ålesundstur. En tur med mye ekstra psykisk baggasje. Med minnet om forrige høst, om hvordan livet var på forrige tur, om alt vannet som har rent ut i havet siden den gang, og med termindatoen rett rundt hjørnet. Likevel tror jeg det blir mest bra. Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma, kjente og kjære, og til byen min. Det finnes ingen plass i verden hvor jeg føler mer tilhørighet enn i den vakre byen med fjord og fjell i skjønn forening. Ingen annen plass gir meg mer ro i hjerte og sjel. Høstferie i hjembyen min er akkurat det jeg trenger nå!