Vemodige oktober

For noen betyr ikke oktober noe, annet enn at vi er enda lenger inne i høsten og enda nærmere vinteren. For meg er oktober så mye mer enn det. I barndommen var oktober positivt ladet. Å bikke over i denne måneden betydde glede og forventning. Det var nedtelling til bursdagen min på slutten av måneden. Det var flere familiefeiringer, med onkel, tante og farfar med bursdag i samme måned. Det var vennebursdager. Og altså min egen bursdag. Hvem husker vel ikke den sitrende spenningen når ens helt egen dag nærmet seg i barneårene?

Nå er oktober noe helt annet. Når man blir eldre er gjerne ikke bursdag like stas lenger. Dårlig med kiling i magen over nytt tall når man har bikket 40 i alle fall. Og verdisynet har kanskje også forandret seg litt, for i barndommen var det gjerne gavene som fristet aller mest. Nå er kanskje det mest hyggelige med bursdag at man blir husket akkurat denne dagen.

Nei, oktober handler ikke om bursdag, gaver og fest lenger. De siste årene har oktober for meg først og fremst vært bittersøt, fordi dette er måneden for å minnes de små som ikke fikk vokse opp. Måneden som drukner litt i rosa sløyfe-aksjonen. Måneden som for meg og mange andre foreldre rundt om i verden først og fremst er rosa og blå sløyfe.

I tillegg er oktober nå også måneden da jeg mistet pappa. For et år siden satt jeg i Texas og innså at han kom til å dø akkurat denne måneden. I bursdagsmåneden min. I minnesmåneden for alle barna som ikke fikk leve. Nå skulle det også for alltid stå som måneden da pappaen min gikk ut av tiden.

I dag er denne merkelige måneden altså her. Det er 1. oktober. En dato som er etset inn i minnet mitt for alltid. En dato som betyr starten på en måned full av følelser. En dato som plutselig fikk en helt ny og viktig betydning for meg i januar. En dato som plutselig ble etterlengtet. Et symbol på noe positivt. For denne datoen var også termindatoen til Megan.

Selv om jeg visste at hun kom til å komme før denne datoen, ble den fortsatt stående som et symbol. Som målet. Nå er det målet vi aldri nådde. Oktober ble dobbelt sorg og savn istedenfor glede. Hun som skulle være lyset i mørket er ikke her. Armene føles ekstra tomme akkurat nå. Samtidig er både hun og pappa ekstra tilstede i hele meg. De kjennes i hjertet. De ligger alltid på lur i underbevisstheten. Plutselig og ofte sniker de seg frem i en sang, en lyd, en lukt, et bilde eller et ord. Megan og pappa. Dette er den nye oktober. Måneden for å minnes. Godt og vondt på samme tid. Og plutselig er mørke, triste november nesten litt forlokkende..

2 kommentarer
    1. ALLE GODE tanker din og deres vei idag -på tampen -av termindatoen til Megan -tenkt på det,henne og dere idag -og i dagene før dagen var her…😄😙😘💔❤💕👶💎💫🌟 SÅ GLAD for at du skriver at du merker Megan og faren din mye,og ekstra nå…😃☀👫 MER mellom himmel og jord jah!!! Men LITT AV EN mnd for deg og dere,denne…!!!😢😭💘 Ta godt vare på hverandre og dere selv -og lev sakte!!! Gjør MYE akkurat det som er rett for DEG og dere -der og da… -VIKTIG OG LOV i slike perioder vet du…!!!💚👊☕☕🎶
      Mange styrkeklemmer fra Bergen😘😘😘

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg