I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.

For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.

Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.

I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.