Denne lørdagen er sånn passe slapp, grå og regnfull. Ikke mitt favorittvær, men det trenger ikke å være helt feil likevel. For det er for eksempel ikke så dumt å krølle seg sammen under et pledd med en god bok i fanget.
Og det finnes flere ting å glede seg over også i dag. Som for eksempel at det ikke regnet da Snuppa debuterte i kamp for jentene som er to år eldre i går kveld. En kamp som til tross for et surt tap virkelig ble dagens høydare for en stolt mamma i går. Å se 12-åringen min gå fra et skjelvende aspeløv full av nervøsitet før kamp (noe som forøvrig er helt ulikt henne), til å blomstre når hun fikk sjansen på banen, gjorde mammahjertet noen hakk større. Og da hun slo til med lagets eneste mål var det både tårer i øynene og eksplosjon i hjertet. Den jenta mi altså!
Det kjennes i hjertet enda, og det faktum at hun i skrivende stund befinner seg på nabolagets fotballbane i øsende regnvær bare for å trene litt, gjør meg bare enda stoltere. Jeg elsker dedikasjonen hennes! Sånt gjør meg glad.
En annen ting jeg kjenner takknemlighet for nå, er at minsten har venner i nabolaget. Han har surret alt for mye sammen med de to eldste på fritiden i sine første år. Nå har han sine egne venner som kommer og ringer på. Og akkurat nå er jeg ekstra glad for at han ble med hjem til en av dem, så jeg faktisk fikk mulighet til å krølle meg sammen med denne boken min.
Sånne helger da mannen jobber blir ofte litt langdryge og stusselige. Men så er det litt godt med denne roen også. Jeg leser for eksempel sjelden når han er hjemme. Og på en lørdag uten planer kommer man seg lett ned til bunnen av skittentøyskurven. Det er ganske fint. Og siden mannen har dagvakter, så er det deilig å vite at han kommer hjem om noen få timer og at vi får kvelden sammen. Da blir det sashimi og grønnsaker foran TV og kanskje et glass mojito attpå. Enkle gleder! I tillegg er det fint å vite at helgevakt betyr mandagsfri. Og denne mandagen er valgdag, noe som betyr at også barna har fri. Det føles nesten litt som en bonus-helgedag.
Så en tilsynelatende kjedelig og grå lørdag trenger ikke nødvendigvis å være så ille det heller. Spesielt når man i tillegg til det ovennevnte også sitter igjen med glasur til overs etter å ha levert kake til konfirmasjon.
«Prosjekt positivitet» lever videre, og jeg har så absolutt klart å finne noen lyspunkter så langt i dag også.
Spaserturen til skolen sammen med minsten og Snuppa tidlig i morges. Det er ikke nødvendigvis lystbetont sånn i utgangspunktet, men det er ganske deilig når man først kommer seg ut. Også er det hyggelig at vi som oftest møter og slår følge med den nye kompisen til minsten og moren hans på veien.
Å bruke litt av tiden ungene var på skolen til å bake en kake for naboen som skal ha konfirmasjon i morgen. Det er hyggelig å kunne hjelpe til litt, føle at man gjør noe hyggelig for andre. Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad!
At Snuppa ringte hjem da hun var ferdig med sin skoledag og lurte på om hun kunne hente lillebror på SFO. Veldig overraskende og veldig varmende for mammahjertet. Også passet det helt greit at det begynte å regne akkurat da, så jeg slapp å bli våt..
Mmmm. Kakeduft i huset på en fredag. Nesten litt synd at jeg ikke skal spise den selv.
Det skal virkelig ikke så store ting til for å bringe litt glede i løpet av dagen. Det enkle er ofte det beste, er det ikke det de sier?
Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg et lite innfall. For hva om jeg istedenfor å grue meg til hva dagene i september bringer, heller snur dem til noe positivt. Det ville da vært en fin måte å hedre Megans korte liv på. Selvfølgelig vil ikke hver dag være positiv. Noen dager vil være tyngre enn andre. Men uansett hvordan dagen er, ønsker jeg å finne i alle fall en positiv ting. En eneste liten ting å være takknemlig for. Sånn som i går, en dag som kun kan betegnes som grå. Veldig grå. Og regnet som kom i løpet av dagen understreket det helt perfekt. Men på morgenen kjente jeg det, at jeg var takknemlig for at det ikke regnet akkurat når minsten, snuppa og jeg skulle gå til skolen. Det var i alle fall noe.
I dag føles livet litt lysere igjen, og jeg har kjent på opptil flere sånne positiviteter. Mannen har hatt fri, og vi dro tilbake til de hyggelige folkene som leverer gravsteiner og bestilte steinen til Megan. Det ga meg en god følelse. Det føles godt å ha bestemt seg, å ha gjort det. Vi må fortsatt bestemme oss for skrift og dekor, men det største valget er tatt. Samtidig er jeg litt ambivalent til det med å bli helt ferdig med alle bestemmelser. Plutselig er det ikke mer jeg kan gjøre for jenta mi, annet enn å sørge for at graven er velstelt. Skrift og dekor på steinen blir den aller siste avgjørelsen jeg må ta i forhold til hennes eksistens. Men jeg gleder meg også til å få alt på plass. Jeg tror det blir fint.
Dagens kanskje fineste øyeblikk var da jeg satt i bilen mens mannen gikk inn på skolen for å hente minsten. Å se de to komme gående hånd i hånd, minsten lett dansende ved siden av pappaen sin, traff meg rett i hjerterota. For ikke å snakke om hvordan ansiktet hans lyste opp i et stort smil mens han vinket ivrig da han så meg i bilen. Mammahjertet formelig eksploderte av gode følelser. Mer skal ikke til.
Samtidig gleder jeg meg veldig til å være med snuppa på fotballkamp i kveld. Hun elsker å spille fotball, og jeg er minst like glad i å se henne gjøre det. I kveld skal hun spille sammen med jentene som er et år eldre enn henne, noe jeg vet betyr mye for henne. Litt sånn skrekkblandet fryd tror jeg, men sannsynligvis mest fryd. Hun er nok mer spent på morgendagens kamp, da hun skal spille med dem som er to år eldre. Det blir helt nytt. Hennes første 11er-kamp, med mange for henne ukjente jenter. Men hun mestrer nok det også. Og en stolt fotballmamma gleder seg til å se på da også. Og det er positivt!
Nye, men allerede godt brukte fotballsko klare for to nye kamper. For ordens skyld, hun bruker ikke to forskjellige sko. Vi måtte kjøpe to par av samme type sko, men i ulik farge, etter at hun ble inspirert av sin amerikanske venninne i sommer. Kan bli dyrt etterhvert om hun fortsetter med dette..
Tilbake til dette innfallet om å finne positiviteter i hverdagen. Noe man egentlig alltid burde gjøre, men som man ofte er ganske dårlig på. I alle fall jeg. Det høres jo så enkelt ut. Og det er jo ganske enkelt også, bare man tar seg tid til å stoppe opp og tenke litt. Denne måneden er det ekstra viktig for meg å kjenne på de gode tingene i livet. Forhåpentligvis kan jeg klare å finne minst en ting som jeg kan skrive ned hver dag. Om ikke på bloggen, så i det minste i notatene på mobilen min. Jeg skal prøve å dele litt her også. Hver dag vil kanskje være å legge lista høyt, men vi får se hvor vi ender når september er over. Mitt lille “prosjekt positivitet” er i alle fall i gang.
Har du noe du er spesielt takknemlig for i dag? Noe som har gitt deg en god følelse? Del gjerne med meg.
September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.
Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..
Høsten lister seg ubønnhørlig innpå oss. Man skulle kanskje tro at jeg som er født på denne årstiden likte høsten, men det gjør jeg altså ikke. Jeg liker det like lite som alltid. Jeg liker ikke det kjølige draget i lufta og jeg savner allerede de varme kveldene på terrassen. Jeg liker ikke blomster som visner og blader som blir gule. Jeg liker ikke gråvær og dalende temperaturer. Og jeg liker definitivt ikke høstklær i butikkene.
Denne høsten føles ekstra tung. Fordi jeg egentlig gledet meg til høsten i år. Til et helt nytt, lite liv. Et nytt liv punktum. Innekos med en liten jente. Høsten i år kunne bare komme! Og et nytt liv ble det jo for så vidt. Bare ikke på den måten jeg tenkte. Ikke på den gode måten. Men livet vi lever nå er like fullt nytt på mange måter. Både positivt og negativt. Vi lever med en ny sorg og et nytt savn. Nye, ukjente utfordringer. På mange måter starter vi litt på nytt. Vi har mye som må jobbes med. Mye som må oppdages på nytt. Mye som må endres.
Og vi har tre skolebarn. Minstemann er ikke så liten lenger. Og med det kommer nye behov. Oppi dette kjenner jeg selv på et behov for forandring. Et behov for å få orden. Et behov for rydding, kasting og fornying. Egentlig merkelig for et menneske med hoarder-gener i blodet. Dette har resultert i nye garderobeskap til barna, som igjen har resultert i hauger av klesposer til Fretex. Det ble hele åtte stykker bare fra kommoden til minsten! Den har jeg kjent på. Ikke bare fordi hoarderen i meg synes det er vanskelig å kvitte seg med klær og utstyr etter barna. Og ikke bare fordi det er en kvalmende overflod av klær (nå skal det sies at mye er arvet etter eldstemann eller gaver, vi kjøper egentlig ekstremt lite klær selv). For noe av dette skulle jo Megan hatt. Og det er skikkelig sårt!
Stua har også fått en liten gjennomgang. Det er på tide å få litt mer orden og litt mindre leker i det rommet vi oppholder oss mest. Det går i sneglefart, for jeg må ta ting når energien er der. Men kosekroken (eller rotekroken) under trappa, den som har vært full av bamsene til minstemann, er herved borte. Problemet er bare at det plutselig ble så tomt. Og det ble enda tydeligere hvor vugga etter minsten egentlig skulle ha stått nå. Dette skulle vært Megans plass. Nå føler jeg et behov for å fylle den opp igjen så jeg slipper å se på tomrommet. Dog ikke med leker.
Derimot vurderer jeg å kjøpe en lenestol. Noe sånt har vi ikke fra før. Det kunne ha vært deilig med noe som kanskje kunne trekkes foran peisen på kalde høst- og vinterkvelder. En plass jeg kan krølle meg sammen med en god bok. For jeg er litt lei av sofaen. Dessuten, om vi alle fem er i stua, havner alltid noen på gulvet selv om sofaen strengt tatt rommer oss alle. Sånn er det når alle liker å breie seg. Da er ikke en ekstra, behagelig stol så dumt. Jeg har tittet en del på Trademax som har et godt og rimelig utvalg. Kanskje blir det et aldri så lite kjøp snart? Det sies jo at høsten er en tid for fornying, så hvorfor ikke? Det kan man jo faktisk like!
Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!
Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..
Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.
Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!
For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.
Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.
Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.
Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.
Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.
Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.
Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.
Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.
Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.
Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.
Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.
Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.
Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.
Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.
Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.
Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.
Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.
Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.
En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.
“Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’ But you’re stuck out in the same old storm again You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”
Det ble visst stille fra meg igjen. Jeg føler for å beklage det, men så synes jeg egentlig ikke jeg trenger å gjøre det heller. Noen ganger kommer livet i veien for hyppig blogging. Og det er helt greit, uansett om man er hobby-blogger som meg eller om man lever av det. Livet er førstepri. Og noen ganger skjer det for mye, eller man orker rett og slett ikke. Eller en kombinasjon kanskje. Sistnevnte passer nok ganske godt for meg akkurat nå. Jeg tenker ofte på å skrive, men så orker jeg ikke. Hodet er fryktelig slitent om dagen, og kroppen følger gjerne naturlig etter. Samtidig fylte jeg helgen med familie og aktiviteter.
Om du følger meg på Facebook eller Instagram har du kanskje sett at vi tok en aldri så liten tur over grensen i helgen. I utgangspunktet vurderte vi en litt lengre tur enn det vi endte opp med. Siden mannen hadde fri fra fredag til tirsdag, tenkte vi egentlig å bruke hele helgen og dra til Ullared og Fjällbacka. Ullared fordi mannen (ja, mannen!) har lyst dit, noe påvirket av serien på TV. Fjällbacka fordi jeg hadde lyst til å se plassen jeg har lest så mye om i Camilla Läckbergs bøker. Jeg elsker svensk krim, og spesielt hennes bøker slukes rått. Men da helgen kom kjente jeg at en lang tur på ingen måte fristet. Eventyrlysten var borte og tanken på et Ullared fullt av mennesker bød meg imot. Solsengen på terrassen fristet mye mer. Ullared forsvinner uansett ikke, og er nok bedre utenfor høysesongen. Så fredag og lørdag ble det mest avslapping, samt overnattingsbesøk av venninnen til jentungen. Litt kjedelig kanskje, men definitivt bedre enn shoppingkaos. Lørdag klarte jeg til og med å lure med meg mann og barn pluss nevnte venninne på fotballkamp. Å se tangotrøyene fra hjembyen Ålesund i aksjon hjelper alltid på litt tungt humør.
La dere forresten merke til rolleombyttingen her? Mann som vil på shopping, kjerring som vil på fotballkamp.
Siden solen glimret med sitt fravær på søndag, bestemte vi oss for å ta turen til Fjällbacka da isteden. En litt planlagt spontantur. Vi var litt usikre på om vi ville gjøre det til dagstur eller overnattingstur. Jeg er ikke akkurat den mest stabile personen om dagen, dermed har jeg også litt beslutningsvegring. Jeg var heldigvis snartenkt nok til å hive et undertøysskift til alle ned i veska sånn i tilfelle. Vi fikk bruk for det.
Hvorfor vi aldri har kjørt til Fjällbacka før, aner jeg ikke. Det er ikke langt for oss som bor på Østlandet. Vi drar jo til Strömstad-området noen ganger i året, og denne idylliske plassen ligger bare ca. en halv times kjøring derfra. Har du, som meg, lest bøkene til Läckberg og kanskje til og med sett TV-seriene som har blitt laget på bakgrunn av dem, så kjenner du deg umiddelbart igjen. Jeg forventet nesten å snuble over et lik. Samtidig er idyllisk egentlig ikke beskrivende nok. Jeg falt i alle fall pladask! Bildene jeg tok i løpet av de to dagene vi var der, sier egentlig det meste.
Noe overnatting her ble det derimot ikke. Her bør man nok være tidlig ute med bestilling, for i forhold til popularitet er her alt for få overnattingsplasser. Men vi var ikke klare for å dra hjem heller, så vi endte opp i en suite på Strömstad Spa & Resort. Ikke feil det heller, si. Jeg satte spesielt stor pris på både takterrasse og veranda.
Ikke helt den utsikten vi ville ha fått i Fjällbacka, men greit nok. Og kanskje litt mer “luksus” over hotellet.
Mandag kjørte vi den lille halvtimen tilbake til krimidyllen. Nytt og selvmotsigende ord, jeg vet. Men det finnes egentlig ikke noe mer beskrivende ord enn akkurat det. Her tok vi en runde minigolf før vi nok en gang ruslet rundt i de sjarmerende, smale gatene.
Jeg angrer litt på at vi ikke gikk trappene opp til Kungsklyftan og Vetteberget, men energinivået var ikke helt der denne gangen. Jeg har hørt at det er en kjempefin og spesiell tur, og at utsikten oppe på toppen er fantastisk. Dog litt skummelt med kombinasjon lite sikring og høydeskrekk.
Det hele ble avsluttet med en liten kake på brygga før ferden gikk videre til bittelitt handling på Nordbysenteret (en liten følelsesmessig utfordring for meg som var lykkelig gravid sist vi var der) og deretter hjem.
En ting er sikkert, det er ikke siste gang vi er i Fjällbacka. Jeg har definitivt fått en ny favorittplass på lista mi. Og det bare et par timer hjemmefra! Så enkelt og greit kan det altså være. Og nå som jeg har vært der må jeg nok pløye gjennom Läckberg-bøkene mine igjen. Spesielt siden Camilla (ja, vi er på fornavn nå) selv tok seg bryet med å like mitt lille Instagram-innlegg fra hennes hjemplass. Ble bare litt starstruck da jeg oppdaget det..
Jeg våkner opp litt ekstra gretten. Mens jeg steller meg verker det litt ekstra i hjertet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne dagen føles litt ekstra tung. Så slår det meg. Det er torsdag! Selvfølgelig!
Hele sommeren har torsdager vært litt sånn ubevisst tunge. Torsdager og lørdager. Fordi det var på en torsdag for åtte uker siden jeg egentlig ganske lykkelig troppet opp på Ullevål for min første vekstkontroll. En milepæl som endte i sjokk da det var så alt for stille på ultralydskjermen. Lørdager fordi det var en lørdag hun kom stille til verden, i tillegg til at lørdager pleide å markere starten på en ny svangerskapsuke. På lørdag skulle vi ha kommet til uke 32. Det skulle vært åtte uker igjen til termin, enda kortere til hun faktisk hadde kommet. Kanskje hadde hun kommet i løpet av august. I alle fall i september. Vi hadde aldri kommet oss til termin 1. oktober.
Men ingenting er som det skulle ha vært. Jeg føler jeg gjentar akkurat den setningen til det kjedsommelige, men sånn er det. Sånn føles det. I dag er det torsdag, og hjertet verker ekstra mye. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å la det verke, døyve den verste smerten så godt jeg kan og prøve å stelle litt pent med meg selv.
Gråværet kom det, akkurat som varslet. Og med det dukket et litt grått humør opp også. Jeg føler meg rett og slett litt rar i dag. Sippete, til tross for at jeg ikke er typen til det. Da en advokat uttalte på nyhetene at det å miste et barn er det verste foreldre kan oppleve, knakk jeg litt. Fordi han sa det høyt, i full offentlighet. Og fordi det er veldig sant. Og i dag er åpenbart en sånn dag da jeg kjenner det ekstra godt. For det er jo ikke sånn at jeg sitter inne og gråter hele tiden. Faktisk så gråter jeg ikke hver dag en gang. Det virker som om mange andre i min situasjon gjør akkurat det, så det er mulig at det er noe galt med meg. Ikke vet jeg. Jeg bærer det som har skjedd med meg hele tiden, og hjertet verker så og si konstant. Men jeg kommer meg likevel greit gjennom dagene. I alle fall stort sett. Noen dager kjenner jeg mer på det, andre mindre. Men det er ingen dager da jeg ikke tenker på det, ikke tenker på Megan. Og triggerne er overalt. Jeg lærer meg bare å leve med dem og takle dem så godt jeg kan.
Det er sprøtt at jeg kan gjøre som i dag, gå inn i et lokale, titte på gravsteiner og be om brosjyrer og priser. Det føles uvirkelig å gå rundt sånn, titte og vurdere. Og å ikke foreta en mine når mannen forteller at gravsteinen er til barnet vårt. Titte på gravsteiner nesten som det er den største selvfølgelighet, akkurat som man titter på andre ting man trenger. Helt til jeg får spørsmål om hvilken steintype eller farge jeg ser for meg. Hva jeg liker best. Hva jeg liker best??? Jeg har da aldri hatt noen preferanser når det gjelder gravsteiner. Svart, hvit, rød eller grå – sånt har jeg da aldri lagt merke til eller tenkt over før. En gravstein er en gravstein liksom. Men nå er det plutselig ikke det lenger. Nå vil jeg finne den perfekte gravsteinen til jenta vår. Og i jungelen der ute er det ikke lett. Jeg vet at jeg vil ha noe som ikke alle andre har. For jeg føler at noen typer går igjen veldig ofte. Og fremfor alt, den må føles riktig. Jeg har noen favoritter foreløpig, og i dag oppdaget jeg nok en ny som ligger langt fremme på den listen. Men foreløpig er det ingen av dem som virkelig utmerker seg. Jeg skulle gjerne kjent på det, at DEN, den skal vi ha! Kanskje må vi rett og slett designe den selv?
Vi har uansett ikke dårlig tid, men på gråværsdager med gråværshumør er gravsteinjakt en grei syssel..
