Det blir litt mye gravidprat her nå, men det er greit å få ut disse innleggene som har lagt her og bare ventet. Vi begynner sakte, men sikkert å nærme oss nåtid. I dag skal vi tilbake til april. 6. april for å være helt nøyaktig. Min første, store, lille milepæl i dette svangerskapet. Der andre jubler over uke 12, er akkurat den uken starten på nervepirrende uker for min del. For det er gjerne i perioden etter dette at små hjerter slutter å slå i magen min. Isteden er uke 15 min uke 12. Sånn er det når man er gravid med ekstra baggasje. Mye nerver, lite jubel. Men akkurat denne dagen jublet jeg bittelitt.

15 uker!

Det er helt utrolig, men jeg har kommet meg helt til 15 uker, og det lille hjertet banker fortsatt i magen min. Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd. Den siste uken har vært ekstra tøff. Det er på denne tiden flere hjerter har sluttet å slå, og jeg har hele tiden forventet stillhet når jeg har dradd frem doppleren min. Men enn så lenge så er det altså fortsatt liv. Og nå har jeg muligens kommet lenger enn alle de vi har mistet. Kun litt usikkerhet i forhold til når den som ble oppdaget i uke 17 døde. Man kan jo håpe det er positivt.

Med minsten følte jeg at 15 uker var en slags milepæl. Levde han fortsatt da var sjansene større for at han skulle leve hele veien. Nå er jeg ikke fullt så optimistisk. Det er jo ikke sånn at bare du bikker 15 uker, så går det bra. Det er ingen garantier for at hjertet ikke slutter å slå på 15+1, 19+3 eller 33+6. Det er rett og slett ingen garantier. Og angsten er slitsom å leve med.

Men litt glede og optimisme har jeg lyst å unne meg og den lille i dag. Et lite håp og et lite kanskje. Kanskje går dette bra. Hjertet dunker og jeg kjenner innimellom romstering der innefra (selv om jeg hver gang innbiller meg selv at det må være de siste krampetrekningene). Det får meg rett og slett til å gråte og le om hverandre. Og det er så innmari fint!

Sånn ser det ut når du sitter i bilen og for aller første gang kjenner skikkelig turning fra den lille mageboeren. Lettere fortumlet og veldig, veldig rørt. Og i et eller annet lyst øyeblikk finner man faktisk ut at man må dokumentere denne fine stunden. Den dag i dag er akkurat dette øyeblikket det aller fineste med dette svangerskapet. Så da får det bare være at man ser fryktelig teit ut. Som dere ser er det også dårlig med den berømte gravid-gløden hos denne geriatriske gravide kjerringa.

Follow my blog with Bloglovin

Vi fortsetter tidsreisen i dag. Til skumle uke 14 og høye skuldre.

Lykken over de gode morkakeprøve-resultatene varer ikke lenge. Dagen etter bikker vi over til 14 uker. Andre trimester. Tiden da de fleste andre senker skuldrene og begynner å glede seg for alvor. Sånn er det ikke for meg. Uke 14 er ekstra skummel. Den siste vi mistet sent døde med sikkerhet i løpet av denne uka. Et par andre har muligens gjort det. Så skuldrene er skyhøye. Skal det likevel gå galt nå, etter en så positiv beskjed? Og må jeg inn for å føde nok et dødt barn rett før påskeferien?

Da vi ventet minsten var uke 15 et mål. Levde han etter det føltes det tryggere. Nå er jeg ikke så sikker på om det vil føles så mye tryggere å komme dit heller. Vi har jo den dårlige blodverdien som ligger og gnager i bakhodet. Hva betyr den egentlig? Det eneste målet med uke 15 nå er en ny ultralyd og forhåpentligvis få vite kjønn. Vi må bare komme oss gjennom den neste uken og noen dager først..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har mye vondt i magen. Er det etterdønninger fra morkakeprøven, livmoren og den lille som vokser eller noe helt annet? Det har vært ymtet frempå om mulig morkakeløsning ved et par av de sene abortene mine, også den i uke 14. Er det eventuelt noe sånt som er i ferd med å skje igjen? Det er jo en av risikoene med lav PAPP-A.

Nervene ligger tykt utenpå kroppen hver gang jeg bruker doppleren for å sjekke om det lille hjertet fortsatt slår. Og sjekke gjør jeg litt for ofte nå. Og enda verre, den lille har blitt vanskeligere å finne. Er nesten som den leker gjemme- og lete med meg der inne. Nå er jeg her! Nå er jeg der! Det er like vondt hver gang jeg må lete og lete. Å nei, er det over nå? Og like stor lettelse hver gang jeg hører de taktfaste dunkene. Takk og lov! Du lever enda!

Fortsett med det, lille venn! Voks! Lev! Bli i magen helt til høsten før du kommer skrikende ut til oss!

Vanskelig å skjule – vanskelig å holde hemmelig. Men fortsatt best sånn..

Follow my blog with Bloglovin

Nok en tidsreise. Vi er fremdeles i mars, og midt oppi noen av de tøffeste dagene jeg har opplevd.

Etter morkakeprøven snegler dagene seg avgårde. Tirsdag. Onsdag. Vi kommer til torsdag. Tre dager har gått. Plutselig blir det mer realistisk å forvente en telefon med resultat. Og plutselig er jeg ikke fullt så overbevist om at det vil være en god beskjed. Mindre og mindre sikker på det faktisk. For i starten var jeg helt sikker på at den lille var frisk. Det måtte være mulige problemer med morkaken som ga den lave verdien. For så vidt skremmende nok. Men nå ser jeg for meg hvordan en alvorlig stemme forteller om det triste resultatet av morkakeprøven. «Beklager, barnet ditt har trisomi ditt eller datt.» To av trisomiene er så og si en dødsdom. Trisomi 21, Downs syndrom, vil sette oss i en situasjon der vi må ta et umenneskelig valg. For akkurat denne trisomien er jo ikke verdens undergang. Og jeg beundrer dem som har kapasitet til å bære frem disse barna, som jeg egentlig synes er så veldig fine. Men med tre barn fra før, og med livet generelt, så føler vi ikke at vi har den kapasiteten. Vi må sette de barna vi allerede har først i en sånn situasjon. Jeg googler abortnemnd og ser for meg dømmende ansikt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det blir å ta den pillen, den som vil stoppe utviklingen til det lille barnet vårt. Jeg ser for meg hvordan jeg må gjennom nok en senabort. Denne gangen etter å ha drept mitt eget barn. Den var ny. Skal vi virkelig måtte oppleve det også? Hvordan i alle dager skal jeg kunne leve med meg selv etterpå?

Torsdagen blir lang. Telefonen er konstant innenfor rekkevidde. Og aldri på lydløs. Men den ringer ikke. Det eneste som skjer denne dagen er at jeg på kvelden kjenner et lite sommerfuglvinge-show i magen. Kan det virkelig være deg, lille venn? Og er det et godt tegn?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fredagen kommer. Ringer de ikke i dag, må jeg vente hele helgen. Orker jeg det? Nervene er til å ta og føle på. For første gang siden mandagen kommer jeg meg ut av huset, dog konstant engstelig for at telefonen skal ringe når jeg ikke her hjemme. Ettermiddagen kommer. Det er da det er mest sannsynlig at de ringer. Jeg kommer meg hjem. Klokken nærmer seg 15. Og så ringer telefonen! Jeg ser på displayet og skjønner umiddelbart at det må være fra Riksen. Skrekk og gru! Nå skjer det!

Jentungen har kommet hjem fra skolen, så jeg trekker meg tilbake til soverommet mens jeg svarer. Stemmen i den andre enden er hyggelig og munter. Betyr det det jeg håper det gjør? Eller høres de alltid sånn ut? Det er ikke den legen som gjorde morkakeprøven, men heller en overlege som ringer. Hun forklarer at den legen som gjorde prøven ikke er tilstede denne fredagen, men siden prøveresultatene nettopp har kommet og det nærmer seg helg, tenkte hun at hun kunne ringe meg så jeg slapp å vente. Meget sympatisk! Evig takknemlig for den! Og enda mer takknemlig ble jeg da hun sa at kromosomprøvene var helt normale! Lufta gikk helt ut av meg der et øyeblikk. Jeg sank ned på senga og trakk et lettelsens sukk. Tror faktisk jeg aldri har fått en deiligere beskjed. Det ble rett og slett noen gledestårer. Vi har mange hinder igjen på veien, for all del. Men nå vet vi i alle fall at det, til tross for veldig dårlige odds, er et kromosomfriskt barn i magen min!

Follow my blog with Bloglovin

I natt var det 12 år siden vi raste mot Ullevål i 170 km/t. 12 år siden jeg kjeftet på mannen fordi han kjørte med nødblink på, fordi det var så flaut. Ikke at det var så mange andre ute og kjørte på den tiden uansett. 12 år siden vi kjørte tvers over en rundkjøring (og med vi mener jeg mannen), og 12 år siden jeg nektet mannen å parkere rett foran sykehusinngangen. Her skal ting skje i ordnede former og på oppmerkede parkeringsplasser, selv om jeg må krøke meg fra parkeringsplassen og opp til føden med et hode mellom beina. For noe fødestue kom vi oss aldri til, en turbojente så dagens lys rett etter ankomst på undersøkelsesrommet. Definitivt min morsomste fødselshistorie. Men skulle den gjenta seg, lar jeg mannen parkere utenfor inngangen.

I dag er hun altså 12 år, hun som gjorde meg til tobarnsmamma og jentemamma. Og jenta mi har hun i aller høyeste grad vært hele veien siden det. Og det vil hun forhåpentligvis alltid være! En gang en liten tulle med lyse krøller, nå en sprek og tøff fotballjente. Det har gått så fort!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er så stolt av denne flotte jenta! Hun har et hjerte av gull, og er full av omsorg for alle. Hun har bein i nesa, og er ikke redd for å stå for det hun tror på. Hun er tøffere enn toget på fotballbanen, og er heller ikke redd for å kapre en mannlig hovedrolle i skuespill på skolen. Helt motsatt av mora, egentlig. Og det er jeg fryktelig glad for! Hun er en sosial sommerfugl, men liker også innimellom å være helt for seg selv på rommet sitt. Det er ikke nødvendigvis så mye vi ser av henne når hun er hjemme. Hun er skoleflink og får alltid gode skussmål av lærerne. Hun er overraskende flink med sminkekosten, og jeg har nettopp funnet ut at hun lager verdens beste brownies (noe som absolutt skal utnyttes fremover).

I det siste har jeg sett på denne jenta med en viss undring. For hun er ikke lenger det lille barnet hun nettopp var. Hun er i ferd med å forandre seg til en ung kvinne. Og det er så rart for mammahjertet. En helt ny verden. En helt ny jente. Og jeg vet allerede nå at hun kommer til å vokse opp til å bli et godt menneske. Med alle hennes gode kvaliteter er jeg ikke et gram i tvil. Selvfølgelig vil det komme utfordringer på veien, men det vil hun takle. Og vi vil alltid være der og støtte henne så godt vi kan. Tvil aldri på det, jenta vår!

Denne dagen og denne helgen er din, fine 12-åringen vår. Du skal feires, og du skal stråle som bare du kan! For selv om du er inne i en noe mer hormonell fase av livet, har du og vil du alltid være sola vår!

Gratulerer med dagen, verdens fineste jente! Verden ligger for dine føtter!

Follow my blog with Bloglovin

Nok en liten tidsreise. Vi skal tilbake til berg- og dalbane-måneden mars.

Dagene og ukene går. Det lille hjertet banker stadig jevnt og trutt. Og en ultralyd i uke 10 viser fin vekst og en liten som strekker seg så lang hen er.

Vi kommer til uke 13 og ultralyd i forbindelse med duotest. Lille er akkurat så stor som hen skal være. Neseben og nakkefold er fine, så også alt annet. Vi får et aldri så lite turneshow der innefra. I noen minutter senkes skuldrene bittelitt. Men det blir bare noen minutter. For når resultatene fra tidligere tatt blodprøve legges til, kommer sjokktallene i forhold til de vanligste trisomiene. Aller verst, 1:10 på Trisomi 21. Downs syndrom. Vi burde jo ikke bli overrasket. Jeg er jo sånn ca. 100 år. Det var uansett høyere sjangse for sånt. Men likevel..

Vi får en helg til å vurdere om vi vil gå videre med en ufarlig blodprøve, NIPT, eller en skummel morkakeprøve. I utgangspunktet er kun NIPT aktuelt for meg. Jeg trenger ikke enda høyere abortrisiko. Jeg er tross alt midt i den perioden da fire små hjerter har sluttet å slå tidligere. Men så er det sånn da, at selv om NIPT er ganske sikker, så er der likevel en liten feilmargin. Og akkurat som KUB(duo)-testen, så er det en sannsynlighetsberegning. Det vil ta 2-3 uker å få svar, og hvis den fortsatt viser høy risiko må jeg likevel videre til morkake eller fostervannsprøve, da i uke 15-16. Morkakeprøven er skummel. Den er invasiv, og betyr at en lang nål blir stukket inn i morkaken, rett ved siden av den lille, og en prøve fra denne blir tatt ut. Her er det en litt forhøyet risiko for abort under eller i etterkant. Derimot får vi sikrere og raskere svar. En uke, kanskje mindre.

Vi tok selvfølgelig ikke bilder under prosessen, men omtrent sånn ser det ut under en morkakeprøve. Guffent! Bilde lånt fra Lommelegen.

Jeg innser fort at det kun er et riktig valg for meg i denne situasjonen, og vettskremt tropper jeg opp på Riksen mandags formiddag for å få utført den testen jeg frykter mest. Jeg er heldig og får sitte lenge på venterommet og grue meg før en jordmor endelig henter meg inn til et rom der også en lege venter. Veldig hyggelige begge to, flinke til å forklare og jeg føler meg godt ivaretatt. En ultralyd blir foretatt for å finne beste plass å stikke, mens den lille er veldig aktiv der inne. Hjelpe og trøste! Så stikker hun! Gjennom mage og gjennom morkake. Poff! Det er fryktelig ubehagelig, føles som om hun stikker hull på alt inni der, og jeg kniper igjen øyne og alt som er. Etterhvert klarer jeg likevel ikke å la vær å titte på monitoren. Jeg kan se konturen av nålen langt inn i morkaken, og lille som fortsatt beveger seg ikke langt unna. Det er nesten som et lite freakshow. Hun roter litt rundt der inne. Eller, det kjennes i alle fall sånn ut når hun suger opp prøven. Hun tar med innholdet bort til mikroskopet mens nålen fortsatt står i magen min, og velger så å hente ut enda litt til før hun er fornøyd med mengden og nålen dras ut igjen. For en lettelse! Hun sjekker at hjertet fortsatt slår der inne, så er det over.

Eller, over er det jo ikke. Det er nå det begynner. Ventingen. Den lange ventingen på den litt skumle telefonen. Er dette barnet som ser så friskt og fint ut virkelig sykt? Eller er det morkaken min som lager trøbbel? Det er enten eller. For det som trakk ned alt det fine var en liten blodprøve-verdi. PAPP-A, et hormon i morkaken. I tillegg til å være en indikator for kromosomfeil, er lavt nivå av dette også en indikator på en morkake som ikke fungerer optimalt. Dette gir blant annet høyere risiko for fosterdød før og etter 24 uke, prematur fødsel, morkakeløsning, redusert fostervekst og svangerskapsforgiftning. Dette er jo nesten hele min svangerskapshistorie det! Er nesten så alt faller på plass. Og samtidig nesten en dødsdom i seg selv. Skuldrene blir ikke akkurat lavere her jeg er i den mest kritiske perioden når det gjelder tidligere ufrivillige aborter. Skal historien virkelig gjenta seg igjen?

Her er det bare å ta en dag om gangen. Takle de små menssmertene og mensmurringene som følger med etter en morkakeprøve. Holde seg mest mulig i ro for å ikke fremprovosere en spontanabort. Sjekke at det lille hjertet fortsatt banker. Og vente..

Follow my blog with Bloglovin

I dag tar vi en liten tidsreise igjen. Bli med tilbake til februar, og inn i det skrudde hodet til en mamma som har opplevd alt for mange ufrivillige aborter.

Dagene går sakte men sikkert fremover, selv om det føles som om de står stille. Magen vokser fort, og plutselig passer ingen av buksene mine lenger. Sånn flaks at alle mammabuksene mine gikk til Fretex for ikke lenge siden. Det føles litt feil, men jeg må nødt til å kjøpe et par nye. Jeg føler meg fullstendig malplassert i gravidavdelingen på HM. Jeg hører da ikke til her! Og dette er bortkastede penger, jeg kommer til å trenge dem toppen en uke til før dette er over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilfeldigvis (eller kanskje ikke så tilfeldig egentlig) er babyavdelingen rett ved siden av mammaklærne, og jeg må jo titte litt når jeg først er der. Og i et anfall av optimisme, eller kanskje galskap, havner en liten body opp i samme handlepose som mammabuksen. Jeg vet jo veldig godt at vi ikke får bruk for den, og krøller den sammen i en skuff når jeg kommer hjem (der ligger den faktisk enda). Men tenk om.. Om ikke annet, så får det være et minne om det som ikke ble.

Hjernen leker med meg konstant. Jeg er overbevist om at dette snart er over. Snart kommer blødningen. Det er nok ikke liv der inne lenger. For selv om jeg har sett liv på tidlig ultralyd, betyr ikke det at hjertet fortsatt slår nå, halvannen uke etterpå. Til slutt klarer jeg ikke mer av usikkerheten, og finner den gamle doppleren min på loftet. Takk og lov for at jeg ikke har kvittet meg med den i alle fall! Nervene ligger tykt utenpå kroppen. Vil det være stille? Vil jeg høre noe annet enn svosjet fra tarmene og min egen puls? Jeg vet det er tidlig. Jeg forventer ikke å finne deg. Men så er du der med en gang. Dunkdunkdunkdunkdunkdunk! Verdens vakreste lyd! Et bittelite hjerte i en liten kropp som kun har eksistert i litt over 7 uker. Tenk det! Det er nesten uvirkelig.

Lykken og lettelsen sprer seg i kroppen min. Du lever enda! Jeg vet at veien fortsatt er lang å gå, men akkurat nå lever du inne i magen min. Lille hjertet mitt!

Follow my blog with Bloglovin

De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..

Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.

Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.

Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.

Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!

Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..

Follow my blog with Bloglovin

Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..

Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.

Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?

Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.

Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.

De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..

Follow my blog with Bloglovin

Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.

Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.

Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.

Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..

Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!

Follow my blog with Bloglovin

I går fikk vi en liten smakebit på hvordan livet vårt hadde vært om vi ikke hadde fått minstemann. Heldigvis var han bare borte i et døgn, men det var nok til å merke stor forskjell.

Plutselig var det bare to store barn i huset. En 12-åring og en 13-åring som foretrekker rommene sine når de er hjemme. De er selvgående og ordner egentlig det meste selv. Joda, litt hormoner og masing hører med, men det er stor forskjell på dem og en 5-åring. Huset var stillere. Nesten litt tomt og livløst. Samtidig var det ingen som rotet rett etter torsdagsvasken. Det var lite «mamma, mamma, mammaaaa». Og det var sånn passe uvant å ikke ha på barne-TV og i tillegg ha kvelden ganske helt for meg selv.

Og da kom disse rare tankene. Sånn har mange foreldre på min alder det. Barna har blitt større og livet har blitt annerledes. Husene er kanskje litt stillere og de har kanskje mer egentid. Sånn trodde jeg det skulle bli her også, da jeg etterhvert så og si ga opp og innfant meg med at det bare ble to barn på oss. Da hadde det siste døgnet vært livet vårt. Og mannen og jeg satt begge her og innså at et liv uten minsten er helt utenkelig. Vi savnet ham alle mann etter bare noen få timer. Han bringer så mye liv og glede. Visst kan det være slitsomt å være småbarnsforeldre, men vi hadde gått glipp av så uendelig mye om vi hadde gitt helt opp den gangen for seks år siden. Kampen var virkelig verdt det!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde ikke byttet ut det småkaotiske livet vårt for alt i verden. Et døgn var definitivt nok. Det er uendelig godt å ha en sliten 5-åring tilbake i huset. Sammen med oss. Der han hører hjemme. I vår litt bråkete kaosfamilie.

Minstemann tenker på alt, som at mamma blir liggende alene i den store senga med ham på overnatting og pappa på nattevakt. Så da jeg gikk og la meg lå Jack Jack og ventet på meg. Omsorgsfulle godgutten altså!