Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

Denne uken har jeg kjent på motstridende følelser så det holder. En del av meg vil at tiden skal fly – fort. En annen del vil stoppe opp, holde igjen. Tidligere denne uken gikk det nemlig virkelig opp for meg at livet er i ferd med å forandres. Big time.

Ch-ch-ch-ch-changes..

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det begynte med utviklingssamtaler for de to skolebarna våre. Hatt mange av dem, og jeg er alltid stolt når vi går fra skolen etterpå. Men denne gangen var det litt annerledes. Jeg var så absolutt stolt, med god grunn. Det står ikke på det. Men denne gangen var det siste gang vi hadde en sånn samtale på barneskolen med eldstemann. Og det er rart! Og skummelt. Min førstefødte. Han som var bitteliten sånn ca. i går. Til høsten begynner han på ungdomsskolen!

Også har vi den søte lille jenta mi da. Hun som stabbet rundt med sine blå øyne og lyse krøller for ikke så lenge siden. Hun starter faktisk det siste året på barneskolen etter sommerferien. Rart det også, men likevel trygt. Vi skal på et par sånne samtaler til med denne pre-teen-jenta vår.

Og så kommer muligens den aller største forandringen. Minsten begynner på skolen! Førsteklassing. Er det mulig? Den bittelille fuglungen min. Han som fortsatt er babyen min. Skal han virkelig gå fra barnehagehverdag til skolehverdag? Han er jo bare fem! Det er så skummelt det! Det har lenge føltes langt frem i tid, flere måneder til liksom. Men da jeg midt på natten innså at han snart er ferdig i barnehagen, at når sommerferien vår tradisjonen tro starter i midten av juni, så skal han ikke tilbake dit mer – ja, da fikk jeg rett og slett ikke sove. Det er bare noen uker til det! Det blir jo så trist! For han trives så veldig godt sammen med voksne og barn der. Nå blir det nye voksne og mange nye barn å forholde seg til. Rett og slett en helt ny hverdag. Å, hjertet mitt!

Og jeg bare..

Sensommeren og høsten som kommer vil definitivt bli spennende, utfordrende og full av forandringer. For alle mann. Og jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder meg eller gruer meg. Litt av begge deler kanskje..

Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal begynne dette blogginnlegget. Eller hva jeg i det hele tatt skal skrive. Men etter all skrivingen da pappa var syk, må jeg nesten «avslutte» dette kapittelet med noen ord om den fine helgen vi nettopp hadde i pappas minne.

En time forsinket kom vi omsider fram til Ålesund torsdag kveld, hvor vi ble gjenforent med amerikanerne våre. Veldig godt! Og litt følelsesladet. For sammen med dem var selvfølgelig også bagen med urnen til pappa. Nå var han hjemme, tilbake i barndomsbyen.

Fredag var det tid for urnenedsettelse. Og etter å ha kommet til en by tom for snø på torsdagen, våknet vi til en snøfull dag på fredagen. Moro for amerikanerne, ikke fullt så moro for meg som hadde flyktet fra snøen på Østlandet. Like fullt ble det en fin markering ved graven, med oss nærmeste og en håndfull venner av pappa som betydde ekstra mye for ham. Akkurat det betydde ekstra mye for meg også, at de tok seg tid til å komme og dele denne stunden med oss.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Selv om du hatet snøen – du er hjemme nå, pappa!

Etterpå dro hele gjengen på café for en matbit, kaffe og litt hyggelig samvær. Et godt avbrekk før stresset med å fikse det siste før lørdagens “Celebration of Life”. For det er ikke til å stikke under en stol at det ble hektisk. Jeg gikk litt rundt meg selv der en stund, og på et eller annet tidspunkt slo hjernen min seg helt av. Men med godt samarbeid og hjelpende hender kom vi i mål med både innkjøp og lokaler, og klokka halv to på natta var jeg også i mål med kakebaking.

Lørdag våknet vi til strålende sol. Det kunne ikke passet bedre. Det føltes virkelig som den skinte spesielt for pappa. Lokalene jeg hadde valgt kunne heller ikke passet bedre. Jeg visste det egentlig med en gang jeg begynte å planlegge denne dagen. At det var her vi måtte ha det. Disse lokalene ligger utrolig fint til nede ved sjøen, ikke langt fra der pappa vokste opp. Med panoramautsikt mot fjell og fjord, og holmen som pappa pleide å svømme til som barn. Da jeg kom inn der og så utsikten, visste jeg at jeg hadde valgt helt riktig. Det var ingen bedre plass å markere pappas liv enn akkurat her!

Da jeg startet planleggingen tenkte jeg at det kanskje kom rundt 50 gjester. Da det nærmet seg innså jeg at det fort kunne bli fler, muligens 70. Det var en smule overveldende da kjente, kjære, nære og mer ukjente flommet inn dørene. Det var mange klemmer og mange å hilse på. Såpass mange at det var noen jeg rett og slett ikke fikk hilst på også. For inn gjennom dørene kom det faktisk 80 stykker! Og det var så fint! At alle disse kom for å være sammen med oss, og for å minnes pappa. Det er fortsatt rørende å tenke på. Det var så mye varme og så mange fine ord.

Spesielt en tale gjorde ekstra inntrykk på meg. Da en av helsearbeiderne som fløy ambulansehelikopter sammen med pappa fortalte hvordan pappa gjerne tok seg av de pårørende mens de jobbet med pasientene. Dette var nytt for meg, og traff dypt inni hjerterota. Og da han fulgte opp med å fortelle hvordan jeg var pappas store svakhet, at han ville gjort hva som helst for meg, da knakk jeg. Det gjorde så godt å høre akkurat det. For i barndommen så hendte det nok at jeg følte at jobben hans kom foran meg. Men så var det kanskje ikke sånn likevel..

Ettermiddagen var komplett da jeg satt og tittet ut på utsikten mens summingen av stemmer fylte rommet, og jeg plutselig fikk øye på et helikopter i det fjerne. Helt i pappas ånd. Det var nesten så han var der. Han skulle ha vært der, midt blant alle disse menneskene som betydde og fortsatt (for oss andre) betyr så mye! Tenk at flere kom langveisfra bare for å være med disse timene en lørdags ettermiddag. Jeg er så takknemlig!

Så om noen av dere som var sammen med oss på lørdag leser dette (og det tror jeg noen av dere gjør), av hele mitt hjerte; TUSEN TAKK! Takk for at dere kom! Takk for varmen! Takk for klemmer! Takk for gode ord! Takk til dere som hjalp til med kakebaking og klargjøring! Takk til dere som delte deres minner om pappa med oss! Takk til dere som kom med eller sendte blomster! Og kanskje en ekstra takk til dere kollegaer/venner av pappa – det var skikkelig fint å se dere igjen! Bare takk, takk, takk! Vit at alt settes uendelig stor pris på!

Dagene etter minnestunden har nesten vært litt tåkete. Lufta gikk litt ut av meg da det var over, og jeg kjente plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Planlegging og arrangering har vært psykisk krevende, men samtidig en god ting å gjøre. Jeg har trengt å gjøre noe for pappa. Og det er godt å kjenne at denne helgen ble helt riktig. Samtidig har jeg ikke klart å samle hodet og hjertet helt rundt det som skjedde fredag og lørdag enda. Jeg har ikke hatt tid. Resten av tiden i Ålesund gikk  selvfølgelig med til sightseeing. Vi måtte jo ta med fetteren min som aldri har vært der før til noen av de fineste plassene. Og akkurat dette føler jeg fortjener et helt eget innlegg. For vakrere by enn min finnes ikke!

Og etter vi kom hjem (nok en gang grundig forsinket) på mandag kveld, har det gått i ett med både sedvanlig hverdagsliv og en god del arbeid for å få huset klart til tre ekstra beboere. For nå skal bonusmamma, søster og fetter bo hos oss resten av tiden sin i Norge. Det blir hyggelig å ha dem her i noen dager, men jeg regner med at lufta går ut av meg den dagen de drar. Og da kan jeg kanskje la meg selv tenke og føle litt også.

Dette kjedet har jeg ventet lenge på. En del av deg alltid være med meg, pappa.

Follow my blog with Bloglovin

En spesiell helg nærmer seg slutten. En helg full av følelser. Glede, sorg, savn, vemod, kjærlighet. En helg full av fine mennesker, klemmer, godhet og varme. Og ikke minst, følelsen av å være hjemme. Jeg er sliten og tom, men likevel føles det rett. Alt har vært helt riktig. Pappa hadde elsket denne helgen! Han er hjemme nå..

I skrivende stund sitter den amerikanske delen av familien min på flyet, en halv time fra Norge. Tradisjonen tro har jeg fulgt turen deres på flight tracker (når jeg ikke har sovet selvfølgelig), og tradisjonen tro kribler det litt i magen. For jeg gleder meg selvfølgelig til å se dem igjen. Men jeg klarer ikke å riste av meg den triste følelsen over at det er en for lite på denne turen. Det er første gang pappa ikke er der. Første gang det ikke er pappa jeg kanskje gleder meg aller mest til å se og klemme. Og det er så sårt! På en måte er han jo med, på sin aller siste tur til Norge. I en urne som i morgen skal settes i jorda i hjembyen vår. For jeg skal aldri se ham mer, verken her eller i USA. Jeg skal aldri få klemme ham igjen. Aldri lage kjøttkaker til ham igjen. Og nå er det så veldig, veldig tydelig!

Alt det som skal skje de nærmeste dagene er bittersøtt. Glede og sorg, hånd i hånd. For egentlig er de ikke minus en heller. Fetteren min har tatt pappa sin plass. For første gang skal han endelig få oppleve Norge. Mulig denne årstiden ikke er den beste å gjøre nettopp det på, men sånn er det. Det blir nok en stor opplevelse uansett. Han har knapt vært ute av USA før, så dette er et eventyr for ham. Og jeg gleder meg veldig til å ha ham her i min verden litt. Neste uke er det bonusmamma, søster og fetter som skal få ta del i vår hverdag, akkurat som vi gjør hos dem hver sommer. Det blir hektisk, men fint. Og etter den høsten vi hadde sammen, betyr det ekstra mye å ha dem her hos oss litt. Båndene ble liksom enda tettere.

Men aller først møtes vi alle i hjembyen min i kveld. Om de holder seg våkne til vi kommer da.. Hver gang jeg tenker på det, kribler det litt ekstra i magen. Jeg gleder meg sånn til å se dem og klemme dem. Og jeg gleder meg til noen dager hjemme hos mamma, selv om det blir lite ro denne gangen. Og selv om det er en del stress i forbindelse med lørdagen, med å gjøre i stand, bake og bekymre seg for om vi har for mye eller for lite mat, så gleder jeg meg til det også. Jeg er spent på hvor mange som ender opp med å komme. Og jeg gleder meg til å se familie jeg ikke har sett på årevis, og kanskje noen jeg aldri har møtt også. Kollegaer av pappa som jeg fortsatt husker klart fra barndommen, og kanskje også der noen jeg aldri har møtt. Og familie og venner som jeg heldigvis ser innimellom, men ikke ofte nok. Jeg gleder meg til at alle disse samles. Til å snakke og klemme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og ikke minst, jeg gleder meg til å vise fetteren min den vakre hjembyen min for aller første gang!

Follow my blog with Bloglovin

Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.

Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.

Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..

Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!

Follow my blog with Bloglovin

Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.

En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.

I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.

Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.

Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.

Follow my blog with Bloglovin

Finnes det noe bedre enn å ligge lys våken og høre hvisking og tisking fra mann og barn? Høre små, barbeinte føtter springe ivrig mellom rommene til storebror og storesøster.

Tass tass tass tass tass! Tasstasstasstass!

Se ham springe forbi med en pakke holdt tett inntil kroppen. Se ham smugtitte inn før han springer videre mens han ler hjertelig for seg selv. For nå skal mamma vekkes og overraskes. Den samme mammaen som han lå ved siden av og snakket med for fem minutter siden.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Også braser de inn, disse tre fine. Noen ivrigere enn andre. Med klemmer og gaver. Og minsten kryper under dyna og inn i armkroken. Myk og god og varm. Og i noen minutter er alt annet glemt. Verden er bare oss. Toppen av mammalykke. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Gaver er strengt tatt unødvendig, selv om jeg selvfølgelig setter pris på dem også. Men dette morgenøyeblikket, eller kanskje heller formiddagsøyeblikket, var uten tvil dagens høydepunkt for meg. Øyeblikk som dette er en gave i seg selv.

Og med dette vil jeg egentlig bare ønske alle som feirer morsdag en fin dag. Ja, alle dere andre også selvfølgelig. Men en liten gratulasjon til alle mødre der ute er på sin plass i dag. Biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, utøvende mamma, blivende mamma eller mamma til barn som bare finnes i hjertet. Det er mange varianter der ute. Men fellesnevneren for alle er uendelig kjærlighet og skjulte superheltkapper. Og jeg håper dere alle opplever minst et magisk øyeblikk i dag.

En ekstra tanke og klem går også til dere som savner mammaen deres i dag. Jeg vet at sånne dager kan være tøffe.

Og til dere som er så heldige at dere fortsatt har en mamma, dette er dagen for et besøk og en klem. Eller om avstanden ikke tillater det, en telefonsamtale og ordene «jeg er glad i deg». Du vet aldri når det er for sent.

Og sist men ikke minst, til min egen mamma som alltid har vært der for meg; tusen takk!

Disse tre. Min verden. Mitt alt. Mine vakreste smykker. De som har gitt meg verdens beste tittel. Mamma.

Det ble nok en gang stille fra meg. Ikke fordi lysten uteble forrige uke, men fordi uken skulle vise seg å bli både stri og begivenhetsløs. Om man ser bort fra en skruball eller to, som vi foreløpig ikke vet utfallet av men som vil påvirke livet ganske greit en stund fremover.

Men altså, tilbake til forrige uke. Etter en stappfull helg ble det bom stopp på mandagen. Minsten var plutselig full av feber og helt utslått, og mine bihuler takket helt for seg. Og sånn gikk dagene mens vi sakte men sikkert snødde inne.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det sier litt om brakkefeberen som senket seg når man må ta selfie og dokumentere at man endelig har sminket seg og fått seg en liten tur ut på en vanlig torsdag ettermiddag.

Så kom helgen med et lite langweekend-besøk fra mamma. Hovedsakelig for at vi skulle gå ut for å se The Phantom of the Opera. I tillegg fikk vi med oss at jentungen og venninnene spilte (og vant) et par futsal-kamper. Det var bare et lite problem. På dette tidspunktet begynte både gubben og jeg å kjenne på en god del skurring i halsen vi også, akkurat som minsten hadde gjort. I går hadde vi en litt roligere dag, men en tur ut i det fine været måtte vi. Og jeg begynte å tenke at dette rusket i halsen var slutten på en sykdomsperiode som faktisk startet med sår hals for to uker siden. Nå var det nok ferdig i bihulene og på vei ut gjennom halsen igjen.

Snart frisk?!?

Og det trodde jeg helt til jeg våknet grytidlig i morges, hutrende under dyna, med verkende kropp og en hals som føltes som et åpent sår. Å nei! Dette skal visst gå på rundgang gjennom hele familien. For eldstemann ligger også under dyna og ynker seg i dag. Det er nok bare et tidsspørsmål før også jentungen og mormoren går ned for telling..

Dette er gøy altså! Om jeg blir stille for lenge, send hjelp!

Inntil videre finner dere meg her. Og ja, jeg droppet blits for å spare dere de verste detaljene..

På denne dagen for 8 år siden kom en bitteliten jente stille til verden. For tredje gang på kort tid mistet vi et lite, etterlengtet liv. Vår verden var knust. Og enda visste vi ikke hvor mye verre det faktisk skulle bli før vi omsider begynte å klatre oppover igjen.

Denne dagen for 8 år siden var alt svart og vondt. Nok en gang var magen min så ufattelig tom. Nok en gang lå alt i ruiner, og vi måtte kjempe oss gjennom dagene. Holde oss oppe for barnas skyld. De to fine barna vi hadde hos oss, og som ikke ante hva som foregikk.

Mye har skjedd på disse 8 årene. Vi har lidd flere tap. Og en lillebror har kommet til. Den overveldende sorgen som vi følte på den gangen, den som var så skarp i kantene at den fikk hjertene våre til å verke og blø, er borte. Det var vanskelig å se for seg den gangen, men med tiden har disse kantene slipt seg runde. Hjertene blør ikke lenger, men kantene har likevel etterlatt seg arr som aldri går bort. Og det er egentlig godt. Godt å se at livet kan normalisere seg igjen selv etter stor sorg. Og godt at arrene er der som en evig påminnelse. At minnene ikke er vonde, men en naturlig del av historien vår.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Livet overskygger tapene, men innimellom lurer jeg likevel. Hvem hadde de vært? Hvordan hadde livet vært om vi ikke hadde mistet disse små? Hva om vi hadde hatt en liten jente her i stedet for lillebror? En tannløs andreklassing. Hadde du lignet på søsteren din, med lange, lyse lokker? Ville du likt å danse? Eller kanskje foretrukket fotball? Hva ville du ha likt å leke med? Ville du ha vært livlig eller innadvent? Pyntedukke eller tomboy?

Når tankene setter i gang, er spørsmålene mange. Og akkurat i dag er denne lille jenta veldig til stede i tankene mine. Samvittigheten gnager litt over at vi ikke får tent lys på graven i dag. Der hun ligger sammen med et eldre og et yngre søsken. I kveld skulle der ha vært et skinnende lys i mørket. Et bevis på at hun og de andre aldri blir glemt. Men med lillebror og mamma nede for telling forblir det mørkt der i dag. Det river litt ekstra i hjertet.

Men livet som er må likevel komme foran det som var. Eller det som kunne ha vært. En syk lillebror må prioriteres foran lystenning. Vi får heller tenne lys her hjemme i dag, for henne og de andre. I dag aller mest for henne. Hun som skulle ha fylt åtte til sommeren!

Follow my blog with Bloglovin