Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..

Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.

Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?

Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.

Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.

De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..

Follow my blog with Bloglovin

Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.

Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.

Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.

Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..

Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!

Follow my blog with Bloglovin

I går fikk vi en liten smakebit på hvordan livet vårt hadde vært om vi ikke hadde fått minstemann. Heldigvis var han bare borte i et døgn, men det var nok til å merke stor forskjell.

Plutselig var det bare to store barn i huset. En 12-åring og en 13-åring som foretrekker rommene sine når de er hjemme. De er selvgående og ordner egentlig det meste selv. Joda, litt hormoner og masing hører med, men det er stor forskjell på dem og en 5-åring. Huset var stillere. Nesten litt tomt og livløst. Samtidig var det ingen som rotet rett etter torsdagsvasken. Det var lite «mamma, mamma, mammaaaa». Og det var sånn passe uvant å ikke ha på barne-TV og i tillegg ha kvelden ganske helt for meg selv.

Og da kom disse rare tankene. Sånn har mange foreldre på min alder det. Barna har blitt større og livet har blitt annerledes. Husene er kanskje litt stillere og de har kanskje mer egentid. Sånn trodde jeg det skulle bli her også, da jeg etterhvert så og si ga opp og innfant meg med at det bare ble to barn på oss. Da hadde det siste døgnet vært livet vårt. Og mannen og jeg satt begge her og innså at et liv uten minsten er helt utenkelig. Vi savnet ham alle mann etter bare noen få timer. Han bringer så mye liv og glede. Visst kan det være slitsomt å være småbarnsforeldre, men vi hadde gått glipp av så uendelig mye om vi hadde gitt helt opp den gangen for seks år siden. Kampen var virkelig verdt det!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg hadde ikke byttet ut det småkaotiske livet vårt for alt i verden. Et døgn var definitivt nok. Det er uendelig godt å ha en sliten 5-åring tilbake i huset. Sammen med oss. Der han hører hjemme. I vår litt bråkete kaosfamilie.

Minstemann tenker på alt, som at mamma blir liggende alene i den store senga med ham på overnatting og pappa på nattevakt. Så da jeg gikk og la meg lå Jack Jack og ventet på meg. Omsorgsfulle godgutten altså!

I dag kunne jeg ha skrevet mye om litt små-vanskelige ting. Som allergi og hvor ille øynene mine ser ut etter å nesten ha blitt klort ut. Eller vårt aller første foreldremøte på ungdomsskolen, og hvor rart det er at eldstemann skal over i en ny epoke etter sommerferien. Eller ikke minst, om hvor stille det er i huset når minstemann har reist på overnatting med barnehagen. Hvor rart det er å plutselig bare ha to store barn i huset, og hvor utenkelig en familie uten han hadde vært. Vi gjorde virkelig rett i å kjempe for og få ham! Jeg kunne også skrevet en hel masse om mamma-nevrosene som dukker opp når jeg ikke har kontroll på ham. På skumle tanker om at han detter i vannet eller bare forsvinner. Men jeg velger å tro at han har det supert og at han kommer hjem like hel i morgen.

Istedenfor deler jeg et lite bildedryss fra påskeferien vår i Ålesund. Det var så godt å få over en uke der oppe nå, selv om det ble desto tyngre å reise derfra. I en ideell verden hadde jeg fortsatt bodd der. Men kanskje en dag.. Jeg nyter i alle fall hvert øyeblikk jeg får der oppe. Denne påsken hadde jeg dessverre en form som begrenset meg litt, så jeg fikk ikke gjort alt jeg ønsket. Isteden ble det ganske rolige dager og få utskeielser. Men det er greit det også. Vi fikk likevel til noen fine turer, noen hyggelige øyeblikk med familie og venner, flere besøk på graven til pappa, ganske mange softis i sola og flere fantastiske solnedganger. Kan virkelig ikke klage da!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Follow my blog with Bloglovin

Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..

To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.

Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.

Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!

Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.

Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.

Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?

Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?

Follow my blog with Bloglovin

Den første av mange feriedager i hjembyen min, Ålesund. Bylørdag, sol og Stuen-softis. Måkeskrik og bølgeskvulp. Kjente ansikt og hyggelige møter. Ro i sjelen og vakker solnedgang. Toppen av lykke. Jeg er hjemme!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Etter mye om og men, tester jeg nå for første gang ut et blogginnlegg fra min nye Mac. Å si at jeg er fortrolig med den, ville være å ta ekstremt hardt i. De siste dagene har vært fulle av blod, svette og tårer (eller i alle fall nesten) bare for å få satt den opp. Og mye gjenstår fortsatt. Men et test-blogginnlegg må det altså bli.

Jeg har hatt litt blandede følelser til hele dette byttet fra PC til Mac. Men når mannen går hen og kjøper et sånt nymotens glis, så må det jo brukes. Jeg har vært fryktelig fornøyd med PCen min, og kjenner den nesten ut og inn etter sånn ca. 10 år sammen. Muligens lenger også når jeg tenker meg om. Og følelsene rundt dette byttet stikker dypere enn bare det. For PCen var nemlig en gave fra pappa, og har vært flittig brukt til både jobbing og skriving. Jeg ville egentlig ikke erstatte den. Det føles litt som om jeg fjerner bit for bit av pappa fra livet mitt, og det vil jeg jo ikke. Så det er sårt. Men jeg vet også at den gamle PCen har begrenset levetid, og jeg trenger noe å kunne fortsette og jobbe på.

Så da blir det noen tårer, litt tungt hjerte og litt banning og steiking fremover, før jeg forhåpentligvis blir godvenn også med Macen. Og forandringene i livet bare raser på..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kilden til ufattelig mye irritasjon.. Det kan bare gå oppover herfra!

Denne uken har jeg kjent på motstridende følelser så det holder. En del av meg vil at tiden skal fly – fort. En annen del vil stoppe opp, holde igjen. Tidligere denne uken gikk det nemlig virkelig opp for meg at livet er i ferd med å forandres. Big time.

Ch-ch-ch-ch-changes..

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det begynte med utviklingssamtaler for de to skolebarna våre. Hatt mange av dem, og jeg er alltid stolt når vi går fra skolen etterpå. Men denne gangen var det litt annerledes. Jeg var så absolutt stolt, med god grunn. Det står ikke på det. Men denne gangen var det siste gang vi hadde en sånn samtale på barneskolen med eldstemann. Og det er rart! Og skummelt. Min førstefødte. Han som var bitteliten sånn ca. i går. Til høsten begynner han på ungdomsskolen!

Også har vi den søte lille jenta mi da. Hun som stabbet rundt med sine blå øyne og lyse krøller for ikke så lenge siden. Hun starter faktisk det siste året på barneskolen etter sommerferien. Rart det også, men likevel trygt. Vi skal på et par sånne samtaler til med denne pre-teen-jenta vår.

Og så kommer muligens den aller største forandringen. Minsten begynner på skolen! Førsteklassing. Er det mulig? Den bittelille fuglungen min. Han som fortsatt er babyen min. Skal han virkelig gå fra barnehagehverdag til skolehverdag? Han er jo bare fem! Det er så skummelt det! Det har lenge føltes langt frem i tid, flere måneder til liksom. Men da jeg midt på natten innså at han snart er ferdig i barnehagen, at når sommerferien vår tradisjonen tro starter i midten av juni, så skal han ikke tilbake dit mer – ja, da fikk jeg rett og slett ikke sove. Det er bare noen uker til det! Det blir jo så trist! For han trives så veldig godt sammen med voksne og barn der. Nå blir det nye voksne og mange nye barn å forholde seg til. Rett og slett en helt ny hverdag. Å, hjertet mitt!

Og jeg bare..

Sensommeren og høsten som kommer vil definitivt bli spennende, utfordrende og full av forandringer. For alle mann. Og jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder meg eller gruer meg. Litt av begge deler kanskje..

Litt rart å følge opp onsdagens noe nedstemte, eller i alle fall energiløse, innlegg med et mye lystigere. Men sånn er livet, det svinger fort. Neida, jeg har ikke noen humørsvingnings-diagnose altså. Sånn om du skulle lure.

Og noen ganger skal det ikke så mye til heller. Fredag, solskinn og første dag med sminke og tur ut av huset siden mandag. Til og med i joggesko og tynn jakke. Leve litt etter noen tunge dager. Man må bare bli litt glad av sånt. Selv om energinivået fortsatt er langt fra på topp. Deilig er det likevel. Og når huset i tillegg har blitt sånn delvis rent i løpet av dagen, ungene er blide og jeg starter helgen med en veldig hyggelig beskjed, da må man bare gapesmile bittelitt under alle rynkene.

Man tar de gleder og oppturer man kan få, ikke sant?

God fredag og god helg da dere! Lag dere en fin en!

Nå tenker jeg at man kan fastslå at våren har kommet til Østlandet. I alle fall for en stakket stund. Og med vår kommer jo en ny energi. Eller? Nei, den har jeg visst ikke sett så mye til foreløpig. Så energiløs som jeg har vært de siste dagene er det faktisk lenge siden jeg har vært. Formen er ikke på topp. Kropp og hode er sånn ca. like utslitt. Alle ekstralagre er helt tomme, og det virker fristende å gå i hi og sove noen dager, uker eller måneder. Da er det greit å fylle på med det man kan av kaffe og vitamin D.

Neida, snøen i hagen smelter neppe før sommeren.

Det føles strengt tatt ubehagelig å ha det sånn. Når en dusj nesten tar knekken på meg og jeg rett og slett må hvile etterpå. Og når selv det å puste er slitsomt. Nå vet jeg heldigvis at det ikke er farlig, at livet bare har blitt litt mye i det siste. Jeg vet at jeg snart vil være meg selv igjen. Jeg trenger bare bittelitt tid. Og litt ekstra hvile. Lene meg tilbake og puste med magen. Komme meg gjennom de litt slitsomme dagene mot påskeferie. Så blir jeg kanskje litt våryr etterhvert jeg også!

Ikke på topp og burde brukt filter, men T-skjorte i solveggen er ganske grei terapi.