Apropos 17. mai. Om du har fulgt meg fra starten husker du muligens min lille bunadskrise for to år siden. Den gang løste det seg ganske greit med cape-vær. Og når jeg ser tilbake på denne lille krisen nå, så er den jo virkelig ingenting i forhold til årets begredelige bunadsutsikter for 17. mai. For da bunaden kom ut av skapet i går, innså jeg ganske fort at det ikke blir bunad på meg i år.
Her hjelper det virkelig ikke å holde inn pusten..
Dette er ikke innafor selv for den aller snilleste bunadspoliti.
Vel og merke kan jeg få den igjen rundt livet om jeg drar den helt over kulen på magen og oppunder puppene. Men så er det visst ikke bare magen som har vokst de siste månedene..
Hørte jeg “va va voom”?
Nå skal det sies at jeg ikke var veldig optimistisk i forhold til bunaden på forhånd. Men det er fortsatt sånn passe kjipt å måtte la den henge i skapet på selve bunadsdagen. Det er liksom ikke helt det samme å stille i en litt ufiks mammakjole på 17. mai.
På den positive siden, værmeldingen sier at bunad i morgen vil bli fryktelig varmt. Litt flaks skal man da ha.
Men neste år!!! Da skal bunaden i alle fall passe over magen! Dog har jeg noe mindre forventninger til brystpartiet, ammepupper er ikke nødvendigvis så små de heller..
17. mai er ikke bare barnetog, flagg, pølser, is og hipp hurra. For mange er det også bugnende frokost eller lunsj-bord. Spekemat, laks, eggerøre, salater, frukt, jordbær og kanskje til og med litt champagne er ofte fast inventar på disse bordene. Her i huset har vi en litt annen vri. Barna ber kun om en ting mellom grytidlig togvandring rundt Skaugum og barnetoget i vår egen bygd. Breakfast tacos! Eller frokost-taco om du vil.
Dette er en tradisjon vi har med oss fra USA. Der er søndag og enkelte helligdager synonymt med denne noe usunne, men akk så gode og mettende, frokost-retten. Da som take away, helst fra Taco Cabana. Men dette kan du selvfølgelig like enkelt og greit lage hjemme. Og det gjør altså vi på 17. mai. Kanskje har du lyst til å prøve også?
Du trenger ikke mye for å lage breakfast tacos. Alt du trenger å kjøpe inn (om du ikke allerede har det tilgjengelig) er:
Vi tar en til. Vi er fortsatt på tidsreise og i uke 15. Dette blir muligens litt repeat og litt kjedelig i lengden, men jeg føler likevel det er viktig og godt å dele. Uke 15 var beintøff. Ja, egentlig er hele andre trimester det. Men i uke 15 kjente jeg det muligens ekstra godt. Jeg skrev i alle fall mye da. Det er tøft å være gravid etter å ha mistet, enten det har skjedd 1 eller 10 ganger. Og jeg tror at du der ute, du som har vært i mine sko, vil kjenne deg godt igjen i disse tankene.
Vi er en dag unna ny ultralyd, denne gang i uke 15. Det føles som en milepæl, men likevel ikke. Vi var på ultralyd med minsten på samme tidspunkt, noe som bidro til litt senkede skuldre. Litt håp. Han levde enda! Og etterhvert kom han jo!
Skuldrene vil neppe senkes etter morgendagen. Og i dag er de nesten høyere enn noensinne. For jeg er overbevist om at når vi har kommet så langt og er så nær denne ultralyden, så vil det gå galt. I morgen vil hjertet være stille og den lille ligge krøllet sammen. Livløs. Joda, hjertet slår nå. Men det er mange timer igjen til ultralyden. Mye kan skje på den tiden. Det hjelper ikke at turningen jeg kjente for noen dager siden nå er totalt fraværende. Sliter den nå tro? Bruker den alle krefter bare på å leve? Den ene syke tanken avløser den andre. Det jeg aller mest ønsker for morgendagen, er å få vite hvilket kjønn det er. Ikke fordi det har noen stor betydning. Men fordi jeg vil vite det om den nå likevel skal dø. Jeg vil vite om vi mister en gutt eller en jente. Gi den et navn deretter. Ja, det er virkelig helt sykt.
Så slipper andre tanker til. Hva om denne ikke dør? Hvordan vil livet bli? Med fire barn. Et helt nytt liv, med helt nye utfordringer. En til å elske, ja. Men også mer jobb og alt annet et barn til fører med seg. Klarer vi det? Vi er ikke ungfoler lenger. Mye er skremmende og uvirkelig. Vanskelig å se for seg. Men jo, vi må jo klare det!
Også er det tanken på de barna vi allerede har. De ser definitivt ikke dette komme, og vil bli rimelig overrasket. Nå må de få vite snart, jeg kan ikke skjule det lenger. De begynner å bekymre seg for meg og den dårlige formen min. Jentungen har til og med spurt faren om jeg har kreft. Nei, de må få vite sannheten. Men jeg er livredd for reaksjonene. Jeg ser ikke for meg at det blir noen stor glede, i alle fall ikke hos de to eldste. Ikke som sist, da de så inderlig ønsket seg et søsken til og alt var bare fryd og gammen. Og hva med minsten? Han som ofte før har sagt at han vil ha et yngre søsken, sannsynligvis mest fordi flere av vennene i barnehagen har det. Han som viser rørende omsorg for de små. Men som ikke har kommet med ønsket på en stund. Og som definitivt nyter godt av å være familiens minstemann. Hvordan skal det gå?
Og så har vi andres reaksjoner. For de nærmeste må også få vite det nå. Og igjen, jeg forventer ikke positive reaksjoner. Og det er både skummelt og sårt. Jeg har mest lyst å fortsette å holde det hemmelig, men det går ikke. Det blir bare verre.
Og så da, når vi har delt det. Når flere vet. Når jeg kanskje trykker publiser på blogginnleggene jeg har skrevet de siste månedene. Hva da? En del av meg er livredd. Redd for at det blir en slags jinx. Litt som første gang vi delte et svangerskap på veien mot minsten offentlig, bare for å måtte dele at vi mistet et par uker etterpå. På den andre siden, jeg har kommet så langt nå at den eventuelle sorgen vil bli vanskelig å skjule uansett. Jeg kan like godt dele det mens det skjer, og ikke flere år etterpå som med de andre vi har mistet. Dessuten vet jeg at jeg ikke er den eneste som sliter med sånne tanker. Jeg er ikke den eneste som er gravid med ekstra baggasje. Kanskje kan det jeg skriver hjelpe noen i samme situasjon, enten nå eller senere. Og jeg er egentlig lei av å være stille. Lei av å ikke dele.
Tankene er mange. De surrer og går så hodet verker. Men ingen avgjørelser av noe slag skal tas nå. Først ultralyd. Måtte alt se bra ut!
Fortsatt er det både uvirkelig og rart å se for seg det lille mennesket med små føtter inne i magen min. Likevel er det noe fint med å innimellom titte på sånne sammenligninger.
Vi fortsetter tidsreisen i dag. Til skumle uke 14 og høye skuldre.
Lykken over de gode morkakeprøve-resultatene varer ikke lenge. Dagen etter bikker vi over til 14 uker. Andre trimester. Tiden da de fleste andre senker skuldrene og begynner å glede seg for alvor. Sånn er det ikke for meg. Uke 14 er ekstra skummel. Den siste vi mistet sent døde med sikkerhet i løpet av denne uka. Et par andre har muligens gjort det. Så skuldrene er skyhøye. Skal det likevel gå galt nå, etter en så positiv beskjed? Og må jeg inn for å føde nok et dødt barn rett før påskeferien?
Da vi ventet minsten var uke 15 et mål. Levde han etter det føltes det tryggere. Nå er jeg ikke så sikker på om det vil føles så mye tryggere å komme dit heller. Vi har jo den dårlige blodverdien som ligger og gnager i bakhodet. Hva betyr den egentlig? Det eneste målet med uke 15 nå er en ny ultralyd og forhåpentligvis få vite kjønn. Vi må bare komme oss gjennom den neste uken og noen dager først..
Jeg har mye vondt i magen. Er det etterdønninger fra morkakeprøven, livmoren og den lille som vokser eller noe helt annet? Det har vært ymtet frempå om mulig morkakeløsning ved et par av de sene abortene mine, også den i uke 14. Er det eventuelt noe sånt som er i ferd med å skje igjen? Det er jo en av risikoene med lav PAPP-A.
Nervene ligger tykt utenpå kroppen hver gang jeg bruker doppleren for å sjekke om det lille hjertet fortsatt slår. Og sjekke gjør jeg litt for ofte nå. Og enda verre, den lille har blitt vanskeligere å finne. Er nesten som den leker gjemme- og lete med meg der inne. Nå er jeg her! Nå er jeg der! Det er like vondt hver gang jeg må lete og lete. Å nei, er det over nå? Og like stor lettelse hver gang jeg hører de taktfaste dunkene. Takk og lov! Du lever enda!
Fortsett med det, lille venn! Voks! Lev! Bli i magen helt til høsten før du kommer skrikende ut til oss!
Vanskelig å skjule – vanskelig å holde hemmelig. Men fortsatt best sånn..
Nok en tidsreise. Vi er fremdeles i mars, og midt oppi noen av de tøffeste dagene jeg har opplevd.
Etter morkakeprøven snegler dagene seg avgårde. Tirsdag. Onsdag. Vi kommer til torsdag. Tre dager har gått. Plutselig blir det mer realistisk å forvente en telefon med resultat. Og plutselig er jeg ikke fullt så overbevist om at det vil være en god beskjed. Mindre og mindre sikker på det faktisk. For i starten var jeg helt sikker på at den lille var frisk. Det måtte være mulige problemer med morkaken som ga den lave verdien. For så vidt skremmende nok. Men nå ser jeg for meg hvordan en alvorlig stemme forteller om det triste resultatet av morkakeprøven. «Beklager, barnet ditt har trisomi ditt eller datt.» To av trisomiene er så og si en dødsdom. Trisomi 21, Downs syndrom, vil sette oss i en situasjon der vi må ta et umenneskelig valg. For akkurat denne trisomien er jo ikke verdens undergang. Og jeg beundrer dem som har kapasitet til å bære frem disse barna, som jeg egentlig synes er så veldig fine. Men med tre barn fra før, og med livet generelt, så føler vi ikke at vi har den kapasiteten. Vi må sette de barna vi allerede har først i en sånn situasjon. Jeg googler abortnemnd og ser for meg dømmende ansikt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det blir å ta den pillen, den som vil stoppe utviklingen til det lille barnet vårt. Jeg ser for meg hvordan jeg må gjennom nok en senabort. Denne gangen etter å ha drept mitt eget barn. Den var ny. Skal vi virkelig måtte oppleve det også? Hvordan i alle dager skal jeg kunne leve med meg selv etterpå?
Torsdagen blir lang. Telefonen er konstant innenfor rekkevidde. Og aldri på lydløs. Men den ringer ikke. Det eneste som skjer denne dagen er at jeg på kvelden kjenner et lite sommerfuglvinge-show i magen. Kan det virkelig være deg, lille venn? Og er det et godt tegn?
Fredagen kommer. Ringer de ikke i dag, må jeg vente hele helgen. Orker jeg det? Nervene er til å ta og føle på. For første gang siden mandagen kommer jeg meg ut av huset, dog konstant engstelig for at telefonen skal ringe når jeg ikke her hjemme. Ettermiddagen kommer. Det er da det er mest sannsynlig at de ringer. Jeg kommer meg hjem. Klokken nærmer seg 15. Og så ringer telefonen! Jeg ser på displayet og skjønner umiddelbart at det må være fra Riksen. Skrekk og gru! Nå skjer det!
Jentungen har kommet hjem fra skolen, så jeg trekker meg tilbake til soverommet mens jeg svarer. Stemmen i den andre enden er hyggelig og munter. Betyr det det jeg håper det gjør? Eller høres de alltid sånn ut? Det er ikke den legen som gjorde morkakeprøven, men heller en overlege som ringer. Hun forklarer at den legen som gjorde prøven ikke er tilstede denne fredagen, men siden prøveresultatene nettopp har kommet og det nærmer seg helg, tenkte hun at hun kunne ringe meg så jeg slapp å vente. Meget sympatisk! Evig takknemlig for den! Og enda mer takknemlig ble jeg da hun sa at kromosomprøvene var helt normale! Lufta gikk helt ut av meg der et øyeblikk. Jeg sank ned på senga og trakk et lettelsens sukk. Tror faktisk jeg aldri har fått en deiligere beskjed. Det ble rett og slett noen gledestårer. Vi har mange hinder igjen på veien, for all del. Men nå vet vi i alle fall at det, til tross for veldig dårlige odds, er et kromosomfriskt barn i magen min!
I natt var det 12 år siden vi raste mot Ullevål i 170 km/t. 12 år siden jeg kjeftet på mannen fordi han kjørte med nødblink på, fordi det var så flaut. Ikke at det var så mange andre ute og kjørte på den tiden uansett. 12 år siden vi kjørte tvers over en rundkjøring (og med vi mener jeg mannen), og 12 år siden jeg nektet mannen å parkere rett foran sykehusinngangen. Her skal ting skje i ordnede former og på oppmerkede parkeringsplasser, selv om jeg må krøke meg fra parkeringsplassen og opp til føden med et hode mellom beina. For noe fødestue kom vi oss aldri til, en turbojente så dagens lys rett etter ankomst på undersøkelsesrommet. Definitivt min morsomste fødselshistorie. Men skulle den gjenta seg, lar jeg mannen parkere utenfor inngangen.
I dag er hun altså 12 år, hun som gjorde meg til tobarnsmamma og jentemamma. Og jenta mi har hun i aller høyeste grad vært hele veien siden det. Og det vil hun forhåpentligvis alltid være! En gang en liten tulle med lyse krøller, nå en sprek og tøff fotballjente. Det har gått så fort!
Jeg er så stolt av denne flotte jenta! Hun har et hjerte av gull, og er full av omsorg for alle. Hun har bein i nesa, og er ikke redd for å stå for det hun tror på. Hun er tøffere enn toget på fotballbanen, og er heller ikke redd for å kapre en mannlig hovedrolle i skuespill på skolen. Helt motsatt av mora, egentlig. Og det er jeg fryktelig glad for! Hun er en sosial sommerfugl, men liker også innimellom å være helt for seg selv på rommet sitt. Det er ikke nødvendigvis så mye vi ser av henne når hun er hjemme. Hun er skoleflink og får alltid gode skussmål av lærerne. Hun er overraskende flink med sminkekosten, og jeg har nettopp funnet ut at hun lager verdens beste brownies (noe som absolutt skal utnyttes fremover).
I det siste har jeg sett på denne jenta med en viss undring. For hun er ikke lenger det lille barnet hun nettopp var. Hun er i ferd med å forandre seg til en ung kvinne. Og det er så rart for mammahjertet. En helt ny verden. En helt ny jente. Og jeg vet allerede nå at hun kommer til å vokse opp til å bli et godt menneske. Med alle hennes gode kvaliteter er jeg ikke et gram i tvil. Selvfølgelig vil det komme utfordringer på veien, men det vil hun takle. Og vi vil alltid være der og støtte henne så godt vi kan. Tvil aldri på det, jenta vår!
Denne dagen og denne helgen er din, fine 12-åringen vår. Du skal feires, og du skal stråle som bare du kan! For selv om du er inne i en noe mer hormonell fase av livet, har du og vil du alltid være sola vår!
Gratulerer med dagen, verdens fineste jente! Verden ligger for dine føtter!
Nok en liten tidsreise. Vi skal tilbake til berg- og dalbane-måneden mars.
Dagene og ukene går. Det lille hjertet banker stadig jevnt og trutt. Og en ultralyd i uke 10 viser fin vekst og en liten som strekker seg så lang hen er.
Vi kommer til uke 13 og ultralyd i forbindelse med duotest. Lille er akkurat så stor som hen skal være. Neseben og nakkefold er fine, så også alt annet. Vi får et aldri så lite turneshow der innefra. I noen minutter senkes skuldrene bittelitt. Men det blir bare noen minutter. For når resultatene fra tidligere tatt blodprøve legges til, kommer sjokktallene i forhold til de vanligste trisomiene. Aller verst, 1:10 på Trisomi 21. Downs syndrom. Vi burde jo ikke bli overrasket. Jeg er jo sånn ca. 100 år. Det var uansett høyere sjangse for sånt. Men likevel..
Vi får en helg til å vurdere om vi vil gå videre med en ufarlig blodprøve, NIPT, eller en skummel morkakeprøve. I utgangspunktet er kun NIPT aktuelt for meg. Jeg trenger ikke enda høyere abortrisiko. Jeg er tross alt midt i den perioden da fire små hjerter har sluttet å slå tidligere. Men så er det sånn da, at selv om NIPT er ganske sikker, så er der likevel en liten feilmargin. Og akkurat som KUB(duo)-testen, så er det en sannsynlighetsberegning. Det vil ta 2-3 uker å få svar, og hvis den fortsatt viser høy risiko må jeg likevel videre til morkake eller fostervannsprøve, da i uke 15-16. Morkakeprøven er skummel. Den er invasiv, og betyr at en lang nål blir stukket inn i morkaken, rett ved siden av den lille, og en prøve fra denne blir tatt ut. Her er det en litt forhøyet risiko for abort under eller i etterkant. Derimot får vi sikrere og raskere svar. En uke, kanskje mindre.
Vi tok selvfølgelig ikke bilder under prosessen, men omtrent sånn ser det ut under en morkakeprøve. Guffent! Bilde lånt fra Lommelegen.
Jeg innser fort at det kun er et riktig valg for meg i denne situasjonen, og vettskremt tropper jeg opp på Riksen mandags formiddag for å få utført den testen jeg frykter mest. Jeg er heldig og får sitte lenge på venterommet og grue meg før en jordmor endelig henter meg inn til et rom der også en lege venter. Veldig hyggelige begge to, flinke til å forklare og jeg føler meg godt ivaretatt. En ultralyd blir foretatt for å finne beste plass å stikke, mens den lille er veldig aktiv der inne. Hjelpe og trøste! Så stikker hun! Gjennom mage og gjennom morkake. Poff! Det er fryktelig ubehagelig, føles som om hun stikker hull på alt inni der, og jeg kniper igjen øyne og alt som er. Etterhvert klarer jeg likevel ikke å la vær å titte på monitoren. Jeg kan se konturen av nålen langt inn i morkaken, og lille som fortsatt beveger seg ikke langt unna. Det er nesten som et lite freakshow. Hun roter litt rundt der inne. Eller, det kjennes i alle fall sånn ut når hun suger opp prøven. Hun tar med innholdet bort til mikroskopet mens nålen fortsatt står i magen min, og velger så å hente ut enda litt til før hun er fornøyd med mengden og nålen dras ut igjen. For en lettelse! Hun sjekker at hjertet fortsatt slår der inne, så er det over.
Eller, over er det jo ikke. Det er nå det begynner. Ventingen. Den lange ventingen på den litt skumle telefonen. Er dette barnet som ser så friskt og fint ut virkelig sykt? Eller er det morkaken min som lager trøbbel? Det er enten eller. For det som trakk ned alt det fine var en liten blodprøve-verdi. PAPP-A, et hormon i morkaken. I tillegg til å være en indikator for kromosomfeil, er lavt nivå av dette også en indikator på en morkake som ikke fungerer optimalt. Dette gir blant annet høyere risiko for fosterdød før og etter 24 uke, prematur fødsel, morkakeløsning, redusert fostervekst og svangerskapsforgiftning. Dette er jo nesten hele min svangerskapshistorie det! Er nesten så alt faller på plass. Og samtidig nesten en dødsdom i seg selv. Skuldrene blir ikke akkurat lavere her jeg er i den mest kritiske perioden når det gjelder tidligere ufrivillige aborter. Skal historien virkelig gjenta seg igjen?
Her er det bare å ta en dag om gangen. Takle de små menssmertene og mensmurringene som følger med etter en morkakeprøve. Holde seg mest mulig i ro for å ikke fremprovosere en spontanabort. Sjekke at det lille hjertet fortsatt banker. Og vente..
Tenk dere at 5 års okkupasjon av landet endelig er over. 5 års verdenskrig, 5 års elendighet. Så kapitulerer omsider den fremmede makten som de siste årene har hatt kontroll over fedrelandet. Tenk dere følelsen. Tenk dere gleden og feiringen.
Jeg er glad for at jeg slapp å oppleve denne perioden av norsk historie. Og jeg håper at jeg aldri vil oppleve noe lignende. Men akkurat denne dagen, 8. mai 1945, den hadde jeg likt å oppleve. Det må ha vært helt fantastisk! Bedre enn 17. mai.
Det kan virke lenge siden denne merkedagen, men i det store og det hele så er det faktisk ikke det. 74 år er ikke lenge i historisk sammenheng. Mange av oss kjenner mennesker som opplevde både krigen og frigjøringsdagen. Det er ikke lenger tilbake enn at besteforeldrene mine levde midt oppi det. Morfar var sågar en av studentene som ble sendt til fangeleir i Tyskland under krigen, og som kom hjem derfra i de kjente hvite bussene. Mange av oss har sterke og dype historier fra krigsårene bare en generasjon eller to unna.
Så hvorfor er det da så få som velger å markere denne dagen? Hvorfor stopper man ikke opp og tenker litt? På hvor heldige vi er som lever i et fredelig land i dag. På hvordan livet hadde sett ut om frigjøringsdagen aldri hadde skjedd. På hvordan disse årene var for generasjonene før oss. Og ikke minst, på hva som ble ofret i disse årene. Modige menneskers kamp for at vi skulle få nyte freden. Friheten har sin pris, og er på ingen måte en selvfølge!
Jeg har skrevet om dette før. Hvert år etter bloggen ble født. Hvor viktig det er å ikke glemme. Hvor viktig det er å markere dagen. Snakke om det i skolen. Heise eller henge ut et flagg. I dag ble jeg positivt overrasket da både God morgen Norge og nyhetene nevnte dagen på morgenkvisten. Definitivt en forbedring der!
Men så gikk jeg til barnehagen med minsten. En strekning på ca. 700 meter i tettbebygd område. Hvor mange flagg talte jeg på veien? 5! 5 inkludert vårt eget!!!
Leg merke til flagget på verandaen i bakgrunnen. Tror faktisk det er første gang jeg har sett to flagg i gata vår på denne dagen. Denne naboen gledet meg litt ekstra i dag! Det bør kanskje nevnes at han, eller de, er av den eldre generasjonen.
Jeg kjente på en merkelig glede over disse 5 flaggene, for det er faktisk en forbedring fra tidligere år det også. Men bare 5 flagg i et område med så mange hus er fortsatt skuffende. Jeg kan selvfølgelig ha oversett noen, men det er ikke tvil om at det er et fåtall som husker eller gidder å finne frem flagget på denne dagen. Det tar ikke lange tiden å henge ut et flagg foran huset. Litt mer styr med flaggstang kanskje, men likevel.. Her er det rom for forbedring, folkens! Klarer dere å få ut flagget grytidlig 17. mai, klarer dere også å gjøre det før dere går på jobb 8. mai.
Og vet dere forresten at de siste 8 årene har denne datoen også offisielt vært veterandagen i Norge? En merkedag ikke bare for veteraner fra andre verdenskrig, men også tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner. Det er mange som har vært ute i verden og kjempet med norsk flagg på brystet (eller kanskje på skulderen). Sannsynligvis mange fler enn du tror. Og som jeg sier hvert år, disse fortjener også heder og ære. Kjenner du en tidligere eller nåværende tjenestegjørende militær, gi ham eller henne en klapp på skulderen i dag. Kanskje til og med en klem. Eller send en liten melding. “Gratulerer med dagen og takk for innsatsen.” Det koster så lite, men kan bety så mye!
Vi må, og skal, aldri glemme!
Gratulerer med dagen, alle sammen! Og takk til alle dere veteraner der ute!
Og selvfølgelig et ekstra gratulerer og takk til min egen veteran. Sorry, måtte stjele bildet ditt – tror jeg er tilgitt..
Ja. Skjønne hva da? Det må ha vært andre tider da denne sangen ble skrevet. Og tekstforfatter Overbeck kan umulig ha vært pollenallergiker. Mai du skjønne milde, sa du? Hva med mai du skjønne lunefulle? Og alt det grønne er definitivt pent å se på, det skal godeste Overbeck ha. Men det fører med seg en del negativiteter også, i alle fall for mange av oss.
Nå har jeg alltid vært veldig glad i mai. Vårmåneden over alle vårmåneder. Med lovnad om lysere tider og varme sommerdager. Med en kalender full av røde dager. Jubel, fest og glede. Visst kan mai være fin. Og jeg vet at vi bare er 6 dager inne i årets mai. Men det er likevel på tide at vi tar et lite oppgjør, du og jeg, måned nummer fem.
For slutten av april var så veldig fin. Sommeren var liksom på plass. Sommerklærne (de få som fortsatt passer) kom frem og ble tatt i bruk. Uteplassen ble gjort i stand. Og full av optimisme investerte vi endelig i nye hagemøbler. Jeg var så fornøyd!
Nå skulle deilige vårdager nytes med utallige kaffekopper og gode bøker i min deilige kosekrok. Og mai bare:
Tusen takk, lunefulle mai!!!
Og så var det alt det grønne da. Vårtegnet over alle vårtegn. Bjørka spretter og det er så vakkert!
Og jeg bare:
Mai var så absolutt bedre før jeg vokste på meg pollenallergi for noen få år siden. I år er det verre enn noensinne. Det sa umiddelbart pang da vi kom hjem fra påskeferie. Kombinasjonen graviditet og kraftig pollenspredning er ikke den beste. Jeg må stort sett holde meg inne, og våger jeg meg ut må jeg bruke solbriller i all slags vær (til og med vurdert svømmebriller, si). Og det ser unektelig litt dumt ut når det regner for eksempel. Jeg nyser og klør og er innimellom på nippet til å klore ut øynene mine, mens jeg pøser på med allergitabletter, øyedråper og nesespray. Nei, du grønne mai, vi er på ingen måte bestevenner lenger!
Men så glimter du til da, med en kjølig helg med litt mindre pollenspredning. Ikke fan av kjølig, men når man kan gå ut uten å klø seg fordervet etterpå så er det likevel litt fint. Også er det ikke bare bjørk som spretter ut i full blomst. Det finnes enda finere ting enn det som er grønt. Det som er rosa, for eksempel.
Sånne øyeblikk får mai-kjærligheten til å blusse opp igjen for en stakket stund. Men likevel, akkurat som denne blomstringen, er det nok høyst midlertidig. Det er nok på tide å revurdere dette kjærlighetsforholdet. Det blir for turbulent. Jeg tror rett og slett du og jeg må slå opp, mai. Jeg venter heller på juni..
De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..
Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.
Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.
Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.
Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.
Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.
Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!
Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..
