I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom, dagen da alle oppfordres til å ta på seg ulike sokker for å vise at man setter pris på mangfold og at alle er forskjellige. Og ikke minst at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av egenskaper og diagnoser.
Nå ble det noe redusert rockesokking for vår del i år, men de to store gikk på skolen med ulike sokker og en pjusk minstemann markerte dagen her hjemme. Eller, akkurat nå rocker han faktisk legevakten med sokkene sine. Vi får håpe de legger merke til det!
Noen dager er det helt OK å surre rundt hjemme hele dagen. Uten sminke. Uten bh. Med kråkereir på hodet og en lett avslappet følelse i kroppen. Så avslappet at man istedenfor å lage mat går for takeaway sushi på en helt vanlig mandag.
En slik sløv, innholdsløs og litt kjedelig dag var akkurat det jeg trengte nå!
Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal begynne dette blogginnlegget. Eller hva jeg i det hele tatt skal skrive. Men etter all skrivingen da pappa var syk, må jeg nesten «avslutte» dette kapittelet med noen ord om den fine helgen vi nettopp hadde i pappas minne.
En time forsinket kom vi omsider fram til Ålesund torsdag kveld, hvor vi ble gjenforent med amerikanerne våre. Veldig godt! Og litt følelsesladet. For sammen med dem var selvfølgelig også bagen med urnen til pappa. Nå var han hjemme, tilbake i barndomsbyen.
Fredag var det tid for urnenedsettelse. Og etter å ha kommet til en by tom for snø på torsdagen, våknet vi til en snøfull dag på fredagen. Moro for amerikanerne, ikke fullt så moro for meg som hadde flyktet fra snøen på Østlandet. Like fullt ble det en fin markering ved graven, med oss nærmeste og en håndfull venner av pappa som betydde ekstra mye for ham. Akkurat det betydde ekstra mye for meg også, at de tok seg tid til å komme og dele denne stunden med oss.
Selv om du hatet snøen – du er hjemme nå, pappa!
Etterpå dro hele gjengen på café for en matbit, kaffe og litt hyggelig samvær. Et godt avbrekk før stresset med å fikse det siste før lørdagens “Celebration of Life”. For det er ikke til å stikke under en stol at det ble hektisk. Jeg gikk litt rundt meg selv der en stund, og på et eller annet tidspunkt slo hjernen min seg helt av. Men med godt samarbeid og hjelpende hender kom vi i mål med både innkjøp og lokaler, og klokka halv to på natta var jeg også i mål med kakebaking.
Lørdag våknet vi til strålende sol. Det kunne ikke passet bedre. Det føltes virkelig som den skinte spesielt for pappa. Lokalene jeg hadde valgt kunne heller ikke passet bedre. Jeg visste det egentlig med en gang jeg begynte å planlegge denne dagen. At det var her vi måtte ha det. Disse lokalene ligger utrolig fint til nede ved sjøen, ikke langt fra der pappa vokste opp. Med panoramautsikt mot fjell og fjord, og holmen som pappa pleide å svømme til som barn. Da jeg kom inn der og så utsikten, visste jeg at jeg hadde valgt helt riktig. Det var ingen bedre plass å markere pappas liv enn akkurat her!
Da jeg startet planleggingen tenkte jeg at det kanskje kom rundt 50 gjester. Da det nærmet seg innså jeg at det fort kunne bli fler, muligens 70. Det var en smule overveldende da kjente, kjære, nære og mer ukjente flommet inn dørene. Det var mange klemmer og mange å hilse på. Såpass mange at det var noen jeg rett og slett ikke fikk hilst på også. For inn gjennom dørene kom det faktisk 80 stykker! Og det var så fint! At alle disse kom for å være sammen med oss, og for å minnes pappa. Det er fortsatt rørende å tenke på. Det var så mye varme og så mange fine ord.
Spesielt en tale gjorde ekstra inntrykk på meg. Da en av helsearbeiderne som fløy ambulansehelikopter sammen med pappa fortalte hvordan pappa gjerne tok seg av de pårørende mens de jobbet med pasientene. Dette var nytt for meg, og traff dypt inni hjerterota. Og da han fulgte opp med å fortelle hvordan jeg var pappas store svakhet, at han ville gjort hva som helst for meg, da knakk jeg. Det gjorde så godt å høre akkurat det. For i barndommen så hendte det nok at jeg følte at jobben hans kom foran meg. Men så var det kanskje ikke sånn likevel..
Ettermiddagen var komplett da jeg satt og tittet ut på utsikten mens summingen av stemmer fylte rommet, og jeg plutselig fikk øye på et helikopter i det fjerne. Helt i pappas ånd. Det var nesten så han var der. Han skulle ha vært der, midt blant alle disse menneskene som betydde og fortsatt (for oss andre) betyr så mye! Tenk at flere kom langveisfra bare for å være med disse timene en lørdags ettermiddag. Jeg er så takknemlig!
Så om noen av dere som var sammen med oss på lørdag leser dette (og det tror jeg noen av dere gjør), av hele mitt hjerte; TUSEN TAKK! Takk for at dere kom! Takk for varmen! Takk for klemmer! Takk for gode ord! Takk til dere som hjalp til med kakebaking og klargjøring! Takk til dere som delte deres minner om pappa med oss! Takk til dere som kom med eller sendte blomster! Og kanskje en ekstra takk til dere kollegaer/venner av pappa – det var skikkelig fint å se dere igjen! Bare takk, takk, takk! Vit at alt settes uendelig stor pris på!
Dagene etter minnestunden har nesten vært litt tåkete. Lufta gikk litt ut av meg da det var over, og jeg kjente plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Planlegging og arrangering har vært psykisk krevende, men samtidig en god ting å gjøre. Jeg har trengt å gjøre noe for pappa. Og det er godt å kjenne at denne helgen ble helt riktig. Samtidig har jeg ikke klart å samle hodet og hjertet helt rundt det som skjedde fredag og lørdag enda. Jeg har ikke hatt tid. Resten av tiden i Ålesund gikk selvfølgelig med til sightseeing. Vi måtte jo ta med fetteren min som aldri har vært der før til noen av de fineste plassene. Og akkurat dette føler jeg fortjener et helt eget innlegg. For vakrere by enn min finnes ikke!
Og etter vi kom hjem (nok en gang grundig forsinket) på mandag kveld, har det gått i ett med både sedvanlig hverdagsliv og en god del arbeid for å få huset klart til tre ekstra beboere. For nå skal bonusmamma, søster og fetter bo hos oss resten av tiden sin i Norge. Det blir hyggelig å ha dem her i noen dager, men jeg regner med at lufta går ut av meg den dagen de drar. Og da kan jeg kanskje la meg selv tenke og føle litt også.
Dette kjedet har jeg ventet lenge på. En del av deg alltid være med meg, pappa.
En spesiell helg nærmer seg slutten. En helg full av følelser. Glede, sorg, savn, vemod, kjærlighet. En helg full av fine mennesker, klemmer, godhet og varme. Og ikke minst, følelsen av å være hjemme. Jeg er sliten og tom, men likevel føles det rett. Alt har vært helt riktig. Pappa hadde elsket denne helgen! Han er hjemme nå..
I skrivende stund sitter den amerikanske delen av familien min på flyet, en halv time fra Norge. Tradisjonen tro har jeg fulgt turen deres på flight tracker (når jeg ikke har sovet selvfølgelig), og tradisjonen tro kribler det litt i magen. For jeg gleder meg selvfølgelig til å se dem igjen. Men jeg klarer ikke å riste av meg den triste følelsen over at det er en for lite på denne turen. Det er første gang pappa ikke er der. Første gang det ikke er pappa jeg kanskje gleder meg aller mest til å se og klemme. Og det er så sårt! På en måte er han jo med, på sin aller siste tur til Norge. I en urne som i morgen skal settes i jorda i hjembyen vår. For jeg skal aldri se ham mer, verken her eller i USA. Jeg skal aldri få klemme ham igjen. Aldri lage kjøttkaker til ham igjen. Og nå er det så veldig, veldig tydelig!
Alt det som skal skje de nærmeste dagene er bittersøtt. Glede og sorg, hånd i hånd. For egentlig er de ikke minus en heller. Fetteren min har tatt pappa sin plass. For første gang skal han endelig få oppleve Norge. Mulig denne årstiden ikke er den beste å gjøre nettopp det på, men sånn er det. Det blir nok en stor opplevelse uansett. Han har knapt vært ute av USA før, så dette er et eventyr for ham. Og jeg gleder meg veldig til å ha ham her i min verden litt. Neste uke er det bonusmamma, søster og fetter som skal få ta del i vår hverdag, akkurat som vi gjør hos dem hver sommer. Det blir hektisk, men fint. Og etter den høsten vi hadde sammen, betyr det ekstra mye å ha dem her hos oss litt. Båndene ble liksom enda tettere.
Men aller først møtes vi alle i hjembyen min i kveld. Om de holder seg våkne til vi kommer da.. Hver gang jeg tenker på det, kribler det litt ekstra i magen. Jeg gleder meg sånn til å se dem og klemme dem. Og jeg gleder meg til noen dager hjemme hos mamma, selv om det blir lite ro denne gangen. Og selv om det er en del stress i forbindelse med lørdagen, med å gjøre i stand, bake og bekymre seg for om vi har for mye eller for lite mat, så gleder jeg meg til det også. Jeg er spent på hvor mange som ender opp med å komme. Og jeg gleder meg til å se familie jeg ikke har sett på årevis, og kanskje noen jeg aldri har møtt også. Kollegaer av pappa som jeg fortsatt husker klart fra barndommen, og kanskje også der noen jeg aldri har møtt. Og familie og venner som jeg heldigvis ser innimellom, men ikke ofte nok. Jeg gleder meg til at alle disse samles. Til å snakke og klemme.
Tiden går. Klokken tikker stadig fremover, og dagene avløser hverandre. Om tiden går i min favør vet jeg ikke enda. En avgjørelse på hvordan fremtiden vil bli nærmer seg i alle fall sakte men sikkert. Og jeg henger fortsatt med så godt jeg kan, selv om det slettes ikke er lett. Det er ikke til å stikke under en stol at livet er litt tøft om dagen. Kanskje ikke bare litt heller. Det er mange følelser som herjer. Usikkerhet, sorg, savn, sinne.. You name it, I have it.
En annen ting som tikker nærmere, er urnenedsettelsen og minnestunden for pappa. Det meste er klart. I morgen setter amerikanerne mine seg på flyet og på torsdag samles vi alle i Ålesund. Det blir hektiske men forhåpentligvis også fine dager. Bare så synd Norge ikke byr på mer vårlig vær. Kjenner at en ny ladning snø her på Østlandet var langt fra det jeg ønsket meg mest. Virker inn på humøret det også, si..
Selv filter klarer ikke å skjule at jeg ikke er verdens lykkeligste om dagen. Jeg liker absolutt ikke å være syte- og klage-Fotokjerring. Da blir jeg heller litt mer stille-Fotokjerring for en stund. Forhåpentligvis er det lysere tider i vente. Og da skal det skrives mer igjen også! Muntrere og mer positive innlegg. For akkurat det savner jeg voldsomt!
Det går trått med skriving om dagen. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke føler for å trykke publiser på de tingene jeg faktisk skriver. Kanskje en dag, kanskje aldri.
Det som skal skje fremover er ganske altoppslukende, både livet selv og det som skal skje neste helg. Nå er jeg stort sett i mål med planlegging av minnestund/celebration of life for pappa. De siste detaljene faller på plass, og jeg kan senke skuldrene litt. Eller kanskje ikke. Kanskje ikke før neste søndag, når alt er over.
Det er rart å holde på med disse forberedelsene. Psykisk er det vanskelig. Sorgen kommer nærmere. Men så er det på et nivå ganske godt også. Å få gjøre dette til ære for pappa. Få tilbakemeldinger fra mennesker som vil være med. Sånne som er gode og vonde på samme tid. Men mest gode. Fordi det er trist at han er borte, men så godt å vite at så mange satte så veldig pris på ham. Og jeg gleder meg til å se disse menneskene neste helg. Familie, venner og gamle kollegaer (som strengt tatt passer like godt inn i kategorien venner). Jeg tror det vil gjøre litt godt for hjertet.
Men så er det som jeg har nevnt før, det vil bli ekstra tydelig at pappa er borte. Og det er sårt. Men jeg håper han vil få med seg denne dagen der oppefra en plass. Han ville ikke ha noe styr i forbindelse med sin bortgang. Vi skulle ikke kaste vekk penger på begravelse og alt det der. Og han hadde muligens protestert om vi hadde fortalt ham om denne minnestunden. Vi skulle altså ikke styre eller bruke penger på ham. Men kanskje er dette uansett mer for oss. Dessuten vet jeg at han hadde elsket det. Han hadde definitivt ønsket å være der selv. Han hadde vært i sitt ess! Nesten dumt vi ikke gjorde noe sånt tidligere..
Jeg hørte en sang på radioen før i dag, og den traff rett i hjertet. Rett i det såre punktet. For det er akkurat sånn det føles. Pappa skulle ha vært der!
It’s perfect outside its like god let me dial up the weather Got the whole crew here, I ain’t seen some of them in forever It’s one of those never forget it, better stop and take it in kinda scenes Everything’s just right yeah except for one thing
You should be here, standing with your arm around me here Cutting up, cracking a cold beer Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year It’s one of those moments, that’s got your name written all over it And you know that if I had just one wish it’d Be that you didn’t have to miss this You should be here
You’d be taking way too many pictures on your phone Showing them off to everybody that you know back home And even some you don’t yeah They say now you’re in a better place And I would be too if I could see your face
You should be here, standing with your arm around me here Cutting up, cracking a cold beer Saying cheers, hey y’all it’s sure been a good year It’s one of those moments, that’s got your name written all over it And you know that if I had just one wish It’d be that you didn’t have to miss this Aw you should be here
You’d be loving this, you’d be freaking out, you’d be smiling, yeah I know you’d be all about what’s going on right here right now God I wish somehow you could be here
Og sånn går altså dagene. Fulle av tanker. Fulle av følelser. Litt kaos. Litt forberedelser. Og veldig lite blogging. Forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake når livet roer seg litt.
Fortsatt en enhjørning, bare en litt småforvirret og småstresset sådan..
Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.
En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.
I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.
I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.
Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.
Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.
Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.
Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.
Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.
Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.
Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.
Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?
Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.
Det er over alt. Kommer ikke unna. Fra jeg sto opp i morges og slo på God morgen Norge og til annenhver nyhetsoppdatering på Facebook. Hjerter. Roser. Klissklass. Valentine’s, Valentine’s! Selv jentungen irriterte seg. Hva skal vi nå egentlig med dette? Det er bare en dag!
Hjerter meg her og hjerter meg der. Dette er mitt “oppgitt-tryne”.
Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. I år som i fjor ser jeg ikke helt poenget med dette klisset. Spesielt ikke i år kanskje. Det er ikke mye Valentin over akkurat denne dagen. Den ene dagen i året mannen må jobbe fra grytidlig morgen til sent, sent på kveld. Vi ser hverandre kanskje 10 minutter i dag, om han er hjemme før jeg legger meg vel og merke. Det blir dårlig med romantikk, roser og sjokolade av sånt.
Lang jobbdag for mannen betyr også at jeg må ut på det herlige føret for å levere og hente i barnehagen. Altså, jeg liker vårtemperaturer og snøsmelting. Men jeg liker ikke snø som har smeltet og frosset, smeltet og frosset over flere dager. Sånt fører ingenting godt med seg. Og det betyr også at broddene må på. Jeg hater brodder! De får meg til å føle meg gammel! Og jeg liker ikke å gå med pigger under føttene! Det er ubehagelig! Men så tror jeg at lårhalsbrudd muligens er hakket verre..
Vær så god brekk lårhalsen! Finfin måte å markere Valentinsdagen på!
I tillegg havner denne Valentinsdagen på en torsdag. Og hva betyr torsdag her i huset? Jo, vasketorsdag! Jeg hater vasketorsdag! I alle fall vaskedelen av den. Jeg blir rett og slett litt gretten av det. I dag gjør det meg til og med såpass gretten at jeg vurderer å ta en vaskefredag isteden denne uken. Bare fokusere på å jobbe, noe jeg egentlig heller ikke er så veldig gira på i dag. Egentlig burde jeg bare sette meg ned og synes synd på meg selv resten av denne dagen.
Sutre, sutre..
Nei, Valentine’s er oppskrytt. Dere andre der ute kan ha romantikken, blomstene og sjokoladen i fred. Nys av blomsterstøvet! Spis dere kvalme! Jeg er ikke bitter i det hele tatt!
Happy freaking Valentine’s Day!
Og til gubben som lot en lekk søppelpose stå i gangen hele natta. Tusen takk! Flott gave! You owe me!
