Det fineste med å ha en blogg er kanskje muligheten du har til å gå tilbake og lese gamle innlegg. Innlegg du kanskje hadde glemt. Tanker og opplevelser som betydde noe da, men som kanskje går i glemmeboken etterhvert. I en blogg lever minnene for evig. Her om dagen gikk jeg av en eller annen grunn tilbake til arkivet for mai 2018, noe som vakte mange følelser. Litt glede, litt humring, litt irritasjon, litt gjenkjennelse og litt sorg. For selv om noe er likt, er det også mye som har forandret seg dette siste året. Ikke minst et par store ting som jeg slettes ikke så komme..

La oss begynne med likhetene. Som hvordan jeg i fjor gruet meg til å sende eldstemann på leirskole. Her var det déjà vu i år, da vi sendte jentungen avgårde. De samme følelsene om hvor fort tiden har gått, og minnet om hvor glad jeg var for at det fortsatt var lenge til de skulle avgårde sånn da de gikk i 1. og 2. klasse. Nå er det bare å vente på minstemanns tur om noen år.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Leirskole 2018 vs. 2019

Og likhetene stopper faktisk ikke der. For da eldstemann var på leirskole i fjor (riktignok i begynnelsen av juni), ble minsten, jentungen og jeg slått ut av et lumsk magevirus. I år gjorde forkjølelsen sitt inntog i heimen mens jentungen var borte. Disse ungene kommer ikke hjem FRA leirskole med smitte, de kommer hjem TIL smitte..

Sykdom 2018 vs. 2019

Så har vi noen vesentlige forskjeller. En irriterer litt mer enn andre. En sånn ting som gjerne er en evig kilde til irritasjon. Nemlig været. Dette ville normalt ha gått i glemmeboka, men takket være bloggen er den fantastiske våren (og sommeren) vi hadde i fjor dokumentert til evig tid. Jeg blir rett og slett sur når jeg ser tilbake. Sol, sol og atter sol. Og varme! Selfier av et smilende, brunt ansikt og brune legger på solsenga. Jeg var ute i godkroken store deler av dagen. Det var lykke og nytelse. Sånn er det definitivt ikke i år. Gråvær og en gradestokk som sjelden når opp til 20 grader er liksom ikke helt det samme. Dog er det kanskje en velsignelse at det er sånn akkurat nå, for det øyeblikket den faktisk bikker 20-tallet og sola skinner, da begynner denne kroppen med en ekstra person i faktisk å slite. Ganske ulikt meg, men sikkert ikke unormalt. Burde vel egentlig håpe på en kjølig sommer i år..

Maiværet 2018 vs. 2019

I fjor på denne tiden var det også slanking på gang. En kilde til irritasjon da, men kombinert med brunfargen ser jeg nå at jeg så mye livligere og freshere ut for et år siden. Jeg føler meg langt unna den personen i år. Slanke meg gjør jeg definitivt ikke! Nå eser det meste utover, samtidig som jeg føler meg slapp og gusten i huden. Bedre lykke neste år?

Fotokjerring 2018 vs. 2019

På denne tiden i fjor gledet jeg meg også til en sommer med masse familietid. Først og fremst tid med pappa, først her i Norge og så i USA. Jeg visste det ikke da, men livet mitt var allerede i ferd med å forandre seg for alltid mens jeg gikk her og gledet meg. For pappa var allerede syk. Og de ante allerede at det kunne dreie seg om noe veldig alvorlig, selv om den endelige diagnosen ikke kom før i juli. Og før dette visste jeg altså ingenting. Noe som sikkert var like greit. Jeg slapp noen ukers bekymring. Livet lekte før bomben smalt. Og nå er pappa borte. Livet blir aldri det samme. Jeg skal aldri glede meg til besøk fra ham igjen. Eller besøk hos ham. Neste gang vi kommer til Texas, er stolen hans tom. Jeg vet det så godt. Jeg får stadig og oftere flashbacks til det øyeblikket da han døde foran øynene mine. Til tomheten etterpå, både psykisk og fysisk. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor rart og tomt det kommer til å føles å komme tilbake dit. Han var jo alltid der. I godstolen foran TV med sport, et gameshow eller en eller annen for meg uinteressant dokumentar på full guffe. Utenfor lesende på en svær blekke av en avis mens jeg fløt rundt i bassenget. Eller sittende på kjøkkenet med et smil og et hei når jeg som førstemann kom tuslende ut av soverommet om morgenen. Nei, den tomheten er vanskelig å tenke på. Livet blir aldri det samme igjen. For et år siden hadde jeg en pappa. En pappa jeg ikke visste jeg snart skulle miste. Nå har jeg kun minnene igjen. En sår og vond forskjell.

Pappatid 2018 vs. 2019

I år har jeg derimot noe helt annet. Noe som kom enda mer overraskende. Noe som kan bli veldig fint. Det lille mirakelet som vokser i magen min. Det har ofte vært sånn i vår familie, og da spesielt på farssiden, at når noen går ut av tiden, kommer nye til. Det finnes flere eksempler på det. Vi lurte faktisk på det den gangen i oktober. Hvor vil det komme et nytt lite menneske? Jeg var ikke et av alternativene. Isteden ga jeg vekk små babyklær som pappa hadde glemt å sende til oss for flere år siden. Vi trengte dem jo ikke! Jeg angrer litt på det nå..

Overraskelsen 2019

Men det er bagateller. Uviktig. Det viktigste er den som vokser der inne. Man kan faktisk lure på om det er en mening med det. For at det i det hele tatt vokser et menneske i magen min er på alle mulige måter et mirakel i seg selv. En gedigen overraskelse, et lite liv som har trosset alle odds frem til nå. Og når termin i tillegg faller ca. 3 uker før ettårsdagen for pappas bortgang, da blir det ekstra spesielt. Og samtidig litt sårt. For denne lille kommer aldri til å treffe morfaren sin. Denne gangen vil han ikke sitte i Texas, limt til telefonen sin mens han venter på oppdatering om fødsel. Denne gangen vil han ikke glemme å sende en eske babytøy, som bonusmamma tilfeldigvis vil finne i garasjen om noen år. Dette barnebarnet får han aldri se, aldri holde. Dette barnebarnet vil kun kjenne ham fra bilder og historier. Men likevel føler jeg at han på en måte er med. Forhåpentligvis passer han på oss. Kanskje var det også han som sendte dette mirakelet vår vei. Litt av en skruball, pappa!

Men hva annet kunne man egentlig forvente av en spøkefugl og baseballfan?

Follow my blog with Bloglovin

Vi har kommet til siste innlegg i min lille tidsreise. Vi skal to uker tilbake i tid, og til nok en slags milepæl. Det har vært mange av dem nå på vårparten. Og med denne milepælen dukker også nye tanker opp i hodet mitt.

Uke 20+2. Halvveis!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg skjønner det ikke helt, at jeg fortsatt sitter her og er gravid i dag. At jeg daglig kjenner bevegelser i magen, selv om de er svakere enn jeg er vant til fra tidligere svangerskap pga. den dumme (nei vent, den er ikke dum, den er faktisk livgivende og livsviktig) morkaken som har plassert seg foran som en demper denne gangen. Ikke akkurat det en nevrotisk gravid trenger. Men heller noe enn ingenting! Og det er nok til at jeg slipper å dra frem den etterhvert så godt brukte doppleren. Og det er like fint hver gang jeg kjenner de små dultene. Jeg holder pusten og tør ikke skifte stilling i frykt for at den deilige følelsen av liv skal gi seg. Det er ganske så magisk!

Og nå er vi altså offisielt halvveis. I hodet har jeg vært det i minst 3 uker allerede. Jeg regner på ingen måte med å gå til termin. Det kan bli lange dager om jeg plutselig gjør det, eller til og med går på overtid. Men den sjansen er strengt tatt minimal. Kommer vi oss helt til høsten så aner jeg en mulighet for at legene uansett bestemmer at jeg bør settes i gang i god tid før termin.

Jeg kjenner fortsatt godt på dette med risikosvangerskap og frykt for både det ene og det andre. Men nye tanker har også sneket seg inn de siste dagene. Hva om dette virkelig går bra? Skal jeg virkelig gjennom en fødsel igjen? Tanken frister lite, litt på grensen til fødselsangst. Jeg trodde jeg var ferdig med fødsler etter minstemann. Og det var helt greit. For den var heftig den korte stunden den sto på. Jeg gruer meg til å gå gjennom det samme igjen. Regner med det blir nok en styrtfødsel. Om den starter av seg selv, vil vi i det hele tatt rekke frem til sykehuset? Det var på hengende håret med jentungen. Med minsten var det mer kontrollerte former og igangsettelse, men hadde den startet hjemme så hadde vi ikke rukket Ullevål. Og så er det smertene. Herregud, smertene. De sier at man glemmer dem, men jeg husker fortsatt følelsen av å bli revet i stykker med minstemann. Null pause, null kontroll. Jeg orker ikke! Men så er det nå en gang sånn, at det som har kommet inn, må jo også ut etterhvert..

Nei, jeg vil helst ikke tenke på det helt enda!

Halvveis og større enn foten min. Tenk det.

Follow my blog with Bloglovin

Jentungen er hjemme!

God helg fra vaskerommet og skittentøyshaugen!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg kjenner at tid foran skjermen ikke er det rette i dag heller, så da fortsetter jeg heller på tidsreisen. Nå er vi nesten à jour, vi skal bare et par uker tilbake i tid. Til nok en kontroll på Ullevål og en skummel, ny tittel på svangerskapet.

Noen dager etter ordinær ultralyd parkerer vi foran Ullevål på nytt. Det skal nok bli mange turer hit fremover..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foreløpig føler jeg meg litt malplassert i den innerste gangen på svangerskapspoliklinikken. De fleste som kommer hit er mye lengre på vei enn meg, vagger rundt med store mager og er nesten fødeklare. Jeg har foreløpig bare en liten kul og er ikke halvveis engang. Jeg hører til blant dem som sitter i den røde sofaen lenger borte, klare for ordinær ultralyd. Men det har jeg jo allerede gjort! Selv om det er tidlig i svangerskapet hører jeg til her nå.

Denne gangen er jeg heldig og møter på legen som fulgte meg opp før og i første trimester av svangerskapet med minstemann. Den gang på en helt annen avdeling. I etasjen over. Der som det står, eller i alle fall sto, «seksjon for ufrivillig barnløshet» på døren. Nå er hun altså her nede. Den eneste legen jeg faktisk kjenner igjen. Jeg har truffet mange av dem..

Det føles litt trygt å komme inn til et kjent ansikt. Hun beroliger meg litt i forhold til de målene som bekymret meg etter ordinær ultralyd. De ligger fortsatt i bakhodet, men hun får helt andre og bedre mål. Men nå får jeg nye bekymringer. For første gang blir ordet risikosvangerskap brukt. Jeg visste jo at det var der jeg var, men det er noe annet når du hører ordene og får dem svart på hvitt. Jeg settes på enda en type medisin. Det begynner å bli noen tabletter pr. dag nå. Og jeg settes opp til tett oppfølgning, dog ikke før vi kommer til det punktet der barnet faktisk kan reddes om noe skjer. Det føles greit for nå.

Men for første gang frykter jeg ikke lenger bare for den lille i magen. Plutselig innser jeg at det slettes ikke er utenkelig at noe kan skje med meg også. Jeg klarer plutselig ikke å se noe positivt utfall av dette lenger. Jeg har flere risikofaktorer som nesten skremmer vettet av meg. Kroppen spiller ikke på lag denne gangen heller. Magen min er kanskje ikke en trygg havn for små liv. Heller tvert imot. Hvordan skal jeg egentlig klare å holde liv i denne lille helt frem til høsten?

Jeg elsker dette bildet som henger på gangen utenfor undersøkelsesrommene. Dette er målet! Kommer vi dit?

Follow my blog with Bloglovin

Siden formen fortsatt er rimelig på trynet, blir det et lite tilbakeblikk i dag også. Vi skal ikke så langt tilbake, vi har faktisk kommet oss helt til starten av mai på denne lille tidsreisen. Dagen vi skal tilbake til er atskillig lysere og hyggeligere enn denne. Denne dagen var det nemlig tid for ordinær ultralyd og avsløring av kjønn til storesøsken. Endelig har vi en slags identitet på den lille i magen.

Det er egentlig helt utrolig, men på den andre maidagen sitter jeg lettere fortumlet i en rød sofa i kjelleren på Kvinneklinikken til Ullevål. Jeg husker fortsatt så godt den første gangen jeg satt i akkurat denne sofaen, en augustdag for snart 14 år siden. Den gangen skulle jeg på min aller første ordinære ultralyd, og ante ikke hva jeg gikk til. Jeg husker fortsatt spenningen, og hvor uvirkelig alt føltes da svigerinnen min kom ned fra noen etasjer høyere oppe med min helt ferske niese i en gjennomsiktig plastikkseng. Skulle jeg virkelig ha en sånn selv om noen få måneder?

Nå sitter jeg altså her, nesten 14 år senere. Klar for min fjerde ordinære ultralyd. Rutinert, men like spent. Jeg tenker tilbake på alle de ordinære ultralydene vi med tungt hjerte har måttet avlyse. Det er virkelig utrolig at vi sitter her nå!

Jeg er heldig og får komme inn til en sånn jordmor som virkelig ser deg. Som skjønner at det ligger mye historie bak oss. Som skjønner at vi, eller i alle fall jeg, er ekstra engstelig. Hun er grundig, og forsikrer oss hele veien om at alt ser bra ut. Det lille mennesket virker bedagelig der inne, og ligger mye av tiden med beina over hodet som en reke. Sutter litt på tommelen, beveger seg litt, gir meg noen spark og ser ut til å nyte tilværelsen der inne. Det er så fint å få en sånn grundig og god kikk inn i magen. Dette er jo virkelig et mirakel!

Men en ting bekymrer. Et lite mål som ikke stemmer helt overens med resten. Igjen skjønner jordmor at her trengs beroligelse, så hun stikker avgårde og konfererer med en lege. Hun kommer heldigvis tilbake alene, han mener det ikke er grunn til bekymring. Jeg får uansett ekstra oppfølging, så det er bare å følge med på det også. Isteden får jeg litt ekstraservice. For vi vil jo gjerne ha med bilder hjem til barna, men hun får ikke så bra bilder på den ultralydmaskinen hun bruker. Så, med den klissete ultralydgeleen fortsatt på magen, drar hun meg med over på et rom på andre siden av gangen, der de har en maskin som gir bedre bilder enn den andre. Ikke at bildene er det viktigste, men det er jo utrolig hyggelig gjort av henne. Takket være denne jordmoren går jeg derfra med en veldig god følelse. Jeg var ikke på noe samlebånd, jeg ble sett!

Ekstra gøy var det å komme hjem, fylle en ballong med konfetti og på den måten avsløre for kommende storesøsken hvem som forhåpentligvis kommer til oss om noen få måneder. For det var ikke noe tvil om dette på ultralyden. Og med samme svar på tre ultralyder, føler vi oss rimelig sikre på at det er rett farge konfetti jeg fortsatt finner på de merkeligste plasser i huset. Men hvilken farge det er, det vil jeg helst holde for meg selv enda.

Spenningen er i ferd med å utløses for tre kommende storesøsken. Og jeg er i ferd med å lære at konfetti fra en sprukket ballong ikke bare detter rett ned på gulvet i en fin haug..

Etter at ordinær ultralyd er overstått, føles dette svangerskapet brått mer virkelig. Og det er også nå det er slutt på hemmeligholdet. Det betyr på ingen måte at jeg føler meg trygg. Skuldrene er fortsatt høye, og jeg har googlet meg sprø på hva den lille forskjellen på mål kan bety. Men enn så lenge prøver jeg å ikke henge meg så mye opp i det. Ikke bekymre meg for mye. Sykehuset tok det med ro, da skal jeg prøve på det samme. Og jeg var heldig at de satte endelig termin da jeg var på Rikshospitalet i forbindelse med duotesten. Det er greit å fortsatt ha neste delmål, uke 24, innen samme rekkevidde. Da vil de nemlig forsøke å redde barnet om noe skulle skje. I tillegg er det da jeg begynner med vekstkontroller, noe som føles veldig viktig. Og dette målet er neimen ikke så veldig langt unna lenger..

Follow my blog with Bloglovin

Jeg har kjent på det de siste dagene, at kroppen ikke henger helt med lenger. Jeg bør ta det med ro, og i alle fall ikke stresse, og var egentlig ganske flink til det frem til 17. mai. Belønningen var en kropp som fungerte. Når jeg så sluttet å lytte til denne kroppen, gikk det gradvis nedover. Og etter en urolig natt med mange drømmer, og spesielt en som virkelig satte seg, sa kroppen STOPP i dag. Hodet verker, magen er ikke helt som den skal og alt er bare slitsomt. Sånt trenger jeg ikke nå. Trenger ikke å fore angsten jeg konstant lever med enda mer. Jeg håper denne formen bare går ut over meg, men frykter at også den lille i magen blir påvirket. Og jeg håper at en time-out vil få meg tilbake dit jeg var for en uke siden. For dette orker jeg ikke i lengden..

Å ligge her. Kjedelig, men nødvendig akkurat nå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tidsreisen nærmer seg veldig nåtid, men først skal vi en liten svipp tilbake til slutten av april og nok en liten “milepæl”. Jeg trodde ikke jeg skulle komme så langt som dette, men nå er jeg faktisk tilbake på Ullevål sykehus.

Plutselig var jeg inne i systemet og tilbake i de velkjente gangene hos svangerskapspoliklinikken på Ullevål. Trodde virkelig ikke jeg noen gang skulle tilbake hit. Sitte inne på CTG-rommet og måle blodtrykk mens jeg hører på de koselige lydene av små hjerter og spark fra dem som ligger på registrering. Være tilbake på kjente undersøkelsesrom. Til og med treffe leger som jeg har vært hos tidligere. Her er jeg erfaren pasient. Det er over 13 år siden jeg kom hit for første gang. Og det har ikke vært få besøk etter det, spesielt i svangerskapene med gutta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Blodtrykket mitt er fokus denne første gangen, men vi får likevel en liten sniktitt inn i magen. Veldig kjapp, siden ordinær ultralyd likevel bare er en uke unna. Men lenge nok til at hun gir oss en ganske god indikasjon på kjønn. Jeg gleder meg til bekreftelse ved neste besøk på Ullevål.

Alt ser fint ut fra det legen kan se, men jeg blir likevel litt paranoid av lite bevegelse. Jeg kjenner ikke mye. Litt dulting innimellom er det, nå nesten daglig. Men det er fortsatt veldig svakt. Jeg vet at det sannsynligvis er på grunn av den dumme morkaken som har plassert seg foran som en demper, men jeg blir likevel redd. Nå har jeg kommet lenger enn alle vi har mistet. Jeg runder aldeles straks 18 uker. Gulroten, den ordinære ultralyden, er noen dager unna. Flere vet hva som er på gang. Vi vet mest sannsynlig hvem som gjemmer seg der inne. Og jeg klarer endelig å tenke litt fremover. Det kan ikke gå galt nå!

Follow my blog with Bloglovin

En ny uke er i gang, og dette blir en skikkelig annerledesuke her i huset. For jentungen har reist avgårde på leirskole, og jeg sitter igjen med mann og to sønner. Tre gutter altså. Tre sånne som lar doringen stå oppe, skvetter litt både her og der, promper, raper og klør seg på tissen. Og dette er bare en liten brøkdel av de guttetingene de foretar seg i løpet av en dag. Mammahjertet skriker etter jentungen. Jenta i meg skriker etter en likesinnet. En medsammensvoren. En som ikke nødvendigvis ler av en høylydt promp, men heller holder for nesen og brekker seg. En annen som har et noenlunde normalt forhold til personlig hygiene. Som sitter når hun tisser og bæsjer roser istedenfor illeluktende ruker som henger igjen nedover doskåla.

Aldri har jeg sett verdien av en datter mer enn jeg gjør i dag. Vi forstår hverandre på et helt annet plan, hun og jeg. Og nå må jeg klare meg uten henne helt til fredag. Jeg tror denne uken blir tøffere for meg enn den måneden hun måtte klare seg alene med pappa og brødrene i fjor. Jeg gleder meg allerede som en unge til fredag, til å få et snev mer balanse og feminitet i huset igjen.

På den positive siden: jeg tror det blir mye mindre klesvask enn vanlig denne uken. For gutter bytter ikke klær flere ganger om dagen, og kan godt bruke klærne de har på seg mer enn en gang før de legges til vask (eller slenges i en haug på gulvet). Dette inkluderer (dessverre) også underbukser og sokker. Sannsynligvis trenger jeg rett og slett ikke å bevege meg inn på vaskerommet før jentungen kommer hjem. Aner jeg en bitteliten husmorferie?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ha en fin mandag og en strålende, ny uke!

Det er på tide med nok en tidsreise. Nå har vi kommet til april, “milepæl-ultralyd” og den skumle delingen av de store, overraskende nyhetene. Det var neppe noen som så denne komme..

Jeg har utsatt og utsatt, men nå er det gjort! Nyheten om den lille i magen er sluppet til de nærmeste. Og det er faktisk en stor lettelse. Å gå rundt og bære på noe så stort alene i ukesvis har vært tungt. Ikke minst de siste ukene, med morkakeprøve og en mage som blir vanskeligere og vanskeligere å skjule. Å late som om alt er normalt når både form og psyke skriker det motsatte er slitsomt. Graviditet er slettes ikke en dans på rosa skyer, i alle fall ikke for undertegnede.

Milepæl-ultralyden gikk altså bra. Litt forunderlig var den, gynekologen min er visst mest vant til tidlig og innvendig ultralyd. Men den lille vokser fortsatt som den skal og ser ut til å trives der inne. Merkelig nok. Jeg er like overrasket hver gang alt ser fint ut. Vanskelig å tro på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke det beste bildet av den minste håpefulle, tommelsuging fra en litt creepy vinkel.

Likevel klarte jeg å utsette deling av nyheten med barna så lenge som mulig før påskeferien. Først da vi pakket kvelden før avreise ble de to eldste kalt inn på soverommet. Og de reagerte slettes ikke som forventet da mannen (jeg er feig) slapp katta ut av sekken. Det ble ikke sinne, tårer og tramping ut av rommet. Ingen smelling med dører. Jeg undervurderte 13-åringen og snart 12-åringen totalt. For utrolig nok, de reagerte med umiddelbar glede! Dette var jo stas, i alle fall foreløpig. Litt press har jeg på meg, for hun på snart 12 foretrekker en søster.. Faktisk gjør visst alle barna det, for å få litt balanse i familien. Foreløpig er kjønn litt uvisst, selv om vi muligens har en liten indikasjon. Tiden vil vise. Navn er i alle fall behørig diskutert av de to eldste, uansett kjønn.

Vel fremme i Ålesund ringte mannen foreldre og søster. Dette var jeg ikke en del av, men ifølge ham gikk det greit. Jeg slet med å finne riktig tidspunkt til å dele det hele med mamma. Jeg hadde laget til et lite påske-egg som skjulte nyheten, men feiga ut gang på gang de første timene. Barna maste og prøvde så godt de kunne å være behjelpelige, men nervene sviktet helt frem til vi skulle spise litt kvelds. Da kom egget og avsløringen på bordet. Og reaksjonen.. Ja, jeg har visst undervurdert mamma også, for det gikk veldig bra.

Til slutt sto minsten for tur. De to eldste maste og maste, men vi brukte enda et døgn før vi delte nyheten med ham. Hva en femåring skjønner og ikke skjønner er ikke lett å si, men det var i alle fall ikke annet enn glede å spore. Og når han vet om babyen i magen, da er det sannsynligvis ingen hemmelighet lenger. Er jeg heldig tar han seg av nyhetsdelingen heretter.

Påsken 2019 – påske-egg 1, 2, 3 og 4. FYI, barna mine er mye penere uten sånne emoji-ansikt altså. Men de er også mye synligere..

Og nå som flere vet, er jeg nesten enda mer nevrotisk. For en stor del av grunnen til at vi ikke har delt før nå, når jeg har kommet til 16 uker, er at vi, eller jeg, ikke klarer å se for meg at dette vil gå bra. Jeg har ikke villet bekymre andre. Jeg har ikke villet påføre dem sorgen om det går galt. Og nå som flere og flere kommer til å vite, føler jeg også litt på at jeg jinxer det. Jaså, du deler? Da er det på tide for det lille hjertet å slutte og slå! Hahahaha! Ja, jeg føler virkelig at det sitter en sånn liten djevel med en slik makt et sted. På den andre siden, jeg kan ikke bære dette alene lenger. Uansett.

Follow my blog with Bloglovin

I går bugnet SoMe av glade barn, festkledde og lykkelige mennesker og ikke minst elegante 17. mai-pyntede bord med de deiligste retter. Virkelige glansbilder!

Hos oss var det litt mindre glansbilde. Eller, foruten noen små, hormonelle meltdowns fra en sliten, gravid mamma så var dagen fin den. Det ble til og med et Instagram/Facebook-bilde av tre relativt blide, festpyntede og mysende barn foran et norsk flagg som vaiet stolt på en flott solskinnsdag. Det var mer oppladingen som på ingen måte gikk på skinner. Men 16. mai er kanskje kaotisk for dem med glansbildene også?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Har vi nok flagg, mon tro?

Det startet egentlig veldig bra. Mannen hadde fri, og sola skinte. Jeg hadde en veldig positiv legetime og etter det lå dagen foran oss. Vi kunne handle blomster og mat i fred og ro. Til og med ta et par pølser på IKEA. Ekte hverdagslykke. Jeg var helt i rute til 17. mai, og skuldrene var lave. Helt til mannen på ettermiddagen fikk en uventet telefon som snudde opp ned på dagen. Han måtte drive «brannslukking», og dermed ble hans del av forberedelsene til nasjonaldagen plutselig mine. Og oppi det hele kom jeg på at jeg hadde glemt både viktige ting som måtte handles på apoteket og strømpebukser som faktisk gikk over magen. Og selvfølgelig ble en ledning overkjørt under plenklipping, bare sånn for sikkerhets skyld. Hallo stress!

Min planlagte kaffe i sofakroken ute utgikk med høye kneløft. Isteden kom monstermamma på besøk over vaskebøtte og stryking. Og hun er ikke helt god, altså.. Utpå kvelden kom jeg dog i mål, huset var rent og det var bare litt stryking som gjensto før jeg kunne synke ned i sofaen og se på semifinalen i MGP (eller, det heter kanskje ESC nå?). Skulle bare hive en frossenpizza i ovnen først, for middag hadde vi jo ikke rukket. Mens ovnen varmet seg opp, gikk jeg for å stryke skjorter og flagg. Endelig ferdig! Nå var det bare å fyre opp pizza’n. Men da jeg kom ut på kjøkkenet for å sette den inn, innså jeg fort og brutalt at ovnen allerede hadde fyrt opp noe helt annet.. For der luktet det mistenkelig brent og var sånn passe røykfylt. I stresset hadde jeg rett og slett oversett at det sto en langpanne brownies fra helgens bursdagsfeiring helt øverst i ovnen. Den var nå et stusselig syn.

Så fikk man testet brannvarsleren og luftet huset grundig. Greit det.. Og med en ny svingom med vaskekluten over gulvet, luktet det omsider litt mindre brent og litt mer rent igjen. Og så ble det mat til slutt, mens man fikk med seg avstemningen på MGP.

Konsekvensen av dette ble selvfølgelig at 17. mai startet med dundrende hodepine for undertegnedes del. Heldigvis hadde mannen fri (har vært dårlig med det de siste årene) og kunne stå opp med barna som skulle gå i tog rundt Skaugum sånn ca. før fuglene fes på morgenen. Så ble det en litt roligere 17. mai-morgen på mor. Jeg kunne faktisk vente helt til kl. 8 med å stå opp, noe som var sånn passelig uvant. Ikke trengte jeg å stresse så mye med frokosten heller, tiden var virkelig på min side. Noe flott oppdekket 17. mai-bord ble det heller ikke. Gjengen fikk pent hente maten jeg hadde laget fra komfyr og kjøkkenbord. Ble ikke noen Instagram-vennlige bilder av det, men jeg kjenner at det er helt greit. Barna fikk i alle fall det de ville ha.

Instagram-vennlig bilde av mor i fest-stas utgikk også, jeg følte meg mer som et digert, saftig jordbær i min røde mammakjole. Rød, hvit og blå var jeg i alle fall.

Så var det ut for å traske i tog gjennom bygda vår, noe som viste seg å bli litt slitsomt for en allerede sliten, gravid skrott. En stk. sliten rosaruss som måtte tisse midt i togruten var vel heller ikke så fryktelig glansbildeaktig. Men sånt skjer jo, russetiden er hard.

Vi holdt ikke ut gjennom hele programmet på skolen, for å si det sånn. Dermed gikk vi helt glipp av eldstemanns vinnerlykke på lodd og premieutdeling for mannens andreplass i luftgevær-skyting. Da lå én flat i sofaen inne og én i sofaen ute, begge med en kroneis godt plassert i hånden (og kanskje en i magen allerede også).

Grillmiddagen ble like lite Instagram-vennlig som resten av den kulinariske delen av 17. mai, men grillmat og en lett sommersalat er altså aldri feil. Samtidig må jeg rette en takk til dem som lager sånne ferdigbakstposer som man kun trenger å tilsette olje og vann i for å få en velsmakende brownie. Jeg hadde virkelig ikke orket å lage noe fra bunnen i går! Og når svigerinne, svoger og niese kommer på besøk med deilig, frisk ostekake og vi kan sitte utendørs til sent på kveld, da kjenner man at jo, 17. mai ble jammen fin i år også.

I dag restitueres det..

Follow my blog with Bloglovin