Vi har kommet til siste innlegg i min lille tidsreise. Vi skal to uker tilbake i tid, og til nok en slags milepæl. Det har vært mange av dem nå på vårparten. Og med denne milepælen dukker også nye tanker opp i hodet mitt.
Uke 20+2. Halvveis!
Jeg skjønner det ikke helt, at jeg fortsatt sitter her og er gravid i dag. At jeg daglig kjenner bevegelser i magen, selv om de er svakere enn jeg er vant til fra tidligere svangerskap pga. den dumme (nei vent, den er ikke dum, den er faktisk livgivende og livsviktig) morkaken som har plassert seg foran som en demper denne gangen. Ikke akkurat det en nevrotisk gravid trenger. Men heller noe enn ingenting! Og det er nok til at jeg slipper å dra frem den etterhvert så godt brukte doppleren. Og det er like fint hver gang jeg kjenner de små dultene. Jeg holder pusten og tør ikke skifte stilling i frykt for at den deilige følelsen av liv skal gi seg. Det er ganske så magisk!
Og nå er vi altså offisielt halvveis. I hodet har jeg vært det i minst 3 uker allerede. Jeg regner på ingen måte med å gå til termin. Det kan bli lange dager om jeg plutselig gjør det, eller til og med går på overtid. Men den sjansen er strengt tatt minimal. Kommer vi oss helt til høsten så aner jeg en mulighet for at legene uansett bestemmer at jeg bør settes i gang i god tid før termin.
Jeg kjenner fortsatt godt på dette med risikosvangerskap og frykt for både det ene og det andre. Men nye tanker har også sneket seg inn de siste dagene. Hva om dette virkelig går bra? Skal jeg virkelig gjennom en fødsel igjen? Tanken frister lite, litt på grensen til fødselsangst. Jeg trodde jeg var ferdig med fødsler etter minstemann. Og det var helt greit. For den var heftig den korte stunden den sto på. Jeg gruer meg til å gå gjennom det samme igjen. Regner med det blir nok en styrtfødsel. Om den starter av seg selv, vil vi i det hele tatt rekke frem til sykehuset? Det var på hengende håret med jentungen. Med minsten var det mer kontrollerte former og igangsettelse, men hadde den startet hjemme så hadde vi ikke rukket Ullevål. Og så er det smertene. Herregud, smertene. De sier at man glemmer dem, men jeg husker fortsatt følelsen av å bli revet i stykker med minstemann. Null pause, null kontroll. Jeg orker ikke! Men så er det nå en gang sånn, at det som har kommet inn, må jo også ut etterhvert..
Nei, jeg vil helst ikke tenke på det helt enda!
Halvveis og større enn foten min. Tenk det.
