Jeg har kjent på det de siste dagene, at kroppen ikke henger helt med lenger. Jeg bør ta det med ro, og i alle fall ikke stresse, og var egentlig ganske flink til det frem til 17. mai. Belønningen var en kropp som fungerte. Når jeg så sluttet å lytte til denne kroppen, gikk det gradvis nedover. Og etter en urolig natt med mange drømmer, og spesielt en som virkelig satte seg, sa kroppen STOPP i dag. Hodet verker, magen er ikke helt som den skal og alt er bare slitsomt. Sånt trenger jeg ikke nå. Trenger ikke å fore angsten jeg konstant lever med enda mer. Jeg håper denne formen bare går ut over meg, men frykter at også den lille i magen blir påvirket. Og jeg håper at en time-out vil få meg tilbake dit jeg var for en uke siden. For dette orker jeg ikke i lengden..
Å ligge her. Kjedelig, men nødvendig akkurat nå.
