Siden formen fortsatt er rimelig på trynet, blir det et lite tilbakeblikk i dag også. Vi skal ikke så langt tilbake, vi har faktisk kommet oss helt til starten av mai på denne lille tidsreisen. Dagen vi skal tilbake til er atskillig lysere og hyggeligere enn denne. Denne dagen var det nemlig tid for ordinær ultralyd og avsløring av kjønn til storesøsken. Endelig har vi en slags identitet på den lille i magen.
Det er egentlig helt utrolig, men på den andre maidagen sitter jeg lettere fortumlet i en rød sofa i kjelleren på Kvinneklinikken til Ullevål. Jeg husker fortsatt så godt den første gangen jeg satt i akkurat denne sofaen, en augustdag for snart 14 år siden. Den gangen skulle jeg på min aller første ordinære ultralyd, og ante ikke hva jeg gikk til. Jeg husker fortsatt spenningen, og hvor uvirkelig alt føltes da svigerinnen min kom ned fra noen etasjer høyere oppe med min helt ferske niese i en gjennomsiktig plastikkseng. Skulle jeg virkelig ha en sånn selv om noen få måneder?
Nå sitter jeg altså her, nesten 14 år senere. Klar for min fjerde ordinære ultralyd. Rutinert, men like spent. Jeg tenker tilbake på alle de ordinære ultralydene vi med tungt hjerte har måttet avlyse. Det er virkelig utrolig at vi sitter her nå!
Jeg er heldig og får komme inn til en sånn jordmor som virkelig ser deg. Som skjønner at det ligger mye historie bak oss. Som skjønner at vi, eller i alle fall jeg, er ekstra engstelig. Hun er grundig, og forsikrer oss hele veien om at alt ser bra ut. Det lille mennesket virker bedagelig der inne, og ligger mye av tiden med beina over hodet som en reke. Sutter litt på tommelen, beveger seg litt, gir meg noen spark og ser ut til å nyte tilværelsen der inne. Det er så fint å få en sånn grundig og god kikk inn i magen. Dette er jo virkelig et mirakel!
Men en ting bekymrer. Et lite mål som ikke stemmer helt overens med resten. Igjen skjønner jordmor at her trengs beroligelse, så hun stikker avgårde og konfererer med en lege. Hun kommer heldigvis tilbake alene, han mener det ikke er grunn til bekymring. Jeg får uansett ekstra oppfølging, så det er bare å følge med på det også. Isteden får jeg litt ekstraservice. For vi vil jo gjerne ha med bilder hjem til barna, men hun får ikke så bra bilder på den ultralydmaskinen hun bruker. Så, med den klissete ultralydgeleen fortsatt på magen, drar hun meg med over på et rom på andre siden av gangen, der de har en maskin som gir bedre bilder enn den andre. Ikke at bildene er det viktigste, men det er jo utrolig hyggelig gjort av henne. Takket være denne jordmoren går jeg derfra med en veldig god følelse. Jeg var ikke på noe samlebånd, jeg ble sett!
Ekstra gøy var det å komme hjem, fylle en ballong med konfetti og på den måten avsløre for kommende storesøsken hvem som forhåpentligvis kommer til oss om noen få måneder. For det var ikke noe tvil om dette på ultralyden. Og med samme svar på tre ultralyder, føler vi oss rimelig sikre på at det er rett farge konfetti jeg fortsatt finner på de merkeligste plasser i huset. Men hvilken farge det er, det vil jeg helst holde for meg selv enda.
Spenningen er i ferd med å utløses for tre kommende storesøsken. Og jeg er i ferd med å lære at konfetti fra en sprukket ballong ikke bare detter rett ned på gulvet i en fin haug..
Etter at ordinær ultralyd er overstått, føles dette svangerskapet brått mer virkelig. Og det er også nå det er slutt på hemmeligholdet. Det betyr på ingen måte at jeg føler meg trygg. Skuldrene er fortsatt høye, og jeg har googlet meg sprø på hva den lille forskjellen på mål kan bety. Men enn så lenge prøver jeg å ikke henge meg så mye opp i det. Ikke bekymre meg for mye. Sykehuset tok det med ro, da skal jeg prøve på det samme. Og jeg var heldig at de satte endelig termin da jeg var på Rikshospitalet i forbindelse med duotesten. Det er greit å fortsatt ha neste delmål, uke 24, innen samme rekkevidde. Da vil de nemlig forsøke å redde barnet om noe skulle skje. I tillegg er det da jeg begynner med vekstkontroller, noe som føles veldig viktig. Og dette målet er neimen ikke så veldig langt unna lenger..
