Nuvel. Om Kvinnedagen ble en dårlig dag for meg, så ser denne dagen allerede mye bedre ut. Barna er igjen på plass på skolen og i barnehagen, solen vant over tåken en stakket stund da jeg var på vei hjem etter å ha levert en fornøyd minstemann, huset er vasket og jobbing er unnagjort. Nå har jeg noen små timer helt for meg selv i et hus som lukter salmiakk og grønnsåpe (å, som jeg elsker den lukten og den følelsen på en fredag) før huset igjen fylles av liv.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt har vært idyll så langt i dag, men det ville vært en stor løgn. Med to morgengretne og prepubertale pseudotvillinger som jeg innimellom er overbevist om hater hverandre, så ble det litt kortslutning både hos dem og hos mor i morges. Om noen der ute vurderer to tette, akkurat i dag er mitt råd: JUST. DON’T.
Men jeg har troen på at ting har roet seg og at jeg til og med på et eller annet tidspunkt senere i dag kanskje ville ha gitt det motsatte rådet.
Dagen er uansett fin. Og den ble enda litt finere takket være den gamle mannen i overskriften. Han som i alle årene vi har bodd her stadig vekk står utenfor huset sitt oppi gata. Jeg vet ikke hva han heter, bare hvor han bor. Men likevel får han meg alltid til å smile når jeg går forbi, og ser jeg ham ikke på en stund blir jeg bekymret. I dag gikk jeg og tenkte på ham på veien hjem fra barnehagen. På at det var lenge siden jeg hadde sett ham. Og da jeg svingte ned i veien vår så var han jammen der, i full gang med snøfreseren sin. Som vanlig hilste han galant god morgen med et bukk. Og som vanlig kunne jeg ikke unngå å bli glad. Den varme, gode følelsen bredde seg i hjertet. Tenk så lite som skal til for å glede et menneske. Jeg håper det gir ham litt glede at jeg hilser og smiler tilbake. Enkelte ting kan de eldre fortsatt litt bedre enn oss litt yngre, og hilsing og høflighet er definitivt noe av det. Det er lett å bli for travel, lukke seg inne og bare se rett frem. Derfor setter jeg ekstra stor pris på det blide ansiktet til mannen oppi gata.
Gi noen et smil og et «god dag» i dag du også, og ha en strålende fredag!
Jeg må jo nesten hive meg på bølgen og prøve meg på en slags årskavalkade. 2017 var et relativt gjennomsnittlig år i familien vår, med både oppturer og nedturer. Og innimellom en liten enhjørning – små øyeblikk av ren magi.
Vintermånedene hopper jeg rett og slett elegant over. De forsvant i en evig runddans av hoste, snørr og oppkast. I alle fall hos minstemann. Jeg har alltid hørt andre snakke om hvor mye sykdom det første året i barnehage har ført med seg, men egentlig kimset litt av det. Så ille kan det vel ikke være? Men jo, så ille er det! Vi visste ikke bedre den gangen. De to eldste barna våre gikk i barnepark og var ute stort sett hele tiden, kun det siste året før skolestart ble tilbragt i barnehage. På denne måten slapp vi visst unna mye. For minstemann var mer hjemme enn i barnehagen det første året. Det ene avløste det andre. Vinteren var spesielt ille. Jeg var forbi frustrert. Og i tillegg ble jeg mer og mer motløs i forhold til arbeidssøking. Det tærer på selvtilliten å få avslag etter avslag. Man føler seg ekstremt lite verdt og sånn passe mislykket. Og det igjen tærer på alt annet rundt en. Nei, vinteren var kjip!
Så kom vi til april og påske. Endelig en tur til mitt kjære Ålesund! Ikke uten forviklinger det heller, for den dagen vi skulle reise begynte minstemann selvfølgelig å spy – igjen! Så ferien ble en dag forkortet, helt typisk det! Men det er alltid godt å være der oppe. Der jeg på en måte hører til. Og mens vi var der gjenoppdaget jeg også min gamle kjærlighet for fotografering. En hobby som alltid har kommet og gått i livet mitt. Ålesund er jo proppfullt av vakre motiver.
Og med det ble faktisk denne bloggen født. Jeg startet den i begynnelsen av mai, egentlig som en bildeblogg. Derav navnet, Fotokjerring. Men sånn ble det ikke. Isteden gjenoppdaget jeg også min kjærlighet til skriving. Og den trumfet fotografering. Skrivingen har alltid vært min største kjærlighet (sånn foruten mann og barn). Den har bare blitt gjemt bort og nesten glemt. Plutselig blomstret den. Og bloggen ble full av mange ord og desto færre og dårlige mobilbilder. Her ser jeg rom for forbedring i 2018. Det er bare det at jeg sjelden gidder å dra på det store, tunge speilreflekskameraet mitt. Forhåpentligvis gjør ny mobil med bedre kamera litt av susen i første omgang.
I mai tok i alle fall bloggen over mye av tiden min. Dagene ble lysere og humøret mitt ble bedre. Så mye innvirkning kan altså litt skriving ha å si på livskvaliteten. Noen jobb fikk jeg fortsatt ikke, men selvtilliten min ble mye bedre, og håpet for fremtiden steg. I tillegg nærmet det seg sommer og ferie. Alt så lyst ut. Og så, midt oppi dette, skjedde årets skumleste hendelse.
ÅRETS NEDTUR
Det kan ikke karakteriseres som noe annet. Da minsten ble skikkelig syk. Da det ble ambulanseturer og sykehusinnleggelse. Da mammahjertet var på sitt aller reddeste. Det var heldigvis “bare” en lungebetennelse. Men det tok nesten knekken på en overhysterisk mamma. Minstemann selv var tøff som toget!
Denne opplevelsen resulterte i
ÅRETS VIKTIGSTE BLOGGINNLEGG
Det må kanskje dele viktigheten med et annet innlegg, det om hjertesaken min. Men innlegget jeg skrev om de røde hverdagsheltene var et enormt viktig innlegg for meg. Det ble skrevet mens minstemann fortsatt var syk og følelsene satt utenfor kroppen. Det ble skrevet med takknemlighet, og i dag, over et halvt år etterpå, føler jeg fortsatt nøyaktig det samme. Jeg tenker på hvor fantastiske disse menneskene er og for en livsviktig jobb de gjør hver gang jeg ser en ambulanse. Og jeg er glad for at jeg klarte å sette ord på det den gangen. Jeg vet at mange har satt pris på det, og det gleder meg enormt. Også var det jo helt vilt da, å ha lesertall på over 5000 i løpet av noen få timer. Og det bare en måned etter at jeg startet bloggen. Ingen andre innlegg har vært i nærheten av dette i ettertid..
Juni var også måneden for
ÅRETS FORSIDE
Dette skjedde ganske så parallelt med de elleville lesertallene nevnt over. Det gikk allerede helt rundt for lille meg, da en journalist fra lokalavisen tok kontakt med meg angående et leserinnlegg jeg hadde skrevet. Jeg har ikke for vane å skrive sånt, men etter behandlingen minstemann fikk på legevakten da han ble syk følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Men leserinnlegget ble aldri noe leserinnlegg. Det ble avisoppslag. Og det ble hele forsiden. Det ble beklagelse fra legevakten, påfulgt av ny telefon fra en annen person fra nevnte legevakt som slett ikke beklaget seg. Og det førte til at en rimelig flau Fotokjerring fikk førsteklasses behandling da hun selv endte på legevakten noen måneder senere..
Juni var rett og slette en måned full av begivenheter. Det var også måneden hvor et av blogginnleggene mine ble publisert på en nettside i hjembyen min. Det var måneden for minicruise til Kiel i forbindelse med svigerfars runde dag. Og det var måneden vi dro på sommerferie.
ÅRETS FAMILIÆRE HØYDEPUNKT
Sommerferien var definitivt et høydepunkt. Den startet med et par dager i Washington DC, som viste seg å være en helt fantastisk by. En tur dit anbefales på det sterkeste. Så kjørte vi nedover østkysten til South Carolina. Her bodde jeg en periode for 14 år siden, og det var fantastisk å komme tilbake hit og visse alle plassene som betydde så mye for meg til mann og barn. Det må vel ha vært årets mest nostalgiske øyeblikk når jeg tenker meg om. South Carolina er en stat som også anbefales på det sterkeste fra meg, naturlig nok. Det er en stat full av vakre perler og vennlige mennesker. Vi var også en tur innom Savannah, Georgia, før i tok turen til Tennessee. Der kom nok en høydare i Nashville, en helt fantastisk by for musikkinteresserte. Vi var selvfølgelig også innom Memphis og Graceland. Eldstemann har i ettertid blitt blodfan av Elvis..
Ferien fortsatte i juli, da hos familien utenfor Dallas. Dette er som et andre hjem for oss, så her fikk vi ladet batteriene skikkelig etter roadtripen fra østkysten. Dallas og Texas er nok vår absolutte favorittplass på denne jord.
Om noen skulle ha lyst til å lese mer om roadtripen vår fra Washington, nedover kysten og oppover igjen til Tennessee og så Texas er det bare å se på arkivene for juni og juli. Kanskje finner du et reisetips eller to?
Sommeren fortsatte i familiens tegn. For da vi var vel hjemme i Norge igjen, fulgte jammen den amerikanske delen av familien vår etter. Det var helt fantastisk å ha dem her på besøk en liten stund. Det å kunne lage middag for pappaen min i mitt eget hjem for første gang på fem år var et sånt enhjørningsøyeblikk som jeg nevnte på starten. En enkel liten ting som for meg føltes helt magisk. Og nå ser det faktisk ut som jeg får muligheten til å gjøre det igjen neste år.
I tiden før skole- og barnehagestart hadde vi flere hyggelige familieutflukter rundt på Østlandet og i Sverige, noe som gjorde veldig godt. Familietid er tross alt det aller viktigste.
Så kom hverdagen igjen, nå med en femteklassing og en sjetteklassing i tillegg til barnehagegutten. Litt deilig og litt vemodig på samme tid. Og den høsten har en tendens til å gå fort. Vi rakk å få med oss et bryllup og en konfirmasjon, og en fin høstferie i Ålesund. Og etter dette startet
ÅRETS PERSONLIGE OPPTUR
Og nok en gang var det skrivingen som gjorde utfallet. For i juli skrev jeg et innlegg om det å miste barn i svangerskapet. Noe jeg har opplevd flere ganger. Åpenhet om dette er min hjertesak. Og i oktober valgte kvinneguiden.no å publisere dette innlegget. Ikke lenge etter fikk jeg forespørsel fra en journalist om jeg kunne tenke meg å la meg intervjue i forbindelse med en artikkel hun skrev om dette temaet. Noe jeg selvfølgelig sa meg villig til. Ikke at jeg er så PR-kåt, men det er det med å bidra til mer åpenhet da. Og som om ikke det var nok, ble jeg også kontaktet av Foreningen “Vi som har et barn for lite”, som gjerne ville bruke innlegget mitt i medlemsbladet sitt. Alt dette var helt overveldende for meg, men også veldig stort. Jeg var både stolt og ydmyk. Det hadde lenge vært en drøm å kunne være et ansikt utad i denne saken, og nå hadde jeg klart det! Og jeg trodde det var det, helt til jeg fikk mail fra TV2 og God morgen Norge. Dette overgikk mine villeste drømmer, og var egentlig hakket for skummelt. Men jeg måtte gripe sjansen, og det ble toppen av kransekaka i denne personlige oppturen. Jeg har fortsatt ikke ord over hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Alt dette har definitivt gitt meg mot, lyst og ståpåvilje til å fortsette denne kampen for åpenhet.
Jeg har fortsatt til gode å se det selv, det tør jeg rett og slett ikke, men jeg er altså utrolig glad for at jeg turte å gjøre dette! I ettertid har jeg ventet og ventet på at Lindmo og Skavlan skal ta kontakt, men jeg tror muligens de har problemer med å finne kontaktinformasjonen min.. Om Anne eller Fredrik eller noen i redaksjonene ser dette; mailadressen min ligger i profilen min!
Dette var jo en fantastisk måte å runde av et stort sett gjennomsnittlig år, dog med noen uventede hendelser på godt og vondt. Desember og julen kom og gikk, og nå er vi altså bare noen timer unna et nytt år. Høstens hendelser har definitivt gitt meg mer troen på meg selv enn jeg hadde ved starten av året. Jeg ser at jeg kan, at jeg også betyr noe. Jeg er mer optimistisk for dette nye året enn jeg var for 2017. Noen planer er allerede lagt, noe er fortsatt bare i hodet mitt og noe er fortsatt bare håp, ønsker og drømmer. Det blir spennende å se hvordan neste årsoppsummering blir. For det blir nok en ny om et år, skrivingen har jeg ikke tenkt å gi meg med!
Spenningen stiger nå nok en gang i Romsdalen. Igjen er det bevegelser i Mannen. Eller i Veslemannen for å være helt korrekt. Hele Norge venter ikke i spenning. Hjelper vanningen av fjellet? Raser det før kulden setter inn?
Jeg følger også med. Litt. Ras er jo spennende saker. Og bare så det er sagt, jeg føler med dem som bor i området og blir evakuert gang på gang. Jeg håper de snart kan slippe å leve med denne usikkerheten mer.
En annen grunn til at jeg følger med er rett og slett fordi jeg håper at jeg snart skal skjønne nøyaktig hvor denne Mannen er. Helt siden jeg var liten har jeg kjørt forbi dette fjellpartiet opptil flere ganger i året. De siste årene har jeg fulgt med langs denne strekningen med interesse og nysgjerrighet. Sist for bare halvannen uke siden, rett etter en runde med evakuering og vanning. Og samme hvor mye jeg følger med er jeg fortsatt like usikker på hvor Mannen er. Kanskje må den bli borte for at jeg skal finne ut av det?
For er den her?
Eller kanskje her?
Eller hva med her?
Eller her hvor de i bilen foran oss hang ut av vindu og soltak, pekte og tok bilder?
Egentlig aner det meg at jeg fortsatt ikke har klart å ta et bilde av Mannen. Sannsynligvis er dette et av disse spørsmålene jeg skal lure på resten av livet.
Hvor er Mannen og faller han i dag, neste år eller kanskje aldri?
I dag er Verdensdagen for psykisk helse. En dag mange kanskje ikke har hørt om, og sånn helt ærlig har jeg strengt tatt ikke noe forhold til den selv. Men psykisk helse er for all del et viktig tema. Det angår oss alle. Noen har en tyngre bør enn andre, mange sliter. Det er ofte vanskelig å få forståelse, om man i det hele tatt tør å åpne seg.
Jeg har skrevet litt om dette, og de siste dagene vurdert frem og tilbake om jeg skal dele det nå eller ikke. Jeg har kommet frem til at dette ikke er tidspunktet. Det er litt for personlig, og jeg har allerede blottlagt meg veldig mye de siste dagene. Så selv om teksten hadde vært mest passende akkurat i dag, får den vente en stund til.
Isteden dveler jeg litt over årets tema for denne dagen. “Noe å glede seg over”. For selv om det er vanskelig når man er i de mørkeste daler, så finnes det alltid noe å glede seg over. Lite eller stort. Det gjelder bare å klare og se det.
Tida går alltid så alt for fort, mest av alt når vi er i min kjære hjemby. Nå er plutselig siste dagen for denne gang her, og jeg kjenner det som en klump i magen og en klo om hjertet. I morgen går ferden atter en gang østover, og jeg må vente helt til påske før jeg kommer tilbake hit hvor hjertet hører til. Akkurat nå føles det uendelig lenge ut.
Aller helst vil jeg klore meg fast her. Bli igjen. I alle fall litt til. Men livet og hverdagen venter der østpå. Og jeg må henge med..
Høstferien ble ikke helt som planlagt. For selvfølgelig ble det mer sykdom. Nesten 3 dager forsvant i gutter med feber og hjemmesitting. Selvfølgelig også de beste dagene værmessig. Det måtte jo skje. Flaks er et ukjent fenomen i familien vår. Eller, det kunne jo vært mye verre. Tre dager er tross alt ikke all verden, men der og da føles det sånn. Vi rakk ikke alt denne gangen heller, men fikk i alle fall nyte den vakre byen min litt. Og vi fikk tid sammen med flere nære og kjære, ikke dårlig bare det.
Nå gjelder det bare å snuse inn så mye frisk, deilig sunnmørsluft som mulig. Nok til å leve på de neste fem og en halv månedene. Måtte den tiden gå like fort som tiden her oppe..
Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 16 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid.
For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.
I oktober i fjor var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.
I sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 16 år siden.
For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle First Responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, så i dag henger dette utenfor huset vårt.
Some Gave All So Others Might Live
I dag syntes jeg rett og slett det passet å finne frem noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).
Samtidig lurer jeg veldig på hva akkurat du gjorde på denne dagen for 16 år siden. Del gjerne dine minner med meg!
Ground Zero Memorial
Det første som møter deg når du kommer inn i museet er the Tridents, en del av strukturen fra the North TowerFoundation Hall
Survivor’s Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..
First Responders. Den eneste brannstasjonen innenfor Ground Zero mistet 6 av sine menn.One World Trade Center (også kjent som Freedom Tower). En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan.New Yorks skyline blir aldri den samme som førTil slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare i New York terroren rammet for 16 år siden.
Se godt på dette bildet. På en måte fascinerende, men også fryktelig skremmende. Den hvite “spiralen” er orkanen Harvey som raser over det varme vannet i Mexicogulfen. Et varmt vann som er himmelsk å bade i, men som styrker orkanen. Den er nå kategori 2, og vil sannsynligvis være oppe i kategori 3 eller 4 før den treffer land. Og den raser mot kysten av Texas. Mitt kjære Texas. Om ikke mange timene treffer den for alvor en eller annen plass rundt Corpus Christi. Og her vil den sannsynligvis sakke ned farten og påvirke hele kysten gjennom helgen, med vind og ikke minst enorme mengder av regn. Og dette er et område som er ekstremt utsatt for oversvømmelser. Jeg har sett det selv, men ikke i den samme skalaen. Dette er den sterkeste orkanen som har truffet USA på flere år, og den er en potensiell kjempekatastrofe. Det at den er førsteoppslag på norske TV-nyheter før den i det hele tatt har truffet land sier sitt.
Jeg er langt borte, men likevel kjenner jeg en merkelig følelse av angst for dette monsteret som raser mot Texas. Den kommer ikke til å påvirke familien min som bor i Dallas, de får kanskje litt regn. Altså ingen fare der. Jeg har noen venner/bekjente som bor i Houston, min “gamle” by. Jeg frykter ikke for dem på noen måte – tror jeg. De er sannsynligvis smarte nok til å holde seg innendørs. Oversvømmelser i Houston er ikke til å spøke med. Jeg bare frykter for kysten generelt. Spesielt Houston og Galveston. Kanskje aller mest Galveston. En flat øy i havgapet, trenger jeg å si mer? Jeg hater å tenke på hvordan Harvey vil herje med denne perlen i helgen og hvordan det vil se ut der etterpå, til tross for at øyet av orkanen treffer et godt stykke unna. Mitt øyparadis, som jeg gleder meg så veldig til å komme tilbake til neste sommer. Jeg har allerede sett det forandre seg etter orkanen Ike i 2008. Vil det være annerledes igjen neste år?
Ser dere fornøyelsesparken på piren i det fjerne? Den er et resultat av orkanen Ike. Frem til den raste gjennom Galveston i 2008 var det et hotell på denne piren..
Og siden jeg nevner Ike; så høyt sto vannet i butikkene i Galveston sentrum den gangen. Bildet er dessverre tatt sånn i forbifarten, og viser egentlig ikke hvor høyt vannet faktisk sto. Jeg håper virkelig det ikke blir sånn igjen.
Tankene mine går nå til alle dem som bor langs kysten. Mange evakuerer innover i landet. Andre vil ikke eller har ikke muligheten. Tøffhet eller dumskap, det vil vise seg. Jeg hadde aldri turt å bli igjen for å møte dette monsteret. Jeg håper ikke liv vil gå tapt, men jeg frykter det verste. Som sagt, og jeg håper jeg tar feil, dette kan bli en stor naturkatastrofe. Jeg følger nervøst med herfra. Denne helgen er tankene mine definitivt hos kyst-Texas!
Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.
Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.
Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!
Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: "han vinner jo..!"
For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet fra VG (Tim Ireland/AP) oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.
Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?
Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?
Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.
Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!
Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester – det er stort det!
Late feriedager nytes altså fortsatt, og skriving nedprioriteres og erstattes av fullstendig slaraffenliv. Vi har kommet inn i en slags rutine der jeg hver morgen er først oppe og ute i bassenget. Stemoren min mener man kan stille klokka etter meg, hun vet nøyaktig når jeg kommer tuslende ut fra soverommet på vei til morgenbadet. Det er herlig å få noen svømmerunder og litt tid flytende i stillhet for seg selv før ungene kommer plaskende uti og bryter roen.
Vi holder oss i vannet et par timer før vi starter dagen ordentlig og kommer oss ut av huset. Og uten store planer vet vi aldri helt hva dagen bringer eller hvor den tar oss.
Vi var innom the Sixth Floor Museum i forrige uke. Dette er den bygningen John F. Kennedy ble skutt fra, som altså har blitt gjort om til et museum mest om hendelsene rundt denne dagen, men også litt generelt om JFK. Jeg var der en gang for årevis siden, men husket lite fra den gangen. Og nå var også de to eldste i stand til å få noe ut av dette, så da var det en grei ting å gjøre – unna den stekende solen. Dessuten så vi jo graven hans i Arlington, så det var også litt naturlig å få med seg plassen han ble drept. Og alle syntes dette var interessant, kanskje bortsett fra treåringen. Men han likte filmene de viste da..
Dette bildet er tatt fra vinduet rett over der skuddene ble avfyrt, og man kan se kryssene i bakken der skuddene traff. Det lengst borte var det som drepte JFK.
Som nevnt i forrige, korte innlegg har vi hatt noen ekstremt varme dager her. Likevel ligger temperaturene faktisk under normalen.
Sånn helt ærlig, jeg liker varmen jeg.. Folk flest gjør det ikke, og resten av familien løper fra skygge til skygge. Jeg ble nok herdet under tiden min i Houston, da jeg gjerne lå ute på solsengen i 40 grader mens andre peste under aircondition og vifter og mente jeg var sprø. Og det var/er jeg kanskje også. Jeg er ikke fullt så gal lenger, men jeg har ikke store problemer med varmen. Ja, jeg blir svett og innimellom litt lei. Og ja, det er deilig når det kommer en thunderstorm og senker temperaturen for en liten stund. Men jeg nyter varmen også.
Så selv på de varmeste dagene har jeg klart å få med meg skyggejegerne mine på ting som veggmalerijakt isteden. Dallas er full av morsomme og kule vegger. Jeg har bare dessverre ikke tatt så mange bilder av dem med mobilen.
Ellers har det blitt noen runder på outlets og kjøpesenter. Alt for mye å velge i der..
Så selv om vi ikke har hatt de store opplevelsene den siste uken, gjør vi og opplever vi noe hver dag kombinert med avslapping. Som jeg har sagt før, vi er på en måte hjemme. Vi har våre plasser vi liker å handle og spise. Og vi oppdager også stadig noe nytt. Dallas står ikke stille. Og vi simpelthen elsker denne byen!
Nå har det gått en uke siden vi ankom Dallas, og her har vi gått fullstendig i feriemodus. En slags hjemmeferie. Vi har late morgener og formiddager i bassenget, noe som er helt greit med 30 grader i vannet og nesten 40 i lufta, og ellers ikke veldig store planer. Vi er rimelig mette på inntrykk etter to uker på veien, og her i Dallas har vi allerede opplevd det meste av umiddelbar interesse, så listen over “må gjøre” er ikke lang. Vi bare cruiser rundt, hører på country og gjør akkurat det vi har lyst å gjøre. Veldig deilig!
Når det er sagt så finner vi stadig nye perler i området, i tillegg til en del plasser som rett og slett har blitt tradisjon å besøke. Så uken som har gått har alikevel vært innholdsrik.
Vi startet selvfølgelig med feiring av 4.juli. Det har blitt en tradisjon i seg selv å feire det her. Vi innledet det hele med å se fyrverkerioppskyting fra favorittbroen min i downtown Dallas allerede på mandagskvelden. Litt tyvstart der altså. Det var et fantastisk skue, med skylinen opplyst i amerikanske farger på den ene siden og fyrverkeri på den andre.
Ble ikke tatt så mye bilder med mobilen denne kvelden, så dette er alt jeg kan tilby akkurat nå..
Selve 4.juli har det blitt tradisjon å kjøre til en koselig by som heter McKinney litt nord for der vi bor og se på paraden de har der. Og dette er alt annet enn sånn som vi feirer 17.mai. Der vi pynter oss med bunad, dress og kjoler er antrekkket her stort sett shorts og t-skjorte, gjerne med amerikansk flagg på. Og paradene er noe helt annet enn det vi er vant til. Her er det alle mulige kreasjoner og typer, fine, gamle biler og kreative “floats”. Men også glade mennesker og en del barn med flagg som i Norge.
Etter paraden har vi også fått en annen familietradisjon; lunsj på Hugs Cafe. Dette er en cafe hvor mennesker med forskjellige utfordringer og utviklingshemninger jobber, og er rett og slett et helt fantastisk sted. Dette var faktisk det jeg gledet meg mest til. Ikke bare er maten god, men i fjor fikk jeg en gåsehudopplevelse av de sjeldne da en av de som jobber der stilte seg opp og sang nasjonalsangen med klokkeklar stemme. Han var den første jeg så da vi kom inn, og han skuffet ikke. Han sang meg til tårer i år også. Helt fantastisk!
Ellers består 4.juli for oss i å titte i de koselige butikkene i McKinney, – ja, for det er en av de andre forskjellene på 17.mai og 4.juli. Her er mange butikker åpne også denne dagen. Det er ikke den samme høytiden over det. Og så er det selvfølgelig grilling og bading. Og fyrverkeri på kvelden. Dog, akkurat det hoppet vi over i år siden vi hadde sett det kvelden før. Isteden kjørte vi ned og så på det opplyste sentrum.
Ellers har uken bestått av en varm dag i botanisk hage.
En dag i evig sjarmerende McKinney.
Og shopping i ikke fullt så sjarmerende, men enorme Galleria.
I tillegg har vi vært på noen andre steder som vi bare må innom hver gang vi er her, både bydeler og spisesteder.
Vi har oppdaget Bishop Arts District, som definitivt må utforskes nærmere!
Og vi har hatt litt ekte Texas-vær. Noen som ser hva jeg mener?
Og ikke minst har vi møtt foreldrene til stemoren min, du kan vel kanskje kalle dem stebesteforeldrene mine, for første gang på 12 år. Barna har de bare sett bilder av. De har bodd i Nebraska frem til nå, og vi har liksom aldri hatt tid til å dra oppover dit. Det har vært så mye annet. Men nå som de er godt oppi åttiårene, og til og med nesten nitti, har de flyttet nedover hit. Det var virkelig fint å se dem igjen, og det tok ikke lange tiden før barna kalte dem grandma og grandpa..
Ferielivet er godt i Texas, virkelig godt. Det er liksom her vi hører til. Andre plasser er fine, for all del, men å komme hit er som å komme hjem. For meg har det vært sånn lenge, og det gleder meg at også mannen og barna har oppdaget denne kjærligheten til denne fantastiske staten. Det er her hjertet hører til. Det aner meg at vi på neste tur holder oss kun i denne staten. Her er så mye å se og oppleve, og det er her vi trives aller, aller best.
