..danser kjerringa på bordet.
Neida, helt sånn er det ikke. Men kveldene blir straks annerledes når mannen ikke er her. Han har hatt en jobb der han ofte har ukurante arbeidstider som for eksempel nattevakter helt siden jeg traff ham. Ja, faktisk var det sånn vi traff hverandre, da han satt på nattevakt og kjedet seg og jeg var på nett i håp om at det lå en melding fra det daværende crushet på en eller annen «datingside». Og så fikk jeg melding fra mannen isteden..
Uansett, han har jobbet på denne måten siden lenge før jeg traff ham, og etter 16 år under samme tak burde jeg være ganske vant til det nå. Og det er jeg vel også. Men det tok meg lang tid å bli fortrolig med det og til og med sette litt pris på disse alenekveldene og nettene. I starten gikk det vel tålelig greit, jeg hadde bare meg selv å tenke på og det eneste problemet med nattevakter var at jeg i nyforelskelsens rus savnet ham infernalsk. Men etter et år var det slutt på alenetiden, for da var nemlig eldstemann på plass. Og det var skummelt. Å være alene med en liten baby. Nå ble også det fort rutine, men jeg likte det ikke. Ei heller da vi et år etter flyttet ut av byen og baby nummer to kom til verden. Alene med to under 2 og langt unna byen. Visst hadde vi naboer, men jeg følte meg med ett mer alene og utrygg. Ville noen høre meg skrike om noe skjedde? Ville jeg i det hele tatt klare å skrike?
Sånn har årene gått. Jeg har innfunnet meg med disse kveldene og nettene, men jeg har ikke nødvendigvis likt dem. Jeg sover fortsatt litt lettere når mannen ikke er hjemme, men det er ikke ofte jeg hører skumlinger rundt om i huset disse nettene lenger. Og jeg synes det er hyggelig når han er hjemme og vi sitter i sofaen sammen. Når vi kan dele på maset fra barna og alt annet som måtte hende i løpet av en kveld.
Men jeg har etterhvert også lært meg å sette pris på disse alenekveldene. Det går helt greit. Jeg slapper mer av nå. Det hjelper sikkert på at barna er større også. Og jeg finner en annen type ro når jeg sitter her alene. Da kan jeg lese (nesten) uten forstyrrelser hele kvelden. Eller jeg kan se på småflaue realityserier som jeg helst ser alene. Jeg er dronningen over fjernkontrollen. Hertuginne av sofaen. Litt hverdagslykke i det også.
I kveld har jeg min siste sånne kveld på en stund. Etter denne natten har mannen en lang påskeferie. Og jeg ser frem til det. Men skulle det dukke opp en overtidsvakt i løpet av påsken, så takler jeg en kveld i ensomhet også..
