Det tok noen timer, men omsider innså også kroppen min at det er mandag og ny uke. Blanke ark og alt det der. Og da jeg først fikk motoren i gang, fikk jeg utrettet mye i løpet av dagen. Mye bedre enn å sitte i sofaen med dårlig samvittighet. Nå er jeg à jour med jobbing, og kroppen har fått en liten treningsøkt. To faktisk, om man regner med snømåking på terrassen.

Det kommer seg sakte, men sikkert dette. Målet er å få utesofaen på plass til påske, men da må altså mesteparten av snøen vekk først. Med hjelp fra naturen og litt rå muskelkraft skal jeg (kanskje) vinne den kampen. Og med min flaks blir det da sikkert dårlig vær hele påsken..

Fikk selskap av denne fine karen mens jeg nøt kaffekoppen min i solveggen. Ikke uvanlig det akkurat, jeg føler innimellom at han følger meg som en skygge. Og mens vi skravlet litt der ute i hagen, så fløy et ambulansehelikopter over huset vårt. Minsten utbrøt umiddelbart:

«Er det morfar?»

Mer skulle det ikke til for å varme hjertet mitt litt ekstra. Har du fulgt meg en stund så vet du hvorfor. Er du ny leser, så finner du svaret mange plasser på denne bloggen, blant annet her.

Jeg visste jo at denne dagen ville bli fin!