I går kom jeg over en sang som på et eller annet merkelig vis traff meg rett i hjertet. Det skjer ikke ofte, men det er noe både overveldende og fint med sånne sanger som bare kryper inn under huden din og gir deg gåsehud. Sånne sanger som du ikke vet helt om du skal smile eller gråte av. Denne fikk meg faktisk til å gjøre begge deler. Hjertet fyltes av savn etter Megan min, men samtidig så var det så fint å se for seg dette “Wonderland” som Anson Seabra synger om. Å se for seg Megan der, lykkelig i en magisk verden. Og enda bedre, å se for seg et besøk der, hos henne. Bare tanken gjør at klumpen setter seg i halsen og øynene fylles med tårer igjen. Jeg blir rett og slett litt gladtrist av denne sangen.
Akkurat sånn blir jeg faktisk.
Hver gang jeg hører den lukker jeg øynene og er der. I Wonderland. Med en lykkelig, liten jente hoppende og dansende ved siden av meg, med den lille hånden sin i min. Vi to i en magisk verden full av spennende og fargerike inntrykk. Og det er så fint. Og så triller tårene fordi denne magiske verden ikke eksisterer. Fordi jeg aldri skal holde Megan min i hånden, aldri se henne smile eller høre henne le. Og så knuser hjertet på nytt. Igjen og igjen. Livet som “englemamma”, det er så sårt og så skjørt. Og denne sangen traff perfekt på en eller annen nerve jeg ikke ante at jeg hadde.
Faktisk har den satt seg så godt at jeg bare må dele den. Både teksten, melodien og den nydelige stemmen er verdt å høre på. Enjoy! Og om du er som meg – ha et lommetørkle i nærheten..