Den deilige og fredelige søndagen tok en brå slutt da jeg måtte ut og hente ved tidligere i dag. For synet som møtte meg på terrassen var hjerteskjærende for en lett middelaldrende fugle-elsker. Jeg burde kanskje skjønt det allerede i går, da jeg la merke til disse fjærene på verandadøren.

Men jeg tenkte ikke noe videre over det og undersøkte det i alle fall ikke noe nærmere. Det hender stadig vekk at en liten fugl dunker inn i stuevinduene våre i iveren over all maten i hagen vår. De rister alltid bare litt på hodet før de småfortumlet flyr avgårde igjen, kanskje litt småflau over seg selv.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men stakkaren som lå utenfor verandadøren vår i dag var ikke like heldig.

Jeg kjente umiddelbart på den dårlige samvittigheten. Å nei, dette er min feil! Hadde jeg ikke satt opp fuglemateren med alle godsakene i hagen, hadde denne lille fyren fortsatt flakset lykkelig rundt. Isteden endte den altså sine dager her, mens den bekymrede kona og alle de sultne, små fugleungene sitter hjemme og venter og lurer seg skakke på hvor han er. Jeg har rett og slett drept fuglepappa og ødelagt en hel fuglefamilie. Birdkiller! Homewrecker! Stakkars, vakre, lille vesen. Og fryktelige, slemme monster-meg. Unnskyld. Beklager. Kondolerer.

Jeg akket og ynket meg så eldstemann knakk sammen av latter og minstemann ringte pappa. Han tok det hele veldig praktisk, for der jeg sto og planla begravelse med salmer og det hele, kommer det et tørt og følelsesløst: «Jaja, dere får finne en spade, plukke fuglen opp med den og gå og hive den ned i skråningen». Hva???? Skal jeg bare hive dette arme vesenet ned i en skråning sammen med hageavfall og diverse? Det er jo like ille som å spyle gullfisk ned i do!

Men da jeg fikk tenkt meg litt om, innså jeg at det ikke var så lystbetont med et fuglelik i blomsterbedet heller. Så det ble skråningen. Jeg lot det stå til, la all styrke jeg har i kastearmen og sendte den ut på sin siste, korte reise mens jeg ynket meg stille da den landet med et bittelite dunk et par meter nedi ura. Ingen salmer der altså.

Etterpå har det vært uhyggelig stille i fuglemateren. Ingen festskare av syngende fugler, bare en og annen våghals som kommer innom og titter anklagende på meg før den demonstrativt flyr avgårde med en nøtt. Jeg er ikke fuglenes helt lenger. Nå er jeg sannsynligvis kjent som fuglemorderen. Det går gjetord om meg. Hun som ondskapsfullt dreper fugler og hiver dem ned skråninger og grøfter.

Og jeg er litt redd. Redd for fuglepolitiet. Eller hevnangrep fra oven. En strategisk plassert fuglebæsj eller en hakkende hærskare à la filmen “The Birds”. Heretter går jeg ikke ut uten å se meg over skulderen eller skotte engstelig opp mot himmelen.

Fotokjerring – fra crazy birdlady til homewrecker og birdkiller

Det er noe fint med det når du våkner av at mannen drar på jobb tidlig en søndags morgen. Når du vet at ingen plikter venter og vekkerklokken er av. Når en varm, liten kropp kryper inntil deg og vi kan sove videre sammen, minstemann og jeg. Det er til og med noe fint med å våkne noen timer senere med en fot i ansiktet.

I alle fall i et lite nanosekund. Før lilletåa begynner å pelle deg i nesa..

Det er fint å ligge der og høre huset våkne til liv, i alle fall jentungen. Husets fjortis kunne sikkert ha sovet hele dagen. Ligge der og se lysstrimene fra sola utenfor som slipper inn fra siden av gardinene mens man hører kirkeklokkene kime (ja, vi sov faktisk så lenge). Titte på den lille kroppen som sover fredelig ved min side, kjenne hjertet nesten sprenge av kjærlighet. Se ham sakte våkne, se ham åpne et øye og smile til deg før han kravler godt inn i armkroken din. Ligge sånn lenge og snakke om alt og ingenting. Det er så fint det!

I dag kjenner jeg at det blir en sånn skikkelig lat og deilig søndag. Sola skinner, jeg burde dusje og komme meg ut i den friske lufta. Isteden kler jeg på meg uten å dusje, dropper bh og går ned. Fyrer i peisen og lager meg x antall kaffekopper med puppene dinglende bak t-skjorta etter pappa.

Et dårlig forsøk på å demonstrere bh-løse hengepupper uten å ta av seg t-skjorta. Vurderte å dele hele herligheten for å virkelig få frem den stygge sannheten, men jeg slo det fort fra meg..

Kanskje klarer jeg å samle sammen nok selvdisiplin til litt jobbing i dag også. Kanskje blir det en dusj og litt sminke etterhvert. Eller kanskje blir det en fullstendig begivenhetsløs, småskitten og bh-løs søndag. Det er fint det også!

Enhver som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg har hatt tøffe tider. At livet ikke bare har vært en lek og fylt av smil og latter de siste månedene. Det dere kanskje ikke visste er at livet stort sett aldri har vært en lek for undertegnede, selv ikke i barndommen da det kanskje burde ha vært det. Jeg har nok aldri vært av det mest livlige og muntre slaget. Jeg er ikke den som lyser opp et rom og lager fest bare ved min tilstedeværelse. Og jeg er slett ikke typen som er glad stort sett hele tiden, da måtte jeg nok hatt hjelp av en betydelig mengde medikamenter. Ikke dermed sagt at jeg går og surmuler og lager kvalme hele tiden heller altså. Jeg bare er liksom. Jeg har kanskje ikke verdens største personlighet verken den ene eller andre veien, og gjør egentlig ikke så mye ut av meg. Jeg har helt fra barndommen av (med enkelte unntak) vært den mer stille og forsiktige typen. Tenkeren. Konsekvenstenkeren.

Hvordan andre opplever meg vet jeg ikke helt. Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig og omgjengelig, men tenker at jeg kanskje kan oppleves som avvisende, innesluttet og vanskelig selv om jeg slett ikke ønsker det (for det er på ingen måte sånn jeg er, på innsiden bryr jeg meg ofte litt for mye om folk). Kanskje oppleves jeg også som litt sur. Ikke vet jeg. Men jeg fikk meg i alle fall en liten tankevekker her om dagen, da jeg kom ned i stua og mannen så mistenksomt på meg og spurte: «Hvorfor er du så glad da?» Det eneste jeg hadde gjort var å klistre på meg et smil og dytte unna negative tanker, og mer skulle altså ikke til før han begynte å lure. Nesten litt skremmende. Smiler jeg så lite? Er jeg så sjelden blid og tilsynelatende glad? Jeg sier tilsynelatende fordi jeg fortsatt ikke har funnet igjen den ordentlig, gjennomsyrende gleden etter det siste halvannet året. Men jeg vet, eller i alle fall tror og håper, at den vil komme tilbake. Jeg har på ingen måte et dårlig liv, og jeg har mye å se frem til, så den dukker nok opp igjen etterhvert, den følelsen av å være tvers igjennom lykkelig. Kjenner jeg gleder meg til det!

Nå er det ikke altså ikke i min natur å smile bredest og le høyest, introvert som jeg alltid har vært. Men jeg tror omgivelsene, og i alle fall den lille flokken jeg bor sammen med, trenger å se meg smile mer. De skal ikke måtte lure på hva som foregår og kanskje bli litt skremt når jeg en sjelden gang kommer ned trappa smilende og småkvitrende. Det burde være en mer normal og dagligdags opplevelse. Så nå tror jeg rett og slett at jeg skal øve meg. På å smile. Et smil kan kanskje utrette underverker etterhvert. Smil til verden og verden smiler til deg!?!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En smule påklistret, men med potensial til å bli ekte etterhvert.