hits
Image and video hosting by TinyPic

En dag, mange følelser

Søndag 11/11. En dag med mange og ulike betydninger. Det er Singles Day, en dag som stort sett markeres av handelsstanden og kanskje noen single også. I alle fall i Kina har jeg hørt. Rundt om i verden markeres også Remembrance Day eller Veterans Day på denne dagen, til minne om falne i krig, til ære for veteraner og en markering av slutten på 1. verdenskrig. Her i lille Norge er derimot denne andre søndagen i november dominert av en ting. Farsdag. Reklamer og butikker har bombardert oss med informasjon om akkurat denne dagen i det siste. Kjøp ditt og lag datt til pappa på farsdagen! Og det er for så vidt hyggelig det, fedre fortjener å bli satt litt pris på innimellom. Vi markerer dagen her i huset også, så jeg er på ingen måte mot det. Men det blir kanskje likevel litt for mye. Litt for kommersielt. En slags kollektiv hylling av far på en og samme dag. Hva med å heller overraske pappaen i ditt liv på en helt annen dag? Sånn ut av det blå. Bare fordi han fortjener det.

I år er farsdagen for meg helt klart et slags tveegget sverd. For selv om pappaen her i huset blir feiret litt, så har jeg egentlig mest lyst til å hoppe over hele denne dagen også. Akkurat som med bursdagen min. Og all reklamen i forkant av denne dagen har vært små slag i ansiktet. For hver reklame og hver påminner har kniven blitt vridd en ekstra gang rundt i hjertet mitt. En påminnelse om at min pappa er borte. At det nå har gått tre uker siden jeg satt og så ham forlate denne verden. Og det bidrar til et ekstra savn, til tross for at jeg ikke har feiret norsk farsdag med ham på aldri så lenge. Vi har heller markert den amerikanske på sommeren, når vi har vært sammen. Nå blir det aldri flere verken norske eller amerikanske farsdager, og det svir litt. Jeg merker sterkere og sterkere at pappa er borte. Hver dag tenker jeg at nå er det lenge siden jeg har snakket med ham. Nå må jeg ringe og fortelle om det eller det. Og så kan jeg ikke det. Aldri mer.

Alle de fine blomstene jeg fikk av snille medmennesker da jeg kom hjem visner og burde kastes, men jeg klarer det liksom ikke. De er en påminnelse om at det ikke er så alt for lenge siden jeg hadde en pappa. Jeg føler nesten at han blir lenger borte fra meg når jeg kaster dem. Det blir en slags tomhet. En følelse av at nå skal vi glemme, livet skal videre. Men jeg glemmer jo aldri. Livet blir aldri det samme uten pappa. Nå er jeg farløs. Jeg skal gå gjennom resten av livet farløs. Og hver farsdag skal være en påminner om akkurat dette.

Ironisk nok tok jeg bilde av akkurat denne reklamen, den som også nevner prostatakreft, som var den første kreftformen pappa fikk. To påminnelser i en der altså (men en god sak å støtte).

Og det er nok ikke bare for meg farsdagen svir i år. Det er ikke bare jeg som minnes det som var og det som skulle ha vært. Det er nok ikke bare jeg som kjenner på det hver gang en reklame dukker opp på TV i ukene og dagene i forkant. Det finnes mange skjebner der ute. Farsdag er ikke bare idyll og kjernefamilier.

Hva med de barna som av forskjellige grunner aldri har noen farsfigur i livet sitt? Som likevel må sitte sammen med de andre barna i barnehagen eller på skolen og lage farsdagsgaver. Gaver som kanskje ender rett i søpla. Hva med de fedrene som aldri får være sammen med sine barn? Kanskje sitter de alene på grunn av et vanskelig brudd. Kanskje er barna deres langt unna. Hva med de mennene som så gjerne skulle vært fedre, men som kanskje aldri blir det? For ikke å snakke om de fedrene som har mistet sine barn. Som kun har minner og en grav å gå til. Hvordan er denne dagen for dem?

Også har vi alle oss som har mistet pappaen vår. Kanskje for lenge siden, kanskje nettopp. Kanskje har man vært gjennom mange sånne merkedager før, kanskje er dette den aller første. Uansett så vil farsdagen alltid være en litt sår påminner om pappaen man ikke lenger har.

Og du! Ja, akkurat du der ute! Du som fortsatt har pappaen din i livet ditt. Uansett om dere treffes ofte eller ikke, snakkes ofte eller ikke. Gjør meg en tjeneste i dag. Gå på besøk og gi pappaen din en klem. Eller ta opp telefonen og ring ham, si at du er glad i ham. Send i alle fall en melding! Det koster så lite, men kan bety så mye både for ham og deg. Og ikke gjør det bare i dag, gjør det til en vane om det ikke allerede er det! Det vil være gull verdt den dagen livet forandrer seg!

I dag tar jeg på meg en av T-skjortene til min pappa, kjenner litt på savnet og gleder meg over at for oss har det aldri vært noen tvil. En ting pappa og jeg var skikkelig gode på var å fortelle hverandre at vi var veldig glade i hverandre. Hver gang vi snakket sammen og hver gang vi møttes. Nå er denne vissheten det viktigste jeg har!

Gratulerer med farsdagen!

#farsdag #merkedag #savn #sorg #familie #pappa #kjærlighet #oppmerksomhet

Hei, smell!

Den måtte komme. Smellen etter alt som har skjedd de siste ukene. Jeg kjente det allerede før jeg dro hjem fra USA for litt over to uker siden. At måneden ved pappas sykeseng hadde tatt på, og at det lure ville være å ta det litt med ro når jeg kom hjem. Både hode og kropp sa det samme. Men så funker det ikke alltid sånn. Livet stopper jo ikke opp. Også vil man så gjerne henge med. Være med på det man kan etter å ha vært borte fra mann og barn alt for lenge. Hjelpe til med den siste rest av rydding og oppussing. Og det har jeg for så vidt fått til. Vi har kommet i mål med det som skulle gjøres i huset. Og jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Og det har funket ganske greit. Bortsett fra at jeg helt glemte å lytte til kroppen. I går innså jeg nøyaktig hvor lite lurt det var..

Au!

Etter å ha krøket meg til en utviklingssamtale som jeg til og med klusset med tidspunktet på (her har jeg vanligvis stålkontroll) møtte jeg veggen hardt og brutalt, og kapitulasjonen var et faktum. Resten av dagen ble tilbragt i fosterstilling i et mørkt soverom. Nå visste jeg strengt tatt allerede at jeg hadde pådratt meg mitt livs første bronkitt, etter at jeg i ren desperasjon etter en uke med hoste, brystsmerter og tung pust dro til legen på onsdag. Jeg er vanligvis ikke den som renner ned legekontoret frivillig, så det i seg selv burde få de fleste alarmbjeller til å ringe. Det jeg ikke visste var nøyaktig hvor dårlig man kunne bli av å ta litt for mye Cosylan (takk til mannen som jeg i et svakt øyeblikk glemte at ikke er lege, og som selv nesten brekker seg bare ved synet av flaska til denne «styggedommen», for helt sikkert velmenende råd - eller drapsforsøk). Helt frem til i går kveld kunne jeg knapt gjøre annet enn å klamre meg fast i sengen med et hode som holdt på å eksplodere. Jeg har sjelden følt meg så hjelpeløs. I dag, med litt redusert dose hostesaft, føler jeg meg litt mer som et menneske, selv om jeg ser ut som et fugleskremsel. Jeg føler meg fortsatt relativt hjelpeløs, men jeg kan i alle fall bevege meg litt, spise og drikke uten å spy. Og jeg har kommet meg fra senga og til sofaen! Mer får jeg frustrerende nok ikke gjort.. Jeg føler meg fullstendig unyttig når mannen må levere minsten i barnehagen før jobb og eldstemann må hente ham etter skolen. Dette er jo i høyeste grad mitt ansvar og min jobb. Og noen helgevask blir det ikke i dette huset denne helgen, med mindre jeg klarer å bestikke jentungen.

Jeg har mest lyst å ignorere hoste og hodepine og bare gjøre alt jeg føler jeg burde ha gjort. Men nå er tiden inne for å være fornuftig. Nå må jeg lytte til kroppen, sånn at jeg fortest mulig kan bli meg selv igjen. For etter de siste ukene er det ingenting jeg ønsker mer enn en liten opptur, litt energi og følelsen av å være meg igjen!

Nå er det oss noen dager..

#hverdagsliv #sykdom #utslitt #nedbrutt #smell #usminket #antirosablogg

En fireårings syn på døden

Noe av det vanskeligste og vondeste jeg har måttet gjøre som mamma har vært å først måtte fortelle barna sannheten om hvor syk pappa faktisk var, og siden sitte på FaceTime en halv verden borte og se dem ta imot nyheten om at morfaren deres var borte for alltid. Og alt i løpet av relativt kort tid. De to eldste er såpass store at de skjønner litt mer av dette med sykdom og død, men foreløpig har de såvidt jeg kan se taklet dette bemerkelsesverdig bra. Minsten er fortsatt for liten til å skjønne omfanget av det, og jeg er slettes ikke sikker på hva han egentlig forstår. Men han sier mye fint, om hvordan morfar er hos Gud og englene og hva han driver med oppe i himmelen. Og her om dagen fikk jeg meg en skikkelig overraskelse da jeg hentet ham i barnehagen. Han var fryktelig ivrig på å finne en tegning i skuffen sin som jeg bare måtte ha, og da han fant den fortalte han ivrig om det han hadde tegnet.

Den første personen på bildet er jo helt åpenbart meg som er lei meg, selv om det ser ut som jeg smiler. For egentlig gråter jeg fordi pappaen min er død. Gråter gjør også solen over hodet mitt. Ved siden av meg og solen, er pappa/morfar som er død. Ser nesten ut som han er på vei opp til himmelen, klar for å leke med engler og det som er. Og jammen har han på seg luen som vi kjøpte til ham litt på spøk da cellegiften tok håret hans også.

Denne tegningen gikk rett i hjertet og rett på kjøleskapet. Kanskje får den til og med en ramme på seg etterhvert. For den var så ekte og så uskyldig. Et barns syn på sorg og døden. Så enkelt og kanskje litt komplisert på en gang. Og definitivt både hjertevarmende og nydelig.

#familie #barn #sykdom #død #sorg

Halloween for viderekomne

Da er sukkersjokkdagen over alle sukkersjokkdager overstått for i år også. Tipper det var en del unger som gikk til sengs både hypre og kvalme i går kveld. Jeg selv er ikke sånn hinsides begeistret for Halloween. Før det kom til Norge for fullt og jeg dro med meg litt stæsj fra USA syntes jeg det var gøy, men nå har det rett og slett blitt for mye. Men med et arsenal av dekorasjoner fra den andre siden av dammen og tre barn i huset, så må det markeres likevel.

Gratis gresskar fra et av de lokale kjøpesentrene, helt genialt.

Gikk ikke akkurat bananas med pynting i år, men litt er gøy.

Bake litt orket jeg også i går, pumpkin spice muffins må man jo ha..

Vanligvis er jeg dørvokter på Halloween, men med mamma på besøk kunne jeg tillate meg å bli med minsten på en runde i nabolaget. Og det var da jeg observerte det. Halloween for viderekomne, eller en nøye organisert godterijakt. For det var ikke bare nabolagets egne unger som gikk rundt. Det dukket opp flere biler, barn og foreldre fra andre områder som nesten systematisk jobbet seg rundt. Halloween mister definitivt mye av sjarmen når det plutselig står en hel bøling utenfor døra.

Bilde «stjålet» fra Facebook.

Og ikke bare det. Jeg kom over dette bildet på Facebook rett før Halloween og syntes det var festlig. Jeg ante bare ikke hvor virkelighetstro det var. For sånn har det visst også blitt nå. Her hos oss kom det barn som ga beskjed om at de ikke likte sjokolade da godteri ble delt ut. Hva gir du meg?

Ta det du får og vær fornøyd med det!

Altså, våre barn er opplært til å ta imot det de får og takke pent. Uansett om de liker det eller ikke. Er det ikke så enkelt som at du kan gi vekk eller kaste det du ikke liker? Må man virkelig komme med spesielle ønsker når man står på døra til noen og «tigger godteri»? Nei, vet du hva! Det funker ikke hos meg i alle fall! Jeg kjenner at jeg rett og slett blir irritert.

Fra Halloween til hallo vin..

Så provosert ble jeg over både systematisk organisering og spesialønsker at jeg måtte avslutte kvelden med et glass vin. Ja, for det er vel ikke Hallovin for ingenting, vel? Surmaga, gamle kjerringer må jo roe nøtta litt de også. Og nå er det et år til neste gang. I mellomtiden skal jeg hamstre inn sjokolade, og definitivt ikke den økologiske eller sukkerfrie typen. Om den ikke forsvinner ned i magen min, er det den du får om du ringer på døra vår neste år!

Ikke utkledd, bare meg..

#halloween #oppgulp #fotokjerring #littprovosert

Det var ment for meg

Dagen før pappa døde fikk jeg høre en fin historie fra en som mistet sin pappa for et par år siden. Om et bilde som dukket opp på Facebook rett før faren hennes døde, et som fikk en spesiell betydning for henne, og som hun senere endte opp med å kjøpe. Jeg fikk helt frysninger da hun delte denne historien og dette bildet med meg, for det var så fint og så riktig.

Så sitter jeg selv og titter litt målløst på Facebook noen timer etter at jeg har sittet og sett min pappa trekke sin siste pust. Tom, forvirret og utladet. Og plutselig dukker det opp mens jeg scroller meg nedover. Et bilde fra en side jeg en gang har trykket liker på, men som jeg sjelden ser oppdateringer fra. Det lyser regelrett mot meg. Treffer meg rett i hjertet. «Trøstens engel». Jeg tenkte umiddelbart tilbake til historien jeg hadde hørt et par dager før. Den som var så fin. Tenk at jeg skulle falle over dette bildet akkurat denne dagen. Imidlertid så jeg at noen allerede hadde fattet interesse og spurt om pris i kommentarene under bildet, så jeg slo det fra meg. En liten stund. Helt til bonusmamma’n sto opp og jeg bare måtte fortelle henne om denne historien og vise henne dette bildet. Og siden jeg likevel fant frem til denne siden igjen, tenkte jeg at jeg like godt kunne sende en melding til henne som hadde malt det. Om ikke annet for å fortelle henne hvor godt dette bildet traff akkurat denne dagen. Og melde min interesse hvis det mot formodning ikke var solgt.

En liten stund etterpå fikk jeg svar. Flere hadde spurt om pris, men foreløpig var bildet ikke solgt. Det var førstemann til mølla. Og jeg visste at jeg måtte slå til. Dette bildet måtte jeg ha. Jeg følte nesten at det var en liten melding fra pappa i det. At det dukket opp akkurat da, og at det var mye grønt i det. Pappa var nemlig ganske opptatt av det faktum at vi nettopp hadde malt deler av stua grønn. Jeg tror han likte det. Nå hadde jeg også såpass flaks at det nærmet seg bursdagen min, og at mamma nettopp hadde spurt om det var noe jeg ønsket meg. Dermed var det rimelig grei skuring. Og omtrent samtidig som jeg kom hjem fra USA noen dager senere, var bildet også hjemme. Kjapt levert!

Og nå henger det på hedersplassen i stua. Der jeg kan se det hver gang jeg titter opp fra kosekroken min i sofaen. «Trøstens engel» på vår nymalte vegg. Og det gir meg nettopp det hver gang jeg titter på det. Litt trøst og litt ro. Det er mulig det var helt tilfeldig at dette bildet dukket opp på mobilskjermen min den lørdagen, men jeg velger å tro at dette bildet var ment nettopp for meg.

#bearbeiding #sorg #savn #trøst #engel #maleri #hjertefred #pappa

Dagen jeg helst vil hoppe over

Denne dagen har jeg gruet meg til. Av mer enn en grunn. Det er mandag. Det i seg selv kan jo være mer enn nok til å grue seg. Men for meg er det også den første ordentlige hverdagsmorgenen siden jeg kom hjem forrige uke. Etter over en måned borte, og etter alle den månedens påkjenninger, er det i dag første gang jeg opp tidlig og få barn hit og dit. Ekstra tungt når jeg sover dårlig om natten. Det blir ikke mange timene med søvn. For i mørket og stillheten kommer tankene. Og som om ikke alt dette var nok. Denne dagen er også bursdagen min.

Huff, som jeg har gruet meg.

Jeg kan ikke huske sist jeg var entusiastisk over min egen bursdag. Det må ha vært i barndommen. Nå hadde jeg gjerne sett at kalenderen hoppet rett fra 28. til 30. i oktober. Og spesielt i år!

På en sånn dag er det i alle fall innafor å trøste seg med et par sjokoladebiter til morrakaffen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe..

Nei, ta meg heller tilbake til helgen. Helst til lørdagen. Den ble ganske bra. Da fikk mamma endelig innkassere årets bursdagsgave, og vi hadde et par hyggelige timer med Beatles-musikk på Chat Noir. Det var deilig å kjenne at jeg trakk ned gjennomsnittsalderen i salen for en liten stund. Og lets face it, et par timer en meter eller to fra denne karen er ikke å forakte.

Dronningen av gode plasser slo til igjen. Ingen skrikende blodfan akkurat, men han her er definitivt eyecandy for middelaldrende damer. Eller, man burde kanskje heller siklet på Jørn Hoel i denne alderen?

Men, så kom vi altså til dagen i dag. «Min» dag. Og akkurat nå står den foran meg som en relativt solid murvegg. For dette blir selvfølgelig den første bursdagen min uten pappa. Og det er fortsatt så ferskt. Ni dager har gått. Og jeg vet at han ikke ville det sånn. Jeg vet at han sa til legen at oktober passet usedvanlig dårlig. Det var ikke den beste måneden å dø i. Men sånt velger man jo ikke. Så nå ble det oktober.

I dag flyr tankene mine stadig to år tilbake i tid. Da vi møttes på «halvveien» for å feire 40-årsdagen min og hadde noen fine dager sammen i New York. Dager jeg er uendelig takknemlig for.

Kontrasten til i år er så stor. I dag er alt jeg ønsker meg den tradisjonelle bursdagstelefonen fra pappa. Med litt sur bursdagssang. Alltid et av høydepunktene på dagen min. I år kommer den ikke. Aldri mer. Han skal aldri synge bursdagssangen for meg mer. Jeg skal aldri høre stemmen hans mer. Aldri se ham mer. Og det skjærer i hjertet. Denne dagen blir det så ekstra tydelig at han er borte. Og jeg skal prøve å gjøre det beste utav den, virkelig. For jeg har fortsatt mye og mange. Men likevel, jeg skulle virkelig gjerne hoppet over akkurat denne dagen..

Første hverdag og første bursdag uten pappa kvalifiserer definitivt som filterdag. Men hvor ble det av sånne geriatriske filter mon tro?

#hverdag #mandag #bursdag #blåmandag

Sørgende småbarnsmor omkom i flystyrt

Jeg har nevnt den irrasjonelle flyskrekken min x antall ganger før, så i dagene før jeg reiste hjem fra USA var dette selvfølgelig overskriften jeg så for meg i tabloidavisene. Det ville jo vært den perfekte, tåredryppende historien. Mammaen som hadde vært langt vekke i en måned, som nettopp hadde sett sin egen pappa dø, bare for å selv følge etter ham i en dramatisk flystyrt noen dager senere. Endelig på vei hjem til mann og barn, og så skjer katastrofen.

Så overtroisk er jeg at jeg ikke turte å dele noe på sosiale medier om hjemreisen, for det er jo også en sånn typisk greie. Siste bilde før hun boardet dødsflighten..

Men heldigvis, turen gikk bra den. På veien over Atlanteren fikk jeg til alt overmål to seter helt for meg selv. Ren luksus. Hadde man bare klart å sove.. Mellomlandingen i Frankfurt ble litt verre, der jeg med under en time til neste flight måtte spurte gjennom hele flyplassen. Og dere som har vært der vet kanskje hva det vil si. For den er stor altså! Det er så typisk. Vanligvis når vi mellomlander der på sommertid har vi god tid og kort vei. Nå var det altså stikk motsatt. Flaks for meg at det var litt forsinkelse. På den relativt korte flyturen mellom Tyskland og Norge nådde angsten nye høyder. For det var selvfølgelig her det skulle gå galt. Rett før mål liksom. Hjalp ikke at det virket som om de var litt usikre på flyet før avgang heller. Det ble to lange timer for undertegnede før vi endelig landet trygt i Oslo. Lettelsen var stor, og gleden enda større da jeg kom ut og ble møtt av dette.

Du vet du har vært lenge vekke når du møtes av dette.

Det var nesten litt uvant å være hjemme hos mine igjen. Ikke bare var huset ganske forandret, siden mannen har gjort ferdig mye av oppussingen og ryddingen vi begynte på før jeg dro. Men etter en måned borte var det rett og slett uvant å ha alle rundt meg igjen. Jeg har levd i unntakstilstand de siste ukene, litt i en boble. Og jeg var så sliten, så sliten. Onsdagen forsvant i en tåke rett og slett. Torsdag befant jeg meg fortsatt i en boble. Jeg følte at jeg satt fast mellom to verdener. En del av meg følte at jeg fortsatt burde ha vært i Texas, og hos stemoren min (egentlig liker jeg ikke ordet stemor, la oss heller si bonusmammmaen min) som skjønner nøyaktig hva jeg har vært gjennom. Men nå var jeg altså tilbake til hverdagen i Norge. Jeg prøvde å tilpasse meg, men boblen var altså fortsatt godt plantet rundt meg. Jeg var ute, men ikke tilstede. Jeg så verden surre forbi rundt meg, og jeg klarte ikke å følge med. Ytterst merkelig følelse.

Jeg følte meg unormal. Unormal fordi jeg ikke sørget. Jeg følte meg bare fortsatt nummen. Burde jeg ikke være helt knekt? Burde jeg ikke bare gråte og gråte? Eller hadde jeg rett og slett sørget ferdig på forhånd? For gudene vet at de siste månedene har vært fylt av en slags sorg. Så sprakk boblen. I går klarte jeg ikke å fungere i det hele tatt. Mamma skulle komme på kvelden, og jeg styrer vanligvis hele dagen med forberedelser. Men plutselig tok det mange timer bare å komme seg ut av sengen. Og bare å dusje kostet et tonn med energi. Å tenke på hva vi måtte handle var umulig, jeg klarte ikke engang å komme meg inn i butikken. Og da vi kjørte forbi favorittrestauranten min, mitt eget lille Texas bare noen kilometer fra huset vårt, som sørgelig nok ble totalskadet i brann i går, da begynte tårene å renne. Synet av det brannskadde huset og tonene til «Seasons in the sun» overveldet meg helt. Typisk nok med datteren og en venninne i baksetet. Innimellom er det greit å kunne gjemme seg bak langt hår..

Egentlig var det litt godt å kjenne på det. Kjenne seg litt normal igjen. Kjenne på savnet. Jeg har jo ventet på dette godstoget. Dog tror jeg det bare sneiet litt borti meg denne gangen. For jeg samlet meg relativt fort sammen igjen. Og kanskje er det akkurat sånn det skal være akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg har fortsatt en del å prosessere. Jeg klarer ikke helt å samle hjernen min rundt det faktum at jeg for en uke siden satt og så pappaen min dø. At han er borte for alltid. Det får komme etterhvert. Nå skal jeg bare ta tilbake livet og hverdagen så godt jeg kan. Akkurat som han ville ha ønsket det..

#kreft #død #familie #pappa #pappajente #savn #hverdag #cancersucks #fuckcancer

Vår reise fortsetter

Den korte tiden som har gått etter at pappa dro fra oss har vært rar. På mange måter. En god venninne beskrev det som å være i en boble, og det har hun jammen rett i. Jeg hadde egentlig regnet med at vi, eller i alle fall jeg, skulle gå rett i kjelleren når dette var over. Med overveldende sorg og masse tårer. For sånn var tiden min etter hver gang jeg måtte ta farvel med et høyt ønsket barn. Dagene etter ble stort sett tilbragt hulkende i senga, og tanken på å gå noen plass eller gjøre noe var utenkelig. Derfor droppet jeg sminke da jeg sto opp i går, forberedt på tåreflommen som skulle komme. Det skjedde ikke. Joda, tårene kom da jeg litt utpå dagen omsider delte tapet vårt med omverden. Det ble plutselig litt mer virkelig da. Men ellers har jeg følt mye på en slags ro. Og følelsen av godhet rundt oss. Min pappa var definitivt en godt likt og høyt elsket mann.

Og istedenfor at vi setter oss ned og sørger, så fortsetter vi å leve. Han ville ha ønsket det sånn. Ikke sitt og gråt over meg. Lev! Så utpå ettermiddagen tok jeg likevel på meg trynet og vi tre jentene dro til et av favorittkjøpesentrene. Jeg skal love dere at det var et sansesjokk etter over tre uker inne. Men det var godt også. Jeg gikk rundt der i boblen min og så livet foregå rundt meg. Og jeg fikk gått innom favorittbutikken min og har nå en ny veske på ønskelisten. Hørte du det, mannen min?

Og jeg måtte humre litt for meg selv hver gang vi kom inn i en butikk. For her møtes man alltid av et: «Hi, y’all! How are you today?» Og gjerne også spørsmål om man har hatt en fin dag. Jeg hørte stadig min egen stemme svare at jeg hadde det fint, mens stemmen i hodet sa: «You really don’t wanna open that can of worms..». Om de bare hadde visst..

Lurer på hvem som malte himmelen for oss i går ettermiddag..

Vi føler fortsatt pappas nærvær. Eller, vi ønsker det i alle fall. Denne himmelen for eksempel, og alle fuglene som fløy rundt og sang. Vi valgte å ta det som et tegn på at han har det bra, og at han er hos oss. For både stemoren og jeg passet på å be ham om å sende oss tegn mens han fortsatt var hos oss. Jeg spesifiserte kanskje litt mer enn henne, men tegn er tegn. Stemoren min fikk et veldig klart et da hun var og handlet i går. Et som det egentlig var jeg som ba om, men det duger for meg at hun opplevde det.

Jeg har fått mine drypp jeg også. Som et maleri som plutselig dukket opp i Facebook-feeden min, en historie som jeg kanskje kan skrive mer om når jeg får det hjem til meg. For jeg var heldig og fikk kjøpe det. Og kjøkkenlysene som innimellom slo seg av og på da stemoren min og jeg satt og snakket om han i går kveld. Ja, vi sitter på kjøkkenet nå. Stuen der han døde og der den tomme sykesengen fortsatt står føles litt rar.

Det føles så tomt..

Dette med lys var det første jeg ba ham om. Litt galgenhumor den dagen jeg kom hit. «Kan du innimellom gi meg små tegn på at du er der, kanskje slå av og på lysene for eksempel?» Kanskje var han innom en tur i går. Men, jeg mente i mitt hus altså, pappa.. Det aner meg, med tanke på de tingene jeg litt på spøk og litt på alvor ba ham om, at det vil komme flere tegn fra spøkefugl-pappaen min.

Tilbake til himmelen som det er bilde av over. Den klare himmelen vi har hatt siden han dro er kanskje et godt tegn i seg selv. For i det siste har det vært grått og regnfylt. Helt til himmelen klarnet opp omtrent da pappa døde. Siden har det vært klart, solfylt og deilig. Kanskje et tegn på fest i himmelen?

Vi klarer oss altså greit her. Ja, det er tomt og vemodig. Men vi fortsetter livet med pappa i hjertene våre. Og vi hedrer han langs veien. Som da jeg i går puttet litt whiskey i kaffen og satte meg i stolen jeg har sittet i alle disse dagene. Den som sannsynligvis har merker etter rumpa mi. Jeg satt der i stillheten, tittet på den tomme sengen, holdt rundt den varme kaffekoppen med en liten dæsj whiskey (som jeg egentlig hater smaken av), og jeg følte ham. Det var hans rom, og det vil det alltid være. Og selv om kroppen hans er borte, vil han alltid være hos oss!

Skål, pappa!

#familie #sykdom #død #kreft #pappa #pappajente #sorg #livetetterpå #fuckcancer

Verden har blitt et fattigere sted

Plutselig ble det tomt. Og stille. Fryktelig stille. Øredøvende stillhet faktisk, om det er mulig. Borte er lyden av oksygenmaskinen. Borte er lyden av pusten din. Den forsvant rett før midnatt fredag kveld (Texas-tid), litt før 7 på lørdag morgen i Norge. Som en siste lille spøk forlot du oss med en liten datoforvirring. Men for deg som likte å leke litt med tall passer det vel greit at den offisielle datoen også her borte ble 20.10.2018.

Denne datoen, eller kanskje heller disse datoene, skulle altså bli den som forandret livene våre for alltid. Pappa er borte. Han puster ikke mer. Hjertet slår ikke mer. Hjertet som kjempet så hardt. Det gode hjertet som slo for oss. Nå er det stille. Nå har du fred. Og vi sitter igjen. Fortsatt litt numne, fortsatt litt usikre på hva vi skal føle. Sorg, savn, lettelse, fred? Hjertet verker, men det finnes samtidig en ro. Den samme roen jeg kjente på den dagen som skulle vise seg å bli hans siste, da jeg satt her alene med ham i 6 timer og bare hørte på pusten hans. Jeg er takknemlig for disse timene, som jeg egentlig gruet meg så veldig til. Og jeg er takknemlig for at jeg fikk være ved siden av ham hele denne dagen, og for at jeg fikk stå og stryke på ham da han dro fra oss. Det ble en spesiell stund. Rart, vondt, verdig og riktig. I hans egen «mancave», fylt av kjærlighet, med stemor og meg på hver sin side av sengen og med en trygg engel av en sykepleier som støtte.

Og jeg er takknemlig for ham. For livet hans. For at jeg fikk ha ham i nesten 42 år. Selv om det skulle ha vært så mye lenger. Jeg er takknemlig for barndommen min med ham, selv om jeg ofte ønsket den litt annerledes den gangen. Som barn var nemlig drømmen at pappa jobbet i kiosk. Tenk det, fri tilgang på godteri og en pappa som kom hjem hver ettermiddag. Isteden dro pappa land og strand, til og med verden rundt som helikopterpilot. Han var med og slukket skogbranner i sydeuropa og fløy ambulansehelikopter og reddet liv i Norge. Og dette er bare en liten brøkdel av alt han gjorde. Flyging var ikke bare jobben hans, det var hobbyen hans. Han elsket det. Men for en liten jente, en pappajente, som bare ville ha pappaen sin hjemme, var det ofte vanskelig. Det var savn og tårer. Det var klamring om ben og bønnfallinger om at han ikke måtte dra. Men det var også lykke når han kom hjem og hadde litt fri. Og jeg var jo stolt av pilotpappaen min også. Han var helten min! Og jeg elsket å være med ham på jobb. Henge rundt på flyplassen. Surre rundt i hangaren. Og jeg fikk tidlig prøve å fly selv. Og da mener jeg ikke bare å sitte på. Hvor ironisk er det ikke at jeg i senere år har utviklet en relativt solid flyskrekk?

Barndommen ganske greit oppsummert i et bilde.

Nå er jeg takknemlig for denne barndommen, dette livet jeg hadde som pilotdatter. Alle opplevelser. Alle gode minner. Og alle muligheter som jeg fikk på grunn av det.

Og jeg er takknemlig for alle årene jeg har hatt med ham i voksen alder. Tiden vi har hatt sammen i Texas. Hjemmet jeg har hatt hos ham her. Takknemlig for at han alltid har vært der, selv om vi har vært langt fra hverandre. Alltid bare en telefon unna. Jeg kommer til å savne det enormt. Se nummeret hans på mobilen. Høre stemmen hans. Se ansiktet hans.

Og jeg er så uendelig takknemlig for at han har vært der, om ikke nødvendigvis tilstede hver gang, i alle mitt voksne livs store begivenheter. Han visste at mannen min skulle fri til meg før det skjedde, og var tilstede under selve frieriet. Han har opplevd å få tre barnebarn, to har han kunnet være med og døpe. Han fulgte meg til alteret den dagen jeg giftet meg, et minne som betyr uendelig mye for meg akkurat nå. Han har sørget med meg når jeg har mistet ufødte barn. Og han har gledet seg over at vi endelig fikk vår minstemann. Han har gledet seg til hver sommer, og gleden har vært gjensidig hos oss alle. Det er ikke bare vi her i huset som føler på tomrommet i dag.

Vi har ventet på denne dagen. Med sorg og med frykt. Men også med håp. Jeg kjenner litt på en vond følelse fordi jeg innimellom de siste par ukene har vært så desperat at jeg har «ønsket ham død». Det var jo ikke dette jeg ønsket. Men det fantes ingen vei utenom. Og jeg vet at han ikke ville forlate oss, men han har fred nå. Ingen kreft. Ingen smerter. Han har tatt sin siste flytur og er forhåpentligvis gjenforent med alle som har reist før ham. Og jeg vet at han ikke vil at vi skal ha det vondt. Det er litt vanskelig å unngå, for han var så høyt elsket og vil alltid savnes. Sorgen vil være der. Men vi skal også feire ham, glede oss over livet han hadde.

Min sterke, rare, morsomme, gode og stae pappa. Du kjempet som en helt. Men du har jo alltid vært nettopp det - min helt. Du viste din styrke helt til det siste. Du overrasket alle med din standhaftighet og ditt sterke hjerte. Og jeg er så glad for at vi fikk disse siste ukene sammen. Du tapte ikke mot kreften, du sparket den i rumpa! Og nå pappa, nå skal du hvile. Selv om kroppen din er borte, vil du fortsette å være med oss. Og jeg vil alltid være din pappajente.

Du er med meg på alle mulige måter. Du lever videre i meg. Vi er så like, vi to.

#sykdom #kreft #død #sorg #pappa #pappajente #fuckcancer

Ro

Det gjorde visst godt å knekke sammen litt i forgårs. Lette på trykket. Selv om det på sett og vis gjorde meg enda mer sliten. Å være åpen om det hjalp om mulig enda mer. For jeg fikk flere gode og konstruktive tilbakemeldinger fulle av omsorg. Og alle var like enige. Jeg har gjort alt jeg kan, jeg har vært her snart en måned, jeg har tatt farvel. Det er greit å reise hjem nå. Så jeg har bestemt meg for at den returen som nå er satt neste uke, den er endelig. Om noen dager drar jeg uansett. Og det føles godt for hjertet. Så må jeg bare prøve så godt som mulig å ikke klandre meg selv om pappa fortsatt lever da.

Nå har jeg sagt alt for mange ganger at han ikke lever til da og da, men han fortsetter å overraske. Så jeg skal ikke lenger si at jeg tror dette er over før jeg drar. Jeg bare håper, for hans skyld og vår skyld. Han har nå levd dobbelt så lenge som legen regnet med. Han har bevist sin styrke. Nå vil vi alle at han skal finne fred. Dog, fredelig er han i dag. Der han var urolig i går er han nå stikk motsatt. Det er ikke lett å få kontakt med ham. Men selv om han er rolig i dag, så håper jeg han ikke blir liggende sånn lenge. Dette er jo ikke ham. Det er ikke pappaen min. En del av ham har allerede reist fra oss.

Jeg var urolig for denne dagen. For jeg visste at hovedansvaret for ham ville bli på meg. Og det føltes fryktelig ukomfortabelt. Men når jeg nå sitter her og hører på den evinnelig irriterende oksygenmaskinen, ispedd noen små host, litt surkling og ellers rolig pusting, kjenner jeg en slags fred. Jeg er heldigvis ikke helt alene likevel. Siden pappa var dårligere i går (noen ønsker blir visst hørt) og må medisineres oftere, har vi fortsatt 24-timers pleie. Så selv om det var jeg som måtte gi ham morfin for en liten stund siden (yay me!), hadde jeg en trygg person ved siden av meg. Heldigvis! Jeg sier det igjen, disse hospice-folkene er engler! De skal fortsette å være her hele døgnet i alle fall til over helgen. Men pappa blir ikke bedre akkurat, så det er vel en viss mulighet for at de blir her resten av veien.

Nå skal jeg gjøre det beste ut av de dagene som er igjen. Det blir en stund til jeg ser denne siden av familien igjen. Fetteren min tok jeg farvel med allerede i går, for han har reist utenbys. Veldig vemodig. Enda rarere blir det å dra fra søster og stemor. La dem sitte igjen med dette, eller eventuelt et helt nytt liv uten pappa. Jeg skulle gjerne bodd nærmere dem i denne tiden. For de vil jo få en helt ny hverdag, uten pappa i huset. Jeg er i alle fall glad for at jeg har kunnet være her for dem nå, aller mest for stemoren min. Jeg vet hun er takknemlig for det. Og jeg tror det har knyttet oss enda tettere sammen, det å gå gjennom denne tiden i fellesskap. Og vårt forhold skal fortsette også uten pappa. Etter 21 år er hun mer som en bonusmamma enn en stemor. Jeg har selvfølgelig også min egen, fantastiske mamma, men det er fint med en i bonus også. Og søsteren min som bare fikk ha pappa i 15 år, vil kanskje etterhvert ha spørsmål om ham. Spørsmål som jeg som fikk ha ham i nesten 42 år kan svare på. Så familien vår består. Bare med en person mindre, en som vil være veldig savnet.

Once upon a time. Fortsatt mitt favorittbilde av vår lille familie.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Så knakk jeg

Jeg skulle ha vært hjemme nå. Jeg så sånn frem til det. Å endelig være hos mine igjen. Ha helgen med dem. Istedenfor våkner jeg nok en gang langt borte og foran meg ligger etterhvert den fjerde helgen uten dem. Og jeg angrer plutselig på valget jeg tok. For jeg har ikke mer å gi. Jeg skulle reist hjem.

Jeg er nå på den 22 dagen her. Og jeg er tom for det meste. I tre uker har jeg så og si sittet innestengt med en døende som av en eller annen grunn ikke vil gi slipp. To korte turer ut av huset er alt jeg har hatt på tre uker. Og det merkes. For alle andre her fortsetter litt av det normale livet ved siden av dette. Mitt liv har stått på vent i disse tre ukene. Jeg er langt borte fra alt og alle. Og kropp og sjel klarer ikke mer. Jeg er redd mann og barn får hjem et knekt menneske som ikke orker noe. Sånn føles det i alle fall nå. Jeg har vært gjennom mye vondt før, og jeg trodde at det å miste mine ufødte barn var det verste jeg skulle gå gjennom i livet, men jeg tror faktisk disse siste dagene er de tøffeste jeg har hatt noensinne.

Og i går knakk jeg. Jeg klarte ikke mer. Da vår faste sykepleier sa at det nok kom til å bli slutt på 24-timers pleie i løpet av denne dagen, klarte jeg ikke mer. For det betyr at jeg i morgen blir sittende alene hele dagen. Med en pappa jeg ikke føler jeg kjenner lenger. En pappa som jeg føler ikke kjenner meg lenger. Om det er sykdommen eller morfinen som gjør det vet jeg ikke, men han er ikke der lenger. Og så skal jeg plutselig ha ansvaret alene. For en som er urolig og forvirret. Nesten aggressiv når han er litt bevisst. Som trenger pleie og morfin. Og jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Jeg vil helst flykte, for dette er mer enn jeg takler.

Jeg vet at jeg kan dra hjem nå. Stemoren min sa det også da jeg knakk i går. Hun skjønner at jeg savner dem der hjemme. Og pappa bryr seg neppe nevneverdig om jeg er her eller ikke nå likevel. Det er jeg som holder igjen. Det er jeg som er redd for å måtte leve med at jeg ikke var her helt på slutten. Men jeg vet også at jeg skal fortsette et liv etter dette, og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare akkurat nå. Jeg har brukt opp alt, og nesten utslettet meg selv på veien. Uansett hva som skjer har jeg bestemt meg for at neste uke må jeg dra. Jeg kan ikke mer nå. Jeg klarer ikke utsette flere ganger. Jeg har gjort og gitt det jeg kan. Nå bare håper jeg på at dette skal være over før jeg drar, så jeg slipper å leve med den ekstra belastningen. (Og gjerne også at han blir verre i dag så de fortsetter 24-timers pleie og jeg slipper å være fullstendig alene i morgen.)

For å spare omverden for det stygge grinetrynet mitt, tyr jeg til filter akkurat nå..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #knekt #ventesorg #fuckcancer

Gi ham fred

Tre uker har gått. Tre uker har jeg sittet her og ventet på det uunngåelige. Tre uker har jeg vært borte fra resten av familien min. Selv om jeg vet det har vært riktig å forlenge oppholdet, så kjenner jeg nå veldig på at jeg skulle ha reist hjem i dag. Og en følelse av frustrasjon og håpløshet legger seg over meg. Jeg trodde dette skulle være over nå. Vi trodde alle det, inkludert pappa. Han har fått nok, sier han er klar. Tre ganger de siste dagene har vi trodd slutten var nær. Først fredag, så mandag kveld og sist i går morges. Da ble jeg hentet ut i stua fordi pappa spurte etter meg, han var sikker på at nå var tiden inne. Så satt vi der ved sengen, stemoren min og jeg. Det var en fin stund. Det føltes både spesielt og riktig. Han skulle få dra fra oss på den fineste måten. Roen senket seg. Så snorksovnet han..

Etter dette ble det mer kaos i stua. Plutselig hadde vi 24-timers omsorg fra hospice. Litt rart med en fremmed i huset hele tiden, men også litt betryggende. De er engler, virkelig! Problemet er at pappa ikke vil ha dem her. Han vil ikke ha fremmede rundt seg nå, vil ikke ha hjelp av andre. Jeg vet at han hater dette. Nå er det kanskje bare for noen timer til før vi går tilbake til normalen der vi tar oss av alt igjen. Og det skremmer meg litt det også. Vi er så slitne nå.

Jeg sitter fortsatt her med et ønske om at dette snart skal være over. Han har gitt kreften en god fight og levd lenger enn forventet. Han har vist seg som den sta og sterke pappaen som han alltid har vært, selv midt i dette. Nå har han det virkelig ikke bra lenger, og det er på tide at han får slippe. Får fred og hvile. Og av litt egoistiske grunner håper jeg det skjer veldig snart. Ikke bare fordi jeg ønsker meg hjem til mine, men også fordi jeg sannsynligvis reise hjem neste uke. Da har jeg vært her en måned, og blir jeg stort lenger da risikerer jeg å miste frilans-jobben min. Og det går bare ikke. Samtidig vil det være veldig vanskelig å reise hjem om pappa fortsatt lever. Jeg vil gjerne være til stede helt til slutten. Samtidig kommer vi nærmere bursdagen min for hver dag som går, og jeg skulle virkelig ønske at disse to «begivenhetene» ikke falt så fryktelig nært hverandre.

Så jeg håper og jeg ber, for pappa og for oss, at han snart får slippe mer av dette.

Vær så snill, la pappa slippe å lide mer nå. La han få forlate sykesenga og komme til en mye bedre plass.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Valget er tatt

Jeg visste det egentlig i forgårs kveld, da pappa brukte alle kreftene han hadde for å stryke meg på kinnet. Det finnes bare et riktig valg. Dette øyeblikket er nå. Pappa er her på overtid. De jeg savner sånn der hjemme vil fortsatt være der når dette er over. Hjemreisen er utsatt. Jeg blir. Hvor mye lenger vet jeg ikke helt, for det er slettes ikke umulig at jeg bytter til en tidligere hjemreise. Det vil de neste dagene vise, kanskje fremfor alt det neste døgnet. Pappa er klar, vi er klare. Nå bare er vi her, i dette rommet, og venter på det som skal komme. Her hersker en behagelig og verdig ro. Rommet er fylt av kjærlighet og samhold. Og akkurat nå føles dette veldig riktig.

Alle er her, alle venter.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg revner

Nå føler jeg at jeg klager veldig, men dette har vært en tøff dag. Pappa er fortsatt sterk og klorer seg fast til livet, men i dag måtte morfin tas i bruk for første gang. Det som virkelig river og sliter i meg om dagen er valget jeg må ta innen tirsdag morgen. Det samme valget som jeg sto overfor forrige mandag. Skal jeg nok en gang utsette hjemreisen eller skal jeg dra herfra om noen dager?

Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Jeg har sittet her i atten dager, nesten uten pause. Bare natten er «fri», men da sover jeg dårlig. Enten fordi jeg er redd for at noe skal skje med pappa, eller fordi jeg drømmer. Mye. De siste dagene har drømmene handlet mest om å komme hjem. Det er ikke noe jeg vil mer enn å lande på Gardermoen før helgen og møtes av trygge armer og myke barnekinn. Jeg orker virkelig ikke å være borte fra mann og barn lenger. Hadde de vært i nærheten kunne jeg sittet dag ut og dag inn, men dette er uutholdelig. To uker var for lenge, tre uker enda verre og tanken på at det kan bli en måned gjør meg nesten fysisk syk.

Jeg vet at jeg har forståelse uansett hva jeg velger, både hjemmefra og herfra. Og selv om savnet etter dem der hjemme er større enn ord kan beskrive, så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal klare å reise herfra før dette er over. Aller helst vil jeg at naturen og pappa skal ta dette valget for meg. Men tiden renner ut, og det er mest sannsynlig opp til meg. Og det er så vondt, så vondt. De første par ukene jeg var her ba jeg hver kveld om en til dag med pappa. En fin dag til. De siste dagene har jeg ikke visst hva jeg skal be eventuelle høyere makter om. Så jeg ber om fred. Styrke. Og ikke mer lidelse for pappa.

Jeg har hele tiden sagt at pappa sannsynligvis ville prøve å holde ut til minst den 15. Det er i morgen. Eller rettere sagt i dag norsk tid (når dette skrives). Selv om legen for tre uker siden sa at om noen skulle komme så måtte det være nå, han ville neppe overleve mer enn fjorten dager. Jeg fikk rett. Hvor mye lenger vil han klare å holde seg i live? Han forbløffer allerede alle. Har han tenkt å holde fast til bursdagen min om et par uker? I så fall tror jeg neppe at jeg holder ut her, for hjerte, sjel og hele kroppen til denne kjerringa trenger å komme hjem til sine snart.

Jeg trenger dette!

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer #savn #hjemlengsel

Still hanging on

I går trodde jeg vi skulle miste deg. Alt gikk nedover, og det virket som om både du og kroppen din hadde fått nok. Vi sa det vi trodde ville bli våre siste ord til deg. Ingenting er lenger usagt.

Jeg trodde jeg skulle våkne til et liv uten deg i dag. Men du er enda mer sta enn jeg trodde. For i dag var du mer våken igjen. Du slo til og med til med et glass melk med vodka og isbiter nå på kvelden. Aner jeg en ny trend-drink?

Og jeg, jeg er fortsatt like ambivalent i følelsene mine. Og det får meg til å føle meg som tidenes verste datter. Denne dagen har vært ekstra tøff. Jeg var så forberedt på at det var over. Og på en måte føltes det riktig, både for deg og oss. For det kan ikke føles bra for deg å ha det som nå. Og vi rundt deg er slitne av å våke og vente på det uunngåelige (i tillegg til en god dose hjemlengsel for meg). Vi har gitt deg «tillatelse» til å dra, men du er fortsatt ikke klar.

Så vi fortsetter å sitte her, både tobeinte og firbeinte. Ja, selv de utstoppede våker over deg. Vi vil alle savne deg, men vi er klare når du er klar.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg kommer til å angre

Nå har der gått over to uker siden jeg i hui og hast forlot alt og alle hjemme og fløy halve verden rundt for å være ved pappas side i hans siste dager. Lange dager som har blitt mange flere enn vi regnet med. Jeg skulle ha vært hjemme igjen nå, men isteden er returen utsatt. Pappa har åpenbart et mye sterkere hjerte enn de fleste regnet med, så selv om resten av kroppen er relativt utkjørt, tikker det fortsatt trofast i vei. En yngre og mer uerfaren versjon av meg ville nok ha sett dette som noe veldig positivt. Håp. Kanskje til og med et slags mirakel. Han har overlevd legenes forventninger, kanskje kan han overleve. Bli frisk.

Den snart 42 år gamle meg, som har vært med på en og annen rodeo før (er man Texwegian så bruker man sånne metaforer), vet at det ikke fungerer sånn. Jeg vet at det ikke finnes håp. En sliten kropp full av kreft kan ikke leve evig. Selv om både han og vi skulle ønske det var mye tid og mye liv igjen. Og det er så vanskelig. Jeg tenker tanker som umiddelbart gir meg dårlig samvittighet, men som jeg har skjønt er nokså normale likevel. For å sitte her og se pappa visne litt mer dag for dag er litt som å dra av et plaster veldig, veldig sakte. Innimellom tenker jeg at det hadde vært bedre å bare rive det rett av. Bli ferdig med det. Også hater jeg meg selv for disse tankene, og vet at jeg vil angre bittert på at jeg tenkte dem i veldig nær fremtid.

For jeg ønsker jo å ha pappa her. Jeg vil jo ikke miste ham. Han er en av de mest umistelige i hele verden. Men dette er realiteten nå. Det er ingen vei utenom. Jeg er så takknemlig for hver dag jeg kan sitte ved siden av ham, men det er vondt å se ham lide. For det gjør han. Selv om han er heldig og ikke har noe særlig med smerter, så ser jeg at dette er vanskelig og vondt for ham. En mann som en gang var sterk, livskraftig og nesten uovervinnelig. Som reiste verden rundt som pilot, virkelig levde. Nå ligger han her svak og nesten hjelpeløs. Det er nesten litt uverdig. Det er pappa, men det er likevel ikke ham. Ikke den pappaen jeg kjenner. Han er rett og slett redusert til nesten ingenting. Han fortjener bedre enn dette. Aller mest hadde han fortjent å være frisk, men når situasjonen er som den er så fortjener han å slippe. Han fortjener å få hvile, selv om jeg vet så inderlig godt at han ikke vil dra fra oss.

Dagene er lange nå, timene går sakte. Vi er alle slitne. Jeg kjenner ikke helt igjen meg selv når jeg titter i speilet. De mørke ringene under øynene blir større for hver dag. Innimellom tenker jeg at jeg ikke orker mer. Jeg vil hjem til mann og barn. Jeg har vært borte for lenge. Men så vet jeg at det er her jeg må være akkurat nå. I hvert sekund, minutt, time, dag og døgn jeg får sammen med pappa. For snart vil jeg savne det. Snart vil alt bare være tomt og jeg vil ønske meg tilbake til disse dagene. For akkurat nå, samme hvor slitsomt og vondt det er, så er jeg akkurat der jeg trenger å være.

To the bitter end..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #tanker #fuckcancer

Kampene ingen kan se

I dag, 10. oktober, markeres Verdensdagen for psykisk helse. En viktig markering, for en psykisk helse er tross alt noe vi alle har. Og sannsynligvis kjenner vi alle noen som sliter litt mer enn andre, selv om vi kanskje ikke kan se det. Kanskje sliter akkurat du som leser dette med noe ekstra. Jeg gjør definitivt det om dagen, dog er det ytre og ikke indre påvirkning som gjør at jeg akkurat i dag heller deler et tidligere publisert innlegg istedenfor å prøve og skrive noe nytt. Dette er min historie. Mine tanker går i dag til dere som har mye tøffere historier og til dere som kanskje ikke tør å dele de vonde tankene og følelsene dere måtte bære på.

Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. Skolevegring kalte de det. Og det var det i aller høyeste grad. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly - og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok

Min supermann

Det finnes en ukjent helt i denne tunge tiden. En som fortjener all heder og ære han kan få. En superhelt. Min supermann!

Han her!

Jeg gruet meg fælt til å reise hjemmefra og overlate ham alene med tre barn. Hvordan skulle det gå? Ville de i det hele tatt overleve? Nå har det gått 11 dager siden jeg dro fra dem, og ikke bare lever alle enda, de klarer seg tilsynelatende overraskende bra uten meg. Jeg ante ikke at jeg er gift med en superhelt, men sånn er det visst. OK, det blir kanskje mye pølse og pizza der hjemme, men det tar ikke livet av noen. Klesvask tror jeg ikke han har våget seg på enda. Og det er greit, for jeg er litt usikker på hvordan det vil gå. Men han står på der hjemme. Barna har hatt høstferie, og han plasserte alle i bilen og kjørte hele veien til Ålesund for at de skulle få den vante høstferien hos mormoren sin. Tenk det! Det er ikke alle menn som hadde reist så langt for å være sammen med svigermor mens kjerringa er vekke. Min mann gjorde det!

Vel hjemme har han stått på i huset. Vi begynte jo så smått med litt oppussing før jeg dro. Nå fortsetter han uten meg, selv om han er alene med de tre små (eller, to av dem begynner jo å bli ganske så store). Jeg vet rett og slett ikke hvordan det ser ut hjemme lenger, det blir en overraskelse når jeg kommer hjem. Men jeg stoler på at det blir bra! Flinke mannen min!

Jeg føler meg faktisk litt dum her jeg sitter langt unna, fordi jeg trodde at han ikke kunne være Mr. Mom. Men det kan han altså, på et eller annet vis! Han klarer seg mye bedre enn jeg ville ha gjort uten ham. Og jeg føler meg dum for alle gangene jeg har sagt at vi kanskje hadde hatt godt av litt tid borte fra hverandre. Dette er såvidt jeg kan huske det lengste vi har vært borte fra hverandre siden vi flyttet sammen i januar 2005. Snart 14 år der altså. Og jeg hater det! Jeg hater å være borte fra ham og barna. Jeg savner dem så det gjør vondt i hele kroppen. Jeg vil bare være hos dem, ha dem rundt meg. Og jeg hater at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg må være borte fra dem. Her er mannen min også helt fantastisk, og pusher meg til å holde ut. Ber meg bli så lenge jeg trenger å være her. Og det er godt å føle seg trygg på at de klarer seg der hjemme, takket være ham. Men jeg gleder meg enormt til å være hos dem igjen, i alt bråk og kaos som hverdagen gjerne bringer. Og jeg vet at jeg aldri vil være så lenge borte fra supermannen min igjen!

Tusen takk, Supermann! Du er helten min akkurat nå! Jeg elsker deg!

#familie #ekteskap #supermann #heltenmin #minmannkan #savn #kjærlighet

Uroen i hjertet

I dag var det ekstra tungt å våkne. Ekstra tungt å stå opp. Jeg sitter her alene og hører på at pappa puster. I dyp søvn akkurat nå, men han er her hos oss i dag også. Gårsdagen var litt ekstra fin, spesielt da han ba om å få avisen og lå og leste den. Pappa har alltid kjørt ut og kjøpt «Dallas morning news» hver dag og lest den nesten fra perm til perm. Nå har han ikke orket sånt, før i går. Og det gjorde meg så glad. Der var pappaen min, liksom. Likevel er denne dagen tyngre enn de forrige. I dag sitter jeg med en ekstra uro i hjertet, en jeg ikke helt klarer å plassere.

Dette er definitivt en sånn derre filterdag..

Kanskje vet hjertet noe som hjernen ikke vet enda. Kanskje er det det faktum at tidsestimatet til legen snart er ute, selv om sånt selvfølgelig aldri kan forutsies. Kanskje er det en slags brakkefeber, tatt i betraktning at jeg ikke har vært ute av huset siden jeg kom hit forrige onsdag, bortsett fra en times trening i bassenget hver dag. Svømming har blitt min terapi og avkobling disse dagene. I går slo jeg til med 100 runder, sånn ca. 2,5 km svømming. Litt selvskryt der, men dette må dokumenteres da det neppe skjer igjen. Aldri har det føltes bedre å bevege seg, være utendørs og bare telle runder. Kickstart på en sunnere livsstil håper jeg..

Når en anti-treningsperson plutselig trener.

Eller kanskje er det savnet etter dem der hjemme. Akkurat nå kunne jeg ha hoppet på første fly for å dra hjem til dem. Det er tøft å være så langt unna, og det blir bare verre for hver dag. Jeg trenger dem rundt meg. Jeg trenger å bli tatt litt vare på. For jeg klarer ikke helt å ta vare på meg selv her, bortsett fra timen i bassenget. All fokus og energi går til pappa. Bare natten når jeg trekker meg tilbake til rommet mitt er et slags fristed. Men så sover jeg dårlig, fordi jeg er redd for å bli vekket i løpet av natten. Og jeg føler meg innimellom veldig alene, selv om det er andre her stort sett hele tiden, både søster, stemor og ofte fetter også. Men alle har på en måte nok med situasjonen og seg selv, selv om vi prøver å ta vare på hverandre også. Det meste faller på stemor og meg. Og jeg er veldig glad for at vi er sammen om dette. Jeg setter så pris på tiden vår sammen og samtalene vi har. Hun har vært i livet mitt i over 21 år nå, og selv om det ikke alltid har vært lett, så er hun på en måte en bonusmamma. Og definitivt grandma for barna. Og å gå gjennom dette sammen fører oss enda nærmere hverandre, i alle fall akkurat nå. Jeg håper det holder seg også når limet (pappa) er borte. Og selv om jeg gleder meg til å reise hjem, gruer jeg meg til å reise fra dem her. De vil tross alt merke den største forandringen når pappa er borte. Jeg kan dra hjem til mitt vante liv, dog med et ekstra savn. De vil være en mindre i huset.

Nei, denne dagen er bare tung, urolig og full av tanker og følelser. Hjertet er så slitent, så slitent. Likevel vil jeg gjerne ha flere sånne dager. For jeg har i alle fall fortsatt pappaen min, enn så lenge..

#sykdom #kreft #pårørende #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg skjønner det ikke

Jeg vet det så godt, men jeg skjønner det likevel ikke. Jeg sitter og ser på at du puster, og vet at snart vil du ikke gjøre det lenger. Snart vil du være borte. For alltid. Alt jeg kan håpe på da er at vi en dag møtes igjen, når min tid er inne. Og det føles så uvirkelig. Du skulle levd i mange år til. Du skulle levd evig. Du er jo den sterke, uovervinnelige pappaen min. Nå sitter jeg her og ser for det meste en som er veldig syk. En som er sliten og snart ikke orker mer. Men innimellom ser jeg glimt av den pappaen jeg kjenner. Den du alltid har vært. Og jeg suger disse øyeblikkene til meg. De skal gjemmes og huskes.

Jeg vet at du gjør deg klar. Jeg vet at du snart drar fra oss. Og jeg vet at du egentlig ikke vil. Og det gjør så vondt. For jeg vil jo ha deg her. Alltid! Nå vet jeg aldri hvilken dag eller natt som blir den siste, jeg vet bare at vi kommer nærmere og nærmere det uunngåelige øyeblikket. Frem til det kommer tar jeg vare på hver dag vi får. Og jeg prøver å være sterk. For deg. Hva som vil skje når du ikke puster mer, når du ikke er mer, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg gruer meg så inderlig til å leve resten av livet uten deg.

En gang pappajente, alltid pappajente.

#sykdom #kreft #familie #pårørende #pappa #pappajente #sorg #ventesorg #fuckcancer

Er dette dagen?

Nok en morgen har kommet, og nok en lang dag står foran oss. Hva vil den bringe? Er dette dagen du skal dra fra oss?

Disse tankene er det første som farer gjennom hodet mitt hver morgen. Sammen med en lettelse over at jeg ikke har blitt vekket i løpet av natten. Da har det i alle fall ikke skjedd noe uvanlig. Likevel gruer jeg meg til å stå opp og gå ut i stua. Redd for hva som vil møte meg. Vil du sove enda mer i dag? Vil du i det hele tatt våkne? Kommer du til å snakke med meg? Eller forsvinner du bare enda lenger bort fra meg?

Noen ganger føler jeg at nå er det rett før. Rett før du drar. Pusten din virker annerledes. Jeg sitter bare og følger med på brystet ditt. Lytter. Venter. Men så går alt tilbake til normalen. Innimellom kommer noen lyspunkt. Du kvikner litt til. Smiler litt til meg. Glimtet i øyet sveiper innom, som da jeg tok noen runder i bassenget i går. Jeg tror du likte det. Ikke sommervarmt vann lenger, men med fortsatt 25 grader i vannet og 30 grader i lufta viste datteren din seg som en ekte «viking».. Jeg lever for disse øyeblikkene når jeg ser at du fortsatt er der. Som når du satt oppe i senga og spiste noen skjeer tomatsuppe i går. Og når du ber om whiskey. Alt er lov nå!

Men så er det noe skummelt med disse øyeblikkene også. Er det et oppsving før du krasjer? Jeg vet godt at man kan virke litt kvikkere rett før livet tar slutt. Så jeg tar ekstra godt vare på dem. Suger dem inn og låser dem inn i hjertet.

Det føles uvirkelig å sitte og se på deg. Jeg vet hva som snart kommer, men jeg kan likevel ikke fatte det. Jeg sitter faktisk og ser pappaen min dø. Han som alltid har vært der. Han som betyr alt. Snart er han borte for godt. Jeg skjønner, men skjønner ikke. Og jeg vil ikke! Vil bare sitte her for evig, samme hvor slitsomt det er. Holde deg tilbake.

Likevel sank hjertet da hospice-sykepleieren var her og snakket om at det kunne ta noen uker. Jeg både håper og ikke håper at det blir sånn. Samme med legens estimering, som ikke var like lang. Jeg håper, men håper ikke. For det tærer å sitte her og se på pappa. Se ham bli svakere og svakere. Det gjør så hinsides vondt. Enhver som har vært i samme situasjon skjønner hva jeg mener.

Det tærer også på å være så langt borte fra resten av familien. Og lenge. Om noen timer er det en uke siden jeg dro fra mann og barn. Det er lenge for en som er vant til å være der hele tiden. Det lengste jeg har vært borte fra dem før er vel de fire dagene jeg var på sykehuset da minstemann ble født. Men da kom de jo på besøk. Det er verre med sånt når man er halve verden unna. Jeg gleder meg til hver gang de FaceTimer, samtidig gjør det vondt. For jeg savner dem sånn. Jeg vil klemme på barna. Og jeg trenger de trygge armene til mannen min. Og hodet mitt begynner å leke med meg. De savner meg ikke. De trenger meg ikke. Men så er det også betryggende at de klarer seg så bra uten meg. Bare mannen min ikke finner ut at han klarer dette bedre alene.. (Jeg er ikke så fryktelig redd for det altså.)

Jeg har vært gjennom tøffe tak før. Jeg skal komme meg gjennom dette også. Men dagene er definitivt lange og slitsomme. Usikkerheten river i meg. Og jeg frykter og gruer meg til det som skal komme.

Vi har hatt besøk av flere hospice-engler, og vet at både sykepleier, sosialarbeider og prest står parat når vi måtte trenge dem. Det er så fint og betryggende. Noen ting funker definitivt bra i USA også.

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Slitsomme dager

Hvem hadde trodd at man kunne bli så sliten av egentlig ingenting? Dagene siden jeg kom hit har stort sett bestått av å sitte i en stol ved siden av pappa. Faktisk mistenker jeg at jeg snart får sittesår. Seriøst! Jeg lengter etter å bevege meg litt, få litt luft. Aller helst har jeg lyst til å ta en lang tur rundt i nabolaget her, bare gå og lufte hodet. Men selv om dette er et rolig og fint nabolag, så er det ikke nødvendigvis helt trygt å surre rundt i gatene alene. Spesielt ikke for et forsvarsløst kvinnfolk. Så min lufting så langt har blitt noen minutter ute ved bassenget. Relativt behagelig i seg selv, når det nå er 28 grader og stort sett sol. Men så var det denne Texas-myggen da, som er veldig glad i mitt søte, norske blod. Etter fem minutter ser beina mine ut som kjøttkaker. Så utetiden begrenser seg ganske naturlig. Siden behovet for litt fysisk aktivitet stiger i takt med brakkefeberen, må jeg nok snart ta noen runder i bassenget (og samtidig få en kickstart på en høyst tiltrengt slankekur, siden maten jeg vanligvis elsker her borte nå frister lite). Men en del av meg føler at det ikke passer seg akkurat nå. At jeg bør sitte her, ikke plaske rundt der ute.

Jeg vet at dette ser sånn passe idyllisk ut, men med myggen og situasjonen er det så langt fra idyll som man kan komme.

Disse dagene og alle følelsene er så rare. Forvirrende og surrealistiske. Onsdag og torsdag var ganske OK. Jeg følte en ro og glede over å være her. For all del, det føles fortsatt riktig, men hjertet og sjelen blir mer og mer slitne for hver dag. Og brakkefeberen hjelper neppe akkurat her. Det er slitsomt å sitte hele dagen og se på en du har så kjær ligge i sykesenga. Takk og lov foreløpig uten smerter, bare veldig sliten. Jeg tar meg stadig i å sjekke om han puster når han sover. Og jeg blir glad hver gang han drikker en liten sup, bytter TV-kanal eller snakker. Men dagene er lange. Og resten av familien så veldig langt borte. Jeg savner mann og barn, og plages av at jeg ikke vet hvor lenge jeg blir borte fra dem. En del av meg vil være her lenge, samme hvor slitsomt det er. En annen del vil bare hjem, selv om jeg vet hva det innebærer. Nå er det dem jeg bare har på FaceTime. Prisen jeg må betale for å ha familie i to verdensdeler.

Jeg føler meg som en dritt når jeg innimellom ønsker at dette skal gå fort. Følelsene river og sliter i meg. For jeg vil jo ha pappaen min lenge enda. Jeg vil ikke miste ham. Jeg vil ikke være i denne situasjonen. Jeg forbanner denne kreften som stjeler pappa fra meg, morfar fra barnebarna. Han skulle ha levd så mye lenger. Han skulle ha vært her når vi kommer neste sommer. Og sommeren etter det. Og så videre. Jeg er sint på hans vegne og på våre vegne. Det føles urettferdig at jeg sitter her nå, og venter på at pappa skal dø. Var det ikke nok at jeg mistet ni ufødte barn?

I morgen bikker vi over i oktober. Det vil bli måneden pappa skal dø. Det er også måneden jeg ble født. Jeg håpte at disse to tingene ikke skulle falle i samme måned, men med mindre det skjer et mirakel, blir det sånn. Og det er av en eller annen grunn en ekstra vond tanke.

Dette har alltid vært min happy place. Texas. En plass jeg alltid lengter til, alltid gleder meg til og alltid er lykkelig. I 21 år. Bare ikke nå. Og jeg er redd for at det aldri vil bli det samme. Eller, det vil det jo uansett ikke bli. Neste gang er ikke pappa her. Vil det fortsatt føles som hjemme når det bare er stemor og søster her? Kan det fortsatt være min happy place når det er plassen pappa døde?

Ingenting er som det burde være..

Det er et virvar av ulike tanker i hodet mitt. Jeg sliter nå. I dag er den tøffeste dagen for meg så langt. Jeg sliter med å snakke med dem der hjemme, for jeg vil ikke bryte sammen. Vil ikke begynne å gråte, fordi jeg er redd jeg ikke klarer å slutte om jeg gjør det. Bare å skrive er en liten risikosport hva tårer angår. Men så må jeg skrive. Selv om det som kommer ut kanskje ikke helt henger sammen, så må jeg få det ut. For jeg har ikke lyst å glemme hvordan disse dagene var. Jeg skriver med andre ord mest for meg selv. Men jeg velger også å trykke «publiser» fordi jeg vet at mange kjenner seg igjen. Så får det bare være litt kaotisk, akkurat som hodet og livet ellers akkurat nå.

Når smilet ikke når frem..

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #sliten #sorg #ventesorg #fuckcancer

Jeg savner deg

Jeg våkner midt på natten, kjenner uroen i hjerte og mage. Klumpen i brystet. Jeg lytter etter lyder i huset. Håper at du sover. Håper at ingen kommer for å vekke meg. Fordi jeg vet hva det vil bety. Jeg hører deg hoste litt, og det føles betryggende og kjent. Du er der! Samtidig skyller en bølge av savn gjennom meg. For jeg savner alt som ikke er lenger. Jeg savner å høre lydene fra deg når jeg våkner om morgenen. Godsnakking og småkjefting når du mater hundene. Pipene i døren når du slipper dem ut og inn. Jeg savner å stå opp og finne deg på kjøkkenet med en avis eller i godstolen din foran TVen. Alltid med et smil og spørsmål om jeg har sovet godt. Alltid så glad for at jeg er her. Og jeg savner tiden da jeg som oftest fant deg ute, med en bok, avis eller til og med en røyk. Med sport på radioen. Da jeg fløt rundt i bassenget og kunne titte bort på deg der du satt fordypet i ditt. En virkelighet som var borte allerede i sommer, da du verken orket å røyke eller sitte ute lenger. Jeg savner alt som ikke lenger er. Og gruer meg til du er helt borte. Til jeg aldri får se eller høre deg igjen. Det går for fort nå. Du var så våken og glad da jeg kom for bare tre dager siden. Nå sover du så mye mer. Jeg føler du er så mye lenger borte fra meg. At du snart drar helt. Og jeg er ikke klar! Jeg trenger å være nær deg enda litt til. Høre stemmen din. Se teite gameshow, sport eller Storage wars på TV. Akkurat som så mange ganger før. Jeg savner deg så mye, enda du fortsatt er her. Og jeg gruer meg til tomheten og savnet som snart vil komme.

Vi våker alle over deg. Bli hos oss litt til, vær så snill..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #pårørende #ventesorg #fuckcancer

Den tyngste turen

Tiden siden mandag kan ikke beskrives som noe annet enn kaotisk. Høstferien i Ålesund hvor krefter skulle samles, den jeg hadde gledet meg sånn til, ble behørig avlyst for min del. Isteden befinner jeg meg nå 7402 (nok en gang takk til Google) km unna.

Rett etter at jeg skrev det forrige blogginnlegget ble livet og planene helt snudd på hodet. Det lille håpet om kjøp av tid ble brutalt knust, og mandag kveld kom den hjerteskjærende beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Ikke uventet, men jeg brøt likevel helt sammen. Jeg holdt meg samlet lenge nok til å si fra til pappa at nå kom jeg over til ham, etterpå kom jeg meg knapt nok ned trappa. Jeg hadde derfor en god del tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hele veien til Texas helt alene.

Men jeg visste at jeg måtte. At dette var riktig. Og at tiden til å gjøre det var nå, fortest mulig. Etter høstferien kunne ha blitt for sent. Onsdag morgen startet dermed en vond og lang tur over dammen.

Aldri har denne turen føltes lenger enn den gjorde i går.

Før jeg dro trodde jeg at jeg kom til å knekke sammen en plass på veien. Kombinasjonen flyskrekk og formålet med turen var fullstendig overveldende. Ville jeg bli liggende i fosterstilling ved mellomlanding i Tyskland? Eller kanskje kollapse på flyet? Hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg avgårde da.. Tirsdag kveld var det mye mer fristende å bli hjemme. Krølle meg sammen under dyna eller sitte i sofaen med mann og barn rundt meg.

Hvordan skulle jeg klare å reise fra denne koseklumpen og resten av gjengen min?

Men det gikk! Jeg følte meg til tider bitteliten og ensom, men det dukket opp en uant styrke, og jeg kom meg hele veien over til den andre siden av Atlanterhavet uten sammenbrudd og komplikasjoner, og med bare noen få tårer. Turen var lang, nesten lengre enn vanlig. Og for en som er vant til å reise med en hel, kaotisk flokk, var det uvant å kun ha meg selv å tenke på. Utrolig nok klarte jeg til og med å sove litt på flyet. Dessverre ikke på det sjarmerende viset, jeg tok meg selv flere ganger i å våkne med åpen munn, gjerne med et lite snork. Godt var det i alle fall, å samle litt krefter underveis. Og som alltid, når turen nærmet seg slutten og jeg så dette utenfor flyvinduet, føltes det som å komme hjem.

Dallas, jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen så snart, men det er godt å være «hjemme».

Jeg var heldig og slapp noen lang forklaring med formålet for turen i immigration. For her var jeg forberedt på at vannkranene skulle komme for fullt. Og jammen var det flaks at jeg søkte om ny ESTA i helgen. Innerst inne visste jeg at tiden rant mye fortere enn jeg ville innrømme.. Og endelig, 20 timer etter at jeg sto opp i Norge og startet reisen, fant jeg fetteren min som ventet med en varm klem i ankomsthallen før han kjørte meg hjem. Hjem til pappaen min. Og da jeg kom inn døra og så ansiktet hans, visste jeg med sikkerhet at jeg hadde gjort det rette valget. Det er her jeg skal være akkurat nå.

Trygt plassert i senga ved siden av pappa etter en lang reise. Roen senker seg og det føles bare riktig.

Om jeg savner gjengen min der hjemme? Å, ja! Jeg har knapt vært borte fra ungene siden de ble født (og eldstemann blir 13 over nyttår). Minsten har jeg ikke vært borte fra en eneste natt. Han liker i tillegg å ligge inntil meg om natten, så denne natten har vært en smule ensom. I tillegg er jeg borte fra dem på ubestemt tid. Jeg har en fleksibel returdato, men ingen vet helt hvor lang tid dette vil ta. Og jeg sitter her med en sånn ambivalent følelse, hvor jeg på den ene siden vil hjem til mann og barn så fort som mulig, men på den andre siden så vet jeg hva den returen innebærer. For jeg blir her til pappa er borte. Jeg drar ikke fra ham igjen nå. Nå skal jeg sitte hos ham og snakke med ham til jeg ikke har den muligheten lenger. Tanken er så vond, samtidig som det er så godt å være her. Jeg trodde jo at jeg dro fra ham for siste gang i sommer. Nå er jeg tilbake, det er pappa som må dra fra meg og oss. Vi som er her hos ham skal hjelpe ham så godt vi kan på veien. Det føles nesten uvirkelig, men er altså høyst virkelig. Dagene som kommer blir tøffe, men også fine. Fordi jeg får være her og holde pappaen min i hånda, akkurat som jeg ønsket.

#familie #pappa #pappajente #kreft #fuckcancer

Nei, det går ikke bra..

Når noen spør deg hvordan det går, kommer du gjerne med standardfrasen «det går bra». Eller kanskje et «joda, det rusler og går» når ting egentlig ikke er så veldig bra. Og så lar man det være med det, går kanskje videre til en interessant samtale om været eller gårsdagens middag. Med mitt forrige blogginnlegg har jeg vel slått grundig fast en gang for alle at det ikke går så veldig bra med meg om dagen. I utgangspunktet en smule ukomfortabelt å være så ærlig, men så er det altså sånn livet er akkurat nå. Og jeg vil jo være en ærlig blogger. Så da føles det feil å late som om alt er fryd og gammen når noe i livet mitt påvirker meg så mye.

Jeg har også vært en smule ukomfortabel med å dele den hele, triste sannheten. Jeg vet jeg har kommet med små drypp helt siden i sommer, og mange har nok forstått hvem og hva det handler om. Men å skrive alt føltes så alt for personlig. Og det ville bli så alt for virkelig. Men å tie gjør det ikke mindre virkelig. Sannheten er at min elskede pappa i sommer ble diagnostisert med en krefttype som ikke levner mye håp om et langt liv. En krefttype hvor man snakker mer om måneder enn år. Sannheten er også at kroppen hans ikke har tålt behandlingen han begynte på i sommer. Nå står vi igjen med kun en mulighet for å kanskje kjøpe litt mer tid. Det er vondt og brutalt, og det gjør noe med alle oss som er glade i ham.

Det er ikke pent, men dette er virkeligheten. Når du prøver å jobbe, men tankene og de vonde følelsene overmanner deg.

Det er ikke vits i å skjule dette. Det tar for mye plass i livet mitt akkurat nå. Og hvorfor ikke skrive om det? Det forrige innlegget mitt var en liten lettelse å dele. Og jeg fikk så mye varme tilbake fra dere der ute. Nå skriver jeg på ingen måte for å få sympati. Jeg driver ikke og velter meg i selvmedlidenhet. Men det er likevel godt å dele. Mange har vært i mine sko før meg. Mange står i det samme akkurat nå. Og mange vil dessverre følge etter i fremtiden. Og selv om alle reagerer forskjellig i sånne situasjoner, kan man alltid kjenne seg igjen i et eller annet.

Jeg skal virkelig ikke gjøre dette til en sutreblogg. Eller en pårørendeblogg. Men nå som jeg står i denne situasjonen kan jeg like gjerne gjøre den til noe konstruktivt, og kanskje være til hjelp både for meg selv og andre. Det er mye å forholde seg til som pårørende til en som er alvorlig syk. Det er mange følelser. Mange tanker. Og man gjør plutselig ting som virker helt sære, som å ta screenshot hver gang man snakker med sin kjære på FaceTime. Ja, for noen av oss er ikke så heldige at vi kan være sammen med den som vi er så glad i. Noen av oss får ikke vært der og hjulpet, gitt omsorg og holdt vår kjære i hånden når slutten nærmer seg. Og det gjør kanskje det hele enda vanskeligere. Å ta farvel med pappa i sommer er nok det vondeste og vanskeligste jeg noensinne har gjort. Og jeg vet ikke om jeg kan leve med at det var den siste avskjeden. Jeg tenker mer og mer på å hive meg på et fly for å være hos ham og resten av familien over dammen. Og det er også rart. Bare det å sitte og se på enveis flybillett for en person, jeg som pleier å bestille turer til hele familien. Nå er det plutselig bare "1 voksen". Like snålt var det å fornye ESTAen, skrive inn pappa som kontaktperson i USA som jeg alltid har gjort, for så å tenke at det nesten blir feil. For han vil jo ikke være der så mye lenger, og ESTAen er gyldig i to år. Og så er det neste gang vi må søke om ESTA da. Da finnes sannsynligvis ikke pappa mer. Dette ble nok siste gang jeg oppga ham som kontaktperson. Og så spinner tankene..

Ikke er det enkelt å eventuelt reise fra familien min her på ubestemt tid heller. Ikke lett å reise i det hele tatt. Jeg har tross alt tre barn som er vant til at mamma er her hele tiden. Og i tillegg en mann som jobber skift. Det skaper mye usikkerhet hos oss alle. Og når vi snakker om barna; de er fullstendig klar over situasjonen. Vi skjulte realiteten for dem lenge, hele tiden mens vi var der borte og en god stund etter vi kom hjem. Men for et par-tre uker siden måtte vi bare være ærlige. Det var hjerteskjærende vondt, men likevel riktig. Noe av det som er verst oppi dette er at minstemann bare er fire år. En velsignelse på en måte, fordi han ikke helt forstår. Senest på vei til barnehagen i dag kommer det muntert: "jeg har en morfar i Texas som snart dør.." Javel, og takk for påminnelsen liksom! Det som gjør aller mest vondt er at han vil huske ytterst lite av morfaren sin, om noe i det hele tatt. De har jo bare hatt noen få sommere sammen, og hele den tiden har pappa/morfar vært redusert. Ja, for det hører med til historien at han før minsten ble født fikk en annen type kreft. Den gangen ble han behandlet, ble tilsynelatende frisk, for så å få tilbakefall for et par år siden. Etterpå har denne kreften vært kronisk, men fullstendig under kontroll. Alt dette gjør at det føles ekstra urettferdig at han nå har fått en ny og mye verre kreftdiagnose. Akkurat når skuldrene, i alle fall mine, ble senket bittelitt. Denne nye diagnosen kom og kjørte over meg og oss som et godstog. Det er ikke lenger noe håp om et langt liv. Tiden renner ut. Dagene tikker avgårde, og for hver dag er vi en dag nærmere det uunngåelige. Og selvfølgelig vet man aldri hva som venter rundt neste sving i livet. Og at alle skal dø en dag, det er helt sikkert. Men det er en umenneskelig følelse å vite at dagene til en av dine aller, aller kjæreste snart er talte. Og du kan ikke gjøre annet enn å sitte hjelpeløs og se på. Man tenker ikke på så mye annet da. All energi går til tankene som surrer i hodet, og man blir så ufattelig sliten. Men likevel ikke like sliten som den som er syk.

Når man står midt oppi dette vonde, må man bare nyte de gode og vakre øyeblikk man får. Enten det er sammen med den som er syk, sammen med noen helt andre eller alene. Dette er noe jeg prøver hardt å gjøre om dagen, selv om jeg ikke nødvendigvis får det helt til. Jeg hadde rett og slett glemt hvor altoppslukende sorg kan være. Men hverdagen stopper selvfølgelig ikke opp, selv om det kunne ha vært deilig innimellom. Og kanskje er det en liten velsignelse i det også, at man må opp og ut. Man må leve. Akkurat nå ser jeg veldig frem til høstferie om noen få dager. Stable oss alle i bilen og kjøre hjem til mamma i Ålesund. Det tror jeg blir godt akkurat nå. Tankene vil fortsatt kverne, verken i hjertet vil fortsatt være der og pappa vil fortsatt være like syk. Men kanskje kan jeg likevel finne noen fine pusterom der oppe. Noen ekstra fine øyeblikk før avgjørelser om hvordan tiden fremover skal bli må tas.

Vakre øyeblikk finnes heldigvis også i vanskelige tider.

#pårørende #kreft #ventesorg #pappa #pappajente #fuckcancer

Nattlig besøk

I natt kom du på besøk igjen. Det har skjedd oftere og oftere de siste ukene. Og jeg våkner alltid like usikker. Er disse besøkene en bra ting eller er det dårlig? Det føles fint når du er der. Det føles så ekte. Men likevel også trist. Ikke alle besøk er like hyggelige. Men i natt var det fint. Bare litt bittersøtt. Du klemte meg som om du visste at det var siste gang. Og jeg klamret meg til armen din, så hardt at jeg var redd den ville knekke. Ikke et ord ble sagt, det trengtes ikke. Vi visste det like godt begge to, alt som lå i denne evigvarende omfavnelsen.

Og så våknet jeg. Alene. Med den evinnelige verken i hjertet. Savnet. Og jeg ønsket meg umiddelbart tilbake til søvnen, til litt mer tid sammen med deg. Bare fem minutter til. Bare en klem. Et blikk. Et smil.

Jeg føler meg plutselig som en liten jente igjen. Den lille jenta som klamret seg til deg hver gang du skulle reise. Jeg kjenner igjen den gnagende følelsen i hjertet, savnet og frykten for å miste deg. Akkurat som jeg følte det den gangen. Nok en gang gråter jeg mine modige tårer. Eller kanskje ikke så modige. Frykten fra barndommen nærmer seg realitet. Og jeg sitter her, 7748 (takk Google) km unna, og ser det skje. Jeg vil aller helst trygle deg om å ikke gi opp, skrike og be på mine knær, men jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser at du ikke orker mer. Jeg skjønner det. Jeg vet at jeg må forberede meg på et liv uten deg. Og jeg vet at det kommer snart, mye snarere enn jeg er klar for. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Går på autopilot. Drukner meg litt i oppussing. Prøver å skjule følelsene mine, holder dem mest for meg selv. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Men du er i hodet mitt hele dagen. Tankene kverner. Du dukker opp uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Og samme hvor mye jeg prøver å være upåvirket, så gjør det noe med meg. Humøret svinger. Jeg er rett og slett litt ustabil. Hodet virker ikke. Jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg glemmer hverdagslige ting, sånne ting som mammaer stort sett alltid holder styr på. Klumpen i halsen har satt seg fast og tårene er aldri langt unna, selv om jeg er dritgod til å holde dem tilbake. Men nå røyner det på. Hodet er slitent. Hjertet er slitent. Jeg er sliten.

Ta meg tilbake til den tiden da frykten var ubegrunnet og du alltid kom hjem til meg.

Plutselig dukker du opp i radioen også. Du er i alle sanger. Og plutselig er godsangen min fra i sommer triggeren. Den er ikke lenger glede. Den er savn. Den er der jeg vil være akkurat nå. Langt, langt unna. Og mens Keith Urban synger på bilradioen revner hjertet. Muren raser rundt meg og jeg knekker. Tårene spruter og jeg hulker så jeg nesten mister pusten. For du er hjemme. Der du er har alltid vært hjemme. Og jeg har lyst til å droppe alt annet og bare dra. Hjem til deg.

«My mind's heavy and I can't sleep, not even a memory

Is good enough to get me through the night, 

I'm longing for the real thing, people who know the real me

And all the ways to love me back to life

Yeah I know it's only one call away but it's not the same

The place that I know where they all know me

I gotta get back now to the ones who love me

Wrap myself around you, never let you go

There's nothin' in the world that feels like

Coming home

I'm feeling lost in all the madness

I need somewhere to ease my mind

Coming home»

Og realiteten slår nesten knockout på meg. For jeg kommer aldri hjem til deg igjen. Tiden renner ut, løper fra meg. Fra oss. Og jeg savner deg så inderlig.

Derfor setter jeg egentlig litt pris på disse nattlige besøkene. Jeg vil bare helst ikke våkne fra dem. For selv om besøkene kan gjøre meg både trist og forvirret, så er du velkommen. Alltid!

Du var der da mitt liv startet, og jeg skulle så gjerne vært der på slutten av ditt..

#sorg #ventesorg #drøm #avstand #savn #sykdom #familie #pappa #pappajente #fuckcancer #nestenuutholdelig

Når jeg først setter igang..

I januar er det 12 år siden vi flyttet inn i rekkehuset vårt, og det bærer det definitivt preg av. Vi er ikke dem som er mest entusiastiske når det gjelder oppussing, selv om det har vært noen småprosjekter disse årene. Det meste ble gjort før eller rett etter vi flyttet inn. Som maling for eksempel. Den gangen safet vi og gikk for stort sett hvite vegger. Bare barnerommene har fått diverse farger underveis. Etter at jeg så en boligannonse for et av de andre rekkehusene på feltet vårt, falt jeg pladask for hvordan de hadde malt en stuevegg og trappeveggen opp til andre etasje grå, og etter det ble diverse fargeprøver hengende på stueveggen vår og etterhvert eliminert en og en.

Vi kom ned til en gråfarge, og der stoppet det liksom litt opp. I flere måneder faktisk. Helt til et eller annet skjedde i forrige uke. Mannen begynte plutselig å mumle om maskeringstape og flytting av møbler, midt i en heftig forkjølelsesrunde for barna og meg. Min energi var med andre ord langt fra på topp, men her måtte jeg bare hive meg på. Dermed ble det en ny runde i malingsbutikken, og det skulle fort vise seg at jeg egentlig var ganske lei av den grå lappen vår. Det var jo så mange andre fine farger! Grønt for eksempel, det er jo så moderne nå for tiden.

Lillafargene på bildet ble fort forkastet, og jeg falt pladask for den lille lappen der. Så enkelt var det liksom. På fredag var malingen i hus, og når bihulene mine begynte å fungere litt utpå lørdagen satte vi igang.

En smule kaos på stua ble det. Og sånt gjør meg fort småstresset. Jeg angret stort på hele prosjektet, inntil jeg åpnet malingsboksa.

Se på den delikate fargen da!

Jeg sendte mannen opp i høyden i trappegangen, mens jeg holdt i stigen. For hadde den veltet hadde jeg helt sikkert klart å redde både den og mannen..

Jeg selv tok meg noe motvillig av stueveggen. Formen tilsa egentlig verken bøying eller klatring, men med unntak av et par svimmelhetsanfall da jeg måtte opp på en kjøkkenstol gikk det greit. Og med dette samarbeidet fikk vi unna begge strøkene på noen lørdagstimer. Det var deilig det!

Utpå kvelden kunne vi endelig sette oss ned og nyte det ferdige resultatet. Det var som å få en helt ny stue!

Og med noen nye putetrekk ble det bare enda bedre.

Fra en hvit og trygg tilværelse følte jeg meg plutselig vill og gal med denne fargeeksperimenteringen. Og nå har jeg fått blod på tann. Jeg vil ha mer! Nå vil jeg male et par stuevegger til. Og entreen. Og gangen oppe. Farger! Jeg vil ha farger!

Jeg må bare fokusere litt til på hvitt først. For noen plasser er hvitt greit. Som på murveggen i trappa som jeg gikk løs på søndag.

Og i dag, et nytt prosjekt. Et som har hengt over meg lenge..

Disse trappene skulle egentlig få parkett på seg. Men det skjedde aldri. Og skjer neppe i nærmeste fremtid heller. Så i dag kvinnet jeg meg opp.

Full av pågangsmot. Eller kanskje ikke. Med vonde bihuler, uten bh (og dermed puppene på magen) og med en så slitt og utvasket singlet at den er gjennomsiktig. Men sminken er i alle fall on fleek. Ingen vei tilbake nå!

Og vips, var trappen hvit! Så praktisk når alt støv viser umiddelbart. Perfekt for en vaskenazi med støvangst. I alle fall der støvet er synlig.. Sofaen for eksempel, den tør jeg ikke titte under engang.. Heretter blir det nok trappevask tre ganger om dagen. Men du verden, så fint det ble! Nå er det bare å gruglede seg til strøk nummer to i morgen.

Nå skal det ikke hviles på laurbærene her. Det er nok av prosjekter å ta av, og nå skal de gjøres! Et etter et. Men jeg hakke havnet på oppussingskjøret asså..

#maling #oppussing #homeimprovement #blodpåtann #oppussingskjøret

Hvor var du da tårnene falt?

Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 17 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid. 

For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Det ble noen telefonsamtaler over dammen denne dagen. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.

I oktober 2016 var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, og selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.

I fjor sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 17 år siden.

For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle first responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, til tross for at  naboene sikkert tror vi er gærne, så i dag henger dette utenfor huset vårt.

Siden jeg ikke orker å gå ut i regnet for å ta bilde blir det et arkivbilde fra en tidligere 11. september. Men flagget henger ute i dag også altså!

I dag syntes jeg rett og slett det passet å dele noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).

Ground Zero Memorial, to basseng/fontener i "fotsporene"  til the Twin Towers med navnene til alle som døde 11. september 2001, samt dem som døde i WTC-bombingen i 1993. Det er overveldende mange navn..

Det første som møter deg når du kommer inn i museet er "the Tridents", en del av strukturen fra the North Tower.

Foundation Hall

Survivor's Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..

Denne veggen var kanskje min "favoritt". Sitatet traff meg rett i hjertet på så mange måter.

Denne brannbilen taler vel for seg selv..

First Responders. Denne brannstasjonen, den eneste innenfor Ground Zero, mistet 6 av sine egne.

En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan, One World Trade Center, også kjent som Freedom Tower.

New Yorks skyline blir aldri den samme som før.

Til slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare New York som ble rammet av terror denne fryktelige dagen for 17 år siden.

Hva gjorde du 11. september 2001? Del gjerne dine minner med meg!

#historie #9/11 #11september #minner #terror #wtc #groundzero #newyork #nyc #pentagon #arlington #shanksville #pennsylvania #neverforget 

Kjære konfirmant!

Denne helgen har det nok en gang vært konfirmasjonshelg rundt omkring i vårt vakre land. Ungdommer i hvite kapper og deres festkledde familier har fylt kirker og selskapslokaler. Det har vært god mat, taler og gaver. Ikke minst gaver. For det kan ofte virke som en del av disse unge konfirmerer seg mest for gavene, og ikke for det konfirmasjonen egentlig står for. Og konfirmasjonsgaver er åpenbart ikke lenger det samme som da jeg var konfirmant for noen år siden..

Bilde lånt fra bragmybag.com

At ungdomstiden har forandret seg fikk man definitivt en pekepinn på rundt skolestart, da et kjøpesenter reklamerte for skolevesker til flerfoldige tusenlapper. For det trenger man jo!  En skolesekk på ryggen er jo fullstendig upraktisk og helt ute. Nå ble det såpass mye kritikk i forhold til dette at kjøpesenteret fjernet denne annonsen. Men det tok ikke lange tiden før jeg så nok en reklame som fikk meg til å sperre opp øynene (for ordens skyld, ikke fra det samme kjøpesenteret, men et nærliggende). For hva med en Mulberry-veske til sånn ca. 10 000 lapper til årets konfirmant? 

Og da spør jeg meg selv: hva i huleste skal en 14-15-åring med en dyr Mulberry-veske? Og hvem pokker kjøper noe sånt til en ungdom? Og hva slags forventninger har egentlig konfirmanten til gavebordet? 

Jeg personlig synes dette er galskap. Rett og slett! Joda, jeg vet at det forventes at man gir en litt finere gave enn en vanlig bursdags- eller julegave når en av dine nærmeste inviterer til konfirmasjon. Og har du selv konfirmant må du regne med å bruke en liten formue på selskap og gave. Jeg har allerede gruet meg i flere år til våre skal konfirmeres, de to eldste to år på rad.. En ting er sikkert, vi kommer ikke til å bruke tusenlapper på noen Mulberry-veske! 

Og joda, mange får bunad og bunadssølv til konfirmasjonen. Jeg fikk det selv, brodert av min farmor til og med. Og jeg håper mine barn har lyst på bunad selv, spesielt datteren min. Og joda, jeg vet at dette lett koster mer enn en designerveske. Men det er også en tradisjonell engangsinvestering som du har resten av livet. Nå argumenterte denne butikken med at denne vesken også var en gave som varte resten av livet, men det tror jeg hva jeg vil om. Den vil nok være fin og klassisk i noen år, men det kommer alltid nye modeller, og før eller siden vil nok 14-15-åringen synes den er umoderne og slutte å bruke den.

En gang sikkert en flott Mulberry-veske, nå en veske kjøpt på Ebay for en slikk og ingenting, fullstendig umoderne og brukt et fåtall ganger. 

Hva i alle dager skjer når det er greit å bruke 10 000 eller mer på en veske? Til et barn. Til noen som knapt nok har behov for en veske. Ja, jeg er muligens gammeldags, men jeg ser slett ikke behovet for noe sånt. En sånn veske er kun et statussymbol. En show off. Se på meg! Og det hører ingensteds hjemme å plassere noe sånt på gavebordet til konfirmanten. Selv ikke om du har en haug av tusenlapper du klør etter å bli kvitt. Bruk dem på noe litt mer fornuftig! Gi et bidrag øremerket sertifikat, bil eller fremtidig bolig. Vil konfirmanten absolutt ha en så dyr veske, eller noe annet som man egentlig ikke har behov for, så la henne eller ham jobbe for det selv. 

Og joda, jeg vet at det er sånn vår verden har blitt. Der dyre merkeklær, vesker og status i enkelte kretser tar over. Det gjør meg rett og slett trist. Trist for dem som måler verdier i ting. Trist for dem som faller utenfor, som ikke har råd til å henge med. Trist fordi dette er den verden mine barn vokser opp i. Og jeg håper at vi klarer å lære dem at dyre ting ikke er det viktigste. At man fint kan være lykkelig uten. For vi har slettes ikke råd til å kjøpe merkeklær og dyre vesker til våre tre. Og strengt tatt, om vi en dag vinner (mye) mer enn 50 kroner i Lotto, så hadde jeg fortsatt ikke sett noen grunn til å bruke penger på sånt.

Kjære konfirmant! Sett pris på de gavene du får, selv om det ikke er tusenlapper og designervesker. Ikke mål din egen verdi mot hvordan andre storslått har feiret sin konfirmasjon og gavene andre har fått. Ikke tenk tilbake på dagen din som den dagen du fikk den pengesummen eller den dagen du ikke fikk den veska. Husk heller de fine timene i godt selskap og forhåpentligvis mange fine ord om hvor verdifull akkurat du er, akkurat sånn du er! Sånne øyeblikk trumfer enhver Mulberry-veske og er blant det aller mest verdifulle du noen gang vil få! Ta vare på dem!

#konfirmant #gave #designveske #mulberry #feilverdier

De små sekundene

Det er noe med de første, korte sekundene etter du våkner om morgenen. Litt trøtt og fortumlet, men befriende bekymringsfri. I alle fall er det sånn når jeg våkner for tiden. Sliten og ikke på noen måte klar for å møte dagen, men i noen små sekunder tidlig på morgenen glemmer jeg alt som tynger. Rommet er mørkt og akkurat passe temperert, og dynen omfavner meg mykt. Livet føles behagelig.

Så demrer det. Alt dette som henger som en mørk sky over hodet mitt. Realiteten. Bekymringen for den som ligger på et sykehus langt unna. Bekymringen for min egen helse, som ikke er helt på topp om dagen. En bekymring som forsterkes av det som skjer rundt meg. Kloen setter seg atter rundt hjertet. Og der blir den værende resten av dagen, helt til neste morgens små sekunder.

Livet går opp og det går ned. Og akkurat nå er det nedturene som preger livet mitt. Det preger meg mer enn jeg liker å innrømme. Kanskje til og med mer enn det burde. Jeg er ikke meg selv verken fysisk eller psykisk. Bare å puste føles innimellom tungt. Kroppen henger ikke med. Det er lite eller ingen energi til overs. Jeg har ofte mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende. Skrike. Gråte. Få ut alt som er inni det verkende hjertet. Tenk så enkelt det hadde vært. Om det bare hadde hjulpet. Men det hadde ikke gjort stort mer enn å lette bittelitt på trykket, situasjonen ville uansett vært den samme etterpå. Den ville fortsatt prege livet mitt akkurat nå. Så jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Prøver å finne positiviteter. Lysglimt. Jeg bruker den energien jeg har på familie og jobb. På det viktigste. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler at jeg ikke strekker helt til der heller om dagen. Ikke i forhold til familien. Humøret svinger og lunta er litt for ofte kort. Jeg føler meg slettes ikke som årets mor eller kone (i den grad jeg noen gang har vært det). Så får jeg litt dårlig samvittighet på toppen.

Livet føles ganske mørkt og tungt akkurat nå. Til og med urettferdig. Men jeg vet at dette også skal passere. Jeg vil nok en gang komme ut i lyset på den andre siden. Og inntil det, så nyter jeg de små morgensekundene hvor alt det vonde er glemt.

Jeg sparer dere for morratrynet mitt og illustrerer med en morgenfot isteden..

I et desperat Google-søk for å bekrefte eller avkrefte at humøret mitt for tiden er et symptom på at det har rablet helt for meg, kom jeg over noe som stemte på en prikk. Jeg er faktisk ikke gæren, jeg lider bare av ventesorg. Litt teit og småflaut, men tydeligvis helt naturlig.

«Ventesorg er en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt når man går gjennom prosessen. Man vet at en kjær skal dø, men akkurat når det vil skje, vet man ikke. Spenningen er uutholdelig. Hvis man føler seg dårlig når den kjære er her, hvordan vil man da ha det når vedkommende er borte? En sorg man opplever før døden inntreffer, gjør ikke nødvendigvis at sorgen etter dødsfallet varer kortere. For noen kan den vare i mange år.»

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening

Fotokjerring - tilsynelatende ikke gæren, bare trist..

#hverdagsliv #tungedager #humørsyk #selvdiagnose #ventesorg

Les mer i arkivet » November 2018 » Oktober 2018 » September 2018