Om å slippe taket

"Mamma, jeg sitter på brygga sammen med de andre jentene. De lover å passe på meg. Er det greit?"

10-åringens stemme høres både usikker og håpefull ut. Hun er fullstendig klar over at jeg da hun gikk ut for å møte to venninner halvannen time tidligere, ga henne klar beskjed om at hun ikke skulle ned til vannet.

Men så ville venninnene sitte i sensommersola på brygga og spise det nyinnkjøpte godteriet fra nærbutikken. Hva gjør man da?

Hun prøvde seg med å si at hun var redd for å drukne, men de andre lovde altså å passe på. Og hun er jo ikke redd for å drukne. Hun er en habil svømmer, en fisk over og under vann. Den eneste jenta som tok 1000-metersmerket da de hadde svømmeopplæring på skolen. I sommer svømte hun 3000 meter i et strekk. Og hun vil selvfølgelig gjerne sitte på brygga, men beskjeden fra mamma surrer i hodet hennes. Så hun ringer samvittighetsfullt og ber tynt om lov likevel.

Og hun får lov, med formaninger om at hun ikke skal ut i vannet. Jeg liker ikke at hun er der uten voksne i følget. Jeg kjemper litt med meg selv. Skrekkscenarioene ruller rundt i hodet mitt. Vannet er mørkt og kaldt. Tidligere nyhetssaker om drukninger dukker opp. Og fiktive fremtidige..

Jeg vil aller helst slippe alt jeg har i hendene og spurte ned til brygga. Være der og passe på. Og akkurat i denne situasjonen er vel ikke det unaturlig selv for den minst overbeskyttende forelder. Vann og barn. Barn og vann.

Men denne mammaen må lære seg å slippe taket. Med moderasjoner selvfølgelig, selv om de to eldste begynner å bli store er de fortsatt bare 10 og 11 år. Men de må få utforske livet litt på egenhånd. Være sammen med venner akkurat som jeg selv på den alderen. Uten en hysterisk mamma som vil ha full kontroll.

For jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nok litt ekstra overbeskyttende og hysterisk. Jeg har opplevd vonde tap og mistet ufødte barn, og har etter det blitt ekstra redd for å miste også de barna vi har hos oss. Det var aller verst da vi sto midt i det, da måtte jeg ha kontroll til enhver tid. Heldigvis var også barna yngre da, men de hadde allerede begynt å utforske verden litt. Det ble noen meltdowns og katastrofetanker i denne perioden.

Nå har jeg bedre kontroll - over meg selv. Jeg er livredd for at noe skal skje. Når de er ute og sykler. Ute i trafikken. På skoleveien. I barnehagen. Ulykker. Sykdom. Kidnapping. Listen er lang.

Men jeg må slippe taket. De må få lov å gjøre det samme som vennene sine. De må få oppleve og lære selv. De må få leve. Jeg må motstå den sterke trangen til å polstre dem og holde dem hjemme.

Men de må nok leve med en mamma som passer litt ekstra på. Kommer med litt ekstra formaninger og er litt ekstra bekymret. En mamma som med en gang hun hører sirener i bygda vår ringer for å sjekke om de har det bra. En mamma som kjenner på angsten med en gang de ikke svarer på telefonen. En mamma som ikke klarer å slappe helt av før alle er trygt hjemme igjen. En mamma som ikke har flere barn å miste.

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, og den andre er vinger.

#mamma #mammalivet #mammahjertet #familie #barn

DIY fjerning av pulverlakk og gelenegler

Når jeg er i USA går jeg alltid og får stelt negler, og i fjor prøvde jeg noe helt nytt. Istedenfor vanlig neglelakk hadde salongen jeg bruker fått pulverneglelakk. Dette er noe jeg foreløpig ikke har sett i Norge. Det er i alle fall helt genialt, istedenfor lag på lag med lakk dypper du bare neglene i et pulver, og blank lakk legges oppå for å coate det. Relativt luktfritt for dem som jobber i salongen, og lakken blir helt utrolig sterk og holdbar. Du kan være i klorvann i timesvis, vaske hus med salmiakk - ja, alt mulig uten at neglene og lakken får en skramme. Neglene ser helt fantastiske ut!

Men selvfølgelig, neglene vokser jo. Og uten muligheten til å gå tilbake til salongen for å få fjernet det gamle og legge nytt må man krype til korset og fjerne det selv.

Dette viser seg dog å være lettere sagt enn gjort. For her hjelper det ikke å skrubbe selv med den sterkeste neglelakkfjerner. Jeg holdt på i dagevis i fjor, og ble mer og mer desperat. Jeg gikk til slutt til en salong for å få hjelp, men der kunne de ikke fjerne sånt! Jeg prøvde alle triks i boka, skrubbet, filte, pelte, satt med fingrene i en skål med sterk neglelakkfjerner og prøvde til og med white spirit. Ingenting hjalp. Så kom jeg over en video på nettet, og med hjelp fra den fikk jeg til slutt fjernet all lakken, dog med relativt slitte negler som resultat.

Jeg sverget på å aldri bruke sånn lakk igjen, men klarte selvfølgelig ikke å dy meg da jeg kom til salongen i sommer. Det er jo så holdbart! Og det trengs hos en trebarnsmor. I år hadde jeg jo også trikset fra i fjor i bakhånd.

Og her er altså metoden for å fjerne pulverlakk eller gelenegler på egen hånd (bokstavelig talt).

Du trenger neglefil, bomull, aluminiumsfolie og neglelakkfjerner med aceton. Med fjoråret friskt i minne tok jeg den helt ut og kjøpte både en vanlig neglelakkfjerner (uten aceton) og en for glitter/teksturlakk (med aceton). I tillegg trenger du noe til å skrape av lakken til slutt, her bruker jeg en orangepinne.

Jeg begynte med å file vekk så mye som mulig av de øverste lagene med lakk. Filen min var ikke av de beste, så jeg fikk nok ikke bort så veldig mye.

Med tanke på neste steg var det fint at været var bra så jeg kunne gjøre dette ute, så slapp jeg å stinke ned hele huset.

Neste skritt var å ta begge typene neglelakkfjerner på en bomullspad..

..før jeg tok den over neglen..

..og pakket den inn med aluminiumsfolie.

Sånn satt jeg i 15-20 minutter.

Da jeg fjernet pad og folie hadde lakklagene blitt myke og løse..

..og mesteparten kunne pirkes rett av med orangepinnen. Jeg kunne kanskje hatt på folien litt lenger, for noen deler satt fortsatt fast. Det løste jeg med en runde til.

Man kan se at sånn lakk ikke er det beste for neglene, så det er kanskje like greit at jeg bare får det gjort en eller to ganger i året. Men likevel, fjerningen gikk mye enklere og skånsommere for seg i år, og tok bare en liten kveldstime.

Vips, med er lag protecting base lakk er neglene nesten som før!

Lykke til!

#diy #neglelakk #pulverlakk #gelenegler #fjerning #neglelakkfjerning #tips

Hva gjør jeg med kråkereiret?

Kjære du der ute! Du som har litt peiling på hår og frisyrer. Jeg trenger din hjelp! Desperat! For jeg skal som nevnt tidligere i bryllup til helgen. Og jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal gjøre med dette:

Jeg er ikke god på hår. Og jeg liker ikke håret mitt spesielt godt. Det er tykt (OK, det er jo ganske greit da) og bølgete. Ikke krøller, ikke stritt men irriterende bølgete. Det kommer kanskje ikke så godt frem på bildet, men sånn er det altså. Og som bildet viser, det er halvlangt. Ingen pannelugg, hele håret er like langt.

Nøden er stor, for jeg er lei av å enten ha håret hengende løst eller i en kjedelig hestehale. Jeg har lyst å gjøre noe annerledes. Så, kjære du der ute. Har du noen tips til enkle og fine frisyrer til en bryllupsgjest?

Jeg tar imot alt med stor takk!

#hår #frisyre #tips #hjelp

Hverdagsangst

Det har vært en lang sommer. Fint lang. Slitsom lang. Jeg begynner å merke at jeg har gått oppi tre barn mer eller mindre hele tiden i 8,5 uker. Først 5 uker i USA, så her hjemme. Lunta har blitt merkbart kortere i det siste. Behovet for litt egentid er stort.

Likevel gruer jeg meg litt til skole og barnehagestart neste uke. Jeg har bevisst holdt minsten hjemme de to siste ukene bare for å tviholde på feriefølelsen litt lenger. De to store har jo fortsatt ferie, og siden pappaen jobber turnus går det an å finne på hyggelige familieting i "hverdagen". Og han koser seg med hjemmetid, selv om han også trives i barnehagen. Derfor er det også min egen feil at behovet for egentid begynner å bli veldig merkbart. For her hjemme ser vi egentlig lite til de store barna. De er ute sammen med venner hele dagen. For snuppa har det også blitt noen overnattinger. Det er minsten som følger meg som en skygge hele dagen.

Men så er det deilig også, å ikke trenge å gå etter klokka. La barna kose seg med film på kvelden. Sove lenge om morgenen. Ingen vekkerklokker. Ingen lekser. Ingen fritidsaktiviteter.

Ja visst blir det godt å komme inn i rutiner igjen også. Alle har vel godt av det. Og å få den sårt tiltrengte tiden alene. Få jobbet litt mer selv. Det er ikke lett å jobbe hjemmefra med en treåring hengende rundt deg hele tiden.

Men så er det det hverdagsjaget da. Noe som må gjøres hele tiden. Klokka. Den evinnelige klokka. Stresset.

Selv om det til tider blir slitsomt å gå oppi hverandre hele tiden, så er jeg veldig glad i den lange sommerferien. Og jeg føler meg privilegert som har kunnet ha barna hjemme gjennom hele sommeren.

Så mens klumpen i magen vokser over følelsen at nok en sommer ubønnhørlig snart er over, skal jeg prøve å nyte disse siste dagene før hverdagen er tilbake. Telle til ti eller kanskje femti noen ekstra ganger. Og glede meg over at det snart er høstferie!

Og ikke minst; nyte vissheten om at hvis det skulle dukke opp flere soldager etter neste helg så kan jeg nyte dette:

Uten å få dette på kjøpet:

Det blir egentlig ganske fint det også..

#ferie #sommerferie #hverdag #angst #hverdagsangst #mammalivet #familie #barn

Sko til besvær

Til helgen skal vi i bryllup, og da må selvfølgelig antrekket være på plass. Lykken var stor da jeg fant både kjole(r) og de perfekte skoene i USA.

Men da jeg skulle "gå inn" de perfekte skoene her hjemme innså jeg at jeg hadde gjort generaltabben. Her burde jeg absolutt visst bedre. For jeg kjøpte dem på 4. juli. I USA betyr det mye eller i alle fall en del gåing i varmen. Og hva skjer med føttene da? Nettopp, de hovner opp! Så de perfekte skoene passet egentlig ikke så perfekt likevel..

Det er ikke få banneord som har surret rundt i hodet mitt denne helgen mens jeg har stavret meg rundt og skoene har truet med å falle av føttene mine. Hvordan skal dette gå i bryllup med trapper, brostein og dans?

Jeg kan vel ikke regne med at det de neste dagene blir så varme at føttene hovner opp og inn i skoene. Hvor mye salt må jeg eventuelt trykke i meg for å få ønsket effekt for undersåttene mon tro?

De neste dagene blir definitivt ulidelig spennende på fotfronten. Fortsettelse følger kanskje (ikke)..

#bryllup #sko #fail

Mitt Dallas

Det er ingen hemmelighet at Texas ligger mitt hjerte veldig nært, og at min absolutte favorittby i USA er Dallas. Herlige, allsidige Dallas.

Det er noe spesielt med sørstatene. Jeg elsker atmosfæren der. Klimaet. Menneskene. Høfligheten. Åpenheten. Ja, stort sett alt annet enn de store myggene som alltid spiser meg opp.

I dette innlegget vil jeg dele noen av mine Dallas-favoritter med dere. Eller, Dallas og området rundt vil kanskje være mer riktig. For det finnes et utall av fine forsteder/byer rundt selve Dallas. Og noen av tipsene er også butikker/restauranter som finnes andre plasser i USA.

Nå er vel ikke Dallas den plassen som drar mest internasjonale turister. Et innlegg om New York eller andre mer utpregede turistbyer hadde kanskje vært mer interessant. Men kanskje er det noen der ute som drømmer om eller har planer om en Texas-tur. Da har jeg tipsene for akkurat deg!

FAVORITTPLASSER I DALLAS

Ronald Kirk Pedestrian Bridge (bildet over), min absolutte favorittplass i Dallas. Broen går over Trinity River, og er som navnet tilsier bilfri. Dra hit om kvelden, se solnedgangen over elven og skylinen lyse opp (en skyline som forøvrig flere ganger har blitt kåret til den fineste i USA). Det er en herlig atmosfære her ute. Må bare oppleves! Kombiner det forresten gjerne med en middag i nærliggende Trinity Groves (anbefaler også å parkere på denne siden av broen).

Reunion Tower - et landemerke i skylinen. Ta heisen opp til observation deck og se utover hele Dallas. Her finnes også en restaurant, men ryktene sier at denne er overpriset. Vi har ikke prøvd den. Utsikten kan fint nytes uten mat.

The Sixth Floor Museum. Man må nesten bare besøke plassen der John F. Kennedy ble skutt og drept, en mørk del av Dallas historie. Dette museet er inne i bygget han ble skutt fra. Nede på veien er plassene der skuddene traff markert med to kryss i bakken.

Dallas Zoo. Dette er en oversiktlig og trivelig dyrehage, fin både for barn og voksne. Og giraffene her overgår det meste!

Dallas Arboretum and Botanical Garden, en vakker oase midt i storbyen.

Bishop Arts District. Navnet sier vel det meste, dette er et kunstnerdistrikt med morsomme butikker og flere veldig bra restauranter. Her finnes også mange veggmalerier, eller murals som det kalles. Jeg har nettopp oppdaget dette området, og skal definitivt utforske det nærmere.

Og når vi snakker om murals kommer vi ikke utenom bohembydelen Deep Ellum. Her kryr det av dem, etter at et prosjekt som heter 42 murals ble satt i gang. Det er bare å gå på jakt..

OMRÅDER RUNDT

Vi bor i forstaden Plano når vi er i Dallas. Dette er en by rett nord for Dallas som for tiden er i stor vekst. Her finnes alt du kan ønske deg av butikker og restauranter, i tillegg til et lite, men koselig "historic downtown district". I tillegg er det grei avstand til downtown Dallas, ca. 25 minutter. Vi trives veldig godt i denne byen.

I dette området finner du også Southfork Ranch, kjent fra TV-serien Dallas. Verdt et besøk!

Men min favorittforstad finner man ca. 20 minutter nord for Plano igjen. McKinney! Her er det et større historical downtown district enn i Plano, men ikke for stort og veldig oversiktlig med hyggelige butikker og spisesteder. Jeg elsker å reise hit og tusle rundt!

Forth Worth, eller nærmere bestemt Forth Worth Stockyards. Et skikkelig cowboy/western-område. Pass på å få med deg Longhorn Cattle Drive som går gjennom gatene to ganger om dagen!

SPISEPLASSER

Hugs Cafe i McKinney, Angelas at the Crosswalk i Plano, Cattlemen's Steak House i Forth Worth Stockyards (bedre biff finnes ikke), Saltgrass, La Hacienda Ranch, Norma's Cafe (ekte diner med dype røtter i Dallas), Chuey's (meksikansk), Applebee's, Chili's, Denny's (fortrinnsvis for frokost), Joe's Crab Shack, Cracker Barrel, Cafe Brazil, Gas Monkey Bar and Grill (velkjent plass om du har sett TV-programmet Fast n' Loud).

Dette er selvfølgelig bare mine favoritter, det finnes utallige restauranter for alle typer mat og i alle prisklasser overalt i Dallas-området.

SHOPPING

NorthPark Center, Galleria, The Shops at Willow Bend (Plano), Stonebriar Centre (Frisco), handlegaten i McKinney (ikke en kjedebutikk å se), Grand Prairie Premium Outlets, Allen Premium Outlets (stort sett de samme butikkene på disse outletene, anbefaler først og fremst Grand Prairie hvor det er bilfritt og mer oversiktlig).

Jeg har selvfølgelig også noen absolutte favorittbutikker:

Coach - jeg elsker veskene herfra!

Apricot Lane Boutique Dallas

Stein Mart

Neiman Marcus - denne kjeden som etterhvert har blitt veldig stor startet i Dallas og har sin flagship store her. Besøk også Neiman Marcus Last Call for gode dealer.

Target - jeg finner alltid rimelige, behagelige og fine jeans her. Her finnes også alt mulig annet, som interiør, leker, apotek, dagligvare. Akkurat som Walmart om du er kjent med det.

Nordstrom eller Nordstrom Rack som er outletvarianten deres.

Mom & Popcorn i McKinney for popcorn og søtsaker

The Little Red Hen (McKinney)

Cotton Hearts (McKinney)

Doozie's Corner (McKinney)

Kick Up Your Heels (McKinney)

Spør du barna mine her får du selvfølgelig helt andre svar, som Disney Store, Forever 21, Carter's, Justice, Walmart etc.

Alt dette er bare en brøkdel av hva Dallas og områdene rundt har å tilby. Det finnes mengder av fine steder og museer. Spennende forsteder og bydeler. For den eventyrlystne finnes fornøyelsesparken Six Flags i Arlington. Og for den sportsinteresserte har Dallas lag i alle de store idrettene. Dallas Cowboys i amerikansk fotball, Dallas Mavericks i basketball, Dallas Stars i ishockey og Texas Rangers i baseball. Sesongene avløser hverandre. Vi er der på sommeren under baseballsesongen, og har funnet ut at det er like greit å gå på minor league kamper. Vi har funnet vårt eget lokale lag i Frisco Roughriders. Her er det familievennlig atmosfære, man kommer nærmere banen og spillet og alt er selvfølgelig mye rimeligere.

Og selvfølgelig, hva er Texas uten rodeo? Ta en tur til Mesquite og Mesquite Rodeo. Kjempegøy!

Og i tillegg til alt dette dukker det alltid opp noe nytt, eller man oppdager stadig noe nytt. Til tross for at jeg tidligere har kalt et par andre plasser i Texas og USA hjem, så har jeg tapt mitt hjerte til Dallas. Jeg har aldri bodd der, men det har likevel blitt som mitt andre hjem. Denne byen har bare noe som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som jeg ikke har funnet noen andre plasser. Den er definitivt vel verdt et besøk (eller flere)!

#reise #reisetips #usa #texas #dallas #storby

Takk, Karsten!

Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.

Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.

Unnskyld, Karsten!

Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!

Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: "han vinner jo..!"

For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet fra VG (Tim Ireland/AP) oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.

Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?

Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?

Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.

Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!

Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester - det er stort det!

#idrett #friidrett #vm #verdensmester #imponert

De vanskelige avskjedene

Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.

I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.

Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!

Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..

Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer - alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..

#familie #avstand #avskjed #savn #pappa #pappajente

Takknemlighet

Innimellom glimter Facebook til med spesielle minner. Som i dag. Da dukket det opp et minne fra 4 år siden. Glade barn med ballonger og en kort og noget intetsigende tekst om fin dag og fest i heimen. Få visste hva som egentlig lå bak. For denne dagen som for de fleste andre var en helt vanlig dag, var både spesiell og etterlengtet hos oss. Etter å ha måttet avlyse planlagte timer gang på gang gjennom 3 år, var vi endelig på ordinær ultralyd og fikk se en frisk og aktiv krabat i magen. Og endelig fikk vi gi barna søskenbøkene som hadde lagt bortgjemt disse tre årene, og endelig kunne vi fortelle dem at de skulle bli storesøsken. Gleden var enorm, og det ble altså spontanfest med ballonger og kake.

Enda visste vi ikke at det var akkurat du som skjulte seg i magen. Vi visste ikke hvem du var. Var du gutt eller jente? Men vi begynte i alle fall å tro at du virkelig skulle komme til oss, selv om angsten ofte raste i meg. Svangerskap etter å ha mistet er en berg- og dalbane. Det er glede, sorg og angst hånd i hånd. Men for dem som skulle bli storesøsken var det bare pur lykke.

Jeg kan fortsatt ikke fatte at det har gått fire år siden det lille mirakelet vårt lå trygt i magen min. Eller, det viste seg etterhvert at magen min ikke nødvendigvis var så trygg, og at angsten min var berettiget. Men det endte bra. Lillebror kom, og i dag kan jeg nesten ikke huske hvordan livet var før ham. I tre og et halvt år har han lyst opp dagene våre, snurret foreldre og søsken rundt lillefingeren og tatt sin plass som minstemann i familien. Og disse storesøsknene som var så glade for fire år siden, er verdens beste og mest tålmodige storesøsken. Selvfølgelig er lillebror irriterende innimellom, men der er stort sett en gjensidig forgudelse. 

Ikke en dag går uten at jeg kjenner på takknemligheten, uansett hvor sliten jeg måtte være. Men da jeg i morges lå med en liten, varm kropp ved siden av meg og så akkurat dette spesielle Facebook-minnet, flommet takknemligheten litt ekstra over..

Her burde jeg selvsagt delt det bildet som lyste mot meg i morges, men siden det i tillegg til en haug med ballonger også tydelig viser to overlykkelige barn som ikke skal få ansiktene sine klistret på bloggen, så blir det andre løsninger istedenfor.

#facebook #minner #lykke #fest #ultralyd #takknemlighet #mammalivet

Første gang

Som nevnt er familien vår på besøk fra USA. Det skjer ikke ofte, nå er det fem år siden sist. I skrivende stund er de i hjembyen min Ålesund, pappa må selvfølgelig også treffe familie og venner der. Og jeg, jeg er misunnelig. Jeg savner byen min som jeg ikke har sett siden påske (dog mye bedre enn fem år). Og heldigvis er det ikke så veldig lenge til jeg er der igjen. 58 dager for å være nøyaktig. Ikke at jeg teller eller noe sånt..

Familievennen som er med har som nevnt i forrige innlegg aldri vært i Norge før, og det er på sett og vis henne jeg er "misunnelig" på. Hun opplever alt for første gang, noe jeg aldri får gjøre. Jeg har jo vokst opp der, mine førster var som baby.

Tenk å få oppleve dette synet for aller første gang.

Eller dette.

Tenk å få rusle rundt i gågata for første gang. Se på de vakre jugendhusa. Unne seg verdens beste softis på Stuen.

Eller kave seg opp trappetrinnene til Fjellstua og få verdens vakreste utsikt som premie.

Tenk å oppleve den vakre kombinasjonen av fjord og fjell for aller første gang.

Og puste inn den deilige, friske sjøluften..

..mens man finner sjelefred på Molja.

Og på en solskinnsdag nyte solnedgangen fra en benk langs Skansen..

..eller fra toppen av Akslafjellet.

Tenk å få oppleve Norges vakreste by for aller, aller første gang!

#norge #ålesund #byenmin #hjemby #norgesvakreste #hjemlengsel #bildedryss

Barndom i Norge

I helgen har vi hatt besøk av familien og en familievenn fra USA. Sistnevnte har aldri vært i Norge før, og var dermed også for første gang på besøk i et norsk hjem. Hun ble både overrasket og imponert av å se hvordan barna våre hadde det hjemme. For barna våre leker selvfølgelig fritt ute, og i løpet av ettermiddagen ble hagen vår full av lekende barn. En vane for oss, men dette var nytt for amerikanerne. Eller, egentlig ikke. For de var veldig opptatt av at dette var jo akkurat som det var da de vokste opp. De var ute og lekte i nabolaget hele dagen, sånn som også vi norske voksne gjorde, og våre barn altså fortsatt gjør. Og dette fikk meg selvfølgelig å tenke på hvor fint det faktisk er å vokse opp her i trygge, lille Norge. Jeg husker jo selv hvor deilig og fritt det var å fly rundt i nabolaget sammen med en hel haug med andre barn da jeg vokste opp. Vi var jo bare inne for å spise middag, ellers var vi over alle hauger. I dag klages det over at barn har blitt så inaktive og så opptatt av innesitting, mobiler og TV-spill. Og ja, det er nok mer av det enn før. Men her hos oss, og jeg tror også i de fleste andre norske hjem, er det også fortsatt rom for lek, og mye utelek. I mye større grad enn for eksempel i USA. Nå er vi mye i Texas, og på sommeren er det rett og slett for varmt å leke ute der. Vi ser knapt mennesker i gatene i nabolaget. Men vi har også reist en del rundt i landet, og det slår meg at jeg aldri egentlig har sett nabolag med lekende barn. Det finnes nok, for all del, men det er definitivt en forskjell på å være barn i Norge og i USA.

Det virker for meg som om det er mye mer akseptert at man sitter med nesen i mobil og TV-spill der borte. Jeg ser muligens ganske ekstreme tilfeller av sånt, der å sitte inne og spille er alt man gjør, også med venner på besøk. Men inntrykket mitt ut fra hva også andre sier er at dette er ganske vanlig nå for tiden. Og jeg er så glad for at barna mine vokser opp mer som meg, til tross for at man nå har alle disse andre teknologiske mulighetene. 

For all del, våre barn kan godt sitte med nesen i mobilen de også. Men spesielt nå på sommerstid, men også resten av året, kan de like godt forsvinne ut døra på morgenen og være ute til langt på kveld. Vi ser dem knapt. Vi hører bare lyden av dem innimellom når de springer eller sykler rundt i området vi bor i, leende og hoiende. Og det slår meg at dette er jo akkurat sånn det skal være. Dette er sunt! Dette er barndomslykke og barndomsminner. Det er sånn man skal vokse opp, i trygghet og frihet. Ikke alene foran en skjerm i et mørkt rom. Og jeg blir så innmari takknemlig for at mine barn får vokse opp akkurat her. Her som man fortsatt går til og fra skolen og ikke blir kjørt overalt. Her hvor utelek fortsatt er vanlig og nabolagene er fulle av barn. Her hvor vi ikke trenger å være redde for å la barna våre løpe fritt. Her hvor barndommen ikke har forandret seg så mye som mange kanskje vil ha det til.

For all del, jeg er veldig glad i USA. Og jeg simpelthen elsker det som ferieland. Men jeg er usikker på om jeg hadde ønsket å la barna mine vokse opp der, noe jeg fikk mye tid til å reflektere over de dagene vi var i South Carolina i sommer. Livet kunne fort vært veldig annerledes. Konklusjonen er helt klart at jeg er glad for at jeg kom tilbake hit før jeg fikk barn.

Lille Norge, du er sannsynligvis det aller beste landet å vokse opp i!

#barn #lek #utelek #barndom #oppvekst #norge #refleksjoner

Roadtrip i USA - med barn

Vi begynner etterhvert å få god erfaring i å reise på roadtrip i USA med barn. Stort sett har vi holdt oss i Texas, en stat med store avstander. Er ikke gjort på en dag å kjøre gjennom der. I år tok vi en ny vri og kjørte fra Washington DC, gjennom 9 stater og rundt 340 mil, med tre barn i baksetet. En treåring, en på ti og en på elleve. Nå skal det sies at dette er barn som er godt vant med å kjøre bil, og glatt tar strekningen Oslo-Ålesund med bare et kort tissestopp. Vi er velsignet med flinke reisebarn. Men selv for mindre bilvante barn tror jeg en sånn roadtrip kan være en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis kjøre så lenge om gangen for eksempel. Jeg tror det lengste strekket vi kjørte i sommer var på fem timer. Noen plasser forflyttet vi oss bare halvannen til to timer. Og noen plasser stoppet vi i flere dager.

Men la oss starte med det grunnleggende. Bilen. Om du skal leie bil, og det gjør man jo gjerne på sånne turer, sørg for å leie en med god plass til både passasjerer og bagasje. Vi som er to voksne og tre barn sverger til minivan. Da har alle god plass, og vi kan legge ned noen av setene for å få ekstra bagasjeplass. Også sitter vi høyt oppe. Jeg føler meg av en eller annen grunn mye tryggere på veiene i USA da. Veier som forresten stort sett er veldig behagelige å kjøre på. Det går ofte fort og ganske rett frem. Og for oss som sitter på er det mye morsomt å se på utenfor vinduene. Vi drar ikke med oss bilsete hjemmefra, men leier til minstemann. Dette funker helt fint. I år ble det for første gang fremovervendt sete, da han var ett og to fikk han bakovervendt. GPS tar vi derimot med hjemmefra. Det er greit med en man kjenner godt så det ikke blir for mye knoting. Bare pass på å oppdatere den før du drar, sånn at den har oppdaterte kart.


Så er det tiden på veien da. Som nevnt er det ofte mye morsomt å se langs veien. Noe av det beste jeg vet er å kjøre gjennom små byer. Sånne som du mister helt om du nyser eller blunker. Sånne plasser er også morsomme å stoppe i. Ofte har det aldri vært en utlending der før. Du blir nesten en severdighet. I år brukte vi for eksempel litt tid i Norway, South Carolina. Vi måtte jo det! Den ligger forøvrig rett ved Denmark og Sweden. Norway er den største av disse byene. I denne byen stoppet vi ved det eneste spisestedet de hadde, godt kamuflert som en countrystore. Og her var det selvfølgelig stor stas å få nordmenn på besøk. Så stor stas at eieren av dette spisestedet (som også viste seg å være eieren av store deler av resten av den lille byen) ble tilkalt, og han og fruen kom fra et pågående selskap bare for å treffe oss mens vi satt der og spiste. Noe overnattingsplass fantes det ikke i denne byen, så vi endte opp med å kjøre en times tid til delstatshovedstaden Columbia, for så å komme tilbake til Norway neste dag. Vi måtte jo møte politimesteren og ordføreren også må vite..




Dette er noe av det morsomme med å kjøre rundt i USA. Alle de ulike menneskene man møter på veien. Alltid hjelpsomme om du trenger hjelp. Alltid nyskjerrige og vitebegjærlige - mange vet faktisk overraskende mye om Norge. Og de fleste vil gjerne flytte hit når de hører om alle fordelene vi har her.. Det er ikke mange ganger jeg har møtt på en sur og uhøflig amerikaner, kun i New York har jeg opplevd at det kan være litt sånn. Mulig det er fordi vi stort sett oppholder oss i sørstatene, men jeg tror dette med høflighet, vennlighet og åpenhet er ganske utbredt. Amerikanerne er lett å komme i kontakt med og lette å snakke med, enkelt og greit.

Men tilbake til kjøreturen. I år var vi heldige og fikk en bil med TV-skjerm i taket. Dessverre for oss voksne betydde det at vi måtte sitte og høre på diverse tegnefilmer, men det var supert tidsfordriv for dem bak. 


Et annet godt tips om man ikke har mulighet til film i bilen; bilbingo. Vi kjøpte brett med forskjellige bilbingo-spill på Cracker Barrel i fjor, helt genialt. Nå så jeg at de ikke hadde denne typen i år, men de hadde en annen variant hvor man kunne krysse og viske ut.


Cracker Barrel er forøvrig en finfin plass å ta en liten kjørepause på. Deilig southern food, og en morsom butikk i tillegg. Vi har vært innom en del sånne. Ellers så finnes det mange fine spiseplasser, truckstops og bensinstasjoner for tisse/matpauser. Det er som oftest ganske god standard på doene på sånne plasser. Selv jeg som er litt kresen på sånt har ingen problemer med å bruke toalettene på bensinstasjonene der borte.

Min jobb på veien er å finne OK plasser å stoppe, enten det er byer, attraksjoner eller overnatting. Dette er ting jeg har kontroll på mens mannen kjører. Om vi ikke har et bestemt mål, bruker jeg hotels.com og tripadvisor for å finne bra og billige overnattingssteder i nærheten. Dette funker stort sett veldig bra. Den ene gangen jeg ikke gjorde det i sommer, endte vi opp med en mindre hyggelig overnatting. Hvis du ikke vil bruke alt for mye på overnatting, finnes det helt greie og rimelige motell langs veien. Og ved byer som ikke er populære turistdestinasjoner kan du få ganske bra hotell for en ganske rimelig penge. 

USA på sommeren kan fort bli ganske varmt, så sørg for å ha vann tilgjengelig både i bilen og ellers. Bilene er jo stort sett utstyrt med aircondition i dag, men sørg for å holde en stort sett jevn temperatur, så unngår dere den typiske airconditionforkjølelsen. Ha det dere trenger i bilen lett tilgjengelig. Pakk lett så det ikke blir for mye å dra med seg inn og ut fra hotellrom. Klær kan alltids vaskes for hånd på hotellrommet. Noen hotell/motell har vaskerom for gjestene. Og de selger klær i USA også.

Ikke la barna sitte igjen alene i bilen! Om ikke aircondition er på blir det fort kokvarmt i bilen. Og uansett så bør de ikke sitte igjen alene. Ta dem heller med selv for korte ærend, eller la en av de voksne være igjen sammen med dem. 

Ha alltid litt kontanter tilgjengelig, sånn i tilfelle du stopper en plass de ikke tar kort.

Kjør for all del litt på barnas premisser. Blir de for slitne, ja, så stopp. Ta en pause. Ta en ekstra overnatting. Dette er faktisk en del av sjarmen med roadtrip, å ikke helt vite hvor man ender opp og hva man vil oppleve. 

Og sett av tid til å la barna leke og være barn - det skal være ferie for dem også!

#reise #barn #roadtrip #usa #tips #reisetips

Lenge til neste flytur!

Etter en flytur som gikk over all forventning på vei til USA, fikk jeg igjen med mente på veien hjem. Det begynte strålende med bagasjeproblemer på flyplassen. For en gangs skyld hadde vi ikke med oss alt for mye hjem. Vi reiste med tre halvfulle kofferter til fem personer, shoppet ikke alt for mye og slapp unna med å kjøpe en ekstra koffert til turen hjem. Ingen overvekt heller. Men håndbagasjen var en annen historie. Her hadde vi også mindre enn normalt. To ryggsekker og en liten bag til PCer og iPader. Men nei. Sistnevnte veide for mye. Kunne på død og liv ikke veie over 8 kg. Aldri vært noe problem før, men her var det harde bud. Også ved mellomlanding i Tyskland ble folk oppfordret til å heller sjekke inn håndbagasje.

Vi fikk pakket om litt på flyplassen i Dallas, så det ordnet seg. Hadde heldigvis god tid. Det viste seg også nyttig i sikkerhetskontrollen da maskinene reagerte på et eller annet stoff på vår nyinnkjøpte sekk, som forøvrig stort sett inneholdt godteri. Sekken ble endevendt, og det ble forsåvidt jeg også.. Følte meg en smule mistenkeliggjort der jeg sto. Så jeg virkelig ut som en narkoman trebarnsmor som prøvde å smugle narkotika? Og tenk om de faktisk fant noe skummelt på eller i sekken. Hva ville skje med meg da? Men alt de fant var heldigvis massevis av Twizzlers.

Også var det flyturen da. Timesvis uten søvn for andre enn mannen. Noen runder med heftig turbulens, hvite knoker og konsentrert pusting. Filmer på skjermen som gikk meg hus forbi. Mer og mer sliten for hvert minutt, og deretter steg også irritasjonsnivået mitt. 4 timers venting i Frankfurt. Og litt mer turbulens sånn ca. over Danmark. Skulle det virkelig ende her? Nesten hjemme. Jeg kunne se det for meg. Så nær målet, så ender det i katastrofe.

Men så gikk det heldigvis bra denne gangen også. Vi landet trygt nok en gang. Og nå kjenner jeg at det er lenge til denne jenta skal ut å fly igjen! Nå er jeg ferdig for en stund. Likevel titter jeg allerede på flybilletter tilbake til Dallas neste sommer. For vi savner byen med en gang vi går inn på flyplassen. Det er vårt ferieparadis. Dog er savnet noe lettere denne gangen, siden familien vår der borte er på vei til Norge akkurat nå. Det er ren luksus at de følger etter oss etter bare en uke, når vi vanligvis ser dem en gang i året.

Så får vi håpe de slipper jet-lagen vi har slitt med. Det er alltid tyngst denne veien. Jeg kjenner fortsatt på at jeg var våken i 30 timer på reisen hjem. Må jo forsøke å snu døgnet med en gang. Og husets gutter har også hatt en litt merkelig døgnrytme, spesielt minstemann. Men etter seks dager hjemme begynner det å komme seg. Og det er deilig når man kjenner at ting begynner å normalisere seg igjen. Borte er bra, spesielt når vi er i Texas - men hjemme er jammen ikke så ille det heller.

#sommer #ferie #reise #fly #jetlag #hjemme

De usynlige barna


Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.

I disse dager har det gått syv år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si "beklager, her er det ikke liv lenger". Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.

Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt "vanlige og uproblematiske" spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.

Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.

I fjor fikk jeg foreviget alle mine små på ryggen, på den måten er de alltid med meg

 

Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.

En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen "vi har nok med de to vi har". Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..

Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.

"Det var bra det skjedde så tidlig". "Det er bare å prøve igjen". "Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett". "Neste gang går det bra".

Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.

Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et "jubileum". Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.


Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.

#spontanabort #missedabortion #svangerskap #barnløshet #tap #sorg #personlig #tabu #åpenhet

 

Våte morgener og late dager

Late feriedager nytes altså fortsatt, og skriving nedprioriteres og erstattes av fullstendig slaraffenliv. Vi har kommet inn i en slags rutine der jeg hver morgen er først oppe og ute i bassenget. Stemoren min mener man kan stille klokka etter meg, hun vet nøyaktig når jeg kommer tuslende ut fra soverommet på vei til morgenbadet. Det er herlig å få noen svømmerunder og litt tid flytende i stillhet for seg selv før ungene kommer plaskende uti og bryter roen.

Vi holder oss i vannet et par timer før vi starter dagen ordentlig og kommer oss ut av huset. Og uten store planer vet vi aldri helt hva dagen bringer eller hvor den tar oss.

Vi var innom the Sixth Floor Museum i forrige uke. Dette er den bygningen John F. Kennedy ble skutt fra, som altså har blitt gjort om til et museum mest om hendelsene rundt denne dagen, men også litt generelt om JFK. Jeg var der en gang for årevis siden, men husket lite fra den gangen. Og nå var også de to eldste i stand til å få noe ut av dette, så da var det en grei ting å gjøre - unna den stekende solen. Dessuten så vi jo graven hans i Arlington, så det var også litt naturlig å få med seg plassen han ble drept. Og alle syntes dette var interessant, kanskje bortsett fra treåringen. Men han likte filmene de viste da..

Dette bildet er tatt fra vinduet rett over der skuddene ble avfyrt, og man kan se kryssene i bakken der skuddene traff. Det lengst borte var det som drepte JFK.

Som nevnt i forrige, korte innlegg har vi hatt noen ekstremt varme dager her. Likevel ligger temperaturene faktisk under normalen.

Sånn helt ærlig, jeg liker varmen jeg.. Folk flest gjør det ikke, og resten av familien løper fra skygge til skygge. Jeg ble nok herdet under tiden min i Houston, da jeg gjerne lå ute på solsengen i 40 grader mens andre peste under aircondition og vifter og mente jeg var sprø. Og det var/er jeg kanskje også. Jeg er ikke fullt så gal lenger, men jeg har ikke store problemer med varmen. Ja, jeg blir svett og innimellom litt lei. Og ja, det er deilig når det kommer en thunderstorm og senker temperaturen for en liten stund. Men jeg nyter varmen også.

Så selv på de varmeste dagene har jeg klart å få med meg skyggejegerne mine på ting som veggmalerijakt isteden. Dallas er full av morsomme og kule vegger. Jeg har bare dessverre ikke tatt så mange bilder av dem med mobilen.

Ellers har det blitt noen runder på outlets og kjøpesenter. Alt for mye å velge i der..

Så selv om vi ikke har hatt de store opplevelsene den siste uken, gjør vi og opplever vi noe hver dag kombinert med avslapping. Som jeg har sagt før, vi er på en måte hjemme. Vi har våre plasser vi liker å handle og spise. Og vi oppdager også stadig noe nytt. Dallas står ikke stille. Og vi simpelthen elsker denne byen!

#sommer #ferie #reise #usa #texas #dallas #varme #latmannsliv

Dagen oppsummert i et bilde


En helt typisk sommerdag i Texas der altså, med brennende sol og en helt spinnvill heat index. Vi har brukt dagen på kjøpesenter med aircondition..

#sommer #ferie #reise #dallas #texas #sol #varme

The thin blue line


7. juli hadde vi 10 års bryllupsdag. Jubileum. Vi hadde barnevakt for anledningen, og skulle vel egentlig gjort noe "romantisk", bare vi to. Gått ut og spist helt alene. Eller som i fjor, dratt ut på min favorittbro i Dallas, med utsikt mot skylinen. En kveld som sitter fast i minnet mitt, både på godt og vondt. Det var en så fin kveld, Dallas viste seg fra sin vakreste side. Den heftigste varmen begynte å avta da solen gikk ned over Trinity River og mørket begynte å senke seg. På broen var det glede, musikk og dans. Byen lyste opp bak oss, byen som jeg er så glad i. Det var ro og lykke over å være akkurat der. Men med mørket ble litt av roen brutt. Lyden av helikopter som svirret i lufta og ble hengende over sentrum overdøvet musikken. Det ble flere og flere av dem. Etterfulgt av sirener. Mye sirener. Blinkende lys flerret gjennom mørket på bilbroen tvers ovenfor gangbroen jeg liker så godt å være på. Det var mye hastverk, både ut og inn av sentrum. Vi skjønte at noe hadde skjedd, men ante ikke omfanget der ute i den fine atmosfæren på broen. Ikke før vi fikk melding med spørsmål om hvor vi var, og en oppfordring om å holde oss unna sentrum. For der inne bak skylinen jeg er så glad i befant det seg en aktiv skytter. Der inne, bak alle glade bildene fra broen, var det kaos. En rolig og fredelig demonstrasjon hadde snudd seg til et skrekkscenario. En mann fylt av hat bestemte seg for å angripe politiet denne kvelden. De som beskytter andre var målet for kulene hans. Da vi kjørte ut av byen, raste den ene politibilen etter den andre inn mot sentrum. Mot kaoset. Mot kulene. Der alle andre sprang ut, sprang de inn. Inn for å hjelpe. For å gjøre jobben sin. Sannsynligvis det bildet som har brent seg sterkest inn på netthinnen min fra denne kvelden. Alle disse som dro rett inn i et område der de visste at akkurat de var målet. Det er dedikasjon og mot det!

Downtown Dallas, 7/7-16, 8:58 PM
Disse to bildene er tatt nøyaktig da første beskjed om officer down kom på politiradioen (og samme hvor mye jeg prøver å snu det ene bildet riktig vei, så skjer det ikke..). Kontrastene mellom idyllen på broen og marerittet som var i ferd med å utspille seg i byen bak er enorm.
Mens jeg lykkelig og uvitende fortsatte å knipse bilder av min favorittskyline, var det kaos og panikk i gatene bak det høye, grønne bygget..

 

Fem politimenn betalte den ultimate prisen den kvelden. Mens de beskyttet demonstrantene ble de truffet av en gal manns kuler. Ironisk nok mens de beskyttet mennesker som demonstrerte mot politiet. De kom aldri hjem til sine kjære. Isteden ble de brutalt revet bort. Sønner, brødre, ektemenn og fedre. Borte for alltid.

Dallas var i sjokk og sorg. Det traff også oss. Ikke bare fordi vi var i nærheten da det skjedde, og den uvirkelige følelsen av at dette kunne foregå så kort vei unna oss, når vi selv hadde det så fint. Ikke bare fordi vi er enormt glade i Dallas. Også fordi vi, eller rettere sagt mann og barn, har som hobby å samle på politipatcher fra de forskjellige byene vi er i når vi er i USA. På denne måten har vi truffet politifolk både her og der, og det har vært en uforbeholden positiv opplevelse. Vi har blitt møtt med så mye godhet og velvilje. Jeg har ikke annet enn gode ord å si. Det krever en spesiell type menneske for å ha en sånn jobb. Og dette gjelder ikke bare i USA, men for politifolk over hele verden. Det må være en av de tøffeste jobbene man kan ha. Det krever autoritet, mot, medmenneskelighet og en god dose tålmodighet. Du drar på jobb og vet ikke hva du vil møte i løpet av skiftet ditt. Fra småtteri som ungdomsfyll til drap. Fra banaliteter til fare. Dette gjelder både i lille Norge, og i enda større grad her borte. Og 7/7-2016 var det altså disse som var målet. Disse som ble angrepet. Disse menneskene som lever av å beskytte andre. Som løper mot faren der andre løper vekk. Sånt gjør inntrykk. Dallas flommet over av følelser og støtte til politiet i fjor.


 

Fredag var det altså et år siden fem tapre menn ble drept. Dette ble behørig markert hele uken, og på selve kvelden et år etter angrepet, ble det markert med en minnesamling og minnemarsj i Dallas sentrum. I gatene der det skjedde. Det føltes riktig for oss å ta del i dette istedenfor å markere vår egen dag. Og det ble en fin kveld. En spesiell kveld. Hvor ofte kan man gå rundt midt i gatene i Dallas - med politieskorte. Litt varmt var det å gå denne runden, men med en vannstasjon underveis og sakte tempo var det helt greit. Og når solen gikk ned og klokken viste 8:58 pm, akkurat da de første meldingene om "officer down" kom for et år siden, lyste både bygninger og mennesker med blå lys opp Dallas sentrum til tonene av Amazing Grace. Det var fint, det var rørende, det var ettertanke og det var gåsehud.



Det var fint å kunne være med og hedre minnet til disse fem politimennene. Dallas har vært flinke til å komme sammen, til å støtte sine blåkledde. Det skulle egentlig bare mangle. Disse som går på jobb hver dag for å beskytte oss andre fortjener all mulig respekt. At de som sørger for andres sikkerhet skal være målet for et sånt angrep var og er ufattelig. Og for all del, disse fem er ikke de eneste politifolkene som har blitt drept "in the line of duty". Det finnes mange av dem. Jeg drar frem dette først og fremst fordi det traff oss så veldig personlig, og også fordi det er det største angrepet rettet mot politiet i USA. Det fine som har kommet ut av dette er hvor mye mer menneskene i Dallas setter pris på sine blåkledde etter dette angrepet. Det har vært mye takk, håndtrykk og klemmer. Flere restauranter tilbyr rabatt til uniformerte politifolk, enkelte plasser spiser de til og med gratis. Jeg har sett privatpersoner betale for lunsjen til politifolk. Og igjen, denne minneuken, har det flommet over av støtte. Det har vært tøffe dager for politiet her. Jeg har sett tøffe politimenn gråte og klemme hverandre. Det skjærer litt i hjertet hver gang. Men så er det fint også. Fint at de som er borte minnes, og at de som fortsatt risikerer livet for andres trygghet får oppleve fortjent takknemlighet og respekt.

Og jeg vet at de setter pris på det. Jeg vet at det betyr mye for dem å få et håndtrykk og en takk. Det er så lite, så enkelt. Og så betydningsfullt. Nok en ting som er universelt. Selv om det er lenge siden en politi har falt i tjeneste i Norge, så betyr det ikke at det ikke kan skje. Det gjør ikke jobben til dem som passer på oss nordmenn noe mindre betydningsfull. De opplever sannsynligvis mer enn nok dritt. Og usikkerhet. Spesielt også i disse terrortider. Hvem er det som kommer til å løpe mot strømmen om noe skjer? Mot faren. Min oppfordring til deg er; ved neste anledning, takk en politimann eller politikvinne. Takk dem for innsatsen, for jobben de gjør for oss.

Jeg sier det med dette innlegget, både til politiet i USA og i Norge; TAKK!

#politi #markering #meninger #backtheblue

Uken som har gått - late dager i Dallas

Nå har det gått en uke siden vi ankom Dallas, og her har vi gått fullstendig i feriemodus. En slags hjemmeferie. Vi har late morgener og formiddager i bassenget, noe som er helt greit med 30 grader i vannet og nesten 40 i lufta, og ellers ikke veldig store planer. Vi er rimelig mette på inntrykk etter to uker på veien, og her i Dallas har vi allerede opplevd det meste av umiddelbar interesse, så listen over "må gjøre" er ikke lang. Vi bare cruiser rundt, hører på country og gjør akkurat det vi har lyst å gjøre. Veldig deilig!

Når det er sagt så finner vi stadig nye perler i området, i tillegg til en del plasser som rett og slett har blitt tradisjon å besøke. Så uken som har gått har alikevel vært innholdsrik.

Vi startet selvfølgelig med feiring av 4.juli. Det har blitt en tradisjon i seg selv å feire det her. Vi innledet det hele med å se fyrverkerioppskyting fra favorittbroen min i downtown Dallas allerede på mandagskvelden. Litt tyvstart der altså. Det var et fantastisk skue, med skylinen opplyst i amerikanske farger på den ene siden og fyrverkeri på den andre.



Ble ikke tatt så mye bilder med mobilen denne kvelden, så dette er alt jeg kan tilby akkurat nå..

Selve 4.juli har det blitt tradisjon å kjøre til en koselig by som heter McKinney litt nord for der vi bor og se på paraden de har der. Og dette er alt annet enn sånn som vi feirer 17.mai. Der vi pynter oss med bunad, dress og kjoler er antrekkket her stort sett shorts og t-skjorte, gjerne med amerikansk flagg på. Og paradene er noe helt annet enn det vi er vant til. Her er det alle mulige kreasjoner og typer, fine, gamle biler og kreative "floats". Men også glade mennesker og en del barn med flagg som i Norge.
 


Etter paraden har vi også fått en annen familietradisjon; lunsj på Hugs Cafe. Dette er en cafe hvor mennesker med forskjellige utfordringer og utviklingshemninger jobber, og er rett og slett et helt fantastisk sted. Dette var faktisk det jeg gledet meg mest til. Ikke bare er maten god, men i fjor fikk jeg en gåsehudopplevelse av de sjeldne da en av de som jobber der stilte seg opp og sang nasjonalsangen med klokkeklar stemme. Han var den første jeg så da vi kom inn, og han skuffet ikke. Han sang meg til tårer i år også. Helt fantastisk!

Ellers består 4.juli for oss i å titte i de koselige butikkene i McKinney, - ja, for det er en av de andre forskjellene på 17.mai og 4.juli. Her er mange butikker åpne også denne dagen. Det er ikke den samme høytiden over det. Og så er det selvfølgelig grilling og bading. Og fyrverkeri på kvelden. Dog, akkurat det hoppet vi over i år siden vi hadde sett det kvelden før. Isteden kjørte vi ned og så på det opplyste sentrum. 

Ellers har uken bestått av en varm dag i botanisk hage.


En dag i evig sjarmerende McKinney.


Og shopping i ikke fullt så sjarmerende, men enorme Galleria.


I tillegg har vi vært på noen andre steder som vi bare må innom hver gang vi er her, både bydeler og spisesteder.

Vi har oppdaget Bishop Arts District, som definitivt må utforskes nærmere!



Og vi har hatt litt ekte Texas-vær. Noen som ser hva jeg mener?


Og ikke minst har vi møtt foreldrene til stemoren min, du kan vel kanskje kalle dem stebesteforeldrene mine, for første gang på 12 år. Barna har de bare sett bilder av. De har bodd i Nebraska frem til nå, og vi har liksom aldri hatt tid til å dra oppover dit. Det har vært så mye annet. Men nå som de er godt oppi åttiårene, og til og med nesten nitti, har de flyttet nedover hit. Det var virkelig fint å se dem igjen, og det tok ikke lange tiden før barna kalte dem grandma og grandpa..

Ferielivet er godt i Texas, virkelig godt. Det er liksom her vi hører til. Andre plasser er fine, for all del, men å komme hit er som å komme hjem. For meg har det vært sånn lenge, og det gleder meg at også mannen og barna har oppdaget denne kjærligheten til denne fantastiske staten. Det er her hjertet hører til. Det aner meg at vi på neste tur holder oss kun i denne staten. Her er så mye å se og oppleve, og det er her vi trives aller, aller best.


#sommer #ferie #usa #texas #dallas #ukensomgikk
 

Livets tilfeldigheter

Det er rart hvordan tilfeldigheter kan forandre livet ditt fullstendig. Eller er det egentlig tilfeldigheter?

For 14 år siden gikk livet mitt i en helt annen retning enn der jeg er i dag. Så ble alt snudd på hodet. Jeg måtte begynne på nytt. Så, ved en ren tilfeldighet, ble jeg kjent med en fyr i Oslo. En jeg var sånn passe usikker på til å begynne med, mye av det han sa hørtes rart ut. Egentlig ville jeg ikke snakke med ham engang. Hvorfor fikk han egentlig telefonnummeret mitt? Jeg var på dateren i hjembyen, og var slettes ikke på jakt etter mannfolk, i alle fall ikke en i Oslo. Men han var jo hyggelig å snakke med da. Hyggeligere og hyggeligere faktisk. Men besøke ham skulle jeg i alle fall ikke! Men for ganske nøyaktig 13 år siden landet jeg alikevel på Gardermoen og tilbragte en hyggelig helg sammen med denne relativt ukjente men likevel kjente Oslofyren. Plutselig var han min aller beste venn. Det var helt greit å reise på ferie til Portugal sammen med ham en måned senere. En ferie som forandret alt. Jeg sluttet å date, og 5 måneder senere flyttet jeg rett og slett til Oslo. Et halvt år etter det fikk Oslo-mannen sin første introduksjon til Texas og familien min her, og han benyttet anledningen til å spørre faren min om å få gifte seg med meg - få dager etter de møttes første gang. Det tar guts det! Nå hjalp det sikkert at vårt første barn allerede lå i magen min..

Et år etter at jeg flyttet til Østlandet kom vår førstefødte. 16 måneder etter kom lillesøsteren. Og for nøyaktig 10 år siden sa vi JA! Til tross for en ettåring og en på to måneder var det en fantastisk dag fra ende til annen. Akkurat sånn det skulle være, og enda litt bedre.

10 år senere har mye skjedd. Gode ting, vonde ting, eventyr og hverdager. Mange, mange hverdager. Og et barn til har det også jammen blitt! Livet er kaotisk, livet er stressende, livet er høylydt. Det handler ikke bare om oss to lenger. Det er det lenge siden det har gjort. Men likevel er livet akkurat som det skal være. Utfordringer er til for å løses sammen. Gode stunder er til for å nytes sammen. Og når jeg titter rundt meg på alt vi har skapt sammen, på de tre mest dyrebare, er jeg så uendelig takknemlig for livets tilfeldigheter. Hadde ikke du vært på jobb og jeg vært pålogget nettet i håp om melding fra min daværende crush den kvelden i april for 13 år siden hadde livet sett helt annerledes ut. Eller kanskje, bare kanskje, hadde våre veier likevel krysset hverandre. Det finner vi aldri ut.

Selv om ingen av oss visste det da, forandret den kvelden livene våre for alltid. Tilfeldig eller ikke. Og i dag har vi altså vært gift i 10 år. En aldri så liten merkedag. Den første runde. Så lenge, men likevel så kort. Vi har vært gjennom mer enn mange har på en livstid på disse årene. På godt og vondt. Vi har kjempet mange kamper. Tunge kamper. Men vi har kommet oss gjennom dem sammen. Og vi har fått disse tre store gavene i livet. Sammen. Ingenting i verden kan måle seg med det. 

Takk for at du valgte meg. Takk for tålmodigheten din. Takk for tryggheten din. Takk for støtten din. Takk for styrken din. Takk for kjærligheten din. Takk for at du holder ut med meg. Takk for 10 år. Tar du 10 til?


#kjærlighet #ekteskap #bryllupsdag #milepæl

Drama på veien

Lørdag formiddag startet vi på siste etappe av årets roadtrip. Alle var rimelig klare for å endelig komme seg til Texas. En tur som skulle ta ca. 4 timer. Vi skulle være fremme tidlig på ettermiddagen, men sånn ble det ikke.

Neida, vi ble ikke påkjørt av trucken på bildet over. Bare synsbedrag. Men jeg har en mann og noen barn som er i overkant ivrige etter å få politipatcher fra plassene vi drar til. Sånt tar tid. Og jeg får sitte og vente i mer eller mindre skumle områder, som her i Texarkana, Arkansas.

På den andre siden får jeg jo litt tid for meg selv..

Det virkelige veidramaet startet da vi kom over grensen til Texas og skulle finne politistasjonen i Texarkana. På veien dit var himmelen lys på den ene siden og svart på den andre. Typisk Texas-fenomen. Ikke uvanlig med thunderstorms her. Og akkurat da vi kom til politistasjonen ble alt helt svart og vinden feide innover gatene. Sterk nok til at skilt og lignende som sto løse ble blåst avgårde. Vi stoppet ikke, men navigerte isteden rett ut av sentrum. Vekk fra alt som var løst. Men bensin måtte vi ha før vi dro ut på hovedveien igjen. Mannen tittet etter bensinstasjoner, jeg studerte himmelen for eventuelle tornadoer, noe som heller ikke er spesielt uvanlig på disse trakter. Og ved nærmeste bensinstasjon brøt helvete løs på ordentlig. Vinden rev i bilen og regnet fosset. Mannen som sto ute og fylte bensin var gjennomvåt på sekunder. Og da mener jeg tvers igjennom våt. Regn i Texas er noe for seg selv. Vi kjørte videre med varmeapparatet på fullt så den stakkars mannen kunne tørke litt, mens vi andre holdt på å koke vekk. Sikten var minimal, og jeg skal innrømme at jeg synes det er fryktelig ubehagelig å være på veien her i sånt vær. Flash flooding er et kjent fenomen i disse trakter. Plutselig er det store, dype dammer i veien. Man kan rett og slett drukne i sånne. "Turn around, don't drown" pleier det å stå på skiltene i Houston. Vi fulgte etter bilen foran og følte oss relativt trygge så lenge den ikke plutselig fløt vekk. Hadde den gjort det var planen å rygge så fort vi bare kunne..

Vel ute på hovedveien begynte et nytt drama. For mor selv, som ikke hadde vært inne i skumle sherrifkontor/fengsel, hadde holdt seg i overkant lenge. Men alle plasser vi stoppet var det helt mørkt. Ingen strøm. Hurra! Vi fant til slutt en Dairy Queen som lyste. Mat og do, vi hadde funnet himmelen. Trodde vi. Helt til vi kom inn og så alt vannet som rant fra taket. Og mens vi satt der datt den ene takplaten etter den andre..

Vi hev i oss litt mat og kom oss ut derfra før resten av taket raste sammen. Og heldigvis, jo nærmere vi kom "det hellige land", også kjent som Dallas, jo lysere ble himmelen. Og noen timer forsinket kom vi frem til stekende sol og gjensynsglede. 6 måneder siden sist vi så familien vår her nå. Det var godt å komme frem og "hjem", og vite at nå skal vi være i ro en stund.

Det var godt å våkne opp i en kjent seng i dag og vite at man ikke skulle noe. Annet enn å vaske en halv koffert med skittentøy.. Og godt var det, for minsten slo til og ble syk. Om han var virkelig syk eller bare veldig, veldig sliten vet jeg ikke, men jeg har sett på ham de siste dagene at det begynte å bli nok reising. Han kom seg heldigvis utover dagen, og har både spist og mast om bading. Og de to store har heller ikke klagd over en dag i fullstendig ro..

De har brukt dagen her, mer under enn over vann.

Og jeg merker også at jeg er i Texas igjen. Det tok meg ca. en halv time å få mine sedvanlige myggstikk..

Også var det den sterke solen da..

Om du ser nøye på dette bildet ser du kanskje at jeg har klart å kjøpe meg nye bher! Hvis noen husker mitt forrige innlegg om sånne ting.. Plutselig var alle amme-bhene skitne, og da måtte jeg bare.

Nå blir det et par dager med 4. juli-feiring for oss her. Har blitt en tradisjon for oss å være her på denne tiden, to nasjonaldagsfeiringer i året er ikke dumt. 4. juli er noe helt annet enn 17. mai, men det er en hyggelig feiring alikevel. Vi gleder oss!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #texas #dallas

Memphis og Graceland

Etter den fine opplevelsen vår i Nashville var forventningene til Memphis høye. Og det begynte bra da vi dumpet over et kult hotell rett ved Graceland, med full Elvis-stil. Til og med gitarformet basseng. Selv vi som ikke har noe spesielt forhold til Elvis syntes dette var en opplevelse.




Etter å ha sjekket inn dro vi rett til Beale Street for å oppleve litt musikk og få oss litt mat. Her var det som i Nashville masse live musikk. Men alikevel var det ikke helt vår stil. Vi er nok mer country og rock, her gikk det mest i blues. Dessuten ble det alt for høyt. Vi ble overtalt til å gå inn på en restaurant/bar med livemusikk, mest fordi vi stoppet opp og stusset over navnet til artisten, som hørtes veldig norsk ut. Og vi fikk faktisk en prat med ham, og joda, han hadde vokst opp i Seattle med norske foreldre. Ble en stor opplevelse for eldstemann som fikk plekteret til nevnte artist midt i en gitarsolo. Vi andre var bare sånn middels fornøyd, blir litt voldsomt når man må skrike inn i ørene på hverandre for å bli hørt. Vi ble ikke lenger enn vi måtte, hev i oss maten og gikk. Vi syntes også det var litt vel mye ubehagelige mennesker ute på gata, og valgte heller å dra tilbake til hotellet for et kveldsbad i gitaren.

Men ikke før vi fikk tatt det obligatoriske turistbildet selvfølgelig..

Etter en natt sånn nesten i seng med Elvis var vi klare for Graceland. Og forventningene steg igjen. Og denne gangen ble de så til de grader innfridd. Vi valgte den minst omfattende av turene, både på grunn av pris og fordi vi ikke hadde hele dagen. Men dette var mer enn nok og innebar akkurat det vi ønsket å se, selve Graceland og flyene til Elvis. Graceland var innholdsrikt og interessant. Som mannen sa: et hus som var lagd for å bo i. Samme mann følte også sjelen til Elvis der inne. Jeg var ikke helt der, men syntes alikevel det var en stor opplevelse. Må ha vært et kult hus å bo i.



Noen rom var mer spesielle enn andre, som for eksempel jungelrommet.


Og TV-rommet med speiltak.


For ikke å snakke om dette påfølgende spetakkelet av et rom.

Turen gjennom Graceland ble andektig avsluttet ved graven til kongen av rock himself. Nok til å få gåsehud av.


Så gikk turen til flyene, en opplevelse i seg selv. Spesielt det store flyet, Lisa Marie, som var innredet med salong, soverom og fantastiske, luksuriøse detaljer. Sånn skulle man ha reist rundt!




Vi avsluttet selvfølgelig oppholdet på Graceland med å "tagge" på muren til Elvis.

Alt i alt, en suveren opplevelse. Nok en plass jeg ikke har drømt om å dra til men som viste seg å være et must. På denne roadtripen føyer den seg inn sammen med Washington DC og Nashville i akkurat den kategorien. Graceland altså. Beale Street var ikke for oss. 


Og med denne høydaren var alle plassene på roadtriplisten vår strøket ut. Vi rakk alt på 12 dager. 12 innholdsrike og litt slitsomme dager. Det er mange inntrykk, mye å rekke over og mye kjøring. Det var godt å sette GPSen på "hjem" da vi dro fra Graceland.


Hjem til pappa og resten av familien i Texas. Til rolige dager. Og kjente og nye opplevelser. Det skal bli godt!

Og på veien mot Texas tok vi rett og slett tre stater på en halvtimes tid. Tennessee selvfølgelig. Så fulgte disse to, som føyde seg inn i rekken som stat 7 og 8 på 12 dager.



Og i denne siste staten før varme Texas tar vi en siste hotellovernatting på denne ferien. Kan bli nok av sånt også. Nå blir det godt å komme til målet!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #tennessee #memphis #graceland #elvis #eventyr #opplevelser
 

Nashville - et herlig kaos av musikk

Nashville altså! Jeg har nesten ikke ord. Vi bestemte oss for å kjøre oppover til Tennessee mest for moro skyld, helt uten forventninger. Ingen av oss har hatt noen drøm om å reise til Nashville eller Memphis. Men så viser det seg at det er en av de kuleste opplevelsene noensinne. Nashville rocker rett og slett! Om du vurderer å dra hit; gjør det! Reis! Opplev! Bare gjør det!


Jeg kan knapt beskrive denne byen. Den må rett og slett bare oppleves. Den lever av fyll og turister og bærer på sett og vis preg av det. Gatene er ikke rene. Men det herlige kaoset av musikk gjør opp for det. Nedover hovedgaten Broadway og flere av sidegatene strømmer det live musikk ut fra hver eneste bar og spisested. Den ene sangen og stilen avløser den andre. Det er ikke annet enn helt ubeskrivelig, stemningen må bare oppleves.

Nå begrenser opplevelsen seg naturlig nok litt når man reiser med barn. Ikke det, alle er vennlige og hyggelige. Det er ikke noe problem å ha med seg barn inn på de forskjellige plassene. Men vi velger selvfølgelig å trekke oss tilbake før den store festen starter..

Nå har Nashville også mer å by på enn selve musikk- og festgata. Vi bodde ikke langt fra Grand Ole Opry, og svingte selvfølgelig innom der. Siden tiden vår var begrenset valgte vi å droppe omvisning inne, men hadde vi hatt bedre tid hadde det definitivt stått på listen vår.

Vi prioriterte heller Country Music Hall of Fame og museum. En opplevelse i seg selv. Tre etasjer fulle av historie, kostymer og gjenstander fra kjente musikere. Artig både for store og små. Høydepunktet for jentungen var Taylor Swift, som jeg strengt tatt ikke visste var countryartist engang..




Vi koste oss virkelig i Nashville, denne byen var virkelig en positiv overraskelse. En skikkelig opptur rett og slett. Jeg er så glad for at vi kom hit, for at vi har opplevd dette musikkmekkaet fullt av sjel. Jeg skulle virkelig gjerne hatt mer tid her, og håper at jeg en dag kommer tilbake hit. Kanskje uten barn på slep..

Men nå kaller Memphis og Elvis! Sannsynligvis nok en kul opplevelse!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #tennessee #nashville #eventyr #opplevelser #musikk

Allergisjokk


Når det klør og svir, rødfargen sprer seg og du kjenner på dødsangsten..

Roadtrip handler mye om opplevelser på veien. Her om dagen var vi jo en snartur i Georgia, som er kjent for sine ferskener. Men vi glemte å kjøpe med oss noen. Så da jeg på veien ut av South Carolina oppdaget et skilt med Abbott peach farm var det bare å vrenge av veien og kjøpe.

Skuffelsen var enorm. Ferskenen var hard som et eple og hysterisk syrlig. Sånn at hele meg snurpet seg. Men jeg hadde vært så oppsatt på fersken at jeg bare måtte spise den opp.

Så begynte den virkelige moroa. Leppene svei som besatt og begynte plutselig å hovne opp. Så begynte ansiktet og halsen å klø, og jeg ble mer og mer rød. Det ble vanskelig både å svelge og å puste. Panikk! Jeg vil ikke dø her ute på veien! Selvfølgelig befant vi oss også in the middle of nowhere. Hvor er nærmeste sykehus? Og hvor pokker var allergitablettene som jeg tok med sånn for sikkerhets skyld? Ingen av oss har noen allergier, annet enn muligens litt pollen. Dette hadde jeg aldri opplevd før. Vi stoppet på en bensinstasjon som heldigvis hadde allergitabletter, og jeg tok en aldri så liten overdose av dem. Sakte men sikkert stoppet den verste kløingen og svien, men jeg ble jo djevelsk trøtt isteden.

Etter et par timer var jeg meg selv igjen, men dette var en guffen opplevelse. Jeg har aldri reagert på fersken før, så det spørs om de ikke var godt nok vasket og at jeg reagerte på noe som var sprøytet på. Men resten av familien fikk ikke denne voldsomme reaksjonen. En ting er sikkert, det blir ikke mer fersken for meg på denne turen!


Vakker, rød og hoven.. Og jeg har brutt en aldri så liten barriere ved å vise mitt slitne, gamle tryne..

#sommer #ferie #roadtrip #usa #allergisjokk

Vakre South Carolina

Etter 6 dager i South Carolina er vi nå på plass i Tennessee. Noe av tiden i South Carolina er jo allerede dokumentert, som Myrtle Beach og overnattingen i Charleston.

Det ble mange fine opplevelser på vakre plasser disse dagene. Det gjorde godt for hjerte og sjel å komme tilbake til denne staten som en gang var hjemme. En stat som fortsatt betyr mye for meg, og sannsynligvis alltid vil ligge spesielt nær mitt hjerte. En god nummer to etter Texas. Og jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med den. De sørligste delene er spesielt vakre, og jeg håper definitivt å kunne komme tilbake hit en dag, gjerne med bedre tid. Nå ble alt gjort i ekspressfart for å rekke over alt.

På veien fra Myrtle Beach stoppet vi først i frodige Brookgreen gardens i Murrels Inlet. Dette er en stor park med skulpturer og frodige trær og blomster.

Derfra kjørte vi tvers over veien til Huntington Beach State Park med en vakker park og restene av et gammelt herskapskurs kalt Atalaya castle. Dette var vinterhjemmet til kunstnerparet Huntington som også sto bak Brookgreen gardens. Dette er også en helt fantastisk plass!

Derfra gikk turen til Charleston hvor vi var i to dager. Jeg falt for denne byen for 14 år siden, og den er om mulig enda finere nå. Det finnes ikke nok superlativer for å beskrive denne ubeskrivelig vakre og vennlige plassen. Et besøk hit anbefales på det sterkeste!

Dette er bare noen av de fine plassene i denne byen. Det kryr av vakre gater og hus overalt. Ufattelig fint!

Fra Charleston tok vi også turen til en av de mest kjente plantasjene i USA, Boone Hall. Også en av mine favorittplasser. Om du har sett Nord og Sør og/eller the Notebook kjenner du kanskje igjen denne plantasjen.

En helt fantastisk alley av trær med spansk mose fører opp til selve plantasjen.

Hele dette området er utrolig fint, og det er også fortsatt plantasjedrift her. Innsiden av huset er også imponerende, men der er det ikke lov å ta bilder. Man kan bare ikke reise til Charleston uten å besøke Boone Hall.

Etter et par dager i Charleston kjørte vi halvannen time sørover til Beaufort, SC. En koselig liten by langs kysten. Her hadde jeg ikke vært før, og vi tok turen fordi jeg har hørt mye fint om Hunting Island State Park som ligger rett ved denne byen. Her finnes det et gammelt fyr og en helt naturlig strand. Og det var virkelig fint. Jeg falt pladask, og skulle gjerne ha brukt mer tid her.

Det blir mye bilder dette, men South Carolina er virkelig vakkert! Den aller vakreste staten for meg. Og spesielt i denne sørligste delen.

Vi tok forøvrig også en liten avstikker til Savannah, Georgia på mandag. Det ligger kun litt over en times kjøring fra Beaufort. Små stater akkurat her, så man rekker over mye. Savannah er også en by jeg aldri har vært i før, men som jeg lenge har ønsket å se. Vi hadde bare et par timer, og tok rett og slett sykkeltaxi rundt til de fineste og mest kjente plassene. Guiden fortalte meg at Savannah blir sett på som Charlestons "dirty sister", ikke like pen og ordentlig som sin søsterby. Og det kan jeg nok si meg enig i. Jeg syntes den var litt blanding av New Orleans og South Carolina, med litt britiske innslag innimellom. Fin på en annen måte. Her var høydepunktet for oss Forrest Gump-fans å se plassen han satt på benken med sin boks sjokolade.

Og som en liten fotnote til akkurat det: mange av scenene i denne filmen er spilt inn i Beaufort/Hunting Island-området, som for eksempel Vietnam-scenene.

Vi avsluttet tiden i South Carolina med en overnatting i hovedstaden Columbia og et besøk i byen Norway. Ja, det finnes et Norway i South Carolina. Festlig greie. En liten by hvor vi ble mottatt med åpne armer. Enn så liten denne byen er fortjener den alikevel sitt eget innlegg.

South Carolina har i alle fall levert disse dagene, og det var med en viss vemod jeg dro derfra. Men nye eventyr venter, og ikke minst kaller mitt kjære Texas og familien min der i det fjerne..

Vakre, søte og vennlige South Carolina. Det har vært en fornøyelse å se deg igjen, og jeg husker akkurat hvorfor jeg umiddelbart følte meg hjemme her den gang da. Du vil alltid være en del av meg. Takk for minnene, både gamle og nye!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #southcarolina #georgia #eventyr #opplevelser

The ghost of you

Søndag var vi i Charleston og tittet på den første ubåten som ble brukt i krig, allerede under borgerkrigen faktisk. The Hunley heter den, og ble funnet utenfor kysten av South Carolina for noen år siden. Den ble funnet med mannskapet ombord, og frem til de ble begravet i 2004 var også kistene deres på dette stedet. Den gangen sto civil war re-enactors æresvakt ved kistene, og dette var jeg med på i 2003. I full sørstatskvinnedrakt.

Den gang følte jeg spøkelsene fra besetningen. Det var noe uhyggelig og samtidig ærefullt over hele settingen. Jeg har dette dårlige bildet på mobilen min fra den gangen, mest på grunn av det som enten er en orb eller mest sannsynlig rusk på linsen..

Dette er forresten the Hunley. Bitteliten og trang, og besetningen måtte sveive på noen greier for å komme seg fremover. Helt utrolig og fascinerende egentlig. Verdt å se om du noen gang er i Charleston.

På søndag følte jeg spøkelsene fra tiden min her. Og mest av alt et helt spesielt. En ung, blond bamse av en fotballspiller. Joshua. Så snill og god. Vi hadde en spesiell kontakt, han og jeg. Han var noen år yngre enn meg, bare tenåring den gangen. Men han var vis utover sine år. Denne spesielle helgen i Charleston, sommeren 2003, hang vi sammen vi to. Det er mulig han plukket opp at jeg hadde det litt vanskelig i forhold til ham jeg egentlig var der med. Eller kanskje han bare syntes det var spennende at jeg var norsk. I alle fall fant vi hverandre på et eller annet plan den helgen. Jeg husker fortsatt så godt hvordan vi satt på pauserommet og snakket. Om alt mellom himmel og jord. Aller mest husker jeg den ungdommelige iveren hans da han snakket om fremtiden. Det lyste av ham da han snakket om å bli med i marinen. Han ville reise ut i verden. Han ville oppleve og se. Han håpte å bli stasjonert i Europa. Han var full av drømmer. Og full av godhet.

Våre veier skiltes etter den helgen, annet enn noen få telefonsamtaler. Noen måneder senere var han i marinen. Og han fikk drømmen oppfylt. Han fikk reise ut i verden. Til Irak. Dit og ikke lenger. I mars 2005 kom han hjem til South Carolina i en kiste, bare 20 år gammel. Så brutal er verden. En ung, flott gutt med hele livet foran seg. Full av drømmer. Revet vekk i et fremmed land.

Selv om jeg bare kjente ham en kort stund, gjorde denne gutten et sterkt inntrykk på meg. Han krøp inn i hjertet mitt og ble der. Han var akkurat det jeg trengte den helgen i Charleston. Fine Josh. Snille, gode eventyrlystne Josh med de beste bamseklemmene. Den eneste jeg fortsatt savner etter tiden min her. Den eneste jeg hadde hatt lyst å møte igjen. Siden vi befant oss i området han var fra i morges, kjørte vi innom gravstedet han ligger på. Jeg gikk ikke lenger enn til gjerdet, men det var nok. Jeg skulle så mye heller sittet sammen med ham igjen. Klemt ham en gang til. Evigunge Josh. Han som ofret livet for landet sitt. Takk for den korte tiden du var i livet mitt.

#sommer #ferie #roadtrip #usa #southcarolina #minner #nostalgi #savn

Godt man ikke visste..

Da har vi beveget oss vekk fra Charleston og Red Roof Inn. Jeg leser som oftest anmeldelser av hoteller før vi sjekker inn, men i tilfellet Red Roof gjorde jeg for en gangs skyld ikke det. Og det var kanskje like greit. For dette er hva jeg datt over om helgens oppholdssted.

Og dette syntes mannen var helt OK! Her bodde vi i to dager med tre barn. Aldri mer!

 

I dag bestemte jeg hotell, og selv om det verken er luksushotell eller dyrt er det helt OK, og i et helt annet område. Vel og merke også en annen by. Vi har beveget oss enda lenger sørover, til Beaufort. Og her er altså rommet rent og fint, og det har kaffemaskin! To dager uten kaffe holder for meg!

Utsiden er også fin, ved elv/marsh og med spansk mose på trærne. South Carolina på sitt beste. Stille og rolig, bare med lyden av aircondition og gresshopper. Ingen skumle mennesker å se.

Beaufort er forøvrig en liten perle. En koselig sørstatsby ikke langt fra Hunting Island State Park, som forøvrig skal utforskes i morgen. Vi kjørte utover bare for å titte i kveld, og kom over tidenes herligste restaurant med nydelig southern food, laidback atmosfære og fullstendig tapetsert med dollarsedler. Her tilbragte vi kvelden i livlig prat med familien på nabobordet. Roadtripliv på sitt beste! Og vi måtte selvfølgelig ofre en dollar vi også..

#sommer #ferie #reise #roadtrip #usa #southcarolina

Vi lever farlig

I skrivende stund er det 6 dager siden vi ankom USA. Det er helt utrolig å tenke på hvor mye vi har opplevd på så få dager. Det har vært helt fantastisk. Helt til i går kveld da vi ankom Charleston. Frem til da gikk alt etter planen. Eneste skår i ferien til da var småkrangling, noe som tross alt var forventet. Sånn er livet med flere barn enkelt og greit. Men når det er sagt så er barna våre suverene å reise med. Er med på det meste og er ekstremt tålmodige samme hvor langt vi reiser og hvor varmt det er. 

Men det kan ikke være glansbilde hele tiden, og i går raste det altså litt. Mest for meg. For siden vi tross alt er på roadtrip og ikke har visst når vi ville være hvor, hadde vi selvfølgelig ikke bestilt hotell i Charleston. Og vi ankom fredag kveld. Helg der altså. Og det er ikke få turister som kommer hit heller. Så vi kjørte fra hotell til hotell, som Josef og Maria. Og akkurat som dem opplevde vi at alt var fullt. Vi prøvde Charleston. Vi prøvde forstaden Mount Pleasant. Ingen ledige rom. Vi ble anbefalt å prøve North Charleston, og satte GPSen på et Country Inn der. Vel fremme der ser mannen et Red Roof Inn på baksiden av Country Inn. Og blir besatt av å kjøre dit først. Her kan vi spare penger. Jeg protesterer, for sånne plasser liker jeg ikke. Gi meg Country Inn! For dere som ikke kjenner til sånn overnattingssteder i USA, så er det en viss forskjell på standard her. Country Inn er helt OK. Litt sånn middelklasse kanskje. Red Roof Inn er, vel, et motell at best. Klientellet er litt så som så, akkurat som standarden. Dårlig med barnefamilier og sånt. Bates Motel comes to mind..

Men mannen gikk nå inn for å sjekke pris. For han mener nemlig at standarden på sånne motell er helt grei. Det varte og det rakk mens vi andre satt i bilen utenfor og tittet på de andre gjestene. Her passer vi ikke inn. Og så kommer mannen stolt og fornøyd ut, for han har fått en suite! En suite faktisk! Det er veldig vanlig å kalle ordinære rom for suite her altså. Og jeg sprekker. Virkelig sprekker. Mannen går og ser på "suiten", og kommer tilbake og sier at rommet er kjempefint. Og dessuten er der ingen rom å oppdrive andre plasser heller, sånn ifølge ham. Og han har jo selvfølgelig betalt også, så vi kan jo ikke bare dra. Så jeg blir motvillig med opp på den kjempefine "suiten".

Så går jeg utenfor og gråter litt..

Her er det rett og slett bare et lyspunkt; det er nært Denny's (Country Inn er selvfølgelig nærmere). Men etter å ha spist frokost der i dag kan jeg konstantere at det ikke var noe lyspunkt likevel..

Mannen er selvfølgelig fortsatt fornøyd. Der er jo et supert rom, og det lukter rent. Ja, selvfølgelig. Renholdet her består sannsynligvis i å spraye godlukt inn i rommet. For å si det sånn, jeg brukte en time før jeg i det hele tatt satte meg i senga. Og jeg måtte på Walmart og kjøpe flipflops for å kunne gå på gulvet her. Det føles ikke mye rent. Og når det er svarte flekker på sengetøyet og en tannpirker bak døra til badet.. Vel.. Dessuten hyler doen når vi trekker ned. Og her er ingen kaffemaskin! Skrekk og gru! Men safe er her. Og det trengs nok i et sånt nabolag..

Og utsiden er en historie for seg selv den også..

Og North Charleston er IKKE Charleston. Det er ghettoen til Charleston. Nå er ikke vi overklasse akkurat, men vi skiller oss ekstremt ut her. Her er det mye rart. Som mannen sa da vi var på jakt etter en bensinstasjon med do tidligere i kveld og bare fant thug og drugdealer-plasser, og ikke minst da det plutselig var en benløs mann i rullestol midt i bilveien: det er fint å se livets skyggeside også. Og det har vi jaggu sett mer enn nok av det siste døgnet. Kontrasten til vakre Charleston sentrum er enorm.

Det skal bli en sann glede å forlate dette rommet i morgen. Jeg kommer IKKE tilbake! Forhåpentligvis til Charleston, men ikke til denne nordlige delen. For Charleston er akkurat som jeg husket, en av de vakreste byene i verden. Så lenge du styrer unna Red Roof Inn..

Og forresten, mannen er tilgitt. I alle fall tildels. Litt på prøvetid kanskje. Vi får se hva som skjer ved neste overnatting..

Vil dere se de fine bildene fra Charleston og turen vår ellers? Følg meg på Facebook eller Instagram.

 

#sommer #ferie #reise #roadtrip #usa #southcarolina #charleston #fail #feriekrøll

Paradiset som ble gjengby

Nok en morgen i Myrtle Beach. Det har vært mange av dem før. Da det var hjemme. Og trygt. Nå sitter jeg på et hotellrom, og kan dessverre ikke si at jeg føler meg trygg i denne byen. For 14 år siden var dette en fin by å være i. Et turiststed, ja. Men det var stort sett ikke der jeg oppholdt meg. En turistby er det fortsatt. I enda større grad. Flere svære hoteller har kommet opp langs stranden. Den er snart helt dekket. Og fornøyelsesparker har kommet til. Og nå, mens vi har vært her, har de satt opp barrikader langs strandpromenaden. På grunn av gjentatte skytinger i området. Gjenger og narkotikaoppgjør har tatt over der det verste før var fulle ungdommer. Det er trist. Og fattigdommen er ekstremt synlig rundt omkring. Byen jeg var så glad i, og forsåvidt fortsatt er glad i, har store problemer. Det gjør meg dessverre ingenting å dra herfra, men det har også vært godt å være her. Jeg har alltid lengtet tilbake. Nå har jeg avslutningen min. 

Gårsdagen gikk med til å kjøre rundt til alle plasser jeg husker så godt. Vi hadde en del regn, så da var det en grei ting å gjøre.

Vi spiste lunsj på stranden:




Vi besøkte mitt gamle nabolag, som forøvrig var finere enn jeg husket. Greit med positive overraskelser også.


Vi dro til flyplassen jeg oppholdt meg en del på:


Og vi kjørte innom vakre Conway, hvor jeg gjerne skulle ha gått litt rundt. Men en biltur gjennom er bedre enn ingenting.




Dagen ble avsluttet med en tur rundt Broadway at the Beach, en plass jeg har gått mye. Og her var det også akkurat så fint som jeg husket, selv om mye nytt har kommet til også der. En fin avslutning.




Nå blir der frokost og en liten rusletur langs stranden før vi kjører videre til vakre Charleston. Mange fine stopp på veien også. To much to do, to little time..

#sommer #ferie #reise #roadtrip #usa #southcarolina #myrtlebeach #nostalgi

Hello Myrtle, I'm back!

God morgen fra sørstatene og fra vakre South Carolina! Jeg kan fortsatt ikke fatte at jeg er tilbake her. Det er rart og fint på en gang.

Gårsdagen gikk med til ca. 5 timers kjøring over to State lines. Først fra Virginia til North Carolina.


Her stoppet vi et par timer i vakre Wilmington som ligger ved Cape Fear River. Husker dere Cape Fear mon tro? I alle fall en fin plass å stoppe for en liten stund.






Jeg har en forkjærlighet for sånne små, amerikanske byer. Sånne med "historic downtowns". Og ikke minst, her i sørstatene, jeg elsker de koslige "Southern houses". Sånne flotte hus med søyler og veranda med gyngestol. Min gamle drøm var et sånt et. Her i området faktisk.


Og her i området er akkurat her. I går ettermiddag krysset vi grensen til South Carolina og kjørte inn i Myrtle Beach. 14 år etter jeg dro herfra. Det var nesten litt overvelde å se skiltene.


En gang hjemme, nå tilbake som turist. Det er både kjent og fremmed på samme tid. Tilhørigheten er der enda. Jeg får nesten tårer i øynene av å høre folk snakke med "southern twang". Hyggeligheten og høfligheten. Så mye er forandret, både her og i meg. Men noen ting er fortsatt det samme. Det er virkelig godt å være her. Ringen er sluttet.

Nå nyter jeg en stille kaffestund før disse begynner å våkne. Disse som er her fordi jeg dro.


Det føles riktig det også. No regrets. Livet mitt er bedre fordi jeg forlot det som var her. Fordi jeg lot det gå. Jeg ville ikke ha byttet bort disse for alt i verden. Og i dag skal jeg ta dem med rundt på alle de plassene som en gang betydde så mye for meg.

#sommer #ferie #reise #usa #roadtrip #northcarolina #wilmington #southcarolina #myrrlebeach #nostalgi

Near presidential encounters



Dag 2 i Washington DC var minst like imponerende som den første. Vi begynte med en metro/taxi-tur til det hvite hus hvor mannen byttet patch med en Secret Service-vakt. Moro for gutta.. Og moro for alle at da vi gikk nedover fra det hvite hus var det plutselig masse sirener før hele kortesjen til presidenten kjørte forbi. Mor selv ble så forfjamset at alt jeg klarte å ta bilde av i farten var en parkeringsplass. Så bar det nok en gang i taxi opp til the Capitol building. Store avstander, og føttene våre orket ikke mer. Vi spiste lunsj i the Capitol, og sånt gjør man ikke hver dag. Gøy å ha på repertoaret det. Hadde vi hatt mer tid ville jeg nok sett mer av innsiden, men vi nøyde oss med utsiden. Både dette bygget og Supreme Court over gaten er vakre og imponerende bygg, og sånne finnes det mange av i Washington. Jeg er rett og slett litt forelsket..






Jeg kunne virkelig pøst på med bilder her. Det er så vakkert! Må oppleves! Og mens vi var her kom også visepresidenten..


When in Washington altså..

Etter dette hoppet vi i nok en taxi og hentet bilen vår på hotellet. Vi orket rett og slett ikke å gå til metroen. Men den er suveren, og fortjener et bilde her den også.


Fra hotellet gikk turen gjennom ambassadestrøket, hvor vi fikk sett den norske ambassaden.


Utrolig mange fine nabolag i denne byen forøvrig. Og så Washington National Cathedral da! Herregud! For et bygg!








Vi avsluttet oppholdet i Washington DC med et besøk på Arlington National Cemetary og en svipp innom Pentagon.



Og så startet moroa med roadtrip. Vi kjørte kun et par timer ut av hovedstaden i går, og befinner oss i skrivende stund på et hotellrom i Petersburg, VA. Med de høyeste sengene jeg har sett og såre føtter..


Nå skal vi få oss litt frokost på Denny's, en favoritt for barna. Så går ferden gjennom North Carolina og til min gamle hjemby Myrtle Beach i South Carolina. 5 timer unna. 14 år senere.. Det kribler i magen!!!
 

#sommer #ferie #roadtrip #usa #washingtondc #arlington #virginia

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits