Småbarnsmor, vis meg din veske!

Det er vel ikke unormalt at det finnes både det ene og det andre i en småbarnsmors veske. Ja, kanskje i enhver kvinnes veske egentlig. Man sier jo gjerne at kvinner har hele livet sitt i vesken. Mine vesker har vært mer eller mindre kaotiske helt siden eldstemann kom til verden. Og jo større veske, jo større kaos.

Nå som minstemann nærmer seg fire år, har jeg plutselig litt mer "veskefrihet". Stellevesker er en saga blott, og jeg trenger ikke lenger å dra på store vesker med mye plass. Likevel finner jeg til tider mye rart nedi der.

Dette er vesken jeg sverger til om dagen. Akkurat passe nett og liten. Forøvrig en Coach veske om noen skulle lure. Jeg har ikke brukt den lenge nok til at det er komplett kaos innvendig enda, men det kommer nok. Innholdet i den nå er stort sett bare det nødvendigste plukket fra andre, veldig rotete vesker. Men noen rariteter finnes da.

Dette er altså mine ytterste nødvendigheter, eller livet mitt om du vil.

  • Kleenex.
  • Litt tørkerull (siden jeg ikke fant Kleenexen på bunnen av veska).
  • En ziplock bag med nesespray og små tuber fuktighetskrem. Alltid greit å ha med seg på flytur. Nå har jeg ikke vært ute og fløyet siden vi kom hjem fra USA i juli, og da var ikke denne veska i bruk engang. Men man vet da aldri når man plutselig får bruk for det..
  • En ziplock bag med tabletter. Alltid lurt å ha i veska (eller muligens ikke når man har små, klåfingra barn). Mine barn har heldigvis ikke vært klåfingra på sånt, så jeg kan oppbevare det litt sånn enkelt istedenfor å putte en svær boks nedi veska. Sjeldent jeg trenger dem, men greit å ha..
  • Solbriller i beskyttelsespose.
  • Ørepropper til iPhonen. Blir vel og merke aldri brukt, men kanskje vil jeg en dag overdøve barnas masing med litt musikk på øret..
  • Antibac! Alltid antibac!
  • Lipgloss. Brukes egentlig stort sett aldri, men jeg kan jo plutselig få bruk for den også. Og det er jo sånt man bare må ha i en veske.
  • Reisesyketabletter. Fordi jeg kjøpte dem en gang. Og fordi man aldri vet hva som kan skje. Også hadde den praktisk veskestørrelse da.
  • Tyggis. Det må man ha!
  • Neglefil. Man vet aldri når uhellet er ute.
  • En boks tabletter mot diarè. Ja. Altså. Denne er nesten litt flau. Det er ikke noe som brukes ofte altså. Helt sant. Men om magen skulle begynne å trøble når du er utenfor husets fire vegger så er denne boksen en liten trygghet. Kommer det en skikkelig magesjau derimot, så tror jeg ikke denne boksen hjelper en dritt. Bokstavlig talt.
  • En eske smurf. Bestikkelse til minstemann.
  • En boks icebreakers. Når du trenger noe å putte i munnen som i tillegg gir frisk pust. I tillegg smaker disse deilig kanel.
  • Et nesten tomt brett med halspastiller.
  • En liten militærfigur. Alle trenger vel en sånn i livet sitt.
  • En pose med knekkebrød. Kjekt å ha når sulten tar overhånd.
  • Og selvfølgelig. Prikken over i'en. Redningen hvis du glemmer mobilen din hjemme. En lekemobil!

 

Og nå som jeg har vist deg min, så lurer jeg selvfølgelig veldig på hva du har i din veske. Noen som vil dele med meg?

#hverdagsliv #veske #innhold #mammalivet #kvinneliv #småbarnsmamma

Hvor er Mannen?

Spenningen stiger nå nok en gang i Romsdalen. Igjen er det bevegelser i Mannen. Eller i Veslemannen for å være helt korrekt. Hele Norge venter ikke i spenning. Hjelper vanningen av fjellet? Raser det før kulden setter inn?

Jeg følger også med. Litt. Ras er jo spennende saker. Og bare så det er sagt, jeg føler med dem som bor i området og blir evakuert gang på gang. Jeg håper de snart kan slippe å leve med denne usikkerheten mer.

En annen grunn til at jeg følger med er rett og slett fordi jeg håper at jeg snart skal skjønne nøyaktig hvor denne Mannen er. Helt siden jeg var liten har jeg kjørt forbi dette fjellpartiet opptil flere ganger i året. De siste årene har jeg fulgt med langs denne strekningen med interesse og nysgjerrighet. Sist for bare halvannen uke siden, rett etter en runde med evakuering og vanning. Og samme hvor mye jeg følger med er jeg fortsatt like usikker på hvor Mannen er. Kanskje må den bli borte for at jeg skal finne ut av det?

For er den her?

Eller kanskje her?

Eller hva med her?

Eller her hvor de i bilen foran oss hang ut av vindu og soltak, pekte og tok bilder?

Egentlig aner det meg at jeg fortsatt ikke har klart å ta et bilde av Mannen. Sannsynligvis er dette et av disse spørsmålene jeg skal lure på resten av livet.

Hvor er Mannen og faller han i dag, neste år eller kanskje aldri?

#mannen #fjell #ras #nyheter #saktenyheter #ulvulv

Veiskille

Noen ganger i livet står man overfor veiskiller. Viktige veiskiller. Store veiskiller. Noen er positive. Vinn - vinn. Andre er vanskeligere og kan føles som tap - tap. Veiskillet blir uoverkommelig. Selv om det kanskje bare er to veier, blir det umulig å velge. Det er for vanskelig. For tøft. Ingen kan hjelpe deg, du står i det alene. Du skriver lister for og imot. Du gråter dine modige tårer. Du håper at et mirakel skal skje, at andre krefter skal ta valget for deg. Men ingenting hjelper. Situasjonen er fortsatt like fortvilende. Altoppslukende. Du er ensom. Alene. Redd. Vettskremt. For alt hviler på dine skuldre. Og uansett hvilket valg du tar vil det påvirke ikke bare din egen fremtid, men også andres. Mest av alt barna dine. Du må kanskje ta et valg som strider fullstendig mot dine prinsipper. Hvilken vei vil være den beste å ta? Hvilken vei skader minst? Du analyserer til hodet eksploderer, uten å bli noe klokere. Til slutt må du bare velge en vei. Du lukker øynene og hopper i det, og håper at du vil lande relativt mykt. Er du heldig har du valgt den veien du vil angre minst på. Om du velger "feil" derimot..

It's a jungle out there..

Foto: Edward Burtynsky

#veiskille #valg #livsvalg #dilemma #kaos #dypetanker

I AM THE FACE

Oktober er ikke bare måneden for rosa sløyfer. Det er også måneden for rosa og blå. Dessverre drukner dette litt i alt det rosa. For det er en like viktig sak. Rosa og blå sløyfe handler om å miste barn i svangerskapet, under eller etter fødselen. Noe som akkurat som brystkreft rammer mange kvinner. Eller mange par blir vel mer riktig i denne sammenhengen. Uansett, det rammer mange. 1 av 4 kvinner opplever dette i løpet av livet. Og uansett når det måtte ramme, tidlig eller sent i svangeskapet eller under/etter fødsel er det en enorm sorg. Og ofte en ensom sorg. Det kan være vanskelig å dele. Vanskelig å snakke om. Og ofte vanskelig for dem som ikke har opplevd det å forstå.

Jeg er en av disse fire. Jeg har mistet ni høyt ønskede barn på ulike punkter av svangerskapet. Og jeg var en av dem som ikke snakket om det da vi sto midt oppe i det. Jeg bar sorgen og kampen alene. Jeg var redd for å bli sett på som stakkarslig. For å bli stigmatisert. For å bli sett på som svak. Det høres egentlig tåpelig ut, men sånn var det den gangen. Få visste hva vi gikk gjennom, og den dag i dag er det kun vi som kjenner hele historien. Først etter at vi endelig fikk minstemann turte jeg litt etter litt og åpne meg om det vi hadde vært gjennom.

Da vi sto midt i det hadde jeg alltid en drøm om å kunne være åpen om dette. Jeg ønsket å sette ansikt på denne sorgen som rammer så mange. Delvis for å hedre de barna vi mistet. Selv om de kun levde i magen min, så betydde de noe. Og mest av alt i håp om å kunne hjelpe andre som går gjennom dette.

Jeg skrev litt av vår historie her på bloggen i sommer, og forrige helg kom drømmen enda et steg lenger da historien min ble publisert av Kvinneguiden. Jeg er så glad og stolt over at de ville dele teksten min, selv om det er litt småskummelt også. Jeg håper den når mange, og er enormt takknemlig og rørt over de tilbakemeldingene jeg har fått i etterkant.

I dag, 15. oktober er minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl 19.00.

Hos oss tennes det lys både på gravlunden og hjemme i kveld, og de små vi aldri fikk møte er ekstra tilstede i hjertet.

Dagens oppfordring fra meg til deg er å bli med og tenne lys, og om du har lyst og mulighet, gi en liten (eller stor) slant til Landsforeningen uventet barnedød og støtt forskning på barnedød.

Om du vil lese historien vår på Kvinneguiden så finner du den her.

Og du, følg meg gjerne på Facebook.

#minnedag #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #dødfødsel #spedbarnsdød #1av4 #pregnancyandinfantlossawereness #waveoflight #waveoflight2017

Jeg blottlegger meg

I dag er Verdensdagen for psykisk helse. En dag mange kanskje ikke har hørt om, og sånn helt ærlig har jeg strengt tatt ikke noe forhold til den selv. Men psykisk helse er for all del et viktig tema. Det angår oss alle. Noen har en tyngre bør enn andre, mange sliter. Det er ofte vanskelig å få forståelse, om man i det hele tatt tør å åpne seg.

Jeg har skrevet litt om dette, og de siste dagene vurdert frem og tilbake om jeg skal dele det nå eller ikke. Jeg har kommet frem til at dette ikke er tidspunktet. Det er litt for personlig, og jeg har allerede blottlagt meg veldig mye de siste dagene. Så selv om teksten hadde vært mest passende akkurat i dag, får den vente en stund til.

Isteden dveler jeg litt over årets tema for denne dagen. "Noe å glede seg over". For selv om det er vanskelig når man er i de mørkeste daler, så finnes det alltid noe å glede seg over. Lite eller stort. Det gjelder bare å klare og se det.

Hva gleder du deg over?

#psykiskhelse #glede

Siste dagen

Tida går alltid så alt for fort, mest av alt når vi er i min kjære hjemby. Nå er plutselig siste dagen for denne gang her, og jeg kjenner det som en klump i magen og en klo om hjertet. I morgen går ferden atter en gang østover, og jeg må vente helt til påske før jeg kommer tilbake hit hvor hjertet hører til. Akkurat nå føles det uendelig lenge ut.

Aller helst vil jeg klore meg fast her. Bli igjen. I alle fall litt til. Men livet og hverdagen venter der østpå. Og jeg må henge med..

Høstferien ble ikke helt som planlagt. For selvfølgelig ble det mer sykdom. Nesten 3 dager forsvant i gutter med feber og hjemmesitting. Selvfølgelig også de beste dagene værmessig. Det måtte jo skje. Flaks er et ukjent fenomen i familien vår. Eller, det kunne jo vært mye verre. Tre dager er tross alt ikke all verden, men der og da føles det sånn. Vi rakk ikke alt denne gangen heller, men fikk i alle fall nyte den vakre byen min litt. Og vi fikk tid sammen med flere nære og kjære, ikke dårlig bare det.

Nå gjelder det bare å snuse inn så mye frisk, deilig sunnmørsluft som mulig. Nok til å leve på de neste fem og en halv månedene. Måtte den tiden gå like fort som tiden her oppe..

#høstferie #byenmin #ålesund

Her er du så nær

Det har gått 16 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Da opplevde jeg for første gang hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og syntes selvfølgelig det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men i 2001 fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Det var året da kreften tok fra meg min første kjærlighet og mest trofaste venn. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blant oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde, og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen, sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natten med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg da mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe heroisk mot kreften. Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang, hørte jeg ham forbanne situasjonen. Han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham. Verden mistet et fantastisk menneske.

Men jeg var likevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker enda på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Når jeg er her oppe kjenner jeg at han er så nær. Innimellom tror jeg nesten at jeg ser ham. Vil springe etter og rope på ham. Men så er det jo ikke ham. Og savnet setter seg om hjertet. Alle minnene strømmer på. Fra første gang jeg så ham til den siste. Den eneste, dumme gangen jeg ikke snudde meg. For jeg gjorde det til en vane etter han ble syk, å alltid se etter ham når vi hadde møttes. Helt til han var ute av syne. Bare den aller siste gangen gjorde jeg ikke det. Da bare gikk jeg uten å snu meg. Det var for vondt å se at han hadde det vondt. Jeg har alltid angret.

Det har gått mange år nå, men han er alltid med meg. Mest av alt her i byen vår. Gatene våre. Her som alle minnene bor. Som jeg skulle ønske han var her. At vi kunne møtes over en kaffe som før. Prate som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Fulgt hverandres veier gjennom livet. Men sånn ble det ikke. Så urettferdig er livet. Det klokeste hodet, den vennligste stemmen og det snilleste hjertet har vært stille lenge nå. Tilbake står minnene og en stein med navn og dato. Ditt navn, så inderlig kjært. Fortsatt så savnet.

Den eneste plassen jeg fortsatt kan besøke deg på. Så fredelig og så vakkert, akkurat som deg.

#minner #nostalgi #savn #kreft #fuckcancer

Asker - Ålesund (nesten) minutt for minutt

Jammen viste det seg at jeg ikke trengte å stresse over den lange bilturen til hjembyen denne gangen heller. Det gikk som vanlig over all forventning, relativt knirkefritt og radig. Jeg er så stolt over de flinke barna vi har i baksetet, de er rå på reising! I dag satt to av dem pal helt fra Asker til Åndalsnes, og en av dem var minstemann på tre år. Det er langt det! Imponert! 56,5 mil på 7 timer og 42 minutter, inkludert et spisestopp er helt innenfor. Jeg har rett og slett tatt og oppsummert turen litt, sånn fortoner det seg altså når vår familie på fem stabler oss i bilen og kjører avgårde på høstferie.

04:30 Vekkerklokken ringer brutalt sånn ca. rett etter at jeg endelig har sovnet. Jeg forbanner hele høstferien og vurderer et sekund å avlyse hele greia før jeg velter meg ut av senga og snubler inn i dusjen. Dette er alt for tidlig!

05:00 Tre trøtte barn vekkes, minsten nekter å våkne og kles på i søvne.

05:45 Alt er pakket i bilen av en småstresset mann, reisesjefen (undertegnede) har sett til at alt er som det skal hjemme og vi kjører avgårde i mørket. Halleluja, vi klarer å slå rushtrafikken inn mot Oslo!

06:03 B-mennesket er grisetrøtt!

06:39 De første strimene av dagslys viser seg ved Minnesund.

06:48 Dagslys ved Espa i Hedmark.

07:06 Idylliske landskap farer forbi bilvinduet. (Ottestad, Hedmark)

07:30 Mor purker i passasjersetet..

08:10 Etter en stund inn og ut av bevissthet våkner jeg av knuffing mellom de to store i baksetet. Noen tar mer plass enn de skal mens de sover. Panikken for at lillebror skal våkne setter inn.

08:20 Å nei, minsten våkner!!!

08:21 Fårikål! (Fåvang, Oppland)

08:22 Første spørsmål om hvor langt det er igjen fra baksetet

08:28 Puh, minsten er i alle fall blid!

08:34 Ministopp ved bensinstasjon på Ringebu, sultne barn får boller

08:36 Sulten mor får også en bolle, men den ser rimelig tvilsom ut. Puttes tilbake i posen etter en bit..

09:05 "Hvor lenge er det igjen nå da?"

09:20 Alle er sultne og mor begynner desperat å google etter bra frokostplasser i nærheten. Vi har alltid stoppet på Frich's Kafeteria på Dombås for spise/tisse/lekepause, men fikk nok forrige tur da vi betalte alt for mange hundrelapper for noen brødblingser fra dagen før. Da hjelper det ikke at de har et bra lekerom..

09:40 Fars teite kjørehumor våkner til liv. Til barnas store fornøyelse og mors gremmelse ruller han ned vinduene og roper til veiarbeidere langs veien. Hjelpes!

09:42 Vi finner de første antydninger til sol på Dovre. Den har vi ikke sett mye til i det siste!

09:45 Far vinker til møtende bilister. Barna har latterkrampe i baksetet, mor prøver å grave seg gjennom bilgulvet.

09:47 Proviantering av drikke på Kiwi Dombås. Nei Frich's, dere får ikke pengene våre mer!

09:55 Endelig står det Ålesund på skiltene!

10:17 Det er trangt om plassen, beina begynner å verke.

10:20 Sol! (Lesjaskog, Oppland)

10:25 Rumpa verker!

10:27 Å nei! Minsten begynner å bli urolig, de to store begynner å irritere hverandre.

10:39 Endelig i riktig fylke!!! (Verma, Møre og Romsdal)

10:45 Mor prøver desperat å få av plasten rundt kjærligheten til minstemann (klubbe for dere som snakker riktig dialekt). Hva er dette? Barnesikring? Storebror fikser biffen. Voksensikring altså!

10:58 Å nei, bobiler.. For dere som ikke har kjørt denne veien, bobiler nedover Romsdalen betyr saaakte fart.

11:00 Forbikjøring unnagjort. Mor nyter utsikten. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt denne veien, men jeg blir alltid like imponert over fjellveggene.

11:10 Mektige Trollveggen. Endelig skal vi spise! Nei vent, caféen her er visst stengt for sesongen..

11:20 Etter en liten rundtur i Åndalsnes finner vi en perle av en spiseplass inne på et kjøpesenter. Nydelig hjemmelaget mat, utsikt over elva, hyggelig betjening og klatrevegg for barna rett utenfor. Dombås, gå og vugg! Spiseriet Soltinn, vi kommer tilbake!

12:05 Tilbake i bilen, Ålesund neste!

12:09 Pokker, det er vakkert! (Veblungsnes, Møre og Romsdal)

12:11 Creepy tunnel. Jeg får alltid litt klaus i akkurat denne, en dag kommer den til å rase ned over meg. Helt sikkert!

12:24 Hurra, vi har funnet igjen bobilene fra tidligere! (Måndalen, Møre og Romsdal)

12:37 Inn i tunnel nummer ørten. (Vågstranda, Møre og Romsdal)

12:40 Barna får omsider godteposene sine, fra baksetet høres nå kun knitring og smatting. (Vikebukt, Møre og Romsdal)

12:43 Vi kjører over Tresfjordbrua. For en investering denne har vært. Jeg elsker den! Takket være den og de mange tunnelene slipper vi nå å krike oss gjennom alle fjordene som før. Herlig tidsbesparende!

12:44 Og etter broa er det viktig å velge riktig vei..

          ⬅️Ålesund - Molde➡️

13:00 Nesten fremme! Det kribler i magen! Sunnmøre altså! (Sjøholt, Møre og Romsdal)

13:20 Dette skiltet er bare en åpenbaring. En høydare. Endelig! Ålesund!

13:27 HOME!

#roadtrip #norge #øst til #vest #ferie #høstferie #sunnmøre

Der gikk lufta ut

Da begynner vi å bli klare for høstferie. Tror jeg. Ørten maskiner med klær er vasket og det siste henger til tørk klart til å bli puttet i nesten ferdigpakkede bager. Huskeliste er skrevet og det meste er under kontroll. Huset er rent. Jeg klarer ikke å dra fra et skittent hus, kall meg sprø. Eller cleanfreak. Men det er deilig at det ikke er helt kaos når vi kommer hjem. Denne gangen er til og med skittentøyskurvene nesten tomme. Herlig!

Det er en deilig følelse når det meste er klart, de store kommer fra skolen i feriemodus, minsten hentes i barnehagen for siste gang på en stund og mannen er på vei hjem etter siste arbeidsdag før over en ukes fri. Det bobler liksom litt i kroppen. Smilet sitter løsere og steget blir lettere.

Helt til kvelden kommer og hodet og kroppen sier takk for seg. Når man nesten kan senke skuldrene og bare blir helt utslått. Svimmel og kvalm. Med vissheten om at man kun har noen timers søvn foran seg før barna skal dras opp grytidlig og pakkes inn i bilen. For en lang biltur. Det går som oftest helt strålende, men man vet jo aldri. Kanskje dette er gangen det ikke går strøkent. Kanskje kommer noe i veien så vi ikke får reist i morgen tidlig likevel. Alle disse tankene som svirrer.

Akkurat nå har jeg lyst til å krype under dynen og sove i en uke, ikke tenke på reise og alt som følger med. Men jeg vet at det er verdt det når vi nærmer oss min kjære hjemby. Det finnes knapt en bedre følelse enn å endelig komme hjem etter mange måneder. Til byen min!

Men før vi kommer så langt skal jeg bare ligge her og puste litt..

#reise #reisekaos #pakking #høstferie #sliten #kaosfamilien #hjem

Når de ringer fra skolen..

Jeg tror enhver forelder kjenner seg igjen i følelsen man får når telefonen ringer og man ser at det er fra skolen/barnehagen. Tankene som flyr gjennom hodet i sekundene før man svarer. Å nei, hva er det nå? Har noe skjedd? Er den håpefulle syk? Eller i trøbbel? Hjertet synker på en måte litt. Man trekker pusten litt ekstra dypt før man svarer, usikker på hva som kommer nå.

Vi får heldigvis ikke sånne telefoner ofte. Sånn bortsett fra da poden gikk i første og var hakket for urolig, på den tiden føltes det som om den daværende læreren hans hadde oss på speed dial.

Men i morges fikk vi en sånn oppringing. En pjusk jente måtte hentes på skolen. Det er langt fra normalt. Jeg tror faktisk det er første gang vi har måttet hente hjem et sykt barn. Og det er ikke dårlig med tanke på at de to store går i femte og sjette klasse. Nå var det altså vår tur, en gang må jo være den første.

Og det burde jo ikke være en bombe at dette skjedde akkurat nå. Vi skal jo på høstferie om noen få dager. Dette er jo bare tradisjonen tro. Det slår virkelig ikke feil! Nå har ungene holdt seg friske i flere måneder, og så smeller det til rett før en etterlengtet ferie i hjembyen. Før en kjøretur på nesten 60 mil. Typisk!

Så i dag lader jentungen opp til høstferie under dyna, stort sett sovende og med magevondt og feber. Kanskje er hun smittet av det jeg hadde for et par uker siden. Kanskje har hun dradd nye ulumskheter inn i huset. Og jeg, jeg kapitulerer bittelitt. Aldri knirkefri oppladning til ferie her i huset. Og spenningen stiger, hvem blir nestemann som går ned for telling tro?

#snartferie #tradisjon #sykdom #kaosfamilien

Teksten på kjøleskapet

Denne lille teksten har hengt på kjøleskapet vårt i flere år nå. Jeg kom over den i den vanskelige tiden da vi kjempet for å få minstemann og bare mistet. Den traff meg rett i hjertet da, og det gjør den fortsatt. Så enkelt, men så sant.

Mange kalte meg sterk den gangen. Jeg følte meg langt fra det. Jeg følte meg heller uendelig svak. Hvorfor de sa jeg var sterk vet jeg fortsatt ikke. Kanskje fordi jeg reiste meg gang på gang. Men hvilket valg hadde jeg? Vi hadde jo to barn som trengte et normalt liv, jeg kunne ikke bare legge meg ned og dø heller. Selv om jeg ofte ville nettopp det. Det kostet å reise seg. Det kostet å fortsette. Og det kostet å innse sannheten. Den satt lengst inne av alt.

For til slutt så jeg ikke lys i mørket lenger. Jeg klarte ikke å kjempe mer. Jeg innså at det ikke gikk. Jeg forberedte meg på et liv med de to barna vi hadde og smerten over dem vi mistet og drømmen som aldri ble.

Og så ble alt snudd på hodet igjen. For plutselig snudde lykken og minstemann kom. Det jeg hadde gitt opp ble plutselig virkelighet likevel.

Denne teksten symboliserer alt dette for meg. Årene med kamp og nedturer. Den knuste drømmen som likevel ble virkelighet. Og årene etterpå.

Den er så sann denne teksten. Og så passende i mange situasjoner. For meg var den trøstende når jeg var på mitt svakeste. Og nå symboliserer den kampen vi var gjennom. I tillegg er den stadig like aktuell når livet butter imot. For det gjør det vel for de fleste innimellom. Da kaster jeg et blikk mot kjøleskapet og leser disse fine ordene.

Og den er verdt å dele. Kanskje trenger nettopp du å lese disse ordene akkurat i dag. Kanskje står du i en vanskelig kamp, kanskje føler du deg svak. Kanskje må du innse at livet ikke blir som du hadde planlagt eller drømt om. Sånt krever omstilling på mange måter. Men det ordner seg som oftest, og kanskje er den nye veien som blir staket ut bedre enn den gamle.

God søndag!

 

#klokeord #sterk #styrke #trøst #søndag

Endelig helg!

Noen andre som stabler leker og diverse under gulvvask?

 

Helgevasken er tatt og tacoen putrer på ovnen. Endelig er det helg! Eller nei, vent litt. Denne helgen er ikke så bra likevel. Den er ikke ordentlig helg. Helg er familietid. Tid for å finne på hyggelige ting sammen på dagtid og kose seg sammen på kvelden. Sånn folk flest gjør. I alle fall innbiller jeg meg at de gjør det.

Men så er man gift med en skiftarbeider. Dere som jobber skift eller bor sammen med en som gjør det kjenner seg kanskje igjen. Skiftarbeid kan helt klart ha sine fordeler, som fri når ikke andre har fri. Men til gjengjeld må man innimellom jobbe i helger og på helligdager. Og det er litt kjipt. I alle fall synes jeg det. Jeg burde være vant til det, jeg har vokst opp på den måten og mannen har jobbet skift siden jeg traff ham. Men jeg blir liksom aldri vant til det likevel. Når han drar på nattevakt, spesielt i helgene, sitter jeg igjen med en klump i halsen og føler meg ensom og alene. Det er jeg på ingen måte, jeg har tre barn i huset. Men en viktig del mangler.

Ja, jeg får se det jeg selv vil på TV. Jeg får eventuelt godteri for meg selv - om barna ikke er nede da. Jeg får alenetid når barna er på rommene og i sengene sine. Men det føles feil uansett. Det er stusselig. Jeg trives best når alle er samlet. De helgene mannen jobber føles ikke helt som helg. De er litt halvveis. Helger som denne suger rett og slett litt.

På den positive siden så har vi litt helg på mandag og tirsdag isteden. Og så hjelper det veldig å vite at vi bare er en uke unna høstferie sammen! Litt lettere å komme seg gjennom noen ensomme kvelder og netter da..

#helg #skiftarbeid

Rask og effektiv slanking

Etter sommerferien satte jeg igang med et lite vektreduksjonprosjekt. Det ble litt for mye god mat på ferien i USA, og utgangspunktet var heller ikke det aller beste med tanke på bunadsfadesen på 17. mai. Nå skal kosekiloene bort!

Jeg orker dog ikke alle disse forskjellige slankekurene der ute. Jeg har vært innom både suppekur og knekkebrødkur før. Sistnevnte funket faktisk ganske bra for meg, men kiloene kom jo på igjen etterpå.. Ikke har jeg selvdisiplin til å følge sånne kurer heller. Så fremgangsmåten nå er endret kosthold og mer bevegelse. Hverdagscolaen er byttet ut med vann. Brød med knekkebrød. Det inntas kalorifattig mat i hverdagen og usunnheter bare i helgen. Og vekten har gått sakte men sikkert nedover.

Helt til forrige uke. Da begynte den regelrett å rase av. Å, så deilig det har vært! Ikke bare har den rast av, men den har gjort det selv om jeg har syndet med både potetgull og cola. Virkelig den mest effektive kuren jeg har funnet. Oppskriften er superenkel. Mage/tarm-infeksjon. Helt genialt. Nå har jeg gått ned flere kilo siden torsdag, og det er visst ikke over enda. Aberet er litt hodepine pga. dehydrering. Og at det er lurt å holde seg i nærheten av et toalett, spesielt rett etter du har prøvd å spise. Litt sliten kan man også bli, da kroppen ikke holder på så mye næring. Og så kan det jo hende at disse kiloene kommer tilbake når sykdomsperioden er over.

Men sånn akkurat nå funker jo dette utmerket. Og siden mannen også trenger å gå ned litt, så er det jo greit å dele på de gode slanketipsene. Så i dag slanker vi oss sammen, han og jeg..

Neida, du får ikke vite hva jeg veier! Men det går nedover..

 

#slanking #slanketips #vektreduksjon #påramma

Takk til dere bloggere som pusser opp toppløse

Om du er litt inne i bloggverden så kan du ikke ha unngått å få med deg Anna Rasmussen aka Mamma til Michelles noe underlige innlegg hvor hun dokumenterer at hun pusser opp i bar overkropp. Med puppene helt i det fri der altså. Og i tillegg med trang bukse. Begge deler virker sånn passe unaturlig for meg, men så har jeg ikke kroppen til Anna heller. Og jammen var det flaks at hennes kjære Jan i et ubevoktet øyeblikk fant frem kamera så hele verden kunne få se hvor naturlig dette er før hun kledde på seg. Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor hun brydde seg med å ta på en T-skjorte etter dette bildet ble tatt, siden det jo er helt naturlig å pusse opp med puppene dinglende. Og med tanke på den trange buksen så hadde det kanskje vært like greit å kaste den også. Gå all out. Puss opp kliss naken! Slipper i alle fall å grise til og ødelegge klærne.

Motivet bak dette innlegget har jeg ikke helt fått tak i. At kvinner kan gjøre alt som menn kan? Å skape debatt om forskjellsbehandlingen av toppløse menn og toppløse kvinner? Å provosere? Eller rett og slett generere klikk og penger i kassa? All PR er som kjent god PR.

I etterkant har flere kjente bloggere og komikere fulgt opp med hvor naturlig det er både å pusse opp og gjøre andre hverdagslige sysler uten en tråd på toppen. Fint det! Kropp er topp!

Jeg henger tydeligvis ikke helt med, for med unntak av på badet, soverommet eller i gangen mellom disse to rommene er klær alltid på. Som oftest den behagelige mammauniformen innenfor husets fire vegger. Er jeg ekstra vill og gal lar jeg puppene dingle bh-løse under T-skjorta, men det skjer ikke ofte altså. Har sikkert noe med at de uten bh befinner seg sånn ca. på magen å gjøre.

Hvis du som leser dette håpte trodde jeg skulle hive meg på denne toppløstrenden, må jeg nok skuffe deg. Og det skal du være veldig glad for! Men jeg har noen ganger følt at jeg har vist litt for mye i innleggene mine. Som her og her. Dette er innlegg jeg har brukt lang tid med å vurdere frem og tilbake før jeg har trykt publiser. Spesielt etter at jeg ble litt mindre anonym. Ikke minst med tanke på at jeg har barn som går på skole og i barnehage (det er vel kanskje den eneste likheten mellom Anna og meg). Trenger barna mine å få høre fra klassekamerater at de har sett mammaen deres toppløs på nett? Trenger noen egentlig å se meg toppløs på nett, eller noen andre plasser for den saks skyld? Det finnes mer enn nok annet å få mareritt av.

Etter å ha sett Annas og diverse andres dinglende pupper er jo mine bilder slett ikke så ille lenger. Og det setter jeg virkelig pris på!

Så tusen takk for at du satte i gang denne nye trenden, Anna!

Sånn ser det ut når gamla pusser opp - nå sannsynligvis med skadet rygg etter den voldsomme svaien..

 

#oppussing #hverdagsliv #fotokjerring #meninger

Nede for telling

Det har visst blitt litt sykdom på bloggen de siste par ukene. Og det er ikke over enda. Nå er det plutselig undertegnede som går på den ene smellen etter den andre. Flaks at jeg takler så bra å være syk, for denne natten og de siste timene har vært et sant helvete. Feberen herjer i kroppen, hodet verker og det føles som tarmene har knyttet seg sammen i en ball. Jeg tar ti fødsler på strak arm foran de smertene jeg har hatt det siste halve døgnet.

Og det mest fortvilende av alt, jeg er fullstendig ute av stand til å ta meg av barna. De to store måtte klare seg selv i morges. Minsten sov heldigvis nesten helt til mannen kom fra nattevakt, for jeg hadde ikke sjans til å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen med ham. Og den stakkars mannen min da, som etter nattevakt måtte gjøre minsten klar for barnehage. Jeg får så dårlig samvittighet at det gjør vondt.

Men akkurat nå klarer jeg ikke noe annet enn å ligge her. Jeg ber til høyere makter om at dette ikke er smittsomt, for jeg unner ingen denne helvetesrunden her.

Sånn på den positive siden, kanskje dette hjelper i forhold til vektnedgangsprosjektet mitt. Jeg er dog noe usikker på om det er rett måte å gjøre det på..

Håper virkelig du der ute har en mye bedre torsdag enn meg!

Hilsen syk og svak og dårlig bak.

#stakkarsmeg #sykigjen #sykdom

Hvor var du 11. september 2001?

Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 16 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid. 

For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.

I oktober i fjor var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.

I sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 16 år siden.

For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle First Responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, så i dag henger dette utenfor huset vårt.

Some Gave All So Others Might Live

 

I dag syntes jeg rett og slett det passet å finne frem noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).

Samtidig lurer jeg veldig på hva akkurat du gjorde på denne dagen for 16 år siden. Del gjerne dine minner med meg!

Ground Zero Memorial

Det første som møter deg når du kommer inn i museet er the Tridents, en del av strukturen fra the North Tower
Foundation Hall

Survivor's Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..

First Responders. Den eneste brannstasjonen innenfor Ground Zero mistet 6 av sine menn.
One World Trade Center (også kjent som Freedom Tower). En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan.
New Yorks skyline blir aldri den samme som før
Til slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare i New York terroren rammet for 16 år siden.

 

#historie #9/11 #minner #terror #wtc #groundzero #newyork #nyc #pentagon #arlington

Den følelsen!

Når du har gått i en litt for trang bunad hele dagen, og du endelig kan slippe ut pupper og mage igjen.

Den befriende følelsen av å få puste igjen. La foodbaby-magen henge fritt. For ikke å snakke om den himmelske følelsen av å sparke av seg vonde bunadssko.

Det finnes ikke noe deiligere enn å kaste sports-bhen som har skviset puppene såpass flate at man får igjen bunaden langt pokker i vold, og bh-løs innta horisontalen i sofaen deilig sliten og glad etter en vellykket konfirmasjonsfeiring. Og her blir jeg til senga kaller..

#hverdagsliv #bunad #søndagskveld #denfølelsen

Disse to

Jeg våkner før vekkerklokken ringer av minstemanns trillende latter fra rommet til storebror. Jeg ligger og hører dem småprate, den omsorgsfulle stemmen til storebror og tilliten i stemmen til lillebror. Den gjensidige kjærligheten. Mammahjertet blir til pudding. Så lister de seg stille ned, de to. Eldstemann og minstemann. Den store hjelper den lille med å kle på seg. Når jeg etterhvert kommer ned sitter de side om side med hver sin brødskive og ser på Disney Channel, klare for skole og barnehage. Tenk å ha en sånn start på dagen!

Selvfølgelig skjer ikke dette hver dag, men dette er altså en helt sann episode. En mammahjertet lever lenge på. For til tross for 8 års aldersforskjell har de to guttene våre et helt spesielt bånd. 11-åringen og 3-åringen. Den store forguder den lille, og er til gjengjeld lillebrorens store helt. Han er heldig, minstemann, som har en sånn storebror. En som er så tålmodig og snill. Det skal selvfølgelig nevnes at han også har en storesøster som er veldig flink og omsorgsfull, men det er noe spesielt med disse gutta. De er bestevenner. Nesten litt tvillinger med 8 års mellomrom. De er så like på så mange måter. Til og med termindatoen deres var lik, den eneste forskjellen var årstallet.

Og mens storebror og mellomsøster som bare har 16 måneder mellom seg kan krangle så busta fyker, er altså tålmodighetsnivået langt høyere når det gjelder lillebror. Sånn har det vært helt siden minsten ble født. Så klart er han irriterende av og til. Og når storebror stikker ut med kompiser sitter lillebror som oftest slukøret igjen. Men her hjemme tilbringer de mye tid sammen disse to gutta. Nå om dagen deler de til og med midlertidig rom. Mange 11-åringer hadde nok mislikt dette stort. Og selv om det bare er ytterst midlertidig har jeg innimellom dårlig samvittighet for at lillemann invaderer storebrorens rom. Jeg forsikrer eldstemann om at straks lillebrors rom er ferdigstilt, skal han igjen få regjere rommet sitt alene. Men nei, det vil han ikke! Det er så koselig å ha lillebror der. Om kvelden drar han sengen hans helt inntil sin. Og sånn ligger de, den lille og den store. Brødrene og bestevennene.

Tenk for en lykke å ha en sånn storebror. For en trygghet for den lille. Og for en glede det er for mammahjertet. Et mammahjerte som selv har vokst opp som enebarn og ser hvor verdifulle søsken er. Måtte dette gode forholdet brødrene imellom vare for alltid!

#mammalivet #mammahjertet #brødre #søsken #søskenkjærlighet #hverdagsliv

Stor ståhei

I går lærte jeg en viktig ting. Ta alltid på en pen bh, for du vet aldri hva dagen vil bringe..

Jeg vet jeg har skrevet om bher før, og jeg virker kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av sånne. Det er jeg egentlig ikke. Men det er jo typisk at det er akkurat den dagen du tar på deg den eldste, styggeste og mest lurvete bhen at du må kle av deg foran fremmede.

Nå har jeg ikke for vane å kle av meg foran fremmede heller, og jeg lurer egentlig litt på om gårsdagens episode rett og slett var karma som kom tilbake etter dette innlegget.

Jeg står fortsatt for det jeg skrev etter den slitsomme helgen i begynnelsen av juni. Det var en uheldig opplevelse. Men kritikken var først og fremst rettet mot ledelsen og systemet, ikke de ansatte "på gulvet". Og selv om jeg skrev at det heretter ble Volvat på oss, så endte jeg selv opp på legevakten i går. Ytterst lite høy i hatten etter å praktisk talt ha vært forsidepike i lokalavisen da en tirade av kritikk haglet mot den lokale legevakten etter en hektisk pinsehelg. Og jeg fikk så god "service" at jeg rett og slett vil rose dem litt i dag! For de to kveldstimene jeg oppholdt meg der ble jeg behandlet med fullt alvor og mye omsorg. Og ingen lo av min lurvete bh!

Bakgrunnen for besøket i går kveld var rett og slett noen skumle symptomer. Eller, symptomer som jeg ikke tok så alvorlig selv, men som skremte mannen min litt da han kom hjem på ettermiddagen. Da hadde jeg i flere timer hatt rare smerter i bryst- og mageregionen, noe som kom som lyn fra klar himmel på formiddagen. Jeg tenkte aldri på at det kunne være noe alvorlig, og regnet egentlig med at det var noe med magen. Dagen min fortsatte som normalt til tross for en del ubehag. Men da trykket jeg følte over brystet ikke ga seg, ringte mannen legevakten fra bilen da han hentet eldstemann på trening. Og denne gangen fikk han svar og beskjed om å komme rett inn med meg. Og ikke bare fikk han svar da han ringte, men jeg som satt hjemme og ante fred og ingen fare ble rett og slett oppringt av legevakten! Og jeg som syntes denne rare formen min var en ufarlig bagatell, ble en smule stresset da den hyggelige damen på den andre siden av røret sa at vanligvis sendte de ut ambulanse når de fikk sånne telefoner! Ummm, ambulanse sa du? Jeg var jo ikke syk engang! Hun var så tydelig på at jeg måtte komme rett inn, og hvis noe endret seg ringe 113 med en gang, at jeg ble redd selv. Så da mannen kom og skulle ha meg med vekslet jeg mellom vantro og dødsangst. Og flauhet! Bøttevis av flauhet! For jeg var jo som sagt ikke syk! Det var bare noe som ikke stemte i kroppen. Og så tenkte mann og legevakt i hjerteinfarkt-baner? Hjelp! Kunne det virkelig være noe sånt? Har jeg virkelig blitt så gammel? Er jeg i så dårlig forfatning?

Og selvfølgelig, mens jeg virret rundt her med et mulig hjerteinfarkt var instinktet mitt å rydde litt før onkelen oppi gata kom for å passe ungene. Plukke opp leker og slå sammen vogn, det er jo helt logisk.

Også har vi mannen da, som ringer politiet på veien mot legevakten for å si fra at han bryter fartsgrensen. Like flaut nå som da det skjedde under fødselen til datteren vår. Kanskje flauere. Nå var jeg ikke en ung, fødende kvinne. Nå var det en middelaldrende kjerring med brystsmerter i passasjersetet isteden. Hva skjedde her?

Legevakten var relativt stille da vi kom, og jeg ble tatt rett inn til diverse målinger av en hyggelig sykepleier. Og etter det bar det rett inn til EKG. Og det var altså her gamla måtte kle av seg. Så har man prøvd det også liksom. EKG altså! Så kom en av de hyggeligste og mest behagelige legene jeg har vært borti. En som umiddelbart gjenkjente mannen min fra tidligere besøk. I noen få sekunder der tenkte jeg at nå blir vi kastet på hue og ræva ut. Men nei.

Nå er det vel ikke nødvendigvis en bra ting å bli gjenkjent på legevakten. Vi er absolutt ikke gjengangere der. Vi er svært sjelden hos lege noen av oss. Jeg har vel ikke personlig satt mine ben inne hos legevakten på tre år. Jeg takler dårlig å være der da den ligger i sammenheng med sykehuset hvor jeg har født mine døde barn. Det ligger for mye vondt der. Mannen er den som tar med barna dit om det trengs, og har ellers vært der noen få ganger selv med akutte ting. Men han er kanskje lett å huske..

I alle fall, denne hyggelige legen steg raskt i kurs hos meg da han både utelukket hjerteproblemer og kalte meg ung! Takk og tusen takk! Han mistenkte at problemet lå i mageregionen han også, og jeg fikk noen piller og litt hvile mens vi ventet for å se om de hadde virkning. På denne tiden fikk jeg god innsikt både på forskjellige typer pasienter og omsorgen fra leger og sykepleiere til alle og enhver. Det er ikke mye privatliv bak blå papirforheng.

Jeg ble "løslatt" med en resept og formaninger om å komme tilbake om noe forandret seg. Og før jeg gikk ut døren åpnet sykepleieren som tok imot meg luken og spurte hvordan det gikk. Om det var et resultat av min forsideopptreden eller generell omsorg vites ikke, men jeg forlot i alle fall legevakten med hennes vennlige ord i ørene, litt småflau og lattermild over at det ble så stor ståhei av nesten ingenting. Og tenk at dette ville de sende ambulanse for!

Men spøk til side. Jeg synes det er fantastisk at dette ble tatt så på alvor. De visste nok like godt som meg at dette sannsynligvis ikke var et hjerteinfarkt, men tok likevel ingen sjanser med de symptomene jeg hadde. Hadde det vært alvor hadde de sannsynligvis reddet meg. Og det er ganske betryggende. Man kan si mye om legevakten, og debatten vil nok komme opp med jevne mellomrom. Gjerne rundt helligdager da den ofte brukes som legekontor. Da blir det for mye, og de strekker kanskje ikke helt til med de ressursene de har. Men i går så jeg legevakten på sitt beste. Effektive, omsorgsfulle, dyktige og ansvarsfulle. Sånn skal det være!

Takk for hjelpen fra en flau men hjertefrisk kjerring!

 

#legevakt #syk #ekg #hjerte #viktiglærdom #bh #takknemlig #hverdagsliv #fotokjerring

Syk som en mann

Hodet verker, halsen er sår, nesen klør og jeg nyser så det smeller i veggene. Jeg fryser og jeg svetter. Hele kroppen er uggen og jeg er overrasket over at jeg ikke har skyhøy feber. Nesespray misbrukes, huset stinker Mentholatum, tørkeruller blir tomme i rekordfart og halspastiller tygges som godteri. Og det bare et par uker etter forrige runde. Kroppen rakk jo ikke å hente seg inn igjen! Immunforsvar som en smurf der altså, jeg burde sikkert ikke hente minsten i barnehagen, tar nok med meg alt det skumle som ligger og lurer der.

Jeg føler jeg blir litt sånn "mannesyk". Ja, det hørtes helt feil ut i mitt hode også.. Men menn blir jo gjerne ekstra syke. Og det blir jammen jeg også, selv om forkjølelse strengt tatt ikke kvalifiserer som ordentlig sykdom engang. Nei, jeg legger meg ikke ned og dør, selv om jeg har litt lyst innimellom. Livet går sin vante gang. Jeg må fortsatt jobbe. Husarbeid gjør seg ikke selv. Minsten vil fortsatt leke og vil fortsatt ut. Da må mor trå til. Men pokker så ubehagelig det er. Og så ufattelig synd som det er på meg. Spesielt denne helgen som mannen i tillegg er på jobb. Huffa meg! Stopp verden! Jeg er syk og trenger omsorg og hjelp - ikke gi omsorg og hjelp.

Når sykdommen (altså forkjølelsen) raser gjennom kroppen er det i alle fall ikke overskudd til å skrive. Hjernen går i blankt, det eneste som surrer rundt er stakkars meg-tanker. Stakkars, stakkars, syke og svake meg! Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake om når jeg overlever denne forkjølelsesrunden.

Neida...Joda...Neida..Joda..

#sykdom #syk #svak #mammalivet #stakkarsmeg

Hjertet blør

Foto: Joe Raedle

 

Jeg er ikke et menneske som lett lar meg påvirke av å se eller lese nyheter. Jeg registrerer som oftest uten alt for mye følelser. Selvfølgelig er det ting som setter seg mer enn andre ting. Det er mye elendighet der ute. Men bildene som har rullet over skjermen de siste dagene har truffet meg hardere enn mye annet. Først sammenraste hus, så gater fulle av vann og mennesker som har mistet alt. Ikke unikt selvfølgelig, men akkurat disse bildene er litt "to close to home" for meg. Det var jo hjemme. Hjertet mitt blør når jeg ser storbyen Houstons gater forvandlet til innsjøer. Dette er forsåvidt heller ikke unikt, det har skjedd før. Det skal lite til før gatene oversvømmes her, "turn around, don't drown" er et mantra hver gang det kommer en skikkelig regnskyll. Men dette er ekstremt. Verre enn noen gang, større enn oversvømmelsene etter den tropiske stormen Allison i 2001. Harvey har gjort enda mer skade enn jeg fryktet før helgen, og den er ikke ferdig enda.

Dette er en relativt vanlig ting i Houston. Kraftige tropiske regnskyll som raskt fyller de mest flomutsatte områdene med vann. Flash flood warnings popper opp på mobilen, og det er lurt å holde seg unna områdene med mest vann. På bildet under hadde det bare regnet i noen få minutter. Tenk deg flere dager med dette..

For dem som ikke er kjent med området er det vanskelig å skjønne omfanget av det som vises på nyhetene. Hvor store områder og hvor mange mennesker som faktisk er rammet. Jeg så en veldig god beskrivelse på dette før i dag, uvisst hvem som er opphavet til dette, men jeg syntes det gjorde alt litt mer tydelig:

"For my non-Houston friends- to help you understand the devastation:
Houston is huge. The greater metropolitan area is circled by the Grand Parkway - which is 170 miles (ca. 27 mil) long. That makes the area of the circle inside the Grand Parkway over 2200 sq. miles (5698 km2).

2200 square miles of densely habited, urban and suburban, areas are flooded.

Imagine if the entire state of Delaware, with twice the population of Manhattan, was under water.

About 7 million people.  Yes, that's right.....

That's the Houston metroplex with all of its suburbs and annexes.

It's still raining."

Prøv å gjøre dette om til norske forhold..

Disse to bildene sier også litt. Det øverste tok jeg i fjor sommer, det nederste er tatt av den lokale nyhetskanalen ABC13 Houston nå under flommen.

På grunn av forholdet mitt til Houston følger jeg en del sider der på Facebook, og de siste dagene har feeden min vært full av hjerteskjærende meldinger og bønner om hjelp. Jeg klarer ikke å lese alt engang. Det er ikke få ganger jeg rett og slett har fått gåsehud (og ikke på en god måte) av det jeg leser. Det er mye som ikke når media, i alle fall i Norge. Foreløpig er det offisielle tallet på omkomne etter Harvey veldig lavt. Jeg blir ikke overrasket om dette stiger kraftig når alt er over. Gjør det ikke det så er det et mirakel. Eller kanskje på grunn av alle de barmhjertige samaritanene. For tårene som titt og ofte har trillet hos meg de siste dagene har ikke bare vært på grunn av ødeleggelser og elendighet. Det er også på grunn av det enorme samholdet som kommer frem. Hele Texas står sammen i dette, sånn først og fremst. Det rører meg dypt i sjelen å se mobiliseringen for å hjelpe. Naboer hjelper naboer, ukjente hjelper ukjente. Sivile risikerer sine egne liv for å redde andre. I tillegg kommer det hjelp fra alle kanter av USA. Her er det medmenneskelighet så det holder!

Jeg kjenner Texas. Og jeg kjenner Houston. Jeg vet at de vil reise seg igjen. Og jeg gleder meg til å komme tilbake til disse kjente gatene neste sommer. For det er tradisjon å kjøre innom Houston når vi er i Texas, jeg må alltid ned til gamle trakter ved kysten. I år ble det dessverre ikke sånn, en helt annen roadtrip ble prioritert. Neste år var Galveston og Houston allerede på reiseplanen igjen, og etter disse dagene føles det nesten enda viktigere å komme tilbake dit.

Men akkurat nå verker hjertet, og magen vrenger seg for hvert bilde jeg ser av alt dette vannet. Alle disse menneskene som har mistet absolutt alt. Ansiktsuttrykkene. Blikkene. Jeg kjenner desperasjonen fra alle disse meldingene i Facebook-feeden min. Dødsangsten. Frykten for å miste nære og kjære. Jeg kjenner litt på det selv. Plutselig frykter jeg likevel for dem jeg kjenner i området. Dette ble verre enn forventet. Søndag fikk jeg heldigvis bekreftelse fra en kjær venn som bor i det samme sentrumsområdet som også en gang var mitt om at hun var trygg hos datteren litt utenfor byen, men nå virker det plutselig ikke helt trygt der lenger heller. Det er mer vann i vente og demninger er i ferd med å briste. Jeg vil helst ikke mase, men må nok sende en ny melding i dag. Jeg lurer mye på hvordan mitt gamle nabolag ser ut. Har det sluppet unna det verste eller flommer vannet der også?

Denne videoen med et klipp fra en sang Coldplay har skrevet om Houston, sier egentlig det meste akkurat nå. Jeg føler så inderlig med Texas, og spesielt fine Houston og dens befolkning. Gammel kjærlighet ruster som kjent ikke.

#vær #orkan #harvey #flom #texas #houston #texasstrong #houstonstrong

Alenemamma

Her sitter jeg, i et stille og tomt hus. Og jeg føler meg nesten like tom innvendig. Hjertet verker litt over vissheten om at jeg er alene og litt av savn. Jeg er rett og slett litt ensom. Og det er fullstendig patetisk. For mannen som jeg av og til ønsker langt pokker i vold har ikke dratt avgårde for godt. Bare fra i dag til i morgen. Det er virkelig ingenting! Ikke er han så alvorlig langt unna heller. Likevel verker det altså. Og det er kanskje en bra ting. For det kan vel bare bety at selv om man har vært sammen lenge og at livet til tider går i bølgedaler, så er det verdt å holde sammen. Forhold kommer ikke gratis, de må jobbes for, vedlikeholdes litt som gamle biler. Innimellom må de kjempes for. Noen ganger taper man, kampen er ikke verdt det lenger. 

Når man tenker over det så er det altså godt at hjertet verker selv over et lite døgn alene. Man har kanskje godt av å kjenne på den følelsen innimellom. For man glemmer fort den følelsen i hverdagen, og det er alt for lett å ta hverandre for gitt. Jeg innrømmer det, jeg tenker av og til at det kanskje hadde vært bedre å være alene. Når jeg er på mitt mest slitne og frustrerte. Men det hadde jo ikke det! Det hadde ikke tatt lange tiden før savnet hadde blitt for stort. 

Jeg trives best med mannen min i nærheten. Han gir meg trygghet. Støtte. Jeg er glad jeg kan dele ansvaret om barna med ham. Selvfølgelig klarer jeg meg fint alene med dem, men alle foreldre synes vel det er bedre når man er to. Det blir fort mer slitsomt når en person skal dele seg på tre. Tre med forskjellige behov. All ære til dere alenemødre der ute, uansett situasjon og antall barn. Og til dere som er alene i lange perioder. For meg holder det med en dag eller to. Jeg håper jeg slipper å finne ut hvordan det er å være alene over lang tid. Jeg bøyer meg i støvet for dere som er tøffe nok til å takle hver dag alene, frivillig eller ufrivillig.

Og jeg er så takknemlig for at jeg har noen å savne, og at jeg kan glede meg til familien nok en gang er komplett i morgen.

Og en smule flau over å være så fullstendig patetisk...

"The perfect marriage is just two imperfect people who refuse to give up on each other"

 

#familie #ekteskap #savn

Stopp tiden!

Hverdagen har tatt over livet med et brak. De siste dagene har hodet enten vært for fullt eller for tomt til å skrive et eneste ord. Nå er helgen her, og jeg har sunket inn i et slags merkelig vakuum hvor jeg prøver å prosessere den siste uken.

Mandag var det altså skole- og barnehagestart. Jeg klarer fortsatt ikke å samle hjernen rundt det faktum at vi har en femteklassing og en sjetteklassing i huset. De begynte jo nettopp i første, med små kropper og alt for store sekker! Hva skjedde?

Jeg liker virkelig ikke farten dette går i. Og for en mamma som ikke er veldig glad i forandringer ble det litt mye med både nye klassetrinn og nye lærere. Godt de ikke hadde lekser utenom å få bokbind på nye bøker denne uka, da tror jeg hodet til mor hadde gått i svart.

Godt er det også at minsten fortsatt er barnehagegutt, og fortsatt på samme avdeling som før. Skulle han byttet over til storavdeling nå hadde det blitt for mye for en mamma i følelsekaos. Mellomavdeling er finfint. Men for å gjøre forvirringen denne uken komplett er det også der mange nye barn og voksne å forholde seg til. Det skal ikke være lett..

Andre tar selvfølgelig sånne forandringer på strak arm, men jeg er skrudd sammen sånn at jeg rett og slett blir sliten av sånt. Og i tillegg sliter kroppen min noe så inni granskauen med å stå opp før klokken 7 på morgenen igjen. Den vekkerklokka er brutal altså! B-menneske, sa du?

Det blir noen kopper kaffe, for å si det sånn. Jeg tror faktisk at ungene takler bedre enn meg at hverdagen er tilbake. I alle fall de to store. Minsten er rimelig trøtt sånn tidlig på morgenen han også. Han er ikke den første som leveres i barnehagen. Priser meg lykkelig over at jeg fortsatt har muligheten til å gi ham rolige morgener.

Det er fint å kunne ta seg tid til en morgentur til barnehagen, og godt for ham å være tilbake der etter en ekstra lang sommer, først med sykdom og så rett over til mange ukers ferie. Men har han ikke plutselig blitt veldig mye større han også, mon tro? Hjelp!

Og torsdag kom jeg for første gang på lenge hjem til tomt hus etter å ha levert minstemann. Så etterlengtet, men så rart da jeg plutselig sto der i stillheten. Skulle jeg juble eller krølle meg sammen i fosterstilling? Le eller gråte? Det endte i en slags mellomting. Eller, jeg fikk gjort unna jobbing, etterpå surret jeg hvileløst rundt før jeg endte opp med å sitte apatisk i sofaen. Husvasken som jeg vanligvis gjør i fred og ro tok jeg etter barnehagehenting. Fredagen var ikke stort bedre. Tanken om å lese litt etter endt jobbing ble med bare det, isteden endte jeg halvsovende i en stol på terrassen. Hvor håpløst er ikke det?

Takk og lov for at helgen er på plass nå. Et par dager med ro i hodet. Et hode som verker og helst bare vil sove i dag. Så sterk er jeg liksom. Satser på at rutinene faller litt mer på plass neste uke, selv om jeg har mine tvil. Er spent på hvordan en uke som starter med et døgn alene med tre barn, lekser, gamle og nye fritidsaktiviteter og avsluttes med en mann med helgevakt vil bli. Følg med, her kan det bli både kaos og katastrofe..

#hverdag #skolestart #mammalivet

Skumle Harvey

Foto: NASA

Se godt på dette bildet. På en måte fascinerende, men også fryktelig skremmende. Den hvite "spiralen" er orkanen Harvey som raser over det varme vannet i Mexicogulfen. Et varmt vann som er himmelsk å bade i, men som styrker orkanen. Den er nå kategori 2, og vil sannsynligvis være oppe i kategori 3 eller 4 før den treffer land. Og den raser mot kysten av Texas. Mitt kjære Texas. Om ikke mange timene treffer den for alvor en eller annen plass rundt Corpus Christi. Og her vil den sannsynligvis sakke ned farten og påvirke hele kysten gjennom helgen, med vind og ikke minst enorme mengder av regn. Og dette er et område som er ekstremt utsatt for oversvømmelser. Jeg har sett det selv, men ikke i den samme skalaen. Dette er den sterkeste orkanen som har truffet USA på flere år, og den er en potensiell kjempekatastrofe. Det at den er førsteoppslag på norske TV-nyheter før den i det hele tatt har truffet land sier sitt.

Jeg er langt borte, men likevel kjenner jeg en merkelig følelse av angst for dette monsteret som raser mot Texas. Den kommer ikke til å påvirke familien min som bor i Dallas, de får kanskje litt regn. Altså ingen fare der. Jeg har noen venner/bekjente som bor i Houston, min "gamle" by. Jeg frykter ikke for dem på noen måte - tror jeg. De er sannsynligvis smarte nok til å holde seg innendørs. Oversvømmelser i Houston er ikke til å spøke med. Jeg bare frykter for kysten generelt. Spesielt Houston og Galveston. Kanskje aller mest Galveston. En flat øy i havgapet, trenger jeg å si mer? Jeg hater å tenke på hvordan Harvey vil herje med denne perlen i helgen og hvordan det vil se ut der etterpå, til tross for at øyet av orkanen treffer et godt stykke unna. Mitt øyparadis, som jeg gleder meg så veldig til å komme tilbake til neste sommer. Jeg har allerede sett det forandre seg etter orkanen Ike i 2008. Vil det være annerledes igjen neste år?

Ser dere fornøyelsesparken på piren i det fjerne? Den er et resultat av orkanen Ike. Frem til den raste gjennom Galveston i 2008 var det et hotell på denne piren..

Og siden jeg nevner Ike; så høyt sto vannet i butikkene i Galveston sentrum den gangen. Bildet er dessverre tatt sånn i forbifarten, og viser egentlig ikke hvor høyt vannet faktisk sto. Jeg håper virkelig det ikke blir sånn igjen.

Tankene mine går nå til alle dem som bor langs kysten. Mange evakuerer innover i landet. Andre vil ikke eller har ikke muligheten. Tøffhet eller dumskap, det vil vise seg. Jeg hadde aldri turt å bli igjen for å møte dette monsteret. Jeg håper ikke liv vil gå tapt, men jeg frykter det verste. Som sagt, og jeg håper jeg tar feil, dette kan bli en stor naturkatastrofe. Jeg følger nervøst med herfra. Denne helgen er tankene mine definitivt hos kyst-Texas!

#vær #orkan #regn #harvey #texas

Womancave

Jeg sier det først som sist, noen interiørblogger blir jeg aldri. Ikke hageblogger heller for den saks skyld, det er lite grønt i mine fingre. Men jeg vil likevel vise frem min lille sommerhule. Eller womancave som jeg kaller det.

For om sommeren flytter jeg meg ut. Da skal man jo være ute! Og det blir samtidig et aldri så lite fristed innimellom, å sitte ute på terrassen istedenfor i stua. Helt for meg selv med kaffekoppen min. Eller på varme kvelder et glass vin. Og med markisa ute kan jeg godt sitte her og nyte litt sommerregn også.

Her holder jeg altså til. Min lille oase som strengt tatt ikke er noen oase i det hele tatt. Men det duger for meg. I år investerte jeg i noen dekorpærer fra Europris som lyser opp på kvelden, ellers har jeg ikke brukt en krone på mitt lille hjørne.

Jeg ønsker meg nye utemøbler etterhvert, men enn så lenge får de gamle plastmøblene våre duge.

Lekkert, ikke sant..?

Texas-skiltet på veggen er liksom prikken over i'en. Vi fikk det av stemoren min i fjor, og siden har det hengt på reolen i stua før jeg fikk den lyse ideen å henge det her i hulen min. Kommer definitivt mer til sin rett her, og jeg slipper å irritere meg over at det faller ned hver gang hyllene i reolen skal vaskes.

Her nyter jeg den norske sommeren. Skulle bare hatt en terrassevarmer nå, så kan jeg kanskje forlenge tiden i min egen womancave utover høsten.

#uteliv #hage #terrasse #sommer

Om å slippe taket

"Mamma, jeg sitter på brygga sammen med de andre jentene. De lover å passe på meg. Er det greit?"

10-åringens stemme høres både usikker og håpefull ut. Hun er fullstendig klar over at jeg da hun gikk ut for å møte to venninner halvannen time tidligere, ga henne klar beskjed om at hun ikke skulle ned til vannet.

Men så ville venninnene sitte i sensommersola på brygga og spise det nyinnkjøpte godteriet fra nærbutikken. Hva gjør man da?

Hun prøvde seg med å si at hun var redd for å drukne, men de andre lovde altså å passe på. Og hun er jo ikke redd for å drukne. Hun er en habil svømmer, en fisk over og under vann. Den eneste jenta som tok 1000-metersmerket da de hadde svømmeopplæring på skolen. I sommer svømte hun 3000 meter i et strekk. Og hun vil selvfølgelig gjerne sitte på brygga, men beskjeden fra mamma surrer i hodet hennes. Så hun ringer samvittighetsfullt og ber tynt om lov likevel.

Og hun får lov, med formaninger om at hun ikke skal ut i vannet. Jeg liker ikke at hun er der uten voksne i følget. Jeg kjemper litt med meg selv. Skrekkscenarioene ruller rundt i hodet mitt. Vannet er mørkt og kaldt. Tidligere nyhetssaker om drukninger dukker opp. Og fiktive fremtidige..

Jeg vil aller helst slippe alt jeg har i hendene og spurte ned til brygga. Være der og passe på. Og akkurat i denne situasjonen er vel ikke det unaturlig selv for den minst overbeskyttende forelder. Vann og barn. Barn og vann.

Men denne mammaen må lære seg å slippe taket. Med moderasjoner selvfølgelig, selv om de to eldste begynner å bli store er de fortsatt bare 10 og 11 år. Men de må få utforske livet litt på egenhånd. Være sammen med venner akkurat som jeg selv på den alderen. Uten en hysterisk mamma som vil ha full kontroll.

For jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nok litt ekstra overbeskyttende og hysterisk. Jeg har opplevd vonde tap og mistet ufødte barn, og har etter det blitt ekstra redd for å miste også de barna vi har hos oss. Det var aller verst da vi sto midt i det, da måtte jeg ha kontroll til enhver tid. Heldigvis var også barna yngre da, men de hadde allerede begynt å utforske verden litt. Det ble noen meltdowns og katastrofetanker i denne perioden.

Nå har jeg bedre kontroll - over meg selv. Jeg er livredd for at noe skal skje. Når de er ute og sykler. Ute i trafikken. På skoleveien. I barnehagen. Ulykker. Sykdom. Kidnapping. Listen er lang.

Men jeg må slippe taket. De må få lov å gjøre det samme som vennene sine. De må få oppleve og lære selv. De må få leve. Jeg må motstå den sterke trangen til å polstre dem og holde dem hjemme.

Men de må nok leve med en mamma som passer litt ekstra på. Kommer med litt ekstra formaninger og er litt ekstra bekymret. En mamma som med en gang hun hører sirener i bygda vår ringer for å sjekke om de har det bra. En mamma som kjenner på angsten med en gang de ikke svarer på telefonen. En mamma som ikke klarer å slappe helt av før alle er trygt hjemme igjen. En mamma som ikke har flere barn å miste.

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, og den andre er vinger.

#mamma #mammalivet #mammahjertet #familie #barn

DIY fjerning av pulverlakk og gelenegler

Når jeg er i USA går jeg alltid og får stelt negler, og i fjor prøvde jeg noe helt nytt. Istedenfor vanlig neglelakk hadde salongen jeg bruker fått pulverneglelakk. Dette er noe jeg foreløpig ikke har sett i Norge. Det er i alle fall helt genialt, istedenfor lag på lag med lakk dypper du bare neglene i et pulver, og blank lakk legges oppå for å coate det. Relativt luktfritt for dem som jobber i salongen, og lakken blir helt utrolig sterk og holdbar. Du kan være i klorvann i timesvis, vaske hus med salmiakk - ja, alt mulig uten at neglene og lakken får en skramme. Neglene ser helt fantastiske ut!

Men selvfølgelig, neglene vokser jo. Og uten muligheten til å gå tilbake til salongen for å få fjernet det gamle og legge nytt må man krype til korset og fjerne det selv.

Dette viser seg dog å være lettere sagt enn gjort. For her hjelper det ikke å skrubbe selv med den sterkeste neglelakkfjerner. Jeg holdt på i dagevis i fjor, og ble mer og mer desperat. Jeg gikk til slutt til en salong for å få hjelp, men der kunne de ikke fjerne sånt! Jeg prøvde alle triks i boka, skrubbet, filte, pelte, satt med fingrene i en skål med sterk neglelakkfjerner og prøvde til og med white spirit. Ingenting hjalp. Så kom jeg over en video på nettet, og med hjelp fra den fikk jeg til slutt fjernet all lakken, dog med relativt slitte negler som resultat.

Jeg sverget på å aldri bruke sånn lakk igjen, men klarte selvfølgelig ikke å dy meg da jeg kom til salongen i sommer. Det er jo så holdbart! Og det trengs hos en trebarnsmor. I år hadde jeg jo også trikset fra i fjor i bakhånd.

Og her er altså metoden for å fjerne pulverlakk eller gelenegler på egen hånd (bokstavelig talt).

Du trenger neglefil, bomull, aluminiumsfolie og neglelakkfjerner med aceton. Med fjoråret friskt i minne tok jeg den helt ut og kjøpte både en vanlig neglelakkfjerner (uten aceton) og en for glitter/teksturlakk (med aceton). I tillegg trenger du noe til å skrape av lakken til slutt, her bruker jeg en orangepinne.

Jeg begynte med å file vekk så mye som mulig av de øverste lagene med lakk. Filen min var ikke av de beste, så jeg fikk nok ikke bort så veldig mye.

Med tanke på neste steg var det fint at været var bra så jeg kunne gjøre dette ute, så slapp jeg å stinke ned hele huset.

Neste skritt var å ta begge typene neglelakkfjerner på en bomullspad..

..før jeg tok den over neglen..

..og pakket den inn med aluminiumsfolie.

Sånn satt jeg i 15-20 minutter.

Da jeg fjernet pad og folie hadde lakklagene blitt myke og løse..

..og mesteparten kunne pirkes rett av med orangepinnen. Jeg kunne kanskje hatt på folien litt lenger, for noen deler satt fortsatt fast. Det løste jeg med en runde til.

Man kan se at sånn lakk ikke er det beste for neglene, så det er kanskje like greit at jeg bare får det gjort en eller to ganger i året. Men likevel, fjerningen gikk mye enklere og skånsommere for seg i år, og tok bare en liten kveldstime.

Vips, med er lag protecting base lakk er neglene nesten som før!

Lykke til!

#diy #neglelakk #pulverlakk #gelenegler #fjerning #neglelakkfjerning #tips

Hva gjør jeg med kråkereiret?

Kjære du der ute! Du som har litt peiling på hår og frisyrer. Jeg trenger din hjelp! Desperat! For jeg skal som nevnt tidligere i bryllup til helgen. Og jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal gjøre med dette:

Jeg er ikke god på hår. Og jeg liker ikke håret mitt spesielt godt. Det er tykt (OK, det er jo ganske greit da) og bølgete. Ikke krøller, ikke stritt men irriterende bølgete. Det kommer kanskje ikke så godt frem på bildet, men sånn er det altså. Og som bildet viser, det er halvlangt. Ingen pannelugg, hele håret er like langt.

Nøden er stor, for jeg er lei av å enten ha håret hengende løst eller i en kjedelig hestehale. Jeg har lyst å gjøre noe annerledes. Så, kjære du der ute. Har du noen tips til enkle og fine frisyrer til en bryllupsgjest?

Jeg tar imot alt med stor takk!

#hår #frisyre #tips #hjelp

Hverdagsangst

Det har vært en lang sommer. Fint lang. Slitsom lang. Jeg begynner å merke at jeg har gått oppi tre barn mer eller mindre hele tiden i 8,5 uker. Først 5 uker i USA, så her hjemme. Lunta har blitt merkbart kortere i det siste. Behovet for litt egentid er stort.

Likevel gruer jeg meg litt til skole og barnehagestart neste uke. Jeg har bevisst holdt minsten hjemme de to siste ukene bare for å tviholde på feriefølelsen litt lenger. De to store har jo fortsatt ferie, og siden pappaen jobber turnus går det an å finne på hyggelige familieting i "hverdagen". Og han koser seg med hjemmetid, selv om han også trives i barnehagen. Derfor er det også min egen feil at behovet for egentid begynner å bli veldig merkbart. For her hjemme ser vi egentlig lite til de store barna. De er ute sammen med venner hele dagen. For snuppa har det også blitt noen overnattinger. Det er minsten som følger meg som en skygge hele dagen.

Men så er det deilig også, å ikke trenge å gå etter klokka. La barna kose seg med film på kvelden. Sove lenge om morgenen. Ingen vekkerklokker. Ingen lekser. Ingen fritidsaktiviteter.

Ja visst blir det godt å komme inn i rutiner igjen også. Alle har vel godt av det. Og å få den sårt tiltrengte tiden alene. Få jobbet litt mer selv. Det er ikke lett å jobbe hjemmefra med en treåring hengende rundt deg hele tiden.

Men så er det det hverdagsjaget da. Noe som må gjøres hele tiden. Klokka. Den evinnelige klokka. Stresset.

Selv om det til tider blir slitsomt å gå oppi hverandre hele tiden, så er jeg veldig glad i den lange sommerferien. Og jeg føler meg privilegert som har kunnet ha barna hjemme gjennom hele sommeren.

Så mens klumpen i magen vokser over følelsen at nok en sommer ubønnhørlig snart er over, skal jeg prøve å nyte disse siste dagene før hverdagen er tilbake. Telle til ti eller kanskje femti noen ekstra ganger. Og glede meg over at det snart er høstferie!

Og ikke minst; nyte vissheten om at hvis det skulle dukke opp flere soldager etter neste helg så kan jeg nyte dette:

Uten å få dette på kjøpet:

Det blir egentlig ganske fint det også..

#ferie #sommerferie #hverdag #angst #hverdagsangst #mammalivet #familie #barn

Sko til besvær

Til helgen skal vi i bryllup, og da må selvfølgelig antrekket være på plass. Lykken var stor da jeg fant både kjole(r) og de perfekte skoene i USA.

Men da jeg skulle "gå inn" de perfekte skoene her hjemme innså jeg at jeg hadde gjort generaltabben. Her burde jeg absolutt visst bedre. For jeg kjøpte dem på 4. juli. I USA betyr det mye eller i alle fall en del gåing i varmen. Og hva skjer med føttene da? Nettopp, de hovner opp! Så de perfekte skoene passet egentlig ikke så perfekt likevel..

Det er ikke få banneord som har surret rundt i hodet mitt denne helgen mens jeg har stavret meg rundt og skoene har truet med å falle av føttene mine. Hvordan skal dette gå i bryllup med trapper, brostein og dans?

Jeg kan vel ikke regne med at det de neste dagene blir så varme at føttene hovner opp og inn i skoene. Hvor mye salt må jeg eventuelt trykke i meg for å få ønsket effekt for undersåttene mon tro?

De neste dagene blir definitivt ulidelig spennende på fotfronten. Fortsettelse følger kanskje (ikke)..

#bryllup #sko #fail

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits