hits
Image and video hosting by TinyPic

Applaus, takk!

På fredag var vi en tur inne i Oslo og så på Norsk Militær Tattoo Parade, hvor alle som deltar i helgens Tattoo og flere tusen UNIFIL-veteraner (United Nations Interim Force in Lebanon) deltok. Det var et flott skue som gikk nedover Karl Johan denne ettermiddagen. Jeg er litt svak for sånne staselige, uniformerte og sirlig masjerende korps. De vekker noe i meg. Og med alle disse norske veteranene som også deltok, så ble det intet annet enn rørende. Jeg er selv gift med en veteran (ikke så gammel som det kan høres ut altså), og har dermed litt kjennskap til hva disse modige menneskene har opplevd, ofret og hvordan livet etterpå kan være. Bare gjennom historier selvfølgelig, så noen ekspert på temaet er jeg ikke. Også ser jeg selvfølgelig hvordan det han har opplevd ute i verden påvirker livet til min mann. Nå er det heldigvis ikke noe han sliter spesielt med, men noen særegenheter som kan tilskrives denne fortiden finnes. Som det faktum at han er verdens tøffeste og takler det meste, men å se morkaken etter fødslene til barna våre var fullstendig uaktuelt. Han har vært heldig der, mannen min. For det er mange som sliter mye mer. Veldig mye mer.

Min egen, staute veteran.

Derfor var det med tårer i øynene og klump i halsen jeg så alle disse kvinnene og mennene med beret og medaljer gå forbi. Det var rett og slett rørende. Og de var overveldende mange. Og dette var altså bare Libanon-veteraner. Norge har bidratt med styrker flere andre plasser også, så det finnes mange flere der ute. Samtidig følte jeg også på en slags skuffelse. Fordi disse modige menneskene stort sett ble møtt med stillhet der de gikk nedover Karl Johan. Her har nordmenn noe å lære av amerikanerne. For man kan si mye om USA og amerikanere, og det er nok også mange amerikanske veteraner som sliter og blir sviktet av systemet. Men amerikanere har også en helt annen respekt for sine veteraner. I parader møtes de med applaus og jubel. Og det er så fint og så fortjent. Og når man har opplevd dette, så blir den forsøksvis sporadiske applausen langs Karl Johan rimelig stusselig. Noen prøvde, for all del. Vi gjorde også et helhjertet forsøk. Men til slutt var det bare eldstemann som standhaftig sto og klappet dem frem.

Mamma- og veteranfamiliehjertet bugner av stolthet!

Skjerpings, nordmenn! Neste gang veteraner deltar i en parade eller lignende, klapp dem frem! Hei dem frem! Det fortjener de!

Nå har jeg i et sinnsykt øyeblikk av kjærlighet og godhet sendt mann og eldstemann avgårde til siste forestilling av Norsk Militær Tattoo, og der føler jeg meg trygg på at det blir både applaus og jubel om veteraner og deres oppdrag rundt i verden blir dratt frem.

Og jeg vet jeg har sagt det før, men til alle dere veteraner der ute, uansett hvor i verden dere har vært eller hva dere har gjort; dere har min ytterste respekt. Det er ingen jeg føler meg mer trygg sammen med enn dere, dere som er villige til å ofre alt for folk og fedreland. Takk for innsatsen!

#veteraner #parade #applaus #respekt #oppfordring

Skummelt lykkelig

Er det noen som kjenner igjen den følelsen? Den gode varmen som bare brer seg inni deg. Det starter i hjertet og flommer ut i armer og ben, fingre og tær. Livet er bare godt!

Når sola skinner og alt blir bare rosa og hjerter og sånn. Til og med rosablogg (gulp)!!!

Der er jeg nå. Alt føles så fint, og jeg er sånn (nesten) tvers igjennom tilfreds. Helt uten at noe spesielt har skjedd. Det kan være så enkelt at jeg er våryr. Sola skinner og snøen smelter. Sånt gir en ekstra lykkefølelse.

Livet byr jo fortsatt på de samme utfordringene som før, jeg bare takler dem bedre. Litt sånn på strak arm.

Den dumme kvisa på siden av nesen for eksempel. Den som plutselig dukket opp i går, vond og vanskelig å få tak på. Den som vanligvis hadde irritert meg grønn. Nå får den bare være, ikke så farlig med det.

Sikkert bare jeg som legger merke til den likevel..

Ungene er fortsatt fulle av påfunn og humørsvingninger, men jeg takler det bedre. Jeg har mer tålmodighet. Klarer oftere å telle til ti. Finne gode, konstruktive løsninger. Og når jeg er glad ser jeg jo ofte at de også blir gladere. Det blir mer harmoni. Og plutselig kjenner jeg at jeg elsker dem enda litt høyere enn jeg trodde var mulig.

Når den slitne og litt sutrete barnehagegutten legger armene rundt halsen din og du bare er full av tålmodighet og kjærlighet.

Mannen er fortsatt den samme. Innimellom like irriterende og like teit. Men så er det plutselig så mye lettere å se alle de gode sidene hans også. Hvorfor man en gang valgte å si ja til å tilbringe resten av sitt liv sammen med akkurat ham. Gleden over at det fortsatt er oss, til tross for alle stormer. Og gleden over alt vi har sammen. Og den deilige vissheten om at sommerens felles eventyr bare er to måneder unna. Jeg elsker roadtrips sammmen med denne mannen!

Apropos sommerferien. Jeg har jo selvfølgelig fått med meg flyulykken som skjedde i USA på tirsdag. Det er jo typisk at sånt skjer når det nærmer seg at jeg selv skal ut å fly. Og så var jo dette flyet også på vei til Dallas, ekstra nært der altså. Jeg kunne lagt meg i fosterstilling og avlyst sommerferien. En plass langt der inne frister det. For når jeg leser og ser dette så er jeg der. Jeg sitter ombord på dette flyet, og jeg kjenner på panikken. Jeg har sannsynligvis allerede vært innom dette scenarioet i hodet mitt mange ganger før, sammen med alle andre katastrofer som kan inntreffe på et fly. Jeg som er avhengig av å sitte nær vinduet når vi er ute og flyr, vurderer plutselig sete midt i flyet. Og bare så det er sagt, når jeg ser hvordan disse passasjerene har på oksygenmaskene sine, så tenker jeg at jeg skal lese sikkerhetsinstruksjonen ekstra nøye neste gang. For de skal vel ikke bare over munnen vel?

Uansett, akkurat nå vipper selv ikke dette meg av pinnen. Jeg er (nesten) helt zen. Det går bra. Nå sjekkes forhåpentligvis flyene ekstra nøye, og det er sikrere enn noen gang å fly! (OK, jeg kjenner en aldri så liten usikkerhet der, men vi sier det sånn!)

Så sånn er det altså. Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.

Men når det skjer får jeg kanskje litt mer å skrive om igjen også. For jeg skriver nemlig best når ikke alt går etter planen. Når livet butter litt imot. Da føler jeg at det jeg deler kanskje kan hjelpe andre, og det er kanskje det jeg ønsker mest. Så inntil jeg faller, blir det kanskje litt mer intetsigende innlegg fra meg. Sånne som jeg føler er litt verdiløse selv.

Men ordentlig rosablogger, det blir jeg aldri!

#lykkelig #nevrotiker #venterpåfallet

Fasiten

Takk for gode og morsomme forslag til hva minstemann hadde tegnet.

Det var ingen som var i nærheten av å treffe, men jeg lar meg imponere av fantasien deres!

Her er fasiten:

To steiner er selvfølgelig med. Inntil nå er det stort sett det eneste han har tegnet. Selv da han fikk beskjed om å tegne på helsestasjonen nektet han å tegne noe annet. Stein, bare stein!

En drage var derfor et overraskende friskt pust på denne tegningen. Endelig noe annet enn stein liksom!

En nøkkel fikk også være med. Mulig han har et ønske om å bli nøkkelbarn..

Et helikopter (eller eddekopter som kunstneren selv sier) var et litt rørende innslag. For morfaren til minstemann er pensjonert helikopterflyger, så hjertet mitt smeltet litt ekstra over denne. Merkelig det der.

Og til slutt hadde vi altså en *taddaaa* krøllerestaurant. Jeg er noe overrasket over at ingen tok denne. Det var jo så innlysende! Hva en krøllerestaurant er, sa du? Nei, se det vet jeg ikke. Mulig han tenker på McDonalds (golden arches), men her er ingenting sikkert..

#mammalivet #familie #barn #minstemann #gjetthva #fantasi #fasit

Hva har poden tegnet her?

I går kom en stolt minstemann og overrakte meg en tegning som han hadde sneket seg til å tegne med storesøsters tusjer. Hun var ikke fornøyd, tusjene var visst ikke helt det samme etterpå. Minstemann derimot var superfornøyd og pekte ivrig og med den største selvfølgelighet ut de forskjellige tingene på tegningen.

Ikke noe å si på fantasien til den lille karen. Og nå lurer jeg på hvordan det står til med fantasien til dere som leser dette. Jeg kan ikke love flotte premier, men heder og ære til den som klarer å gjette hva som befinner seg på denne tegningen.

Jeg håper på noen morsomme forslag. Fasit kommer etterhvert.

#mammalivet #familie #barn #minstemann #tegning #gjetthva

Et sikkert vårtegn

Akkurat som kløende øyne og tett nese eller at gata plutselig er full av naboer du ikke har sett på mange måneder, er den evinnelige ringingen på døra et sikkert vårtegn. Ding dong. Ding dong. Spesielt gutta er ivrige, og nå om dagen er det et evig renn. Ringeklokka får kjørt seg. Nå høres det ut som jeg er en sånn sur gammel kjerring som ikke liker sånt, men det er så langt fra sannheten som du kan komme. Det er en sann glede at barna har venner som kommer og spør etter dem. Jeg elsker å se glade barn springe ut døra. Jeg elsker at de fortsatt finner glede i å leke ute. For våren er magisk sånn. Når du endelig kan ta på deg joggesko igjen. Når ski og akebrett kan ryddes vekk og sykler og sparkesykler kommer ut av vinterhiet. De tøffe gutta spinner rundt i grusen. Og minstemann prøver så godt han kan å henge med, litt mer ustø og forsiktig.

Der har vi fått en ny utfordring denne våren. For eldstemann er minstens store helt. Han vil gjøre alt storebror gjør, og er nesten avhengig av ham. Og det er fint det. Den gjensidige kjærligheten mellom de to gutta våre er nydelig. Det er bare et lite problem - aldersforskjellen. For det er en god del ting 12-åringen kan gjøre som 4-åringen rett og slett ikke kan henge med på. Ham slipper vi ikke ut alene enda en gang. Og det er litt vanskelig for nevnte 4-åring å akseptere at storebror går ut uten ham. I fjor var det hjerte og smerte. I år er han mer selvdreven, og tar saken i sine egne hender. I ettermiddag var jeg oppe og hørte minsten romstere i gangen mens han mumlet for seg selv om å finne storebroren sin. Jeg visste godt at han som ikke gidder å kle på seg i barnehagen nå var i ferd med å ta på seg sko og jakke selv, og håpte i mitt stille sinn at pappaen som var nede fikk det med seg. Og det gjorde han; da minsten gikk ut og smelte igjen døra. Da var det en stk. pappa som spratt opp og sprang etter, mens jeg humret for meg selv oppe i andre etasje. Dagens trim for far der. Samtidig så brister hjertet litt for minsten. Han vil jo så gjerne være med. Det er jammen ikke lett å være liten heller. Heldigvis kan han fortsatt lett avledes med litt lek eller et bad.

Denne våren må nok vi voksne passe litt ekstra på, eller eventuelt investere i en sikkerhetslenke på døra..

Skulle så gjerne hengt med de store gutta..

#vår #barn #familie #utelek

Angsten og skammen

Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly - og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok

Den som gir seg er en dritt!

Kampen mot snøen fortsetter her hos kaosfamilien. Nå er vi lei! Spesielt jeg kanskje. Så i går tok jeg rett og slett grep og satte i gang med snø- og isfjerning på terrassen bak huset. Jeg hadde bare glemt en ting i løpet av vinteren. Hvor stor den er!

Dette var utganspunktet da jeg satte i gang. Jeg hakket og spadde til krampa tok meg og var stolt som en hane (eller kanskje høne) da mannen kom hjem og jeg kunne vise ham dette.

I morges våknet jeg med verkende armer som jeg ikke skjønte noen ting av, før det utpå ettermiddagen gikk et lys opp for meg. Aha! Jeg spadde snø i går!

Og siden det allerede gjorde vondt og det var relativt tilfredsstillende å plutselig ha platting å sitte på der bak igjen, fortsatte jeg prosjekt snørydding i ettermiddag. Et risikoprosjekt for en utrent dame i 40-årene. I tillegg til armer som akkurat nå kan brukes til fint lite, sitter jeg nå på min mer snøfrie platting og venter spent på hjerteinfarktet som bare må komme. Men akkurat nå er det verdt det.

Underveis forbannet jeg hele prosjektet og den endeløse plattingen.

Men jo lenger jeg kom, jo mer besatt ble jeg. Jeg skulle til enden! Jeg skulle se gresset! Selvfølgelig ble det tyngre og tyngre, for jeg endte jo opp med å måtte flytte videre på den snøen jeg hadde spadd i går også. Men så kom gjennombruddet!

Gress! O deilige gress!

Det var ikke alle delene av plattingen som var like lett å hakke seg gjennom, så noe gjenstår fortsatt. Men akkurat nå nyter denne slitne, gamle kjerringa denne seieren!

Og forresten, eldstemann har også jobbet.

Fri passasje på forsiden! O lykke!

Nå dere, er det vår!!!

Så får vi bare satse på at hjerteinfarktet holder seg unna så jeg får nyte den..

#vår #snøfjerning #lykke #fotokjerringlekermeddøden

En liten snøfjerningsoppdatering

Forrige uke utlyste jeg som noen kanskje fikk med seg premie til den eller dem som fjernet snø- og ishelvetet utenfor inngangsdøra vår.

Eldstemann tok grep og satte i gang med hakke og spade. Min helt! Lykken var stor da litt platting åpenbarte seg under alt det hvite.

Etterhvert hang de to andre seg også på i hakkingen, i håp om at det skulle drysse premie på dem også. Mannen derimot, var fortsatt like uinteressert. Premien var rett og slett ikke bra nok.

Godt man har flinke barn som tar ansvar. De siste dagene har det altså vært mye aktivitet foran huset vårt. Hakk, hakk, hyl, skrik, latter.

Søndag kom det endelige gjennombruddet, og bare en tykk issvull var igjen foran inngangsdøra. Og den hadde i alle fall mannen lite tro på at ville forsvinne med det første. Men i går ettermiddag gikk mine tre helter til angrep igjen. Det kostet krefter og nesten eldstemanns tå, men mine helter seiret til slutt.

I dag skinner sola, og plattingen ser sånn ut.

Og mor bare:

Den premien, som opprinnelig var tenkt å være en klem, må nok oppgraderes etter dette. Spesielt hvis de klarer å fjerne det livsfarlige, glatte på den lille asfaltflekken der også. Tar de terrassen på baksiden i tillegg, må vel premien oppgraderes enda mer. Leser dere dette, barn..?

#vår #opprydding #snøfjerning #ishakking #barnearbeid #mammashelter

Et mammahjertes betraktninger

Har du skolebarn eller er du lærer så vet du hvilken tid det er nå om (den såkalte) våren. Nettopp! Utviklingssamtaler! For noen vårens vakreste eventyr, for andre et slit og kanskje en liten frykt. For oss er det heldigvis ganske grei skuring, og jeg gleder meg alltid til disse samtalene. Jeg går alltid stolt ut derfra, med den ugne lukten av godt brukte innesko og vått yttertøy i nesen.

Ekstra stolt blir jeg når lærerne gir skryt for det sosiale. Når ord som stor sosial kompetanse, godt likt, lagspiller, positiv, omsorgsfull og inkluderende blir nevnt letter jeg nesten litt fra stolen. Selvfølgelig er det viktig med gode faglige tilbakemeldinger også, men dette sosiale har også mye å si. Jeg er så glad for at barna ligner mest på pappaen sin akkurat der, at de er utadvendte og ikke introverte som meg. Heldigvis har de arvet min hjerne da...!

For der jeg var stille og forsiktig gjennom skoleårene, er barna mye mer sosiale og vågale. Aller mest jentungen, vår sosiale sommerfugl. Hun med det store hjertet, med plass til alle. Hun som får venner overalt hvor hun går, både i innland og utland. Det varmer et introvert mammahjerte. Hun er alt jeg egentlig ønsket å være som barn. Tøff, modig og vågal. Flink til det meste. Og hun har plass til alle i sitt hjerte av gull. Hun ekskluderer ingen. Og det er jeg så vanvittig stolt av! For det er ikke nødvendigvis en selvfølge. Det finnes nok av klikker. Nok av utestengelse og mobbing. Det kan være tøft å vokse opp, og jenter kan ofte være ekstra slemme mot hverandre. Selvopplevd på alle mulige måter. Nettopp derfor håper jeg at jenta mi vil fortsette å være akkurat den hun er i dag. Ikke la seg påvirke av sånt, og bare være den hun er. Fortsette å inkludere. Fortsette å ha omsorg for alle rundt seg. Fortsette å vise følelser, selv når de er såre. Fortsette å være seg selv og gå med hodet hevet selv i motgang. Alt dette er så verdifullt.

Jeg har nok gjort mye feil som mamma, men når jeg ser hvordan barna mine er overfor andre mennesker og hvordan de tør å bare være seg selv, så tenker jeg at noe har også jeg gjort rett. Eller, muligens er dette kun mannens fortjeneste, siden de egentlig på ingen måte kan ha lært dette av introverte meg. I alle fall, fortsetter de å være akkurat sånn, så er jeg fullstendig trygg på at de vil vokse opp til å bli gode mennesker! Og det er godt for et pr. tiden litt slitent mammahjerte.

Mine tre stoltheter, fulle av omsorg og ikke redde for å spre vingene og gå sine egne veier.

#mammalivet #mammahjertet #mamma #barn #familie #oppvekst #inkludering #omsorg

Prosjekt snøfjerning

Jeg har vel nevnt minst en gang hvor deilig det var å komme vekk fra all snøen på Østlandet i påskeferien. Nå som vi er hjemme blir jeg nesten deprimert av å titte ut vinduet, selv når sola skinner. For selv om snøen begynner å smelte, går det aldeles ikke fort nok. Jeg vil ha snøfrie terrasser - NÅ!

Dette er bare ikke hyggelig. Kan fortsatt ikke se sandkassa til minstemann der uti snøhavet.

Det er ikke noe gøy å gå ut når man må forsere dette for å komme til den heldigvis snøfrie veien.

Dette kommer til å ligge til langt uti mai.

Jeg misunner naboene som flittig har måket plattingene sine for snø gjennom vinteren. Ikke et snøfnugg å se der, mens vi har et tykt lag med snø og is. Skjerpings neste vinter altså!

Akkurat nå føles det som om all denne snøen aldri vil forsvinne. Men ved middagsbordet i går fikk jeg en lys ide og utlyste premie til den eller dem som i alle fall fikset fritt leide ut til veien. Mulig det er alt for kompakt, men jeg øynet håp. Jeg forventet selvfølgelig at mannen, som er den sterkeste i familien og dermed har mest potensiale til å få fjernet mest mulig av dette hvite og glatte helvetet, skulle sprette opp og gyve løs med hakke og spade i håp om å få hele denne søte herligheten i premie.

Hvem ville ikke ønsket seg dette liksom?

Men nei, dette var åpenbart ikke bra nok. Så lite interessant var denne premien at han sukket og gaflet i seg litt ekstra mat isteden. Knekk i selvtilliten til kjerringa der.

Eldstemann derimot spratt opp i håp om gull og grønne skoger. For her var det håp om litt ekstra lommepenger, en spennende gave eller i alle fall litt godteri. Og heltestatus hos mamma. Det tok ikke lang tid før det lød vill hakking utenfor. I morges så jeg resultatet.

Fint med en liten fallgrop utenfor døra.

Altså, han skal ha for innsatsen. Men her gjenstår det visst en del jobbing før en eventuell premie kan innkasseres. Litt praktisk er det da, dette hullet. For skulle det komme ubudne gjester i nattens mulm og mørke tryner de sannsynligvis i denne gropen før de kommer til døra..

#vinter #snø #is #snørydding #lei

Innhentet av alderen

Påskeferien i hjembyen gjorde det tydelig for meg at jeg ikke er ung lenger. For der oppe i barndommens og ungdomsårenes lekegrind la jeg merke til litt for mange tegn på at jeg etterhvert har kommet opp i og kanskje til og med litt over min beste alder.

Som gleden over å mate ender. Eller skjelvingen i beina og den påfølgende smerten i muskler jeg ikke visste fantes etter en tur ned 418 trappetrinn. Eller det faktum at jeg hadde litt lyst til å spy etter sånn ca. 100 trappetrinn oppover. Eller den gufne angstfølelsen da jeg sto ute på Byrampen midt på Akslafjellet, litt sånn i løse lufta med kun glassgjerder mellom meg og et fall en god del meter ned.

Her leker man med livet..

For ikke å snakke om da vi oppsøkte min barndoms sommerparadis, hytten til besteforeldrene mine som har stått tom og forlatt i årevis. Først angsten over hva som ville møte meg da jeg kom opp bakken. Ubudne gjester? Et herpet uteområde? Et lik eller to? Og så reaksjonen da datteren min og jeg kom opp og sto utenfor hytta. Da tårene plutselig sprutet og kroppen ga fra seg merkelige hikstelyder der jeg gikk forsiktig og litt høytidelig rundt i det som en gang var mine besteforeldres stolthet og fristed. Noe overgrodd og forfalt, ja, men alt var fortsatt like kjent og kjært. Hele barndommen kom tilbake og slo meg i bakken, og jentungen skjønte ingenting. Sånt skjer visst når man blir eldre.

Når barndomsparadiset åpenbarer seg og gamle minner overvelder deg.

Også hadde vi selvfølgelig øyeblikket da vi skulle ned igjen. For bakken fra hytta er bratt. Og nederst lå det fortsatt litt snø og is. Og vi gikk i joggesko. Jentungen løste dette elegant, bare stilte seg på glatta og skled ned uten å være i nærheten av å miste balansen. Jeg stolpret meg så langt ut i grøfta jeg kunne komme samtidig som jeg febrilsk prøvde å holde meg fast i noen tynne grener. Sannsynligvis ytterst lite elegant. Mannen som satt i bilen og ventet observerte seansen og rullet etterhvert ned vinduet. Jeg forventet latter, men han bare så mot oss før det kom tørt: «Der ser man forskjellen på gammel og ung..». Takk skal du ha! Jentungen forbarmet seg heldigvis over meg med en utstrakt arm (det gjorde hun strengt tatt på veien opp også), og jeg kom meg ned med kun en såret stolthet.

Ikke minst merket jeg alderen da jeg for en stakket stund skulle prøve å finne igjen «festjenta» i meg.

Dette var meg før en vennekveld på byen som jeg hadde gledet meg til i et halvt år. Klokken var på dette tidspunktet sånn ca. 19:30, og jeg var egentlig trøtt som en strømpe og mer klar for en date med dyna enn en bytur. Men så var det så etterlengtet. En kveld uten barn, med mannen og gode venner.

Så da striglet jeg meg litt ekstra. Droppet den utvaskede amme-bhen og tok isteden på meg min peneste men også minste, strammeste og mest ubehagelige bh. Den som nesten kutter forbindelsen mellom overkroppen og underkroppen. Av uvisse grunner droppet jeg også de store, komfortable trusene til fordel for en mer snerten blondevariant. Selvfølgelig med et bind i tilfelle lekkasje ved latterutbrudd og/eller hostekuler. Klok av skade der. For jeg glemte visst å knipe etter fødslene mine gitt. Sånn er det. Og jeg toppet det hele med å dra på meg en litt for liten strømpebukse som til stadighet rullet nedover magen i retning knær og ankler. Jeg skjønte den egentlig godt, for hvem har vel ikke lyst til å flykte når de får jobben med å holde inne x antall bilringer. Jammen er det flaks at ingen ser sprengeklart flesk, bind og rullestrømpebukser når alt kamufleres av en vid og behagelig kjole. Jeg følte meg rett og slett som en 20-åring igjen da vi gikk ut døra. Nå kan selvfølgelig denne følelsen ha noe med mangel på blodtilførsel til vitale kroppsdeler å gjøre.

Og kvelden ble fin den, for all del. Det var godt selskap, hygge, latter og nydelig mat. Men da vi etter middag gikk for å avslutte kvelden med noen drinker, innså jeg nok en gang at livet ikke er som det en gang var. For der jeg før i tiden helst ville være ute hele natten, syntes jeg nå det var helt greit at barene stengte tidlig akkurat denne kvelden. Og der jeg tidligere kunne bøtte nedpå med diverse alkoholholdig drikke, holdt det nå lenge med en liten jordbærdrink. Og jeg tittet litt skjevt på de få overstadige i lokalet. Har jeg vært sånn? Og da en av disse overstadige nærmet seg bordet vårt syntes jeg det var betryggende at mennene i følget vårt satte blikkene i ham. Hadde ikke noe behov for å bli kjent med den "sjarmøren", nei. Og ikke minst toppet det hele seg da vi jentene damene over drinkene våre begynte å mimre om barndommens leker. Hva pokker skjedde her? Når sluttet vi å være 20 og begynte å være 80? 

Nei, påsken (og livet) er så visst ikke en evigvarende fest lenger. En kveld med venner er topp, men det er også deilig å komme hjem i rimelig tid (dog over midnatt - heldigvis). Lykken over å få av seg alt som presser på alle mulige kroppsdeler og få på seg komfortable «inneklær» kan ikke beskrives. 

Hurra, vi er hjemme! Slipp flesket fri!

Jeg er så definitivt ikke 20 lenger, men når jeg tenker meg om så er det kanskje like greit. Det er mulig livet var mer spennende i mine «glansdager», men det var også mer preget av usikkerhet, en evigvarende jakt etter bekreftelse og kjærlighet og til og med ensomhet. Og fyllesyke. En god del fyllesyke. Da er det bedre å være litt mer satt, litt mer komfortabel og å våkne frisk og delvis uthvilt til en minstemann som er overlykkelig for at du er tilbake og ikke hadde forlatt ham for godt likevel.

#eldre #damer #damerisinbestealder #liveterikkesomdetvar

Post ferie-blues

Det er mulig jeg er flink til mye, men å komme hjem fra ferie er ikke en av de tingene. Sånt takler jeg relativt dårlig, spesielt når vi har vært i Ålesund eller Texas. Aller mest Ålesund kanskje. Fordi det er der jeg føler meg aller mest hjemme, selv etter 13 år her østpå. Hjembyen er en så stor del av meg at det er umulig å riste det av seg. Ikke at jeg vil det heller, det føles godt å ha denne vakre byen som en del av hele identiteten min. Jeg er absolutt en stolt ålesunder!

Hvem ville vel ikke være stolt av å være herfra? Se på dette da! Vakreste hjembyen min!

Det gjør fysisk vondt hver gang vi drar derfra. For innerst inne er det jo der jeg vil være. Kanskje ikke bare innerst heller. Ikke et vondt ord om plassen vi bor på, men det er ikke tvil om at det er helt annerledes her. Men jeg tok nå en gang et valg om å flytte for kjærligheten, og det har gitt meg tre flotte barn, en fin og god mann og et godt liv her. Hvem vet hvordan livet hadde vært om jeg hadde blitt der..

En jente (eller var det dame i sin beste alder?) og hjembyen - et eviglangt kjærlighetsforhold.

Det er altså med tungt hjerte og klump i magen jeg reiser derfra. Den fine byen med den friske luften og alle minnene. Store deler av livet mitt.

Og mammaen min. Ikke minst mammaen min. Det er ikke alltid like greit å bo langt unna de nærmeste. Ingen av oss blir yngre, og det hadde helt klart vært en fordel å kunne være i nærheten av hverandre.

Men så må vi altså hjem til hverdagen igjen. Etter 10 dager med verdens vakreste kulisser, familie og venner. 10 dager hvor dialekten min på nytt har blitt litt bredere, sånn at jeg innimellom blir overrasket når jeg hører meg selv. 10 dager med frisk sjøluft i lungene (de føles rett og slett litt renere nå). 10 dager med snøfritt lavland, plussgrader, sol og solnedganger. 10 herlige påskeferiedager.

Og etter nesten 60 mil og 8 timer i bilen i går, er vi altså tilbake her. Til dette.

Veiene og fortauene er i alle fall bare nå, men dette synet utenfor stuevinduet gir meg rett og slett lyst til å spy. Jeg blir sur. Jeg er så lei av snø! Det er april! Jeg vil ha vår, varme og kvalitetstid i hagen. Ikke sprengfyring fordi huset er kaldt etter å ha stått tomt og uoppvarmet i halvannen uke.

Man burde ikke trenge dette i april..

Dagen så langt har blitt brukt til vasking av gulv for å få vekk den (muligens innbilte) innestengte lukten som jeg føler alltid møter oss når vi kommer hjem etter å ha vært borte en stund. Jeg har også gått til angrep på den digre bagen med skittentøy. Godt vaskemaskinen tar mesteparten av den jobben. Også har jeg prøvd å snuse meg frem til kilden til den litt merkelige lukten i kjøleskapet. Uten at jeg klarer å komme til bunns i den saken. Jeg kastet jo det meste som kunne skape problemer etter litt modningstid før vi dro.

Ellers så skal jeg stort sett gjøre absolutt ingenting i dag. Og akkurat det er litt deilig. Å rett og slett roe ned litt etter en ferie der jeg nesten føler at jeg gjøre noe hele tiden. Kan ikke risikere å gå glipp av noe. Må rekke alt. Det jaget har jeg ikke her. I dag kunne jeg krype under dyna igjen etter å ha sendt de to store barna til skolen. Helt til minstemann ville stå opp. Og jeg kan med god samvittighet sitte i sofaen med en kopp kaffe eller ti. Det er ingenting som går fra meg nå.

Men jeg kjenner definitivt allerede savnet etter hjembyen. Der jeg helst ville ha funnet roen. Og det føles uendelig lenge til neste tur opp dit, som etter planen blir høstferien. Det er et helt halvt år til det! Omtrent det samme som siden forrige gang og denne. Det gnager, men jeg vet det er verdt å vente på. Og så hjelper det å vite at det i år blir enda en tur til byen i mitt hjerte etter høstferien, for da står Ålesundsjul for tur. Og så skjer det mye hyggelig før den tid, sånt som gjør at tiden går fort. Det er gjerne sånn i min verden at når påsken er unnagjort raser tiden avgårde. Og vips, om to og en halv måned står sommerferie i USA for tur. Bare å begynne å glede seg her altså. Eller eventuelt, om du er meg, begynne å grue seg til den lange flyturen..

Ikke at jeg teller ned altså..

#påske #ferie #påskeferie #blues #hjemlengsel #ålesund #byenmin

Vår småpinlige påsketradisjon

Påsketradisjoner finnes det mange av. Spesielle måltider, spesielle turer, påskekrim, påskegodteri, påskeeggjakt.. Her oppe i Ålesund har vi funnet en morsom men litt småpinlig påsketradisjon. I fjor oppdaget vi nemlig at Ålesund kommune hadde sin helt egen påskeeggjakt. Hver påskedag legger de ut et egg en eller annen plass rundt om i kommunen og kommer med et bildehint på Instagram. Og dette måtte jo vi være med på. I fjor løp eldstemann og vi foreldrene mot bilen med en gang vi trodde vi visste hvor egget var. Hver dag, hele påsken.

I år er vi hakket mer avanserte. Nå sitter vi klare i bilen, gjerne parkert en plass mellom indre og ytre bydel, og oppdaterer manisk Instagram i påvente av hintet.

Nå er vi også fire eller fem i bilen, for de to andre barna vil jo også være med på galskapen. I år har hintene vært til dels vanskelige for en utflyttet ålesunder, men om ikke annet har vi fått luftet oss litt i fine områder.

Ungene, og spesielt eldstemann, har konkurranseinstinkt til tusen og styrter ut av bilen og leter desperat rundt overalt. Mor, som altså synes dette er småpinlig, tusler etter og later som hun er på en helt vanlig «søndagstur». Bare titter litt ekstra etter i kratt og busker liksom. Om jeg da ikke blir sittende i bilen, fordi det bare blir for flaut at et voksent menneske flyr rundt etter et teit påskeegg. Til og med i en helt annen del av byen enn der det faktisk er.

I går traff vi faktisk rett da (sånn etterhvert). Det skal vi ha. Vi var bare litt for sene. Men det var morsomt å sitte i bilen (mens mann og barn styrtet ut) og observere at det ikke bare er vi som er litt smågale. Det var mange som tilfeldigvis luftet hunder med nesen begravd i mobilen mens de saumfarte alle kriker og kroker på sin vei.

Pinlig eller ikke, det er en morsom familieaktivitet i påskedagene. Og jeg setter enormt stor pris på å få disse ekstra turene rundt i byen min. Faktisk så tror jeg det er den største premien for meg, ikke nødvendigvis det å finne egget. Selv om det hadde vært morsomt det også.

#påske #påskeegg #påskeeggjakt #ålesund

Hodeløs høne på påskeferie

Det ble plutselig stille fra denne kanten, men det betyr på ingen måte at livet står stille. Tvert imot. En avslappende påskeferie kan jeg ikke skryte på meg, i alle fall ikke om avslappende betyr å sitte i solveggen, ligge på sofaen eller finne roen på hvite vidder. Det er lite stillesitting og ro på den måten. Så langt denne ferien føler jeg at jeg har sprunget rundt som en hodeløs høne, i en evig jakt etter å rekke alt og alle. Sånn blir det gjerne når det er lenge mellom hver tur til hjembyen. Og når attpåtil både fastboende og utflyttede venner er hjemme samtidig blir det ekstra mye å henge med på. Nå skal jeg på ingen måte klage, for jeg synes selvfølgelig det er helt suverent. Det er bare denne litt stressende følelsen når det skjer for mye på en gang, og du rett og slett ikke rekker over alt. Vanskelig å være tre plasser på en gang, si.

Vi har heldigvis rukket å skvise inn veldig mye de dagene vi har vært her, både turer (inkludert 418 trappetrinn som fortsatt kjennes i beina), påskeeggjakt, hygge, gjensyn og til og med en barnefri kveld ute sammen med vennegjengen. Det hører med sjeldenhetene, og var virkelig godt for en som er vant til å henge hjemme med «kidsa» hver kveld.

Og ikke minst, siden været er helt upåklagelig, har jeg fått med meg noen solnedganger. Jeg vet ikke om finere solnedganger enn i hjembyen min, med verdens vakreste kulisser.

Det var dette som trigget den gamle fotogleden i fjorårets påskeferie, og som dro med seg oppstart av blogg og skriveglede. Jeg er ikke mindre inspirert nå for å si det sånn.

Jeg tror ikke jeg vet om noe vakrere enn akkurat dette. En himmel i brann, bølgeskvulp og frisk sjøluft (og i tillegg var dette starten på en barnefri kveld). Magi og lykke i ett.

Er det noe rart at jeg elsker denne byen?

Selv om det er hektisk så er det så inni hampen godt å være her. Godt å puste inn den friske lufta, godt å besøke kjente plasser, godt å se kjente og kjære og ikke minst godt å slippe snø! På sosiale medier har jeg til min forskrekkelse observert at dette hvite til tross for fint vær fortsatt ligger på bakken på østlandshjemstedet. Nok en grunn til å ikke ønske seg tilbake dit akkurat nå. Her regjerer nemlig våren.

Et kjærkomment syn.

Måtte det smelte i strie strømmer der østpå før vi kommer tilbake!

Det er så mye mer jeg gjerne skulle ha skrevet om, men det får komme litt etterhvert. Jeg innser mine midlertidige begrensninger når det er fjerde gang jeg er innom her i dag bare for dette lille innlegget. Litt skriving sånn innimellom slagene altså. Nok en nydelig dag er i ferd med å tilbakelegges, med softis og «vasing» i byen og hyggelig kakebesøk.

Softis fra Stuen, ekte påskelykke!

Nå kaller nok en solnedgang på den hodeløse og fotoglade kjerringa..

God påske ønskes alle og enhver fra en Fotokjerring i full kystidyllsmodus!

#påske #ferie #påskeferie #godpåske #byenmin #ålesund

Den følelsen..

Når du står opp grytidlig (vi snakker 4:30) for å stable bagasje og barn i bilen for en 60 mils kjøretur. Når senga frister mye mer enn påskeferien du har gledet deg til så lenge.

Ikke mitt beste øyeblikk, men dette er jo ikke en rosablogg. Trøtt, sa du?

Når det ikke engang hjelper å dusje og «få på seg trynet», fordi du er så trøtt at det ser ut som du griner..

I sånne stunder er det kun grimase-selfies som funker.

Når du den første timen av bilturen sitter og bekymrer deg over når og hvor den gamle bensinkjerra som bare brukes til langtur vil bryte sammen. (Nå hadde heldigvis den trofaste traveren fått litt ekstra TLC og har foreløpig oppført seg mer eksemplarisk enn den har gjort på mange år - bank i dashbordet.)

Når du til slutt slukner i passasjersetet og våkner med et høylytt snork og ser fårete bort på mannen som ler av deg og forteller deg nøyaktig hvordan du ser ut. Det var visst ikke et vakkert syn. Takk for ærligheten, kjære. Du er ikke et fruktfat når du kollapser du heller!

Når du etterhvert ikke føler beina dine, fordi all kjøreprovianten (som knapt blir rørt) ligger over dem.

Når minsten endelig våkner på Dovre, sånn at vi kan stoppe for en liten tissepause. Man kjører mens barna sover - da stopper man ikke! Gubben var gul i øynene..

Når du har tom blære og kan fylle på med en halvliter av den beste brusen.

Når du suser forbi Dombås, som du er så ferdig med etter utallige stopp med overpriset og dårlig mat og møtes av de alltid like mektige fjellene nedover mot Trollveggen.

Når du kommer ned mot fjordene og oppdager at det er bart! Ingen snø langs veien! Du ser gress og asfalt, for første gang siden jul! Det er 3 måneder siden det!

Når du når stoppet du har gledet deg til. Åndalsnes og den herlige restauranten som vi oppdaget på forrige tur. Move over Dombås, vi har funnet vårt nye langtur-stamsted. Så får det heller være at det kun er sånn ca. halvannen time fra det endelige målet. Maten på Spiseriet Soltinn er så verdt å vente på!

Lykke for mor (og far).

Og samtidig får de håpefulle ut litt energi i klatreveggen. Vinn-vinn her altså.

Når du møter dette skiltet og kjenner på en boblende, lattermild lykke. Nesten litt takknemlighet. For her er det bare èn naturlig vei å velge. Mot venstre (Ålesund) om noen skulle lure.

Når man er på siste etappe over Ørskogfjellet og gjennom Sjøholt, er litt utålmodige etter å komme frem, og ender opp bak denne.

Når man får kjørt forbi bilen som drar på en båt, bare for å havne bak denne.

Tortur og karma i ett.

Når man endelig er fremme! Toppen av lykke. Lufta går ut, og man er så sliten, så sliten. Tid for en liten hvil, før ungene får gå på lekeplassen (fri for snø!) i tynnere jakker, joggesko og uten lue. Og mor selv får en tur ut iført joggesko som har lagt ubrukte litt for lenge.

Når jeg får bli med mannen, uten barn, for å vaske skitt av bilen og kan lytte til min gamle arbeidsplass (som dog har byttet navn siden min «storhetstid» på 90-tallet) mens vannspruten og vaskebørstene slår mot bilen.

Når det plutselig er flerfoldige plussgrader, og du har blitt litt for vant til minusgrader de siste månedene.

Når du går i butikken og alle rundt deg snakker samme dialekt som deg. Plutselig føler jeg at jeg sklir rett inn i miljøet. Dette er mine likesinnede. Dog ser jeg sikkert skikkelig teit ut der jeg går rundt og smiler for meg selv.

Når vi kan kjøre en runde i byen min. Byen med alle minnene. Byen som er en del av meg. Når jeg overstrømmes av nostalgi og ro.

Når vi kjører den smale veien over Aksla, den som jeg i barndommen fikk innprentet at man bare skulle gå på. Bare latinger kjørte. Jeg får fortsatt dårlig samvittighet når vi kjører, men tidene forandrer seg.

Når vi runder den siste svingen mot Fjellstua på Ålesunds tak, og byen og områdene rundt åpenbarer seg i all sin prakt. Fjord, fjell og by. Synet tar alltid pusten fra meg, samme hvor mange ganger jeg har sett det før. Når jeg står på verandaen på Fjellstua og titter utover. Puster inn den deilige, friske lufta. For det er noe eget med lufta i Ålesund. Hav og fjelluft i ett. Når roen senker seg og hjertet svulmer. Å, som jeg elsker denne byen!

Når du formelig hører Bruce Springsteen synge «My hometown» i bakgrunnen.

Når fjellene kneiser majestetisk og Borgundfjorden er full av båter på torskefiske. Dette er hjemme!

Når barna finner igjen noen av Ålesunds-vennene sine, og glad barnelatter runger i nabolaget.

Når du sitter på verandaen hos «ho mor» og lytter til denne barnegleden. Trøtt som en strømpe etter en lang dag og tur, men fylt av en indre ro og lykke som du bare kan finne akkurat her. Når lungene fylles av denne deilige sunnmørsluften og du bare er i øyeblikket. For en stakket stund er dette alt som eksisterer. Ferien har akkurat begynt, gjensynet med byen min er bare starten på over en uke med kos, familie og venner. Late morgener. Lange, deilige frokoster. Turer til kjente og kjære plasser. Minner. Nostalgi. Øyeblikk med komplett sjelefred og følelsen av å være hjemme. Disse dagene skal nytes! Jeg er hjemme! Der jeg hører til. Og enda vil jeg ikke tenke på den følelsen jeg vil ha når vi nok en gang skal dra herfra..

#påskeferie #ålesund #byenmin #byenimitthjerte #hjemme #lykke #sjelefred

The final countdown

Da står jeg nok en gang i dette herlige kaoset. Siste innspurt før påskeferie. Stresset tar meg og sender hjernen inn i fullstendig shut down. Jeg husker knapt mitt eget navn i virvaret av tanker. Har jeg pakket det? Trenger vi det? Har vi ditt og datt? For vi skal jo til ødemarken. Utkant-Norge. Det finnes jo ikke butikker i Ålesund sånn i tilfelle jeg glemmer noe..

Og huset må vaskes. Selvfølgelig må det være rent. For tenk om noen bryter seg inn og kommer til en svinesti.. Gud forby! Så jeg vasker. Først komplett husvask klokken 7 i går morges da en trøtt snuppe helte en halv liter melk utover kjøkkengulvet. Da holder det ikke å bare tørke opp eller vaske gulvet bare på kjøkkenet. Da blir det støvtørking og vask av alle gulv i vill panikk før minstemann må vekkes. Og manisk som jeg er, så måtte gulvene vaskes på nytt i dag. Kan ikke reise fra gulv som ikke er helt nyvasket. Ja, jeg er litt gæren!

Og som om ikke det var nok; i tillegg til stress og vaskemani er jeg også hardt angrepet av et slags vemod. For dette blir første gang vi reiser uten å pakke med vogn til minsten. Klarer seg fint uten nå. Verre for mor som er lettere avhengig av en plass å henge fra seg veske, legge fra seg jakker etc. Det er praktisk med vogn innimellom. Og i tillegg markerer denne turen slutten på nok en epoke. Den bakovervendte. Nå har minsten blitt så stor at vi rett og slett må snu bilstolen hans. Og det gjør noe med det sentimentale mammahjertet.

Siste tur i bakovervendt sete må selvfølgelig dokumenteres.

I dag er det altså komplett kaos i heimen og hodet. Mer i hodet kanskje. Mor, far og minstemann er ferdigpakket. De to store barna har fortsatt ikke begynt, men det ordner seg vel. Jeg har fortsatt ikke skrevet huskeliste, men den kommer nok i løpet av ettermiddagen. Så kan jeg stryke ut det som er gjort og prøve å huske hva jeg har glemt. Akkurat så surrete er jeg, ja.

Vi er timer unna avreise grytidlig i morgen. Om alt går etter planen. Noe det sjelden gjør. Vi er så nær, likevel føles det så fjernt. For en liten tue kan velte hele lasset. Det vet jeg så alt for godt. Sykdom for eksempel. Det kommer alltid når det passer som dårligst. Som den gangen minsten begynte å spy omtrent akkurat da vi skulle sette oss i bilen. Angsten for en sånn utsettelse gnager i meg. For nå vil jeg HJEM! Det er da det passer veldig godt at vi ved henting av minsten blir informert om at det går omgangssyke i barnehagen. Alarmbjellene durer himmelhøyt og jeg blir umiddelbart kvalm. Å nei! Nå er hender grundig vasket og antibacet, og jeg overvåker minsten som en hauk. Han har gått fra å være et lekende barn til en tikkende bombe. Nevrotikeren min har det vondt nå, veldig vondt. Måtte vi styre unna sånt nå. Måtte vi komme oss avgårde når vi skal, og måtte alle holde seg friske - hele veien og hele påskeferien.

Dette kan bli årets påskethriller..

#påske #ferie #påskeferie #reise #kaosfamilien #hvakangågalt

Vi rocker!

I dag viste minsten stolt frem to ulike sokker da han kom i barnehagen. Blå på den ene foten, rød på den andre. Skolebarna våre tok også på seg ulike sokker i dag, og hadde vi hatt noe annet en svarte sokker hadde nok mannen og jeg gjort det også. Dette gjør vi ikke fordi vaskemaskinen nok en gang har spist opp en av hvert sokkepar, men fordi vi markerer Downs syndrom-dagen med #rockesokk.

Det er en liten markering som mange kanskje ikke legger merke til engang. Jeg har i alle fall ikke for vane å se på sokkene til folk. Men likevel er det en fin ting å gjøre, mismatche sokker for å markere mangfold og ulikheter.

For tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like. Kan du se det for deg? Ingen farge, bare grått. Tenk om alle som skilte seg ut ble gjemt bort. Når de kan bringe så mye farge, glede og lærdom til verden. For jammen kan man lære mye av dem som er annerledes, være det Downs syndrom eller annet. Jeg har ikke den store personlige erfaringen med mennesker som har fått litt flere utfordringer i livet enn andre, og har vel egentlig bare sett «solsiden». Fra det søte, forelskede paret med Downs syndrom som gikk på samme videregående skole som meg, til den inspirerende gjengen i Tangerudbakken. Sånne som jeg gjerne blir glad av å se, sånne som får meg til å smile og gjør meg litt ekstra varm om hjertet med sin positivitet, ståpåvilje og glede.

Også har vi jenta i barnehagen til minsten. Hun som ikke har Downs syndrom men helt andre utfordringer. Som jeg har kunnet følge fra hun var ganske liten takket være jevnaldrende storesøstre. Som imponerer meg med sine fremskritt, og som uten tvil må være barnehagens blideste. Hun som hilser meg med et smil og gjerne en klem hver gang hun ser meg. Som gjerne vil ha meg med i leken. Hun lyser virkelig opp den mest grå hverdag.

Selvfølgelig er ikke realiteten fullt så lyserød for disse flotte menneskene og deres nærmeste. Her må det finnes mange utfordringer, mye slit og vanskelige følelser i tillegg til det som er positivt. Jeg kan ikke engang tenke meg hvordan det er. Jeg har ingen forutsetninger. En gang har jeg vært i den posisjonen der jeg måtte vurdere hva jeg skulle gjøre om vårt kommende barn hadde spesielle utfordringer. Og det var umulig. Logikken sa at om dette var tilfelle burde jeg på grunn av barna vi allerede hadde ikke bære frem dette barnet. På grunn av alt det ville innebære. Men på den andre siden var dette også en umulig tanke, fordi det fortsatt ville ha vært barnet vårt, et lillesøsken og et menneske. Nå ble dette heldigvis en avgjørelse vi slapp å ta, men det er mange der ute som må ta denne avgjørelsen.

Jeg beundrer dem som har styrke og ressurser til å stå i det. Som tar utfordringene på strak arm. Som gjør noe som omverdenen kanskje ser på som negativt til noe positivt. Annerledes skal ikke gjemmes bort, annerledes er minst like verdifullt som «vanlig». Verden trenger fargeklatter!

Vi rocker for farge og forskjeller!

#rockesokk #downssyndrom #forskjell #farge

Når alt går på tverke

Uken vi nå legger bak oss har vært alt annet enn bra. Noen ganger er livet sånn, alt går på tverke. Og da mener jeg ALT! Denne uka har både mannen og jeg slitt med sykdom, og alt ble bare tungt og vanskelig. Skikkelig kjipt. Alle gjøremål hopet seg opp, og jeg er nok ikke verdens festligste menneske når jeg både er dårlig og føler at jeg ikke orker eller får gjort det jeg burde. Mannen har prøvd så godt han kan, uten at dragen (altså undertegnede) har gitt ham noe særlig kred for det. Isteden har jeg gått og spydd ild hele uken. Ikke bra.

Så å si at jeg gledet meg til denne helgen ville vært en enorm overdrivelse. Tidenes overdrivelse faktisk. Ikke bare er formen fortsatt redusert hos både mannen og meg, gutta våre er også småforkjølete, og mannen har til alt overmål arbeidshelg med jobb fra morgen til kveld. Nei, jeg hadde ikke mye tro på at denne helgen skulle bli bra.

Men så snudde humøret en plass på veien fredagen. Det er mulig jeg så lyset. Et eller annet lys gikk i alle fall opp for meg. I tillegg kom solen og varmet en sliten vinterskrott.

Man må jo bare bli glad når sola er i ferd med å vinne over snøen.

Jeg skal ikke lyge, helgen har vært akkurat like lang som sånne arbeidshelger alltid er. Kanskje litt lengre. For i tillegg til hosting, harking og vonde bihuler har jeg ørlite vondt i hjertet. Dog av den gode typen. Dere vet, den verken man kjenner midt i hjertet når man savner noen. Den har jeg gått rundt med i helga. Fordi jeg etter en regelrett «drital» uke rett og slett savner mannen min mens han er på jobb. Og ikke fordi jeg trenger hjelpen hans verken i huset eller med barna. Alt dette går ganske på skinner nå som noe av energien er tilbake og jeg har kommet meg ajour. Dessuten har vi også vært et barn i manko denne helgen. Savnet har kun vært der fordi jeg rett og slett heller vil være sammen med ham.

Sola har en jobb å gjøre her.. Minsten har lekeplass-abstinenser og håper på snøfrie sånne i Ålesund.

Ikke at jeg har hatt dårlig selskap. Ikke i det hele tatt. Minsten har knapt veket fra min side hele helgen. Vi har lekt med biler og diverse figurer, puslet puslespill og sett på Pippi Langstrømpe. Og vi har vært ute og lekt. Eller, han har lekt mens jeg har dradd frem et sikkert vårtegn.

Den styggeste og mest tilgjengelige hagestolen.

Putekassen er fortsatt under snøen en plass, men det funket fint å plassere rumpa på den kalde plasten og nyte varmen fra sola. Uten jakke!

Til og med vinterskoene ble kastet til fordel for gamle og slitte Crocs.

Sånne øyeblikk er pur lykke. Nå begynner jeg virkelig å tro på at våren er nær!

Minsten har hoppa i snøen som jeg håper snart er borte, og i pur vårlykke har vi knust amerikanske påskeegg fulle av konfetti.

The face of happiness.

Og sånn ble helgen mye bedre enn jeg hadde regnet med. Veldig mye bedre. Jeg savner fortsatt mannen, men det er helt og holdent en bra ting. Innimellom er savn et sunnhetstegn. Det er fint å kunne glede seg til han kommer hjem. Og enda finere at det bare er et par timer igjen å vente.

Og uken som kommer skal bli mye bedre enn den forrige. Det skjer flere hyggelige ting, og bare ingen blir syke(re), noe jeg aldri tar for gitt når vi skal noe, venter den store gulroten mot slutten av uken. Da blir det fri for alle mann og vi stabler oss i bilen for å kjøre til Ålesund. Det blir så bra!

Når tavla på kjøkkenet ser sånn ut må man bare glede seg!

#drittuke #helg #familie #savn #vår #våryr

Røtter

Det finnes en plass der roen senker seg. En plass der jeg hører mer til enn noen annen plass. En plass hvor identiteten og røttene mine er. En plass hvor jeg er 100% komfortabel. En plass hvor jeg er hjemme, mer hjemme enn på den plassen jeg har skapt et hjem.

Der vokste jeg opp i trygge rammer. De første årene i kjellerleiligheten hos mine besteforeldre. Jeg hadde altså fire trygge voksne i umiddelbar nærhet, og manglet ikke et gram oppmerksomhet eller kjærlighet. Innimellom fikk jeg være med besteforeldrene mine til legekontoret de drev, der surret jeg mellom pasienter og Donald-blader på venterommet og mormor på laboratoriet. Jeg kan fortsatt kjenne den stramme lukten av sprit i nesen, og jeg kan se den spennende legekofferten til morfar levende for meg. På sommertid var jeg ofte med dem når de reiste til hytta et stykke utenfor byen. Et landlig paradis på en knaus med fantastisk utsikt over vannet. Å være sammen med dem der var barndoms-lykke på høyt nivå. De var sånne tvers igjennom gode mennesker. Mormor og morfar, de var på en måte et ekstra sett foreldre gjennom barndommen. Og jeg var heldig og fikk beholde dem lenge. Helt til jeg selv var voksen. Nesten helt til de ble oldeforeldre. Dessverre bare nesten.

Heldig som jeg var, hadde jeg enda et sett fantastiske besteforeldre. Farmor og farfar. Som ofte inviterte til ball på torsdager (potetball altså), og som gjerne tok meg med til sin hytte, hvor vi kunne fiske i elva, spise rabarbra og gå i potetåkeren. Og gå på utedo! Farfar falt fra da jeg var 10, men farmor holdt ut. Farmor som alle i byen kjente. Hun som gjorde så mye godt for andre. Hun som bakte og stod i. Hun som alltid fortalte meg spennende historier fra da hun var barn. Hun som alltid hadde tid. Hun som var så sprek. Gikk og gikk, dog stadig mer krokrygget. "Rett deg opp, farmor", pleide hun å si. "Rett deg opp!" Av mine fire besteforeldre tror jeg kanskje at farmor er den jeg har mest av. Jeg er ikke på noen måte like fantastisk og oppofrende som henne, men jeg har definitivt en del av hennes gener. Skrivegleden for eksempel. Og selv om mange sier jeg ligner på min mors side av familien, så skjer det innimellom at jeg får et glimt av meg selv i speilet og ser litt av farmor. Leppene hennes, jeg tror jeg har leppene hennes.

Jeg var heldig som fikk vokse opp sånn, med besteforeldre som var veldig involvert i livet mitt. Som ga meg ekstra trygghet og kjærlighet. Som var gode forbilder. Som jeg er stolt av å dele gener med.

Og jeg var heldig som fikk vokse opp der jeg gjorde. I byen som fortsatt føles som hjemme, selv 13 år etter at jeg flyttet derfra. Plassen der jeg føler meg helt komplett. Der mesteparten av min historie er. Der jeg har vært på utallige turer på Aksla og Fjellstua. Der jeg titt og ofte i vær og vind har heiet frem de lokale fotballheltene på "Myra". Der jeg har "vasa" rundt i byen mang en gang. Spist soft-is hos Stuen. Kjent lukta av saltvann og fersk fisk fra båtene i Brosundet. Sittet i stillhet på kaia og følt på roen mens jeg har sett sola gå ned i havet. Der jeg knyttet vennskap med barndomsvennene. Der vi vokste opp sammen, prøvde og feilet, lo og gråt. Der vi gikk fra skolebarn i lek til festglade tenåringer. Der vi var fornuftige og ufornuftige, engler og demoner. Der vi oppdaget kjærlighet og kjærlighetssorg. Der grunnlaget til voksenlivet ble lagt.

En gang var byen min for liten. For kjedelig. Jeg ville ut og vekk. Først da jeg dro så jeg verdien og skjønnheten til hjembyen min. Jeg kom hjem og skulle bli, men skjebnen ville det annerledes. For mannen i mitt liv dukket plutselig opp i Oslo og var grunnet jobb ikke flyttbar. Så byen min ble ofret for kjærligheten, som viste seg å være et ganske riktig valg. Men selv nå, etter alle disse årene, er det Ålesund som er hjemme. Ordentlig hjemme. Hjertehjemme. Det er der jeg er meg. Bare meg.

Innimellom, når jeg er der på besøk og ser tenåringsjenter gå forbi, ser jeg meg selv. Og jeg misunner dem. Jeg vet at de sannsynligvis lengter ut akkurat som jeg gjorde. Mange vil kanskje dra, og oppdage akkurat det samme som jeg har gjort. Jeg får lyst til å stoppe opp og fortelle dem hvor heldige de er. Som fortsatt bor der, og fortsatt har alt dette fine foran seg. Kaotisk men fint.

Jeg er meg på grunn av der jeg kom fra. Familien min, vennene mine og byen min har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg vil aldri slippe taket i røttene mine. Og byen min. Å komme hjem er alltid et høydepunkt. Og jeg  hjem noen ganger i året, selv om det aldri blir nok. Om en uke er jeg der igjen, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Ventetiden har vært lang - det er lenge siden høstferien og forrige besøk. Men nå er årets første tur så nær at jeg nesten kan ta og føle på det. Bare noen små dager, så er jeg hjemme. Halvannen uke hvor mann og barn blir med til min verden. Halvannen uke hvor dialekten min blir litt mer sunnmørsk enn vanlig. Halvannen uke hvor jeg vil smile for meg selv hver gang jeg hører min egen dialekt rundt meg. Halvannen uke da jeg er meg, helt komplett meg. Og best av alt, halvannen uke med familie og venner. Dem som har vært der alltid. Jeg gleder meg!

#røtter #familie #venner #byenmin #hjemme #ålesund

Den lille, store 4-åringen

Du fine, lille, store 4-åringen min. I limboland mellom liten og stor. Innimellom mammas «baby», innimellom så veslevoksen som bare en fireåring kan være. Fortsatt er livet bare en lek. Fortsatt er du lykkelig uvitende om om alle utfordringer som vil komme.

Du er fortsatt så liten. Enda ikke en meter høy. Du snakker fortsatt ikke helt rent, og du blir stadig overrasket når du plutselig klarer å si vanskelige ord riktig. Du har fortsatt din sjarmerende «babystemme», og i munnen har du bare små melketenner. Du er enda et nesten helt blankt ark, men også en svamp som suger til deg nye kunnskaper i imponerende fart og mengder.

Du er familiens klovn og diplomat. Du elsker å få oss til å le, og du utelukker ingen i dine kjærlighetserklæringer.

Du er proppfull av selvsikkerhet, men likevel kan verden en sjelden gang bli stor og skummel også for deg. Selv sosiale sommerfugler kan innimellom bli usikre.

Og selv om du stortrives med barn og voksne i barnehagen, er hjemmet og kjernefamilien fortsatt sentrum i ditt univers. Der eldre søsken ofte foretrekker opplevelser og venner, er toppen av lykke for deg en dag da alle er hjemme. Dager da du kan veksle mellom pappatull, mammakos og lek og oppmerksomhet fra storesøsken. Dager da du sovner ved siden av storebror midt i en morsom film, med magen full av popcorn og et tilfreds smil om munnen.

Du som finner lykke i et plaster og en falsk tatovering. Du som ser en skatt i en gråstein. Du som er full av påfunn og stadig sier de rareste ting. Du som er nysgjerrig på verden men fortsatt søker kos og ro i mammas trygge favn.

Snart skal et helt annet liv innhente deg. Og bare tanken gjør at kloen setter seg om mammahjertet. For etter neste sommer, når du fortsatt bare er 5, blir hverdagen mindre lek og mer alvor. Da skal du i flere timer om dagen sitte stille ved en pult og lære. Du skal lese, skrive, regne og snakke engelsk (OK, det gjør du strengt tatt en del av allerede). Hadde du bare kommet til verden 12 dager senere hadde du hatt et helt år ekstra med lek og forberedelser før denne tiden kom. Du hadde vært 6 1/2 før skolehverdagen tok over. Du hadde vært mer klar for dette nye livet. 12 små dager - og da hadde du fortsatt vært født før termin. 12 dager som gjør et helt års forskjell.

Med din rivende utvikling vil du nok modnes ganske mye før den tid. Men kanskje ikke nok. Jeg frykter at det vil bli tøft å sitte på skolebenken som femåring. Jeg var nesten syv før jeg begynte, og lærte ikke noe mindre av den grunn. Kanskje mer. Fordi jeg var mer klar for det da enn jeg ville ha vært et år tidligere.

Kanskje er min bekymring ubegrunnet. Kanskje er det bare jeg som ikke er klar. Du er jo minstemann. For alltid «babyen» min. Men når jeg ser på deg i dag kan jeg ikke skjønne at du skal være klar til å forlate en hverdag med lek, lego og togskinner om under halvannet år. Og bekymringene er større nå enn da dine søsken som var «heldige» og ble født tidligere på året nærmet seg skolealder. Muligens fordi jeg ikke helt visste hva de gikk til, eller kanskje fordi de allerede var 6 år. Kanskje var de rett og slett mer modne. Eller kanskje er omstendighetene annerledes nå. Kanskje er jeg mer opplyst. Kanskje er jeg mer hønemor. Eller kanskje, bare kanskje ser jeg verdien i det å bare være barn en stund. Bare få utvikle seg i sitt eget tempo og lære gjennom lek. Uten press og stress. Uten lekser. Et år har mye å si, og jeg skjønner ikke dette behovet for å ha 5/6-åringer plassert bak en pult flere timer om dagen, dag ut og dag inn. Som nevnt, vi som begynte da vi var 6-7 år har klart oss helt fint vi også. Vi er ikke på noen måte mindre smarte enn dem som har begynt tidligere. Men vi har fått et ekstra år hvor vi bare kunne være ubekymrede barn. Og innimellom kan det telle like mye.

Lille, store, fine 4-åringen min. Takk og lov for at du fortsatt bare er 4. For at du fortsatt bare er et barn, nesten konstant i livlig lek. Takk og lov for at du fortsatt har et år og noen måneder på deg før du plasseres bak en pult. Takk og lov for at livet ditt fortsatt stort sett bare er en lek. Takk og lov for at det fortsatt er innenfor å være litt liten, å bare være et barn. Det skal du få lov til! Livet setter tidsnok større krav.

#familie #barn #mammalivet #mammahjertet

Blir du med under dyna?

Noen som husker at jeg nevnte at minstemann og Snuppa var hjemme fra barnehage og skole på torsdag? Fordømte vintervirus altså! Ingen slipper unna! Og jeg som før nesten aldri var syk har plutselig blitt en magnet for virus og bakterier. Jeg rakk heldigvis akkurat å gjøre unna baking og bursdagsfeiring før jeg gikk ned for telling for fullt. Eller rettere sagt, jeg holdt meg på beina frem til siste gjest gikk ut døra. Da var det stopp.

Godt å få luft på tåfisene og sirkulasjon under dyna..

Så langt har jeg tilbragt mandagen her, med noe som minner om rusk i lungene og bihuler som truer med å sprenge ansiktet på samme måte som en dynamittgubbe sprenger en melon. Kabooom!

The very ugly truth. Skallebank, rennende øyne og Mentholatum rundt nesen.

Hvem har vel ikke lyst å hoppe til køys med dette trynet? Her snakker vi BLÅmandag. Eller mer svart kanskje. For å toppe det hele så er gubben omtrent på samme nivå. Bare elendighet altså.

Her er det ikke annet å gjøre enn å trøstespise kakerester (om vi orker) og håpe at dette betyr en sykdomsfri påskeferie for første gang på flere år. For nå må det vel være nok vel?

#mandag #blåmandag #sykdom #mersykdom #lei #vintervirus #noknå #dyneløfting #kanbaregåoppover

Middelaldrende menn og prestasjonsangst

Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!

Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.

De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en "big deal". De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.

Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.

I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).

Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna - ganske kjapt. Familielivet tok oss fort. 

Noen kilo og en god del stormer siden..

Så, til deg mannen min.

Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.

Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler - der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.

Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.

Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: "Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg." Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..

Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!

Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.

 

#bursdag #familie #prestasjonsangst #mannenmin

Jeg vet om en gammel mann..

..en som har levd lenge.

Flere enn meg som synes denne teksten er smør på flesk forresten?

Nuvel. Om Kvinnedagen ble en dårlig dag for meg, så ser denne dagen allerede mye bedre ut. Barna er igjen på plass på skolen og i barnehagen, solen vant over tåken en stakket stund da jeg var på vei hjem etter å ha levert en fornøyd minstemann, huset er vasket og jobbing er unnagjort. Nå har jeg noen små timer helt for meg selv i et hus som lukter salmiakk og grønnsåpe (å, som jeg elsker den lukten og den følelsen på en fredag) før huset igjen fylles av liv.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt har vært idyll så langt i dag, men det ville vært en stor løgn. Med to morgengretne og prepubertale pseudotvillinger som jeg innimellom er overbevist om hater hverandre, så ble det litt kortslutning både hos dem og hos mor i morges. Om noen der ute vurderer to tette, akkurat i dag er mitt råd: JUST. DON’T.

Men jeg har troen på at ting har roet seg og at jeg til og med på et eller annet tidspunkt senere i dag kanskje ville ha gitt det motsatte rådet.

Dagen er uansett fin. Og den ble enda litt finere takket være den gamle mannen i overskriften. Han som i alle årene vi har bodd her stadig vekk står utenfor huset sitt oppi gata. Jeg vet ikke hva han heter, bare hvor han bor. Men likevel får han meg alltid til å smile når jeg går forbi, og ser jeg ham ikke på en stund blir jeg bekymret. I dag gikk jeg og tenkte på ham på veien hjem fra barnehagen. På at det var lenge siden jeg hadde sett ham. Og da jeg svingte ned i veien vår så var han jammen der, i full gang med snøfreseren sin. Som vanlig hilste han galant god morgen med et bukk. Og som vanlig kunne jeg ikke unngå å bli glad. Den varme, gode følelsen bredde seg i hjertet. Tenk så lite som skal til for å glede et menneske. Jeg håper det gir ham litt glede at jeg hilser og smiler tilbake. Enkelte ting kan de eldre fortsatt litt bedre enn oss litt yngre, og hilsing og høflighet er definitivt noe av det. Det er lett å bli for travel, lukke seg inne og bare se rett frem. Derfor setter jeg ekstra stor pris på det blide ansiktet til mannen oppi gata.

Gi noen et smil og et «god dag» i dag du også, og ha en strålende fredag!

#fredag #smil #høflighet #hverdagsliv

Kvinnedag, sa du?

Det er Kvinnedagen. Dagen da kvinners rettigheter står i fokus. Noen skal ut og gå i tog. Høre på eller til og med holde appeller. We can do it og alt det der.

Her i huset våknet jeg til noe som slett ikke gjenspeiler dette. I dag føler jeg rett og slett at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Bare en liten bevegelse, så føles det som om hodet vil eksplodere. I can't do shit der altså..

Og denne formen er selvfølgelig lite kombinerbar med å ha to av tre barn hjemme. Jeg trodde det skulle gå ganske greit da eldstemann var sendt avgårde til skolen. En forkjølet jente fikk innta sengen sin igjen, og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra henne. Heldige jente! Jeg selv stappet i meg noen blå piller (bokstavelig talt faktisk) og krøp under dyna ved siden av en liten, snorkende kropp. Nå skulle hodepinen soves bort! Men selvfølgelig, akkurat da kroppen begynte å slappe av, sluttet den lille kroppen å snorke og satte i gang med en sår hoste isteden. Jeg ba til høyere makter om at han ville sove videre, men det var visst dårlig forbindelse i dag. Før jeg visste ordet av det satt minsten som stort sett alltid må vekkes når han skal i barnehagen og pirket på meg. «Mamma, jeg vil ned!» Det hjalp ikke hvor mye jeg tryglet om at han kunne sove litt til, han var ferdig. Jeg prøvde å forklare hodesituasjonen min, men han visste råd: «Men mamma, du kan jo bare holde for ørene, så får hodet ro..»

Joda. Det virker...ikke! Jeg prøver så godt jeg kan å sitte helt stille i sofaen, men det er ikke lett når poden setter i gang. «Mamma, jeg er sulten!» «Mamma, jeg er tørst!» «Atsjoooo» *med påfølgende eksplosjon fra nesen* «Mammaaaa! Papiiiiiir!»

Jeg prøver å kjøpe meg litt ro med Disney på TV. Men skravla hos fireåringen går non-stop. Og jeg må selvfølgelig se på alt det interessante som skjer på skjermen jeg også. Om jeg ser bort tar den lille fyren fysisk tak i ansiktet mitt og snur det riktig vei. «Se da, mamma!» «Se nå!» «Mamma.» «Mamma!» «Mammaaaa!!» Holde for ørene, sa du?

Det er Mikke, det er Pysjhelter, prinsesser og heltehunder. Og lyd. Mye, mye lyd! Jeg hiver innpå noen piller til og en hel mengde kaffe. Trøstekaffe. Nei, jeg føler meg slettes ikke som en fantastisk, sterk kvinne som kan klare alt akkurat i dag..

Realiteten denne Kvinnedagen. Udusjet, usminket, uren hud, dundrende hode og lysømfintlig. Og det uten en real fest kvelden i forveien.

#kvinnedag #mammalivet #wecandoit #icantdoit #utslått

JA TIL BEDRE KVINNEHELSE!

Torsdag er det 8. mars. Kvinnedagen. Ikke en dag jeg har vært så veldig engasjert i opp gjennom årene, men i år har jeg fått med meg at det pågår en Barselrevolusjon. Man har hørt en del om det i det siste, at det ønskes kortere liggetid på sykehuset etter fødsel. 6-8 timer er nevnt. Det er ikke mye. Dette hadde vært fullstendig uaktuelt etter min første fødsel. Jeg var vel knapt mobil i timene etter fødsel, og hadde klart meg relativt dårlig hjemme. I tillegg var selvfølgelig alt nytt og skummelt. Det er slettes ikke alle kvinner som bare faller helt naturlig inn i morsrollen. Ei heller er det alle som har en fødsel like enkel som en tur på do for nummer to.. En fødsel er tøff for kroppen uansett lengde, men jo mer den drar ut jo mer sliten blir man selvfølgelig. Min første tok et døgn. Den første dagen etterpå lå jeg stort sett i senga, helt utslitt. Jeg turte ikke å skifte bleie på den nyfødte i frykt for å skade ham. Det var nesten skummelt bare å holde ham. Og amming, det var en historie for seg selv. De færreste er vel proffer på dette i løpet av 6-8 timer etter fødselen. Melken har jo ikke kommet ordentlig i gang da heller. Tenk å bli sendt hjem etter en sånn fødsel, og med så mye usikkerhet, og i tillegg ikke få til amming. Det er jo hårreisende! Værsågod å bare inviter fødselsdepresjonen inn med en gang.

Selvfølgelig finnes det tilfeller da det er helt greit å komme til sykehuset, føde og dra hjem. Jeg kunne nok ha gjort det med nummer to. Styrtfødsel, høy på adrenalin og livet og ikke den største fan av sykehus. Men siden vi hadde mulighet til å få familierom på sykehushotellet, hvor mann og nybakt storebror kunne bo sammen med lillesøster og meg, valgte jeg å bli et par dager. Jeg trodde jo alt skulle bli like vanskelig som etter første fødsel, og ikke stikk motsatt som det faktisk ble. Derfor var det trygt å være i nærheten av ekspertise om det trengtes disse første par dagene. 

Så kom minstemann, og både han og jeg var syke etter fødselen. I dette tilfellet finnes det selvfølgelig ingen tvil. Med syk mamma og baby på nyfødtintensiven så stiller alt seg helt annerledes. I vårt tilfelle fikk kanskje jeg litt mindre oppfølgning enn jeg burde, da jeg fortsatt var syk da vi reiste hjem. Men dette er etterpåklokskap. Alt jeg ville var å komme hjem til jul. Jeg glemte min egen helse litt oppi alt kaoset.

I alle fall, svangerskap, fødsel og psykisk helse henger ganske godt sammen. Både svangerskap og fødsel/barseltid er mer enn bare det fysiske. Her bør også det psykiske og hver enkelt kvinnes behov tas vare på. Noen trenger mer hjelp enn andre. Noen vil hjem, noen vil bli. Dette bør rett og slett barselkvinnen få velge selv (selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser).

Og dette burde heller ikke bare være en Barselrevolusjon. Jeg skrev for få dager siden om omsorgen man får (eller heller ikke får) ved uønsket svangerskapsavbrudd. Dette henger like mye sammen med kvinnehelse og graviditet som resten. Det rammer mange, og det er mange som opplever at de ikke får den omsorgen de trenger. Når kroppen ikke ordner opp selv, blir man ofte sendt hjem med tabletter som skal hjelpe kroppen til og kvitte seg med det døde fosteret. Man må klare seg selv. Mange ønsker heller utskrapning på dette tidspunktet, men får det gjerne ikke på grunnlag av at det er bedre for kroppen å ordne det selv. Jeg har ikke hatt noe valg med mine missed abortions, de har skjedd så sent at fostrene har vært for store til utskrapning, og jeg har måttet være på sykehuset mens kroppen "ordner opp". Dette har vært greit for meg, og jeg ville uansett ha valgt tabletter fremfor utskrapning. Jeg liker ikke tanken på at noen skal tukle med innsiden av meg, og jeg har noia for narkose. Dog var dette en veldig grei opplevelse da jeg ble syk og måtte ha utskrapning av morkake-rester etter første fødsel (nok en god grunn for bedre barselomsorg der), så jeg skjønner godt at mange heller vil gjøre det på denne måten. Og de som ønsker dette burde bli hørt og ikke overlatt til seg selv for en mye mer traumatisk opplevelse. Her burde man rett og slett få velge i de tilfeller det er mulig. 

Ufrivillig svangerskapsavbrudd er heller ikke en ren fysisk eller medisinsk tilstand. Det går minst like mye på psyken. Dette burde helsepersonellet ha kjennskap til og kunnskaper om. Mister man barn senere i svangerskapet eller tidlig i livet får man oppfølgning. Det finnes sorggrupper og flere ressurser. Mister man et barn i første eller andre trimester er det ingenting. Kun tilbud om en kort samtale med sosionom eller prest om du er heldig. Men sorgen kan ofte være like stor, og behovet for oppfølgning kan være like tilstede. Men her er du altså overlatt til deg selv. Noe å ta tak i kanskje?

Dette kunne jeg definitivt for første gang i mitt liv gått i 8. mars-tog for.

Ja til bedre og mer helhetlig kvinnehelse!

#kvinnehelse #svangerskap #graviditet #ufrivilligabort #fødsel #barsel #barselrevolusjon #frihettilåvelge #helhetlighelse #blisett #blihørt #omsorg #kvinnedagen

Ut på tur, nesten ikke sur

For en nydelig søndag det har vært! Da vi omsider fikk med oss alle tre barna ut i alle fall. Det er ikke alltid (les: stort sett aldri) alle har lyst å gjøre det samme. Men etter et spedt forsøk på å la barna gå på ski i går, med tidsnød i forhold til en bursdag og en del stygge blikk for at mannen og jeg gikk ved siden av de flotte, preppa løypene i nabolaget, var planen i dag en kombinert ski/aketur i Frognerparken. Litt mer avslappet og blottet for irriterte skifantaster. Minstemann har nemlig «vinterdag» i barnehagen kommende uke, og da trengte han litt mer trening med planker på beina. Jeg så for meg grining og mer tid liggende i snøen enn gående oppå, men bildet over er ytterst misvisende. For lite visste jeg om at yngstemann rett og slett er et naturtalent på ski. Har ikke det fra meg gitt..

Med god hjelp fra tålmodige storesøsken suste han gjennom løypene som en gud, uten et gram sutring. Og i de slakke nedoverbakkene var det rett ned i ekstremt dyp hocke(y), typ rumpa to centimeter over bakken. Lille hjertet mitt!

Sånne dager med en viss grad av harmoni er balsam for sjelen altså!

Kun et eneste lite ramaskrik ble det på denne turen, da minsten stakk avgårde fordi han ikke klarte å bestemme seg for om han ville ake mer eller kjøpe cookie. Jeg fant ham sturende på denne grenen.

Løsningen ble rimelig grei. Ake en gang til, så cookie på minsten og kaffe på mor. Vips, så var alle fornøyde igjen!

Rent vårlig var det også. Bare minus 1 da vi var i parken. For første gang på lenge slapp jeg kalde tær og frossen kropp, og kunne egentlig vært ute mye lenger. Vurderte nesten å finne frem bikinien. Og sånt gjør jo noe med humøret.

Nå gjenstår bare litt lading før ny uke. Det er alltid nedtur å starte på nytt når mannen har hatt «langfri». Det vil si fire dager fri på rad. I morgen blir det ordentlig blåmandag. Heldigvis venter påsken som en gulrot ikke for langt i det fjerne. Under tre uker til en lang påskeferie sammen i min kjære hjemby nå. Da kan man tåle noen hverdager og noen natte- og helgevakter før det!

#helg #vinter #snø #ski #hverdagsliv #familie #barn #idyll #gylneøyeblikk

Roadtrip soundtrack

Noe av det beste jeg vet er å dure rundt på den amerikanske landeveien om sommeren. Ikke i en cabriolet, men i en minivan full av pikkpakk og unger. Og mannen ved min side selvfølgelig. Og enda mer selvfølgelig, deilig countrymusikk på radioen. Det er toppen av lykke! Jeg har etterhvert lagret meg opp en hel haug med sanger som vekker enormt gode minner. Jeg hadde tenkt å dele 5 av dem med dere, men det ble rett og slett umulig å velge fra den lange listen min. Så skulle det være 10, men etter en lang, intern diskusjon med meg selv ble det visst 11. Det kunne vært hundre, for å si det sånn. Her er altså en liste over mine roadtrip-favoritter. Ikke nummerert, nok en umulig jobb. Men mine absolutte favoritter kommer mot slutten, for man sparer jo ofte det beste til sist. Dem følger det også litt historie med. Først fem med hederlig omtale.

Dirt On My Boots - Jon Pardi

 

Flatliner - Cole Swindell ft. Dierks Bentley

 

Dirty Laundry - Carrie Underwood

 

Body Like A Back Road - Sam Hunt


It Ain't My Fault - Brothers Osborne

 

Texas - George Strait

Denne traff meg rett i hjertet første gang jeg hørte den. Jeg elsker jo mitt Texas, og teksten sier det meste. Og George Strait er Texas. Og hvilken sang kan passe bedre å høre på i dag som det faktisk er Texas Independence Day.


Don't Mess With Texas - Bradley Banning

Nok en selvforklarende sang. Denne hørte jeg for første gang en av de siste dagene vi var i Texas i fjor sommer. Og den traff et hjerte som grudde seg til å ta farvel. Får faktisk fortsatt litt lyst til å grine hver gang jeg hører den.


You Look Good - Lady Antebellum

Dette var en av favorittene til hele familien mens vi var på veien i fjor sommer. Stor allsang-faktor her.


The Fighter - Keith Urban ft. Carrie Underwood

Kanskje fjorårets aller største favoritt. Om det var høy allsang-faktor på forrige sang, så var det ikke noe mindre på denne. Må smile litt for meg selv hver gang jeg hører den. Gode minner!

 
 
Every Time I Hear That Song - Blake Shelton
 
Dette var sommerens sang for meg i fjor. Jeg hørte den første gang omtrent da vi ankom South Carolina, en plass med mye historie for meg. Her snakker vi perfect timing, som tatt ut av en film. Videre forklaring er ikke nødvendig for den som hører på sangen og får med seg teksten. For meg har den fått en helt spesiell betydning.
 


All My Ex's Live In Texas - George Strait

Drumroll please! Her har vi vår families desiderte roadtrip-favoritt. Eller bare favoritt. Når jentungen på 10 sitter på en bar (før mammapolitiet tar meg - det var lunsj altså) i Nashville og spør bandet som spiller der om de kan spille denne sangen eller når mann og barn, inkludert minstemann, umiddelbart stemmer i med en gang refrenget kjører i gang på radioen, uansett hva som foregår, da vet jeg at også de etterhvert har fått litt Texas i blodet sitt. De har rett og slett blitt litt Texwegians de også. Og det er så innmari kult!

 

Når du mister det umistelige

I går leste jeg et debattinnlegg i Aftenposten som vekket enormt mange følelser i meg. Et personlig, sårt og viktig innlegg om hvor dårlig behandling man kan møte på i en allerede vond situasjon, nemlig det å miste et ufødt barn. 

Dette er dessverre ikke en unik opplevelse. Det er nok mange der ute som har opplevd noe av det samme. Som midt i en ekstremt sårbar tid opplever å ikke få hjelp og forståelse der man tror man skal få det. Dette er noe som bør frem i lyset, og som bør forbedres. Dette er rett og slett en av de tingene jeg ønsker å kjempe litt (eller mye) for, sammen med min allerede oppstartede kamp om større åpenhet rundt det å miste barn under svangerskapet.

Jeg sitter selv naturlig nok inne med veldig mange erfaringer rundt dette temaet, både gode og dårlige. Kanskje aller mest dårlige når jeg tenker meg om. Min historie om å miste barn under svangerskapet er lang og omfattende. Den begynte relativt uskyldig med en helt "ukomplisert og naturlig" spontanabort i uke 7, våren 2010. 8 år siden nå i mars faktisk. Dette var ille nok der og da, men viste seg å bare være toppen av isfjellet. Jeg gikk videre til å miste et barn i uke 17 samme sommer, og i de påfølgende 3 årene ble det flere spontanaborter og missed abortions (der fosteret dør men ikke støtes ut av livmoren) både i første og andre trimester. 9 ganger til sammen. 4 som måtte "fødes" på sykehuset. Jeg skriver det i anførselstegn, for det regnes ikke som dødfødsel før i uke 22. Før det kalles det senabort, men det er like fullt en fødsel av et dødt barn. Muligens en light-versjon, men fortsatt både smertefull og vanskelig på alle mulige måter. Når du kommer over i andre trimester er det et fullt utviklet lite barn som kommer ut. Ja, faktisk ser det ut som et lite menneske allerede før det. Tro meg, jeg vet..

Å gå gjennom dette er en stor sorg, uansett når i svangerskapet det skjer. Du mister et barn, ditt barn, gjerne høyt ønsket. Om du ikke har vært gjennom det før er det et enormt sjokk, og du aner ikke hva du går til. Da trenger du omsorg. Du trenger å bli sett og hørt. Du trenger tid, grundig informasjon og ordentlig oppfølging fra dem du møter i helsevesenet. Ofte skjer ikke det. Ofte føles det som om du er på et samlebånd. En ultralyd, et beklager, noen piller og et ark med informasjon. Akkurat som denne modige damen beskriver i sitt debattinnlegg.

Jeg har vært der. Jeg har møtt mange leger, gynekologer og sykepleiere med lite empati. Eller eventuelt lite tid til empati. Jeg har følt meg enda verre i en allerede umenneskelig situasjon. Jeg har fått mange unødvendige kommentarer og ovenfra-og ned-holdninger. Leger som ikke hører på det jeg har å si. Leger som selvfølgelig vet best. Men noen ganger vet kanskje mamma-intuisjonen best likevel. Og den har en tendens til å dukke opp med en gang spiren er på plass i magen. Du er umiddelbart i mammamodus. Før du plutselig, kanskje uten forvarsel, sitter igjen som en mamma uten barn. Med knust hjerte og tom mage. Jeg har grått mine modige tårer på foran mang en lege på stort sett alle rom på sykehusets gynekologiske poliklinikk. Jeg har prøvd å være sterk, men ofte knekt sammen i sorg og frustrasjon. Bare for å bli skysset ut med et hardt papirlommetørkle. Heldigvis har jeg også i noen få tilfeller grått av ren takknemlighet. For når noen plutselig ser deg oppi dette, tar seg tid til deg og kjemper for deg, så blir man så uendelig takknemlig. Og det i seg selv sier kanskje noe om hvordan det ligger an på sykehus der ute.

Jeg vil gjerne dele noen få av mine erfaringer gjennom mine år med habituell abort (som det kalles når du har mistet tre ganger eller mer).

Som kommentaren fra en gynekolog, som etter jeg hadde mistet noen ganger, midt i en veldig tøff tid hvor jeg tryglet om hjelp, rett og slett sa at jeg kanskje bare burde gi opp. Jeg gikk aldri tilbake til ham. Jeg mistet noen ganger til, men til slutt kom jo minstemann. Fordi vi aldri ga helt opp (bare nesten). Men den kommentaren sitter fortsatt ufattelig godt i minnet mitt.

Etter å ha mistet flere ganger fikk vi etterhvert utredning for habituell abort, uten at vi fikk noe svar på hvorfor det gikk galt gang på gang. Jeg har hele tiden hatt en teori, som jeg etter å ha delt min historie føler har blitt styrket enda mer. Jeg ba gjentatte ganger om å få den type undersøkelse som kunne avklare dette, men dette ble avvist gang på gang. Legene visste alltid bedre (og det er mulig de gjør det, jeg har ikke noen utdannelse innen dette, bare en magefølelse). Men i og med at de ikke fant noen åpenbar årsak og aldri brydde seg med å undersøke det jeg ba om, er frustrasjonen min den dag i dag stor over dette. Av og til burde kanskje leger lytte litt mer til pasientene. Heldigvis gikk det for oss bra den ene gangen i 2013, og dermed var tiden med jakt på årsak over. Likevel, jeg skulle fortsatt gjerne visst hvorfor vi mistet så mange.

Det sannsynligvis verste jeg opplevde gjennom disse årene, var en av de fire gangene jeg måtte inn og "føde" et barn som ikke lenger levde. Ikke bare var det lite omsorg og medfølelse fra de ansatte på avdelingen denne gangen, men jeg ble til alt overmål plassert i et rom vegg i vegg med et av familierommene som barselavdelingen hadde på den gynekologiske avdelingen. Jeg lå der med et ytterst etterlengtet barn som ikke lenger levde i magen min og hørte på gråten fra et nyfødt barn og pludringen til nybakte foreldre gjennom veggen. Og jeg skulle føde dette barnet i et bekken på toalettet som jeg delte med denne nybakte familien. Jeg har aldri, aldri vært så knekt som da. Det var så umenneskelig vondt at jeg rett og slett ikke har ord. Bare jeg tenker på det og skriver dette nå kjenner jeg det i hele kroppen, selv flere år etterpå. Heldigvis har jeg en mann som kan ordne opp, og jeg fikk etterhvert et annet rom i den andre enden av gangen. Ikke helt rent, men i alle fall langt unna nybakte familier. Jeg har vært innom gynekologisk avdeling for samme ærend etter dette, og har vært livredd for å oppleve det samme igjen. Dette har vi gitt klar beskjed om på poliklinikken på forhånd, og vi har vært heldige å unngå det etterpå. Jeg håper inderlig at jeg er den eneste som har opplevd dette, men det aner meg at jeg ikke er alene. Og jeg håper at disse familierommene ikke lenger ligger på denne gynekologiske avdelingen, så ingen andre må oppleve dette. For sånn hensynsløs, uverdig og uprofesjonell behandling burde ikke forekomme på norske sykehus, eller noen sykehus overhode.

Jeg kunne fortsatt å liste opp dårlige opplevelser, men dere skjønner nok poenget uten det. Akkurat nå orker jeg ikke å grave mer i disse erfaringene og følelsene. For det gjør noe med deg, som du ikke kan skjønne fullt ut før du har opplevd det selv. Men for dem som jevnlig møter mennesker i sånne situasjoner, så burde man kanskje åpne øynene litt og se at dette ikke er en hverdagslig opplevelse for dem som står i det. Det er et tap som sannsynligvis vil forandre dem for alltid. Noe de vil bære med seg resten av livet. Her er det et stort forbedringspotensiale!

Til slutt vil jeg bare dra frem en positiv opplevelse, for å illustrere hvordan jeg synes det burde ha vært. Den ene gangen jeg måtte inn og føde et dødt barn, traff vi på det som må være verdens beste sykepleier. Hun så, hun lyttet, hun trøstet og strøk meg på ryggen mens barnet kom ut. Jeg har truffet så uendelig mange sykepleiere i denne prosessen, og mange har vært flinke, men akkurat denne fantastiske damen var i en klasse for seg. Dette ble takket være henne en så utrolig fin og verdig stund midt oppi det triste. Hun ble så viktig for meg at hver gang jeg traff henne siden knakk jeg sammen i tårer. Det var alltid henne jeg håpte å treffe på. Standardfrasen min hver gang jeg så henne ble "jeg gråter ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er glad for å se deg". Jeg følte meg alltid så trygg og ivaretatt når hun var der, for jeg visste at hun "kjempet" for meg. Hun var på min side. Hun visste akkurat hva jeg og vi trengte. Jeg vet også om andre som har vært borti henne som sier akkurat det samme. På samme tid møtte vi også en gynekolog som engasjerte seg litt ekstra i oss. Hun satte igang utredning og sørget for at vi kun trengte å forholde oss til henne, istedenfor å treffe på en ny gynekolog hver gang vi var på sykehuset. Da hun ikke kom noen vei, henviste hun oss også videre til et annet sykehus med mer ekspertise. I denne perioden følte vi oss litt ekstra ivaretatt. Man kan lure på om det var tilfeldig at begge disse to var kvinner, men det er en helt annen sak. Uansett så følte jeg meg for en stund sett og ivaretatt på mitt mest sårbare, og sånn dere, sånn skal det være!

Dette er den brutale virkeligheten. Dette er smerten og sorgen over å miste et barn. Uansett når i svangerskapet det skjer er det en traumatisk opplevelse. Det er like mye, om ikke mer psykisk vondt enn fysisk. Dette bør flere åpne øynene for, spesielt i helsevesenet. Og det vil jeg kjempe for!

 

#ufrivilligabort #missedabortion #habituellabort #helsevesen #empati #brannfakkel

Hva med dem som aldri er på ferie?

Vinterferien er over for de fleste. Man har stått i kø fra fjellheimen eller fløyet hjem fra mer eksotiske strøk, og i morges var det ubønnhørlig hverdag igjen med vekkerklokke, trøtte tryner og tidlig avreise til barnehager, skoler og jobb. Skikkelig blåmandag. Sånn er det også hos oss. Bortsett fra at vi har vært hjemme hele vinterferieuken (om du ser bort fra en harrytur til Sverige). Barna våre kommer ikke til skolen fulle av historier fra fjellheimen eller sydens strender i dag. De har «bare» vært hjemme. Sett litt på OL, lekt litt ute, hatt litt besøk og vært litt på besøk og altså vært på denne aldri så lille turen til Sverige.

Men det er ikke synd på dem for det. De har en pappa som jobber skift, og som dermed ikke har mulighet til å ta seg fri i alle ferier. Ikke hadde vi hatt råd til å reise vekk i alle ferier heller. Derfor er vinterferien nedprioritert hos oss. Vi prioriterer heller lang påskeferie. Ikke på fjellet, men med bypåske og tid med familie og venner i mitt kjære Ålesund. Muligens med en innlagt dag i de vakreste Sunnmørsalpene, men altså først og fremst bypåske. Forhåpentligvis full av vårfølelse. Det er jammen ikke lenge igjen til denne høyst etterlengtede påskeferien heller. Bare noen bittesmå uker.

Vi prøver også å få høstferie i Ålesund hvert år. Annethvert år tilbringes også juleferien der. Og ikke minst, barna våre tilbringer en måned i USA hver sommer. Så de kan på ingen måte klage! De får definitivt sin dose med turer i løpet av året. De har bare godt av å være hjemme i vinterferien.

Men det finnes barn der ute som tilbringer alle ferier sånn som barna våre tilbringer vinterferien. Det finnes barn som aldri har noe å fortelle om når vennene legger ut om sine ferieopplevelser. Som kanskje gruer seg til å komme på skolen etter ferien på grunn av dette. Og det finnes foreldre der ute som gråter sine bitre tårer, som rives i stykker av dårlig samvittighet fordi de ikke kan gi barna sine ferieopplevelsene de drømmer om. Som prøver så godt de kan å gjøre hjemmeferiene så bra som mulig. Og for all del, de lykkes gjerne også. Man kan absolutt ha det fint hjemme. Vel så fint til og med. Men så er dagens virkelighet at folk gjerne reiser både oftere og lenger enn før. Og det er da disse barna uten den muligheten likevel faller utenfor. Når ferier skal gjøres opp og deles er det kanskje ikke like stas med skiturer i marka og badeturer i nærmiljøet når andre drar frem nedoverski i Alpene eller late dager på kritthvite Karibiske strender.

Det finnes barn som går slukøret hjem fra skolen i dag. Eller foreldre som går deprimerte hjem fra nok en dag på jobb, etter å ha fått ørene tutet fulle av fantastiske fjellturer, sydenturer og storbyferier. Turer de så gjerne skulle tatt sine egne barn med på, men som de av ulike grunner ikke har mulighet til.

I dag går tankene mine til disse barna og disse foreldrene. Jeg håper barna vet at foreldrene gjør så godt de kan, og at ferieturer ikke nødvendigvis er toppen av lykke. Og jeg håper foreldrene kan riste av seg den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke være bra nok. Selvfølgelig har dere lyst til å ta barna med på tur, gi dem enda flere opplevelser og bruke enda mer tid sammen. Men å ikke ha muligheten til det gjør dere ikke til dårlige foreldre. Barna deres er ikke mindre glade i dere for det. Den tiden dere har sammen hjemme er minst like viktig. Gi heller deg selv et ekstra klapp på skulderen for alt du faktisk gjør for barna. Og når kvelden kommer, gi barna dine en ekstra klem. Hold godt og lenge rundt dem. Snus inn lukten av dem og ta vare på følelsen av de små armene rundt halsen din. Disse øyeblikkene, sammen med alle hverdagsøyeblikkene, er de aller, aller viktigste!

#vinterferie #ferieslutt #barn #familie #foreldre #reiser #hjemmeferie

Tid for OL-detox

Jeg innrømmer det først som sist. Jeg var ikke helt gira da OL startet for et par uker siden. Jeg er ikke den som ser mest sport på TV. Og jeg står i alle fall ikke opp midt på natta for å se folk fly rundt i skisporet med sikkel langt nedover haka. Derfor gikk jeg dessverre glipp av de norske skiherrenes triple triumf i starten av OL. Og av en eller annen grunn trigget det noe i meg. Jeg så norske medaljer renne inn overalt, nesten til og med i idrettsgrener vi ikke stilte opp i, og plutselig ville jeg ikke gå glipp av dem. I alle fall ikke dem som kunne komme på dagen. Tilbøyelig til å være medgangssupporter der. Så jeg har sett på konkurranser jeg ikke visste eksisterte, som for eksempel lagtempo skøyter. Aldri har TVNorge stått på så mye som de siste par ukene. Og tenk, i dag sto jeg opp før klokken 8 på en søndag (!!!) for å få med meg Marit Bjørgens aller siste OL-triumf. Og det var til og med verdt det, her jeg satt rørt og med en diger klump i halsen da hun krysset mållinjen lenge før resten. For ei dame!

Men nå er det altså over. På alle mulige måter. Hverdagsspenningen og medaljejakten er over. Og det betyr også at minstemann nok en gang har kontrollen over hva som er på TV-skjermen på dagtid. Med andre ord; Disney Junior er tilbake!

Og mor bare..

Herre min hatt, så deilig det har vært med en pause fra dette kaoset av farger og høye lyder.

Kan noen være så snill å gi meg siklende menn, trange trikotdrakter og manisk kosting av is tilbake?!? Alt annet enn dette!

Eller er det for mye å be om at det kan legges inn noen konkurranseelementer også i Disney Junior? Det hadde kanskje vært spennende om Dr. McStuffins ikke alltid klarte å fikse alle kosedyr. Eller om gjengen i Mikke Mus klubbhus ikke alltid valgte riktig musketing. Og tenk hvor moro det kunne ha vært om Goldie og Bjørn ikke var venner. Og hva med reklamepausene? Hva med «hvor mange reklamepauser kan vi skvise inn i løpet av en time»? Eller «hvor høyt kan vi skru opp reklamelyden»?

Nei, det hadde egentlig ikke hjulpet det grann. Jeg har rett og slett gått på en real OL-smell og blitt avhengig av disse vinterkonkurransene. Nå venter en real nedtur. Og jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å gå gjennom OL-avrusning med de skrikende lydene fra Mikke, Minni, Donald, Klara Ku og prinsesse Sofia.. Hjelp!

#OL #avvenning #skrekkoggru #disney #disneyjunior

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018