hits
Image and video hosting by TinyPic

Nattlig besøk

I natt kom du på besøk igjen. Det har skjedd oftere og oftere de siste ukene. Og jeg våkner alltid like usikker. Er disse besøkene en bra ting eller er det dårlig? Det føles fint når du er der. Det føles så ekte. Men likevel også trist. Ikke alle besøk er like hyggelige. Men i natt var det fint. Bare litt bittersøtt. Du klemte meg som om du visste at det var siste gang. Og jeg klamret meg til armen din, så hardt at jeg var redd den ville knekke. Ikke et ord ble sagt, det trengtes ikke. Vi visste det like godt begge to, alt som lå i denne evigvarende omfavnelsen.

Og så våknet jeg. Alene. Med den evinnelige verken i hjertet. Savnet. Og jeg ønsket meg umiddelbart tilbake til søvnen, til litt mer tid sammen med deg. Bare fem minutter til. Bare en klem. Et blikk. Et smil.

Jeg føler meg plutselig som en liten jente igjen. Den lille jenta som klamret seg til deg hver gang du skulle reise. Jeg kjenner igjen den gnagende følelsen i hjertet, savnet og frykten for å miste deg. Akkurat som jeg følte det den gangen. Nok en gang gråter jeg mine modige tårer. Eller kanskje ikke så modige. Frykten fra barndommen nærmer seg realitet. Og jeg sitter her, 7748 (takk Google) km unna, og ser det skje. Jeg vil aller helst trygle deg om å ikke gi opp, skrike og be på mine knær, men jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser at du ikke orker mer. Jeg skjønner det. Jeg vet at jeg må forberede meg på et liv uten deg. Og jeg vet at det kommer snart, mye snarere enn jeg er klar for. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Går på autopilot. Drukner meg litt i oppussing. Prøver å skjule følelsene mine, holder dem mest for meg selv. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Men du er i hodet mitt hele dagen. Tankene kverner. Du dukker opp uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Og samme hvor mye jeg prøver å være upåvirket, så gjør det noe med meg. Humøret svinger. Jeg er rett og slett litt ustabil. Hodet virker ikke. Jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg glemmer hverdagslige ting, sånne ting som mammaer stort sett alltid holder styr på. Klumpen i halsen har satt seg fast og tårene er aldri langt unna, selv om jeg er dritgod til å holde dem tilbake. Men nå røyner det på. Hodet er slitent. Hjertet er slitent. Jeg er sliten.

Ta meg tilbake til den tiden da frykten var ubegrunnet og du alltid kom hjem til meg.

Plutselig dukker du opp i radioen også. Du er i alle sanger. Og plutselig er godsangen min fra i sommer triggeren. Den er ikke lenger glede. Den er savn. Den er der jeg vil være akkurat nå. Langt, langt unna. Og mens Keith Urban synger på bilradioen revner hjertet. Muren raser rundt meg og jeg knekker. Tårene spruter og jeg hulker så jeg nesten mister pusten. For du er hjemme. Der du er har alltid vært hjemme. Og jeg har lyst til å droppe alt annet og bare dra. Hjem til deg.

«My mind's heavy and I can't sleep, not even a memory

Is good enough to get me through the night, 

I'm longing for the real thing, people who know the real me

And all the ways to love me back to life

Yeah I know it's only one call away but it's not the same

The place that I know where they all know me

I gotta get back now to the ones who love me

Wrap myself around you, never let you go

There's nothin' in the world that feels like

Coming home

I'm feeling lost in all the madness

I need somewhere to ease my mind

Coming home»

Og realiteten slår nesten knockout på meg. For jeg kommer aldri hjem til deg igjen. Tiden renner ut, løper fra meg. Fra oss. Og jeg savner deg så inderlig.

Derfor setter jeg egentlig litt pris på disse nattlige besøkene. Jeg vil bare helst ikke våkne fra dem. For selv om besøkene kan gjøre meg både trist og forvirret, så er du velkommen. Alltid!

Du var der da mitt liv startet, og jeg skulle så gjerne vært der på slutten av ditt..

#sorg #ventesorg #drøm #avstand #savn #sykdom #familie #pappa #pappajente #fuckcancer #nestenuutholdelig

Når jeg først setter igang..

I januar er det 12 år siden vi flyttet inn i rekkehuset vårt, og det bærer det definitivt preg av. Vi er ikke dem som er mest entusiastiske når det gjelder oppussing, selv om det har vært noen småprosjekter disse årene. Det meste ble gjort før eller rett etter vi flyttet inn. Som maling for eksempel. Den gangen safet vi og gikk for stort sett hvite vegger. Bare barnerommene har fått diverse farger underveis. Etter at jeg så en boligannonse for et av de andre rekkehusene på feltet vårt, falt jeg pladask for hvordan de hadde malt en stuevegg og trappeveggen opp til andre etasje grå, og etter det ble diverse fargeprøver hengende på stueveggen vår og etterhvert eliminert en og en.

Vi kom ned til en gråfarge, og der stoppet det liksom litt opp. I flere måneder faktisk. Helt til et eller annet skjedde i forrige uke. Mannen begynte plutselig å mumle om maskeringstape og flytting av møbler, midt i en heftig forkjølelsesrunde for barna og meg. Min energi var med andre ord langt fra på topp, men her måtte jeg bare hive meg på. Dermed ble det en ny runde i malingsbutikken, og det skulle fort vise seg at jeg egentlig var ganske lei av den grå lappen vår. Det var jo så mange andre fine farger! Grønt for eksempel, det er jo så moderne nå for tiden.

Lillafargene på bildet ble fort forkastet, og jeg falt pladask for den lille lappen der. Så enkelt var det liksom. På fredag var malingen i hus, og når bihulene mine begynte å fungere litt utpå lørdagen satte vi igang.

En smule kaos på stua ble det. Og sånt gjør meg fort småstresset. Jeg angret stort på hele prosjektet, inntil jeg åpnet malingsboksa.

Se på den delikate fargen da!

Jeg sendte mannen opp i høyden i trappegangen, mens jeg holdt i stigen. For hadde den veltet hadde jeg helt sikkert klart å redde både den og mannen..

Jeg selv tok meg noe motvillig av stueveggen. Formen tilsa egentlig verken bøying eller klatring, men med unntak av et par svimmelhetsanfall da jeg måtte opp på en kjøkkenstol gikk det greit. Og med dette samarbeidet fikk vi unna begge strøkene på noen lørdagstimer. Det var deilig det!

Utpå kvelden kunne vi endelig sette oss ned og nyte det ferdige resultatet. Det var som å få en helt ny stue!

Og med noen nye putetrekk ble det bare enda bedre.

Fra en hvit og trygg tilværelse følte jeg meg plutselig vill og gal med denne fargeeksperimenteringen. Og nå har jeg fått blod på tann. Jeg vil ha mer! Nå vil jeg male et par stuevegger til. Og entreen. Og gangen oppe. Farger! Jeg vil ha farger!

Jeg må bare fokusere litt til på hvitt først. For noen plasser er hvitt greit. Som på murveggen i trappa som jeg gikk løs på søndag.

Og i dag, et nytt prosjekt. Et som har hengt over meg lenge..

Disse trappene skulle egentlig få parkett på seg. Men det skjedde aldri. Og skjer neppe i nærmeste fremtid heller. Så i dag kvinnet jeg meg opp.

Full av pågangsmot. Eller kanskje ikke. Med vonde bihuler, uten bh (og dermed puppene på magen) og med en så slitt og utvasket singlet at den er gjennomsiktig. Men sminken er i alle fall on fleek. Ingen vei tilbake nå!

Og vips, var trappen hvit! Så praktisk når alt støv viser umiddelbart. Perfekt for en vaskenazi med støvangst. I alle fall der støvet er synlig.. Sofaen for eksempel, den tør jeg ikke titte under engang.. Heretter blir det nok trappevask tre ganger om dagen. Men du verden, så fint det ble! Nå er det bare å gruglede seg til strøk nummer to i morgen.

Nå skal det ikke hviles på laurbærene her. Det er nok av prosjekter å ta av, og nå skal de gjøres! Et etter et. Men jeg hakke havnet på oppussingskjøret asså..

#maling #oppussing #homeimprovement #blodpåtann #oppussingskjøret

Hvor var du da tårnene falt?

Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 17 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid. 

For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Det ble noen telefonsamtaler over dammen denne dagen. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.

I oktober 2016 var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, og selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.

I fjor sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 17 år siden.

For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle first responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, til tross for at  naboene sikkert tror vi er gærne, så i dag henger dette utenfor huset vårt.

Siden jeg ikke orker å gå ut i regnet for å ta bilde blir det et arkivbilde fra en tidligere 11. september. Men flagget henger ute i dag også altså!

I dag syntes jeg rett og slett det passet å dele noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).

Ground Zero Memorial, to basseng/fontener i "fotsporene"  til the Twin Towers med navnene til alle som døde 11. september 2001, samt dem som døde i WTC-bombingen i 1993. Det er overveldende mange navn..

Det første som møter deg når du kommer inn i museet er "the Tridents", en del av strukturen fra the North Tower.

Foundation Hall

Survivor's Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..

Denne veggen var kanskje min "favoritt". Sitatet traff meg rett i hjertet på så mange måter.

Denne brannbilen taler vel for seg selv..

First Responders. Denne brannstasjonen, den eneste innenfor Ground Zero, mistet 6 av sine egne.

En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan, One World Trade Center, også kjent som Freedom Tower.

New Yorks skyline blir aldri den samme som før.

Til slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare New York som ble rammet av terror denne fryktelige dagen for 17 år siden.

Hva gjorde du 11. september 2001? Del gjerne dine minner med meg!

#historie #9/11 #11september #minner #terror #wtc #groundzero #newyork #nyc #pentagon #arlington #shanksville #pennsylvania #neverforget 

Kjære konfirmant!

Denne helgen har det nok en gang vært konfirmasjonshelg rundt omkring i vårt vakre land. Ungdommer i hvite kapper og deres festkledde familier har fylt kirker og selskapslokaler. Det har vært god mat, taler og gaver. Ikke minst gaver. For det kan ofte virke som en del av disse unge konfirmerer seg mest for gavene, og ikke for det konfirmasjonen egentlig står for. Og konfirmasjonsgaver er åpenbart ikke lenger det samme som da jeg var konfirmant for noen år siden..

Bilde lånt fra bragmybag.com

At ungdomstiden har forandret seg fikk man definitivt en pekepinn på rundt skolestart, da et kjøpesenter reklamerte for skolevesker til flerfoldige tusenlapper. For det trenger man jo!  En skolesekk på ryggen er jo fullstendig upraktisk og helt ute. Nå ble det såpass mye kritikk i forhold til dette at kjøpesenteret fjernet denne annonsen. Men det tok ikke lange tiden før jeg så nok en reklame som fikk meg til å sperre opp øynene (for ordens skyld, ikke fra det samme kjøpesenteret, men et nærliggende). For hva med en Mulberry-veske til sånn ca. 10 000 lapper til årets konfirmant? 

Og da spør jeg meg selv: hva i huleste skal en 14-15-åring med en dyr Mulberry-veske? Og hvem pokker kjøper noe sånt til en ungdom? Og hva slags forventninger har egentlig konfirmanten til gavebordet? 

Jeg personlig synes dette er galskap. Rett og slett! Joda, jeg vet at det forventes at man gir en litt finere gave enn en vanlig bursdags- eller julegave når en av dine nærmeste inviterer til konfirmasjon. Og har du selv konfirmant må du regne med å bruke en liten formue på selskap og gave. Jeg har allerede gruet meg i flere år til våre skal konfirmeres, de to eldste to år på rad.. En ting er sikkert, vi kommer ikke til å bruke tusenlapper på noen Mulberry-veske! 

Og joda, mange får bunad og bunadssølv til konfirmasjonen. Jeg fikk det selv, brodert av min farmor til og med. Og jeg håper mine barn har lyst på bunad selv, spesielt datteren min. Og joda, jeg vet at dette lett koster mer enn en designerveske. Men det er også en tradisjonell engangsinvestering som du har resten av livet. Nå argumenterte denne butikken med at denne vesken også var en gave som varte resten av livet, men det tror jeg hva jeg vil om. Den vil nok være fin og klassisk i noen år, men det kommer alltid nye modeller, og før eller siden vil nok 14-15-åringen synes den er umoderne og slutte å bruke den.

En gang sikkert en flott Mulberry-veske, nå en veske kjøpt på Ebay for en slikk og ingenting, fullstendig umoderne og brukt et fåtall ganger. 

Hva i alle dager skjer når det er greit å bruke 10 000 eller mer på en veske? Til et barn. Til noen som knapt nok har behov for en veske. Ja, jeg er muligens gammeldags, men jeg ser slett ikke behovet for noe sånt. En sånn veske er kun et statussymbol. En show off. Se på meg! Og det hører ingensteds hjemme å plassere noe sånt på gavebordet til konfirmanten. Selv ikke om du har en haug av tusenlapper du klør etter å bli kvitt. Bruk dem på noe litt mer fornuftig! Gi et bidrag øremerket sertifikat, bil eller fremtidig bolig. Vil konfirmanten absolutt ha en så dyr veske, eller noe annet som man egentlig ikke har behov for, så la henne eller ham jobbe for det selv. 

Og joda, jeg vet at det er sånn vår verden har blitt. Der dyre merkeklær, vesker og status i enkelte kretser tar over. Det gjør meg rett og slett trist. Trist for dem som måler verdier i ting. Trist for dem som faller utenfor, som ikke har råd til å henge med. Trist fordi dette er den verden mine barn vokser opp i. Og jeg håper at vi klarer å lære dem at dyre ting ikke er det viktigste. At man fint kan være lykkelig uten. For vi har slettes ikke råd til å kjøpe merkeklær og dyre vesker til våre tre. Og strengt tatt, om vi en dag vinner (mye) mer enn 50 kroner i Lotto, så hadde jeg fortsatt ikke sett noen grunn til å bruke penger på sånt.

Kjære konfirmant! Sett pris på de gavene du får, selv om det ikke er tusenlapper og designervesker. Ikke mål din egen verdi mot hvordan andre storslått har feiret sin konfirmasjon og gavene andre har fått. Ikke tenk tilbake på dagen din som den dagen du fikk den pengesummen eller den dagen du ikke fikk den veska. Husk heller de fine timene i godt selskap og forhåpentligvis mange fine ord om hvor verdifull akkurat du er, akkurat sånn du er! Sånne øyeblikk trumfer enhver Mulberry-veske og er blant det aller mest verdifulle du noen gang vil få! Ta vare på dem!

#konfirmant #gave #designveske #mulberry #feilverdier

De små sekundene

Det er noe med de første, korte sekundene etter du våkner om morgenen. Litt trøtt og fortumlet, men befriende bekymringsfri. I alle fall er det sånn når jeg våkner for tiden. Sliten og ikke på noen måte klar for å møte dagen, men i noen små sekunder tidlig på morgenen glemmer jeg alt som tynger. Rommet er mørkt og akkurat passe temperert, og dynen omfavner meg mykt. Livet føles behagelig.

Så demrer det. Alt dette som henger som en mørk sky over hodet mitt. Realiteten. Bekymringen for den som ligger på et sykehus langt unna. Bekymringen for min egen helse, som ikke er helt på topp om dagen. En bekymring som forsterkes av det som skjer rundt meg. Kloen setter seg atter rundt hjertet. Og der blir den værende resten av dagen, helt til neste morgens små sekunder.

Livet går opp og det går ned. Og akkurat nå er det nedturene som preger livet mitt. Det preger meg mer enn jeg liker å innrømme. Kanskje til og med mer enn det burde. Jeg er ikke meg selv verken fysisk eller psykisk. Bare å puste føles innimellom tungt. Kroppen henger ikke med. Det er lite eller ingen energi til overs. Jeg har ofte mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende. Skrike. Gråte. Få ut alt som er inni det verkende hjertet. Tenk så enkelt det hadde vært. Om det bare hadde hjulpet. Men det hadde ikke gjort stort mer enn å lette bittelitt på trykket, situasjonen ville uansett vært den samme etterpå. Den ville fortsatt prege livet mitt akkurat nå. Så jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Prøver å finne positiviteter. Lysglimt. Jeg bruker den energien jeg har på familie og jobb. På det viktigste. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler at jeg ikke strekker helt til der heller om dagen. Ikke i forhold til familien. Humøret svinger og lunta er litt for ofte kort. Jeg føler meg slettes ikke som årets mor eller kone (i den grad jeg noen gang har vært det). Så får jeg litt dårlig samvittighet på toppen.

Livet føles ganske mørkt og tungt akkurat nå. Til og med urettferdig. Men jeg vet at dette også skal passere. Jeg vil nok en gang komme ut i lyset på den andre siden. Og inntil det, så nyter jeg de små morgensekundene hvor alt det vonde er glemt.

Jeg sparer dere for morratrynet mitt og illustrerer med en morgenfot isteden..

I et desperat Google-søk for å bekrefte eller avkrefte at humøret mitt for tiden er et symptom på at det har rablet helt for meg, kom jeg over noe som stemte på en prikk. Jeg er faktisk ikke gæren, jeg lider bare av ventesorg. Litt teit og småflaut, men tydeligvis helt naturlig.

«Ventesorg er en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt når man går gjennom prosessen. Man vet at en kjær skal dø, men akkurat når det vil skje, vet man ikke. Spenningen er uutholdelig. Hvis man føler seg dårlig når den kjære er her, hvordan vil man da ha det når vedkommende er borte? En sorg man opplever før døden inntreffer, gjør ikke nødvendigvis at sorgen etter dødsfallet varer kortere. For noen kan den vare i mange år.»

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening

Fotokjerring - tilsynelatende ikke gæren, bare trist..

#hverdagsliv #tungedager #humørsyk #selvdiagnose #ventesorg

#sjekkdeg

Noen minutter av dagen din en gang hvert tredje år kan redde livet ditt!

"Hvert år får over 300 kvinner livmorhalskreft. Denne kreftformen opptrer hyppigst for kvinner mellom 30 og 40 år. En enkel livmorhalsprøve kan avdekke alvorlige celleforandringer som kan føre til livmorhalskreft. Etter at #sjekkdeg-kampanjen startet, har over 72 000 flere kvinner tatt livmorhalsprøve. Mange har unngått livmorhalskreft. Dette viser at kampanjen har effekt."

~ Kreftforeningen

1. september starter årets #sjekkdeg-kampanje. Rent tilfeldig endte jeg opp med å bestille time til livmorhalsprøve akkurat til starten av denne kampanjen. Brevet fra Kreftregisteret, det som kommer hvert tredje år, har allerede lagt her i noen måneder, men det har vært alt for lett å utsette det. Så kom sommerferien, enda en grunn til å utsette det enda en stund. Det har lagt i bakhodet hele tiden, for jeg vet jo at dette er viktig. Og jeg vet også at det er kjapt unnagjort, og siden forhåpentligvis tre år til neste gang brevet fra Kreftregisteret dumper ned i postkassa mi. Men så er det uendelig mange ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å ligge og skreve foran en lege. Spesielt siden jeg har gjort dette foran alt for mange leger gjennom de siste årene. Noen ting kan det bli for mye av, og dette er en av dem. Hvem som helst kan vel vegre seg for en gynekologstol, og jeg gjør det kanskje litt ekstra. Dog, flau over sånt blir jeg ikke lenger. Det er mer minnene som er knyttet til sånne stoler og utallige undersøkelser på veien mot minstemann. Uansett, nok en grunn til å skyve det foran seg.

Men med alvorlig sykdom i nær familie, og med flere mer perifere og alt for tidlige dødsfall de siste månedene, bekymrer jeg meg plutselig litt mer for min egen helse også. Og kanskje aller mest for kreft. Denne brutale og skumle sykdommen som ikke sparer noen. Og jeg innser at jeg må ta bedre vare på meg selv. Lytte til kroppen. Og ta de forholdsregler jeg kan for å unngå alvorlig sykdom selv. Med dette i tankene fikk jeg den berømte finger'n ut og legetime ble bestilt. Et par minutter (kanskje ikke det en gang), så var prøven unnagjort. Resultatet vet jeg selvfølgelig ikke enda, men jeg håper selvfølgelig at alt er i orden også denne gangen. Og om det ikke skulle være det, så vil eventuelle forandringer mest sannsynligvis bli oppdaget på et tidlig stadie takket være sjekkdeg-kampanjen og påminnelsen fra Kreftregisteret.

Så, mens jeg litt småurolig venter på svar etter min livmorhalsprøve (det er jo ikke til å unngå at man bekymrer seg litt), oppfordrer jeg deg som enda ikke har gjort det til å bestille en time hos fastlegen for denne prøven som er så rask og enkel, og som potensielt kan redde livet ditt. Ja, du ja! Akkurat du som har fått dette brevet fra Kreftregisteret og ignorert det. Eller du som rett og slett har glemt av det. Også du da, du som er litt som meg, utsetter og utsetter. Gjør det! Bare gjør det! Jeg er helt sikker på at et par småubehagelige minutter i gynekologstolen er mye bedre enn det du må gjennom om celleforandringer ikke oppdages i tide.

#sjekkdeg #kreftforeningen #åretsviktigstemøte #livmorhalskreft #ringfastlegen

 

Hurra for kjærligheten!

I dag har det vært romantikk i alle nyhetskanaler. Kongeparet har vært gift i 50 år. Det er imponerende lenge når jeg tenker meg om. 50 år fortjener definitivt tittelen gullbryllup. 

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Men dette er ikke bare en merkedag for vårt kjære kongepar. For da jeg i ørska kastet et blikk på mobilen min i morges og la merke til datoen, slo det meg. Det er jo på dagen 14 år siden min bedre (?) halvdel og jeg forandret status fra «kjærester i teorien» til «kjærester». Tenk at det nesten gikk meg hus forbi! 

Foto: JCPenneys Portraits, Stonebriar Mall

Og sånne dager må jo markeres!

Kongeparet kjørte åpen kabriolet til og fra festgudstjeneste.

Foto: Andreas Fadum/Se og Hør

Vi, eller rettere sagt minsten og jeg, kjørte sparkesykkel til og fra barnehagen.

Foto: Fotokjerring 

Kongen tok en liten hvil i kirken (sånne gudstjenester kan jo ofte ha en søvndyssende effekt).

Foto: Fotokjerring

Min kjære foretrakk sofaen.

Snikfoto: Fotokjerring

Dronningen fikk visstnok en gullbrosje i gave fra kongen sin.

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix 

Min drømmeprins overrasket stort da han kom hjem med en nydelig blomsterbukett, symbolsk nok med 14 roser.

Foto: Fotokjerring 

Og nå i kveld feirer kongeparet og seksti av deres nærmeste med festmiddag på slottet. Hva de serverer der vet jeg naturlig nok ikke. Men her i huset feiret vi med en festmiddag etter mannens hjerte/mage. Røde pølser!

Foto: En Fotokjerring som egentlig ikke er spesielt glad i pølser

Hurra for kjærligheten og lenge leve romantikken altså!

#samesamebutdifferent #merkedag #kjærlighet #hverdagsromantikk 

Fuck cancer!

Alene ute i den behagelige kveldsluften overmanner de meg. Tankene. Følelsene. Frykten. Sorgen. Sinnet. Følelsen av urettferdighet. Hodet fylles med bilder av et menneske som en gang var sterkt og fullt av liv. Et av de viktigste menneskene i livet mitt. Et av forbildene. Den uovervinnelige. Helten. Ferskere bilder overtar. Et så uhorvelig kjært menneske som nå bare er en skygge av seg selv. Savnet stikker og hjertet brister. Avstanden er så stor. Jeg vil være der. Være nær. Bare sitte ved siden av uten å si stort. For jeg ser at du er sliten. At du egentlig ikke orker å snakke. Likevel er mobilen og FaceTime livslinjen. Så kjærkomment. Og så vondt. For jeg ser at du sliter. Jeg ser at du har det vondt. Jeg ser deg visne der på den andre siden, hjertet verker. Og jeg vet at du ikke vil at jeg skal bekymre meg for deg. «Unnskyld!» sa du til meg før vi dro. «Unnskyld for at jeg gjør det så vondt for deg å dra!» Men dette er på ingen måte din feil!

«Det er bare et liv!» Nok en gang dine ord. Men det er ikke bare. Og for meg er du så mye mer enn et liv. Du er så og si hele mitt. Uten deg hadde det ikke vært noe meg. Joda, mann og barn har kommet til, men du er fortsatt en av de aller viktigste. Og joda, jeg har visst blitt voksen og vel så det. Men jeg trenger deg fortsatt! Jeg trenger deg i livet mitt! Livene våre!

Jeg frykter den dagen du ikke er der mer. Gruer meg. Jeg prøver å se det for meg, men det er fortsatt like utenkelig som før. Du har alltid vært der. Avstand eller ei. Tanken på å aldri se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, er uutholdelig.

Og jeg er sint. Ikke på deg. På sykdommen. På alt du har vært gjennom de siste årene. Og på denne skruballen som kom når alt så så bra ut. Når skuldrene var litt lavere. Jeg føler at du sakte men sikkert forsvinner foran øynene mine. Og jeg vil holde igjen!

Avstanden er fortvilende. Tanken på at du kanskje er borte før jeg rekker å komme tilbake dit. At den siste gangen jeg klemte deg var foran inngangsdøren da vi dro i sommer. Jeg vet det også var i dine tanker da vi kjørte bort derfra. At ikke alle kamper kan vinnes. Og at neste sommer er langt unna. Jeg hater at jeg ikke er der. Og jeg hater tanken på å ikke kunne være tilstede i de kanskje viktigste stundene. Jeg kan ikke, bare kan ikke, aldri være nær deg igjen!

Sykdom sparer ingen. Jeg har sett det før. Jeg har sett besteforeldre «visne bort», og det har vært vondt men likevel på en måte naturlig. Jeg har sett en kjær venn forsvinne sakte men sikkert så alt for tidlig. Og det har vært helt hinsides vondt. Ikke minst har jeg lidd mine egne tap, ni små som ikke fikk leve. Jeg trodde det var bunnen, men jeg har reist meg igjen. Livet har gått videre. Jeg har sett venner miste sine kjæreste lenge før de burde, og jeg har følt på smerten deres. Samtidig har jeg følt meg heldig som har vært spart for akkurat denne sorgen. Nå er det min tur. Nå er det jeg som står i det. Det måtte komme, dette uunngåelige. Og nok en gang rives jeg i fillebiter, som da vi sto i marerittet i kampen for å få minstemann. Ikke på samme måte, men like fullt i fillebiter. «Same, same but different.»

Jeg vil ikke dette! Jeg vil hoppe av! Det er så urettferdig, samtidig som jeg vet at det finnes enda større urettferdigheter der ute. Jeg burde ikke sutre og klage. Og jeg prøver så godt jeg kan å nyte livet. Jeg har blitt flinkere til det i det siste. Om jeg har lært noe denne sommeren så er det at livet er for kort og dyrebart til å kastes vekk på tull. Det bør nytes. Drømmer bør følges. Man bør glede seg over selv den minste ting. Se det positive i det negative. Men hjerne og hjerte murrer hele tiden. Usikkerheten gnager. Frykten for det som måtte komme. Sorgen over å ikke være tilstede. Og savnet etter bare en klem til.

#fuckcancer

Hallo, hverdag!

I dag var dagen her, den jeg vekselvis har fryktet og sett frem til siden sånn ca. midt i sommerferien en gang. To måneder (og tre dager - men hvem teller?) etter at vi optimistiske blåste i gang årets sommerferie, var endelig alle barna ute av huset igjen. Hverdagen er i gang!

Og jeg er litt ambivalent til det hele. Er det deilig at huset er tomt? Eller er det trist og ensomt? Det jeg er helt sikker på er at det er litt skummelt. Neida, jeg er ikke redd for å være alene hjemme. Det er heller det at jeg som hvert år på denne tiden ser hvor store barna har blitt. Tiden går så alt for fort! De to søte førsteklassingene som vi fulgte til skolen for aller første gang for et lite blunk siden, er nå sjetteklassing og sjuendeklassing. Det er helt vilt! Og minstemann, som jeg noe nølende sendte avgårde til barnehagetilværelsen med bleierumpe og en sekk like stor som ham selv for et par dager siden, hadde i dag første dag i sitt siste barnehageår. Hva skjedde? Og hvordan skal mammahjertet overleve neste år, når eldstemann skal sendes til ungdomsskolen samtidig som minsten blir skolegutt? Hjelp!

Takk og lov for at jeg har det neste året å forberede meg på. For et år er lenge! Jeg har god tid. Ikke sant?

Starten av denne dagen så omtrent sånn ut.

Etter å ha tilbragt en stund i fosterstilling på gulvet fant jeg plutselig en ny ro. En jeg ikke har kjent på siden før sommerferien. Og jeg hørte en kjent, men likevel ukjent «lyd», lyden av stillhet. Ingen krangling, ingen TV (og fremfor alt, ingen irriterende barne-TV), ingen «mamma, mamma, mamma..». Og jeg kjente en yr og boblende følelse, en som startet i magen og endte opp i ansiktregionen som et stort glis. Endelig alene! Endelig litt ro!

Flaks at jeg øvde på hopping og spretting på ymse strender i sommer.

Joda, skolestart og hverdag kan være veldig fint!

Lettere svimmel og fortumlet over denne plutselige friheten, har jeg latt alt som skulle eller burde ha vært gjort fortsette å være i akkurat den kategorien i dag. Jeg har heller feiret hverdagen i godkroken min. Med et stort glass hjemmelaget sweet tea. Ja, for champagne eller vin midt på dagen er vel fortsatt ikke helt sosialt akseptert, er det?

Hurra for hverdagen!

#ferieslutt #hverdag #skolestart #barnehagestart #fred #ro #stillhet #mammalivet #mammahjertet

De tomme plassene

I disse dager skjer nye milepæler i mange familier. Noen har innkjøring i barnehagen, noen følger sine håpefulle til sin aller første skoledag og andre ser med forundring sine en gang så små bli større og større. Kanskje begynner de håpefulle på ungdomsskole eller videregående. Men noen plasser står tomme.

I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.

Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.

De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.

De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres "baby" skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.

Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.

Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet. 

Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.

#ensomsorg #englemamma #knustedrømmer #tommeplasser

Kan dette trynet gjøre en forskjell?

Årets sommerferie startet med en mail fra VG. I dag kan du lese resultatet.

Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.

Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser. 

To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?

Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk. 

"Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!" (Foto: Brian Cliff Olguin)

Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.

Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.

En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.

Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!

Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var "bare en spontanabort" men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging. 

Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!

#spontanabort #missedabortion #hjertesak #ansiktutad #kampsak #åpenhet #vg

Ingen grunn til bekymring

Til dere som måtte synes det har vært litt stille fra meg i det siste, og som kanskje til og med savner meg litt. Jeg lever fortsatt! I beste velgående til og med.

Jeg har rett og slett bare nedprioritert blogging litt etter vi kom hjem. Sommerværet vi har hatt her hjemme har vært så deilig at jeg heller har prioritert å nyte det enn å sette meg ned og skrive. Jeg vet jo hvor fort sommeren er over her i Norge, og med dagens regn føler jeg at høsten er på full fart innover oss. Faktisk har jeg i dag på meg bukse for første gang siden vi var i San Francisco i juni. Et sikkert tegn på at høst og hverdag nærmer seg.

Frisk regnluft, bukse og hoodie på terrassen. Litt deilig det også.

Noen ganger er det rett og slett viktigere å nyte livet enn å dele det. Og det har jeg gjort de siste ukene. Mannen jobber mye, men barna og jeg nyter fortsatt rolige dager. I alle fall minsten og jeg, de to store farter mest rundt med venner. Vi har likevel klart å lure dem med på både strandturer og byturer. Vi har hatt flere hyggelige besøk, og nå gleder vi oss til mamma/mormor kommer på sommerbesøk i morgen. Og når hun drar hjem, er det ikke mange dagene til skole- og barnehagehverdagen er over oss igjen. Jeg er alltid like usikker på om jeg gleder meg eller gruer meg til akkurat det. Disse rolige dagene hvor vi slipper å tenke på klokka, lekser og fritidsaktiviteter er deilige. Men etter to måneder «oppi hverandre» kan det være greit med litt alenetid i huset igjen. Litt mer rutiner.

Og litt mer tid til å sortere tanker og få dem ut på tastaturet. Forhåpentligvis komme litt i «blogg-modus» igjen. For jeg har mye å dele. Livet står ikke stille. Etter å ha druknet litt i sortering av sånn ca. 10 000 feriebilder den siste uken, ser jeg at en liten oppsummering av tidenes roadtrip kan være på sin plass etterhvert. For herregud, så mye som vi har opplevd denne sommeren! Det er rett og slett vanskelig å sortere alle inntrykk og minner i den alltid like kaotiske hjernen min.

Noen «fridager» til, litt mer livsnyting, så skal bloggen prioriteres litt mer igjen!

Sånn i mellomtiden, et lite bilde fra en deilig kveld i sommer-Oslo.

#livstegn #bloggtørke #sommer #livsnyter #levlivet

Gammel kjerring-fail!

Noen ganger glemmer jeg at jeg er en hobbyblogger i 40-åra. En sånn som ikke liker å trene og i alle fall ikke har råd til å operere. Som dermed har kropp og spenst deretter.

Så da jeg i sommer tok bilder av min spretne 11-åring, og hun tilbød seg å ta identiske bilder av meg, tenkte jeg at det blir kult. Spenstige hoppebilder fra Venice Beach, det måtte da være toppen av blogg-kulhet.

Jeg våknet med et brak!

Tips en for sånne bilder: stapp t-skjorta godt nedi buksa! Da burde vel bildene bli bra! Men neida..

En liten stilstudie. Ikke spesielt elegant start, og ikke mange cm over bakken. For ikke å snakke om en enda mindre elegant avslutning.

Og vi prøver igjen.

Ta sats som en klukkende høne..

Og ooooooopp...

Igjen og igjen. Det ene forsøket verre enn det andre. Helt til jeg lettere andpusten bestemte meg for å gi opp. Dette er ikke noe for middelaldrende damer som meg.

Helt til vi kommer til Galveston noen uker senere, og vi tar bilder foran en kul vegg. Ungene finner ut at det er morsomt å hoppe fra murkanten foran veggen, og det blir faktisk noen kule bilder av det. Nok en gang går rullgardina ned for mor som plutselig tror hun er en veldreid og spretten 20-åring igjen. Dette skal bli blogg-worthy!

Ta sats.. (kluuuuukk, klukk, klukk)

Og hopp!

Eventuelt fall rett ned. Tyngdekraften gjorde sitt til at veien ned var rimelig kort og landingen hard. Lufttrykket fikset resten..

Jeg holder meg til stående poseringer heretter!

#feriebilder #fotokjerring #forgammelfordette #ikkekul #fail

Norsk sommer på sitt beste - og verste!

Sommervarmen har en skummel bakside..

Herregud, for noen fine dager vi har hatt etter at vi kom hjem. Sommer i Norge er minst like bra som sommer andre plasser. Bedre kanskje, fordi vi setter ekstra pris på den.

Vi har benyttet de siste dagene til å besøke diverse badestrender her i distriktet. Ikke ofte vi bruker dem, men jammen har vi mange perler å velge mellom. Og nå som det virkelig er skikkelig sommer i Norge, så har selv de mest pysete av oss tatt en dukkert i friskt, norsk sjøvann. Langt fra de 35 gradene i Mexicogulfen, litt vondt til å begynne med, men også herlig forfriskende.

Dette mine damer og herrer, dette er et unikt øyeblikk. At denne kjerringa flyter rundt i norsk vann skjer sånn ca. hvert jubelår. Nyt!

Til og med mannen, som synes 30 grader i bassenger til pappa er en lidelse, har kommet seg uti et par ganger etter heftig press fra oss andre.

Barna er hakket tøffere enn oss gamlingene. Minsten eier ikke frykt, og i går gikk han rett og slett etter meg ut i vannet uten armringer. Rett etter bildet over ble tatt mistet han kontakt med bunnen (hakket kortere beln enn mor) og gikk rett under. Storesøsteren var heldigvis lynrask og dro ham opp, mens han selv var helt uberørt. Fikk bare litt vann i ansiktet liksom. Og det var jo greit, vi var jo der hele tiden. Men i dag fikk han ikke gå nær vannet uten armringer altså..

Også har vi de to største, som gjerne kan tenke seg å hoppe både fra den ene og den andre høyden av stupetårnet. Rett ned i det mørke vannet. Eller som gjerne vil svømme langt ut, mens jeg helst vil at de skal kunne nå bunnen med beina til enhver tid. Sånt skaper litt konflikter. Mamma er teit og pinglete. De kan jo å svømme. Kan det godt. Og det vet jeg. Men mamma har heller ikke flere barn å miste. Og sjøen har jeg enormt respekt for. Det er ikke som det klare bassengvannet som de boltrer seg i hos besteforeldrene i Texas.

Litt for mørkt vann til at mor føler seg komfortabel.

For fire år siden så vi med egne øyne hvor fort gjort det er da mannen min hjalp til med å redde en annen mann fra å drukne. Det er alltid i bakhodet mitt når vi en sjelden gang er på stranden. Så også i dag. Så da jeg hørte en sirene i det fjerne da vi hadde pakket sammen og gikk mot bilen, tenkte jeg mitt. Men nå ligger stranden også rett ved motorveien, og alt var rolig da vi gikk fra vannkanten. Men når vi setter oss i bilen og jeg observerer en dame som springer mot veien med mobilen til øret, og et par småjenter som springer bak mens de vifter med armene, skjønner jeg at tanken er rett. Jeg ser det på hele henne. Noe er helt feil. Så ser jeg blålysene, deretter politifolkene som springer henne i møte og videre ned mot stranden. For langs veien er det kaos. X antall utrykningskjøretøy står helt fast mellom parkerte biler og biler som er på vei ut. Mannen min har vett til å stoppe, og legger seg på hornet for at også andre på vei ut skal holde seg på parkeringsplassen.

Når vi omsider får oss ut på motorveien og titter tilbake på flere ambulanser, politibiler og brannbiler og ser at fokus er på nøyaktig den flekken av stranda vi nettopp dro fra, sprekker det for meg. Fortsatt uvitende om hva som har skjedd, men full av både angst, lettelse og sinne. Lettelse for at det ikke var noen av mine som trengte hjelp. Angst for hva som foregikk på den fredelige strandidyllen vi forlot. Var det noe vi hadde oversett da vi gikk? Lå det noen i vannet da? Snudde vi ryggen til uten å legge merke til en alvorlig situasjon? For en forferdelig tanke!

Jeg skrek regelrett til mann og barn i bilen. «Skjønner dere nå???» «Skal dere høre på meg neste gang og ikke bare gjøre narr av meg?» De fikk så ørene flagret der vi kjørte avgårde med vinduene på fullt gap. Litt av et sirkus for dem vi måtte kjøre forbi.

Nå vet jeg heldigvis at situasjonen i dag gikk bra. Snarrådige badegjester hjalp til og reddet sannsynligvis et lite liv. En familie der ute må kjenne på enorm lettelse og takknemlighet i kveld.

Og jeg, jeg ber innstendig alle foreldre der ute om å passe ekstra godt på barna deres på stranda. Slipp dem ikke av syne et minutt. Det er så fort gjort!

Og til dere som av lettvinthet parkerer langs veien og utenfor anviste parkeringsplasser. Som ser at det blir litt trangt, men som driter i det. Utrykningskjøretøy er ofte større enn personbiler og kan få problemer med å komme seg frem. Hva om det er du eller ditt barn som trenger hjelp? Hva om det står om liv og minutter og redningen rett og slett står fast? Hva om noen mister livet på grunn av din latskap og dumhet? Er det verdt det? Tenk deg om neste gang!!!

Heldigvis er denne plassen fortsatt idyllisk i kveld, og ikke plastret over alle landets nyhetsmedier som åsted for nok en tragisk drukningsulykke.

#sommer #norge #badeliv #strandliv #sjøvett #respekt #følgmed #tenkdegom

Borte bra, hjemme best?!

Jeg har alltid syntes det har vært tungt å komme hjem fra ferie, og fnyst av sitatet «borte bra, hjemme best», men i år føles det annerledes.

Bare for å ha sagt det, vi har hatt en fantastisk ferie! En måned i USA er aldri å forakte, og vi stortrives alltid. Vi har hatt et par uker stappfulle av opplevelser på veien mellom California og Texas. Så mange opplevelser og kontraster at det ikke kan beskrives engang. Jeg elsker å oppleve nye plasser, og det har jeg definitivt fått gjøre denne sommeren. Vi har vært i storbyer og småbyer, på strender og i fjell, ørkener og oaser. Og når vi ble slitne av livet på veien kom vi «hjem» til vårt kjære Texas, roet ned og slappet av. Bedre kan ikke en ferie bli. Både eventyr og avslapping. Og etter et par dager hjemme tittes det allerede på flybilletter til neste sommer. Kanskje til og med før, det får omstendighetene vise.

Når ni bilder ikke en gang oppsummerer en liten brøkdel av ferieopplevelsene.

Og for all del, det var hardt å reise hjem. Selv om jeg på en måte følte meg veldig klar for det. Det har aldri vært hardere faktisk. Jeg gruet meg lenge til avskjeden. Jeg trodde ikke jeg skulle takle det etter skruballen vi fikk. Og det var vanskelig. Det ble tårer. Jeg måtte snu og gå tilbake til huset for en ekstra klem da jeg skulle sette meg i bilen. Synet av en av mine kjæreste foran inngangsdøren da vi kjørte avgårde sitter som brent inn i hukommelsen min. Så feil og så vondt. Og kanskje enda vondere nå som vi er halve verden unna. Når jeg ser på FaceTime hvor mye vi er savnet. Når avstanden river i hjertet. Når kriseplaner danner seg i hodet. For jeg vet at jeg ikke takler muligheten for at dette var den siste klemmen. Den siste gangen man var nær. At en plass er tom neste gang.

Utenkelig og uutholdelig om en person mangler her neste år.

Men likevel er det godt å være hjemme også. Hjemme i vårt eget. Ferdig utpakket, som om vi aldri var borte. Jeg merker plutselig hvor lenge en måned er. Og at det holder. Vi er heldige som har muligheten, virkelig privilegerte. Kanskje litt bortskjemte til og med. Og tro ikke at vi ikke er takknemlige. Men det er også godt å våkne i sin egen seng. Ha alt vårt rundt oss. Alle klær. Alle leker. Hvert sitt rom til barna. Og koseplassen min. Terrassen og hagen som skulle vært en oase, men som nå er litt vissen og brunsvidd. Det går bra. Og selv om noen og tjue grader føltes direkte kjølig da vi ankom Gardermoen (man blir faktisk vant til over 40 grader også), så er det deilig i kosekroken min her ute. Og etter et par dager med ting som måtte gjøres og avtaler som har hjulpet mot jetlag, var det i dag skikkelig deilig å droppe vekkerklokken, stå opp når jeg våknet alt for sent, slenge på meg solkjolen og tusle ut i hagen med en kaffekopp før resten av huset våknet. Faktisk var jeg en skikkelig «bad mom» og lot dem sove langt utpå. Ikke lurt med tanke på snuing av døgnet, men stillheten og roen var intet mindre enn magisk.

Sole meg? Nei, det orker jeg ikke. Mett av det også!

Det er godt å være hjemme. Skikkelig godt. Bare roe helt ned. Ikke føle at man burde finne på noe hver dag. Lage enkel og lett mat hjemme istedenfor å gå på restauranter. For det kan faktisk bli for mye av sånt også. Jeg er så matlei at tørre knekkebrød og kaffe var alt jeg hadde lyst på da vi kom hjem. Og frukt og grønnsaker. Jeg har spist mer enn nok annet den siste måneden. Det er godt å komme inn i rutiner igjen. Til og med å jobbe litt. Og pågangsmotet er igjen større enn det var før ferien. Planer og prosjekter fyller på nytt hodet mitt.

Nye reiser frister ikke akkurat nå. Akkurat nå kan sånt godt vente til neste sommer. Annet enn noen turer til Ålesund da. Likevel legges en backup-plan i det allerede overfylte hodet mitt. Kanskje blir det sånn at jeg eller vi må ta en ny langtur om ikke alt for lenge. Men sånn helt ærlig, jeg håper vi slipper!

#ferie #sommerferie #roadtrip #usa #opplevelser #familie #avskjed #avstand #hjemme #ro

Den ensomme sorgen

Norge har 22. juli, vi har 23. En dato som for alltid er risset inn i vår families historie. 23. juli 2010, dagen da jeg for første gang måtte føde et livløst barn.

Et lykkelig svangerskap ble brått snudd til tragedie da legen et par dager tidligere ikke fant hjertelyd. En rutinekontroll før sommerferien ble til vårt aller største mareritt da vi for første gang fikk se ultralydbilder av et barn som lå så alt for stille i magen min. Sammenkrøllet og uten hjerteslag. 17 uker fikk vi kjenne på gleden av å vente vårt tredje barn før alt ble brutalt revet bort fra oss. Alle drømmer, alle planer. Lite ante vi den gangen, da verden vår raste sammen, at det bare var starten på et uendelig langt mareritt. At det bare var første gang av mange vi skulle gå gjennom dette.

Vi har kommet langt på disse åtte årene som har gått. Vi har kjempet. Vi har tapt. Vi har vunnet. Vi har blitt forandret for alltid. Og vi har blitt sterkere enn noensinne. Jeg har kommet til en plass jeg på ingen måte kunne se for meg for åtte år siden. Da all energi ble brukt til å holde hodet over vannet. Da jeg holdt det vonde mest for meg selv. Det siste året har jeg gjort ting jeg knapt kunne drømme om den gangen. Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har blitt et ansikt og en stemme for alle oss som opplever å miste barn i svangerskapet. Og akkurat i dag, åtte år etter at vi første gang opplevde det utenkelige, føler jeg at ringen ble sluttet. Det slo meg ikke umiddelbart da jeg i løpet av ferien ble kontaktet av en hyggelig journalist som ønsket å snakke med meg om dette temaet og vi avtalte å møtes på akkurat denne datoen. Først for et par uker siden datt det ned i hodet mitt. 23. juli! Det er jo Unes dato! Uansett om det var en tilfeldighet eller en mening med det, ingen dag i verden kunne vel passet bedre enn akkurat denne til å nok en gang dele historien min. Til å kaste lys på dette vonde, men viktige temaet. Til å forhåpentligvis kunne hjelpe noen der ute. Og ikke minst, til å ære de barna vi ikke fikk beholde. De som bare fikk leve en kort stund under hjertet, men for alltid inni det!

Et hjerteplaster og en grav med tre små storesøsken. Historien min er delt før, men jeg ønsker likevel å dele den igjen (og igjen).

Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.

I disse dager har det gått åtte år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si "beklager, her er det ikke liv lenger". Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.

Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt "vanlige og uproblematiske" spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.

Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.

Tre bluebonnets og ni forglemmegei, alle mine små er alltid med meg.

Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.

En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen "vi har nok med de to vi har". Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..

Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.

"Det var bra det skjedde så tidlig". "Det er bare å prøve igjen". "Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett". "Neste gang går det bra".

Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.

Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et "jubileum". Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.


Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.

#spontanabort #missedabortion #svangerskap #barnløshet #tap #sorg #personlig #tabu #åpenhet

Den vanskelige avstanden

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn

Mini roadtrip

Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.

Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.

Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.

I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.

De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.

Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.

Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!

Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.

Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.

Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).

Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.

Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.

Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!

En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.

Og så er det Galveston!

For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.

Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.

Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.

Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.

Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.

Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) innom.

Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.

Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!

De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.

Happy happy happyplace!!!

Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #miniroadtrip #usa #texas #houston #spacecenter #galveston #happyplace #familietid #kaosfamilien #reiseblogg

Er det lov å si at man er litt lei?

Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.

Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.

Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..

For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..

Litt lei av ferie og varme.

Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.

Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..

Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.

#sommer #ferie #sommerferie #usa #littlei #reiseblogg

Dette!

Når du står opp grytidlig for å få med deg soloppgangen på stranden i øyparadiset. Tusler ut av hotellet, over veien og ut i den myke sanda. Ned til det lunkne vannet i Mexicogulfen. Når Galveston fortsatt ikke har våknet helt til liv, og bare noen få turgåere og joggere er ute. Når solen sakte stiger høyere og høyere på himmelen, og du kjenner den varme mer og mer. Roen senker seg til lyden av bølgene som skyller inn mot stranda. Dette dere, dette er lykke!

Og ekstra fint er det når jeg kan dele opplevelsen med min egen mini-me (som har litt bedre spenst enn mor).

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #galveston #øyparadiset #sjelefred

Deilige Texas!

Nå har det snart gått en uke siden vi kom oss ned fra fjellene og over til lavlandet og den beste staten vi vet om. Texas selvfølgelig!

Når dette skiltet dukker opp og det føles som å komme hjem. Det er så deilig det!

Roadtripen vi var på de første to ukene tok oss innom flere nye stater, og med unntak av stakkars Alabama har vi nå vært innom alle statene i det sørlige USA. «Been to-kartet» vårt ser slettes ikke dårlig ut.

44% av statene unnagjort. Nå må vi visst konsentrere oss om nordstatene. Kanskje..

Og med alle disse statene under beltet kan jeg fortsatt med hånden på hjertet si at ingen av dem kan måle seg med mitt kjære Texas. Samme hvor åpen jeg prøver å være i de statene vi kommer til, så når de ikke helt opp. Jeg er nok rett og slett en southern cowgirl at heart. Jeg elsker alt Texas har å by på, det er jo så stort og fullt av mangfold, fra kyst til fjell, prærie og storbyer. Og den sørlige livsstilen. Menneskene. Maten. Drikken. Bedre sweet tea finnes ikke i andre stater enn South Carolina. Der er den faktisk om mulig enda søtere.

Queso, frozen margarita, sweet tea og saftige biffer. Det er Texas det!

Dette kjærlighetsforholdet har nå pågått i 21 år, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første. Jeg nyter dagene i Dallas til det fulle. Fra å kjenne den deilige, varme luften. Den som jeg ikke finner maken til noen andre steder. Den som lukter og føles som hjemme.

Aaaah!

Til å flyte rundt i bassenget hos pappa hver morgen, bare nyte roen og det lunkne vannet.

Life is sooooo hard..

Bare å våkne her, i en velkjent seng til velkjente omgivelser, lyder og lukter, er pur lykke.

Vi har stort sett bare slappet av den uken vi har vært her. Brukt litt tid med familien. Roet ned etter lange dager på veien og mange inntrykk. Surret rundt i kjente butikker og kjøpesenter. Og selvfølgelig, feiret 4. juli på tradisjonelt vis.

Vi har skapt vår egen tradisjon her, og den må følges nesten til punkt og prikke. Det begynner kvelden før, den 3. juli. Da må vi ned til en av mine desiderte favorittplasser i Dallas, Ronald Kirk pedestrian bridge. Her er det alltid festiviteter denne kvelden, som avsluttes av et fantastisk fyrverkeri. Og den vakreste skylinen i verden lyser opp i rødt, hvitt og blått i bakgrunnen.

Vi kommer alltid tidlig nok til å få med oss solnedgangen over Trinity river.

Lykke!

Fyrverkeri og amerikanske farger.

4. juli står vi opp tidlig, tar på oss våre tradisjonelle Old Navy t-skjorter og drar til en liten by ca. 30 minutter herfra, McKinney. Her rigger vi oss til, helst i skyggen, og ser på parade. Mer eller mindre interessante biler, mennesker og floats ruller forbi oss.

Den siste her er nok muligens favoritten min..

Etter paraden tar vi strake vegen ned gata til nok en tradisjon, lunsj på herlige Hugs Cafe. Dette er en helt fabelaktig plass, arbeidsplass for mennesker med spesielle behov. Masse hjertevarme og nydelig mat. Vi kom hit første gang for tre år siden, og jeg smeltet totalt da en av de som jobber her stilte seg midt på gulvet og sang nasjonalsangen, smånervøs men klokkeklart. Et av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd. Det samme gjentok seg i fjor, og nok en gang gråt jeg som en unge da denne flotte fyren tok mot til seg og sang. I år hadde han dessverre fri, et skår i gleden for meg. Men maten og hjertevarmen var nøyaktig den samme, helt nydelig!

Og vi ble møtt som gamle venner. Det er stas med disse nordmennene som kommer hver 4. juli. Ildsjelen bak denne fabelaktige plassen kommer alltid og snakker med oss, i år ble det bilder og live sending på Facebook. Kjendislivet altså.. Dagens fineste øyeblikk kom da vi skulle gå, og en av de ansatte kom styrtende etter oss ut på gata. Vi måtte jo få hugs så klart! Det er så fint!

Videre går ferden til block party i sidegaten. Her har vi også etterhvert fått kjentfolk det er tradisjon å treffe. Som den søte eieren av Mom & Popcorn, som alltid byr på en pose gratis popcorn til sine norske venner. Vanligvis er han kledd som Elvis på 4. juli, så da vi møtte ham som sivil i gata i år ble ungene litt skuffa. Men med en liten prat, popcorn og Elvis-pose bilder så var lykken likevel komplett. Fyren ligner definitivt en god del på Elvis. Her skulle jeg selvfølgelig postet et bilde av ham og ungene, men jeg lar det være. Dere får bare ta meg på mitt ord her.

Lett og behagelig å hvile øynene på eieren av denne butikken. Deilig popcorn har de også!

Resten av 4. juli er deilig avslappende. Vi reiser hjem, bader og spiser nydelig mat tilberedt av fetteren min sammen med den nærmeste familien. I år droppet vi fyrverkeri på kvelden og virkelig bare slappet av.

Og sånn har dagene gått etterpå også. Som tidligere nevnt, mye avslapping. I morgen tar vi derimot en liten roadtrip igjen. Ned til min gamle «lekeplass», Houston og NASA Space Center og videre til nok en av de aller fineste og avslappende plassene jeg vet, øyparadiset Galveston. To år siden sist, så jeg gleder meg!

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #dallas #kaosfamilien #reiseblogg

Happily ever after!?

7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.

Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.

Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.

Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.

Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere - det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!

Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.

Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.

Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.

Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager - for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.

Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.

Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!

#ossto #bryllupsdag #godeogondedager

Et mangfold av opplevelser

Man kan si mye om USA, men de har virkelig et mangfold av naturopplevelser, eller opplevelser generelt. På vår to ukers roadtrip fra California til Texas har vi sett så mye forskjellig at det er vanskelig å prosessere inntrykkene. Vi har rett og slett blitt utslitte av alt sammen. Men på en fin måte. Det er ikke alle forunt å oppleve så mye, og det kjenner jeg meg så veldig takknemlig for.

Sist innlegg skrev jeg om Las Vegas. Etter dette har det gått en ukes tid, og vi har hatt enda flere høydepunkter. Fra gamblingens og lysenes by satte vi kurs for noe helt annet, nemlig Grand Canyon. På veien dit tok vi en sving innom Route 66, og en by som var som tatt ut av Cars-filmen. Det var ikke bare minsten som lot seg imponere av denne sjarmerende plassen og alle de gamle bilene.

Har du sett noe så sjarmerende da?

Og midt i denne lille byen, som egentlig bare var en liten gate in the middle of nowhere, dukket dette opp.

Norwegian owned, det må jo være et trekkplaster uti her. Ut fra alle dollarsedlene og til og med hundrelappene med hilsener som hang på veggen, har det vært en del nordmenn her før oss. Morsom liten kuriositet der.

Herfra kjørte vi videre til en liten fjellby rett utenfor Grand Canyon National Park hvor vi overnattet før vi dagen etter brukte noen timer på å kjøre gjennom en liten, men enorm del av denne fantastiske plassen. Vi kjørte inn i the South Rim, og ut i vest. Synet som møtte oss langs veien tok innimellom pusten fra meg.

Her var det bare å utfordre høydeskrekken!

Herfra gikk turen videre til enda en rar, liten kuriositet: Four Corners. Her møtes fire stater; Arizona, New Mexico, Colorado og Utah. Du kan faktisk stå i alle fire på en gang, og det kunne vi jo ikke gå glipp av!

Utrolig nok klarte til og med alle fem både å se på fotografen og smile samtidig.

Etter en overnatting i en liten by i New Mexico, kom det som skulle vise seg å bli roadtripens desiderte høydepunkt for undertegnede. White Sands National Monument. Med hvite, myke sanddyner så langt øyet kunne se. Minsten syntes det var stas å få leke i en så stor sandkasse. Og jeg var bare helt solgt. Det var så vakkert. Her kunne jeg ha blitt lenge! Definitivt en plass jeg vil tilbake til!

Her var det bare helt overveldende vakkert.

Dette var det siste planlagte stoppet på roadtripen vår, men avstanden til Dallas var fortsatt så stor at vi trengte en overnatting til. Denne tok vi et par timer fra White Sands, i Roswell, New Mexico. Noen som har hørt om denne byen? Eller Area 51? Dette er vel kanskje verdens UFO-hovedstad, og vi var sånn passe spente på om vi ville finne noen sånne flygende objekter. Eller kanskje et romvesen eller to?

Og det gjorde vi! På en måte..

Litt i overkant skummelt for minsten, noe mindre imponerende for oss andre. Men en litt småmorsom måte å avslutte to uker på veien på var det unektelig. Nå var vi som nevnt rimelig mette av inntrykk alle sammen, så det var godt å komme til gode, gamle Texas og til ro hos pappa og resten av familien vår her.

Feels like coming home.

Her har vi fortsatt en god del ferietid igjen, og late dager skal nytes. Det plaskes i bassenget hver morgen, og ellers så stresser vi så lite som mulig. Tradisjonen tro har vi også rukket å feire 4. juli på vår helt egen måte. Mer om det ved neste korsvei. Nå skal det soves!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #arizona #route66 #grandcanyon #fourcorners #utah #colorado #newmexico #whitesands #roswell #texas #dallas #kaosfamilien #imål #reiseblogg

Romantikk i fabelaktige Las Vegas

Var det en by jeg ikke trodde jeg kom til å like på denne roadtripen, så var det Las Vegas. Jeg har alltid tenkt at dette har vært en glorete og ufyselig by. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Las Vegas tok meg nesten umiddelbart med storm, og jeg skjønte fort at en natt her ikke var nok. Vi skulle egentlig bare dure gjennom og se på lysene vi.. Det passet veldig fint at vi alle var slitne etter mye kjøring, så vi tok en ekstra natt og fikk en hel dags «ro» i Vegas. Og ro var det lett å finne i de omgivelsene vi booket oss inn på. Vi slo nemlig til med en suite på the Venetian. Herregud, for en plass!

Å bo i disse omgivelsene var helt fantastisk. Og ganske ubeskrivelig. Bare størrelsen på resortet. Vi trengte kart for å finne frem til rommet. I tillegg bodde vi lengst inne i en eventyrlig lang gang.

Lang tur fra heisen..

Hotellet hadde selvfølgelig et digert casino, som vi ikke benyttet oss av. OK, mannen brukte 6 dollar - og vant ingenting. Det hadde eget kjøpesenter. Og det var stort altså. Og toppen av kransekaken, det hadde sitt eget Venezia med kanaler, gondoler og full pakke. Jeg gikk nesten bare og måpte den første kvelden. Det var lett å føle seg som en million dollar på denne plassen. Så lett at mannen spanderte en times limotur på oss opp og ned the Strip. Høydaren for barna tror jeg.

Jeg var mest imponert over alle lysene og byggene langs veien. Det er så mektig!

Dag to i Las Vegas tok vi det ganske rolig. Det var godt å få sove litt lenge, og siden bare tusle litt rundt. Varmen begrenset utetiden litt på dagen, isteden lot vi ungene få bade litt.

På kvelden var det endelig levelig å gå ute, så vi gikk opp og så det kjente vannshowet foran the Bellagio. Et flott skue. Vi var også innom flere av de andre casino/resortene. Alle flotte og gjennomførte etter sitt tema. Men ingen slo the Venetian. Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra derfra.

Før vi dro fra Las Vegas på fredagen, gjorde vi noe som mange kjente og ukjente mennesker har gjort før oss. En ide formet seg nemlig på veien oppover mot Las Vegas, og vi booket tid på det kjente A Little White Wedding Chapel for å fornye ekteskapsløftene vi ga hverandre 10 år og 357 dager tidligere.

Nok en sånn ting som jeg syntes var tacky og corny, men så likte jeg likevel ideen da mannen slengte den ut i luften. Så vi troppet opp med matchende t-skjorter og barna på slep. Ingen overdreven pynting med andre ord. Og selv om dette er en plass med «samlebåndbryllup», så ble det faktisk en utrolig fin og personlig opplevelse. Og det var visst en mening med det da det viste seg at han som sto for seremonien var fra Texas. Selvfølgelig var han det!

Dobbelt så gift som før.

Det ble den perfekte slutten på oppholdet vårt i denne fantastiske byen. Den store overraskelsen, den plassen jeg virkelig håper å komme tilbake til. Kanskje vi må fornye bryllupsløftene igjen etterhvert? Kan jo ikke risikere at de går ut på dato..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #nevada #lasvegas #kaosfamilien #reiseblogg

Vi overlevde Death Valley

Etter en overnatting i smalltown USA, var vi alle rimelig spente på turen gjennom Death Valley. Hvordan ville ørkenlandskapet være? Og hva med temperaturen? Verdensrekorden for varme ble satt her tilbake i 1913, med 56,7C. Vi hadde bilen full av vann, sånn i tilfelle. Jeg var også veldig spent på hvor skumle veiene ville være. Heldigvis ble det ingen Yosemite-repeat. Litt høyde og svinger var det, og et strekk uten aircondition for å unngå motoroverheting, men det gikk greit. Litt interessant å oppleve den sterke fønvinden fra utsiden da vi måtte kjøre med vinduene åpne. Jeg er godt vant til varmen i Texas, men dette slo alt jeg noen gang har opplevd.

Klar for ørken og ekstremhete.

Spesielt landskap allerede fra starten.

Litt av noen svinger innimellom.

Ned på den ene siden, opp på den andre.

Sand, sand, sand.

Når du finner denne på do..

Sånn passe kokt.

Etterhvert kom vi under havnivå, og kunne skimte saltsletter i det fjerne. Utrolig fascinerende.

Ved besøkssenteret nede i dalen fikk vi den offisielle temperaturen denne dagen.

128F - 53 grader der altså. Ikke rart man kokte.

Herfra gikk ferden til hovedmålet, Badwater Basin.

Saltsletten her hadde jeg så utrolig lyst til å ta noen kule bilder på, men det var rett og slett for varmt. Tærne brant i flip-flopsene da jeg trakket ut på saltet, så det ble med noen raske knips. Minsten syntes han var tapper som i det hele tatt gikk ut av bilen. Og det er jeg egentlig enig i, maken til hete har jeg aldri opplevd!

Jeg observerte faktisk en person som gikk langt ute på saltsletten. Galskap! Men et flott syn, det var det.

Med denne opplevelsen fant vi veien ut av Death Valley, og av California. Nå var tiden inne for Nevada og Las Vegas, noe som skulle vise seg å bli en skikkelig høydare.

To be continued..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #deathvalley #kaosfamilien #reiseblogg

Skumle og fantastiske Yosemite

Etter et par dager i San Francisco, satte vi kursen mot Las Vegas. Etter litt debatt for og mot, valgte vi å droppe den «raske» og kjedelige veien på 9 timer og heller ta the scenic route gjennom Yosemite nasjonalpark og Death Valley nasjonalpark. Og her røk roadtrip-tidsplanen vår.. Jeg hadde beregnet å være i Texas om et par dager. Vi er fortsatt i Las Vegas og har noen stopp til på veien. Men det får man bare leve med når man opplever så mye fantastisk.

Nå skal det sies at jeg noen ganger langs veien angret på at vi ikke tok den kjedelige ruten. Jeg var rett og slett livredd noen ganger, på bratte, svingete veier mot over 3000 meters høyde. Det var langt ned.. I tillegg var det varmt, og vi måtte skru av aircondition i bilen de bratteste strekkene for å unngå kokt motor. Ikke kult å bli stående langs veien der.

Flotte syn på veien opp.

Inne i Yosemite var det heldigvis mye folk, så jeg følte meg relativt trygg og kunne nyte omgivelsene.

Møtte ingen bjørner, og det var kanskje like greit.

Disse veiene er verre enn alle berg- og dalbaner i verden. Her var det mye skrekkblandet fryd.

Men de vakre øyeblikkene sto også i kø.

Vakkert men skummelt.

Og da vi kom ned i Yosemite Valley fikk jeg den virkelig store opplevelsen da vi stoppet ved Tenaya Lake. Så vakkert og så fredelig. Her kunne jeg blitt!

Etter anspente timer langs skumle veier var dette balsam for sjelen.

Men videre måtte vi, til nye skumle veier.

Høyt oppe..

Se, snø!

Sånne skilt vekker angsten i meg.

Her var det så langt ned at jeg blir kvalm bare jeg ser på bildet..

Hjelp!

Her trodde jeg vi var nede og senket skuldrene. Jeg tok feil..

Etter lange strekk på helt øde veier og solnedgangen rett rundt hjørnet, var det nok for mor. Mens mannen ville fortsette helt til Las Vegas, sa jeg STOPP. Dermed ble det overnatting i den første siviliserte byen vi fant, en liten plass som het Bishop. Her ble det litt hvile, mat og bowling før vi dagen etter tok fatt på Death Valley. Og siden dette ble langt og med mye bilder, tar vi den turen ved en annen anledning.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #yosemite #kaosfamilien #roadtrip

San Francisco

Da har jeg faktisk litt tid til å skrive igjen allerede. Vi kom oss helskinnet gjennom Death Valley i går og har nå endt opp i Las Vegas. Her har vi en rolig morgen i en råfin suite på the Venetian, et hotell som er en opplevelse i seg selv. Vi bestemte oss raskt for å forlenge oppholdet vårt her med en natt, etter mye kjøring er det greit med en dag i ro. Bedre plass enn dette finnes ikke til akkurat det.

Men nå vil jeg gjerne ta dere med noen dager tilbake i tid, til San Francisco. Denne byen hadde jeg virkelig gledet meg til! Vi ankom søndag kveld, og startet rett på turistattraksjon nummer en.

Golden Gate Bridge selvfølgelig!

Ganske kult å oppleve og kjøre over dette kjente landemerket. Men kjølig. Veldig kjølig!

Herfra fant vi veien til hotellet vi hadde booket, som viste seg å være helt vanvittig kult. Litt gotisk stil, og jeg forventet til enhver tid at selveste Dracula skulle dukke opp. Så kult var det at vi bestemte oss for å ta en ekstra natt.

Litt små rom og bittelite bad, men all sjarmen gjorde opp for det.

I tillegg lå det supersentralt til, rett ved Union Square og endestoppet til de kjente «cable cars».

Det første vi gjorde etter innsjekk var faktisk å ta en sånn cable car til Fisherman’s Wharf. En opplevelse å kjøre, men denne kvelden var Fisherman’s Wharf en skuffelse. Her var nemlig det meste stengt etter helgens Gay Pride-festiviteter. Slitne og sultne slang vi innom en Applebee’s før vi kom oss tilbake til hotellet og i seng.

Neste dag var det noe helt annet. Vi startet med å stå i en times kø for nok en gang å kjøre cable car ned dit.

Denne gangen tok vi den som gikk opp til Lombard Street, denne bratte gaten med de krappe svingene. Ikke at vi så noe særlig mer enn utsikten fra setene våre, men det skulle endre seg senere på dagen.

Og nå var det åpent på Fisherman’s Wharf. En helt annen opplevelse! Vi fikk i oss litt lunsj og tuslet rundt. Så Alcatraz et stykke ute og tittet rundt i butikker.

Alcatraz

Pier 39

Etterpå var planen å ta en sightseeing-buss, men dette var jo steindyrt. Så isteden fikk vi en taxi til å kjøre oss til de stedene vi ønsket å se. Og sånn fikk vi kjøre ned svingene på Lombard Street mens bremsene pep.

Lombard Street

Jeg fikk dra til Alamo Square og ta bilder av the Painted Ladies med San Francisco i bakgrunnen.

Noen som husker Full House?

Vi fikk en sveip innom den største Chinatown utenfor Kina.

Og vi fikk kjøre forbi dette flotte bygget, som muligens var city hall. Flott var det i alle fall.

Og her var vi egentlig slitne og mette av inntrykk. San Francisco både innfridde og skuffet. Her er enormt mange fine plasser, men også tildels skittent og fullt av uteliggere. Det er trist å se mennesker legge seg til å sove på gaten bare meter fra flotte hoteller. Du sitter igjen med en litt vond følelse. Mannen min stoppet faktisk opp og gikk tilbake for å gi en liten slant til en vi gikk forbi, som ble veldig takknemlig for det. Fint, men sårt når man ikke kan gi til alle.

Et fattigere og skitnere område av byen.

Men sånn alt i alt var San Francisco en flott by som jeg er glad for å ha fått oppleve. Dette var nok en sånn plass som var litt trist å reise fra, men nye eventyr kalte.

San Francisco, lett å like!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #sanfrancisco #kaosfamilien #reiseblogg

Highway 1

Hallo fra in the middle of nowhere - America. Det er neimen ikke lett å finne tid til å skrive innlegg på denne ferden vår, og det er kanskje litt lettere å la bildene tale for seg. Etter LA startet vi i alle fall turen langs Highway 1. Overnattet i en liten by rett etter Malibu den første natten, før vi kjørte oppover mot Monterey på dag to. Vi stoppet tilfeldig i en liten by som heter Cambria og fikk der til vår skuffelse vite at Highway 1 var stengt et stykke bortenfor. Dermed måtte vi litt tilbake for å ta en detour. Det ble mye kjøring denne dagen. Heldigvis har vi barn som er eksepsjonelt flinke i baksetet!

Vi ankom Monterey på lørdag kveld og havnet midt oppe i en motorsykkelfestival. Det betydde også at alle hoteller var fullbooket. Vi var heldige og fikk det eneste rommet som var igjen i byen. Mye dyrere enn planen, men med en utsikt til å dø for.

Her bodde vi praktisk talt i Monterey Bay, kunne egentlig stupt fra balkongen og rett ned i vannet. Vi kunne se seler leke litt lenger ute, og sovnet til lyden av bølgeskvulp, fugleskrik og sjøløver. Jeg måtte rett og slett stå opp ekstra tidlig dagen etter bare for å sitte og nyte. Litt kjølig var det, men det ga jeg blaffen i. For en plass!

Gjorde ikke noe at vi fikk servert frokost på rommet heller..

Rommet var forresten også flott. Veldig stort, deilig seng og det største badet jeg har opplevd på noe hotell. Jeg hadde lite lyst til å dra derfra.

Herfra kjørte vi Highway 1 litt nedover igjen, mot Big Sur. Og her kom den virkelig store opplevelsen. Dette er nok den aller fineste delen av Hwy 1. Man kjører helt ut mot havet, nesten utenpå fjellet. Jeg hadde et skikkelig sug i magen innimellom. Og så vakkert som det var! Dette var en stor opplevelse!

Bilder beskriver det faktisk ikke nok. Det var så flott!

På veien tilbake svingte vi innom sjarmerende Carmel-by-the-sea og tittet på stranden og alle de flotte husene. Her kunne jeg lett ha bodd.

Texas gir seg stadig vekk til kjenne i California, her gjennom et Longhorns flagg.

Herfra ble det nok en lang kjøredag langs flott landskap, hele veien opp til San Francisco. Der hadde vi et par dager i ro, mer om det etterhvert. Nå er det på tide å komme seg ut på nye eventyr, Death Valley (!) og Las Vegas kaller!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #highway1 #monterey #carmel #bigsur #opplevelser #eventyr #kaosfamilien #påtur #reiseblogg

Speeddate med La La Land

Fortsatt på etterskudd her jeg sitter en tidlig morgen på en balkong ved havet i Monterey og nyter litt alenetid, bølgeskvulp og lyden av fugler og sjøløver.

Dette er godt. Rett og slett nytelse. Å finne roen etter hektiske dager med mange inntrykk. For LA var akkurat som Disneyland fulle av sånne.

Vi startet med å dra fra Anaheim til Santa Monica, hvor vi overnattet rett ved Santa Monica Pier. Her var jeg alt annet enn imponert, både av hotell og område. Begge deler var rimelig slitt og snuskete. Dette var definitivt ikke plassen for familieferie. Men greit å ha vært der. Vi vandret ned til piren og spiste middag og kom oss avgårde så fort som mulig dagen etter.

Når høydepunktet er å se havet slå mot land i mørket fra Santa Monica Pier.

Herfra kjørte vi til Venice Beach, hvor jeg omsider fant en ting jeg virkelig elsket - appelsinjuicen. Nå vet jeg ikke om det er gjengs over med god appelsinjuice i California, men denne var i alle fall himmelsk!

I think I died and went to heaven!

Etter frokost var det tid for å sjekke ut stranden og området ellers. Her oppsummerer jeg ganske greit med at stranden selvfølgelig var flott og bred og alt det der. Vannet hadde temp som i Norge. Og området ellers: oppskrytt. Glorete med jalla-butikker, skittent og med en tykk eim av marihuana. Vi kom oss avgårde ganske kjapt, men en del bilder ble det likevel.

Måtte teste vannet. Det var kaldt. Men nå har jeg faktisk dyppet tærne i vannet på begge sider av USA. Og selvfølgelig i Mexicogulfen da!

Eldstemann la igjen litt spor.

Muscle Beach - not impressed.

Neste stopp var Beverly Hills og Rodeo Drive. To vidt forskjellige verdener der altså. Her var jeg hakket mer imponert. Og jeg sklei selvfølgelig rett inn.

Dagens høydepunkt kom kanskje da en av gutta måtte på do og en vennlig dørvakt slapp oss inn på et av stedets flotteste hotell.

Ved sånne anledninger er do-selfier helt innafor!

Sånn ellers så gikk vi inn i en butikk, og følte oss fullstendig malplasserte. Det var rett og slett kleint. Vi kjente vår besøkelsestid og satte heller snutene mot Hollywood og Hollywood Walk of Fame.

Her tittet vi på noen stjerner (i bakken).

Vi tok en liten runde ved the Chinese Theatre og tittet på alt det forunderlige i bakken der.

Og jeg fikk fastslått at mine føtter er pailabber i forhold til Sonja Henies søte, små undersåtter.

Jeg som alltid har trodd at jeg har små og nette føtter.

Etter å ha studert bakken litt tok vi turen til vårt siste stopp i LA. For vi måtte jo bare..

Dette var kanskje min favoritt for dagen. Sannsynligvis fordi vi så skiltet fra en liten park, hvor det var mindre bråkete og skittent enn i mange andre deler av LA. Ja, helt til minsten ville på lekeplassen og jeg så dette da.

Det ble ikke noe leking for minsten..

Så var vi ferdige med LA og startet ferden oppover Highway 1. Helt greit med sånn speed-date. Jeg følte at vi så det viktigste. Det er uansett ikke noe jeg har drømt om å gjøre, men det er greit å ha det på lista si likevel. Been there, done that. Check.

Turen oppover hit vi er nå har vært fantastisk, med mye flott landskap. Etter litt frokost på rommet, som snart kommer, fortsetter vi ferden mot San Francisco. Selv om det blir kjipt å forlate denne utsikten.

Dette ble visst et innlegg med mange bilder, men det er ikke til å unngå. Mer fra ferden mellom LA og San Francisco kommer..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #la #losangeles #santamonica #venice #beverlyhills #rodeodrive #hollywood #kaosfamilien

The happiest place on earth

Jeg innser at jeg blir liggende litt på etterskudd med blogging i tiden fremover. I skrivende stund ligger jeg i en seng med deilige, myke laken i en liten by som heter Camarillo (mellom Malibu og Santa Barbara). Vi har nemlig allerede rukket å starte vår ferd langs Highway 1 mot San Francisco. Mer om den ferden og vår speed-date med LA kommer etterhvert.

Men vi pangstartet altså denne ferien med to dager i «the happiest place on earth», Disneyland. Litt usikker på om jeg er enig i at det er en så lykkelig plass, for jeg observerte i tillegg til mange hyperaktive og glade mennesker også en god del slitne og sure voksne og barn. Vi fem falt selvfølgelig aldri inn i sistnevnte kategori..

Like blid, hele j**** tida.

Neida, med to dagers køgåing, venting og litt for mange inntrykk kan det fort bli litt surmuling. Også i kaosfamilien. Men for all del, vi hadde to flotte og fine dager. Vi sliter heldigvis lite med jetlag denne veien, vi bare våkner litt tidligere enn vanlig, og det er jo bare praktisk. Vi får mye ut av dagene.

Så dagen etter ankomst i USA var vi på plass i parken(e) allerede rundt åpningstid. Praktisk med hotell i gangavstand, hvor vi også fikk rabatt på billettene. Vi kjørte forøvrig på med to dagers parkhopper-billett, noe som betydde at vi kunne gå mellom de to parkene som utgjør Disneyland, den originale og California Adventure. Veldig greit - og veldig dyrt!

Vi startet dag 1 i California Adventure, med Cars-land og Radiator Springs som hovedmål. Minsten måtte jo møte Lynet.

This is us. «Min mann kan» og sånn..

Denne parken likte jeg umiddelbart. Den føltes ikke helt overfylt, selv om det selvfølgelig var lang ventetid på de mest populære attraksjonene. Det ordner man ganske greit med FastPass, noe vi gjorde på dag 2. Da betalte vi 10 dollar per person for å komme forbi den generelle køen. Og i tillegg fikk vi alle fotografbildene som ble tatt i parken den dagen. Veldig greit.

FastPass på mobilen, helt genialt.

Favoritten min, og kanskje vår, i denne parken var definitivt Cars-land. For det var ikke bare minsten som falt pladask her. Det var så gjennomført, vi var virkelig i Radiator Springs. Lynet, Bill og de andre kjørte jevnlig gjennom gatene og selv jeg ble litt starstruck.

Rådhuset i Radiator Springs

Her ble det en del venting på mor mens de andre sto i kø, men det var helt greit. Og lykken var stor da minstemann fikk møte Lynet helt på ordentlig.

Lykke for liten og stor!

Utpå ettermiddagen gikk vi over i den originale Disneyland-parken. Den med slottet, vet dere.

Her føltes det plutselig mye mer overfylt, og selv om parken var fin så følte jeg at den bleknet litt i forhold til Disney World. Vi så på parade, spiste, tuslet litt og fikk med oss fyrverkeriet på kvelden før vi ga oss for denne dagen.

Dag 2 startet vi i denne parken, og konsentrerte oss om Mickeys Toontown hvor minsten fikk møte Mikke, Minni, Langbein og Pluto. Stor stas!

Gjennomført også her.

Smelt!

Stas for store og små gutter.

Minstemann var i himmelen i Mikkeland.

Det er jo bare så nydelig med denne barnelykken.

Og da han i tillegg til flere andre figurer fikk treffe Captain America også, da var lykken komplett. Å se ansiktet hans da var verdt alle tusenlappene vi måtte ut med disse dagene.

Denne dagen brukte vi som nevnt FastPass, og kom rett forbi køen på Soarin? around the World og Radiator Springs Racers. Jeg er ikke mye tess når det gjelder sånne ting, men her ble jeg med. Soaring prøvde jeg også i Disney World, en fantastisk reise med lukter og interaktivitet flygende over verden. Her var minsten egentlig to centimeter for lav, men til latter og jubel fra alle i køen gjorde han ablegøyer og sto på tærne da han ble målt. Han slapp inn.. Og jeg fikk tidenes «angrer på at jeg ikke filmet-øyeblikk». Dette må inn i hjernearkivet.

Bilracet var jeg litt mer usikker på om jeg ville takle, men jeg gjennomførte. Sto vel ikke akkurat til 10 i stil, men jeg er glad for at jeg ble med.

Oh my God! Bare oh my God!

Og med det avsluttet vi våre to dager i Disneyland. Det holdt, vi var mette. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å ha vært der. Parkene er fine, rene og gjennomførte. Det er oversiktlig og man kan rekke det meste på et par dager. Men etter å ha vært både her og i Florida, så tror jeg Disney World er hakket bedre.

Dette ble virkelig langt, men det er umulig å oppsummere to Disney-dager i korte trekk. Nå er det på tide å komme seg videre oppover kysten, så fortsettelse følger.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #disneyland #kaosfamilien #reisebrev

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juli 2018