hits
Image and video hosting by TinyPic

Så harry som det kan bli

I går var det duket for vinterferiens store høydepunkt. En tur til Sverige for å handle inn fyll til fryseren. Den som ved hjemkomst på kvelden måtte ryddes for å få plass til nyinnkjøpt kylling og kjøtt. Det gikk noen poser i søpla gitt.

Nå er ikke vi de som handler mest, selv om det alltid blir litt ekstra. Og ikke drar vi særlig ofte til Sverige heller. Det var mye mer av sånt før, da de to eldste var små. Og ikke minst i perioden da vi slet med å få minstemann. Da var Sverige og Strömstad et slags fristed. Vi dro gjerne dit i ekstra tunge stunder, bare for å komme oss litt vekk. Så sånn sett så synes jeg egentlig ikke handletur til Sverige er særlig harry i det hele tatt. Det er mer et hyggelig avbrekk i hverdagen.

Og i år ble det altså vinterferieturen vår. Vært i utlandet vi også, si. Ikke i varmere strøk som mange andre, men noen timer i Sverige duger det også. Hakket billigere også, tror jeg.

Noe av det beste med å ta sånne turer er kanskje veien dit. Det er mulig jeg er rar, men jeg elsker å stappe barna i baksetet og kjøre lengre strekninger. Til Sverige, Ålesund eller aller best, på roadtrip i USA. (Lande)vei så langt øyet kan se og musikk fra vår favoritt countrystasjon i Texas på full guffe (fint med alt som kan lastes ned nå til dags). Litt harry det også kanskje. Innimellom er det allsang, innimellom snorking fra baksetet. Og innimellom litt knuffing, det hører liksom med. Familien vår har hatt mange fine øyeblikk i vår etterhvert falleferdige Volvo.

Ved ankomst Nordby går vi voksne inn i full shoppingmodus. Det vi trenger og som er billig skal oppi handlevogna. Det som vi ikke trenger og som kanskje ikke er så billig skal helst ikke det, selv om det frister. Dette har vi etterhvert blitt relativt flinke til.

Sånne proffe bloggere tar vel stort sett bilde av alt de gjør. Jeg er ikke helt der enda, synes det er flaut å dra frem kamera midt i matbutikken. Men et lite snikfoto med mobilen i en frysedisk går greit.

Vi klarer å bruke relativt mye tid på egentlig veldig lite. I går hadde det plutselig gått fire timer, selv om vi bare holdt oss til matbutikk og Rusta. Ikke er det spesielt store avstander heller, så jeg skjønner ikke hvordan vi klarte å bruke så lang tid. Vi unnet oss en liten matbit før hjemreise, og så gikk vi selvfølgelig på en liten smell i godtebutikken. Greit nok, ikke ofte vi kjøper smågodt.

En liten pause i den ikke helt vellykkede slankekuren...

Og nå har vi altså ryddig og full fryser. Ganske deilig i grunn. Resten av vinterferien blir sannsynligvis ganske så begivenhetsløs, men vi sulter i alle fall ikke!

#vinterferie #familie #kaosfamilien #harrytur #sverige

Vinterferie dag 1 - ny stylist

Som nevnt tidligere, det er dårlig med silkeføre og vinterferieidyll hos oss. Bortsett fra to gutter som har lekt med skihopper i en hage overfylt av snø, har øvrige vinteraktiviteter foregått innendørs med skøyter og skihopp på TV. Og underveis anskaffet undertegnede seg ny stylist. Endelig trenger jeg ikke å savne magikeren fra God morgen Norge lenger. Nå har jeg fått min egen (til og med egenprodusert faktisk) stylist i jentungen. Alltid tilgjengelig. Alltid parat.

Kan ikke skjønne at mannen ikke ville dra ut sammen med meg..

#degærnehardetgodt #vinterferie #tidsfordriv #barn #familie #mammalivet #sminke

Sommerdrømmer i vinterferien

Jeg titter ut av vinduet og kjenner at jeg begynner å bli veldig klar for sommerferie. «Bare» 4 måneder igjen til det som alltid er årets høydepunkt. Jeg har ikke vært så veldig motivert for planlegging enda, ikke som i fjor da det meste var planlagt allerede før vi bikket over i 2017. Det kan nok ha noe med at vi da skulle til mange for meg kjente plasser, plasser som en gang betydde mye for meg og som jeg ønsket meg tilbake til. I år føler jeg meg mer «grønn», det blir mange for meg ukjente plasser, og jeg føler meg straks mer lost når det gjelder planlegging. Jeg tenker jeg lar mannen styre litt mer, siden han har vært på vestkysten av USA før. Jeg har ikke så mange ting jeg absolutt må se eller gjøre, og tenker at vi like gjerne kan ta ting litt mer på sparket.

Det som er 100% sikkert er at vi starter i LA. Her har jeg ingen store forventninger, og tenker egentlig at det er litt som NYC. Greit å ha vært der, men that's it liksom. Hovedgrunnen til at vi reiser til akkurat dette området er selvfølgelig for å innfri julegaven til barna,

DISNEYLAND

Bilde fra Disneylands hjemmeside

Vi var i Disney World med de to største barna for noen år siden, så dette blir kanskje aller mest stas for minstemann som ikke har opplevd noe sånt før. Ikke det, Disney er en sikker vinner for både store og små. Men jeg gleder meg veldig til å se reaksjonen til fireåringen på det hele.

Ellers så skal vi prøve å få med oss en tur til blant annet Hollywood, Universal Studios, Rodeo Drive og Venice Beach. De klassiske turistfellene der altså.

Jeg personlig gleder meg mer til det som kommer etterpå, nemlig

HIGHWAY 1

Bilde fra visitcalifornia.com

Her tror jeg det er mange fine plasser å se, uten at jeg har satt meg helt inn i det enda.

Så kommer det jeg kanskje gleder meg aller mest til,

SAN FRANCISCO

Bilde fra getyourguide.no

Her er den ultimate drømmen å selv få ta et bilde som dette. Er det ikke fint? Her må man jo også se de obligatoriske tingene som Golden Gate Bridge og Fisherman's Warf. Forhåpentligvis en del annet også. Denne byen gleder jeg meg virkelig til. Jeg tror den er helt min stil og at den lett kan bli en favoritt.

Derfra drar vi videre til en by som definitivt ikke er min stil,

LAS VEGAS

Bilde fra visitlasvegas.com

Nok en sånn plass som jeg aldri har drømt om å besøke, men når vi først er i området så kan det være greit å ha opplevd det. Det ser jo relativt overveldende ut, så jeg tror det kan bli gøy.

Etter dette er roadtripen mer åpen. Kanskje blir det en tur til

GRAND CANYON

Bilde fra Wikipedia

Ellers så ønsker jeg på veien til Texas å stoppe i New Mexico og se

WHITE SANDS NATIONAL MONUMENT

Bilde fra newmexico.org

Også finnes det jo sikkert en hel haug morsomme plasser å se langs veien, selv om vi også ønsker å komme oss fortest mulig til Texas og

DALLAS

My happy place

Dette er selvfølgelig hovedmålet for turen vår. Som vanlig. Her er familien min, og her er hjertene våre. Vi har etterhvert vært en god del plasser rundt om i USA, men det er fortsatt ikke noe som overgår Texas og denne byen. Her føler vi oss virkelig hjemme (nesten naturlig nok).

I år kjenner jeg også at jeg bare må få skvist inn en liten tur til mitt eget øyparadis

GALVESTON

Mitt kjærlighetsforhold til denne øya ved Mexicogulfen rett utenfor Houston har faktisk vart lenger enn mitt kjærlighetsforhold til Dallas. Jeg var solgt allerede da jeg kom dit for første gang i 1997. 21 år har det altså blitt. Etter at pappa forflyttet seg fra Houston til Dallas har det blitt litt mer kronglete å komme seg dit, siden avstandene i Texas er relativt store. Men for meg er ikke en Texas-tur komplett før jeg har vært en tur på denne sjarmerende øya, tuslet rundt i et koselig lite sentrum og dyppet tærne (eller gjerne hele kroppen) uti det lunkne vannet. Toppen av ferielykke for meg! I fjor tok vi oss ikke tid til det på grunn av roadtripen vår fra østkysten, men i år jeg bare!

Mye å glede seg til her altså. Og disse månedene mot sommerferien pleier å gå ganske fort, selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat i dag med snø utenfor vinduet, vinterferie og OL på TV. Mer midt i vinteren kan det vel ikke bli. Men sommeren kan skimtes i det fjerne, dere!

Og du! Har du vært på roadtrip i California og området rundt? Da tar jeg gjerne imot tips om plasser å se og ting å gjøre!

#sommerferie #sommerdrømmer #reise #planlegging #roadtrip #usa

Nå skal vi kose oss, dere! Eller..?

Det er fredag, og for mange også starten på en ukes vinterferie. Tenk, så deilig! En hel uke med fri. Ro, fred, kos, familietid (masse, masse familietid) og morsomme vinteraktiviteter. Her østpå trenger man jo ikke engang dra til fjells for å få metervis med snø. Hørte jeg idyll?

Hos oss starter også vinterferien i dag. For barna! For oss voksne: not so much. For oss er det mer antivinterferie. For oss betyr det mer arbeid og mindre ro. Dessuten starter det jo helt perfekt med arbeidshelg for mannen. Og siden jeg jobber hjemmefra er min jobb alltid tilstede. Dessuten forsvinner ikke behovet for husarbeid, matlaging og klesvask magisk idet vinterferien er et faktum. I tillegg har vi altså tre barn som blir hjemme. For når de to store har fri fra skolen får minsten fri fra barnehagen. Det blir så koselig så..

Jeg har ingen forestillinger eller forventninger om en idyllisk vinterferie med hyttetur, sol og silkeføre. Norsk som jeg er så er dette kanskje som å banne i kirka, men jeg liker verken ski eller hytteliv. Akkurat der er jeg sannsynligvis så unorsk som det går an. Jeg ble ikke på noen måte født med ski på beina (og når jeg tenker meg om så var det veldig flaks for mammaen min - en fødsel er vond nok uten ski). Og jeg foretrekker hjemmets komfort, nær byen og alt man måtte trenge der fremfor en hytte på fjellet. Selv om det for all del ser idyllisk ut med alle bildene jeg vet vil dukke opp fra fjellheimen den neste uken, så vet jeg at det ikke er plassen for meg. Jeg er ingen nasjonalromantiker som finner roen i langstrakte, hvite vidder. Jeg hadde vel heller funnet snøblindheten, tenker jeg.

En skitur i fjellheimen for denne kaosfamilien hadde sannsynligvis endt i katastrofe. Det hadde i alle fall garantert blitt dårlig stemning. Knall og fall og slitne barn og foreldre. Kalde tær og våte rumper. Og svetting! Jeg hater å svette (her er det relativt ironisk at jeg elsker Texas som er varmere enn helvete om sommeren)! Da er det bedre med kakao og Kvikk Lunsj i sofakroken her hjemme.

Og skulle vi gått oppi hverandre døgnet rundt i en hytte med mindre plass enn hjemmet vårt, så hadde vi fort blitt sprø. De to eldste hadde drept hverandre. Minsten hadde blitt sutrete som f***. Og det hadde neppe gjort underverker for forholdet til mannen og meg. Det er mulig noe er galt med oss, men det hadde vi bare ikke fikset over lengre tid.

Nei, vi skal ikke nikose oss i vinterferien. For oss blir det nesten som hverdag, bare med tre barn hjemme. Tre barn som starter med å synes vinterferie er himmelsk, før de begynner å kjede seg. Så blir det litt ekstra krangling. Surmuling. Frustrasjon. Og til slutt kommer i alle fall vi voksne til å glede oss til vinterferien er over. Til leksehjelp og fritidsaktiviter på ettermiddagen. Til litt fred oppi galskapen.

Så ikke forvent noen vinterferieidylliske innlegg eller bilder fra meg den neste uken. Blir det stille så er det ikke fordi jeg er opptatt med familieidyll og lange skiturer. Ikke fordi jeg sitter i solveggen på hytta. Mest sannsynlig er det fordi jeg er utslitt av fredsmeklerrollen - eller fordi jeg er på en aldri så liten harrytur til Sverige. Og kommer det noen gyldne øyeblikk av idyll den neste uken, så skal jeg suge dem inn og nyte dem til det fulle.

Hurra for vinterferie, dere!

#familie #barn #kaosfamilien #vinterferie #antivinterferie #idyll #antiidyll #kjerringamotstrømmen

Akkurat da jeg trodde romantikken var død..

..så kommer mannen hjem med denne.

Oh Lord! Værsågod bli blind!

Ingenting skriker romantikk mer enn en Dallas Cowboys treningstights - fra Kina! Dette slår da all verdens sjokolade, blomster og diamanter ned i støvlene. Spesielt med tanke på hvor mye jeg trener.. (nada). Dette trengte jeg! Mulig det var et hint. Eller kanskje vil han bare se meg i tights.

Neida. Jeg har lenge sagt at jeg vil begynne å trene igjen. Det er bare det at den sofaen vår alltid står der og byr seg frem. Og svak som jeg er klarer jeg jo ikke å si nei. Så da blir det gjerne oss to isteden. Ofte med mannen i motsatt ende. Kvalitetstid med to på en gang trumfer liksom den treninga.

Mannen min altså, som kommer med kaktus istedenfor roser og nå altså denne tightsen. Jeg nevnte vel i går at vi ikke er så romantiske av oss? Men han legger jo litt tanke bak det da. Jeg er jo glad i Texas og Dallas. Jeg skulle likevel gjerne likt å vite hva som foregikk i hodet hans da han dumpet over denne tightsen.

En hyggelig overraskelse dagen før den store kjærlighetsdagen var det i alle fall. Og siden den faktisk var ganske god å ha på funket den fint på sofaen også. Kveldens antrekk i boks der altså!

Ha en fin Valentinsdag der ute, med eller uten markering!

Og du, - er du singel eller føler deg ensom og synes det er litt kjipt i dag? Kjøp deg en bukett friske blomster og litt sjokolade, ta deg et lite glass vin og se favorittfilmen eller favorittserien på TV. Eller ta deg en tur ut med gode venner. Valentinsdagen må ikke på død og liv være kliss klass. Her kommer den til å bestå av å tråle kjøpesenter etter karnevalskostyme samtidig som man desperat prøver å holde en overtrøtt gutt våken. Det kommer til å bli grining og svetting med påfølgende sofakollaps når kaoset endelig roer seg, sannsynligvis med gjengen fra Tangerudbakken på skjermen. Og treningstights! Jeg gleder meg..

#valentinsdag #kjærlighet #romantikk #antiromantikk

Gamle, bitre kjerringer og Valentines

Butikkene bugner av hjerter, sjokolader og blomster. Forventningene stiger i de tusen hjem medns det her og der reklameres det for den store dagen. 14. februar. Selveste Valentine's Day. Eller Valentinsdagen på godt norsk. En markering som er relativt ny i norsk skala, men som går langt tilbake i mange andre land. Og med risiko for å høres ut som en bitter, gammel kjerring; trenger vi egentlig denne dagen? For er det ikke egentlig et påskudd for butikkene å selge mer, og for restauranter til å få mer besøk?

Jeg må nesten komme med en innrømmelse. Jeg pleide å være ganske opptatt av denne dagen selv. Da jeg møtte mannen var jeg relativt amerikanisert, og hadde dradd med meg denne "tradisjonen" derfra. Han var ikke helt der. Vår første Valentinsdag ble relativt katastrofal. Vi hadde vært sammen i 6 måneder, jeg hadde nettopp flyttet fra Ålesund til Oslo for å bo sammen med ham, og han dro land og strand rundt på et jobbprosjekt. De første månedene av vårt samboerskap var vi mer fra hverandre enn sammen. Så også denne dagen. Jeg gikk likevel all in og puttet diverse omtenksomme gaver i bagen hans før han reiste bort den uken. I retur fikk jeg en dum MMS som han av alle ting hadde fått tilsendt av en kvinnelig kollega. Fullstendig krise! Til hans forsvar, han gjorde opp for seg da han kom hjem noen dager senere med sånn ca. 6 forskjellige bokser med smykker og armbånd. Kanskje litt overkill, men..

De påfølgende årene har vi i større eller mindre grad markert denne dagen. Det har blitt noen blomster, gaver, sjokolader og kort. Kanskje til og med en sjelden middagsdate. Vi har hatt barn alle de påfølgende Valentinsdagene, så det har på en måte begrenset seg litt. Og etterhvert har entusiasmen min for denne dagen dabbet av, og denne litt mer kyniske siden har tatt over. Selvfølgelig er det fint å markere kjærligheten. Sette av tid til hverandre. Overraske hverandre. Vise at man setter pris på hverandre. Men må man gjøre det akkurat denne dagen? Blir ikke det litt krampaktig? I dag elsker vi hverandre ekstra mye altså! I dag skal kjærligheten markeres, koste hva det koste vil! Og vi skal helst plastre det utover alle sosiale media også. Må jo vise hvor mye vi elsker hverandre på denne dagen, si.

Ikke misforstå meg. Dette er absolutt ikke ment som kritikk for dere som liker å markere Valentinsdagen. Jeg har jo gjort det selv. Og det kan absolutt være en fin anledning til å sette av tid til hverandre, både i nye og langvarige forhold. Men jeg trenger ikke gaver og middag ute bare fordi det er sånn som forventes denne dagen. Denne dagen da alle andre gjør det. Da er det faktisk mye bedre å bli overrasket på en helt vanlig hverdag. Helt ut av det blå. Og strengt tatt trenger man ikke å bruke penger på gaver heller. Det er ikke så mye romantikk i det. Mer materialisme kanskje. Da er det mye bedre med det kortet jeg fikk av mannen på morsdagen, hvor han skrev hvor mye jeg betydde for ham og barna. Det er fint det!

Nå har vi vel egentlig aldri vært et av disse klissete, romantiske parene heller. Det er ikke helt oss. Vi har ingen rørende frierihistorie for eksempel. Forlovelsen skjedde i en Cartier-butikk på et kjøpesenter i Dallas, da han enkelt og greit sa at hvis jeg ville ha den ringen vi tittet på så måtte jeg gifte meg med ham. Og jeg likte jo ringen.. Han får plusspoeng for at han spurte faren min (som han i tillegg nettopp hadde møtt) først. Det var litt ridderlig og romantisk. Og gift ble vi - med en ettåring og en nyfødt på slep. Med andre ord, ikke noe stort, romantisk bryllup heller. Men det funket for oss.

Jeg tror kanskje det romantiske høydepunktet i vårt forhold skjedde før vi i det hele tatt ble sammen. Da vi skulle på tur til Lisboa, og tåken lå tett over flyplassen i Ålesund. Da kjørte han ens ærend fra Oslo til Ålesund for å hente meg sånn at vi kom oss avgårde. Det var forøvrig lurt, siden den turen ble den virkelige starten på oss. Og det er nesten romantisk i seg selv, at han klarte å bryte ned de høye murene mine. Det var jammen ikke lett.

Her skulle det selvfølgelig vært et bilde av oss, men det finnes ingen bilder av oss sammen fra denne turen. Men mannen er fotografen, og det var her forholdet vårt utviklet seg fra vennskap til evighet. Du kan se det bak solbrillene mine..

Det mest romantiske jeg har gjort for ham skjedde faktisk den første, katastrofale Valentinsdagen. For en av de tingene jeg snek ned i bagen hans var et kort. Et helt spesielt kort. Jeg hadde nemlig kjøpt det syv år tidligere. Da var jeg veldig singel og trodde jeg kom til å være det for alltid. Jeg var rett og slett ferdig med kjærlighet. Men teksten på kortet var så fin, så jeg kjøpte det med et lite håp om at jeg en dag likevel ville ha noen i livet mitt som jeg følte sånn for, og som jeg da kunne gi det til. Teksten var enkel: "At the first sight of you I suddenly knew that you were my once in a lifetime". Syv år gikk altså, og jeg ga det ikke til noen. Jeg vurderte det en gang, jeg gjorde det nesten, men endte med å gi vekk et annet kort den gangen. For jeg kunne ikke kaste det vekk så lenge det var en liten bit av usikkerhet. Og to år senere skjønte jeg hvorfor jeg ikke hadde gitt det bort før. For 6 måneder inne i forholdet til mannen min kunne jeg skrive at "dette kortet har ventet lenge på rett person" og vite uten et snev av usikkerhet at det var riktig å gi det til akkurat ham. At det var ham kortet hadde ventet på i alle disse årene. At det var til ham jeg kjøpte det, flere år før vi møttes.

Nei, jeg trenger ikke Valentinsdagen lenger. Jeg må ikke på død og liv ha ekstra oppmerksomhet akkurat den dagen. Ikke fordi jeg er bitter. Ikke fordi vi har vært sammen for lenge. Ikke fordi romantikken er død. Mer fordi jeg synes det blir påtatt og krampaktig om vi på død og liv skal markere akkurat denne dagen. Vi trenger ikke å legge igjen penger i butikkene for å vise eller vite at vi elsker hverandre heller. Det er de små tingene i hverdagen som teller. Tryggheten i å vite at det er oss. At vi har vært gjennom både solskinn og stormer sammen og fortsatt står støtt. At vi er sammen om alt. At vi alltid kommer hjem til hverandre. Det er å sitte i sofaen og se serier vi begge liker sammen. Kanskje til og med serier den ene ikke liker, bare fordi vi er sammen om det. Det er å lytte til mannen som forteller om Gullhår og de tre bjørnene til minstemann ved leggetid. Hans egen, fjollete versjon. Som gjerne går på repeat etter at grøten er spist, for da sovner mannen, mens minsten vekker ham gjentatte ganger og Gullhår prøvesitter stoler igjen og igjen. Hun kommer seg liksom aldri til soverommet. Da lytter jeg mens jeg humrer for meg selv, og hjertet banker litt ekstra hver gang. Hverdagen sammen og pappaen som mannen min er for barna våre, det er romantikk for meg. Og da er jo hver dag Valentinsdag!

#kjærlighet #romantikk #valentinsdag

Mammalivet er ikke for pingler

Det har blitt sagt at livet ikke er for pyser, og ingen plass er dette mer tydelig enn i mammalivet. Dette er risikosport og virkelig ikke noe for sarte sjeler.

Det begynner allerede med den positive testen. Eller for mange til og med før det. Man har kanskje en lang prøvetid bak seg, med frykten om at man aldri skal bli gravid. At man skal ende opp barnløs med en haug katter istedenfor. Eller det kan være helt motsatt. Kanskje har man vært redd for nettopp dette, å bli gravid.

Så en dag står man der og ser på en pinne med urin og to streker. Kanskje den aller fineste pinnen i verden. Og den skumleste. For uansett om dette er det du ønsker aller høyest i verden, er det ikke fritt for at angsten setter seg likevel. Shit, hva har jeg gjort? Hvordan skal dette gå?

Man har heldigvis i de fleste tilfeller ni måneder å forberede seg på. Innimellom kortere, noen ganger litt lengre. Det kan være både fine måneder og slitsomme måneder. Og det er ikke fritt for at det også kan bli måneder med bekymring. Hvordan vil formen være? Kommer jeg til å bli kvalm? Kommer denne kvalmen aldri til å gi seg? Hva med bekkensmertene? Svangerskapskløen? Spiser jeg riktig eller feil? Kan det glasset med vin jeg drakk før jeg visste at jeg var gravid ha skadet barnet mitt? Er det i det hele tatt liv der inne? Er barnet mitt friskt? Vil fødselen gå bra?

Er du heldig blir dette de eneste bekymringene dine. Har du som meg opplevd å miste et eller flere barn under tidligere svangerskap, vil skuldrene være ekstra høye. Du vil leve litt fra dag til dag. Og er du så uheldig at du har mistet flere ganger, vil angsten nå nye høyder for hvert nytt svangerskap. Til slutt vil skuldrene være oppover ørene, og det meste av gleden over svangerskapet vil forsvinne. Det kommer jo ikke til å vare uansett..

Men så går ni måneder, og det er tid for fødsel. For det som har kommet inn må omsider også ut. Enten gjennom et hull som egentlig er alt for lite for det melonhodet som skal presses ut, eller så skal det tas ut snarveien gjennom et kutt i magen. Begge alternativene er egentlig helt hinsides. Og dette går vi kvinner gjennom helt frivillig. For ikke å snakke om smertene i forkant, da spesielt ved det første alternativet. Akkurat dette kan jeg en del om. Det sistnevnte har jeg heldigvis sluppet, siden jeg har en ikke helt irrasjonell angst for å bli kuttet i. Da tar jeg heller litt revning og sying. Og for å ikke skremme eventuelle førstegangsfødende som måtte lese dette fullstendig: det er helt sant som det sies. Selv om en fødsel er smertefull er det det absolutt største du vil oppleve. Det finnes ikke noe mer magisk enn å få den klissete, lille bylten opp på brystet for første gang! Gled deg!

Og oppi dette skal vi selvfølgelig ikke glemme de mødrene som ikke har gått gjennom fysiske svangerskap, men heller lange år med papirarbeid og venting før de endelig kan hente et etterlengtet barn. På ingen måte mindre mødre enn oss som har vært gjennom svangerskap og fødsel. Følelsene er de samme. 

Og når dette lille nurket som du har båret på de siste månedene omsider er ute i verden, det er da det virkelige mammalivet tar til. Det er da du virkelig blir redd for både det ene og det andre, ting du aldri har tenkt på før. Det er derfra bekymringene tar over livet. Det er nå tårene for resten av livet vil sitte ekstra løst. Det er nå verden med ett blir fullt av potensielle farer. Skal jeg ha ansvaret for dette, lille mennesket? Hvordan i alle dager skal jeg klare dette? Dette var spørsmålene jeg stilte meg selv da førstemann ble født for 12 år siden. Nå har jeg omsider svaret. Du klamrer deg rett og slett fast så godt du kan og håper at du ikke blir kastet av berg- og dalbanen i de krappeste svingene.

For mammalivet er krevende. Det er fullt av søvnløshet og ofte irrasjonelle bekymringer. Utvikler barnet mitt seg som det skal? Spiser det som det skal? Burde det ikke ha lært å gå nå?

Permisjonstiden går fort, og barnet vokser enda fortere. Alt for fort. Du vil gjerne bremse tiden litt, men det går ikke. Og vips, skal barnet leveres i barnehagen. Plutselig skal noen andre ha omsorgen for barnet ditt hele dagen. Og det åpner selvfølgelig en hel kanne med nye bekymringer. Vil barnet trives? Har barnet mitt det bra nå? Gråter barnet mitt? Får det trøst? Får det oppmerksomhet. Utvikler det seg som de andre barna? Har barnet mitt noen å leke med? Sånn av erfaring, så tror jeg kanskje barnehagestart kan være mer traumatisk for mammahjertet enn for barnet selv.

Og så har vi sykdom. Du kommer ikke utenom sykdom, spesielt ikke i barnehagen. Og det tar på mammahjertet. Bekymringene kan gå i taket. Og hvis du trodde fødselen var vond, vent til den dagen barnet er helt utrøstelig. Vent til den dagen det slår seg for første gang, eller er skikkelig sykt for første gang. Eller første gang et lite barnehjerte brister. Det er vondt det!

På et eller annet tidspunkt kommer gjerne temaet om søsken opp. Veldig ofte ønsker foreldre å øke livets bekymringer (og gleder) med å få et barn til. For det er jo fint å vokse opp med søsken! Bare så det er sagt, så er det helt greit å vokse opp som enebarn også altså. Det gjorde jeg, og det ble menneske av meg også. Men uansett, mange får flere barn, og da kommer det som nevnt også nye bekymringer. Hvordan vil kommende storesøsken reagere? Hvordan skal vi takle livet med enda et barn? Kommer jeg til å elske det nye barnet like høyt som det jeg allerede har? Er det i det hele tatt mulig? Går du og kjenner på disse følelsene så kan du bare roe deg helt ned. Det går bra! Storesøsken takler det, selv om det kanskje kan bli litt sjalusi i starten. Det går seg til! Og det nye barnet faller fort naturlig på plass i familien. Og det fineste av alt, mammahjertet har en egen evne til å vokse, så det er like mye plass til alle sammen!

Så kommer du deg gjennom barnehagetid og familieforøkelse. Du lærer og vokser med barnet ditt. Innimellom tror du at du har kontroll, men plutselig kommer en ny krapp sving. Første skoledag er en sånn. To ganger har jeg stått der og sett på mine små barn med alt for store sekker. To ganger har jeg med tårer i øynene sluppet taket i små barnehender og sett dem gå mer eller mindre usikre bort til en rektor som hilser velkommen til et helt nytt liv. Jeg kan ikke engang tenke på sangen "Første dag i første klasse" uten å kjenne på de samme følelsene som jeg sto med da. Stolthet, glede, forvirring (ble ikke barnet mitt nettopp født?), bekymring og lett angst. For hvis du tror det blir lettere når barnet kommer i skolealder så må jeg dessverre skuffe deg. Igjen vil bekymringene (og arbeidsmengden) nå nye høyder. Hvordan klarer barnet seg faglig? Sosialt? Blir barnet mitt mobbet? Eller mobber det noen? Er barnet mitt godt likt eller blir det kanskje utestengt? Trives barnet mitt, eller mistrives det? Jeg skal love deg at det er lite som gjør så vondt for et mammahjerte som et barn som er lei seg fordi det føler seg utestengt eller utenfor. For mammahjertet ønsker kun det beste for barnet sitt. Og det vil gå gjennom ild og vann for å se barnet sitt lykkelig.

Det aner meg at bekymringene ikke blir mindre når barna kommer i tenårene heller. Med skolepress, sosialt press og alt annet som det fører med seg. Barna skal prøve og feile, og mammahjertet skal se på. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til akkurat det. De skal finne sin plass i livet. Sin studieretning, sin utdanning. Sin plass sosialt. Og i kjærlighet. Hjerter skal bli knust, og mamma skal om hun får lov trøste så godt hun kan.

Og før du vet ordet av det er de voksne og ute av redet. De har sine egne liv, får kanskje sine egne familier. Men mammahjertet slutter likevel aldri å bekymre seg. Det tror jeg min egen mamma kan skrive under på. For alt mammahjertet vil er at barna skal ha det bra, og det mammahjertet frykter mest er selvfølgelig at barna har det dårlig. Eller at noe fælt skal skje. Og jo eldre barna blir, jo mindre kontroll har mammahjertet.

Og det er derfor mammahjertet aldri slipper taket. Aldri gir opp. Alltid ofrer. Derfor mammahjertet lar barna få den siste sjokoladebiten selv om hun egentlig har lyst på den selv. Det er derfor mammahjertet tåler det meste, fra gulp på penklærne til sinte utbrudd fra barn som ønsker deg langt pokker i vold.

Mamma tørker neser og rumper. Mamma tørker blod, spy og tårer. Mamma ønsker seg alenetid, men savner barna med en gang de ikke er der. Mamma blir så sliten at hun gråter, men fortsetter å jobbe gjennom tårene. Mamma jobber dobbelt eller til og med trippelt. Mamma ordner og organiserer. Mamma husker (nesten) alt. Mamma er limet i familien. Mamma føler seg likevel ofte utilstrekkelig.

Mammalivet er ikke for pyser. Mammalivet er tøft og fullt av uventede utfordringer. Mammalivet er fullt av dårlig samvittighet og usikkerhet. Men det er også fullt av stolthet og glede, og øyeblikk som veier opp for hver eneste smerte og tåre. Det er fullt av myke klemmer og barnelatter. Det er fullt av barnetegninger og kjærlighetserklæringer. Det er den viktigste, den vanskeligste og den beste jobben du noen gang vil ha. Å være et barns verden og trygghet gjennom oppveksten er livets største gave. MAMMA er betingelsesløs og evig kjærlighet. Å bli kalt MAMMA - det er den største lykke du noen gang vil oppleve!

Det vakreste smykket du noen gang vil ha rundt halsen din er armene til barna dine.

 

Gratulerer med morsdagen til alle slitne, tøffe, modige og fantastiske  mødre der ute! Mest av alt til min egen mamma som alltid har vært der, samme hvor vanskelig det måtte ha vært. Som har vært min rollemodell og formet meg til den mammaen jeg selv er. Tusen takk!

#mammalivet #mammahjertet #familie #barn #mamma #morsdag

Livet snur fort

Jeg begynner nesten å føle meg manisk depressiv, for her snur det fort. Der dagen begynte ekstremt dårlig i går, snudde det helt i dag. Visst var jeg fortsatt trøtt. Mannen hadde nok en nattevakt og det var ikke fritt for at det lusket noen skumlinger nede i stua et par ganger i natt også. Rart det der. Og når man i tillegg har en urolig fireåring ved siden av seg sier det seg selv at nattesøvnen ikke blir den beste. Morgenhimmelen var heller ikke den beste sammenlignet med i går.

Men hva gjør vel det når sola skinner inne? Når tre barn våkner relativt blide og fornøyde. Når minsten faktisk våkner av seg selv. Når han roper på mamma og gjemmer seg under dyna når jeg kommer opp. Når han spretter frem med et stort smil og bare er blid. Når han vil sitte på fanget og kose litt med mammaen sin før barnehagen. Når alt bare går lekende lett og alle smiler.

Sol inne er tross alt bedre enn sol ute. I dag spiller den grå himmelen ingen rolle. Det er fredag! Det er helg! Til og med mannen har fri. Ferdig med nattevakter for denne gang. Og ikke bare er det helg, det er helg med fastelaven (hørte jeg boller med masse krem?) og morsdag (kanskje vanker det en aldri så liten kaffe på sengen?). Det er starten på OL og to uker med sport på TV. OK, så er jeg litt usikker på akkurat den. Det kan bli for mye. Men det kan også bli gøy (om Norge håver inn gullmedaljer så klart). Og ikke nok med det, jeg har gjort unna husvasken. Jeg elsker helg med rent hus! Vaskemaskinen jobber på høygir oppe, og her nede i den grønnsåpeluktende stua unner jeg meg en aldri så liten pause. Litt lunsj, en kopp kaffe og en episode av «This is Us» - fordelen med å jobbe hjemmefra. Etterhvert kommer helgeklare barn hjem, og til kvelden blir det som vanlig taco og «Mesternes mester». Det får bare være at mannen og jeg er drittlei taco, barna forlanger tacofredag, for det er nemlig tradisjon..! Og hva gjør man ikke for barna?

Og kanskje aller best av alt på denne fine fredagen; jeg har fått tatt en lang dusj i fred og ro, og malt på meg ansiktet mitt. Nok en sterk kontrast til gårsdagen der altså.

Tipper mannen synes det er langt triveligere å stå opp til dette enn gårsdagens udusjede og usminkede versjon.

Så mye kan det svinge fra en dag til en annen. Livet altså! Enter hjerter, enhjørninger og alt det der (helt til noen blir sur eller syk og spolerer det gode humøret til mor).

God helg!

#mammalivet #hverdagsliv #fredag #helg #godfølelsen

Verdens svarteste samvittighet

Noen morgener byr på store kontraster. I dag var det i aller høyeste grad en sånn morgen. For mens naturen bød på dette..

..var det langt fra like rosenrødt innendørs.

I dag var en sånn morgen da jeg våknet trøtt som en strømpe, usikker på hvordan jeg skulle komme meg ut av senga. Det blir gjerne sånn når mannen jobber nattevakt. Da sover jeg automatisk dårligere, for med en gang han er borte lurer både innbruddstyver, kidnappere, drapsmenn og monstre i krokene. Brått er det mange lyder i huset om natta. Og da sover mor ekstra lett.

Når man i tillegg har en liten gutt som sovnet ekstra sent, som så skal vekkes for å gå i barnehagen etter å kun ha vært der en dag de siste to og en halv ukene, da har du oppskriften på en morgen som går helt skeis. Guttungen er selvfølgelig familiens aller største B-menneske, så å vekkes klokken 8 er langt fra populært. Nå skal det sies at han vanligvis er i godt humør bare han får våknet litt. Og han er stort sett alltid klar for barnehagen. Men ikke på denne ellers så vakre morgenen altså. I dag var det tungt å våkne, og enda tyngre å kle på seg. Tannpuss var fullstendig krise. Og det hele endte i hikstende gråt. Hos minsten altså. Mor hadde litt lyst til å gjøre det samme..

Det skjærer i hjertet når du sender avgårde en gutt som gråtende sier at han ikke vil i barnehagen. Og enda mer når han innser at her er det ikke noen bønn, og isteden klynker «jeg vil ikke være så lenge i barnehagen..». Hjertet brister og verdens svarteste samvittighet dukker opp. Jeg får mest lyst til å holde ham hjemme enda en dag. Hvordan kan jeg være så slem at jeg sender avgårde gutten som hver eneste hjemmedag har bedt om å få gå i barnehagen? Tenk å være så slem som pappaen hans og jeg er i dag. Jeg har mest lyst til å gråte etter at den lille kroppen motvillig er sendt ut døra. Jeg vet at resten av dagen vil preges av dårlig samvittighet, selv om pappaen kom hjem og rapporterte om knirkefri levering. Helt til gutten blir hentet litt tidligere enn normalt og ikke vil hjem..

Trøtt med dårlig mammasamvittighet - en kanonkombinasjon.

#mammalivet #mammahjertet #mammasamvittighet #hverdagsliv #mamma #barn #trøtt #barnehage #morgen #morgenstund #dårligstart #snarthelg

40-something going on 80

Det slår ikke feil. I det øyeblikket det blir litt glatt ute, forvandles jeg fra en relativt normal 41-åring (huff) til en 80 år gammel krok. Eller, muligens er en 80-åring hakket mer vågal enn meg på glatta. De fleste er tross alt smarte nok til å ha på seg brodder. Jeg eier også sånne, men i frykt for å føle meg gammel bruker jeg dem ikke. Idioti, sa du? Istedenfor velger jeg å se gammel ut, der jeg lister meg bortover veien. Et lite steg om gangen, med armene litt ut fra kroppen for å holde balansen. Innimellom lett flaksende der det er ekstra glatt. Ekstra ille var det på tur i Frognerparken i går, der bare noen av veiene var strødd. Og der det var strødd var det gjerne store mellomrom mellom grusen (står det virkelig så dårlig til, Oslo kommune?). Jeg så ikke særlig elegant ut der jeg lirket meg mellom grusflekkene. Det burde egentlig vært fanget på film.

Her er gamla nesten tilbake ved bilen etter en slitsom tur på glatta. Dette er «litt lettet over at turen er over men gruer meg til den glatte parkeringsplassen full av biler som kan kjøre på meg-trynet».

Jeg bør vel legge til at resten av familien holdt seg utenfor de strødde veiene med ski og akebrett. Her er jeg altså familiens pingle. Hvordan skal det gå når jeg blir enda eldre? Skal jeg holde meg inne hele vinteren? Eller rett og slett krype til korset og faktisk bruke broddene mine?

Skrekken for gamle mennesker som meg.

Sånn bortsett fra det glatte føret og x antall minusgrader (les: kalde tær), så var det usedvanlig godt å komme seg ut i frisk luft og bevege seg litt i går. Nå har sykdom stengt oss inne lenge nok! Og vinteren er jo vakker også.

Det er noe spesielt med vinterlyset.

Det ble en del av og på med hansker for å rote frem mobilen i går. Av og til er ettermiddagen så vakker at det er verdt litt kalde fingre.

Også er det jo så godt å komme hjem og feire at man unngikk svalestup og lårhalsbrudd med en stor kopp varm kakao med krem. En perfekt slutt på en lang og slitsom uke full av sykdom der altså. Nå satser vi på en litt friskere og mindre glatt ny uke!

#uteliv #søndagstur #vinter #glatt #kaldt #gammelkjerring

Giftige mennesker

De fleste av oss har nok vært borti dem. Har eller har hatt dem i livet sitt. Jeg kaller dem giftige mennesker. Sånne som kun ser seg selv og ikke unner andre store biten, om noe i det hele tatt. Sånne som må ha all oppmerksomheten og ikke unner andre et gram suksess. Sånne som alltid vet bedre, kan bedre, gjør bedre. Sånne som uansett hva du gjør får deg til å føle deg utilstrekkelig og liten. Underdanig. Sånne som suger energien ut av deg for å fremstå som fabelaktige selv, uten at de nødvendigvis er det. Sånne som får deg til å føle deg ubetydelig og brukt. Sånne som knekker deg bit for bit.

Og så unnskylder du dem. Svelger kameler gang på gang. Du tenker at oppførselen er et resultat av å ikke ha det bra selv. Et behov for å hevde seg fordi baksiden av glansbildet egentlig er noe helt annet. Kanskje er de egentlig usikre. Kanskje er det til og med misunnelse som ligger til grunn (for i mitt tilfelle; hvem er ikke misunnelig på en arbeidsledig, kvapsete, nevrotisk og sliten trebarnsmor med dårlig selvtillit?). Man håper at det vil bli bedre etterhvert, at noe skal endre seg.

Men så gjør det ikke det. Gang på gang skjer det samme. Gang på gang sitter du igjen og føler deg dårlig. Hvor lenge skal man egentlig la seg behandle sånn? Hvor lenge skal man beholde sånne mennesker i livet sitt?

Jeg har aldri vært et menneske som hevder meg. Jeg holder meg helst i bakgrunnen. Jeg er stille og observerer mer enn jeg snakker. Det tar som oftest tid før jeg åpner meg. Jeg må stole på deg først. Men tro meg, jeg er i aller høyeste grad et menneske som bryr seg om hvordan andre har det og hvordan jeg får andre til å føle seg. Jeg har ikke mange nære venner, men de har til gjengjeld vært der i årevis, noen helt siden barndommen. Dette er selvfølgelig noen av de beste menneskene jeg vet om! Mennesker som har vært der gjennom nedturer og oppturer, og som til min store glede og ydmykhet fortsatt er der. Mennesker jeg føler meg trygg på. Mennesker jeg setter utrolig pris på selv om livet gjør at vi sjelden ses. Mennesker jeg håper vil være der for alltid. Mennesker som jeg alltid vil være der for om de skulle trenge meg.

Men noen ganger har jeg åpnet meg for feil mennesker, og angret for at jeg har sluppet dem inn. Det betaler jeg for enda. For det er ikke bare bare å fjerne dem igjen. Så da svelger man disse berømte kamelene. Man lar dem holde på med showet sitt og føler seg bitteliten selv. For sånn er det jo. Jeg er jo ingenting. Jeg kan ingenting. Jeg utretter ingenting. Jeg er ikke verdt noenting. Jeg er mindreverdig og bare heldig som får puste inn den samme luften som disse menneskene. At de gidder å beære meg med sitt nærvær innimellom.

Men til slutt kommer man til et punkt da det er nok. Når man ikke lenger ønsker eller klarer å kaste bort mer tid og energi på sånt tull og falskhet. Energien trengs uansett til andre ting.

Du orker ikke mer av den følelsen, du trenger ikke disse giftige menneskene. Du lurer på hvorfor du har kastet bort så mye energi på å få dårlige mennesker til å se deg, like deg og anerkjenne deg når det finnes så mange gode mennesker der ute. Så du slipper taket, du slutter å prøve. Det er ikke verdt det. De er ikke verdt det. Du fjerner deg så godt det lar seg gjøre. Noen ganger er det dessverre umulig å fjerne seg helt, men da holder man i alle fall avstand så godt man kan. Livet er for kort for denne negativiteten. Om du har et sånt giftig menneske i livet ditt, et sånt som kjører fullstendig over deg som en dampveivals, er du sannsynligvis innerst inne et mye bedre menneske enn dem.

Jeg har endret meg de siste månedene. Jeg vil ikke lenger kaste vekk tid på å føle meg sånn:

Jeg vil heller bruke energi og tid av livet mitt på mennesker som får meg til å føle meg sånn:

Som sagt; livet er for kort!

Omgi deg med de menneskene som får deg til å føle deg bra! De som er ekte! Lukk øynene for negativitet og falskhet. Og må du være rundt et sånt menneske, så pust med magen, tell til ti, smil og svar ja og ha. Lukk ørene litt om du må. Og ikke la selvhevdelsen og oppførselen ellers gå inn på deg. Du er bedre enn det, og fortjener bedre enn det!

 

«You could give some people a drop of water, and they'd still appreciate you. You could give other people the entire ocean, and they'd still take you for granted.»

- Yasmin Mogahed

 

#giftigemennesker #falskhet #overfladiskhet #selvopptatthet #letitgo #gifaen

Det slitne mammahjertet

Januar er en rar måned. En «meh-måned». Den rommer både gleder og sorger, veldig hånd i hånd. Januar er den måneden vi ble foreldre for første gang for utrolige 12 år siden. Det er måneden vi feirer dagen til begge gutta våre, siden minstens bursdag faller midt oppi jula. Og denne dobbeltfeiringen er slettes ikke noen selvfølge. Januar er også måneden da vi i år skulle ha feiret en 7-årsdag. En bursdag som isteden hvert år blir markert ved en grav. Og det er måneden da en liten jente for 7 år siden kom stille til verden lenge før hun skulle. Våre to første, store tap.

I år fikk vi ikke kommet oss til gravstedet for å markere denne dagen. Isteden ble det to turer til legevakten med minsten og bøttevis av bekymringer. Mammahjertet har dårlig samvittighet for at graven ble stående i mørke på mandag. Men kanskje er det likevel tanken som teller? Hun er med meg hver dag, akkurat som de andre. Man fylles bare av så mange irrasjonelle tanker i sånne situasjoner.

Januar har også både i fjor og i år vært preget av sykdom. Sånn er det vel med vinter og barnehagebarn. Nå har vi vært heldige de siste månedene, og minstemann har vært svært lite syk etter lungebetennelsen i fjor. Da får han selvfølgelig alt når han først blir syk isteden. I alle fall virket det sånn. Det har vært mye engstelse i mammahjertet de siste dagene. Nå har det heldigvis løsnet litt. Vi har fått noen svar. Og de er absolutt til å leve med.

Og nå går det mye bedre enn forventet. For vi forventet noen dagers sykehusopphold som sist. Vi regnet med at gutten som ikke hadde spist eller drukket på flere dager trengte både intravenøs næring og antibiotika. Jeg forberedte meg på noen netter med senga for meg selv. Jeg vasket ned huset og flere maskiner med klær som en slags terapi. Dette gjør jeg alltid om noe uforutsett og vanskelig skjer. For mens jeg holder på føles det ikke så tomt, og jeg kjenner ikke på de vonde følelsene som dukker opp med en gang jeg setter meg ned. Psykologer der ute, værsågod og dykk inn i mitt kompliserte hode. Og jeg var ikke før ferdig med alt dette før mannen ringte. Prøvesvarene var tilbake og behandlingen kunne starte. Og den trengte ikke å være intravenøs. Dermed kunne de rett og slett komme hjem igjen. Poden var ikke helt fornøyd med det, og ville gjerne bli der og slappe av i noen dager. For han husker fortsatt godt hvor fint han hadde det på sykehuset sist. Eget rom, egen TV og fri tilgang til mat, filmer og førsteklasses oppvartning. Han tok det visst som det rene hotelloppholdet. Så til barneavdelingen på Drammen sykehus; dere gjør åpenbart noe rett!

Men så var det ganske OK å komme hjem igjen også. Den ellers så småspiste gutten trykte i seg seks pizzastykker før han sov i over 12 timer. Åpenbart sårt tiltrengt begge deler.

Jeg fikk altså ikke sengen for meg selv. Isteden lå det en sjøstjerne på tvers i midten og roterte, med armer og bein overalt. Men det var helt greit! Og det skal han ha, selv om han egentlig er ganske syk er den lille gutten vår en hardhaus. For han gir ikke det store inntrykket av sykdom. Der andre hadde lagt rett ut og klynket (i alle fall jeg) er han i full vigør. Mulig dette også gjør det vanskeligere å stille diagnose på ham. Jeg mistenkte i alle fall ikke noe av det som faktisk er problemet.

Nå som behandlingen er i gang, regner jeg med at han snart er 100% igjen. Og mammahjertet kan slappe av bittelitt. Aldri helt, men litt. Og da går luften ut av mammaen. Og hun blir liggende på sofaen og se på dette.

Huset er rotete igjen. Leker ligger strødd igjen. Det er lyd og liv igjen. Og jeg vil egentlig helst slå den av der jeg ligger. Men se på disse to da. En lillebror som leker med en storebror som er overlykkelig for å ha ham hjemme. Priceless!

Jeg slapper altså ikke helt av. Mamma-angsten sitter på den ene skulderen og hvisker meg i øret. Jeg pakker ikke ut sykehusbagen helt enda. Bare sånn i tilfelle. Mammalivet er definitivt ikke for pingler!

Men jeg håper februar vil bli litt lysere og litt friskere. Jeg er fint ferdig med januar og hilser deg hjertelig velkommen! Og kanskje får vi oss snart på gravstedet for å tenne det lyset også. Bedre sent enn aldri!

#familie #barn #sykdom #mamnalivet #mammahjertet #mammaangst #farveljanuar #heifebruar

Mamma, lytt til magefølelsen din!

Så var vi her igjen. I akkurat samme situasjon som i juni, minus alt dramaet. Men med tre legebesøk på et døgn. For kloen kom raskt tilbake rundt mammahjertet etter innlegget mitt i går. Plutselig føk temperaturen til minsten i været. Og mannen som ikke var helt villig til å høre på meg da sykdommen kom tilbake på søndag, tok strake veien til legevakten. Gutten var jo syk! Og legevakten dro frem alle mulige kort, eller i alle fall diverse prøver og røntgen. De har ikke glemt det som skjedde i fjor, og gikk muligens grundigere til verks enn de ellers ville ha gjort. De brukte noen timer, men fant ikke noe annet enn forhøyet CRP. Ingen bombe der, dette visste jeg jo. Jeg hadde håpet at de skulle finne grunnen og eventuelt gi behandling, men det er ikke alltid så lett. Så far og sønn kom hjem med beskjed om å ta ny CRP hos fastlege på onsdag. Mammahjertet tenkte at det var litt lenge til, men kanskje ville kroppen ordne opp selv?

På kvelden føk temperaturen enda mer i været, og det ble ny tur til legevakten. Nok en gang gikk de grundig til verks, fikk til og med noen fra laboratoriet til å komme sent på kvelden. Fortsatt ingen svar, annet enn enda høyere CRP. Nå fikk vi beskjed om å sjekke den på nytt allerede i dag isteden.

Som sagt, så gjort. I dag gikk turen til mannens fastlege. Nå skulle vi selvfølgelig ha reist til min og ungenes, men takket være visse grønne politikere i Oslo er det ikke mulig å få parkert i nærheten av kontoret til min fastlege. Og man kan ikke dra med seg en ganske så syk gutt gjennom bygatene heller. Takk til bystyret i Oslo der altså!

For å gjøre en lang historie kort. Fastlege tok CRP. Fastlege så gutt. Fastlege fikk svar på CRP (som var enda høyere). Fastlege fastslo at gutten skulle på sykehuset for videre utredning og behandling. Enkelt og greit.

Så da er vi der igjen, bare litt over et halvt år etter forrige gang. Mannen og minsten er innlosjert på barneavdelingen. De store barna og jeg holder fortet hjemme. Og vi venter. Venter på svar. Venter på den største og den minste.

Og kloen setter seg godt fast i mammahjertet. Nå igjen. Jeg trodde virkelig ikke vi skulle gjennom dette nok en gang. Og frykten for universets skitne spill melder seg for fullt. Tenk om jeg har rett? Tenk om minstemann virkelig bare er til låns? Og jeg vet at det er irrasjonelt. Jeg vet at dette sannsynligvis er helt udramatisk og at han snart er frisk igjen. Men hva om? Tanken er uutholdelig.

Og så var det den magefølelsen da. Mammaintuisjonen. Jeg visste allerede på søndag at dette ikke var helt vanlig og ukomplisert sykdom. At han ville trenge mer hjelp. Faktisk visste minsten det selv også, for han har faktisk bedt om å få dra på sykehuset. Sprøtt, men sant. Intuisjon er en merkelig ting. Men den bør absolutt tas på alvor!

Jeg fryktet dette, og nå er det altså igjen en realitet. Huset er så stille, så stille. Alt er rent (for når jeg blir stressa vasker jeg). Ingen leker ligger strødd utover gulvet. Det er plutselig så tydelig hvor stor plass den aller minste faktisk har i denne familien. Det er bare ikke det samme uten ham her. Han gjør familien komplett. Han bringer så mye liv og glede inn i huset. Nå er alt bare feil. Det er tomt, selv om vi er tre stykker her hjemme. Så vi venter. Og venter. Og håper at minstemann snart er hjemme hos oss igjen!

#familie #barn #sykdom #mammalivet #mammahjertet #magefølelse #intuisjon #savn

Hei der, mamma-angst!

Der var du altså igjen. Den velkjente kloen om hjertet og klumpen i magen. Det føles som om hele mageregionen knytter seg sammen, samtidig som alt velter seg der inne. Det kommer gjerne i forbindelse med sykt barn. For min del som oftest syk minstemann. Ikke fordi jeg ikke er redd for de to store barna, men de blir ikke like syke, og er de syke er det lettere å få tak i hva det er. Fireåringen er ikke like flink til å forklare. Dessuten så har vi forhistorien fra årene før han ble født. Jeg har fortsatt ikke klart å riste av meg følelsen av at vi bare har ham til låns. At det at han kom til oss bare er universets plan om å virkelig dra teppet under oss en gang for alle. «Dere trodde dere hadde klart det nå! At dere hadde vunnet. At det vonde var over.. Hahahaha!»

Så da minsten i går, etter et par dager hvor han tilsynelatende var frisk, plutselig ble dårlig igjen, da kom den stygge mamma-angsten. Jeg så for meg en reprise av dagene i begynnelsen av juni i fjor som endte med sykehusinnleggelse. Ikke nå igjen! Merkelig nok virket det som om minsten tenkte det samme. For ut av det blå begynte han å snakke om den tiden, om ambulanse og sykehus og om hvordan han hadde følt seg. Jeg trodde egentlig ikke det gjorde så stort inntrykk på ham, han har aldri snakket noe særlig om det. Men der tok jeg visst feil. Det var kanskje til og med en litt traumatisk opplevelse for den lille kroppen.

Og mamma-angsten tok enda mer tak. Med tiltagende feber og klaging over hodepine (og minsten er ikke en som klager mye, han tåler definitivt en trøkk) beveget tankene seg fra lungebetennelse til verre ting. Og selvfølgelig konfererte jeg med dr. Google. Midt på natten lå jeg der med mobilen og stilte diverse diagnoser. Og da morgenen kom var jeg klar til å ta ham med til sykehuset for en god dose intravenøs antibiotika. Flaks at mannen hadde fri akkurat i dag og kunne være den fornuftige motvekten. For enn så lenge har vi verken trengt ambulanse eller sykehusinnleggelse. Ikke legebesøk engang. Selv om poden fortsatt er redusert, så har han kviknet til. Nok til at mammahjertet er litt roligere.

Men angsten sitter der. Vil det bli en repeat av gårsdagen og kvelden utover dagen? Skal kloen ta tak om hjertet igjen? Det hjelper ikke at jeg lever i en liten boble selv. Hodet er et vakuum, med tette ører, tett nese og manglende lukte- og smakssans. I tillegg verker det.. Ja, nettopp. Ganske likt som hos minstemann der. Likevel er jeg ikke redd for meg. Og det tilsier vel strengt tatt at jeg ikke burde være redd for ham heller. Men så har vi også den lille tilleggsfaktoren. Den med at det akkurat i dag er nøyaktig 7 år siden en liten jente kom stille til verden. En av de usynlige storesøstrene. Faktoren som gjør at angsten setter seg litt sterkere i hjerte og mage. Prisen jeg betaler for å ha elsket og mistet det umistelige.

Sammen i stormen. This too shall pass..

#mammalivet #mammahjertet #mammaangst #familie #barn #sykdom #nårhjertetharekstrabagasje #arr #minstemann #hjerteplaster

Hvordan tolker man dette?

Før i tiden kom mannen titt og ofte hjem med en kvast blomster til meg. Gjerne roser. Ofte røde. Den ultimate blomster-kjærlighetserklæringen. Med årene har det blitt mindre og mindre sånt, og nå kommer han stort sett bare hjem med blomster når jeg ber ham om det. Som i går da jeg ba ham kjøpe med seg noen tulipaner. Tulipaner ble det, men i samme slengen dro han med seg denne.

Og det er der jeg begynner å lure. Roser er jo som nevnt en slags kjærlighetserklæring. Tulipaner, tja, det er i alle fall blomster jeg er veldig glad i. Men en kaktus. Hva i alle dager betyr det? Var det en baktanke her mon tro?

Jeg har kommet frem til noen mulige forklaringer til at han tok med seg akkurat denne hjem.

- Den krever lite vann og lite omsorg. Jeg er ikke kjent for å huske og vanne planter. Da er dette et ganske opplagt valg om man ønsker at noe skal leve en stund. Men gjenspeiler dette også forholdet vårt kanskje? Prøver han kanskje å si at det er for lite vanning og omsorg også der

- Vi er som kjent glade i Texas. Og kaktus er jo på en måte en Texas-plante. Kan det være så enkelt?

- Er det en metafor? Kaktuser har nåler. De stikker. Er dette hans måte å be om skilsmisse på? «Stikk!»

- Eller prøver han rett og slett å si at det er alt for lenge siden jeg har barbert leggene?

En ting er i alle fall sikkert, romantikken er litt død når mannen kommer hjem med en diger kaktus. Men det var litt morsomt og originalt også da.

#blomster #planter #sidetmedblomster #kaktus #sidetmedkaktus

Jeg kommer til å savne det

Jeg har litt dårlig samvittighet etter det forrige innlegget mitt. Jeg høres ikke ut som en mamma som har mye sympati og medlidenhet overfor mitt syke barn. Men det har jeg altså! Det blir bare litt i overkant mye innetid og nærkontakt innimellom. Sånt gjør noe med psyken din.

Når det lille mennesket stikker seg frem overalt..

Men tro meg, den lille mannen har fått mye omsorg de siste dagene. Og mye nærhet. Så mye at nå som han er bedre pågår det isteden en aldri så liten atomkrig i mine øvre regioner. Det smeller og eksploderer til stadighet, og akkurat nå virker det som det er den onde siden i denne krigen som dominerer. Jeg har rett og slett tatt over forkjølelsen til min kjære yngstesønn. Mer oppofrende enn det kan man vel ikke bli.

Men psyken til mor ble i alle fall litt bedre da jeg i går fikk på meg sminke og fikk trekke frisk luft for første gang på nesten en uke. Helt himmelsk, selv på glatta!

Og da jeg tillegg fikk meg en tur til Plantasjen og Europris (!) var lykken fullkommen. Er ikke så storkrevende denne Fotokjerringa.

Og med litt frisk luft i nesa og nye impulser i hjernen, så slo det meg at jeg en dag kommer til å savne dette. Tror jeg. For jeg merker jo at de to store barna ikke trenger meg på samme måte lenger. De er for store til å sitte på fanget - de vokser meg faktisk snart over hodet. Det er ikke mye nærhet og kos lenger. De kan til nød strekke seg til en klem i ny og ne. Og det er selvfølgelig naturlig, men også vemodig. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bilder av dem fra da de var små. Små og kosete.

Så selv om det har blitt litt for mye av det gode med minstemann denne uken, så kjenner jeg meg langt der inne likevel heldig fordi han fortsatt er så liten at han vil ha mammakos. Masse mammakos. Og jeg ser hvor fort også han vokser, og vet at dagen kommer da han heller vil være for seg selv. Ja, her om dagen ville han ikke ha mammasuss på kinnet, og jeg fikk nesten et aldri så lite meltdown. Jeg er ikke klar for koseslutt!

Når du ligger i senga til langt på dagen med en liten, varm, sovekropp ved siden av deg og du vurderer å gnage av deg armen.. Jeg kommer til å savne dette, ikke sant?

Nei du, lille mann! Fortsett å være den lille gutten min en god stund til du! Sett deg inntil meg for å kose! Sitt gjerne litt på fanget mitt! La meg stryke på de myke kinnene dine! Legg armene dine rundt meg og gi meg de deiligste kosene lenge enda! For jeg kommer til å savne det den dagen du ikke trenger meg lenger.

#mammalivet #hverdagsliv #småbarnsmamma #nærhet #kos #sykdom #heldigtrossalt

Brakkefeber

Dag tre på sofaen er herved et faktum, og brakkefeberen melder seg for fullt. Det blir ekstra ille når det ikke er pga. meg selv tiden tilbringes krøllet sammen i sofahjørnet. For jeg er frisk og rask og kunne godt tenke meg å gjøre alt annet enn å sitte her. Jeg vil ut! Jeg vil bevege meg! Jeg vil kjenne den grå, regnfulle luften utenfor og kanskje skli på isen og brekke lårhalsen. Akkurat nå virker det faktisk mer forlokkende enn å sitte her. Sånn blir det når man takket være kakebaking, bursdagsfeiring og så sykdom er innendørs på femte dagen. Jeg blir sprø!

Det hadde vært lettere om det var jeg selv som var redusert. Men nå er det altså minstemann som sliter med hoste, snørr og feber. Og på dag tre tærer det altså på omsorgslysten hos mamma. Jeg trenger å gjøre mine egne ting! Jeg trenger å jobbe uten å bli mast på! Jeg trenger fred! Jeg er så lei av Disney at øyne og ører blør. Jeg er lei av å være tjener og kosekrok. Jeg er lei av å lese barnebøker. Jeg er lei av å høre hvor mye den syke kjeder seg. For han vil helst i barnehagen.

Jeg begynner å føle meg som Jack i Ondskapens hotell! Jeg skjønner ham! Å sitte her begynner å tære på humøret. Jeg kan kjenne hjernen tikke som en bombe. Det må være sånn han hadde det. Tålmodigheten er heller ikke til å skryte av. Jeg snerrer til den stakkars mannen som kan stikke avgårde til jobb. Livet er urettferdig gitt!

Denne ukens høydepunkt så langt må ha vært da jentungen hadde med seg en venninne hjem fra skolen på mandag. Hurra, nye impulser! Et ansikt jeg ikke ser hver dag! Eller kanskje var det absolutte høydepunktet dusjen jeg omsider fikk tatt i dag. Et høydepunkt for hele familien vil jeg tro..

«Sofakos» med minstemann under armen.. Uken ganske greit oppsummert i et bilde der.

Jammen er det flaks at mannen har arbeidshelg kommende helg også, sånn at utfoldelsesmulighetene til mor blir enda mer begrensede. Og det er vel gjerne da resten av familien blir syke også..

#hverdag #mammalivet #sykdom #sykebarn #brakkefeber #gimegstyrke #fml

Stakkars Alabama

I dag dukket det opp et minne fra Facebook igjen. Sånt skjer jo ofte. I dag dukket det opp et kart jeg hadde lagt ut for tre år siden. Et kart over de amerikanske statene jeg til da hadde vært i. Den gang var antallet 11. Siden da har det blitt utvidet med seks nye stater om jeg teller riktig. Og jeg måtte selvfølgelig lage et nytt, oppdatert kart.

Og det var da jeg la merke til det. Den enslige, hvite staten. Alabama. Stakkars Alabama, som vi rett og slett har hoppet over. Nedprioritert. Og nå står den altså der på kartet som et hvitt, gapende hull. Funnet uviktig. Jeg får nesten litt dårlig samvittighet. Men aller mest drives den skjulte perfeksjonisten i meg til vanvidd. Dette er jo som om noen skulle ha skjært et stykke her og et stykke der av en kake. Eller enda verre, begynt i midten. Fullstendig kaos i systemet. Det gnager i lillehjernen min rett og slett.

Nå er vi midt i planleggingen av sommerens USA-tur, og jeg føler nesten at vi burde tatt Alabama med på listen. Men det går ikke. Ikke i år. Isteden skal vi fylle på mot vest. Billettene er omsider bestilt. Vi gjorde en endring i planene da vi innså at det ble billigere å fly til LA, så da starter vi der. Selvfølgelig ødelegger det litt på systemet i hodet mitt, perfeksjonisten finner det litt ulogisk å kjøre opp til San Francisco og så nedover mot Texas igjen. Men logikken gjenopprettes med en sveip innom Las Vegas, og dermed en ekstra stat. Kanskje kan vi få kartet til å se sånn ut etter sommerferien?

Nesten perfekt symmetri der. En våt drøm for perfeksjonisten i meg. Men Alabama blir jo bare enda mer fremtredende. En liten skamplett i USA-historien til kaosfamilien. Det må gjøres noe med! En dag, Alabama! En dag..

#reise #usa #kart #alabama #perfeksjonist #værsågodbligæren

Reiseguru, hjelp meg å velge!

Jeg har skrevet om det flaue fakta før, jeg har flyskrekk. Det er ikke godt. Eller, det er for så vidt relativt uproblematisk om man unngår å fly. Men det fører jo til litt begrensninger, i tillegg til at man selvfølgelig bør møte frykten sin. Det gjør jeg hver sommer. For med nær familie på den andre siden av dammen må man bare "bite i det sure eplet" og ta den langdistanseflygingen. Ikke at det på noen måte er noe offer å bruke en sommermåned i USA hvert år, for all del. Vi er ganske privilegerte sånn. Det er bare den flyturen..

Og denne flyskrekken blir ikke bedre med alder og antall flyturer. Den har vel heller kommet med alderen. Luftfart har tross alt alltid vært en del av livet mitt, og jeg pleide å være fryktløs. Og det er ikke få flyturer jeg har tatt over dammen de siste 20 årene. Det er kanskje der det ligger. Følelsen av at før eller siden er flaksen oppbrukt. Virkelig rasjonelt.. Og i år er frykten kanskje større enn noensinne. Sannsynligvis dumt å skrive her, for da skjer det garantert noe. I alle fall, når jeg skal ut å fly er det viktig for meg å føle meg så trygg som mulig. Hvor jeg sitter har for eksempel litt å si. Jeg må ha muligheten til å se ut (sånn at jeg får et forvarsel om motoren tar fyr, om flyet plutselig flyr alt for lavt eller om det er på kollisjonskurs med et fjell, et annet fly eller en UFO). Og jeg liker å vite hva jeg går til. Derfor har det vært greit å stort sett alltid fly med Lufthansa. Hovedårsaken har vært at de har vært billigst til vår destinasjon, men det er en trygghet i å vite hva man går til og hva man får. I år må vi velge et annet flyselskap. Lufthansa var plutselig ikke så billige lenger. Og dette er selvfølgelig roten til mye stress nå som flybillettene skal bestilles. Strengt tatt skulle de ha vært bestilt på mandag. I dag er det onsdag, og vi har fortsatt ikke en eneste flybillett. Men jeg har brukt mye tid på å google de siste dagene. Flytid, flytype, sikkerhet, setevalg.. You name it, jeg har søkt på det! Uten at jeg har blitt særlig klokere av den grunn. Derfor trenger jeg hjelp fra dere der ute. 

Valget står mellom British Airways og Finnair. Begge samme rute; Heathrow-San Francisco og Dallas-Heathrow. Ved begge alternativene har vi 1 time og 15 minutt fra ankomst Heathrow til avgang San Francisco. Jeg har googlet meg til at ankomst og avgang er fra samme terminal, så med mindre vi blir forsinket fra Oslo burde vel dette holde. Det har i alle fall holdt ved mellomlanding i Frankfurt, men jeg har skjønt at Heathrow er hakket mer komplisert. På hjemreisen kan vi velge mellom 4 eller 8 timers mellomlanding i London. Vi har dårlig erfaring med mellomlanding på veien hjemover, da er vi gjerne slitne og sure alle mann. Så da er det enten å lide seg gjennom 4 timer på flyplassen, eller ta et lengre stopp og prøve å komme seg ut på en liten sightseeingtur i London som kun jeg har vært på besøk i før. Kanskje hadde dette vært en oppkvikker, eller kanskje er det ren idioti..

Det største problemet er uansett den lange flyturen. Både British Airways og Finnair regnes som trygge flyselskap. De er i alle fall på listen over de tryggeste. BA har jeg reist med en gang før mellom London og Houston, men det er så lenge siden at jeg ikke husker noe. Kan ikke ha utmerket seg veldig negativt i alle fall, selv om jeg på den tiden foretrakk KLM. Finnair har jeg aldri vært borti. Jeg har lest meg opp til at folk er misfornøyd med maten hos begge, men nå er jeg uansett ikke noe fan av flymat. Jeg har også googlet meg til at begge bruker Boeing 777-200 mellom London og San Francisco. I alle fall akkurat nå, om informasjonen stemmer. I utgangspunktet trodde jeg at BA fløy den største Airbusen, Airbus 380, som angivelig er bedre i turbulens. Dette trakk opp siden det av en eller annen grunn alltid er ekstra mye turbulens når jeg er ute og flyr. Skuffelsen var stor da Flight Tracker viste Boeing 777 her, og ytterligere informasjon viste at de pr. i dag kun bruker 380 til San Francisco på enkelte dager, og ikke den ukedagen vi skal fly på. Finnair skal visstnok ha byttet ut hele flybasen sin med nye Airbus-fly, men også her viste Flight Tracker til min store skuffelse Boeing 777. Ikke spør meg hvorfor jeg blir skuffet, jeg har bare fått det for meg at disse nye flyene er bedre. Og etter litt mye googling ser det ut som Finnair akkurat nå leier inn sånne fly i påvente av en del nye. Ding ding ding! Innleide fly er for meg alarmbjeller. På den andre siden er Finnair det lille hakket billigere, i alle fall i dag.

Så, kjære dere der ute. Dere skjønner kanskje at jeg sliter litt mer enn gjennomsnittet med å bestille disse flybillettene. Det som burde ha vært moro å gjøre er mest stress - og startskuddet til en hel del gruing. Men her kan dere kanskje hjelpe meg litt. Håper jeg. For det må da være noen der ute som sitter med erfaringer fra langflyginger med et eller begge av disse flyselskapene. Kanskje ganske nylig erfaring til og med. Og om dere har sånn erfaring, kanskje dere kan være så snille at dere deler dette med meg? Var flyene bra? Var maten bra? Var besetningen hyggelige? Følte dere dere trygge og ivaretatt? Satt dere komfortabelt? Var det mye turbulens? Hadde dere en nær-døden-opplevelse? Dere skjønner tegninga. Ditt tips kan kanskje hjelpe meg til å føle meg litt tryggere i fly-valget mitt! På forhånd tusen takk!

#ferie #fly #flyskrekk #angst #flyvalg #britishairways #finnair

Whiteout

Når man prøver å ta selfie med all snøen i bakgrunnen men alt blir bare hvitt.

Dette bildet oppsummerer denne dagen ganske greit. Hvitt så langt øyet kan se. Snø, snø og mere snø. Og kaos! Jeg har ikke sett på maken. Nå var jeg så heldig at jeg kunne betrakte kaoset utendørs fra sofakroken, og da kan man ikke klage.

Nyter snøen fra innsiden der altså.

Og når man er god og varm og ikke står og måker og spar for harde livet, da kan man faktisk sette pris på og la seg fascinere av de enorme snømengdene som dumpet ned fra himmelen i løpet av kort tid. Naturen er en mektig ting!

Sånn så det ut da vi våknet i morges..

Og noen av oss måtte jo ut. Barna trasket til skolen med snø nesten til knærne. Og minstemann kom seg ikke i barnehagen før klokken 11 takket være dårlig måking, han kunne strengt tatt like godt blitt hjemme. Men det var jo stas med all denne snøen da.

Og mannen i huset, han har jobbet som en helt. Det er ikke få timer som har gått med til måking i dag - når han egentlig skulle ha slappet av etter og før nattevakt.

Er nok mange som har brent en del kalorier i dag..

Og selv om det er morsomt for meg som innesitter med dette snøfallet, så er det helt greit at værgudene har roet seg nå. Men jeg håper at alt dette hvite blir liggende en stund. Jeg må innrømme at det frister veldig å kle godt på seg og stupe ut i snøen i hagen..

#vinter #snø #snowday #snøkaos #innesitter

Kjendisblusen og middag med Hank

Etter innlegget mitt i går vurderte jeg noen sekunder å gå på juletrefest uten sminke. I ettertid har jeg aldri vært så glad for at jeg var svak og både sminket meg og fønet håret (det bølger seg nemlig veldig om jeg lufttørker det). For jeg endte opp med å, bokstavelig talt, spise middag sammen med han her.

Til deg som måtte lure, dette er altså Hans-Erik Dyvik Husby aka Hank von Helvete - og han lever på ingen måte opp til akkurat det kallenavnet. Og for the record: jeg var ikke på noen måte så geeky, starstruck som jeg ser ut. Det du ser er mitt «oppstilt bilde fra feil vinkel med dobbelthake-ansikt».

Sånn kan det altså gå når man er på juletrefest med veteraner. Det dukker gjerne opp en stridsvogn som barna kan få boltre seg i.

Og med disse følger det gjerne staute militærkarer i uniform.. Noe for enhver der altså.

Dessuten kan det godt slentre innom en minister eller to. I fjor tok mannen og yngstemann selfie sammen med daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, og i går kapret eldstemann en tilsvarende selfie med nåværende forsvarsminister, som jeg rett og slett verken kjente igjen eller visste navnet på (beklager til deg). Men likefullt er det hyggelig at politikerne stiller opp. Og viktig, ikke minst. Det er mange veteraner som trenger å bli sett og anerkjent. Og det gjør noe med en når man ser forsvarsministeren tenne lys under bildene av falne soldater.

Og i går altså, da fikk juletrefesten en ny dimensjon da Hank eller Hans-Erik og hans trivelige, gitarspillende kamerat kom slentrende og spurte om de kunne slå seg ned sammen med oss. Ja, jøss! Mens politikerne befant seg på VIP-bordet, valgte han altså å sitte sammen med oss «vanlige dødelige». Det ble noen hyggelige timer som gikk rivende fort. Her var det ingen primadonnanykker, og det var lett å føle seg komfortabel.

Og da disse to bordkameratene våre dro fram gitaren og avslutningsvis stemte i med Cornelis Wreesvijks «Turistens klagan» (den med barna på Karl Johan, vet dere) ble det allsang og gåsehud. Nei, veteranjuletrefester er definitivt ikke som andre juletrefester!

Den meget observante vil forresten kanskje merke seg blusen min. Rettere sagt at dette er blusen jeg også hadde på meg på God morgen Norge. Jeg syntes dette var litt festlig, siden jeg som ikke har for vane å be om bilde når jeg treffer kjente ansikt (for det skjer innimellom) også tok bilde sammen med Vår Staude og John Arne Riise ikledd akkurat denne blusen. Den vil heretter bli omtalt som kjendisblusen. En billig bluse fra Cubus som knapt blir brukt tiltrekker seg altså tydeligvis kjente mennesker. Nå er jeg veldig spent på hvem jeg treffer neste gang jeg tar den på. Den må nok bli med i bagasjen når vi skal innom LA til sommeren..

Ny hobby, kjendisbilder med kjendisblusen?

Sånn avslutningsvis vil jeg bare berømme dem som står bak denne årlige juletrefesten. Og enormt mye annet. Familien vår har vært med siden oppstarten av dette forbundet som heter Veteran møter Veteran. Her er det et sterkt fokus på det positive, på samhold, og mye av fokuset er også rettet mot de pårørende, ikke minst barna. Vi har vært på mange familiedager arrangert i deres lokaler, som etterhvert har gått fra en til to etasjer som vanligvis er et verksted/garasje. Vi har også hatt gleden av å være med på flere andre familiearrangementer. Disse ildsjelene gjør så mye for veteraner og veteranfamilier, men jeg visste ikke hvor enormt mye de gjør før jeg så en oppsummering av fjorårets aktiviteter i går. Det er helt utrolig som de står på! Rett og slett beundringsverdig. Her har det gått med mange dugnadstimer. Budsjettet til Veteran møter Veteran er dog begrenset, og nå står de i fare for å miste den ene etasjen av lokalene sine (som sårt trengs til disse familiearrangementene da det kommer så mange at den opprinnelige etasjen rett og slett ikke holder) samt å måtte kutte ned på en del aktiviteter. Arbeidet de gjør er utrolig viktig ikke minst for de mange veteranene som har gitt så mye av seg selv, men også for familiene deres. Jeg ser det så godt selv, både på mannen min og barna våre. Mannen blomstrer alltid litt ekstra når han er der «blant likesinnede», og barna synes det er stas å få et lite innblikk i pappas gamle liv. Jeg selv sitter ofte dypt imponert og full av respekt for historiene jeg får høre og menneskene bak dem. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å forstå, men jeg tror det betyr enormt mye for disse veteranene å komme til en plass der de føler seg hjemme, der de kan komme som de er og dele ting de kanskje ikke kan dele andre plasser. Her er Veteran møter Veteran og arbeidet deres så ufattelig viktig.

Dette er ikke et tiggeinnlegg, men fordi jeg synes det er viktig, støtt dem gjerne via VIPPS nr. 13577!

Og sitter det en veteran eller pårørende der ute og leser dette: Veteran møter Veteran har en egen gruppe på Facebook der det legges ut informasjon om diverse arrangementer. Meld deg inn der, og bli med på neste familiearrangement. Jeg lover at du vil føle deg både velkommen og inkludert!

#juletrefest #veteraner #veteranmøterveteran #kjendisblusen

Den nakne sannheten

Tykke lag med sminke. Diverse filter. Det er mye som kan gjøres for å se bra ut på bilder og i virkeligheten, selv om sannheten kanskje er en helt annen. Filter bruker jeg ikke så mye, men det finnes vel knapt et bilde av meg uten sminke. Ikke mye sminke vel og merke, men litt må jeg ha. Jeg føler meg naken om jeg går ut eller blir sett uten at jeg har «tatt på meg fjeset mitt». Det som består av øyeskygge, eyeliner og mascara. Ikke mye, men det utgjør altså en stor forskjell både på utseende og hvordan jeg selv føler meg. Eyeliner har jeg forøvrig nettopp begynt å bruke, etter at den fantastiske sminkøren på TV2 sminket meg og jeg så hvilken forskjell dette gjorde. Takk for det du! Nå er jeg avhengig..

Og det har fått meg til å tenke en del på dette med sminke. For jeg synes egentlig det er veldig dumt å bli avhengig av noe så trivielt som eyeliner i en alder av 41 år. Jeg har tross alt klart meg fint uten det i mange år. Men ikke nå lenger altså.

Og hvorfor skal man egentlig sminke seg i det hele tatt? De fleste menn gjør det jo ikke. Hvorfor skal da vi damer gjøre det? Joda, man føler seg bedre med litt fremheving og skjuling. Men det er også veldig deilig med dager da man ikke sminker seg i det hele tatt. Dager da man ikke bruker disse ekstra minuttene på morgenen. Dager da man slipper å vaske av seg denne ansiktsmalingen før man legger seg. Jeg hadde en sånn dag i går. Hodepinen tok meg, og alle lørdagsplanene forsvant. Dermed var jeg også fri for sminke siden jeg oppholdt meg utelukkende innenfor husets vegger. Bortsett fra en liten tur til parkeringsplassen for å se minsten gå på ski. Det var også litt sånn herlig befriende. Sminkeløs selv om naboene kunne se meg. Sånt skjer innimellom nå, men det hadde vært uaktuelt for noen år siden.

Men er det egentlig så farlig da? Hvorfor føler jeg meg egentlig naken og ukomfortabel uten denne sminken på øynene? Det er jo dette ansiktet jeg er født med. Det er dette som er meg!

Usminket og usikker

Sminket og litt mer fornøyd med meg selv.

Jo visst, denne sminken gjør en forskjell. Til tider også en stor forskjell. Det ser man jo tydelig på disse bildene. Men dette behovet for å «forandre på» ansiktet er også litt trist. Egentlig burde det holde med det naturen ga oss, det burde være bra nok!

Likevel, jeg er ikke klar for å kvitte meg med den lille sminken jeg faktisk bruker. Jeg sier meg heller fornøyd med at jeg ikke pøser på med concealer, foundation og alt det andre man kan stæsje seg opp med - selv om det for all del får en til å se enda bedre ut. Men jeg tror jeg skal gi meg selv en aldri så liten utfordring denne uken. En sminkeløs levering i barnehagen og en sminkeløs tur i butikken. Mange gjør nok dette uten å tenke over det, men for meg koster det litt. Eller mye. Det er nesten som å gå hjemmefra uten klær. Men så skulle jeg jo bli mer vågal i år..

Følg meg gjerne på Facebook og se om jeg tør å gjennomføre dette. Sminkeløse, teite selfies kommer eventuelt der.

#sminke #sminkeløs #fotokjerring #vågal #utfordring #naturlig #fotokjerringgjørtinghunikketør #sehvasomskjer

7 ting du ikke visste om meg

Jeg har lagt merke til at mange bloggere stadig vekk kjører innlegg som lister opp mer eller mindre interessante ting om seg selv. Mest mindre. For hvem bryr seg egentlig om hva diverse bloggere liker å spise til frokost? Jeg foretrekker forøvrig to/tre knekkebrød med noe enkelt pålegg på.

Her er en liste med enda flere interessante ting som du ikke visste at du lurte på om meg.

Jeg er født i Oslo

Hele familien min er dog fra Ålesund, og jeg selv har vokst opp der etter at foreldrene mine flyttet hjem da jeg var rundt et år. Så selv om mannen min ikke er enig så ser jeg på meg selv som vaskeekte ålesunder. I barndommen var det «kult» å være født i Oslo, nå skulle jeg gjerne hatt det strøket som fødested.

Jeg drikker alt for mange kopper kaffe om dagen

Kaffekjerring sa du? Det er meg det! Etter Nespressomaskinens inntog i hjemmet er det alt for lett å lage seg litt for mange kopper kaffe. Og når jeg sitter foran PCen hjemme og jobber finner jeg litt kos i denne kaffekoppen. Det er for så vidt kos i sofakroken også. Også er det så godt å holde rundt en varm kopp når hendene er kalde.

Jeg ville bli journalist

Da jeg var yngre drømte jeg om å bli journalist. Etter en periode i barndommen da jeg enten skulle bli lege som morfar eller pilot som pappa var det journalist som var den store yrkesdrømmen. Helst krigsreporter. Jeg drømte meg til Vietnamkrigen, men akkurat den drømmen hadde vært vanskelig å realisere uten en tidsmaskin. Ut i verden skulle jeg i alle fall - for å rapportere om krig, elendighet og urett. Og jeg skulle vinne Pulizerprisen* for arbeidet mitt. Sånn ble det altså ikke. Men jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gikk den veien. Journalistveien altså, jeg hadde neppe klart meg særlig godt som krigsreporter..

Jeg vasker håret annenhver dag

Går det mer enn en dag mellom hver hårvask føler jeg meg rett og slett skitten, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Før var jeg helt avhengig av å vaske håret hver eneste dag, men her har jeg altså forbedret meg.

Jeg er gjenganger på Europris

Jeg, eller rettere sagt vi, handler så mye på vår lokale Europris at betjeningen kjenner oss. Dette er egentlig litt flaut. Men jeg liker altså Europris. Alt av såpe, vaskemiddel etc. kjøpes der. Det er trist å si det, men jeg kaster meg over reklamebrosjyren deres hver mandag.

Jeg traff mannen min på nettet

Nå er det vel ganske vanlig, med Tinder og alt det der. Den gangen var det kanskje litt mer uvanlig. Utvalget av datingsider var i alle fall ikke like stort, og mobilapper fantes ikke. Nå var ikke jeg på utkikk etter noen date heller for den saks skyld. Jeg hadde nettopp kommet hjem til Norge etter et noe tøft brudd i USA, og var «på dateren» med noen i hjembyen Ålesund uten at det var noe seriøst. Så det var en ren tilfeldighet at jeg satt våken sent på kvelden og kjedet meg samtidig som mannen var på nattevakt og kjedet seg. Spray var det vel denne siden het når jeg tenker meg om. Mer en chatteside enn datingside kanskje. Han sendte meg i alle fall en melding, og selv om jeg vanligvis ikke svarte ukjente gjorde jeg det da. Bare for moro skyld. Og uten at det var intensjonen vokste det til lange telefonsamtaler og vennskap. Etter et par måneder klarte han å overtale meg til å komme på besøk til ham i Oslo, og selv om jeg brukte mesteparten av denne helgen til å være dårlig ble vennskapet bare sterkere. Det tok ikke lange tiden før jeg sluttet å date i Ålesund, og selv om jeg aldri skulle flytte derfra igjen var ringen etter bare noen få måneder sluttet da jeg flyttet tilbake til «fødebyen» Oslo. Resten er, som de sier, historie.

Jeg føler meg dum når jeg tar selfies

Her er jeg vel ikke den eneste? Det er jo egentlig sånn passe teit å ta opp mobilen og ta bilde av seg selv. Sitte og smile til seg selv i skjermen. Det ser så dumt ut! Likevel gjør jeg det. Og for å være helt ærlig så føler jeg meg like dum når jeg faktisk deler disse bildene med omverden. På den andre siden, hadde jeg ikke tatt selfies så hadde det knapt finnes et eneste bilde av meg. Ikke at verden egentlig trenger bilder av meg da.

Det blir fort litt grimaser av hele seansen.

Nå regner jeg med at dere som har lest dette og dermed kastet bort noen minutter av livene deres på noe fullstendig uinteressant, har fått gode og utfyllende svar på disse tingene som dere ikke visste at dere trengte å vite om meg. Og skulle dere bli liggende søvnløse med flere spørsmål om meg og mitt uhorvelige interessante liv, så får dere heller bare spørre. Det er jo tross alt også veldig populært med spørsmålsrunder i denne bloggverdenen.

* Pulitzerprisen er en amerikansk pris som deles ut årlig og som regnes som den viktigste utmerkelsen en journalist i et trykt medium kan få. Wikipedia.

#fotokjerring #interessant #fakta #ommeg

Babysteps til en bedre hverdag

Vi har kommet ni dager inn i 2018, og jeg føler at jeg har fått en god start på noen av målene jeg satte meg for dette året.

Alle spor av jul, foruten noen juleplanter som jeg ved et mirakel fortsatt ikke har tatt livet av, forsvant på lørdag da også treet og gardinene måtte gi tapt for et anfall av tiltakslyst hos undertegnede. Det føltes først litt tomt, mørkt og trist, men det tok ikke alt for lang tid før jeg syntes det var OK å være tilbake til normalen. Nye kjøkkengardiner hjalp. Det hjelper jo alltid på humøret med noe nytt.

Grønne gardiner der altså - vågalt..

Og under dette anfallet av tiltakslyst gikk jeg også til angrep på roteskuffen min på badet. Her var det et herlig kaos..

Det er nesten litt flaut å vise frem dette rotet, men jeg skal jo tross alt være mer vågal i år. Her er det altså et salig sammensurium av sminke, neglelakk, diverse salver, nesespray og Gud vet hva. Til og med graviditetstestene fra svangerskapet med minsten lå pent buntet sammen nedi denne skuffen. For sånt tar man jo vare på..!?!

Mye gikk i søpla (ikke testene faktisk), jentungen la beslag på sminken jeg tenkte å kaste og en god del endte opp tilbake i skuffen. Litt bedre ble det i alle fall.

Babysteps..

Skuffen under ble forøvrig også ryddet (litt). Og siden jeg innser at jeg har uhorvelig mye neglelakk skal jeg gå gjennom disse og kaste dem jeg ikke bruker (inn på rommet til jentungen).

Vektreduksjonsplanen er også i startfasen. Dette kan best illustreres sånn:

Jeg skal jo ikke kaste julekakene. Kransekakestengene gikk dog likevel i søpla, men alt annet skal altså spises opp. Hvordan er dette en del av en vekstreduksjonsplan spør du? Jo, jeg fyller fatet med en haug av julemenn og pepperkaker, som så blir spist av barna (og dessverre en del også av mannen og meg). Det som ikke blir spist blir etterhvert hardt, og kan dermed kastes. Sånn tømmes kakeboksene sakte, men sikkert. Innen januar er omme er de nok helt tomme. Og da blir det et hardere regime på hva man putter i munnen, i alle fall på hverdagene. Dette høres sikkert rart og muligens også patetisk ut for deg, men i mitt merkelige, lille hode er dette helt fornuftig..

Jeg tømmer huset for fristelser og blir samtidig lei av søtsaker..

Litt ekstra trim har det også blitt. Mannen hadde nemlig den geniale ideen å kjøpe en kjelke som nesten veier mer enn minsten selv i bursdagsgave til ham. Populært selvfølgelig. Problemet er at det er jeg som må dra denne tunge kjelken opp alle bakkene til barnehagen om morgenen. Her snakker vi blodsmak i munnen, svette og tårer. Virkelig!

Tøff, men tung - her får blodpumpa kjørt seg.

Jeg er så svak på akkurat dette punktet at jeg gjerne jukser på veien til barnehagen, og heller bruker det adskillig lettere akebrettet. Ikke fullt så populært hos minsten. Men jeg er tross alt over førti, og den gamle kroppen min kan rett og slett gå i sjokk av sånne påkjenninger. Helse foran kjelke der altså! Jeg skal tross alt overleve dette året også!

Og sånn går altså disse første, litt kjedelige dagene og ukene av 2018 i kaoshjemmet. Babysteps til en bedre og ryddigere hverdag..

#kaosfamilien #hverdagsliv #mål #planer #babysteps

Takk, værsågod og et lite tips til deg, Karsten

Deler av dette innlegget har vært publisert før, men etter Idrettsgallaen i går kveld føler jeg at det passer å dra det opp igjen. Prestasjonen er like stor enda.

Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.

Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.

Unnskyld, Karsten!

Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!

Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: "han vinner jo..!"

For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.

Foto: Tim Ireland/AP

Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?

Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?

Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.

Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!

Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester - det er stort det!

Nå har det gått noen måneder, og i går var det altså tid for nevnte Idrettsgalla. Og det viser seg at jeg muligens er synsk..

For i går vant du igjen, Karsten. Ikke årets idrettsøyeblikk, for det ble det visst ikke delt ut pris for. Men hadde det blitt det, så hadde du helt sikkert vunnet der også! For du vant det meste; årets mannlige utøver, utøvernes pris og folket stemte deg frem som årets navn. Treneren din vant også. Og spør du meg så skulle du vel også ha vunnet årets gjennombrudd, men det er jo greit å dele på godene. En ting er sikkert, du er ikke ukjent lenger. Årets navn sier vel det meste, ingen glemmer Karsten Warholm med det første. Ikke jeg heller. Og hadde jeg glemt det er jeg helt sikker på at familien på Sunnmøre på et eller annet tidspunkt hadde minnet meg på det, for de snakker om deg som om de kjenner deg. Og nå har eldstemann i huset begynt med friidrett. Av alle ting. Tenk det! Han håper alltid at du skal dukke opp når han er på trening, for han har hørt rykter om at du er observert i samme treningshall som han er i hver uke. Det hadde vært stas!

Nå virker jeg som en skikkelig stalker, Karsten. Men jeg er ikke det altså. Jeg er ikke en gammel kjerring som løper etter unge idrettsgutter. Jeg er bare en gammel kjerring som ble veldig imponert den gangen i august. Også er jeg som nevnt tidligere sunnmøring. Og du er liksom litt allemannseie blant sunnmøringer du nå. Det er bare sånn det er. En for alle og alle for en. Vi blir jo så stolte når en annen sunnmøring gjør det bra. Og det håper jeg at du fortsetter å gjøre, Karsten!

Nå vet vi jo litt mer om deg også. Eller, egentlig ikke. Men måten du fremstår på gjør en sunnmøring enda mer stolt. Jeg kan selvfølgelig ta helt feil, men du fremstår som veldig sympatisk og jordnær. Med humor (selv om den hattrick-spøken var litt blaut) og selvironi. Fortsett sånn!

Jeg har bare et lite tips. Og dette er på ingen måte kritikk, for jeg syntes du var kjempeflink i går. Hvis jeg mer eller mindre uforberedt skulle opp på en scene og snakke til en fullsatt sal og store deler av det norske folk hadde jeg sannsynligvis frosset helt. Jeg hadde vært stiv som en stokk. Og om jeg i det hele tatt hadde kommet meg opp på nevnte scene så hadde jeg ikke fått ut et eneste ord. Du snakket  mye og bra. Det ble bare litt for mye "ummmm". Eller var det "emmmm" eller "ømmmm". Det er mulig at dette er et sunnmørsfenomen. Jeg gjør alltid det samme når jeg blir nervøs. Da jeg skulle på God morgen Norge måtte jeg fokusere hardt for å ikke gjøre dette. Om jeg klarte å unngå det vet jeg faktisk ikke. Jeg har i alle fall full forståelse for at du måtte lete litt etter ordene. Bare tenk litt over det neste gang, Karsten. 

Nok en gang takk for idrettsøyeblikket i fjor, jeg kårer det definitivt til årets idrettsøyeblikk. Værsågod for folkets pris (jeg stemte ikke, men om jeg hadde gjort det så hadde min stemme gått til deg), både den og de andre prisene var veldig fortjente! Og lykke til i årets sesong! Jeg heier på deg!

#idrett #idrettsåret #idrettsprestasjoner #idrettsgalla #friidrett #hekkeløp #warholm

Det nevrotiske mammahjertet

«Jeg står i vinduet og ser den fullpakkede bilen kjøre avgårde. I baksetet sitter datteren min glad og forventningsfull, klar for en helg på fjellet. Jeg derimot kjenner allerede klumpen i halsen og savnet i hjertet.»

Er det mulig å være så teit? For jeg føler meg sånn passe dum. Jenta er 10 år. Hun er sammen med tante, onkel og kusiner. Det er ikke første gangen hun er på tur uten meg eller oss. Jeg vet at hun er trygg og at hun kommer til å ha det kjempefint. Og hun er hjemme igjen allerede på søndag. Det er ikke snakk om noen lang Kinareise.

Likevel river denne separasjonsangsten i meg. Eller er det kanskje bare angst?

Hønemoren i meg har lyst til å holde ungene nært hele tiden. Men det går naturlig nok ikke. De vokser og blir eldre. Jeg må la dem få friere tøyler, la dem få utfolde seg og etterhvert la dem gå. Det er sant som det sies, at man bare har dem til låns. De blir mer og mer uavhengige. Snart er de tenåringer med alt det medfølger av bekymringer for en nevrotisk mor. De skal lære å kjøre bil, og det er fali det! Og hvordan jeg skal komme meg gjennom det den dagen de flytter ut er for meg et mysterium. Skal det virkelig komme en dag da de ikke trenger meg lenger?

Visst ønsker jeg dem langt pokker i vold innimellom. La meg være i fred! Gi meg alenetid! Men innerst inne trenger jeg dem, kanskje mer enn de trenger meg. Og det blir så tomt med en gang en av dem er borte. Det føles så feil.

Og tilbake til angsten. Alle foreldre har den, angsten for at noe skal skje med de mest dyrebare og umistelige man har. Etter opplevelsene våre de siste årene har denne angsten blitt forsterket sånn ca. 100 ganger hos meg. Spesielt når jeg som nå ikke har kontroll. Datteren min er tre timer unna. Hun er absolutt i trygge hender, det tviler jeg ikke et sekund på. Men angsten ligger der og gnager. Hva om det skjer noe på veien? Hva om hun skader seg der oppe på fjellet? Brekker foten på skitur eller aker inn i et tre. Tanken gjør fysisk vondt. Det vrenger seg i meg. Akkurat som det gjør når jeg tenker på å sende eldstemann på leirskole. Eller når de er på svømming eller andre potensielle «farlige» ting. Jeg er rett og slett unaturlig redd for at noe skal skje med barna våre. Lettere hysterisk. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Styrken min er oppbrukt. Jeg kan ikke gå gjennom mer og har absolutt ikke fler å miste. Denne angsten er nok den sterkeste ettervirkningen etter de ufødte barna vi har mistet.

For jeg burde gledet meg over denne helgen. Egentlig passet det perfekt med et barn mindre i hjemmet akkurat nå, siden kroppen min kjemper en hard kamp mot forkjølelse og kranglende bihuler. På den andre siden så oppholder datteren vår seg som oftest enten ute eller på rommet likevel, så det følger ikke akkurat mye mas med henne. Og selvfølgelig gleder jeg meg på hennes vegne. Hun synes dette er stas! Hun elsker turer og overnattinger og jeg mistenker henne litt for å like alle andre familier bedre enn oss. Neida. Eller kanskje..

Men jeg klarer overhode ikke å glede meg over at hun ikke er her. Det er stille. Det er tomt. Å, som jeg hater å se rommet hennes mørkt og tomt! Hun skal jo være der! Jeg savner nattaklemmene. Jeg savner smilet og latteren. Humørsvingningene dog - not so much..

Det jeg gleder meg til er at hun skal komme hjem og fylle huset med det ekstra livet som bare hun kan fylle det med. Frem til det må jeg bare leve med denne kloen som har tatt tak om hjertet mitt. For jeg vet at det er patetisk og irrasjonelt. Jeg vet at jeg må la henne leve. Jeg vet at barna må få prøve og feile, teste grenser og prøve å fly med sine egne vinger. Og jeg kan bare håpe at de fortsatt vil komme tilbake til mor i redet i mange år til.

Jenta mi! Det føles feil å dekke det vakre ansiktet hennes med «solbriller», men sånn får det bare være. Bare så det er sagt; det er ikke noe galt med ansiktet hennes, jeg vil bare ikke plastre det over hele nettet.

 

#hverdagsliv #kaosfamilien #familie #barn #mammalivet #mammahjertet #separasjonsangst

Ufrivillig test av krisereaksjon

I dag skulle jeg egentlig skrive et lite, smågrettent innlegg om is under snø. Sånn speilglatt is som du ikke ser. Sånn is som gjør at ei kjerring på over 40 år plutselig ligger i veikanten og kaver foran unger og bilister. Full av snø og med såret stolthet. Du kjenner kanskje følelsen? Du hopper opp (i mitt tilfelle var det vel ikke fullt så elegant som hopping) og ler litt: «Det går bra, det går bra!» Alt julefettet på rumpa tok det verste fallet. Men i og med at du er over førti, så kjenner du etterhvert den begynnende stivheten i kroppen, og nevnte rumpe begynner etterhvert å verke.

Men så, midt i denne gremmelsen over fallet og begynnende alderdom, skjer det noe som får deg til å glemme det. I alle fall nesten. Noe som setter mer fart i den verkende rumpa enn du noen gang har hatt.

Nemlig dette.

Du er alene hjemme med tre barn, hvorav en er i pysjen allerede. Du kommer fra kjøkkenet med en brødskive til sistnevnte, da en mannsperson plutselig dukker opp fra intet og dundrer på vinduet i terrassedøren. Du skjønner først ingenting, det tar noen nanosekund før du klarer å fokusere på mennesket som plutselig står der ute og til å oppfatte at han nettopp dundret på vinduet i døren. Og i noen nye nanosekund lurer du på hvorfor dette mennesket står der ute i mørket? Trenger han hjelp? Er noen syke? Har noe skjedd? Det eneste som ikke slo meg var at dette mennesket som jeg på grunn av manglende lys ikke dro kjensel på der og da kunne ha onde hensikter. Kanskje er jeg naiv. Eller kanskje forsto jeg bare alvoret! For før jeg når de få meterne til terrassedøren roper han: «Det brenner hos naboen, dere må ut nå!!!»

Jeg er alltid litt usikker på hvordan jeg vil reagere i krisesituasjoner, men i går så jeg at når det virkelig gjelder så handler jeg. For det gikk nesten automatisk. På autopilot. Jeg ropte på barna i andre etasje, kanskje ikke helt rolig, men de kom i alle fall med en gang. Jeg tullet et pledd rundt den pysjkledde minsten. Og jeg virret i noen sekunder rundt etter fjernkontrollen, for TVen måtte jo selvfølgelig slås av. Telysene som sto og brant glemte jeg derimot. Jeg er litt usikker på om brannmennene som etterhvert dukket opp hadde vært så veldig imponerte over akkurat det.. Jeg sørget for at de to store tok på seg jakker, for jeg vurderte situasjonen sånn at det ville være greit å bruke noen sekunder på det. Eldstemann fikk også med seg utebuksa si av en eller annen grunn, og begge de to eldste tok med seg pengene sine. Det var altså det de tenkte på. Redde det som reddes kan..

Jeg fikk på min egen jakke og fikk låst døren, og så sto jeg lettere forvirret utenfor huset og så flammene komme ut av pipa til naboen vegg i vegg. Og mens jeg sto der med minsten i armene fikk jeg altså tatt «blinkskuddet» over. Noe uklart etter litt klipping av bildet, men man ser såvidt flammen der oppe på taket. Jeg følte meg passe dum der jeg sto med mobilen, men jeg måtte jo ha bevis for at dette virkelig skjedde.

Det gikk noen tanker gjennom hodet der ute, om spredning og skader også hos oss. Spesielt med tanke på at naboens pipe er inntil vår stuevegg - heldigvis med et godt lag betong mellom. Jeg fikk på det rene at brannvesenet var varslet, og da satset jeg på at de var rett rund hjørnet og kunne ordne opp. Her måtte jeg uansett tenke på barna først. Dermed fulgte jeg og minsten etter de to eldste som allerede hadde funnet veien opp til onkelen sin. Aldri har jeg vært mer lykkelig for at svigerinne og svoger bor i den andre enden av rekken vår. Og ikke minst, at noen var hjemme så vi fikk komme inn i varmen. Takk, takk og takk!

Eldstemann og jeg beveget oss etterhvert ut og sto sammen med andre naboer og så brannvesen og politi gjøre jobben sin. Heldigvis var det ikke store jobben, og det tok ikke alt for lang tid før vi kunne gå hjem og fortsette kvelden vår, noe høye på adrenalin.

Og sånn så hagen vår ut etterpå:

Så har vi altså opplevd det også. Litt dramatikk i hverdagen skal man vel ha innimellom. Også nådde vi Twitter også gitt.

Men kun røyk? Jeg har da vitterligen bilde av oransje flammer og gnister.

Ikke at det på noen måte spiller noen rolle. Det eneste som betyr noe er at det gikk bra. Ingen ble skadet, og ingen materielle skader hos oss i alle fall. Jeg håper det går greit inne hos naboen også.

Da alt roet seg var det bare en ting å gjøre, synke ned i sofaen med et lite glass vin. Og samtidig tenke på hvor takknemlig jeg er for at det gikk så bra. Tenk om det hadde skjedd på natten. Eller om ingen hadde oppdaget det. Det er en skummel tanke!

Brannalarmen vår er herved testet. Mor vurderer installering av flere samt andre tiltak. Heretter blir det mer forsiktighet! Og kanskje en runde eller to av brannleken.

Gjør det samme du også, man vet aldri når man plutselig får bruk for det!

#brann #brannvern #kaosfamilien #hverdagsliv #ikkehelthverdagslig

Jeg gir blaffen i 2018

God dag, godtfolk!

Og velkommen tilbake til hverdagen! Omsider var den her! Det er koselig med juleferie, men veldig deilig å sende småkranglete barn som har vært litt for mye sammen tilbake til skole og barnehage også.

Nå gjenstår det bare å kaste jula ut for alvor. Det har jeg ikke klart enda. Det er like vanskelig og vemodig hvert år. Og nå som vi har et sånt tre som ikke drysser, kan det jo egentlig stå i det uendelige. Det er nemlig det som sitter lengst inne å fjerne, selv om det egentlig er fullstendig ulogisk å ha et tre ned diverse merkelig pynt stående i stua. Annen julepynt har blitt plukket vekk sånn litt etter litt. Men dette treet virker uoverkommelig. Og gardinene. Mulig det har sammenheng med alt arbeidet dette medfører.. Også blir det jo så tomt og blast når alt det røde forsvinner. På den andre siden så er jeg klar for å bli ferdig med det. Det er med andre ord store diskusjoner og drakamper i hodet til denne kjerringa akkurat nå.

Nå som jul og nyttårsfeiring er vel overstått tenkte jeg at jeg skulle se litt på dette med nyttårsforsetter. Eller kanskje heller mål for det nye året.

Det var nok som alltid mange der ute som startet 2018 med store eller mindre nyttårsforsetter. Man skal jo liksom det. Nytt år - bedre liv. Men det tar gjerne ikke lange tiden før man angrende er tilbake i samme tralten som før. Mange forsetter er vel allerede brutt nå på den tredje dagen vil jeg tro. I alle fall om dere der ute har samme viljestyrke som meg.

Av den grunnen ga jeg opp dette med nyttårsforsetter for lenge siden. Jeg klarte aldri å holde dem. Det er ikke selvdisiplin nok i denne kroppen for sånt. Å sette seg treningsmål eller vektmål er ikke noe for meg. Det tar ikke lange tiden før jeg ryker på en alvorlig smell.

Men noen tanker og ønsker om hva som skal/burde skje i 2018 har jeg.

Vekt

Dette med vekt kommer jo alltid opp. Dette er nok noe de fleste tenker på. Spesielt nå på nyåret, etter et par uker med inntak av mye feit og søt mat. Ja, generelt store mengder av mat. Jul er av en eller annen grunn synonymt med å spise. Eller kanskje helst fråtse. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg er matlei. Halsen brenner. Jeg føler meg som en stappet rullepølse. Hakket før jeg triller istedenfor å gå. Oppblåst og jævlig, med fett rennende i blodårene. Og dette (pluss litt til) må jo vekk. Jeg vil passe i bunaden til 17. mai. På den andre siden, vi skal være med å arrangere 17. mai i bygda vår i år også. Hurra for å ha barn i 5. trinn. Så bunad er kanskje ikke det beste antrekket den dagen likevel. Men jeg vil i alle fall ned i vekt til sommerferien. Jeg skal snart ta meg selv i nakken. Må bare spise opp alle julekakene først, for de skal søren ikke havne i søpla i år også! Sunnmøring, vet du..

Orden

En annen ting jeg ønsker å gjøre er å få mer orden rundt meg. Jeg har en tendens til å samle på for mye. Kan jo plutselig få bruk for det. «Horder», sier mannen min. Jeg er nok ikke like ille som disse du ser på TV, som bor i søppel og skrot. Men kanskje litt borderline horder? Nå har jeg lyst å få ryddet unna litt. Tømme roteskuffer og skap. Kaste, brenne, gi vekk, selge. I 2018 ønsker jeg rett og slett å få litt orden i sysakene! Om jeg finner tiltakslysten til det da.

Våge

I 2018 har jeg lyst å gi mer faen. Tørre mer rett og slett. Ikke bry meg så mye om hva andre måtte tenke eller ikke tenke. Hva andre måtte mene om meg. Tørre å leve litt mer. Rope litt høyere.

Jeg er ikke den som har høyest selvtillit, den har vel stort sett vært ikke-eksisterende de siste årene. Men jeg håper å snu på dette i år. Jeg har allerede fått mer tro på meg selv, mine evner og min verdi. Dette ønsker jeg å utvikle videre dette året. Jeg har også noen prosjekter jeg ønsker å satse på i året som kommer. Ting jeg ønsker å realisere. Det er skummelt og overveldende, og det vil kreve mye av meg. Mest av alt krever det mot. Jeg må rett og slett bli mer vågal.

Og kanskje var det også derfor jeg valgte å gå inn i det nye året med knall røde negler, noe som ellers bare er forbeholdt tærne.

Vågalt altså..

Reise

Jeg håper på i alle fall tre turer til hjembyen Ålesund i år; påskeferie, høstferie og jul. I første omgang ser jeg frem til påskeferie og til å treffe alle dem jeg er så glad i der oppe.

Og jeg ser frem til sommerferien, som blir helt annerledes enn planlagt. For i år skulle vi fly rett til Dallas. Bare holde oss i Texas, med mindre vi tok en liten roadtrip til Colorado. Men så har flybillettene dit blitt så dyre. Og vi begynte å se på andre alternativer, billigere plasser å fly til. I fjor kjørte vi fra østkysten, og når vi nå tittet på flypriser ble en tanke født. Jeg har aldri hatt noen drøm om vestkysten, sørstatsjente som jeg er. Men av en eller annen grunn var det billigere å fly dit. Og så slo det meg. De har Disneyland! De to store barna har vært i Disney World, men lillebror som da befant seg på innsiden fikk ikke oppleve det. Så gøy det hadde vært om han fikk oppleve litt Disneymagi også. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer riktig ble det. Så da ble dette julegaven til barna fra oss:

Foreløpig er tanken å fly til San Fransisco, kjøre langs kysten til LA, ta en dag eller to i Disneyland og så dure avgårde til Texas og Dallas, forhåpentligvis via Galveston og Houston. Men kanskje finner vi også andre spennende ting langs veien. Reisebøkene er i alle fall innkjøpt, så får vi se.

Etter sommerferien har vi dekket store deler av USA, østkyst, vestkyst og sørstater. Men det er fortsatt mye igjen for fremtiden..

I tillegg håper jeg på minst en tur til gode venner på Sørlandet og diverse småturer i Østlandsområdet.

Oppussing

Dette er et ønske hele familien har. Vi trenger mer plass, og ønsker å bygge ut. Og fremfor alt ønsker vi å bygge ut og pusse opp et falleferdig kjøkken som nesten ikke rommer oss alle fem.

Ekstra kaotisk nå i juleoppryddingstiden, men dere ser sikkert poenget både når det gjelder plass og generell oppussing - og rydding. Nesten så jeg vurderer å kontakte Sinnasnekker’n..

Jobb

For at vi skal få muligheten til å realisere dette, trenger jeg (om jeg ikke blir lottomillionær) en jobb! Dette er nok et av de største ønskene for 2018. Jeg har min lille frilansjobb og mine egne prosjekter, men jeg er lei av å gå hjemme hele tiden. Jeg ønsker meg noe å gå til utenfor hjemmet. Jeg ønsker å føle at jeg bidrar, både i samfunnet og i hjemmet. Jeg hadde et sterkt håp om at dette skulle realiseres på tampen av 2017, men jeg ble bare en god nummer to. Hurra! Nest best der altså - og det hjelper jo ikke en dritt når nummer en sier ja. Men det ga meg om ikke annet litt mer troen på at kanskje 2018 er mitt år, og at noen snart vil se hvilken ressurs jeg er og dermed velge å satse på meg. Jeg har i alle fall veldig mye å gi!

Og inntil det skjer får jeg bare nyte rolige morgener med minstemann så godt jeg kan.

Mindre stress og mer familiekos

Jeg har en tendens til å stresse. Selv når det ikke er noe å stresse med, så stresser jeg. Mest fordi jeg så gjerne vil at alt skal bli perfekt. Også blir det jo aldri det. Livet er ikke en rosablogg. I år håper jeg å kunne legge fra meg litt av dette. Bare puste og gi litt faen som jeg skrev om lenger oppe. Bursdager blir feiret selv om kaken ikke er perfekt og gulvet ikke er så rent at man kan spise fra det (hvem ønsker vel akkurat det uansett). Det blir helg selv om det ikke lukter rent. Og det blir ferie selv om du ikke drar fra et rent og ryddig hus.

Jeg tror at om jeg klarer å legge fra meg litt av alt dette «perfekt-stresset» så vil det faktisk gagne familielivet. For mann og barn er ikke på noen måte på samme plass som meg der. Det spiller ingen rolle om det flyter over av rot og støv, de klarer å kose seg likevel. Det er fullt mulig at de ikke ser alle lekene på gulvet og tallerknene på bordet eller at de regner med at ting rydder og vasker seg selv. Eller kanskje tenker de at man kan rydde etterpå istedenfor akkurat nå. Hvis jeg kan senke skuldrene, kanskje lukke øynene litt og heller kose meg sammen med dem, er nok mye gjort. Ikke dermed sagt at jeg skal la husarbeidet fare i 2018 (selv om det hadde vært deilig). Bare litt mindre stress og litt mer avslapping - om jeg klarer det.

Egentlig er det jo ganske ironisk at en borderline horder er så opptatt av å ha det rent og relativt ryddig rundt seg. Men akkurat dette er jeg såpass «manisk» på at det sannsynligvis vil være det vanskeligste målet å gjennomføre.

Så får vi se da, ved slutten av 2018, hvor mye av dette og alle andre lyse ideer som finnes i hodet mitt nå ved starten av det nye året som ble med bare tanken..

#nyttår #2018 #nyttårsforsetter #mål #håp #ønsker #drømmer

Nyttårsfeiring på Ullevål

GODT NYTT ÅR!

Hvordan føler du deg i dag? Frisk og rask og klar for blanke ark i et nytt år? Eller lett angrende med hodepine og uggen form?

For oss starter det nye året med bursdag. Rett på der altså. Sånn har det vært i 12 år nå. Nyttårsaften er ikke lenger bare en eneste lang nedtelling til et nytt år, men også nytt tall når det gjelder alder. Når klokka bikker midnatt og rakettene eksploderer på himmelen er det mange rare tanker som går gjennom dette mammahodet. Det er ikke fritt for at tankene vandrer tilbake til den nyttårsaften jeg hørte smellene fra rakettene fra en fødestue på Ullevål, midt i min aller første fødsel.

Ironisk nok var dette også den første nyttårsaften jeg tilbragte sammen med mannen min. Det gikk fort i svingene hos oss. Vi hadde bare vært sammen i litt over et år før eldstemann kom til verden. Og nyttårsaften før denne tilbragte mannen på jobb i Oslo og jeg hjemme i Ålesund. Fullstendig uvitende om hvor vi skulle være et år etterpå. Hvor mange har en sånn historie om sin aller første nyttårsaften sammen?

Det var nesten 2 uker igjen til termin da jeg våknet med noen rare murringer natt til nytttårsaften i 2005. Vi hadde vært på sykehuset dagen før, for det var svangerskapsforgiftning på gang og dermed ekstra oppfølging. Vi hadde da blitt satt opp til igangsetting 2. januar, men jordmor hadde også røsket godt oppi systemet. Så sånn sett var det egentlig ikke noen bombe at riene plutselig satte igang med et brak der jeg satt og så på CNN midt på natta. Det tok ikke lange tiden før det var så vondt at jeg måtte vekke mannen. Dette var heftige saker, store smerter og lite pause fra første stund. Og kvalme. Fryktelig kvalme som stadig sendte meg til doskåla. Og mens jeg hang rundt den, var badegulvet plutselig vått. Der gikk vannet! Her var det bare å komme seg til sykehuset og føde i en fei!

Så feil kan man altså ta. Dumme førstegangsfødende! Visst var det såpass heftig at de beholdt meg på sykehuset da vi kom dit. Men jeg var fortsatt milevis unna fødsel. Og vannet, det var ikke fostervann akkurat..

Det ble en lang nyttårsaften på sykehuset. Alt gikk så sakte, både tiden og fødselen. Denne dagen var grunnen til at lillesøster nesten kom til verden i bilen året etter. Kroppen min fødte jo ikke akkurat fort. Ikke denne første gangen i alle fall. Timene gikk og gikk. Smertene var intense, og rundt klokken 18 hadde jeg endelig kommet såpass ut i fødselen at jeg kunne få epidural. Etter 12 timer på sykehuset. Anestesilegen måtte bare ta seg av noen øyeskader først. Jeg har aldri forbannet folk som leker med fyrverkeri mer. Tenk å prioritere dem foran meg som lå der og holdt på å revne i sømmene!

Med epiduralen kom en ny ro. Vi hadde det riktig så koselig der på fødestuen. Svigerfar hadde vært innom med en liten reise-TV, så vi så på årskavalkader og nyttårstale mens vi ventet og ventet. Da midnatt nærmet seg ble jeg beordret opp for å få fortgang på fødselen. Mulig Ullevål ønsket seg nyttårsbarnet. Vi var redde for at det ville føre til fødsel i 2005 isteden for 2006, så jeg la meg ned igjen med en gang jordmoren var ute av syne. Vårt barn skulle ikke være yngst i klassen ved skolestart! Dermed fikk jeg med meg smellene fra rakettene ved midnatt med baby fortsatt ombord.

Og etter dette ga jeg blaffen. Nå var det fritt frem. Og derfra tok det ikke lange stunden før fyrverkeriet startet også innendørs. Og en time og et kvarter inn i det nye året startet vårt nye liv som foreldre. En perfekt, liten gutt kom til verden, og en fortumlet og utslitt førstegangsmamma visste knapt hva hun skulle føle. Glede, skrekk, lettelse, angst.. Skulle jeg holde liv i dette lille mennesket, sørge for at han fikk alt han trengte, være hovedomsorgspersonen hans? Være mamma. Hjelp!

De første, forvirrende øyeblikkene var det også en del snakk om at dette var årets nyttårsbarn. Nå var det heldigvis et par stykker som var tidligere ute, men han var i alle fall først på Ullevål og i Oslo. Og det holdt for oss. Nyttårsbarn får besøk av media. Og etter et døgns fødsel var jeg alt annet enn egnet for avisforsider og nyhetssendinger. I årene etter har jeg med stor interesse fulgt med på dette med nyttårsbarn. Og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor freshe disse nyttårsmødrene ser ut få timer etter fødsel.

Her er jeg knipset i et relativt heldig øyeblikk, der håret mitt faktisk ikke står rett til værs. Og siden alle bildene fra denne tiden er lagret på en ekstern harddisk en veldig lur plass, lurere enn meg, så er det kun de mer presentable bildene som har fått plass i fotobok som kan deles. Og det skal dere nesten være litt glade for..

Så det ble ikke gratis bleier (eller får man egentlig det?) og publisitet på oss. Men det holdt i massevis å få med seg verdens fineste gutt hjem.

Og hver første nyttårsdag siden har det vært han som har stått i fokus. Det har vært få ugne første nyttårsdager for meg siden han kom til verden, om du ser bort fra ettårsdagen hans da jeg var gravid på ny og en uheldig nyttårsdag noen år senere.

Nå er nok første nyttårsdag en litt uheldig dag å ha bursdag på. Det er ikke dagen da folk har lyst til å gå i selskap og stappe i seg kake. Vi er visst generelt dårlig på timing av bursdager på barna her i huset, med minstemann fire dager før jul og altså eldstemann 1. januar. Og frøkna i midten har sin dag rett før 17. mai, sånn for sikkerhets skyld. Vi burde egentlig fortsette å få barn bare for å se hvilke andre merkedager eller helligdager vi kan klare å treffe.

Men vi gjør det beste utav denne litt kjeitete bursdagen. Og nyttårsgutten synes foreløpig det er stas. Og feiring av vår flotte førstefødte er absolutt en fin måte å starte året på. Det var den beste starten på året i 2006, og sånn har det vært hvert år siden. For når den fortumlede, nybakte moren hadde kommet seg litt, var denne fine gutten verdens største lykke!

Og nå er han hele ti fingre og to storetær gammel! 12 år altså! Så fort den tiden har gått. Tenåring neste år, voksen før jeg vet ordet av det. Det er sprøtt, og går litt for fort for mammahjertet.

Verdens beste nyttårsgave! Verdens fineste! Flinke, smarte, gode, omsorgsfulle og snille gutten vår. Verdens beste storebror! Vi er på vei inn i en ny epoke med nye utfordringer. Det er ikke lett å være på vei inn i ungdomsårene og prøve å finne sin plass. Finne seg selv. Og det er ikke lett å venne seg til å være nesten-ungdomsforeldre. Det kan gå en kule varmt på begge sider. Det blir gjerne litt prøving og feiling. Men vi gjør så godt vi kan. Og vi vil alltid være her og støtte deg - uansett. Og en annen ting du alltid kan være sikker på, selv om du kanskje har dine tvil iblant, vi vil alltid elske deg høyere enn du aner!

Nyttårsgutten vår - DU er uten tvil den aller beste starten på hvert eneste nye år!

#nyttår #nyttårsbarn #familie #barn #bursdag

Mitt 2017 - the good, the bad and the unicorns

Jeg må jo nesten hive meg på bølgen og prøve meg på en slags årskavalkade. 2017 var et relativt gjennomsnittlig år i familien vår, med både oppturer og nedturer. Og innimellom en liten enhjørning - små øyeblikk av ren magi.

Vintermånedene hopper jeg rett og slett elegant over. De forsvant i en evig runddans av hoste, snørr og oppkast. I alle fall hos minstemann. Jeg har alltid hørt andre snakke om hvor mye sykdom det første året i barnehage har ført med seg, men egentlig kimset litt av det. Så ille kan det vel ikke være? Men jo, så ille er det! Vi visste ikke bedre den gangen. De to eldste barna våre gikk i barnepark og var ute stort sett hele tiden, kun det siste året før skolestart ble tilbragt i barnehage. På denne måten slapp vi visst unna mye. For minstemann var mer hjemme enn i barnehagen det første året. Det ene avløste det andre. Vinteren var spesielt ille. Jeg var forbi frustrert. Og i tillegg ble jeg mer og mer motløs i forhold til arbeidssøking. Det tærer på selvtilliten å få avslag etter avslag. Man føler seg ekstremt lite verdt og sånn passe mislykket. Og det igjen tærer på alt annet rundt en. Nei, vinteren var kjip!

Så kom vi til april og påske. Endelig en tur til mitt kjære Ålesund! Ikke uten forviklinger det heller, for den dagen vi skulle reise begynte minstemann selvfølgelig å spy - igjen! Så ferien ble en dag forkortet, helt typisk det! Men det er alltid godt å være der oppe. Der jeg på en måte hører til. Og mens vi var der gjenoppdaget jeg også min gamle kjærlighet for fotografering. En hobby som alltid har kommet og gått i livet mitt. Ålesund er jo proppfullt av vakre motiver.

Og med det ble faktisk denne bloggen født. Jeg startet den i begynnelsen av mai, egentlig som en bildeblogg. Derav navnet, Fotokjerring. Men sånn ble det ikke. Isteden gjenoppdaget jeg også min kjærlighet til skriving. Og den trumfet fotografering. Skrivingen har alltid vært min største kjærlighet (sånn foruten mann og barn). Den har bare blitt gjemt bort og nesten glemt. Plutselig blomstret den. Og bloggen ble full av mange ord og desto færre og dårlige mobilbilder. Her ser jeg rom for forbedring i 2018. Det er bare det at jeg sjelden gidder å dra på det store, tunge speilreflekskameraet mitt. Forhåpentligvis gjør ny mobil med bedre kamera litt av susen i første omgang.

I mai tok i alle fall bloggen over mye av tiden min. Dagene ble lysere og humøret mitt ble bedre. Så mye innvirkning kan altså litt skriving ha å si på livskvaliteten. Noen jobb fikk jeg fortsatt ikke, men selvtilliten min ble mye bedre, og håpet for fremtiden steg. I tillegg nærmet det seg sommer og ferie. Alt så lyst ut. Og så, midt oppi dette, skjedde årets skumleste hendelse.

ÅRETS NEDTUR

Det kan ikke karakteriseres som noe annet. Da minsten ble skikkelig syk. Da det ble ambulanseturer og sykehusinnleggelse. Da mammahjertet var på sitt aller reddeste. Det var heldigvis "bare" en lungebetennelse. Men det tok nesten knekken på en overhysterisk mamma. Minstemann selv var tøff som toget!

Denne opplevelsen resulterte i

ÅRETS VIKTIGSTE BLOGGINNLEGG

Det må kanskje dele viktigheten med et annet innlegg, det om hjertesaken min. Men innlegget jeg skrev om de røde hverdagsheltene var et enormt viktig innlegg for meg. Det ble skrevet mens minstemann fortsatt var syk og følelsene satt utenfor kroppen. Det ble skrevet med takknemlighet, og i dag, over et halvt år etterpå, føler jeg fortsatt nøyaktig det samme. Jeg tenker på hvor fantastiske disse menneskene er og for en livsviktig jobb de gjør hver gang jeg ser en ambulanse. Og jeg er glad for at jeg klarte å sette ord på det den gangen. Jeg vet at mange har satt pris på det, og det gleder meg enormt. Også var det jo helt vilt da, å ha lesertall på over 5000 i løpet av noen få timer. Og det bare en måned etter at jeg startet bloggen. Ingen andre innlegg har vært i nærheten av dette i ettertid..

Juni var også måneden for

ÅRETS FORSIDE

Dette skjedde ganske så parallelt med de elleville lesertallene nevnt over. Det gikk allerede helt rundt for lille meg, da en journalist fra lokalavisen tok kontakt med meg angående et leserinnlegg jeg hadde skrevet. Jeg har ikke for vane å skrive sånt, men etter behandlingen minstemann fikk på legevakten da han ble syk følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Men leserinnlegget ble aldri noe leserinnlegg. Det ble avisoppslag. Og det ble hele forsiden. Det ble beklagelse fra legevakten, påfulgt av ny telefon fra en annen person fra nevnte legevakt som slett ikke beklaget seg. Og det førte til at en rimelig flau Fotokjerring fikk førsteklasses behandling da hun selv endte på legevakten noen måneder senere..

Juni var rett og slette en måned full av begivenheter. Det var også måneden hvor et av blogginnleggene mine ble publisert på en nettside i hjembyen min. Det var måneden for minicruise til Kiel i forbindelse med svigerfars runde dag. Og det var måneden vi dro på sommerferie.

ÅRETS FAMILIÆRE HØYDEPUNKT

Sommerferien var definitivt et høydepunkt. Den startet med et par dager i Washington DC, som viste seg å være en helt fantastisk by. En tur dit anbefales på det sterkeste. Så kjørte vi nedover østkysten til South Carolina. Her bodde jeg en periode for 14 år siden, og det var fantastisk å komme tilbake hit og visse alle plassene som betydde så mye for meg til mann og barn. Det må vel ha vært årets mest nostalgiske øyeblikk når jeg tenker meg om. South Carolina er en stat som også anbefales på det sterkeste fra meg, naturlig nok. Det er en stat full av vakre perler og vennlige mennesker. Vi var også en tur innom Savannah, Georgia, før i tok turen til Tennessee. Der kom nok en høydare i Nashville, en helt fantastisk by for musikkinteresserte. Vi var selvfølgelig også innom Memphis og Graceland. Eldstemann har i ettertid blitt blodfan av Elvis..

Ferien fortsatte i juli, da hos familien utenfor Dallas. Dette er som et andre hjem for oss, så her fikk vi ladet batteriene skikkelig etter roadtripen fra østkysten. Dallas og Texas er nok vår absolutte favorittplass på denne jord.

Om noen skulle ha lyst til å lese mer om roadtripen vår fra Washington, nedover kysten og oppover igjen til Tennessee og så Texas er det bare å se på arkivene for juni og juli. Kanskje finner du et reisetips eller to?

Sommeren fortsatte i familiens tegn. For da vi var vel hjemme i Norge igjen, fulgte jammen den amerikanske delen av familien vår etter. Det var helt fantastisk å ha dem her på besøk en liten stund. Det å kunne lage middag for pappaen min i mitt eget hjem for første gang på fem år var et sånt enhjørningsøyeblikk som jeg nevnte på starten. En enkel liten ting som for meg føltes helt magisk. Og nå ser det faktisk ut som jeg får muligheten til å gjøre det igjen neste år.

I tiden før skole- og barnehagestart hadde vi flere hyggelige familieutflukter rundt på Østlandet og i Sverige, noe som gjorde veldig godt. Familietid er tross alt det aller viktigste.

Så kom hverdagen igjen, nå med en femteklassing og en sjetteklassing i tillegg til barnehagegutten. Litt deilig og litt vemodig på samme tid. Og den høsten har en tendens til å gå fort. Vi rakk å få med oss et bryllup og en konfirmasjon, og en fin høstferie i Ålesund. Og etter dette startet

ÅRETS PERSONLIGE OPPTUR

Og nok en gang var det skrivingen som gjorde utfallet. For i juli skrev jeg et innlegg om det å miste barn i svangerskapet. Noe jeg har opplevd flere ganger. Åpenhet om dette er min hjertesak. Og i oktober valgte kvinneguiden.no å publisere dette innlegget. Ikke lenge etter fikk jeg forespørsel fra en journalist om jeg kunne tenke meg å la meg intervjue i forbindelse med en artikkel hun skrev om dette temaet. Noe jeg selvfølgelig sa meg villig til. Ikke at jeg er så PR-kåt, men det er det med å bidra til mer åpenhet da. Og som om ikke det var nok, ble jeg også kontaktet av Foreningen "Vi som har et barn for lite", som gjerne ville bruke innlegget mitt i medlemsbladet sitt. Alt dette var helt overveldende for meg, men også veldig stort. Jeg var både stolt og ydmyk. Det hadde lenge vært en drøm å kunne være et ansikt utad i denne saken, og nå hadde jeg klart det! Og jeg trodde det var det, helt til jeg fikk mail fra TV2 og God morgen Norge. Dette overgikk mine villeste drømmer, og var egentlig hakket for skummelt. Men jeg måtte gripe sjansen, og det ble toppen av kransekaka i denne personlige oppturen. Jeg har fortsatt ikke ord over hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Alt dette har definitivt gitt meg mot, lyst og ståpåvilje til å fortsette denne kampen for åpenhet.

Om du har lyst å se innslaget og øyeblikket da en introvert var på live TV, så ligger det muligens fortsatt her.

Jeg har fortsatt til gode å se det selv, det tør jeg rett og slett ikke, men jeg er altså utrolig glad for at jeg turte å gjøre dette! I ettertid har jeg ventet og ventet på at Lindmo og Skavlan skal ta kontakt, men jeg tror muligens de har problemer med å finne kontaktinformasjonen min.. Om Anne eller Fredrik eller noen i redaksjonene ser dette; mailadressen min ligger i profilen min!

Dette var jo en fantastisk måte å runde av et stort sett gjennomsnittlig år, dog med noen uventede hendelser på godt og vondt. Desember og julen kom og gikk, og nå er vi altså bare noen timer unna et nytt år. Høstens hendelser har definitivt gitt meg mer troen på meg selv enn jeg hadde ved starten av året. Jeg ser at jeg kan, at jeg også betyr noe. Jeg er mer optimistisk for dette nye året enn jeg var for 2017. Noen planer er allerede lagt, noe er fortsatt bare i hodet mitt og noe er fortsatt bare håp, ønsker og drømmer. Det blir spennende å se hvordan neste årsoppsummering blir. For det blir nok en ny om et år, skrivingen har jeg ikke tenkt å gi meg med!

2018 - jeg er klar for deg! 

#nyttår #nyttårsaften #oppsummering #årskavalkade #mitt2017

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017