Åpen jobbsøknad

Jeg har nå stått uten jobb siden minstemann ble født for 3 år siden. Før det var jeg innleid i en stilling som skulle bli fast, men som pga. uventet men etterlengtet graviditet ikke ble det alikevel. Der og da trist og litt urettferdig, men jeg ville valgt sønnen min over alt annet uansett.

Nå har jeg fått ha mye ekstra tid med ham, og han er godt etablert i barnehage. Dermed har jeg god tid til å jobbe også utenfor hjemmet. Men å komme seg ut i arbeidsmarkedet etter flere år hjemme, både med minstemann og før det med de to eldre søsknene hans, er ikke lett. Det er mange om beinet, og mange med mye mer utfyllende CV'er enn meg. Det er ikke lett å stikke seg frem, få vise hva man er god for.

Så da prøver jeg her, på mitt eget lille hjørne av nettet, å nå frem til potensielle arbeidsgivere. Kanskje ser ingen meg. Da har jeg i alle fall prøvd. Eller kanskje sitter akkurat du som trenger akkurat meg der ute og leser dette. Jeg har ingenting å tape.

Så hvem er jeg, annet enn mamma, hobbyskribent og amatørfotograf? Jeg er utdannet advokatsekretær, men må ikke nødvendigvis jobbe akkurat i den bransjen. Jeg har en allsidig bakgrunn, og har i tillegg til advokatsekretær jobbet både som assistent i lokalradio, med produksjon av pass, som oversetter (norsk-engelsk/engelsk-norsk) og i administrasjon. Kall meg gjerne en potet.

Jeg er en utpreget serviceperson, som liker å føle at det jeg gjør virkelig hjelper andre. Tidligere arbeidsgivere har omtalt meg som positiv, omgjengelig og pliktoppfyllende. Jeg er ærlig og om jeg skal si det selv (og det skal jeg jo), usedvanlig effektiv. Jeg er også fleksibel, strukturert og meget samarbeidsvillig. Som en bonus er jeg i forbindelse med arbeid hos arbeidsgivere med nasjonal betydning sikkerhetsklarert, sånn om det skulle være ønskelig.

Jeg er flytende i både norsk og engelsk, skriftlig og muntlig. Jeg er en kløpper bak datamaskinen, med erfaring fra flere programmer og operativsystemer. Jeg lærer også nye dataprogrammer veldig fort. Det gjør jeg egentlig med det meste, opplæring tar ikke så veldig lang tid. Jeg jobber lett både selvstendig og i team, og liker å ha orden og hygge rundt meg.

Sånn ellers så er jeg selvfølgelig glad i å skrive og ta bilder. Jeg liker å være litt kreativ.

Jeg ønsker meg veldig en sekretær/kontormedarbeiderstilling, heltid eller deltid, i Oslo-, Asker eller Drammensområdet. Men jeg er også åpen for andre muligheter som kunne passe. Kunne jeg fått bruke interessen min for både fotografering og skriving hadde det vært den ultimate drømmen!

Høres jeg ut som en å satse på? Kontakt meg gjerne på fotokjerring@gmail.com.

Og du som måtte lese dette; del gjerne, kanskje en du kjenner er min framtidige arbeidsgiver..

Håpet er lysegrønt..

New Orleans - Houston - Austin - Dallas

Da fortsetter jeg med den lille reiseskildringen min fra vår roadtrip i 2015. Dere husker kanskje at den så sånn ut:


Sist avsluttet jeg med at vi vendte tilbake til Texas etter noen dager i New Orleans, LA. Vi kjørte strake vegen derfra og til Kemah utenfor Houston, en tur på 5-6 timer. Heldigvis har vi barn som er ekstremt tålmodige når det kommer til bilkjøring. Kemah er også en sånn plass som vi ofte kommer tilbake til. Ikke bare ligger det nært Space Center, her finnes også Kemah Boardwalk, et koselig område ved vannet med butikker, restauranter og ikke minst et fornøyelsesparkområde. Sistnevnte er jo det viktigste for barna. Er du i Houston-området anbefaler jeg virkelig en tur hit. Og skal du hit, spis for all del på Bubba Gump. Vi har en forkjærlighet for denne restauranten, et morsomt konsept med god mat og festlige drinker. Vi har vært på flere av disse restaurantene, og den som ligger på Kemah Boardwalk er foreløpig den vi liker aller best. Pass forøvrig også på å få sitte ute, rett ved vannet. Det er ferielykke det!

Og det var snikreklamen for Bubba Gump. Nå noen bilder fra Kemah Boardwalk.


 
 
Kemah er altså en av mange forstader til millionbyen Houston, en by jeg en gang kjente veldig godt. Den er en av to amerikanske byer som for meg en gang har vært hjemme. Nå kjører vi stort sett bare gjennom den, en gang iblant overnatter vi eller tar en svingom innom det gamle nabolaget. Men mitt tips til deg som skal til dette området, og om du skal overnatte, er å heller finne en plass utenfor byen. Webster, ikke langt fra både Kemah og Space Center, er en fin og mye billigere plass for eksempel. Og skal du til dette området, så er altså et besøk på nevnte Space Center et must, både med og uten barn. Du har vel hørt de kjente ordene "Houston, we have a problem"? Og du har sett bildene fra "mission control". Det er her. Man kan faktisk oppleve den historiske mission control.

 

Man kan oppleve forskjellige romfartøy.

 
Man kan ta på en helt ekte månestein.

 
Og her er mange spennende utstillinger, filmer, foredrag og interaktive opplevelser.



 
Sett gjerne av en hel dag her. Og skal du på en av turene de tilbyr rundt omkring på området, spesielt på sommeren som gjerne er både varm og fuktig, ta med vann!

Ellers så har også Houston mye å tilby, både av museer, attraksjoner og shopping. Men her er jeg rett og slett litt "out of the loop". Når det gjelder shopping, så har man det store kjøpesenteret Galleria. Og når det gjelder museer, så likte jeg for 20 år siden å besøke sommerfuglsenteret på Houston Museum of Natural Science. Om du som meg liker sånt, så anbefales i alle fall det. Og skal du være lenge i området og etterhvert savner gamlelandet; Sjømannskirken i Pasadena! Nå har jeg ikke hatt behovet de siste årene, det tar mer enn en måned å savne Norge. Men før har dette vært en fin plass å komme til. Markere høytider som jul (med full norsk julemiddag) og 17. mai, lese norske aviser, treffe nordmenn og kjøpe med seg litt norsk mat. Å få med seg melkesjokolade derfra var alltid en høydare..

Den nest siste etappen vår i 2015 gikk fra Houston og til delstatshovedstaden Austin, en tur på ca. 3 timer. Austin er en spennende by, som jeg dessverre ikke har fått utforsket nok enda. Den har et stort studentmiljø, og er ganske "hip". Den har visstnok et rikt uteliv, og tilsvarende musikkliv. Og food trucks. Austin er food trucks. Og så er den i tillegg ikke hel overveldende stor, men relativt oversiktlig. 

Og som hovedstad i Texas har den selvsagt Texas State Capitol. Og den er fin altså! Man kan komme inn og titte, men vi hadde egentlig mer enn nok med å vandre rundt og se den fra utsiden.




Og i 2015 var dette aller siste stopp før vi satte kursen "hjem" til Dallas, en tur på ca. 3 timer. Og Dallas er også en by som fortjener et helt eget innlegg. I tillegg har jeg andre plasser som også kan anbefales, da i nordlige Texas. For eksempel har jo Texas sitt helt eget canyon, landet nest største etter Grand Canyon. Dette tar jeg også i et annet innlegg etterhvert.

Og en ting jeg har glemt å nevne; skal dere stoppe for å spise på veien - se etter Cracker Barrel. En favoritt hos oss, med homestyle southern food. Og i tillegg en morsom, liten butikk. Og må du på do så er Buc-ee's himmelriket.. Virkelig, det er "roadtrip restroom heaven"! I tillegg har de også her både mat og annet som man gjerne bare "må" ha. Også må dere ikke glemme da, at jeg her bare drar frem de "viktigste" stoppene på veien. Det er fullt av små og store severdigheter også på veien, og en hel masse sjarm..

The Yin to my Yang

Vi er det perfekte eksemplet på motsetninger, du og jeg. Den ekstroverte og den introverte. Optimisten og realisten. Den ene snakker der den andre skriver. Den ene er spontan, den andre må kanskje planlegge litt. I alle fall etter barna kom..

Det fine med yin og yang er at de utfyller hverandre. Sammen blir det perfekt. Som oss. Perfekt men uperfekt. Yin og Yang. Vi tar middelveien sammen. Fungerer bedre sammen. Gjør hverandre bedre. Og er et uslåelig team.

Innimellom blir det tøft. Man vil kanskje gi opp. Men så er den andre der og løfter deg opp igjen. Åpner øynene dine for andre alternativ, nye muligheter. 

Innimellom er vi totalt uenige. Vi kan irritere hverandre. Vi krangler så busta fyker. Men selv oppi det ligger det en slags trygghet der. For samme hvor hardt det går for seg, så vet vi at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Og vi har stått i stormer vi to. Fryktelige stormer som ingen burde oppleve. Men vi sto i dem sammen.

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skulle klart meg uten deg. Alikevel vet jeg at det hadde gått. Men jeg vil ikke. Etter 13 år kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg. Du har blitt en del av meg. En ekstra kroppsdel. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor jeg slutter og du begynner. Min Yin. 

Hverdagen kan være krevende. Noen ganger grå. Men du bringer farge til den. Latter. Gode øyeblikk.

Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å si det. Eller vise det. Men jeg ser det du gjør for meg og for oss. Og jeg er stolt av deg og alt du oppnår. Jeg har funnet min trygghet og mitt hjem hos deg. Og her vil jeg bli, i gode og onde dager. Jeg er glad for at det ble akkurat oss. Og jeg hadde valgt akkurat deg, igjen og igjen.

"You don't marry one person; you marry three: the person you think they are, the person they are, and the person they are going to become as a result of being married to you."

Og du, jeg gleder meg til å reise på tur med deg igjen! Det er noe av det beste jeg vet, selv med tre som maser i baksetet.

23.06.2005, nyforlovet og fortsatt bare oss (men med en ekstra passasjer i magen)..

Det pleide å være hjemme

Det var en tid og en plass som forandret meg. En gang i tiden slet jeg veldig. Det var mange grunner til det, men da jeg mistet en person som sto meg veldig nær sa det stopp. Jeg sørget. Veldig. Jeg holdt meg for meg selv, isolerte meg nesten. Det var muligens en forsvarsmekanisme. Om jeg holdt meg unna andre og ikke brydde meg, så slapp jeg å utsette meg selv for den type sorg igjen. Ingen kunne dø fra meg. Ingen kunne forlate meg. Sykt å tenke på i ettertid, men det funket for meg da. I alle fall på et vis. I over et år holdt jeg på sånn. Livet føltes ofte håpløst. Meningsløst. Jeg visste jo at det jeg drev med var unormalt. Men jeg klarte ikke å forandre på det heller. Sorgen og redselen var for stor. Jeg kunne ikke se for meg at livet noen gang skulle bli noe annerledes, bli bedre.

Etter litt over et år fikk jeg plutselig en følelse. En følelse av at noe snart ville forandre seg. Jeg husker den fortsatt så godt, den følelsen. Det var en følelse som både ga meg håp og skremte vettet av meg. Jeg var blitt så vant til dette livet i ensomhet. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet. 

Men så skjedde det. Tilfeldig eller ikke tilfeldig. Jeg vet ikke. Men jeg traff ham. Etter all denne tiden alene på alle mulige måter, var han der. Kjærlighet var noe jeg hadde gitt opp for flere år siden. Det var ikke for meg. Jeg trengte ingen, selv om jeg var ensom. Jeg var liksom ikke som de andre, dem som etterhvert etablerte seg. Jeg ønsket nok å være som dem, men realiteten var ikke sånn. Men så dukket han altså opp. Jeg falt pladask. Og det var like håpløst som resten av livet mitt. For det første var han en god del eldre enn meg. Han var kollega av faren min. For ikke å snakke om den aller største hindringen; han var kun i Norge for noen få dager før han skulle hjem til den andre siden av Atlanteren. Amerikaneren. Det var jo bare dømt til å feile. Og normalt ville jeg ristet det av meg. Latt det gå. Men jeg kunne ikke. Av en eller annen grunn kunne jeg ikke. Jeg var kanskje klar. Jeg som aldri tok en eneste sjanse av ren frykt, hoppet i det med begge beina. Ikke bare der og da, men også noen måneder senere da amerikaneren alikevel ikke ble sent til Norge på ny jobbreise. Da tok jeg det største hoppet, kanskje det største noensinne. Lille, redde meg. Jeg spredde vingene og fløy, bokstavelig talt, over dammen. Til en by og en stat jeg ikke kjente, en plass jeg ikke kjente noen, til en amerikaner som jeg bare hadde tilbragt 2-3 dager sammen med. Helt uten sikkerhetsnett. Det som skulle være et kort besøk ble lengre. Tiden man kan være i USA er begrenset, så etter 90 dager måtte jeg ut. Men jeg dro tilbake. 90 dager. Livet mitt handlet om disse 90 dagene. Frem og tilbake. Norge ble en plass jeg var tvunget til å reise tilbake til en gang iblant. Hjemme var der. Ved en golfbane i Myrtle Beach. South Carolina. Der begynte jeg å leve igjen, der skulle fremtiden bygges.


Men etterhvert ble det for vanskelig, uansett hvor mye man kjempet. Til høsten er det 14 år siden jeg dro tilbake til Norge med halen mellom beina. Fra en plass jeg var blitt så glad i. Som jeg lengtet tilbake til, men som jeg visste bare kom til å være en del av fortiden min. Men istedenfor å grave meg ned igjen, fortsatte jeg å leve her i Norge. Jeg nektet å gå tilbake til det ensomme mørket. Jeg hadde lært. Og godt var det, for noen måneder senere traff jeg ham som ble mannen min. Og resten er som de sier, historie.

Men den tiden står der fortsatt som en veldig viktig del av livet. Livsendrende. Det var en mening med det. Amerikaneren dukket opp for at jeg skulle tør å ta sjanser igjen. For at jeg skulle komme ut av skallet og begynne å leve. For at jeg skulle lære å falle og reise meg uten å flykte fra alt. No regrets. Alt har en mening. Og uten denne tiden vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. I alle fall ikke der jeg er i dag. Og jeg er så takknemlig for at jeg kom nettopp hit. Tiden i South Carolina gjorde meg klar for nettopp dette, for familien vi har bygd.

"People come into your life for a reason, a season, or a lifetime."

Amerikaneren er borte, og i ettertid er det veldig klart at han var min reason og season. Men hans South Carolina er fortsatt nært mitt hjerte. Ikke som mitt kjære Texas, men en god nummer to. Jeg har alltid ønsket meg tilbake til denne vakre staten. For den er en perle, full av vakre plasser og "southern hospitality". Og nå skjer det endelig. Nesten 14 år senere. Om 4 uker er jeg der. På plassen som forandret meg. Der jeg pleide å bo. Det som ble mitt første hjem "hjemmefra". Min ordentlige start på voksenlivet. Livet. Nå kommer jeg tilbake som turist. Med mann og barn. En litt rar tanke, men fin. Jeg gleder meg til å dele alle disse fine plassene med dem. Plassene som er kjente, men alikevel ukjente. Oppleve dem på nytt sammen med de aller viktigste. Vise dem plassen som fortsatt er så nær mitt hjerte, plassen som gjorde meg klar for livet og for dem.

A different child

I dag har jeg bare lyst å dele disse vakre ordene. Ord som da jeg leste dem for første gang i går traff meg rett i hjertet. Dette er oss. Dette er minstemann. Regnbuebabyen vår som sånne småsøsken ofte kalles, barn som kommer til verden etter søsken som ikke fikk leve her hos oss, men som alikevel alltid er med oss. Jeg liker å kalle vår mirakelgutt for hjerteplasteret. For han kom og plastret sammen knuste hjerter og gjorde familien vår så komplett som den kan bli.

En dag vil jeg dele historien min med dere. Men det må vente litt. Den krever tid og energi. Det vil bli det viktigste jeg noen gang skriver. Inntil da deler jeg altså heller noen andres vakre ord.

A Different Child
poem by Pandora MacMillian

People notice
There's a special glow around you.

You grow
Surrounded by love,
Never doubting you are wanted;
Only look at the pride and joy
In your mother and father's eyes.

And if sometimes
Between the smiles
There's a trace of tears,
One day
You'll understand.

You'll understand
There was once another child
A different child
Who was in their hopes and dreams.

That child will never outgrow the baby clothes
That child will never keep them up at night
In fact, that child will never be any trouble at all.

Except sometimes, in a silent moment,
When mother and father miss so much
That different child.

May hope and love wrap you warmly
And may you learn the lesson forever
How infinitely precious
How infinitely fragile
Is this life on earth.

One day, as a young man or woman
You may see another mother's tears
Another father's silent grief
Then you, and you alone
Will understand
And offer the greatest comfort.

When all hope seems lost,
You will tell them
With great compassion,
I know how you feel.
I'm only here
Because my mother tried again.

Om du som leser dette kjenner deg igjen, jeg vet hvordan det er. Om du som leser ikke har fått hjerteplasteret ditt, jeg vet hvordan det føles. Jeg kjenner igjen hver tåre, hvert sår i hjertet. Jeg kjenner sorgen og følelsen av håpløshet. Ikke gi opp. Aldri gi opp!


 

Dallas - New Orleans

Da er det på tide å starte på min egen, lille reiseguide. Jeg tar turen tilbake til 2015, hvor vår etterhvert årlige roadtrip i Texas også ble utvidet til Louisiana.

Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor lang tid vi brukte på denne turen, men det var nok rundt to uker en plass. Et par av disse stedene er så nær mitt hjerte at de fortjener et eget innlegg. Resten tar jeg for meg her.

Roadtrip i Texas er helt eventyrlig. Du  kan kjøre i endeløse strekk rett frem, uten bebyggelse eller noe rundt. Innimellom dukker det opp en ranch eller noen oljepumper. Du kjører gjennom sjarmerende småbyer og innimellom større byer. Med litt passende countrymusikk på radioen er kjøreturen et høydepunkt i seg selv.


Første etappe dette året var fra Dallas til San Antonio, en tur på 4-5 timer, litt avhengig av trafikken. San Antonio er en av mine absolutte favoritter, jeg forelsket meg hodestups i denne byen som er USAs svar på Venezia for 20 år siden. Hit kommer jeg alltid tilbake. Dette er en av de plassene som uten tvil fortjener sitt helt eget innlegg.

Neste etappe var fra San Antonio til kystbyen Corpus Christi, en kjøretur på 2-3 timer. Her bodde vi rett på stranden North Beach og bare en kort spasertur fra hangarskipet USS Lexington, som nå er et museum.

 


For å være helt ærlig lot vi oss ikke imponere så veldig av denne byen. Selve byen virket litt shabby, den utforsket vi ikke noe av. For oss holdt det med en dag der nede, med litt tid på stranda og besøk på hangarskipet. Det var forøvrig greit å få med seg. Mye spennende å se for både små og store med masse fly etc. Texas State Aquarium holder også til i dette området, men det besøkte vi ikke. Den beste plassen å besøke om man skal til dette området er nok heller Padre Island. Dette er et finere turistområde med bedre strender, og etter sigende er det veldig fint der. Men det tok vi oss ikke tid til, vi dro heller avgårde til min neste favorittplass, som også har fine strender rett ut mot Mexicogulfen, - øya Galveston. Her har jeg vært så mye de siste 20 årene at jeg er nesten lommekjent. Mitt øyparadis. Som også fortjener sitt helt eget innlegg.

Etter noen dager i øyparadiset, vendte vi nesen i en retning vi ikke hadde vært før, og dro mot Louisiana og New Orleans. Første stopp i dette området, foruten en overnatting i Lafayette, var den gamle plantasjen Oak Alley. Bildene taler egentlig for seg her. Vakkert og verdt å få med seg.

 
 
 

Så tok vi turen gjennom et litt skummelt område..



Vi unnlot å plukke opp haikere og kom oss helskinnet til New Orleans, en by som kanskje ikke trenger så mye introduksjon. Jazz, fest og moro. Eller som vi gjorde, en tur på Audubon Aquarium of the Americas hvor barna fikk nærkontakt med både hai og alligatorer. Og det var nok det mest barnevennlige vi gjorde der. For New Orleans er, selv om den har mye å tilby, kanskje ikke plassen å ta med barn. Vi opplevde flere plasser at barn ikke var velkomne, vi voksne måtte gjerne komme inn om de små ventet utenfor.. Vi gikk videre da altså, sånn i tilfelle du lurte.

Men sånn ellers, så er New Orleans en vakker og livlig by. Lar bildene tale litt for seg igjen.

 
 
 
 
 

Vi oppholdt oss stort sett i the French Quarter, et vakkert område med fabelaktig arkitektur og koselige restauranter. Her bør du definitivt bestille gumbo, jambalaya og andre lokale spesialiteter. Du bør også oppsøke partygata Bourbon Street, om ikke annet så bare for å ha vært der. Ta for all del en Hurricane på Pat O'Briens. Og ellers er rådet mitt å bare gå rundt og nyte atmosfæren og inntrykkene i denne spesielle byen.

Høydepunktet mitt i New Orleans var uten tvil den vakre katedralen, St. Louis Cathedral.

 
 
Sånne plasser er jeg ytterst svak for.

Også verdt et besøk er de gamle gravplassene rundt i denne byen. Vi besøkte Lafayette Cemetary, og det var en spesiell men helt fantastisk opplevelse å vandre rundt her.

 
 
 
 
 

Etter noen dager i Louisiana var vi klare for å vende snutene "hjem" mot Texas igjen. Det er nå engang der mitt og nå også våre hjerter ligger.

Og siden jeg ser at dette blir veldig langt, så jeg tar rett og slett en liten fortsettelse følger..

Feighetens og ondskapens ansikt

Så ruller bildene over TV-skjermen nok en gang. Nok et terrorangrep. Denne gangen orker jeg knapt å se på bildene. Små barn, unge mennesker. I hovedsak jenter. Noen kanskje på sin aller første konsert. En konsert de har gledet seg til lenge. De koser seg, synger og danser. De har kanskje den beste kvelden i sitt liv. En vellykket konsert. Så smeller det. Det er bare for ille. Jeg blir kvalm. 

Det er under 2 uker siden jenta mi og jeg var på tilsvarende konsert i Telenor Arena. Jeg tenkte på det da, at noe kunne skje. Det er nesten skremmende å se hva jeg skrev for bare noen få dager siden:

"Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen."

Og så skjer det. Akkurat det jeg selv var redd for. Det blir for nært. Kvalmende nært. Disse menneskene hadde en kveld akkurat som vår. Nå er de alle forandret for alltid. Minst 22 mennesker kommer aldri hjem, mange av dem barn og unge. Foreldre leter desperat etter sine, vel vitende om at grunnen til at deres barn ikke har tatt kontakt kanskje er den aller verste grunnen. Jeg kan tenke meg desperasjonen og smerten, men alikevel ikke. Og jeg håper at jeg aldri vil kunne forstå.

Midt oppi dette stiller jeg meg spørsmål om sikkerheten ved sånne arrangement. Jeg stusset litt på det da vi var på konsert. Vi kunne så og si gå rett inn. Purunge vektere, om de var det og ikke bare frivillige satt til jobben, tittet såvidt nedi vesker og kjente lett på lommer. Man kunne alt for enkelt smuglet med seg hva som helst inn i konsertlokalet. Noe mer sikkerhet enn det var det ikke, ikke som jeg så i alle fall, om du ser bort fra dem som var på gulvet og bar vekk ungjenter som fikk problemer. Nå vet jeg ikke hvordan sikkerheten var i Manchester, men om det var som her i Norge så er det absolutt kritikkverdig. Jeg vet at på lignende arrangementer i f.eks. USA er det full veskesjekk, gjerne metalldetektor og røntgenmaskin, og manuell kroppssjekk om det trengs. Nå er det ille at det skal gå så langt at man må ha så mye sikkerhetskontroll på konserter og andre arrangement, men en mellomting burde man i det minste ha i disse terrortider. I dette tilfellet hadde det kanskje ikke hjulpet, om det er sånn at det skjedde utenfor lokalet, men det er alikevel et tankekors.

Og igjen, så er det dette med at man skal fortsette å leve som før. Hvis ikke vinner terroristene. Og jeg er enig. Men det er jammen ikke lett. Jeg innrømmer at jeg blir skremt. Jeg er glad vi ikke skal på noen konsert i nærmeste fremtid. Jeg sliter nok med flyreisen vi skal ut på om noen uker. Flytur mellom Tyskland og Washington DC er ikke akkurat fristende for en litt småparanoid mamma. Men der er i alle fall sikkerhetsnivået et helt annet.

Det er så jævlig det som skjer, både i Manchester og ellers rundt i verden. Verden har rett og slett blitt gal. Og det er så mange feige mennesker der ute. Jeg blir trist. Jeg blir sint. Og jeg føler så inderlig med alle disse menneskene som bare skulle på konsert og kose seg. Og alle foreldrene på sin fortvilede jakt, og ikke minst dem som allerede har fått det aller verste svaret man kan få. Hjertet mitt blør for dem alle.

Også en ung artist er rammet oppi dette, og jeg syntes denne lille videosnutten fra Telenor Arena var passende her. "One last time".. En hjerteskjærende tittel med tanke på gårsdagens hendelser. Og med det var jeg tom for ord. Bare full av medfølelse.

 

Bli med til Texas

Texas er mitt amerikanske hjem. Her har jeg vært i kortere og lengre perioder i 20 år. Her har jeg deler av familien min. Her ligger deler av hjertet mitt rett og slett.

Og Texas har mye å by på! Vil du reise en annen plass enn de tradisjonelle turiststedene i USA, anbefales denne staten på det sterkeste. Den er ufattelig stor, større enn flere europeiske land til sammen. Du skal ha ekstremt god tid om du skal oppleve alt, fra nord til sør og øst til vest. Vi har kjørt mye rundt, men har fortsatt bare opplevd en brøkdel.

Sør-Texas byr på tropisk klima og kystlinje mot Mexico-gulfen. Her kan du finne milevis med sandstrender og lunket badevann. Her finner du også millionbyen Houston med alle sine severdigheter, ikke minst NASA. I sør-øst finner du den mektige nasjonalparken Big Bend, som dessverre fortsatt bare står på min bucket list. Her finner du mektige fjellkjeder og ørkenlandskap, alt i ett. I nord finner du "the panhandles", med evigvarende sletter og imponerende canyons. Overalt i staten finnes det store og små perler, fra sjarmerende småbyer til interessante storbyer. 

Texas er en sørstat, og hvis du har vært i sørstatene så vet du hva jeg mener. Dette er USA på sitt beste. Autentisk, høflig, åpent og vennlig. Klimaet er behagelig, selv om sommeren har en tendens til å bli veldig varm. Jeg liker sånt. Vil du unngå den verste heten så velger du ikke Texas i juli og august. Da er våren og høsten bedre. 

Jeg er i reisemodus om dagen og har rett og slett lyst å vise frem litt av denne allsidige staten til deg som leser i tiden fremover. Kanskje skal du selv reise dit og trenger noen tips. Kanskje har du vært der selv og synes det er gøy å lese om mine erfaringer. Og kanskje får du lyst å reise dit selv etter å ha lest om alle de fine plassene som finnes der. Bli med da!

Blåmandag?

Det føltes litt sånn da jeg kl. 6 i morges forsøkte å åpne øynene. Skikkelig mandagsfølelse. Men så kommer man seg opp og igang, også er det ikke så ille alikevel. Faktisk var det litt deilig å komme inn i litt rutiner igjen etter 17. mai og sykdom. Greit å få puste litt etter 5 dager med barn rundt seg 24/7. Også blir jo dette en kort uke. I alle fall for mange av dere der ute. Jeg oppdaget i går at det var skolefri på fredag, og i dag at det også var planleggingsdag i barnehagen samme dag. Der kunne jeg gått på en smell gitt.. Har ikke like stålkontroll som jeg pleide å ha.

Så da blir det tre hverdager denne uka, best å utnytte dem så godt man kan. Noen skikkelig langhelg blir det ikke på oss, for turnusarbeideren vår jobber i helga. Men vi får torsdagen sammen alle mann i alle fall. Litt kjipt med sånne helger, men nå som det er bare noen bittesmå uker til vi skal ha over en måned ferie sammen så skal jeg ikke klage. 

Ja, for nå er det under en måned til vi flyr over dammen igjen. Enter reisefeber. Jeg er gjerne ute i siste liten når det gjelder helligdager, men når det gjelder ferier er jeg som oftest tidlig ute. Jeg kjører full pakke med lister og pakking dager i forveien. Prøver liksom å unngå stress, men litt blir det uansett. Men jeg koser meg også med disse forberedelsene og planleggingen. Litt treig har jeg vært denne gangen, vi har fortsatt bare hotell de to første dagene. Men så er dette med å booke hotell litt vanskelig også, når vi ikke vet når vi er hvor. Vi har bare en litt foreløpig tidsplan å gå etter. Skal se vi ender opp med å sove i leiebilen enkelte plasser. Det skulle tatt seg ut. Tenker jeg skal ta meg en runde med hotellsøk i dag som jeg har litt tid til sånt. Det blir virkelig en utfordring i forhold til den planlagte reiseruten.

Håper jeg får til å ta dere med på denne turen..

 

Ha en fin mandag der ute!

Dagen i bilder - Akershus Festning

Som sagt, hverdagen med tre barn er alt annet enn forutsigbart, så i dag ble det bare fire av oss som dro på en liten søndagstur til Oslo og Akershus Festning. Mor tok med seg kamera, og fikk tatt noen bilder av en by full av turister og våryre mennesker. Sånne dager liker vi!

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

20 vs. 40

Hvordan var din lørdag? Rolig og avslappende eller full av fest og moro? Og ikke minst, hvordan er din søndag? Er formen bra eller ble det rett og slett noen glass for mye i går?

Jeg har vært der. Tro det eller ei, jeg har vært 20 en gang jeg også. Det var en tid da jeg sov til langt utpå lørdagen. Ja, hvis det ikke ble bytur og shopping da. Telefonen ble flittig brukt for å finne ut hvor det var vors eller fest og hvem som skulle hvor. Telefonen der altså. Ikke mobilen. Sånt hadde vi ikke, det var fasttelefon - sånn med ledning mellom rør og apparat! Lite bevegelsesmuligheter..


Så var det prepping for kvelden. Man hadde selvfølgelig bare seg selv å tenke på. Og den gangen kunne man åle den slanke ungdomskroppen inn i hva som helst (hold-in og push-up var fortsatt fremmedord). Og det gjorde jeg, så kort og tight som mulig. Man kunne også bruke evigheter på badet mens man sminket seg og samtidig sang med på hiter som "Saturday night" og "Cotton Eye Joe". Å, det var tider det..!


Så ble det fest da, med allsang, øl, vin og sprit. Gjerne med litt inneklemt drama. Fulgt av bytur da man var gammel nok til det (ja, gjerne før det også). Latter, skråling, dansing. Noen ganger litt krangling og grining. Noen ganger kysset man feil person. Noen ganger våknet man rett og slett i feil seng. Og ofte husket man lite eller ingenting fra moroa kvelden før.

Og søndagen, den var et kapittel for seg. Walk of shame, skallebank og fyllesyke. Lovnadene til seg selv om å aldri drikke igjen. Ja, det var tider det!

20 år etter så gårsdagens lørdag helt annerledes ut. Da våknet jeg tidlig av at en febervarm minstemann hostet så han spydde i senga vår. Hurra! Høydepunktet på dagen var jentungens danseforestilling, den jeg tok av meg mammauniformen for. Også en påfølgende handletur på Kiwi da. Det er stas! Vel hjemme var det på med mammauniformen igjen, og en times trøsting av utslitt hostegutt. Sashimi og et glass vin sammen med mannen, det er jo hyggelig - de minuttene man faktisk får litt fred. Og mannens strålende idé om å se en film sammen var jo god, hadde jeg bare ikke sovnet midt i den mest spennende delen. Litt over midnatt krøp jeg nærmest opp trappen og besvimte i senga. Det var lørdagen sin det! Og avslutningen var jo kanskje ikke så ulik en lørdag som 20-åring, sånn bortsett fra tidspunktet.. Men for all del, sånt hender da også.


Og i morges våknet jeg med et par små føtter i ansiktet. Litt groggy, kanskje litt som deg som var på fylla i går. Men uten hodepine og det som verre er. Og jeg gledet meg over at hostegutten for første gang siden fredag verken hadde feber eller brakk seg i senga vår. Endelig en dag der jeg slipper å vaske sengetøy! Og resten av dagen ligger åpen foran meg oss. En hel fridag til bare familien. Kjenner jeg barna mine rett vil det nok bli litt krangling, litt opposisjon. Men jeg vet at også fine stunder venter.

Jeg ville ikke byttet bort livet i dag mot mitt gamle liv for noenting. Det gamle livet var OK en gang, det var moro, det var spennende. Men det var også slitsomt. Et evig jag etter aksept. Etter å passe inn. Noen ganger ensomt. Jeg gleder meg over de morsomme og gode minnene fra den tiden. Men det er så mye bedre å være her, i tryggheten av en selvskapt familie. I det litt kjedelige og forutsigbare. I den grad noe kan være kjedelig og forutsigbart med tre barn i huset..

Uansett om du er 20 eller 40, eller midt imellom, singel eller etablert, fyllesyk eller ikke, ønsker jeg deg en fabelaktig søndag!

For what it's worth

Etter gårsdagens OOTD.

I clean up fairly nicely when I want need to..


 

Jeg lar meg ikke knekke

For å være helt ærlig, de siste månedene har vært tøffe. Jeg er som nevnt arbeidssøkende, arbeidsledig føler jeg blir litt feil å titulere seg som, da jeg jo har frilansjobben min. Også høres det jo litt ekstra deprimerende ut. Arbeidsledig. Det er mange i den statistikken der. Du som leser kjenner deg kanskje igjen? Du søker og søker, men får bare avslag tilbake. Stilling besatt. Beklager, vi valgte ikke deg denne gangen. Vi fikk inn 400 søknader. Ja, for det er hundrevis av søkere, selv på små deltidsstillinger. Kanskje er du heldig å komme inn til intervju, men så stopper det der. Det er så mange andre også. Og oppi alt dette må du kanskje i tillegg krangle med NAV. Akkurat der har jeg meldt meg ut. Ikke fra statistikken deres, der skal jeg stå som et stygt rødt tall frem til jeg finner drømmejobben. Men noe hjelp derfra har jeg mistet troen på.

Det gjør noe med selvtilliten din dette, å aldri nå helt opp. Alle disse høflige mailene og intervjufrasene. Hva er galt med meg? Er jeg ikke bra nok? Er jeg fullstendig inkompetent? Evneveik? Nederlag på nederlag. Du mister virkelig troen på deg selv og dine evner. Det blir en ond sirkel. Man kan nesten bli apatisk av mindre. Jeg har vært gjennom mange sånne følelser de siste månedene. Og mange har det verre enn meg, mange er i en fortvilende situasjon. 

Jeg har vært langt nede og til tider tiltaksløs. Hva er poenget med noenting? Energi og lyst til å gjøre ting bare forsvinner. Men så, på påskeferie i hjembyen, fant jeg frem kameraet mitt og oppdaget gleden med å ta bilder igjen. Det har vært en hobby som lå brakk, men med ett var lysten der igjen. Jeg begynte å åpne øynene og se rundt meg igjen. Se alt det vakre som tross alt er rundt oss. Der du minst venter det. Der andre kanskje ikke ser det engang. Selv om det var skummelt begynte jeg å dele, og så at andre mennesker faktisk likte. Jeg så at jeg kunne, opplevde mestring. Så begynte jeg å skrive. En annen hobby som lå brakk, og som også var skummel å dele. Skumlere faktisk, for jeg skriver fra hjertet. Men så var det ikke så farlig alikevel. Og plutselig raser ideene ned i hjernen min, skrivegleden lever som aldri før. Jeg skriver og skriver, ordene bare fosser ut. Fordi det gjør godt, det gir meg glede. Noen ganger treffer jeg mange med ordene mine, andre ganger bare noen få. Uansett er det greit, for endelig brenner jeg for noe igjen. Noe som er bare mitt. Noe som jeg liker. Fra å mest bare eksistere, føler jeg at jeg lever igjen. Og det er så godt!



Jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen. Mitt tips til deg er å gjøre noe du liker. Ikke grav deg ned i elendigheten, selv om det er lett. Gjør noe du ikke har gjort på en stund. Syng, dans, tren, skriv, gå tur, hva som helst bare du trives med det. Jeg er helt sikker på at du vil finne ny energi og glede. Det finnes alltid et lyspunkt, selv om det er vanskelig å se fra langt nede i gørra. Og husk at for hver dag som går, er du en dag nærmere lysere og bedre tider!


 

Outfit of the day

Jeg skulle visst ikke ha nevnt det med barnehage og sykdom i går, for nå er vi igang igjen. Er tross alt 3 uker siden sist. Det tror jeg faktisk er rekord! Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Jeg ser at alle disse toppbloggerne stadig vekk kjører dagens outfit. Så jeg tenkte jeg skulle vise frem mitt også. Jeg presenterer herved mitt OOTD.


T-skjorte og over 11(!!) år gammel, slitt mammabukse fra H&M. Accessory: vaskekost fra Jif

Og da mener jeg slitt..

For å sette den ekstra spissen på antrekket er det greit å gå bh-løs med puppene hengende ned på magen.

Og hårsveisen er liksom prikken over i'en.

Og hårsveisen er liksom prikken over i'en..
Det sier seg kanskje selv at det er greit å ikke dusje eller sminke seg for å få denne stilen.

Hurra for mammastilen, er sikker på at mannen min føler seg som verdens heldigste som har denne rypa hjemme!

Noen som kjenner seg igjen?

Tips til USA-turen

Skal du reise til USA? Da har jeg kanskje noen tips til deg.

Før turen:

Først og fremst, for å spare litt penger, er det greit å være tidlig ute. Vi bestiller som oftest sommerens flyturer på høsten, da er det ofte greie priser. Er du heldig dumper du også over noen spesialtilbud. Bruk litt tid på å søke på forskjellige søkemotorer, vi har funnet veldig bra tilbud ved å bruke finn.no og skyscanner.com.

Trenger du leiebil er det lurt å finne ut hvilke selskaper som finnes på flyplassen du lander på. Gjør et søk på deres hjemmesider og finn den beste prisen på den type bil du ønsker deg, det kan også være lurt å ringe selskapet får å forsøke å presse prisen mer. Har du medlemskap i enkelte foreninger, fagforbund eller er veteran fra forsvaret får du som oftest presset prisen enda mer ned. GPS er det greit å ha med hjemmefra da dette ofte er dyrt å leie, samtidig som du kjenner din egen GPS og dens funksjoner best. Last ned oppdatert kart her hjemme uka før du drar.

Pass på at du i tillegg til gyldig pass (som også bør være gyldig i 6 måneder etter hjemreise), også har ESTA-papirer. Flyselskapet vil også at du skal fylle ut informasjon om hvor du oppholder deg første natten i USA.

En annen ting, om du skal være der over en lengre periode og vil slippe å bruke i dyre dommer for datatrafikk på mobilen, kjøp et prepaid phonecard. Vi pleier å være der en måned i strekk, og da er dette helt genialt. Disse kan kjøpes "over there", på plasser som Walmart, Target etc. Men man kan også forhåndsbestille det som jeg alltid gjør. Det finnes mange plasser man kan gjøre dette, jeg bruker mrsimcard.com. Jeg pleier å få det sendt til faren min (som bor der borte), så ligger det og venter når jeg kommer frem. I år starter vi ferien en annen plass, så jeg bestilte det hjem hit. Tok bare noen dager før det lå i postkassen. Om man skal bo på hotell leverer de også der.

Om du skal være i USA en kortere periode eller ikke vil skifte SIM-kort, er det verdt å vite at det finnes gratis wifi på mange restauranter, fast food-plasser og selvfølgelig hoteller. Den eneste plassen jeg har opplevd at det er dårlig med sånt er i New York.

Skal du reise med små barn og ikke har lyst å dra med deg en stor og tung vogn hjemmefra, kjøp en lettere og billigere vogn der borte. Dette kan også bestilles på nett. Vi har alltid hatt en vogn ventende på oss når vi har kommet frem.

Ellers, ikke pakk for mye, du kommer til å få trangt med plass på vei hjem!

Under oppholdet:

Skal du bo på hotell, vær obs på at mange ikke har frokost inkludert, og det kan være dyrt å betale for det. Da er det gjerne greit å ta frokosten en annen plass.

Er du veteran fra forsvaret og har ID på dette, spør etter military discount på hoteller, restauranter og attraksjoner. Mange plasser har dette.

Se for all del alle severdigheter du ønsker, men sving også litt utenom de største turiststrøkene og opplev det virkelige USA.

Reiser du til de mest utpregede turistplassene, som New York, Orlando, Miami og LA, så er det både dyrere og akkurat som jeg sier; turistplasser. Moro å oppleve, og det autentiske kan finnes der også, men er vanskeligere å finne.

Spis gjerne på andre plasser enn kjederestauranter, det er et hav av plasser å velge mellom. Spis minst en skikkelig amerikansk frokost på en ordentlig diner. Av kjederestauranter som ikke er så kjent utenfor USA og som ikke finnes absolutt overalt anbefaler jeg (om de finnes der du er) Bubba Gump og Joe's Crab Shack.

Vær lur og se hvor amerikanerne selv spiser og handler, her kan du finne restaurantperler og gode dealer. Outlet malls er jo også en klassiker, men vær obs på at de gjerne selger utdaterte varer. Om du er som meg og dette ikke spiller noen rolle, shop 'til you drop!

Snakk med amerikanerne! De er lett å komme i kontakt med og er som oftest høflige og hyggelige.

Nyt!

God tur!


 

Den nye terrorhverdagen

Vi har sett det før. Etterhvert mange ganger. I kveld ser vi bildene igjen. En bil har pløyd ned en menneskemengde. Denne gangen i hjertet av New York, Times Square. Det er mange av oss som har vandret akkurat der.

Nå ser det heldigvis ut som dagens hendelse "bare" var en ulykke. Men denne hendelsen viser nok en gang hvordan verden har blitt. Bil treffer menneskemengde = terror. Alle tenker nok det samme. Er vi egentlig trygge på gaten lenger? Er vi trygge noen plass?

I går var Norges paradegate Karl Johan fylt av feststemte mennesker som feiret nasjonaldagen. Mange hadde hendelser som dette i tankene. Noen holdt seg vekke i går, men enda fler trosset frykten.

Vi er ofte i Oslo sentrum, men jeg skal innrømme at jeg etter terroren i Stockholm har holdt meg mer unna, jeg liker ikke å være der lenger. Det ligger i bakhodet. Jeg tenkte meg om to ganger før jeg sendte barna i toget rundt Skaugum i går. Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.

Det er så trist at det har blitt sånn. Og jeg blir så sint. Både på terroristene og meg selv. For man skal jo ikke leve i frykt. Da vinner de. Vi skal leve livet som vi alltid har gjort. Vi skal reise. Vi skal oppleve. 

Og det gjør vi. Men jeg gjør det litt med hjertet i halsen..

Gjør du?


 

Bare hjemme?

Etter at de to eldste barna våre ble født tok vi et litt "annerledes" valg. Litt gammeldags kanskje. Vi bestemte oss for at jeg ikke skulle gå tilbake til jobben min etter endt permisjon men heller være hjemme med barna mens de var små. Det betyr ikke at vi synes det er galt med begge foreldre i arbeid og barn i barnehage, men for oss var dette viktig og riktig. Mannen har en godt betalt jobb, og med litt ofring går det meste greit. Da vi trengte større plass enn leiligheten på Grünerløkka valgte vi for eksempel å kjøpe billigere utenfor Oslo. Og det blir lite shopping av dyre merkeklær, ja, egentlig lite unødvendig shopping. Arveklær er helt fint. Barna får alikevel det de trenger, og har vel egentlig også det meste av det de ønsker seg. I tillegg har de stort sett alltid noen her hjemme når de kommer fra skolen eller ellers skulle trenge det. Samtidig som de fint kan være hjemme alene også.

Da de eldste var små gikk de i barnepark 4 timer om dagen. På den måten fikk de sosialisering og lek med andre barn, samtidig som de fikk mye ro og hjemmetid. Og de timene de var borte kunne jeg jobbe litt hjemmefra. Helt suverent. Det siste året før skolestart valgte vi å ha dem i barnehage, på den måten fikk de litt skoleforberedelser og de ble kjent med flere som de skulle begynne på skole med. Da vår mellomste gikk i barnehagen begynte jeg å jobbe deltid, noe som også funket veldig bra. Jeg kom meg litt ut, fikk bruke meg selv på en annen måte og samtidig sosialisere litt og var alikevel veldig mye tilstede hjemme.

Så ble jeg ganske uventet men veldig etterlengtet gravid med tredjemann, og et kronglete svangerskap kunne ikke skjules til vikariatet jeg var i ble fast. Dermed har jeg vært litt uønsket hjemmeværende etter minstemann begynte i barnehage i august. Ja, for med ham valgte vi barnehage fra han var 2 år. Delvis fordi barneparken ikke eksisterer lenger, det er ikke marked for sånt lenger. Og selvfølgelig fordi planen var å komme seg ut i jobb i løpet av kort tid. Sånn ble det ikke. Jeg er nok ikke den eneste som opplever at det er enormt mange om beinet i arbeidsmarkedet for tiden, og som stadig vekk kjenner på nederlaget ved å ikke nå helt opp. Men mer om det en annen gang.

Fordelen med dette er jo at barna fortsatt har meg mye hjemme. De eldste kommer sjelden hjem til tomt hus. Minsten slipper stress og lange dager i barnehagen. Og det har ikke vært noe problem i forhold til all sykdommen som har kommet med barnehagestart. Sannsynligvis hadde jeg aldri kommet meg gjennom en full arbeidsuke bare på grunn av det.. 

Men jeg føler dessverre at mange ser litt skjevt på dette med å være hjemmeværende, spesielt når det er frivillig. Man er bare hjemme og slapper av liksom. Hva har du å bli sliten av? Det er en ganske sår følelse. Jeg skal love deg at jeg ikke slapper av mye her hjemme. I og med jeg også har en frilansjobb som jeg gjør her hjemmefra, føler jeg egentlig at jeg aldri har fri. Det går i ett hele dagen. Dødtiden mens barna er på skole og i barnehage brukes på intens jobbing, rydding, husvask, klesvask og annet forefallende. Så er det full rulle med lekser, middag og fritidsaktiviter. Og ofte enda litt mer jobbing innimellom der. Med en frilansjobb er heller ikke helgene hellige, det blir gjerne jobbing innimellom alt annet da også. Ja, jeg er hjemme, men jeg er hjemme på en annen måte. Jeg blir like sliten som en med 100% jobb, kanskje mer til og med. Jeg føler ofte at jeg ikke har noe fristed, hjemme er jobb på en måte. Det er faktisk ganske slitsomt. Men samtidig så føler jeg meg så utrolig privilegert som får være så mye til stede i barnas liv. 

Er du hjemmeværende kjenner du deg kanskje igjen. Frivillig eller ufrivillig, det er ingen lek. Det er ikke et bedagelig latmannsliv. Vi er ikke noe mindre viktige eller mindre verdt enn de utearbeidende. Vi er ikke bare hjemme!


 

Annerledes 17. mai-frokost

Som forventet, selv om den kom som julekvelden på kjerringa, ble det 17. mai i år også. Og til tross for både bunadskriser og en del stress ble den ganske fin også. Barna har hurraet seg gjennom to barnetog, mor har fått såre føtter etter bunadsko og far er grisetrøtt etter nattevakt. Og enda har vi ikke kommet oss til middagen.. 

Og vet dere hva? Jeg klarte til og med å lage en 17. mai-frokost som ble hevet innpå mellom tog rundt Skaugum og bygdas eget tog.


Og her er vi litt orginale (tror jeg da). I tillegg til rundstykker, pålegg og alt det der, har vi også en litt annen tradisjon. La meg slå et slag for breakfast tacoen. Hørt om den før? Det har alltid vært en tradisjon hos familien min i USA at på søndager og enkelte helligdager spiser vi breakfast tacos til frokost. Da take away varianten selvfølgelig. Dette har jeg begynt å lage her hjemme ved spesielle anledninger, og alltid på 17. mai. Konseptet er superenkelt.

Du lager eggerøre.

Du steker bacon.

Du varmer opp tacolefser og legger ønsket mengde bacon og eggerøre på.

Du ruller den sammen, og vips, deilig, hjemmelaget breakfast taco.

Prøv det! Anbefales på det sterkeste!
 

Hvordan jeg løste bunadskrisen

Ett ord: cape-vær!


Sender med dette en takk til værgudene som lagde perfekt "bunad med cape-vær" på Østlandet i dag. Sola holdt seg tydeligvis der Sunnmørsbunaden egentlig hører hjemme, så jeg kunne åpne noen hekter over brystet, slenge på meg capen, tviholde på den hele dagen og samtidig vise fram i alle fall skjørtet på bunaden min. Bedre enn å la den henge i skapet tross alt. 

Men nå skal bunadsko sparkes av slitne føtter (er ikke det en himmelsk følelse?), og bunaden skal inn i skapet igjen. Og neste gang skal den passe perfekt over brystet!

Ha en fortsatt fin 17. mai alle sammen!

Kjære bunadspoliti

Jeg er den stolte eier av en sunnmørsbunad. Den har jeg hatt siden jeg ble konfirmert, og det begynner å bli en liten stund siden. Og jo eldre jeg blir, jo mer betyr den for meg. Ikke bare er den en del av min identitet som sunnmøring, men den er også en gave fra og egenhendig brodert av min fantastiske farmor. Den er det mest verdifulle plagget jeg har, på alle mulige måter. En av mine aller kjæreste eiendeler. Og jeg bærer den alltid med enorm stolthet.

Problemet med min flotte bunad er at den har en tendens til å krympe i skapet. Så også i år. Og jeg skulle så gjerne ha brukt den i morgen, på selveste 17. mai. Uten den på denne dagen føler jeg meg rett og slett naken. Alt annet blir feil. Og jeg vet at det følger mange skrevne og uskrevne regler i forhold til bunader. Som dette med veske, solbriller, sko og smykker.

Men si meg, er dette innafor?

Hilsen en småflau og lettere fortvilet fotokjerring som forventer fengselsdom.. (og som sannsynligvis bør vurdere et annet antrekk på nasjonaldagen)

 

Som julekvelden på kjerringa

Er du klar til i morgen? Eller er du som meg og sitter og klør deg i hodet mens du lurer på hvor alle flaggene ble av? Dem som du la på en lur plass i fjor, der du visste at du kom til å finne dem lett til neste år. Har du strøket bunadsskjorta, eller har du som meg ikke engang fått vasket den. Like greit egentlig, for siden bunaden har krympet i skapet de siste månedene må jeg nok finne noe annet å ha på meg i morgen. Det var bare det å finne ut hva..

Så må antrekk til tre barn bestemmes, finnes frem (eventuelt kjøpes) og strykes. Alle trenger visst nye, komfortable sko. Og skulle ikke huset fått en liten vask også tro?

Også sånn flaks at vi er med og arrangere bygdas 17. mai-feiring i morgen da. Kake må bakes og litervis med vaffelrøre likeså. Det har vi jo tid til oppi alt annet. Husets 17. mai-kake får nok vike i år. Kjøpekake er vel kanskje like greit når vi kommer slitne hjem langt ut på ettermiddagen i morgen. Og den flotte 17. mai-frokosten må også vike når man må opp før fuglen fiser for å sende barna avgårde til barnetoget rundt Skaugum. Tog klokka 8 om morgenen, det er uforskammet tidlig det!

Men vet dere hva? 17. mai blir det uansett, selv om alt kanskje ikke er så på stell og perfekt som man kanskje ønsker. Hurra for kaos og tidsklemma, og hurra for 17. mai!

Arkivbilde fra en tidligere, mer organisert 17. mai



 

En brannfakkel

Jeg slo jo et aldri så lite slag for Frigjørings- og veterandagen på selve dagen, 8. mai (kan leses her). Men jeg vil gjerne dra det opp igjen litt. For jeg ble litt overrasket den dagen over hvor glemt denne viktige datoen i Norges historie begynner å bli. For det virker nesten sånn, at alle glemmer den med mindre de er personlig involvert på et  vis. Frigjøringsdagen er ikke lenger tilbake enn at mange i vår eldre generasjon fortsatt både har opplevd og husker. Mennesker i veteranmiljøet husker, og er veldig flinke til å markere denne dagen. Nyhetene nevner det heldigvis til en viss grad fortsatt. Men hva med alle de andre?

Jeg har hørt mennesker si at denne dagen ikke betyr noe for dem. Og da stusser jeg litt. Denne dagen betyr da i aller høyeste grad noe for alle som bor i Norge, og spesielt dem som både er etnisk norske og har veteraner i familien. Stopp opp og tenk dere om! Hvordan hadde Norge sett ut i dag om det ikke hadde blitt et fritt land den vårdagen i 1945? Hva hadde Norge vært uten de mange som kjempet for denne friheten? Det betyr noe!!

En annen ting som overrasker meg, er hvor glemt denne dagen også virker i skoleundervisning. Våre to skolebarn er naturlig nok ganske opplyste om dette emnet, men kom hjem fra skolen denne dagen og fortalte at ingenting hadde blitt nevnt i undervisningen. Dårlig av skolen vår om dette er tilfelle, og forferdelig om dette er noe som går igjen over hele landet. Denne dagen må både være en del av pensum (men det regner jeg vel med at den er), og markeres, - i det minste nevnes, på selve dagen!

Jeg har hørt det bli nevnt at også denne dagen burde vært en rød dag. Og på sett og vis burde den det. Kanskje flere da hadde husket på viktigheten av denne dagen. På den andre siden, hvem tenker egentlig over bakgrunnen til de fleste andre offentlige fridagene vi har. Fri er fri. Hadde det egentlig hjulpet?

Det er markeringer flere plasser i Norge på denne dagen, her må jeg spesielt dra frem hovedarrangementet som foregår hvert år på Akershus festning. Dette/disse arrangementene bør så absolutt profileres mer så det hadde truffet flere "sivile", på denne måten får kanskje flere øynene opp for denne dagen. En start er det i alle fall.

Og hva med flagging? Dette er faktisk en offentlig flaggdag. 17. mai er alle veldig flinke til å huske flagget, mens 8. mai, som i mine øyne er en vel så viktig dag i landets historie, er det rimelig glissent på flaggstengene rundt omkring. Det viser vel bare hvor glemt denne dagen faktisk er.

Det som er fint er at det offentlige Norge har valgt å inkludere også veteraner og deres innsats på denne dagen. Jeg er, som tidligere nevnt, selv gift med en veteran. Jeg kjente ham heldigvis ikke da han var ute, det tror jeg rett og slett ikke jeg hadde taklet. All ære til dem som sender sine aller kjæreste ut i verden og selv holder fortet hjemme, holder familielivet i gang i en usikker hverdag. Mannen min kom heldigvis helskinnet hjem. Hvor forandret han var etter det han opplevde der ute i verden, vet jeg naturlig nok ikke. Men han er nok en annen enn før han dro, selv om han ikke sliter med de senskadene som mange andre gjør. Jeg ser jo at det preger ham. Men han er heldig stilt i forhold til veldig mange andre.

Gjennom ham har jeg de siste årene blitt godt kjent med veteranmiljøet, da spesielt på Østlandet, og maken til mennesker skal du lete lenge etter. Dette er mennesker som har opplevd mye, mange har måttet slite etter det de har opplevd ute i verden. Noen har fått fysiske skader. Mange sliter med psykiske senskader. Og alle har som min mann blitt litt annerledes etter det de har sett og opplevd i krigssoner. Men til tross for dette er det varme, inkluderende mennesker. Og det finnes noen fantastiske og driftige ildsjeler står på som pokker for at alle skal ha det så bra som mulig etter at de kommer hjem. Alle disse menneskene er helter alle som en, og fortjener å bli husket og hedret.

Disse flotte og modige menneskene fortjener å bli mer synlige, få mer respekt. Det er mange av dem. Mange sliter. Det skal ikke så mye til alltid, bare et lite "takk for innsatsen" til en person du vet har vært ute under norsk flagg. Det tror jeg hadde gledet mange.

Jeg har gjennom tidligere forhold og mange reiser til USA også et relativt godt innblikk i hvordan både aktive militære og veteraner blir behandlet på den andre siden av dammen. Der har nordmenn mye å lære. Nå er det nok en god del som er feil i systemet der også, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Men på gaten står amerikanerne nesten i stram givakt ved synet av menn og kvinner i uniform. Og veteraner behandles med en helt annen type respekt av hvermansen. I tillegg har mange butikker, restauranter, attraksjoner, hoteller etc. noe som kalles "military discount". Rabatt for aktive og veteraner. Og ikke bare for deres egne. Nei, også utenlandske veteraner blir tatt imot som helter. En liten gest og tegn på respekt som kanskje ikke hadde vært så dumt å innføre også i lille Norge.

Jeg har ikke makten til å forandre på verken viktigheten av 8. mai, hvordan den markeres i skolen eller hvordan veteraner blir sett på her i landet. Jeg er bare en liten stemme, men om flere stemmer i kan vi kanskje gjøre en forskjell. Om jeg bare treffer noen få mennesker med dette innlegget, så er det også verdt det. Jeg håper noen av dere som eventuelt leser dette, som kanskje vanligvis tar Frigjørings- og veterandagen for gitt, får nye tanker av mine ord. Kanskje dere neste år bruker de få minuttene det tar å finne frem flagget og henge det ut, akkurat som dere gjør på 17. mai. Og kanskje vil dere gi en veteran dere kjenner et klapp på skulderen, en klem og et "takk, og gratulerer med dagen".

Og til dere veteraner som leser dette:

Jeg ser dere!

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR INNSATSEN!

Privat foto
Privat foto

 

Blir du med på tur?

Det føles ikke sånn når jeg titter ut av vinduet eller stikker nesen ut døra, men sommeren nærmer seg faktisk med stormskritt.

For oss er sommerferien bare 5 uker unna. En måned i USA blir ikke feil nå kjenner jeg. Med nær familie bosatt i Texas prøver vi å dra dit hver sommer. Veldig greit egentlig, familietid og superferie i et smekk. Men i år gjør vi det litt annerledes. Istedenfor å fly rett til Dallas, reiser vi i år til Washington DC. Der leier vi bil og tar en roadtrip før vi selvfølgelig ender opp i Texas. Vi satser på å bruke rundt 14 dager på bilturen, så får vi et par uker i Dallas-området før turen går hjemover.

Jeg tenker at jeg kanskje skal skrive litt på veien, litt reisedagbok/reisetips. Nå vet jeg jo ikke hvor mye tid jeg får til sånt, men det er i alle fall tanken akkurat nå, å ta deg som leser litt med på veien. 

Vi kommer til å være et par dager i Washington DC først. Mye å se og gjøre der, og jeg håper vi rekker over mest mulig av det vi har på listen vår. Så går turen nedover østkysten, med planlagte stopp i South Carolina og Georgia. Jeg har et nært forhold til flere plasser i SC etter å ha bodd der en periode, og nå gleder jeg meg til å komme tilbake og vise mann og barn disse plassene.

Det blir nok litt moro og strandtid i Myrtle Beach, plantasjebesøk og et obligatorisk stopp i vakre Charleston i tillegg til flere andre vakre plasser i sørstaten South Carolina.

 
 
Etter det planlegger vi et stopp i Savannah, Georgia før vi skjærer opp på kartet mot Tennessee hvor vi har lyst å få med oss stemningen i Nashville og Graceland i Memphis før vi durer mot familien i Dallas hvor vi håper å få med oss 4. julifeiringen.

Dette blir altså litt annerledes og nytt i forhold til hvordan vi pleier å gjøre det. Tidligere har vi stort sett brukt tid på å kjøre rundt i Texas, noe som egentlig er en opplevelse for seg selv. Staten er så stor og full av veldig forskjellige og interessante plasser. Noen plasser vender vi alltid tilbake til, vakre San Antonio og øyparadiset Galveston.

 

   

Disse plassene er vi så glade i at det plager i alle fall meg at vi ikke rekker å besøke dem i år. Men det er store avstander i Texas, og etter roadtripen må vi prioritere familietid. Men også storbyen Dallas og områdene rundt har noen perler som kan være verdt å skrive hjem om.

 
Vi er i alle fall klare og gleder oss veldig. Vil du være med så heng på!

Bursdags- og cuphelg

Med bursdagsfeiring i dag og arrangering av fotballcup i morgen forsvinner noen timer av lørdagen min i dette. 



Og mye av dette!

Jeg liker egentlig helst å bake kaker fra bunnen, men akkurat i dag slår jeg et lite slag for posekakene. Kjapt, enkelt og suverent for folk med litt underskudd på energi.

GOD HELG!
 

De mørke dagene

Har du noen gang vært skikkelig sliten? Bare helt tom og tappet for energi? Mer enn bare vanlig sliten. Dager da alt er bare mørkt og tungt.

Det er der jeg er nå. Det skjer innimellom. Noen ganger oftere enn andre ganger. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og vil helst bare forsvinne helt. Bare være i fred. Jeg kjenner det egentlig noen dager i forveien, kroppen og hodet sier fra at nå begynner det å bli nok. Men så lytter jeg ikke. Jeg kan ikke bare legge meg ned, jeg har tross alt en familie som trenger meg her, aller mest barna. Det var egentlig nok på onsdag, grensen for hva jeg orket var nådd. Men så hadde vi jo bursdagsjente i huset, hun fortjente en mamma som var 100% tilstede. Snøen som kom hjalp slettes ikke. Og kvelden gikk med til høylydt konsert. Egentlig en veldig fin kveld, for all del. Det var godt med litt jentetid for mor og datter. Men det er noe med mye folk og mye lyd. Jeg blir rett og slett sliten av det, spesielt når jeg allerede er på vei inn i de mørke dagene. Så i går datt jeg helt sammen. Det sa bare stopp. Jeg fikk gjort det aller mest nødvendige, litt husarbeid og litt jobb. Jeg klarer som oftest alltid å tvinge meg til det. Men ellers satt jeg som et apatisk slakt i sofaen. På sånne dager er det fint med en mann som jobber turnus og som slumpet til å ha fri akkurat nå. Da kan han ta mye av ansvaret her hjemme. De periodene han jobber mye i mine mørke dager er det verre. I sånne perioder er det også greit at jeg ikke skal ut av huset for å jobbe. Jeg hadde nok tvunget meg selv avgårde, men jeg er redd det hadde ført til at jeg etterhvert hadde møtt veggen enda hardere. Så lenge jeg bare jobber frilans hjemmefra, så kan jeg styre når og hvor mye jeg jobber selv. Da får jeg unna det jeg skal også på dårlige dager.

Hvorfor disse periodene kommer vet jeg ikke. Hadde jeg visst hadde det kanskje vært lettere å unngå. Det jeg vet er at det har kommet i løpet av de siste årene, det har ikke alltid vært sånn. Ikke så ille i alle fall. Men jeg synes det kommer oftere nå, og det skremmer meg litt. Litt vinterdepresjon spiller kanskje inn. Hvem føler ikke på det liksom? Jeg har googlet litt, og kan lett kjenne meg igjen i flere av symptomene på høysensitivitet. Kanskje ligger det noe der. Men at det har kommet, eller i alle fall har blitt forverret, de siste årene får meg også til å lure om det kan ha en rot i posttraumatisk stress etter en veldig tøff periode i livet, med flere traumatiske hendelser. En tid som forandret meg på mange plan. Kanskje ble det for mye? Kanskje er det ting som trengs å bearbeides? Jeg burde kanskje ta tak i det. Google kan ikke stille noen diagnose. Eller kanskje er ikke disse mørke dagene så unormale som jeg tenker at de er.

Uansett er det fortvilende å ha det sånn. Når man egentlig ikke orker tanken på å gå ut, bare vil mure seg inne. Når man må tvinge seg til alt, og gjerne klistre på et smil oppi det hele. Jeg tror jeg er god på det, men smilet når nok ikke øynene. Og så passet det jo veldig bra å møte denne lille veggen min akkurat i mai, som er full av forpliktelser og aktiviteter. Det blir litt ekstra slitsomt. Jeg vil jo så gjerne bare være glad og orke. Men så er det ikke alltid sånn. Heldigvis vet jeg også at plutselig er de gode dagene der igjen, bare jeg rir av den verste stormen og lytter litt til kroppens signaler. Og mens den raser, må jeg bare gjøre det beste jeg kan og prioritere at de aller viktigste har det bra og ikke lider under mitt mørke.

Kom mai du skjønne milde..

Yeah right! Om du som meg befinner deg på Østlandet akkurat nå så er det lite skjønt eller mildt over denne maidagen. Ikke gårsdagen heller for den saks skyld. Ja, jeg vet vi bor i Norge og at det er langt mot nord. Men virkelig, snø i mai? Det er ikke uvanlig, sier meteorologene, og det har de vel rett i. Ikke første gang det skjer. Men herregud, så demotiverende. Forrige helg nøt vi sommervarme ute til langt på kveld, i går måtte jeg kjempe vogna gjennom våt snø frem og tilbake til barnehagen, og kom hjem dryppende våt fra topp til tå. Herlig! Slipper de store pollenplagene fra forrige helg om ikke annet.

Nå lengter jeg etter sommeren! Jeg blir rett og slett værsyk av dette. Helt energiløs og tom, nesten deppa. Jeg har aldri likt vinter, er ikke av dem som ble født med ski på bena og som jubler når snøen laver ned. Nei, gi meg sommer, sol og varme. Solstrålene fyller meg med sårt tiltrengt energi etter vinteren, og varmen, alle fargerike blomster som dukker opp, grønt gress og grønne trær fyller kroppen med en barnslig, kriblende glede. Aller best har jeg det ved kysten, i nærheten av vannet. Der finner jeg roen. Å sitte på en strand eller et svaberg en varm sommerdag, finnes det noe bedre?

Mitt ultimate sommerparadis er stranda på det nederste bildet. Den kilometerlange stranda langs øya Galveston i Texas. Hit har jeg jevnlig vendt tilbake gjennom de siste 20 årene. Selv om dette til dels er et turiststed, har jeg aldri opplevd at stranden blir overfylt. Sikkert fordi den strekker seg så langt. Ikke noe problem å finne roen her altså. Og vannet her er en historie for seg selv. Dette er ikke som i Norge der man selv på høysommeren må hutre seg ut i vannet. Ikke som de typiske sydenstedene heller, selv om vannet der som oftest er varmere. I Galveston går man nemlig rett ut i den nærmest kroppstemperert Mexicogulfen, i alle fall på sommeren. Det er helt himmelsk! Det er til dette jeg lengter når vinteren står på som verst her hjemme. Så når jeg i dag kjenner at alt er tungt og trått, og jeg ikke har noe vettugt å komme med,så tror jeg rett og slett jeg bare skal krølle meg sammen på sofaen og drømme meg dit..



 

I 170 mot Ullevål

Mai er en fin måned. Våren kommer (som oftest) for fullt og sommeren nærmer seg med stormskritt. Og den er full av fine dager, både ekstra fridager og andre dager. For hvem liker vel ikke de ekstra fridagene som følger med 1. mai etc.? Med mindre man jobber skift som mannen min, da betyr disse røde dagene ofte ikke mer enn ekstra lønn. Noe som strengt tatt ikke er helt galt det heller.. 8. mai har jeg jo allerede slått et slag for, og 17. mai taler egentlig helt for seg selv. Men her i huset har vi også 10. mai. De siste 10 årene har dette vært den aller fineste maidagen. Dette er dagen da familien vår ble beriket med en datter og lillesøster. En fantastisk solstråle som lærte meg at mammahjertet faktisk kan elske flere barn like høyt. Om noen der ute venter nummer to så er jeg sikker på at du som meg lurer veldig på dette, om man kan elske den neste like høyt som den første. Og dere som allerede har flere barn kan nikke gjenkjennende, for heldigvis er det fullt mulig. Hjertet vokser visst litt for hvert barn.

Jeg er kanskje ikke den eneste mammaen som blir litt nostalgisk og sentimental rundt bursdagen til barna. Som nesten gjenopplever fødselen hvert år. Akkurat denne fødselen er egentlig mest et humoristisk tilbakeblikk, hvor "høydepunktet" var en nattlig biltur i 170 km/t mot Ullevål, med en fødeklar kjerring kjeftende i passasjersetet. Riene dabbet jo av må vite, vi hadde slettes ikke dårlig tid siden fødselen til storebroren året før hadde tatt 24 timer, og det var så himla flaut å bruke nødblinken på bilen. Og parkere foran inngangen på klinikken skulle vi i alle fall ikke, da måtte jo mannen bare ut og flytte den etterpå, og jeg gikk (krøket meg) da fint det lille stykket fra parkeringsplassen. Kom sikkert til å bli sendt hjem alikevel, for dette kom til å dra ut. Kort tid etter kom det en liten prinsesse til verden på undersøkelsesrommet..

Den fineste mainatten og maidagen noensinne. Ja, den fineste maimåneden noensinne faktisk. Jeg var nok høy på adrenalin resten av den våren. Og nå har det gått 10 år. Hun er slettes ingen liten prinsesse lenger. Litt mer preteen kanskje. Men hun er så fin og så god! Jeg er så stolt av den jenta hun har blitt, vår eneste datter. Selv om det er en del krangling mellom henne og storebroren som bare er 16 måneder eldre, kan de også være verdens beste venner. Og hun er en fantastisk storesøster for lillebror. Hun har det beste hjertet jeg vet om, og er enormt inkluderende og omsorgsfull. Og så modig da! Hun står glatt alene på scenen og synger egenkomponert sang for hele skolen. Det har hun ikke fra moren, for å si det sånn. Tøff som toget er hun også, rister av seg vondter og spytter gjørme mens hun løper videre etter fall på regnvåte fotballbaner. Fotballspilleren vår. Og danseren vår.

Men selv om hun begynner å bli stor, kan hun også være mammas lille jente. Tøffe jenter kan også være sårbare. Store jenter trenger også mamma, bare på en litt annen måte. Som min eneste datter blir båndet mellom oss litt ekstra spesielt, jeg merker godt at mens guttene ser mest på pappa, så er det jeg som er rollemodellen her. Det er både litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg håper så inderlig at jeg til tross for sikkert mange feil, også gjør noe rett. At hun vokser opp og fortsetter å være den omsorgsfulle, sterke og modige jenta hun er i dag. At hun vokser opp og gjør de rette og kloke valgene. Og jeg håper hun aldri vil tvile på at uansett hva hun gjør så har hun en stolt mamma som alltid vil være der og støtte henne, uansett. En mamma som elsker henne høyere enn himmelen!

I dag, jenta mi, i dag er det bare din dag! Du ville gjerne nevnes på bloggen, så dette innlegget er til deg.

GRATULERER MED DAGEN, verdens fineste jente!



 

 

Hvem er jeg?

Etter at innlegget mitt om Frigjørings- og veterandagen i går fikk ganske bra respons, i alle fall etter min relativt ferske bloggmålestokk, har jeg begynt å tenke litt på hvor jeg egentlig vil med denne bloggen. Hvilken type blogger er jeg egentlig?

Fersk, ja! Eller egentlig ikke. Sannheten er at jeg periodevis har skrevet blogg i flere år. Tre forskjellige til og med. Jeg begynte veldig internasjonalt på engelsk da jeg var ung. Opp gjennom 20-årene skrev jeg to sånne blogger, da mest om livet generelt. Mye fest, guttedrama og sånt som gjerne hører den perioden til. Jeg fortsatte å skrive en stund etter jeg traff mannen min, men da barna begynte å komme ble tiden knapp og bloggingen ebbet etterhvert helt ut. For noen år siden startet jeg så en helt annen type blogg, da jeg følte behov for å skrive i en veldig vanskelig periode i livet. Skrivingen ble litt terapi for meg, og også en slags dokumentasjon over kampen vi den gang kjempet. Og da den var vunnet, ebbet også skrivingen ut igjen. Så alt jeg har skrevet og blogget før, har vært mest for meg selv. Jeg har vært fullstendig anonym, men om andre har ønsket å lese det jeg har skrevet, har de vært velkomne til det.

Denne bloggen startet jeg egentlig som en fotoblogg. Jeg har nettopp gjenoppdaget kjærligheten til min gamle hobby fotografering, og jeg ønsket å dele litt bilder med omverden. Men så er det sånn at jeg ikke bare liker å ta bilder, jeg har også alltid vært veldig glad i å skrive. Så da blir det nok ikke en ren fotoblogg alikevel. Selv om jeg synes det er litt skummelt, så kanskje jeg skal hoppe i det og skrive litt også. Noen toppblogger blir jeg aldri, selv om drømmen hadde vært å kunne leve av skriving og fotografering. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke er bra nok til det, og jeg er heller ikke villig til å selge sjela mi for å komme dit. Men om jeg bare når noen med det jeg deler, så er det bra nok for meg.

Men hva skal jeg så blogge om? Jeg er ikke en fancy, ung blogger. Jeg er 40, langt fra fancy og med et relativt normalt, "kjedelig" familieliv. Jeg er per tiden hjemmeværende/frilanser/arbeidssøkende og jeg har en mann og tre barn som fyller dagene med både glede og en god slump frustrasjon, ikke noe rosablogging her altså. Noen mammablogger blir jeg heller aldri. Jeg deler gjerne bilder av barna mer privat, men offentlig vil jeg ikke eksponere dem mer enn som dette.

Treningsblogg da? Om du hadde kjent meg hadde du sannsynligvis ledd bare av tanken. Ikke mye motivasjon for trening her. Ikke mye fritid heller for den saks skyld.

Matblogger blir jeg heller aldri. Jeg gjør det jeg må på kjøkkenet, og synes innimellom det er gøy å bake litt. Det er det.

Men jeg har levd i 40 år. Heldigvis eller dessverre, alt ettersom. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt. Jeg har meninger og saker jeg brenner for. Og jeg kan by litt på meg selv uten å selge sjel og familie. Jeg har mye jeg eventuelt kan dele her. Så om du vil henge med videre så blir dette kanskje en relativterfaren40åring/fotoblogg. Bli med da vel!


 

Gratulerer med dagen

Det er 8. mai, en helt vanlig dag, men alikevel ikke. Offentlige bygninger flagger, mange vet nok ikke hvorfor. Andre tenker ikke over det. Men denne dagen er altså Frigjøringsdagen, de siste årene også kjent som Frigjørings- og veterandagen.

Dagens unge vet knapt nok at Norge en gang har vært i krig, eller kanskje jeg undervurderer dem nå. Men på denne dagen i 1945 ble altså Norge atter et fritt land. Mange betalte en høy pris for at dette skulle skje. Mange ofret livet på veien. Dette er en stor del av Norges historie og bør absolutt ikke glemmes. Jeg er gift med en veteran, dog ikke fra andre verdenskrig så klart, så her i huset går sånne merkedager aldri upåaktet hen. Det norske flagget vaier foran huset vårt, og når vi har muligheten drar vi på lokale arrangement for å minnes dagen (anbefaler markeringen på Akershus Festning til alle som er i nærheten av Oslo).

Vi har begge sterke historier fra 2. verdenskrig gjennom bestefedrene våre. Hans satt fengslet her i Norge, min kjære morfar var en av de såkalte "Tysklandsstudentene". Han var medisinstudent på universitetet i Oslo, ble arrestert og sendt i fangeleir i Tyskland. Dessverre snakket han lite om dette, det meste av det jeg vet om denne tiden har jeg lest i bøker skrevet av medfanger. At han gikk gjennom mye er det ikke tvil om. Han var heldig som overlevde, og etterhvert kom hjem med de hvite bussene. Historien til morfar gjør også denne dagen litt ekstra betydningsfull, han er veldig tilstede i tankene mine. Til tross for at det er en trist del av familiehistorien, så er det også en stolt del.

Vi tar friheten for gitt i dag, men vi skal ikke glemme! Det er fortsatt mange av de eldste blant oss som husker krigen, når de er borte bør og skal historiene deres leve videre. Alle som har noen generasjoner nordmenn bak seg, har dette i sin slektshistorie.

Stopp opp litt i dag, se deg rundt, se på livet ditt. Kanskje er du ikke akkurat der du vil være i dag, kanskje er det noe som ikke er som det skal. Men du bor i alle fall i et fritt, godt og trygt land. Kjenn på det, og send en liten takk til dem som kjempet så hardt disse årene på 40-tallet, og for all del, ikke glem!

Det er fint at landets veteraner også blir hedret på denne dagen. Det er mange som kjemper eller har kjempet i internasjonale operasjoner under norsk flagg. Noen har gitt alt også der. Og mange fler har kommet hjem med inntrykk og opplevelser som har forandret dem for alltid. Her hjemme har også familier ofret sitt mens deres kjære har vært ute i verden. Alle disse fortjener å bli sett, hedret og anerkjent.

Så GRATULERER MED DAGEN alle sammen!

Og til alle dere veteraner der ute, som har kjempet frihetens kamp, selv om kampen de siste 72 årene heldigvis ikke har vært her i Norge, TAKK FOR INNSATSEN! Dere er alle helter!

Sunset

Sunsets are proof that no matter what happens, every day can end beautifully. 



 

Les mer i arkivet » Mai 2017
hits