hits

Luke 16 - det store julegaveracet

Er du ferdig med julegavehandelen? Kanskje du var lur og gjorde unna alt i sommer en gang? Eller er du som meg? Litt sent ute. I alle fall med gavene til de aller nærmeste. Det er alltid noen gaver som er ekstra vanskelige. Og i år var barna blant dem. Vi ante rett og slett ikke hva vi skulle kjøpe. Men jeg tror faktisk vi landet på gaver som vil gi stor glede. Jeg gleder meg i alle fall til å gi dem!

Men til poenget, det var det julegaveracet rett før jul da. Du kjenner deg kanskje igjen? Man kjører rundt og rundt i kjøpesenterets parkeringshus til man blir svimmel i håp om at en ledig plass skal dukke opp. Til slutt er du heldig, noen skal bort fra kjøpesenterkaoset og overlater plassen sin til deg. Så er det bare å manne seg opp, trekke pusten dypt og entre kaoset. Jeg blir stressa bare ved tanken. Alle butikker er fulle av folk, noen vandrer rundt uten mål og mening, litt som meg. Hva skal vi finne på til onkel og bestemor? Andre løper rett mot målet. DER var sokkene til bestefar!

Det er det samme hvert år. Som med alt annet som gjelder julen lærer jeg aldri. Det er liksom tradisjon. Jeg begynner veldig bra på høsten en gang og får kjøpt deler av julegavehaugen. Og så står jeg altså igjen med disse viktigste gavene til slutt. Eller vi da. For mannen er med - på slep. Minst like forvirret som meg, men desto mindre stresset. Et irritasjonsmoment i seg selv der altså. Men etter et par timers springing frem og tilbake og ørten butikker, så kommer vi nesten i mål. Nå gjenstår bare noen småting, og der vet vi nøyaktig hva vi skal ha. Om vi finner en parkeringsplass i kjøpesenterkaoset neste uke da..

En uke igjen å gjøre det på.. Lykke til med innspurten alle sammen!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #kaos #shopping #julegaver

Luke 15 - hvordan få barna til å rydde

Har du barn som ikke liker å rydde på rommene sine? Det har jeg! Nå var/er ikke jeg den med mest orden i sysakene selv, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har fått barn med ryddemani. Det er det ingen her i huset som har.

Men litt orden er greit. Det er ikke hyggelig når jeg ikke orker å gå inn for og dra opp gardina hos poden. Da må man enten brette opp ermene og sette i gang selv, eller finne et forlokkende tilbud som gir barn som egentlig er travelt opptatt med sitt motivasjon til å rydde.

Og vi klarte det! Vi fant akkurat det rette tilbudet og nå er rommene nesten strøkne. Det er en fryd å kunne vaske gulvene uten å skyve unna rot og dritt. Og ikke minst å kunne gå inn uten og trakke på diverse ulumskheter.

Hva vi gjorde? Jo, det var egentlig mannens lyse ide. Det er jo snart jul. Og barna ville gjerne ha litt jul på rommene sine også. Så mannen sa rett og slett at om de ryddet skulle de få hvert sitt lille juletre. Simsalabim så var to rom ryddet og flere poser med skrot kastet. Da ble det selvfølgelig juletrær til barna. Og det kostet oss nesten ingenting. Nå er det jo salg på juleartikler. Og i tillegg har jeg en mann som er innmari god på å prute, stikk motsatt av meg. Egentlig er det kanskje han som burde vært sunnmøringen av oss når jeg tenker meg om.

Men i alle fall, om du har like juleglade barn som oss, kjøp julepynt til rommene så blir de kanskje ryddet!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #kaosfamilien #barn #ryddetips

Luke 14 - gleden ved å gi

Det begynner å minke med pakker i pakkekalenderne til barna. Nå henger det igjen 9 på hver, ikke det samme kaoset som da det hang 23 på hver. Ja, du leste riktig. 23. Julaften dukker nemlig kalendergaven opp under juletreet.

De har nok ikke fått de mest spennende gavene i år. Det har vært mye sokker og underbukser. Sånt trengte de. Heldigvis har vi barn som stort sett er takknemlige for alle gaver. De later i alle fall som de blir glade, selv etter sokkepar nummer fire..

Gårsdagens kalendergave var dog litt annerledes. Et friskt pust, syntes jeg. Jeg var litt mer usikker på hva barna ville synes. For dette er hva de fant i kalenderposen i går:

Lucia-dagen var jo en perfekt dag for litt ekstra hjertevarme. Og heldigvis, barna var helt enige! Faktisk syntes de det var så fint at datteren vår gjerne ville kjøpe en ekstra gave for sine egne penger. De gledet seg oppriktig til ettermiddagen og til å dra og kjøpe julegave til en ukjent.

Det finnes mange måter å gjøre dette på nå før jul. Vi valgte å dra til Sandvika Storsenter, hvor de har et ønsketre med ønsker fra barn som ikke har/får så mye. Vi valgte denne:

Så gikk vi og fant en fin kjole, som denne jenta forhåpentligvis kan pynte seg med til jul. Så pakket vi den inn og klistret på lappen.

Utenfor en av senterets lekebutikker står en kasse som man kan putte disse gavene i. Minstemann syntes det var stor stas å få være den som la pakken oppi.

Og vips, så enkelt var det å forhåpentligvis glede en liten jente.

Både vi voksne og barna hadde en god følelse innvendig etterpå. Det var fint å kunne gjøre noe annerledes. Det varmet hjertet at også barna fant glede i å gjøre noe for noen andre. Ikke en eneste sur mine for at det ikke var noe til dem i kalenderen denne dagen. Det trenger slettes ikke å få noe hver dag. De er ikke så kravstore, de fine barna våre.

Og selv om vi selv heller ikke har i overflod, for det er klart at økonomien ofte er trang med bare en av oss i fast jobb, så er vi likevel bedre stilt enn mange. Det føles ikke alltid sånn, men vi er heldige. Vi har det vi trenger. Kanskje til og med mer enn vi trenger. Og det er det faktisk mange som ikke har, selv her i Norge. Dette er egentlig en skikkelig tankevekker. Det er mange der ute som ikke har råd til julemat og julegaver.

Derfor synes jeg dette treet er et flott tiltak. Bor du i området så ta deg en tur. Treet med lappene står der til 23. desember (tror jeg). Da henter Frelsesarmeen alle gavene som har kommet inn.

Det finnes nok lignende innsamlinger andre plasser, jeg har i alle fall sett flere Facebook-arrangement. Ellers er jo organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon relativt synlige nå før jul. Så har du lyst og mulighet så er det fullt mulig å gi en gave som varmer noen andre!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #giverglede #hjertevarme

Luke 13 - Santa Luciaaaaa

Alle sammen syng med! Er det forresten bare jeg som har glemt den egentlige teksten og stadig vekk synger den litt mer alternative? Den med ting som skjer oppi lia. Jeg har måttet bite det i meg de siste dagene, tenk om poden hadde dratt den i Lucia-toget i morges..

Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har hatt en koselig men kald morgen med Lucia-feiring i barnehagen. Å, som jeg elsker sånt! Små barn i hvitt, med lys og glitter som synger seg en runde rundt barnehagen på knirkesnø. Og så inn i varmen til saft, gløgg, lussekatter og pepperkaker. En liten kosestund i hverdagsmorgenen. Jeg blir så glad av sånt! Og det selv om det er tidlig.

Nå i desember får jeg nesten lyst å begynne i barnehagen selv igjen. I alle fall i "vår" barnehage. De gjør så mye koselig. Juleverksted, Lucia-feiring, julebord, nissefest, krybbevandring og teater. Begivenhetene står bare i kø! Ikke rart minsten ikke vil hjem derfra om dagen. Full forståelse for den, klart det er morsommere å være der med alle disse aktivitetene, mange små venner og snille og omsorgsfulle voksne. Da blir det ganske kjedelig her hjemme..

Men i dag skal vi i alle fall gjøre noe annerledes etter barnehagen, som en del av dagens kalendergave. De store barna gledet seg veldig over dette. Jeg er litt mer usikker på om minstemann vil synes det er så stas. Vi får se. Fortsettelse følger i neste luke.

Siden det er vanskelig å ikke få med bilde av andres barn under Lucia-feiring i barnehagen, lar jeg heller husets "tullenisse" illustrere hvilken dag det er i dag.

Nå skal Lucia-lyset pakkes bort for i år og sannsynligvis legges på et like lurt sted som dem jeg kjøpte i fjor. Finner dem sikkert om en ti års tid..

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #lucia

Luke 12 - det koster så lite

Hei tirsdag og luke nummer 12. Vi har faktisk kommet halvveis i julekalenderen allerede (med mindre man i et svakt øyeblikk har tømt sjokoladekalenderen eller skrapt alle lukene i flaxkalenderen), nå er det innspurten mot jul som gjelder.

I dag vil jeg gjerne slå et slag for vennlighet og det å gi medmennesker en litt lysere hverdag. For det er ikke til å legge skjul på at det kan være litt ekstra stress og jag i førjulstiden. Ikke bare er det alle juleforberedelsene og alt det fører med seg, men det er kanskje ekstra mye å gjøre på jobb eller skole også. I tillegg er vi inne i den mørkeste tida på året, og det kan også gjøre sitt med humøret. Og uka har akkurat startet, det er fortsatt noen dager igjen til helg..

Så hvorfor ikke bruke denne dagen på å være litt ekstra hyggelig mot dem du har rundt deg? Du kan enkelt lyse opp dagen til både de nærmeste eller tilfeldig forbipasserende med bare en liten handling. Her er noen tips fra meg.

 

❤Si takk! Det trenger ikke å være for en stor greie engang, si takk om noen bare rekker deg en penn.

❤Hold døren oppe for noen.

❤Slipp noen forbi deg i kassa på butikken, i alle fall om de har mye mindre i handlekurven enn deg selv.

❤Send noen du ikke har snakket med på en stund en hyggelig melding.

❤Fortell noen hvor viktig de er for deg.

❤Reis deg så noen andre får sitte på bussen.

❤Gi noen et kompliment.

❤Gi noen en klem.

❤Si hei til noen i forbifarten.

❤SMIL! For husk, smil til verden og verden smiler til deg!

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #medmenneskelighet #nestekjærlighet #godegjerninger #desmåtingene

Luke 11 - bak den perfekte førjulsfasaden

Hei mandag! I dag er du så uendelig velkommen! Her i huset har nemlig mannen hatt jobbhelg og jeg hatt alene/bakehelg med barna. Og da er det faktisk veldig godt å sende barna på skole og i barnehage igjen!

For det ser jo så idyllisk ut. Alle disse bildene på sosiale medier, med veloppdragne barn som sitter blide og glade og baker de fineste kaker. Uten rot og bråk. For bilder har jo ikke lyd, og alt rot kan flyttes vekk fra kameravinkel.. Se så idyllisk, og se hvor flinke vi er! Det kom noen snapper fra meg også i går, da mest av produksjonen. For resten av seansen var av litt ymse sort. Bare se på bildet over, ser dere galskapen i øynene bak det store gliset? Det er uttrykket til en mamma som er i ferd med å rakne i sømmene.

For jeg lærer jo aldri. Hvert år har jeg denne ideen om hvor idyllisk det skal bli. Glade, harmoniske unger og perfekt pepperkake- og julemannproduksjon. Og der måtte jeg le litt av meg selv - igjen! For det er jo aldri sånn. Den idyllen finnes bare i hodet mitt. I virkeligheten er det krangel om kjevler (note to self: må kjøpe en til hver hvis vi noensinne skal bake igjen), det er mel og deig på gulv og vegger og det er tykke og tynne figurer om hverandre. Og hva skjer da? Jo, noen blir brent og noen blir knapt stekt. For jeg gidder da ikke å sortere de tykke på et brett og de tynne på et annet. Det får da være grenser!

Men pepperkaker og julemenn, det blir det. I hauger! Så er det pynting og maling. En seanse i seg selv, med glasur og konditorfarge over hele kjøkkenet. Og et teppe av nonstop på gulvet. Gøy, gøy, gøy! Og så må mor vente hele kvelden på at glasuren skal tørke så kakene kan legges i bokser. Julebakst her i huset er en heldagsjobb, over 12 timer tok det fra start til den siste, gjenstridige glasurbiten var tørket vekk i går. Det er mye jobb for egentlig ganske lite det. For etterhvert blir selvfølgelig noen kaker fortært, og det er jo vel og bra. Problemet er at resten går i søpla når jeg finner boksene i et skap nærmere sommeren en gang.

For all del, denne krampaktige julebakstidyllen ser fin ut på snap. Men hos oss er det altså bare et glansbilde. Og det aner meg at enkelte kjenner seg igjen i dette. Hvert år har jeg øyeblikk hvor jeg spør meg selv hvorfor i all verden jeg gjør dette mot meg selv. Og hvert år sverger jeg på at neste år, da skal julekakene kjøpes. Nå er det nok! Men så kommer desember, og denne trangen til å skape koselige minner med barna. Sånne som de vil huske resten av livet.

"Da jeg var barn pleide vi å sitte rundt kjøkkenbordet, bake julekaker og synge julesanger. Og mamma var verdens beste! Bare morsom, blid og hyggelig hele tiden".

Haha! Det de kommer til å huske er en mamma som blir mer og mer stresset og sliten. Veldig, veldig sliten. Og etterhvert irritabel, noe hun får dårlig samvittighet for etterpå. Og teksten på de kjente julemelodiene som innimellom kommer ut av munnen på barna, inkludert treåringen, kan ikke gjengis her. Relativt alternativ tekst for å si det sånn.

Det føltes rimelig symbolsk da svibelen i J'en til slutt lente seg for langt til siden og hele greia gikk i gulvet og knuste i går kveld. Sånn var dagen og helgen. Til ******* med (J)UL !!!

Heldigvis så er der noen øyeblikk som gjør det verdt det. Det er de øyeblikkene som gjør at jeg vet at jeg aldri kommer til å lære, og at jeg sannsynligvis gjør det samme om igjen neste år. Det er de små, korte øyeblikkene da alle tre sitter konsentrert over deigen og figurene. Og når alle tre sitter på kjøkkenet og ler i et sammensurium av klissete glasur og nonstop. Da forsvinner stress og høye skuldre nesten, og jeg blir fylt av en underlig glede og takknemlighet. Hjertet svulmer og øynene blir litt ekstra våte. For der sitter mine tre mirakler, min lille gjeng. De koser seg sammen og gleder seg over advent og jul. Helt avslappede, uten en eneste tanke på alt som må gjøres (for det er jo ikke de som må gjøre det). De er bare lykkelige over at de endelig får bake, for dette har de mast om en stund. De hoppet faktisk av glede da pakkekalenderen inneholdt nye pepperkakeformer og beskjed om at det skulle bakes. I disse øyeblikkene kjenner jeg at jeg har fått det til. Så er det kanskje ikke bare ro og harmoni, og mamma er ikke bare blid hele tiden. Det er ikke glansbildet fra sosiale medier. Men det er oss. Det er de livlige, bråkete barna mine. Det er familien vår som forbereder julen sammen, på vår egen, kaotiske måte. Og jeg håper barna tar med seg disse gode stundene videre, akkurat som jeg gjør. For neste år er alt glemt, som smerten ved en fødsel. Da finner jeg sannsynligvis nok en gang frem bakeutstyret med ideen om en idyllisk bakestund i hodet..

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #kaosfamilien #julebakst #idyll #bakfasaden #ingenenhjørninger #langtfraperfekt

Luke 10 - mine 7 favoritt julesanger

Nå har jeg blogget i noen måneder, men aldri laget en sånn liste før. På tide å prøve for første gang, og hva passer vel bedre akkurat nå enn en liste med mine favoritter i jungelen av julesanger.

 

White Christmas - Bing Crosby

Dette var faktisk min store favoritt som barn. Nå er jeg strengt tatt litt lei av den, men når man tenker over hvor mange år jeg har hørt på den er det kanskje ikke så rart. Den må likevel få plass på listen over mine all time favorites. Full av julestemning og barndomsminner.

 

Wonderful Christmastime - Paul McCartney

Denne kommer også fra barndommen, og forventninger om en idyllisk og koselig jul full av moro. Julen ble aldri helt som i sangen, uten at jeg hadde dårlige juler av den grunn altså.

 

All I want for Christmas - Mariah Carey

Nå har vi kommet til ungdomstiden og forelskelser. Teksten er vel selvforklarende her. Og så kom den på en måte tilbake da vi slet med å få minstemann. Alt jeg ville ha til jul var en baby. Ikke minst var den fremtredende og ekstra betydningsfull i desember 2013 da jeg vagget rundt høygravid.

 

Last Christmas - Wham

Ungdomstiden og igjen en rimelig selvforklarende tekst..

 

Driving home for Christmas - Chris Rea

Åååh, denne sangen altså! Kilde til så mye glede, forventning, lengsel og savn. Jeg har alltid likt denne, men etter at jeg flyttet fra hjembyen har den fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Annethvert år hører jeg den med glede over at jeg snart skal hjem, og annethvert år med den såre følelsen over å ikke skulle det. Er helt sikker på at de fleste som ikke bor der de har vokst opp eller der de har familie og venner kjenner seg igjen i den følelsen.

 

Home for Christmas - Maria Mena

Denne forelsket jeg meg i fra første tone den gangen den kom ut. Mye av samme grunn som over. Jeg er sunnmøring som har forvillet meg til Østlandet, og jeg lider av konstant hjemlengsel. Denne sangen rører meg langt inn i sjelen hver gang jeg hører den. Klumpen er der uansett om jeg skal hjem til jul eller ikke. Men den er ekstra sår å høre på sånn som i år, når julen feires på Østlandet. Jeg har det på ingen måte vondt her, det er bare det at det er på Sunnmøre jeg hører hjemme. Disse ordene altså!

"But there's a place where I

Erase the challenges I've been through

Where I know every corner,

Every street-name

All by heart

~

But I have people close to me

Who never will desert me

Who remind me frequently

What I was like as a child

~

I don't know what my future holds

Or who I'll choose to love me

But I can tell you where I'm from

And who loved me to life"

 

En stjerne skinner i natt

Dette er en sang som alltid har vært der, men som jeg aldri egentlig har lagt merke til. Inntil jeg sto i klasserommet til eldstemann som da gikk i 2.klasse og hørte hele trinnet synge den. Plutselig hørte jeg teksten. Jeg var full av hormoner sånn ca. en måned før termin, og ordene traff meg rett i hjertet. Plutselig handlet den om oss, om den lange kampen vi hadde hatt for å komme dit vi var og om den lille i magen. Jeg tror aldri en sang har rørt meg så mye som i det øyeblikket. Etter dette sang jeg denne sangen for magen hele tiden, i de få dagene det tok før lillemann noe overraskende måtte ut tre uker før termin. Og da fikk sangen enda en ny betydning, spesielt da vi kom hjem fra sykehuset med denne bittelille krabaten akkurat da julen ringte inn. Kampen var virkelig over!

Denne teksten er uten tvil den aller fineste jeg vet! Dere som kjenner historien vår, les denne teksten og prøv å sett dere inn i følelsen jeg fikk da 60 andreklassinger sang den denne desemberdagen i 2013. Jeg kan fortsatt ikke høre den uten å få tårer i øynene, og det vet de eldste barna i huset å utnytte.

"Nå er den hellige time

vi står i stjerneskinn,

og hører klokkene kime

nå ringes julen inn.

 

Englene synger høyt i kor,

synger om fred på vår jord,

verden var aldri helt forlatt,

en stjerne skinner i natt

 

En nyfødt kjærlighet sover,

nå er guds himmel nær,

vår lange vandring er over,

stjernen har stanset her.

 

Englene synger høyt i kor,

synger om fred på vår jord,

verden var aldri helt forlatt,

en stjerne skinner i natt

 

Se himmelen ligger og hviler,

på jordens gule strå.

Vi står rundt krybben og smiler,

for vi er fremme nå.

Her kan vi drømme om den fred,

som vi skal eie en gang,

for dette barn har himmelen med

og jorden fylles med sang."

Ikke så mye jul over dette bildet, men for meg like betydningsfullt som denne siste og absolutte favoritten blant julens sanger.

 

Hvilken julesang er din favoritt?

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #julesanger

Luke 9 - tradisjonen jeg ikke gir slipp på

Nå har det røket mange juleprinsipper ut vinduet de siste dagene, men denne tradisjonen er jeg ikke klar for å gi slipp på. Til tross for at det virker som denne tradisjonen er i ferd med å dø ut, elsker jeg den fortsatt.

Jeg snakker selvfølgelig om julekort. Det er jo så hyggelig både å sende ut og å få. Det er alltid spennende å titte i postkassen i desember. Jeg tripper nesten av glede når jeg finner håndskrevne konvolutter blant reklame og regninger. Hurra, julekort! Det er så koselig med bilder av kjente og kjære eller et håndskrevet kort med en liten oppdatering fra noen du ikke snakker med så ofte. Det blir færre og færre av disse konvoluttene hvert år, forståelig nok egentlig. Tiden strekker ofte ikke til, og portoen er dyr. Det er enklere med en SMS, MMS eller en Snap for den saks skyld.

Jeg tviholder på julekorttradisjonen, om enn ikke i like omfattende grad som før. Jeg pleide å planlegge julekort og ikke minst julekortbilde lenge i forveien. Å ta bilde av to og etterhvert tre barn var litt av en prossess. Nå har jeg modifisert meg litt. Jeg bruker ikke fullt så mye tid på planlegging og på å ta det perfekte bildet. Det må ikke absolutt ha juletema lenger, et fint bilde fra tidligere på året går like greit. Og jeg har stort sett gått bort fra personlige hilsener på hvert kort. Det blir litt for tidkrevende.

Men jeg legger fortsatt litt tid og kjærlighet i det. Og jeg skriver fortsatt på alle konvoluttene. Og slikker i meg litervis med lim for å lukke dem. Husker dere Susan fra Seinfeld som så tragisk døde da hun skulle sende ut bryllupsinvitasjoner? Akkurat nå føler jeg meg litt som henne etter å ha fylt opp rundt 50 konvolutter som snart skal sendes land og strand, til og med verden rundt. Litt ør i hodet og med en emmen smak av billig lim i munnen. La oss håpe at min skjebne er bedre enn hennes..

Nå klør jeg etter å sende fra meg denne bunken, og håper at mottakerne vet at de kommer med masse omtanke og de aller beste ønsker om både en god jul og et godt nytt år.

 

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #julekort #tradisjoner

Luke 8 - Oh no, we didn't!

Oh yes, we did!

Stikk imot alle mine prinsipper, kjøpte vi faktisk et kunstig juletre denne uken. Både mannen og jeg er egentlig veldig tilhenger av ekte juletre, og skulle aldri ha sånt kunstig ræl inn i huset. Men så er det jo mange fordeler ved det uekte også. Etterhvert har vi nå kommet frem til at de eneste fordelene ved ekte tre er sjarmen og lukten. Men sistnevnte kan kanskje fikses med en Wunderbaum eller et duftlys? Det kunstige er i alle fall mest praktisk på alle mulige måter. Vi er kun hjemme annenhver jul, og kjøper dermed også juletre kun annethvert år. Men med et kunstig et kan vi faktisk ta det frem og kose oss litt med julestemning i hjemmet før vi reiser på juleferie. Og vi kommer ikke hjem til en naken stamme og et grønt nåleteppe på gulvet. Vi slipper å huske og vanne det. For sånt kan vi fort glemme her i huset. Og den avgjørende faktoren for meg: jeg slipper å bli angrepet av edderkopper når tiden er inne for å fjerne julepynten. Det skjedde nemlig i forfjor. Treet var fullt av spindelvev og jeg følte at det kravlet overalt. Der var minst to eller tre inni der, kanskje hundre. Forskjellen på de er relativt liten når du lider av arachnophobia..

Likevel, det satt langt inne å kjøpe dette treet. Det var mest en spøk som førte til en liten impulsrunde med kunstig juletretitting. Og før vi visste ordet av det lå det en stor eske i baksetet på bilen. Vi var plutselig de stolte forvirrede og litt angrende eierne av et sånt nymotens tre. Dryssfritt og luktfritt. Og jeg følte at jeg hadde syndet. Hvordan kunne jeg gjøre dette? Hva i alle dager hadde vi gjort nå?

Men da esken sto i gangen gikk det ikke lange tiden før jeg fikk lyst å få det på plass i stua. Nok et prinsipp som står for fall. Ikke overraskende egentlig, jeg nevnte det jo her om dagen da julenissene begynte å dukke opp. Men jeg trodde ikke det skulle stå et tre i stua bare noen dager etterpå. Til tross for at det ikke er tradisjonen vi er vant med fra barndommen, hos oss pleide vi å pynte treet på kvelden lillejulaften, så har vi gjort det til vår tradisjon å pynte tre litt før. Gjerne helgen før jul eller deromkring. En uke ut i desember er derimot hakket for tidlig. Men nå sto jo dette treet i esken i gangen og ropte etter å bli sluppet ut. Og vi måtte jo nesten se på det, sjekke om lysene virket og sånt. Og vips så sto det i stua vår. Og da var det jo fristende å henge på den første juletrepynten, feriefangsten som ikke hadde kommet opp på loftet enda. Vi har nemlig en greie med å kjøpe kjøleskapsmagneter og julekuler når vi er ute og reiser. Og siden forrige gang vi pyntet juletre her hjemme har denne buketten kommet til.

Texas, mitt Texas!

Et minne fra mitt gamle liv i Myrtle Beach, South Carolina.

Vi kunne ikke dra fra Graceland uten en liten gitar..

En ny favoritt, Washington DC.

Denne dro vi med hjem fra NYC i fjor. I går oppdaget vi at den også hadde lys. Herlig, blinkende discolys. Ikke irriterende i det hele tatt..

Og når vi først hadde begynt å pynte dette nye, kunstige treet, så kunne vi like gjerne fortsette. Det klødde i fingrene både hos barna og meg. Og er det ikke sånn at enhver blogger med respekt for seg selv pynter treet tidlig? Det ser da sånn ut! Så da kom esken med juletrepynt ned fra loftet og treet med det rare i kunne begynne og ta form.

For her i huset finner dere ikke et stilfullt pyntet tre som hos de fleste bloggere. Her er det en salig miks av alt fra hjemmelaget, ferieminner, pynt med betydning og helt vanlige julekuler. Derav navnet "treet med det rare i".

Det har ikke alltid vært sånn, før barn var jeg ytterst opptatt av stilfull pynt og fargetema. Nok et prinsipp som etterhvert gikk rett ut vinduet der altså. Nå passer jeg bare på at jeg henger opp den mest betydningsfulle og skjøre pynten. Og det høyt oppe! Så er det fritt frem for barna. Det blir nok litt overdose for enkelte greiner..

Men så lenge barna koser seg og det ikke blir alt for mye julekulesvinn så går det bra. Det er jo litt sjarm i dette også. Og når roen senker seg, så er det herlig å synke ned i sofaen med et lite glass vin og bare nyte synet av det ferdigpyntede treet.

Sånn ble det ferdige resultatet i år. Et herlig kaos av minner. Jeg tror jeg må vise dere litt mer av treet med det rare i senere. For her er det virkelig mye rart. Kjenner du for eksempel mange med en skje hengende i juletreet?

#advent #jul #julekalender #bloggkalender #juletre #juletrepynt #kunstigjuletre #juletrepynting #fotokjerringsprinsipperryker

Luke 7 - julemarked og stjernejakt

Dette er noe av det koseligste med førjulstiden. Julemarkeder. I alle fall om man besøker dem midt i uka når det er litt mindre folksomt enn i helgen. For å gå i kø er ikke særlig koselig..

Vi pleier å prøve og få med oss flere av julemarkedene i Oslo-området hver desember. To som går igjen hvert eneste år er koselige Bærums Verk og selvfølgelig Jul i Vinterland midt i Spikersuppa i hjertet av Oslo. Hit drar vi gjerne flere ganger, det gir litt julestemning å gå rundt og titte og ikke minst lukte. Gløgg, brente mandler og mange andre deilige julelukter. Mmm!

I år har vi lite tid til overs for sånne hyggelige familieaktiviteter. Mannen jobber masse denne måneden, og har kun tre fridager før jul. Veldig kjipt, men på den positive siden (for dette skal jo være positivt) blir det ekstra penger i kassa av det. Og det trengs, for nå er det jo bare litt over et halvt år til sommerferien!

I går klarte vi dog å skvise julemarked i Oslo inn på timeplanen før mannen dro på nattevakt. Det er rart, men å tusle rundt mellom alle bodene langs Karl Johan gir en stund med ro i sjelen. Muligens fordi det da plutselig er null krangling mellom ungene. Det er som magi, de kan krangle før og krangle etter, men den stunden vi er innenfor dette området er det ro og glede. Og kandiserte epler, smultringer og churros. Mulig dette har mer med saken å gjøre enn magi når jeg tenker meg om.

Litt mas om pariserhjul og karusell kan derimot ikke unngås. Men vi står i alle fall over førstnevnte i år. Det prøvde vi i fjor, og jeg kan trygt si at jeg aldri har sett den ellers så tøffe mannen min så redd. Jeg holdt meg rimelig godt fast oppe i høyden jeg også altså. Så jeg tror den masingen er mest spøk fra barnas side. De vet veldig godt at det ikke skjer igjen med det første.

Forøvrig skjedde det en positiv ting til i går. Bare se her!

Her skulle det jo egentlig hengt en julekule, men den jakten har jeg gitt opp. Isteden gikk jeg på stjernejakt i går. Jeg vet ikke hvor mange plasser jeg tittet uten å bli fornøyd. Men så endte vi opp på Jula, egentlig i et helt annet ærend som får bli en luke i seg selv. Og der var den! Vindusstjernen som hadde det absolutt viktigste tilleggsutstyret.

Taddaa! Lysbryter!

Og ikke bare det, de solgte den til halv pris så jeg betalte en slikk og ingenting for den. Sånt liker en sunnmøring! Jeg er superfornøyd. Endelig lyser det i vinduet til minstemann også! Nå kan julen bare komme!

#advent #julekalender #bloggkalender #julemarked #julestjerne

Luke 6 - julenissene kommer!

Så lenge klarte jeg altså å holde meg. Under letingen etter julekula (som forøvrig fortsatt er borte), kom posene med nisser ned fra loftet. Og da varte det ikke lenge før en av dem løsrev seg og stilte seg opp i trappa. Til minstemanns store glede. Tenk å bli så hoppende glad som han ble over en liten nisse som overraskende dukket opp. Ser dere nøye etter så ser dere kanskje at gutta i huset har levert ønskeliste til denne første, ivrige nissen også.

Og da denne først fant veien ut i friheten, så fulgte enda en tett etter. Det var jo så gøy å se gleden til lillemann. Så i går sto det jammen en grånisse (eller Gubben Grå som minsten kaller ham) og ventet i gangen da han kom hjem fra barnehagen.

Stas altså!

I tillegg har det dukket opp en rar, liten fyr i stua. Han flytter seg gjerne litt rundt omkring, og det er alltid spennende å se hvor han er om morgenen og på ettermiddagen. Da vi kom hjem i går klamret han seg fast til disse stjernene mens han prøvde og se på TV.

Og i morges sto han og luktet på sviblene mine. Skjønner ham godt, jeg elsker lukten selv!

Så enkelt kan man altså gjøre hverdagen til et barn litt morsommere! Og så lett er det altså å lure meg til og finne frem nissene litt før min opprinnelige plan. Litt glede og mor smelter.

Med dette tempoet er det nok ikke lenge før juletreet står ferdig pynta i stua..

Og forresten, før jeg avslutter; noen som fikk med seg bønnen min til værgudene i går? Det gjorde i alle fall værgudene! Bare så synd det er 18 dager for tidlig og at det meldes regn og flere plussgrader i morgen. Men her er det da masse håp om hvit jul likevel!

#advent #julekalender #bloggkalender #julepynt #nisser #fotokjerringbryteregneregler #vinter #snø

Luke 5 - hvit jul

Da jeg var barn var julen alltid hvit. Sånn husker jeg det, så sånn var det sikkert! Alt var jo bedre før. Nå har den globale oppvarmingen tatt over, og det er slettes ikke noe garanti for myke, dalende snøfnugg fra oven og et hvitt teppe over landet når julen ringer inn.

Jeg er ikke spesielt glad i vinter og snø. Bare til jul. OK, kanskje litt innimellom ellers også da. Det har jo sin sjarm. Som den siste tiden her hvor vi bor. Med et tynt, hvitt lag på bakken. Nok til at minstemann kan dras på akebrett til og fra barnehagen. Det er faktisk ganske deilig å komme ut om morgenen og bli vekket ordentlig av denne kalde, friske luften. Og like deilig å komme inn igjen etterpå, med røde kinn og kald nesetipp. Også er det jo ganske praktisk trim å dra noen kilo på akebrett opp flere bakker sånn på morgenkvisten. Og visst er det vakkert, med sol, blå himmel og dette hvite laget. Og som den relativt enkle sjelen jeg er, så finner jeg en merkelig glede i knirkingen under skoene når det er minusgrader. 

Snø og jul, det hører sammen. Sånn er det bare. Det skal være hvitt, og det skal være kaldt. Jeg har opplevd jul i 30 plussgrader, og for meg så ga det tilnærmet lik null julestemning. Det er liksom noe feil når svetten renner og julenissen har shorts på..

Nå aner det meg at det tynne laget vi har akkurat nå snart vil være borte. Og det er fortsatt en stund igjen til jul. Herved legges en bestilling inn til værgudene, la meg våkne 24. desember til dalende snø og et landskap pakket inn i hvitt. Akkurat som da jeg var barn!

#advent #julekalender #bloggkalender #vinter #snø #jul #hvitjul #kjæreværguder

Luke 4 - julekula som forsvant

Hurra, det er mandag! Ja, for jeg skal jo være positiv nå frem mot jul.. Så jeg burde kanskje ikke nevne vekkerklokka til mannen som ringte en time for tidlig (takk til mannen som tydeligvis ikke kan klokka lenger) og tok fra meg sårt tiltrengt søvn. Isteden bør jeg fokusere på den fine søndagen vi hadde, med julemarked og utrolig nok en kinodate. Sistnevnte hører virkelig til sjeldenhetene, det er vel over 2 år siden sist. Nå har vi hatt gavekort på kino og lovnad om barnevakt liggende siden forrige jul, og det var bare dager fra å gå ut på dato. Så da "hev vi oss rundt". Forøvrig en veldig fin gave å gi til småbarnsforeldrene i ditt liv! I tillegg tok jeg mitt eget råd fra gårsdagens innlegg, og det gjorde faktisk dagen litt lysere. Dette må jeg fortsette med! Kanskje må jeg ta en oppsummering etter en stund for å se om det virkelig har gjort en forskjell.

Men i dag trenger jeg egentlig hjelp fra dere der ute. Fortrinnsvis de synske av dere. Det må da være noen av dem? For det har seg sånn at jeg de siste dagene har lett og lett etter lyskulen som pleier å henge i vinduet til minstemann. Tilbake til lys igjen der altså. Alt som lyser, skinner og glitrer vet dere..

Jeg pleier å være flink til og samle alt som har med jul å gjøre så det skal bli lett å finne igjen. Det har sin faste plass på loftet. Og alle lys, stjerner og staker pleier å ligge i samme pose. Men i år er altså ikke denne kulen der. Det er nesten som sokkepar i vaskemaskinen. Sporløst borte. Og jeg blir sprø! Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken på denne kulen. Jeg har snart saumfart hele huset, både tenkelige og utenkelige plasser. I prosessen har jeg funnet mye jeg ikke visste vi hadde engang, men altså ikke denne lyskulen. Den som var så fin og ikke minst praktisk, med lysbryter så jeg slapp å fomle med stikkontakten hver dag. Som sagt før, latskapen lenge leve!

Jeg er lite lysten på å kjøpe noe nytt, gjerrig sparsom sunnmøring som jeg er. Og jeg vet jo at den er her en plass. Muligens ble den tatt ned etter resten av julelysene og kom aldri opp på loftet. Kanskje jeg rett og slett la den en lur plass sånn at det skulle bli lett å finne den til neste jul. Sånt skjer jo stadig vekk.

Dermed kjære, synske lesere, trenger jeg deres hjelp!

Er det noen av dere der ute som "ser" hvor denne kulen er? Og sånn i samme slengen, fordi jeg tror jeg kommer til å trenge det når juletreet skal pyntes, ser dere tilfeldig også på hvilke plasser rundt i huset jeg har lagt juletrepynten jeg kjøpte i sommer?

Ikke her, ikke der, helt borte vekk..

 

#advent #julekalender #bloggkalender #mysterie #julekule #fotokjerringblirsprø

Luke 3 - julekalenderen som piffer opp forholdet

Velkommen til første søndag i advent. I dag skulle jeg egentlig skrive noe om det. Nå tenner vi vårt første lys osv. Men det kommer heldigvis flere søndager i advent. For jeg klarer rett og slett ikke å vente med å dele dette tipset. Dette tipset skulle jeg strengt tatt delt allerede, men jeg var for blendet av alle julelysene rundt meg. Dette tipset handler nemlig om julekalendere.

Har du ikke kjøpt kalender til din kjære i år? Selv om det allerede har blitt åpnet noen kalenderluker, er det ikke for sent enda. Nei, stopp! Du trenger ikke å springe ut for og kjøpe en dyr ølkalender eller selvpleiekalender. Dette kan du gjøre hjemmefra, det tar ikke mye tid og best av alt, det er helt gratis!

Dette er noe jeg har tenkt på selv, men foreløpig har mannen min kun en fotokalender. Og denne kalenderen passer kanskje best for dem som har vært sammen for lenge. Er du nyforelsket så blir det litt smør på flesk. For alle som har vært sammen i mange år, og som også gjerne har fått barn, vet at forholdet forandrer seg etterhvert. Fokus skiftes mye fra hverandre til livet rundt. Hverdagen tar over, ikke minst i den travle småbarnsperioden. Her i huset merkes det godt at vi har noen år på baken og i tillegg har tre barn i forskjellig alder som krever tid, oppmerksomhet og oppfølging. Ikke har vi et kobbel av barnevakter som banker på døren til enhver tid heller. Og i tillegg er vi ekstremt dårlige på å be om hjelp selv også. Da sier det seg selv at det ikke blir mye tid til oss. Og det at vi ikke tar oss tid til å være kjærester, påvirker også til en viss grad forholdet. Vi glemmer ofte å gi hverandre oppmerksomhet. I alle fall av den positive sorten.

For å gjøre noe med det tenkte jeg i dagene før advent på å lage en kalender med ord og aktiviteter som kanskje kunne hjelpe litt på dette. Jeg var inne på tanken på å skrive 24 lapper, enten nummererte eller som jeg kunne trekke tilfeldig hver dag. Noen med positive og hyggelige ting jeg kan si til og om mannen min. Noen med aktiviteter; som en klem, en berøring, et kyss, et klaps på baken.. Enkelt og greit, her er det stort sett kun din egen fantasi som setter grenser.

Jeg leste en gang om et par som hadde sex hver dag i et helt år som et slags eksperiment for å se hva som skjedde med forholdet. Og det ble visst nærere og bedre. Jeg var faktisk inne på den tanken også. Ja, ikke for et år, men for 24 dager. Men den tanken slo jeg fort fra meg. Det hørtes rett og slett alt for slitsomt ut. Men for all del, har dere tid og overskudd, kjør på!

Jeg tror virkelig en sånn "forholdskalender" kan være en god ide. Ikke bare nå i adventstiden egentlig. Det er jo alltid viktig å ikke glemme og være kjærester! Strengt tatt trenger man ikke å bruke tid til og skrive lapper til seg selv en gang, bare husk på å si eller gjøre noe fint til din andre/bedre halvdel hver dag. Det burde være en selvfølge, og det skal så lite til. Jeg tror nesten jeg må få ut finger'n og følge mitt eget råd her altså!

#advent #julekalender #bloggkalender #forhold #langvarigeforhold #oppmerksomhet #kjærlighet #kjærtegn #nærhet #piffoppforholdet

Luke 2 - stjerna som varmer hjerterota

Nå føler jeg egentlig at jeg har fokusert veldig mye på julebelysning de siste dagene, og jeg er ikke helt ferdig enda. For meg, og kanskje for mange andre, er det dette som er den ordentlige starten på adventstiden. Å få lysende stjerner i vinduene.

Og denne er min absolutte favoritt. Det finnes en jungel av flotte stjerner og julelys der ute, og de fleste er estetisk mye finere enn denne. Men ingen har samme betydning. For dette er nemlig stjernen som min mormor og morfar hadde i stuevinduet sitt. Ja, den er både gammel og umoderne, men for meg så er den et minne fra høyt elskede besteforeldre.

Det er like spennende hvert år. Ikke bare om jeg klarer å henge den rett (nå har jeg via en annen blogger fått tips om hvordan man fikser den biten), men mest av alt det store spørsmålet: "Lyser den i år også?" Det er alltid like spennende å plugge i kontakten og slå på lysbryteren. Og gleden er alltid like stor. Den har overlevd nok et år!

Når jeg ser på denne stjernen i kjøkkenvinduet så er det nesten så jeg har mormor og morfar hos meg. De føles plutselig så nære igjen. Jeg husker så godt hvor langt inne det satt å kjøpe sånne nymotens ting som lysstjerne til vinduet den gangen. Dere vet, eldre mennesker og moderne innretninger. Men så tror jeg nok de syntes det var stas likevel. Mine søte, gode besteforeldre. Nå har denne stjernen lyst i mange år, og det begynner etterhvert å bli noen år siden besteforeldrene mine ble borte også. Men jeg håper den vil lyse i mange år til, for meg og for oldebarna de aldri fikk treffe. For meg varmer den litt ekstra i hjerterota gjennom hele desember.

#advent #julekalender #bloggkalender #stjerne #arvegods #minner

Luke 1 - endelig advent

Det er desember dere! Nå er det innenfor med julepynt også hos oss. Jeg hang opp alle stjerner og lys til vinduene i går, og da minsten kom hjem fra barnehagen fikk han æren av å slå dem på. Tenk at en så liten ting kan være så stor for et lite barn. Det var rett og slett rørende å se gleden hans over disse ekstra lysene rundt omkring. Ispedd litt undring og nysgjerrighet. Jeg snik-knipset bildet over da han satt og beundret adventsstaken i vinduskarmen på stua. Han kunne nesten ikke se seg mett på den, og satt der i en liten evighet.

Vi voksne kunne absolutt lært noe av denne barnlige gleden. OK, så hadde det sett rart ut om vi hadde satt oss ved vinduet og studert adventsstaken inngående. Men neste gang du er ute og går, enten i nabolaget eller i byens julepyntede handlegater, stopp opp og bare se. Kjenn på følelsen det gir. Det er så fint når det lyses opp både ute og inne. Det ligger en varme, glede og forventning i alle disse lysene. Jeg har ikke den samme julestemningen som jeg pleide å få, men jeg kjenner i alle fall litt av den velkjente, forventningsfulle kriblingen fra barndommen når jeg tar meg tid til å stoppe opp og bare nyte lysene litt.

#advent #julekalender #bloggkalender #julelys #forventning

En annerledes julekalender

I skrivende stund er jeg i innspurtfasen med klargjøring av disse 72 posene. Eller, 69 da, for på julaften pleier barna å få en litt større ting under treet på morgenen. Og i år som i fjor og året før der igjen angrer jeg bittert mens jeg sitter og fordeler de siste ukers kalendergavefangst i pose etter pose. Jeg lærer aldri! Det er jo en drittjobb. Ikke tror jeg ungene kommer til å bli sånn hysterisk fornøyd over innholdet i år heller. Men pakkekalender blir det i alle fall! Nå har de mast og mast.

 "Får vi pakkekalender i år også? Væææær så snill!"

Vi har bare heist på skuldrene og mumlet noe om at det er for dyrt og for mye jobb, så forhåpentligvis blir de gledelig overrasket når de står opp i morgen tidlig. Hvis jeg kommer meg gjennom kveldens jobb da. Fingrene begynner å bli rimelig stive etter å ha knyttet bortimot 50 hyssingknuter, og enda gjenstår det noen. Likevel er dette enklere enn sånn jeg gjorde det før. Jeg tenker med gru tilbake på den tiden jeg ikke brukte disse posene men faktisk brukte tid på å pakke inn hver og en kalendergave. Den gangen var det bare 48, men det tok sin tid uansett. Og allerede da lovde jeg meg selv at hvert år ble det siste.

Mannens kalender er også klar. Denne er langt enklere og mindre tidkrevende å lage. Mye morsommere også. De siste tre årene har jeg nemlig laget fotokalender til ham. Dette er definitivt min kalenderfavoritt. Denne bestiller jeg hos Japan Photo (dette er forøvrig absolutt ikke sponset). Jeg velger ut 25 bilder fra året som har gått, et til forsiden og 24 til lukene, plasserer dem rundt der jeg vil ha dem og trykker bestill. Så enkelt! Og så populært at også barnas besteforeldre må få hvert sitt eksemplar. Det er jo unektelig koselig da, å åpne opp luken til et bilde av barn/barnebarn hver dag frem mot jul. Så får vi håpe det går bedre med mannens kalender i år enn i fjor, da han glemte å fjerne den fra toppen av peisen før han fyrte opp, noe som resulterte i en stk. svidd kalender. Tror han har lært..

Nå som jeg har denne bloggen har jeg veldig lyst å ha en slags julekalender her også. Men uten sponsorer så sier det seg selv at det blir vanskelig med giveaways og konkurranser. Alt jeg kan gjøre er å skrive. Og det har jeg lyst å prøve og gjøre hver dag frem mot julaften. For tid har man jo masse av i desember, da skjer det jo absolutt ikke noenting. Idéer bør man jo selvfølgelig også ha, et blogginnlegg krever faktisk som oftest litt tankevirksomhet. Men jeg prøver i alle fall. Tanken er at jeg skal skrive om positive og hyggelige ting. Negative innlegg får vente til 2018. Frem til jul skal det bare være kos, enhjørninger, regnbuer og rosa elefanter. Det betyr på ingen måte at jeg har begynt med lykkepiller, for det blir sikkert mer enn nok stress og irritasjon på privaten. Dere trenger ikke å bekymre dere for det. Men med mindre det skjer noe veldig spesielt skal jeg prøve å holde det for meg selv. Jeg håper å kunne fylle dagene fremover med positive ord, fine ord, gode opplevelser, smarte tips, kanskje en morsomhet eller to og eventuelt andre ting som måtte dette ned i det lille, forvirrede hodet mitt.

Dere må gjerne være med å påvirke innholdet om dere vil. Er det noe spesielt dere vil jeg skal skrive om? Noe dere lurer på? Send meg gjerne en melding, så skal jeg gjøre så godt jeg kan!

#advent #adventskalender #julekalender #pakkekalender #fotokalender #bloggkalender

TV2 hjelper deg..

..å innse at du må slanke deg. Igjen!

For du legger merke til en del ting når du ser bilder av deg selv som ikke er oppstilte. Dette åpnet øynene mine:

All sminke og styling i verden kan nemlig ikke skjule dobbelthaken og bollekinnene i det oppblåste ansiktet der. God nok grunn til å aldri klikke play og se resten av galskapen. Er det sant det de sier om at kamera legger på 10 kilo?

Dette er definitivt grunn til å se litt nærmere på seg selv. For det er ikke bare ansiktet.

For dette er bare en av bilringene som finnes på magen min. En mage som forøvrig har vært bolig for tre barn i (nesten) fulle svangerskap, så det er helt greit at den ikke er flat lenger. Men det hadde kanskje vært OK om den hadde vært litt mindre.

Jeg var jo så godt på vei når det gjaldt vektnedgang etter sommeren. Det gikk radig nedover. Så var det plutselig bråstopp. Livet skjedde. Det ble så mye fokus på andre ting at jeg mistet fokus på vekta. Det sier vel egentlig sitt når mobilen som jeg skriver fra retter "så godt" til "smågodt". Her har det sklidd ut. Det må tas tak. Og det er jo kjempelett nå rett før jul..

Jeg kan skylde på at det har skjedd mye, og at det fortsatt er mye spenning på gang i livet mitt. Men det er egentlig ingen unnskyldning for å ikke holde seg på den fine vektnedgangsveien jeg var på. Jeg kunne holdt meg til å drikke stort sett bare vann. Jeg kunne tenkt mer over hva jeg puttet i munnen. Jeg kunne bevegd meg mer. Det klarer man stort sett uansett hva som foregår i livet.

Og nå må jeg altså begynne på nytt. Rett før jul, med julemat, julekaker og julegodteri. Det føles ikke veldig overkommelig akkurat nå. Det hadde vært veldig greit å bare utsette det til etter jul. Ha det som nyttårsforsett (sånne som man aldri klarer å holde uansett). Men da blir jo jobben enda større, man må gå ned julekiloene i tillegg.

Nei, jeg må bare ta meg selv i nakken! Komme tilbake til de gode rutinene. Bake men ikke smake (så mye). Droppe litt av førjulskosen. Slank som jeg var før barna kom blir jeg aldri, men noen kilo ned er absolutt mulig! Da kan jeg være fornøyd, og gå sommeren litt lettere i møte.

Se, taket i nakken er herved tatt!

#hverdagsliv #fotokjerring #eyeopener #overflødigekilo #vektnedgang #jojoslanker #detteblirvanskelig

Snikinnføring av julen

Nå er det vel egentlig helt innenfor å begynne på julepyntingen, men siden det fortsatt verken er første søndag i advent eller 1. desember så føler jeg likevel at jeg har jukset litt.

Gamle kjerringer som meg får nemlig plutselig sterke meninger om når det er greit at julen titter frem.

Men så raidet jeg loftet etter julegardiner som selvfølgelig måtte vaskes.

Og da de var tørre så var det jo veldig fristende å stryke dem. For jeg liker å bli fort ferdig med ting jeg ikke liker, og stryking er høyt oppe på listen over det jeg liker aller minst å gjøre. Så da satte jeg rett og slett i gang bare for å bli ferdig.

Og selvfølgelig, da gardinene først var strøket, så måtte de nesten henges opp også. Kunne ikke risikere å la dem ligge for så å måtte stryke dem enda en gang. Og dermed var julegardinene på plass både på kjøkken og stue allerede 27. november. Snakk om å jukse!

Nå skulle jeg vel egentlig hatt lilla gardiner, eller i alle fall ventet et par uker med de røde, men siden det hadde betydd enda mer stryking eller stryking bare for å bytte gardiner igjen etter et par uker, kjører vi rødt hele advent. Latskapen lenge leve!

Og da jeg var på loftet og fant gardiner så passet det også å ta ned litt av julepynten. Så slipper man å klatre opp så mange ganger. Og da ble det fristende å snikpynte bittelitt..

Disse søte englene er alltid den første pynten som kommer frem til advent. Greit å holde på tradisjoner.

Oppi her skal det etterhvert komme svibler. Min julefavoritt.

Klarte ikke å la lystreet bli værende i esken sin..

Denne kom opp fordi det er så kjedelig å tvinne den på plass. Som nevnt, det jeg ikke liker gjør jeg fort unna.

Minstemann var helt i hundre da han så de små forandringene i stua.

"Mamma, nå er det ikke huset vårt lenger. Nå er det julenissehuset!"

Jeg elsker små barns glede og forventninger over advent og jul. Så da han begynte å snakke om nisser og stjerner, dro jeg i et svakt øyeblikk frem stjernen til stuevinduet også..

Men jeg har ikke plugget den i stikkontakten enda. Det får være grenser! Lysene i stjerner og staker blir ikke tent før fredag. Da er det desember. Om jeg ikke i et svakt øyeblikk tenner dem etter at huset er vasket og alt er på plass i morgen kveld. Det er i så fall nesten innenfor.

Men nissene, de får være på loftet et par uker til! Eller i alle fall noen dager. Tror jeg..

#advent #julepynt #hverdagsliv

Det glamorøse livet

Sånn så jeg ut på torsdagskvelden, passe sliten og utladet. Det er ikke så himla mye glamour i å være på TV, i alle fall ikke mine 10 tilmålte minutter. Den eneste følelsen av glamour var vel stylingen i forkant. Men for all del, sånn i etterkant, en morsom opplevelse var det. Om noen av dere i TV2 leser dette så gjør jeg det gjerne igjen. Nå vet jeg jo at det ikke er så fryktelig skummelt.

I alle fall, etter at vi forlot studio på Aker Brygge var det ikke mye glamour å snakke om resten av dagen. Da dro vi nemlig hjem til denne:

Jeg vurderte en stund å ta en Monica fra Friends da kalkunen kom ut av kjøleskapet, men med TV-sminke og nystylet hår lot jeg det være. De neste timene sto jeg omtrent på hodet i kalkun, stuffing og tilbehør. For første gang i mitt liv. Jeg følte meg supervågal. Og ikke riktig klok. For dette kom jeg helt sikkert ikke til å klare. Vi måtte nok bestille pizza når middagsgjestene kom.

Mannen hadde fri og skulle hjelpe, men det ga jeg opp da jeg sendte ham ut fordi jeg trengte 10 kvaster persille. Han kom hjem med 10 bunter..

Noen som har et tips om hva jeg kan bruke dette til?

Så da tok jeg på meg alt ansvaret selv. Og utrolig nok, det ble både søtpotetstappe,

stuffing,

og frisk salat.

Kalkunen slet jeg mer med. Hvordan i alle dager skulle jeg få den akkurat passe? Både gjennomstekt og saftig. Og ja, jeg har googlet all verdens oppskrifter, men da den sto godt plassert i komfyren min var det ikke lett å vite når den var ferdig. Til slutt måtte jeg bare ta sjansen og ta den ut. Selvfølgelig akkurat da den sterke mannen min var på nok en tur til butikken, med det resultat at jeg måtte løfte 6 kg varm kalkun i en tung ildfast form full av væske ut av ovnen selv. Etterpå måtte jeg ligge på alle fire og skrubbe både gulv og ovn for kraft..

Men kalkunmiddag ble det!

Og ikke bare det, den smakte faktisk fortreffelig!

Så klarte jeg faktisk å gjøre to ting jeg ikke kan på én dag, bare for å finne ut at jeg faktisk kan. Det kan jeg ikke være annet enn fornøyd med!

Men nå, etter dag fire med kalkunrester til middag, tenker jeg at det blir en god stund til neste gang jeg prøver meg..

Så hinsides lei av kalkun, i morgen blir det noe helt annet!

Da kvelden kom og gjestene gikk var jeg altså helt tom. Store deler av helgen ble rett og slett brukt sånn:

Nå er jeg tildels oppladet igjen, og det trengs. Nye utfordringer har dukket opp og allerede i morgen trenger jeg all ekstra energi jeg måtte finne. Resten av uken skal brukes til jobbing og planlegging av nye prosjekter. Også er det visst 1. desember på fredag. Advent altså. Denne uken er det innenfor å få litt jul inn i stua, så loftet må saumfares og gardiner vaskes og strykes. Akkurat det jeg liker aller best.. Også har jeg visst 72 kalendergaver som ligger og roper på meg en plass..

Joda, dette blir en fin og avslappende uke..!

#hverdagsliv #matlaging #kalkun #advent #juleforberedelser #nyeutfordringer #småstresset #fotokjerringfortsetterågjøretinghunikkekan

Ut av komfortsonen

Se nøye på dette bildet. Sånn ser et menneske fullstendig ute av sin komfortsone ut. Ikke bare har man stått opp kl. 05 om morgenen, men man befinner seg også rett utenfor et TV-studio hvor det foregår en live TV-sending og vet at etter nyhetene er det en selv som sitter der inne. Ikke en situasjon jeg noen gang trodde jeg skulle befinne meg i. Helt surrealistisk.

Da jeg fikk forespørselen for et par uker siden var min umiddelbare reaksjon noe sånt som; dette gjør jeg ikke! Bare i mye sterkere ordelag. Det satt langt inne bare å svare på mailen. Men så visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Selv om bare tanken på live TV skremte vettet av meg som både er introvert og sosialt klumsete, så var det en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de spurte meg, at de ville ha akkurat meg som gjest. Det er mange som kunne ha snakket om dette temaet, men de kontaktet altså lille meg. Lille, ubetydelige, kjedelige og ukjente meg. Da har jeg virkelig truffet med ordene mine. Og det er jeg så takknemlig for!

Og jeg er så glad for at jeg gjennomførte det! Alle vet vel nå at dette er en viktig sak for meg. Og det er uten tvil også en viktig sak for andre. Det er fint å kunne være en stemme og et ansikt utad. Men det var også viktig på et mye mer personlig plan. Ikke bare utfordret jeg meg selv og vant. Jeg snakket også for de barna vi har mistet. De er ikke helt usynlige lenger. I tillegg ser jeg nå at å få lov til og fortelle om dem og mine opplevelser og erfaringer også blir en slags terapi for meg. Det var jo dette jeg ønsket da jeg sto midt i det, å kunne snakke høyt og fritt. Jeg trodde bare aldri at det skulle nå så langt.

Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Selv om det betydde å gå langt utenfor min egen komfortsone så var det en opplevelse for livet. OK, så var jeg så nervøs at jeg knapt husker halvparten av det som skjedde i går morges. Heldigvis var mannen med i kulissene og husker for oss begge. For det var unektelig spesielt fra begynnelse til slutt. Fra den første mailen og hyggelige, betryggende samtaler med redaksjonen. Til å bli møtt i døra av en vakt som vet hva jeg heter. Komme opp og bli sminket og stylet (det var jo nesten høydepunktet, kunne gjort den biten hver dag) ved siden av medålesunderen John Arne Riise og vær-Isabella. Til å bli servert frokost og kaffe (som om jeg orket å spise på det tidspunktet) mens man så Wenche kokkelere på kjøkkenet. Få på mikrofon, se kjente ansikter virre rundt mens man sitter der i en ut-av-seg-selv-opplevelse. Det gikk litt rundt der en stund. Men jeg følte meg hele veien så ivaretatt av profesjonelle mennesker.

Og så var det plutselig min tur. Jeg følte meg så godt ivaretatt også av Vår Staude. Det var lett å snakke med henne. Det var fullstendig surrealistisk å følge etter henne inn i et kalkunduftende studio, men også på en rar måte helt naturlig å sitte der i sofaen og snakke med henne. En sofa som forøvrig ikke er laget for oss under 1.60..

I de minuttene jeg satt der sammen med henne glemte jeg faktisk både kameraene rundt meg og alle som potensielt satt og så på. Der og da var det Vår og jeg og min historie.

Var det deilig når kameraene rettet fokus mot kjøkkenet? Ja! Har jeg følt meg dum i etterkant? Absolutt ja! Men jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det!!!

Dette har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg er ikke ferdig. Det er fortsatt mye som er usagt. Mye som er ugjort. Jeg sitter med erfaringer som kan hjelpe andre. Jeg har opplevd ting som er mulig å forandre på, så andre slipper å oppleve det samme. Jeg vil bruke de vonde opplevelsene mine til å prøve og gjøre en forskjell. Gjøre det negative til noe positivt.

Bare ikke akkurat i dag. For nå er jeg fullstendig utladet og full av alle mulige følelser både på godt og vondt. I dag lar jeg Black Friday og alt annet flyte forbi og flater ut på sofaen mens jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har støttet meg både før og etter gårsdagen. Jeg blir så rørt og setter sånn pris på alle gode ord, det betyr mer enn dere aner! Tusen, tusen takk!

Om du har lyst å se mine 10 minutter i rampelyset, så kan du finne det her.

Jeg kan ikke garantere for innholdet, da jeg selv fortsatt ikke har turt å trykke på play..

Nå vet jeg forøvrig at TV-sminke fungerer fint også dagen derpå..

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #utavkomfortsonen #tv #livetv #tv2 #godmorgennorge #gmn #hjertesak #kampsak #ansiktutad #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #utladet #takknemlig #takk #ikkeferdig #nyeplaner #sehvasomskjer

Introvert nervebunt på live TV - se hva som skjer!

Som nevnt tidligere så fikk jeg altså en forespørsel fra TV2 for en liten stund siden. Jeg er ikke den som stikker trynet mitt frem her og der, så dette var skumle saker. Men saken er så viktig og berører så mange at jeg bare måtte si ja. Å la en sånn mulighet gå fra seg hadde bare vært idioti. Og selv om det føles skremmende og nervepirrende nå i dagene før, så tror jeg at det vil føles bra etterpå. Jeg håper i alle fall det. Om ikke annet så for selvfølelsen og mestringsfølelsen. For en som ikke har verdens høyeste tanker om seg selv er det også ganske godt å bli lagt merke til. At de vil ha lille, ubetydelige meg på besøk i God morgen Norge er overveldende både på godt og vondt.

Jeg er heldigvis ikke den første uerfarne og ukomfortable som har vært på TV. Jeg har følt meg trygg i samtale med redaksjonen og jeg håper og tror at programlederne er erfarne og kanskje får meg til å slappe av litt. Dette kan de nok. Jeg selv prøver så godt jeg kan å puste med magen, selv om det neppe vil funke i minuttene før jeg sitter der. Nervene har allerede vært all over the place i over en uke. Noen ganger føler jeg at jeg har full kontroll - dette skal jeg klare! Andre ganger tenker jeg at det lureste er å legge seg rett ned i fosterstilling og bli der - lenge.

Og jeg har selvfølgelig gjort min del av research. Jeg liker å være forberedt i utrygge situasjoner. Jeg kan trygt si at jeg aldri har fulgt så godt med på God morgen Norge som jeg har gjort den siste uken. Vanligvis er det bakgrunnsstøy om morgenen, med mindre minstemann krever Disney Junior. Nå er det morgenkos fra Aker Brygge som dominerer i stua. Jeg misunner alle som klarer å sitte der og se helt naturlige ut. Hvordan er det mulig? Jeg har studert gjester og programledere. Antrekk og positurer. Til og med lengde på intervjuer. Jeg kan herved erklære meg som GMN-ekspert.

Og nå er det snart min tur, om noen timer er det jeg som sitter i sofaen eller ved bordet i God morgen Norge-studioet. Min tur til å snakke om mine erfaringer og min kampsak. Om jeg gruer meg? Ja! Men så er det bare snakk om noen minutter av livet mitt. Og jeg skal snakke om en sak jeg brenner for. Introvert eller ikke, de minuttene burde jeg klare å krype ut av skallet mitt. Med mindre jeg plutselig blir stum eller får et "legge-meg-i-fosterstilling-innfall" da. Men det kan kanskje bli meget underholdende TV ut av det også..

Sannsynligvis blir utfordringen større når jeg kommer hjem og skal lage min aller første Thanksgiving kalkunmiddag. Fra morgen-TV til organisering av middagsselskap, her snakker vi å ta seg vann over hodet. Men kanskje er jeg heldig og får med noen tips fra kjøkken-Wenche på kjøpet. Eller kanskje kan jeg rett og slett ta henne med hjem?

Det er altså i morgen alt skjer, den dagen Fotokjerringa skal gjøre alt hun ikke kan. Vil du se hvordan det går med en selverklært introvert (og i tillegg et livslangt B-menneske) på live frokost-TV?

Slå på TV2 og God morgen Norge i morgen tidlig kl. 8:10 og se hva som skjer..

#kampsak #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #tv #tv2 #godmorgennorge #lillemeg #nevrotisk #introvert #utfordring #fotokjerringgjørtinghunikkekan #sehvasomskjer

Lykke

Hverdagen kan være tung. Innimellom trist og grå. Noen ganger stressende. Overveldende. Noen ganger er man så sliten, så sliten. Man vet ikke hvordan man skal orke å starte dagen, komme seg gjennom alle plikter. Hvordan man skal ha overskudd til barna. Dem som man helst vil gjøre alt for. Selv om overskuddet mangler skal to store følges opp med lekser og aktiviteter. De blir mer og mer uavhengige, men trenger (heldigvis) fortsatt mamma og pappa. Minstemann er ikke like uavhengig. Han krever mer. Mer hjelp, mer oppmerksomhet, mer lek. Var vi gærne som fikk ham så "sent" i livet? Vi er ikke unge foreldre mer. Men så etterlengtet som han var! Planen var tross alt at han skulle komme til verden flere år før han gjorde. Som vi ventet på akkurat ham!

Og når små armer holder hardt rundt halsen din, så er man plutselig verken sliten eller trist mer. Overskuddet kommer tilbake. Man føler seg nesten yngre igjen. For man har en liten lykkepille. En lykkepille med myke kinn. Full av energi og godt humør. Full av påfunn. Og man kjenner hvor heldig man er. For en lykke å oppleve denne tiden på nytt. Å få være småbarnsforeldre igjen.

Jeg føler meg så heldig når du våkner om morgenen og umiddelbart roper på meg. Når jeg kommer opp og du gjemmer deg under dyna. Når du titter frem med et stort smil. Når du sitter på fanget mitt og våkner til en ny dag full av opplevelser. Jeg føler meg heldig når jeg følger deg til barnehagen. En liten, varm hånd i min. Små føtter som prøver å holde følge med mine. Og enda heldigere når jeg kommer og henter deg igjen. Når jeg ser ansiktet ditt lyse opp, når du løper mot meg og roper "mamma". Jeg føler meg heldig når vi stopper på lekeplassen eller fotballbanen sammen, når jeg ser fryden i øynene dine. Jeg liker ikke vinteren, men når jeg ser gleden din over vinterens første snøfall blir jeg som barn igjen selv. Jeg morer meg i snøhaugene med deg. Jeg føler meg heldig når jeg sitter på gulvet med deg, lekende med biler eller puslespill. Jeg føler meg heldig når en sliten, liten gutt sitter tett inntil meg og ser på barne-TV.

Om kvelden ligger jeg ved siden av deg. Jeg hører den rolige pusten din. Jeg ser på det avslappede ansiktet ditt der du ligger med øynene igjen. Helt uskyldig. Jeg legger hånden min på brystet ditt og kjenner den rytmiske pulseringen fra det lille hjertet ditt. Jeg fylles med ro og lykke. Og undring. Over at jeg har skapt deg. Over at du er et menneske i miniatyr, selv om du begynner å bli stor. Over det fine maskineriet som kroppen din er. Du er så fin når du sover. På lading, snart klar for en ny dag full av eventyr.

Jeg er så heldig som får følge med. Som får være din trygghet. Som får oppleve verden på nytt gjennom små barneøyne. Livet som moden småbarnsmammma er slett ikke verst!

 

#hverdagsliv #mammalivet #småbarnsmamma #modenmamma #lykke

En helt vanlig spontanabort (advarsel: mulig sterk lesing)

Jeg vet det allerede da jeg ser det første, bittelille sporet av blod. Blod som jeg ikke har sett snurten av på mange uker. I starten forventet jeg det. Nå blir jeg både overrasket og ikke overrasket. For nå trodde jeg ikke det skulle skje. At du skulle slutte å leve, ja, det forventet jeg. Jeg har blitt vant til det nå. Men ikke at det skulle skje nå, og ikke at kroppen faktisk skulle ordne opp selv. Vanen har blitt å komme lenger, og å måtte få hjelp til å sette kroppen i gang.

Dette er nytt og skummelt. Jeg vet ikke når du døde. Jeg vet ikke hvor stor du er, og hvor mye som skal ut. Jeg foretar meg ingenting, bare venter på det uunngåelige.

To dager skal det gå fra det første synet av blod. To dager med angst, sorg og håp. Håp fordi det ikke er store blødningene som kommer. Kanskje tar jeg feil? Det kan jo være uskyldig. Selv om jeg vet så alt for godt.

Omsider tar blødningene seg opp. Ikke voldsomt, men nok til at jeg ikke har et gram av tvil lenger. Nå er det virkelig over. Nå begynner kroppen å jobbe for alvor. Jeg vet hva jeg skal gjennom.

Kvelden tilbringes på sofaen med barna. Som om alt var normalt. Den ene er ikke helt i form og får sove hos oss. Midt på natten våkner jeg av de kjente smertene i magen. Jeg vrir meg, skifter stilling, puster meg gjennom så godt jeg kan mens den lille barnekroppen sover lykkelig uvitende ved siden av meg. Smertene river i meg. Så kommer det velkjente kneppet og følelsen av at det renner. Jeg krøker meg ut på badet. Helt riktig, bindet er fullt av fostervann. Er det virkelig så mye etter bare 11 uker?

Smertene slipper taket en stund. Det er godt med en pause. Så er de der igjen. Jeg holder meg på badet mens mann og barn sover. Puster, stønner, gråter. Så skjer det. Den lille klumpen glir ut av meg. Jeg fanger den opp i dopapir før den går i doskåla. Tenker at dette må være en sjokkerende opplevelse for dem som opplever det for første gang. Jeg selv vet nøyaktig hva jeg gjør. This ain't my first rodeo.

Jeg titter på den lille klumpen. Større enn jeg trodde, men mindre enn jeg er vant til. Men helt perfekt. Bare noen få centimeter, men allerede et lite menneske. Jeg skjønner plutselig abortmotstanderne, for jeg kunne fortsatt fått frivillig abort en uke til. Så "sent" er det meste utviklet. Så fantastisk er altså naturen, fra ingenting til et lite menneske på et par måneder. Og så vondt å miste. Jeg ser og ser på dette lille vesenet, som skulle ha blitt barnet vårt. Søskenet til barna våre. Jeg kan se nesen og øynene. En hånd med fem perfekte fingre. Og utrolig nok, den andre hånden i munnen. Så rakk den å begynne og bevege seg før hjertet sluttet å slå. Sugde kanskje på fingrene. På en måte er det søtt. Den ser fredelig ut. Det gjør litt godt oppi det vonde. Sannsynligvis helt sykt for andre, men jeg synes den lille er vakker. Og kanskje enda sykere; jeg kan ikke kaste den eller skylle den ned i do. Jeg tar vare på den, den skal få hvile en mye bedre plass.

Så starter smertene igjen. Og blodbadet. For morkaken er gjenstridig, den vil ikke ut. Og nå føles det skummelt. Jeg er her helt alene. Resten av huset sover enda, selv om det nærmer seg morgen. Og det er ingen kyndige sykepleiere eller leger rundt meg. Kun meg, smertene og blodet. Og etter to timer med smerter er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg vil bare legge meg. Sove. Men jeg vet at resten må ut. Etterhvert nesten kryper jeg mot soverommet og senga. Må hvile. Men det varer ikke lenge før smertene fører meg mot badet igjen. Frem og tilbake. Blodet renner. Morkaka henger igjen.

Tre timer etter jeg våknet av smertene står mann og barn opp. Jeg blir liggende og vri meg i smerter. Så knepper det igjen. Jeg kommer meg på badet nok en gang, og der plasker morkaka i do. Mye større enn jeg regnet med den også. Jeg håper at den er intakt. Jeg har opplevd å bli syk av rester før.

Mens verden rundt meg våkner legger jeg meg fullstendig tom i senga. Eller, helt tom er jeg ikke. Smertene fortsetter, og flere rester kommer ut. Etterhvert roer det seg heldigvis. Jeg får endelig slappe av litt. Så må dagen begynne for meg også. Blodige håndklær må vaskes. Jeg må stelle meg og komme meg avgårde, gjennomføre dagens planer og avtaler. Hente barn. Late som ingenting. Prøve å være normal mens jeg fortsatt har sporadiske smerter og blodet renner. Ingen jeg møter vet hva jeg nettopp har vært gjennom. At jeg for bare noen timer siden tok farvel med et lite barn. Mitt lille barn. Min lille venn. Barnet som skulle bli min lykke, vår lykke.

Nå er jeg tom. Jeg savner kvalmen og de vonde puppene, de slitsomme ubehagelighetene som tross alt minte meg på at du var der. Nå er alt borte. Hjertet verker. Den dårlige samvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha regjerer. Var det min feil? Samtidig kjennes også et rart, lite snev av lettelse. Nå har det skjedd, nå slipper jeg å gå og vente mer. Akkurat disse bekymringene er over. Det gikk ikke denne gangen heller. Det  var for godt til å være sant. Nok en sjanse til å oppleve livets største under blør ut av meg. Kanskje var det min siste sjanse, kanskje er det sånn det ender. Det skjærer i hjertet. Og livet går sin vante gang videre mens jeg prøver å henge med..

Bilde lånt fra Facebooksiden til Ultralydklinikken AS. Jeg synes dette illustrerer så godt hva man faktisk mister allerede i første trimester. Et lite menneske man aldri fikk bli kjent med, men som allerede fylte hele fremtiden.

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #habituellabort #førstetrimester #minopplevelse #personlig

En introvert gjør ting hun ikke kan

Jeg hadde en drøm om å dele og å være et ansikt utad når det gjaldt å miste barn under svangerskapet. Det er tross alt den ene tingen i livet jeg er virkelig god på. Å miste barn under svangerskapet altså. Der har jeg masse erfaring.

Å være et ansikt utad derimot, er jeg ikke fullt så god på. Det begynte i det spede, med noen statusoppdateringer på Facebook. Litt skummelt, men det var jo ikke så farlig. Så skrev jeg et mer utfyllende blogginnlegg. Veldig overkommelig. Jeg liker å skrive og er jo relativt anonym. Greit å gjemme seg bak skjermen..

Så ble artikkelen delt på Kvinneguiden/klikk.no. Ikke fullt så anonymt lenger, men på den andre siden så følte jeg plutselig at jeg nådde ut til flere. At jeg faktisk fikk satt et ansikt på det, og at jeg traff et eller annet der ute. Jeg hadde oppnådd det jeg ønsket.

Så fikk jeg mail fra Foreningen "Vi som har et barn for lite" som spurte om de kunne bruke artikkelen min i medlemsbladet sitt. Selvfølgelig, jeg følte meg både takknemlig og beæret. Nå følte jeg enda mer at jeg hadde klart det jeg ønsket.

Og så kom det mail fra en hyggelig journalist som lurte på om jeg ville stille til et intervju om dette temaet. Dette overgikk jo alle forventninger. Litt skummelt føltes det, men selvfølgelig stilte jeg. Nå hadde jeg i alle fall nådd ut! Og nå hadde jeg nådd så langt som det var mulig å nå.

Trodde jeg..

Helt til jeg i forrige uke åpnet mailen min og fant en forespørsel fra TV2. TV der altså! Ironisk nok hadde noen spøkt med moren min om dette uken før, at snart ble jeg vel å se der. Helt utenkelig selvfølgelig. Verken et ønske eller noe jeg trodde skulle skje. Jeg formelig hyperventilerte da jeg leste mailen. De ville ha meg på besøk!??! Meg?!!?

Det ble noen dager med vurdering for og imot før jeg hadde en hyggelig samtale med en fra TV2 for et par dager siden. Tør jeg dette? Jeg er ikke et TV-menneske. Se på TV, ja. Men å være på TV er noe helt annet. Hvordan skal introverte, lille meg klare det? På den andre siden. Tenk at de spurte meg! For en ære. For en bekreftelse på at jeg har nådd ut med det jeg ønsket. Truffet. Og for en mulighet til å nå enda flere! Denne muligheten får jeg aldri igjen!

Så jeg hopper i det! For alle der ute som sitter med sorgen over å ha mistet et eller flere barn. Og for de barna som bare fikk leve i hjertet mitt. Jeg skal holde hodet høyt og snakke så godt jeg kan om et vanskelig og viktig tema. På live TV. Det passer jo helt fint for en introvert som trives best bak kamera..

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #enavfire #ansiktutad #åpenhet #introvert #tv

Til en Superpappa

I dag feires fedre over hele landet. Litt ekstra oppmerksomhet og litt ekstra kos. Kanskje en gave og et hjemmelaget kort. For ekstra heldige pappaer kanskje en kakebit også.

Jeg får ikke feiret min pappa. Eller, jeg får i alle fall ikke feiret sammen med ham. Han er for langt borte. Dessuten feires farsdagen i USA i juni. Og da er vi faktisk som oftest sammen, så det markeres da. Men han er likevel litt ekstra i tankene mine i dag. Og jeg er heldig som fortsatt har en pappa, selv om avstanden mellom oss er stor. Han er uansett bare en telefon unna. Det er mange som sitter med et ekstra savn etter sin pappa i dag. Som ikke lenger har noen pappa å feire. Varme tanker sendes til dere.

Så over til saken. For vi feirer pappaen i huset her i dag. Selvfølgelig gjør vi det! Vi prøver så godt vi kan å gjøre dagen hans så fin så mulig, akkurat som vi vet han prøver å gjøre for oss hver eneste dag. Vi er dessverre ikke alltid like flinke til å vise at vi vet. Hverdagen blir gjerne sånn. Man er ikke like flinke til å vise takknemlighet som man burde. Men vi er takknemlige! Vi er heldige!

For her i huset bor det nemlig en Superpappa. En som alltid setter oss andre foran seg selv. En som fortjener å få være midtpunkt innimellom. En som i dag morges kom hjem fra nattevakt, sov halvannen time for så å bli med i kirka for at minstemann skulle få 4-årsboken. En som stiller opp på alt. En som er taxisjåfør. Leksehjelp. Sykepleier, ja til og med lege innimellom. Førstehjelper. Heiagjeng. Klatrestativ for minsten. Handyman. Trygghet. Stabilitet. Alt.

En som alltid er tilstede for barna, og for meg. En som har stått ved min side som et fjell gjennom vellykkede og mislykkede svangerskap. En som har støttet meg gjennom tre fødsler. En som har vært verdens beste pappa fra første stund. Hvem tror dere skiftet de første bleiene på alle de tre barna våre? Jo, det var pappa! Han har tatt like stor del i sånne ting som meg, til og med mer på noen områder. Så også timer på helsestasjon, utviklingsamtaler, foreldremøter og bursdager. Han trår til overalt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

Så, til Superpappaen i huset vårt. Selv om livet kan være trått innimellom, selv om du føler at ingen ser hva du gjør, at ingen setter pris på deg. Selv om både barna og jeg kan være sure og frustrerte og ikke virke et gram takknemlige. Selv om du føler deg utilstrekkelig og som alt annet enn en Superpappa. Vit at vi ser. Vit at vi setter pris på deg og alt du gjør. Vit at vi synes du fortjener så mye mer enn det vi kan gi deg. Vit at du er uunnværlig og at vi elsker deg!

Pappa, livets største trygghet fra første stund.

 

#farsdag #pappa #superpappa #takk

Når hjernen går på høygir..

..og kroppen svikter, da blir det dårlig med blogging.

Det skjer så alt for mye akkurat nå. Fine ting, overraskende ting, spennende ting, overveldende ting, skumle ting, vanskelige ting. Alt på en gang. Og da blir det kaos i det lille hodet mitt. Og når formen i tillegg takker for seg, blir det naturlig nok enda mindre overskudd. Litt kortslutning rett og slett. Jeg har mer enn nok med bare å henge med i hverdagen og samtidig sortere tanker og følelser.

For verden stopper faktisk ikke opp selv om Fotokjerringa ikke er helt med. Livet går rett og slett sin vante gang videre selv om jeg kaver rundt her for å holde hodet over vannet. Jeg har mest lyst å krype langt under dyna og bli der. Helt alene. I stillhet, uten en eneste ytre påvirkning. Tømme hodet for tanker. Noe som strengt tatt neppe hadde fungert likevel. Men det hadde vært deilig!

Nei, her er det bare å puste med magen. Stålsette seg for det som måtte komme. Gripe muligheter. Tenke positivt. Være sterk.

Og forresten, om noen har behov for et par relativt godt brukte bihuler er det bare å skrike ut. De selges til høystbydende. Kan godt byttes i et par penere brukte også..

Dette bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg har det om dagen..

#hverdagsliv #tanker #kaos #hjernepåhøygir #skrivesperre

Halloween er over - nå er det jul

Før siste rest av tirsdagens Halloweengodteri er spist opp er julen på full fart inn. Mange butikker hadde juleutstillingen og juleproduktene fremme allerede tidlig i oktober. Nå har vi såvidt bikket november og julen er overalt. Til og med julemarkeder er i full sving allerede. Det blir litt overdose når man er lei av julen allerede før desember har kommet. Kanskje burde vi "stjele" nok en amerikansk tradisjon og få Thanksgiving inn på det norske markedet. Det kunne være forfriskende med litt kalkunpynt mellom gresskar og julenisser.

Jeg er kanskje en sær, gammel kjerring. Ikke bare kanskje heller forresten. Og nå skal jeg si noe som besteforeldrene mine i sin tid sa til meg, og som ofte fikk dem til å virke eldre enn de var. Nå er det visst min tur. For; da jeg var ung - da var alt så mye bedre. Da var jul ordentlig jul. Og den var forbeholdt til desember.

Jeg husker enda forventningen når vi nærmet oss 1. desember eller 1. søndag i advent. Første søndag i advent forvandlet byen min seg, plutselig var det snorkende nisser i butikkvinduer, lysende nisseskilt på husvegger (den henger der forøvrig fortsatt hver jul og varmer hjertet mitt), julevinduer og julelys her og der og selvfølgelig julegrantenning i sentrum.

Kanskje husker jeg dette litt feil, kanskje juleromantiserer jeg det for mye. Men det er ikke tvil om at opptakten til jul og til dels også selve julen har forandret seg siden jeg var barn. Og jeg liker det ikke. Det blir for mye. Det har blitt for materielt.

Ta adventskalenderen for eksempel. Det meste av barndommen min var jeg mer enn fornøyd med en kalender med små plastfigurer eller en sjokoladekalender. I dag er det pakkekalenderen som gjelder. Barn forventer nesten en pakke hver dag frem til julaften. Det er mange mødre som i disse dager går hvileløse rundt i diverse butikker på jakt etter 24, 48, 72 eller for de ekstra modige enda flere ting som kan panikkinnpakkes kvelden før 1. desember. Og det skal helst være gjennomtenkt, individuelt tilpasset og selvfølgelig pakkes og danderes så pent som mulig. Jeg er dessverre en av disse mødrene. 72 pakker. Det er mye det. Det er et helvete. Takk og lov for kalenderposer fra Nille og vareutvalget til Søstrene Grene. Jeg prøver å gjøre det så billig og enkelt som mulig, og håper barna likevel vil glede seg over innholdet i posen hver morgen. Nå jubler de ikke akkurat over et par sokker eller en truse, men noen dager er det greit å pakke inn noe de likevel trenger. Og kanskje hadde de uansett vært vel så fornøyd med en sjokoladekalender? 

Den kalenderen jeg har vært mest fornøyd med, 24 lapper med fine ord til mannen. Det enkle er ofte det beste..

Men det er dette presset da. Kjøpe, kjøpe, kjøpe. For skal det ikke helst være flotte kalendergaver og enda flottere og dyrere julegaver? Og opptakten til jul skal gjerne være konsertopplevelser, teater, julefilmer og julemusikk. Det skal koses til det tyter ut av øra. Det skal pyntes så fint og så flott, og julebaksten skal være spektakulær. Den ene sorten etter den andre. Jeg blir stresset og kvalm av hele greia. Jeg som en gang var den mest julete av dem alle, ender opp med å grue meg til jul.

For jeg er ikke en sånn perfekt mamma som har alt på stell. Pakkekalenderen er et sånt eksempel. Og pynting av hus til jul. Vel, jeg pynter selvfølgelig til jul. Henger opp julegardiner og drar ned esker med pynt fra loftet. Men noe utstillingshjem får jeg aldri. Ikke vasker jeg ned skap, tak og vegger heller. Det får holde at hybelkaninene holder seg under sofaen og at det lukter rent.

Og baking. Huff. Jeg baker. På trass. Fordi mammaer skal jo bake til jul. Ferdig pepperkakedeig er genialt. Dekorering gidder jeg ikke, det får barna ta seg av. Det samme med julemenn, skal de males må barna gjøre det. Jeg finner de enkleste oppskriftene og lager det mest lettvinte julegodteriet. Er jeg heldig blir det 7 sorter. Og det blir overflod. Noen måneder senere går innholdet av kakeboksene i søpla..

Og så kommer selve julaften. Alt skal være på stell. Og pakkeberget under juletreet. Skrekk og gru. Er dette hva julen handler om? Gaver? Joda, det var vel høydepunktet for meg også som barn. Spenningen over hva som skjulte seg under alt det fargerike papiret. Men vet dere hva som betydde vel så mye på min barndoms julaftener? Hva som sitter klarest igjen i hukommelsen min? Det var ikke hva jeg fikk. Det var å være med farmoren min som leste for beboerne på et av hjembyens gamlehjem på formiddagen. Og det var å være med pappa på gravstedet for å tenne lys før julemiddagen. Det var julestemning det. Jeg husker enda så godt følelsen jeg pleide å få på gravstedet. Når jeg tittet utover og så havet av levende lys i mørket, lys som folk hadde tent for sine kjære. Jeg husker grøssingen i kroppen og tårene som sto i øynene mine. Jeg husker roen. Julefreden.

Den som jeg jager etter nå. Det er den jeg vil ha. Den helt gratis julefreden. Den roen og gode følelsen som brer seg gjennom kroppen. Men den er borte. For alltid. De yngre generasjonene, opplever de noen gang den følelsen? Eller er fokuset nå på helt andre ting? Er julen om det materielle, eller er det ro, familie og venner? Hva er det egentlig som teller?

Jeg ønsker noen ganger bare å flykte fra alt. Drite i advent, julepynt, julebakst og julegaver man egentlig ikke trenger. Bare ta med familien vekk og finne ro. For når alt kommer til alt så er det tiden man får sammen som er den største gaven..

Den julen vi kom hjem med en helt fersk minstemann, den mest kaotiske men likevel mest fredelige og betydningsfulle julen noensinne..

 

#jul #forventninger #juleoverdose #julekaos #julestress #prematurjul

Rolig bursdagshelg

Så var man et år eldre, og har så langt overlevd det..

Faktisk så har jeg ikke tenkt så mye over det engang, til tross for et lite anfall av bursdagsangst før helgen. Dagen ble isteden veldig fin, og fullstendig i en gammel kjerrings ånd.

Helgen startet med en rolig lørdag for mor mens far tok med seg barna ut på gavehandel. Noen kopper kaffe i total ensomhet er jo ikke å forakte. Og siden solen skinte kom de etterpå hjem og plukket opp meg og tre sparkesykler før ferden gikk mot Frognerparken. Det var en så nydelig høstdag. Plutselig var ikke oktober så ille likevel.

Og solen fortsatte å skinne på selve dagen min, om enn litt mindre varmende. Jeg våknet av tassing og styring før bursdagssangen runget. Barna hadde laget nydelige kort, og jeg fikk både gaver og frokost på sengen. Og til og med litt tid for egenpleie. Det er utrolig hva nylakkede, røde tånegler kan gjøre for humøret. Det var ikke noe styr, bare en rolig søndag satt av til familietid. Sånt setter jeg pris på! Vi tok nok en gang turen inn til Oslo, tuslet litt rundt, møtte foreldrene til  mannen og gikk sammen med dem en tur i Slottsparken. Og jeg var superfornøyd med å få teste ut min splitter nye linse. En gave jeg satte utrolig stor pris på siden min gamle hovedlinse tok kvelden i varmen og fuktigheten i USA.

Etter noen timer ute i frisk luft tok gjengen min meg med videre til min, eller vår, favorittrestaurant. Nå er det ikke ofte vi går ut for å spise, men når vi gjør det ender vi stort sett alltid opp på Texas Barbecue Cafe enten på Stabekk eller i Asker. Her føler vi oss hjemme. Det er rett og slett et lite stykke Texas i Norge, med autentisk, sjarmerende og hyggelig atmosfære og skikkelig BBQ. Helt himmelsk. Vi stavrer oss alltid lykkelige og stappmette ut derfra.

Og det var det. Så enkelt kan altså en vellykket bursdag gjøres for en som ikke er spesielt glad i sånne dager. Nå er det bare å trekke pusten dypt, venne seg til et nytt tall og ny alder, sette en fot foran den andre og håpe at også dette er til å leve med..

#bursdag #gammelkjerring #overleverveldetteogså

Halloween - en viktig oppfordring

Nå bugner butikkene over av Halloweeneffekter og forventningene stiger hos de små. Kanskje hos noen store også..

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om Halloween, sånn egentlig. Jeg pleide å elske det, før det i det hele tatt ble en big deal her i Norge. Det var noe jeg dro med meg fra USA. Jeg syntes det var gøy å pynte litt, gjøre litt ut av det. Med bursdag rundt Halloween-tider feiret jeg rett og slett Halloweenbursdag da de to eldste barna våre var små. Inviterte familien til kake og masse godteri, og barna fikk kle seg ut. Når jeg tenker tilbake på det nå så var det skikkelig koselig.

Så ble barna større, og det samme ble Halloween. Da de kom opp i skolealder var det plutselig veldig viktig med riktig kostyme og "trick or treat" rundt i nabolaget. Plutselig føltes hele Halloween som mas, stress og press. Det ble for mye. Og sjarmen med det hele ble på en måte borte for meg. Men det er jo moro for barna, så vi markerer det selvfølgelig. Det er vel knapt et barn som ikke kler seg ut i mer eller mindre skumle kostymer og går på tiggejakt etter godteri nå.

Så jeg kjøper inn godteri og åpner døra når det ringer på i ett kjør på Halloweenkvelden. Og jeg innrømmer gjerne at jeg smelter av de små, søte heksene, spøkelsene og andre små vesener som står på trappa vår. Men på den andre siden, jeg kan godt styre meg for de maskekledde, store som ofte kommer alt for sent. På et eller annet tidspunkt er det ikke søtt lenger. Langt fra alle er like høflige heller.

Også er det dette da, at det gjerne er sånn at ikke alle får være med. Det er lett å sette igjen et hjerte. Vi har opplevd det selv her i huset, at noen har vært overlatt til seg selv mens resten av gjengen har gått glade rundt fra dør til dør. Å se barnet sitt sitte igjen alene og ikke ha noen å gå med, det er en følelse jeg ikke unner noen. Det er så sårt, hjertet blør og du føler deg fullstendig utilstrekkelig. Og det er bare mammahjertet. Tenk på hva det lille barnehjertet føler.

Nå er det mange som er flinke til å inkludere. Her har de store barna allerede vært på Halloweenfest med sine respektive klassetrinn, noe jeg synes er et flott tiltak. Og våre barn er neppe alene selve Halloweenkvelden heller. Heldigvis. Men for noen blir dette bare en trist kveld. Min oppfordring til dere som foreldre er å prøve og passe på at alle er med. Ikke lett når barna er så store at de avtaler seg imellom kanskje, men prøv likevel så godt som dere kan. Hold øyne og ører åpne. Og arrangerer dere noe, pass for all del på at alle er invitert, at det ikke sitter igjen en eller to stakkars sjeler. La alle barna få muligheten for en fin Halloweenfeiring i år!

#halloween #barn #mammalivet #mammahjertet #inkludering

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017