hits
Image and video hosting by TinyPic

Den vanskelige avstanden

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn

Mini roadtrip

Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.

Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.

Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.

I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.

De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.

Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.

Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!

Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.

Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.

Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).

Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.

Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.

Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!

En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.

Og så er det Galveston!

For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.

Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.

Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.

Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.

Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.

Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) innom.

Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.

Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!

De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.

Happy happy happyplace!!!

Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #miniroadtrip #usa #texas #houston #spacecenter #galveston #happyplace #familietid #kaosfamilien #reiseblogg

Er det lov å si at man er litt lei?

Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.

Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.

Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..

For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..

Litt lei av ferie og varme.

Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.

Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..

Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.

#sommer #ferie #sommerferie #usa #littlei #reiseblogg

Dette!

Når du står opp grytidlig for å få med deg soloppgangen på stranden i øyparadiset. Tusler ut av hotellet, over veien og ut i den myke sanda. Ned til det lunkne vannet i Mexicogulfen. Når Galveston fortsatt ikke har våknet helt til liv, og bare noen få turgåere og joggere er ute. Når solen sakte stiger høyere og høyere på himmelen, og du kjenner den varme mer og mer. Roen senker seg til lyden av bølgene som skyller inn mot stranda. Dette dere, dette er lykke!

Og ekstra fint er det når jeg kan dele opplevelsen med min egen mini-me (som har litt bedre spenst enn mor).

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #galveston #øyparadiset #sjelefred

Deilige Texas!

Nå har det snart gått en uke siden vi kom oss ned fra fjellene og over til lavlandet og den beste staten vi vet om. Texas selvfølgelig!

Når dette skiltet dukker opp og det føles som å komme hjem. Det er så deilig det!

Roadtripen vi var på de første to ukene tok oss innom flere nye stater, og med unntak av stakkars Alabama har vi nå vært innom alle statene i det sørlige USA. «Been to-kartet» vårt ser slettes ikke dårlig ut.

44% av statene unnagjort. Nå må vi visst konsentrere oss om nordstatene. Kanskje..

Og med alle disse statene under beltet kan jeg fortsatt med hånden på hjertet si at ingen av dem kan måle seg med mitt kjære Texas. Samme hvor åpen jeg prøver å være i de statene vi kommer til, så når de ikke helt opp. Jeg er nok rett og slett en southern cowgirl at heart. Jeg elsker alt Texas har å by på, det er jo så stort og fullt av mangfold, fra kyst til fjell, prærie og storbyer. Og den sørlige livsstilen. Menneskene. Maten. Drikken. Bedre sweet tea finnes ikke i andre stater enn South Carolina. Der er den faktisk om mulig enda søtere.

Queso, frozen margarita, sweet tea og saftige biffer. Det er Texas det!

Dette kjærlighetsforholdet har nå pågått i 21 år, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første. Jeg nyter dagene i Dallas til det fulle. Fra å kjenne den deilige, varme luften. Den som jeg ikke finner maken til noen andre steder. Den som lukter og føles som hjemme.

Aaaah!

Til å flyte rundt i bassenget hos pappa hver morgen, bare nyte roen og det lunkne vannet.

Life is sooooo hard..

Bare å våkne her, i en velkjent seng til velkjente omgivelser, lyder og lukter, er pur lykke.

Vi har stort sett bare slappet av den uken vi har vært her. Brukt litt tid med familien. Roet ned etter lange dager på veien og mange inntrykk. Surret rundt i kjente butikker og kjøpesenter. Og selvfølgelig, feiret 4. juli på tradisjonelt vis.

Vi har skapt vår egen tradisjon her, og den må følges nesten til punkt og prikke. Det begynner kvelden før, den 3. juli. Da må vi ned til en av mine desiderte favorittplasser i Dallas, Ronald Kirk pedestrian bridge. Her er det alltid festiviteter denne kvelden, som avsluttes av et fantastisk fyrverkeri. Og den vakreste skylinen i verden lyser opp i rødt, hvitt og blått i bakgrunnen.

Vi kommer alltid tidlig nok til å få med oss solnedgangen over Trinity river.

Lykke!

Fyrverkeri og amerikanske farger.

4. juli står vi opp tidlig, tar på oss våre tradisjonelle Old Navy t-skjorter og drar til en liten by ca. 30 minutter herfra, McKinney. Her rigger vi oss til, helst i skyggen, og ser på parade. Mer eller mindre interessante biler, mennesker og floats ruller forbi oss.

Den siste her er nok muligens favoritten min..

Etter paraden tar vi strake vegen ned gata til nok en tradisjon, lunsj på herlige Hugs Cafe. Dette er en helt fabelaktig plass, arbeidsplass for mennesker med spesielle behov. Masse hjertevarme og nydelig mat. Vi kom hit første gang for tre år siden, og jeg smeltet totalt da en av de som jobber her stilte seg midt på gulvet og sang nasjonalsangen, smånervøs men klokkeklart. Et av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd. Det samme gjentok seg i fjor, og nok en gang gråt jeg som en unge da denne flotte fyren tok mot til seg og sang. I år hadde han dessverre fri, et skår i gleden for meg. Men maten og hjertevarmen var nøyaktig den samme, helt nydelig!

Og vi ble møtt som gamle venner. Det er stas med disse nordmennene som kommer hver 4. juli. Ildsjelen bak denne fabelaktige plassen kommer alltid og snakker med oss, i år ble det bilder og live sending på Facebook. Kjendislivet altså.. Dagens fineste øyeblikk kom da vi skulle gå, og en av de ansatte kom styrtende etter oss ut på gata. Vi måtte jo få hugs så klart! Det er så fint!

Videre går ferden til block party i sidegaten. Her har vi også etterhvert fått kjentfolk det er tradisjon å treffe. Som den søte eieren av Mom & Popcorn, som alltid byr på en pose gratis popcorn til sine norske venner. Vanligvis er han kledd som Elvis på 4. juli, så da vi møtte ham som sivil i gata i år ble ungene litt skuffa. Men med en liten prat, popcorn og Elvis-pose bilder så var lykken likevel komplett. Fyren ligner definitivt en god del på Elvis. Her skulle jeg selvfølgelig postet et bilde av ham og ungene, men jeg lar det være. Dere får bare ta meg på mitt ord her.

Lett og behagelig å hvile øynene på eieren av denne butikken. Deilig popcorn har de også!

Resten av 4. juli er deilig avslappende. Vi reiser hjem, bader og spiser nydelig mat tilberedt av fetteren min sammen med den nærmeste familien. I år droppet vi fyrverkeri på kvelden og virkelig bare slappet av.

Og sånn har dagene gått etterpå også. Som tidligere nevnt, mye avslapping. I morgen tar vi derimot en liten roadtrip igjen. Ned til min gamle «lekeplass», Houston og NASA Space Center og videre til nok en av de aller fineste og avslappende plassene jeg vet, øyparadiset Galveston. To år siden sist, så jeg gleder meg!

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #dallas #kaosfamilien #reiseblogg

Happily ever after!?

7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.

Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.

Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.

Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.

Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere - det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!

Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.

Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.

Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.

Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager - for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.

Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.

Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!

#ossto #bryllupsdag #godeogondedager

Et mangfold av opplevelser

Man kan si mye om USA, men de har virkelig et mangfold av naturopplevelser, eller opplevelser generelt. På vår to ukers roadtrip fra California til Texas har vi sett så mye forskjellig at det er vanskelig å prosessere inntrykkene. Vi har rett og slett blitt utslitte av alt sammen. Men på en fin måte. Det er ikke alle forunt å oppleve så mye, og det kjenner jeg meg så veldig takknemlig for.

Sist innlegg skrev jeg om Las Vegas. Etter dette har det gått en ukes tid, og vi har hatt enda flere høydepunkter. Fra gamblingens og lysenes by satte vi kurs for noe helt annet, nemlig Grand Canyon. På veien dit tok vi en sving innom Route 66, og en by som var som tatt ut av Cars-filmen. Det var ikke bare minsten som lot seg imponere av denne sjarmerende plassen og alle de gamle bilene.

Har du sett noe så sjarmerende da?

Og midt i denne lille byen, som egentlig bare var en liten gate in the middle of nowhere, dukket dette opp.

Norwegian owned, det må jo være et trekkplaster uti her. Ut fra alle dollarsedlene og til og med hundrelappene med hilsener som hang på veggen, har det vært en del nordmenn her før oss. Morsom liten kuriositet der.

Herfra kjørte vi videre til en liten fjellby rett utenfor Grand Canyon National Park hvor vi overnattet før vi dagen etter brukte noen timer på å kjøre gjennom en liten, men enorm del av denne fantastiske plassen. Vi kjørte inn i the South Rim, og ut i vest. Synet som møtte oss langs veien tok innimellom pusten fra meg.

Her var det bare å utfordre høydeskrekken!

Herfra gikk turen videre til enda en rar, liten kuriositet: Four Corners. Her møtes fire stater; Arizona, New Mexico, Colorado og Utah. Du kan faktisk stå i alle fire på en gang, og det kunne vi jo ikke gå glipp av!

Utrolig nok klarte til og med alle fem både å se på fotografen og smile samtidig.

Etter en overnatting i en liten by i New Mexico, kom det som skulle vise seg å bli roadtripens desiderte høydepunkt for undertegnede. White Sands National Monument. Med hvite, myke sanddyner så langt øyet kunne se. Minsten syntes det var stas å få leke i en så stor sandkasse. Og jeg var bare helt solgt. Det var så vakkert. Her kunne jeg ha blitt lenge! Definitivt en plass jeg vil tilbake til!

Her var det bare helt overveldende vakkert.

Dette var det siste planlagte stoppet på roadtripen vår, men avstanden til Dallas var fortsatt så stor at vi trengte en overnatting til. Denne tok vi et par timer fra White Sands, i Roswell, New Mexico. Noen som har hørt om denne byen? Eller Area 51? Dette er vel kanskje verdens UFO-hovedstad, og vi var sånn passe spente på om vi ville finne noen sånne flygende objekter. Eller kanskje et romvesen eller to?

Og det gjorde vi! På en måte..

Litt i overkant skummelt for minsten, noe mindre imponerende for oss andre. Men en litt småmorsom måte å avslutte to uker på veien på var det unektelig. Nå var vi som nevnt rimelig mette av inntrykk alle sammen, så det var godt å komme til gode, gamle Texas og til ro hos pappa og resten av familien vår her.

Feels like coming home.

Her har vi fortsatt en god del ferietid igjen, og late dager skal nytes. Det plaskes i bassenget hver morgen, og ellers så stresser vi så lite som mulig. Tradisjonen tro har vi også rukket å feire 4. juli på vår helt egen måte. Mer om det ved neste korsvei. Nå skal det soves!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #arizona #route66 #grandcanyon #fourcorners #utah #colorado #newmexico #whitesands #roswell #texas #dallas #kaosfamilien #imål #reiseblogg

Romantikk i fabelaktige Las Vegas

Var det en by jeg ikke trodde jeg kom til å like på denne roadtripen, så var det Las Vegas. Jeg har alltid tenkt at dette har vært en glorete og ufyselig by. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Las Vegas tok meg nesten umiddelbart med storm, og jeg skjønte fort at en natt her ikke var nok. Vi skulle egentlig bare dure gjennom og se på lysene vi.. Det passet veldig fint at vi alle var slitne etter mye kjøring, så vi tok en ekstra natt og fikk en hel dags «ro» i Vegas. Og ro var det lett å finne i de omgivelsene vi booket oss inn på. Vi slo nemlig til med en suite på the Venetian. Herregud, for en plass!

Å bo i disse omgivelsene var helt fantastisk. Og ganske ubeskrivelig. Bare størrelsen på resortet. Vi trengte kart for å finne frem til rommet. I tillegg bodde vi lengst inne i en eventyrlig lang gang.

Lang tur fra heisen..

Hotellet hadde selvfølgelig et digert casino, som vi ikke benyttet oss av. OK, mannen brukte 6 dollar - og vant ingenting. Det hadde eget kjøpesenter. Og det var stort altså. Og toppen av kransekaken, det hadde sitt eget Venezia med kanaler, gondoler og full pakke. Jeg gikk nesten bare og måpte den første kvelden. Det var lett å føle seg som en million dollar på denne plassen. Så lett at mannen spanderte en times limotur på oss opp og ned the Strip. Høydaren for barna tror jeg.

Jeg var mest imponert over alle lysene og byggene langs veien. Det er så mektig!

Dag to i Las Vegas tok vi det ganske rolig. Det var godt å få sove litt lenge, og siden bare tusle litt rundt. Varmen begrenset utetiden litt på dagen, isteden lot vi ungene få bade litt.

På kvelden var det endelig levelig å gå ute, så vi gikk opp og så det kjente vannshowet foran the Bellagio. Et flott skue. Vi var også innom flere av de andre casino/resortene. Alle flotte og gjennomførte etter sitt tema. Men ingen slo the Venetian. Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra derfra.

Før vi dro fra Las Vegas på fredagen, gjorde vi noe som mange kjente og ukjente mennesker har gjort før oss. En ide formet seg nemlig på veien oppover mot Las Vegas, og vi booket tid på det kjente A Little White Wedding Chapel for å fornye ekteskapsløftene vi ga hverandre 10 år og 357 dager tidligere.

Nok en sånn ting som jeg syntes var tacky og corny, men så likte jeg likevel ideen da mannen slengte den ut i luften. Så vi troppet opp med matchende t-skjorter og barna på slep. Ingen overdreven pynting med andre ord. Og selv om dette er en plass med «samlebåndbryllup», så ble det faktisk en utrolig fin og personlig opplevelse. Og det var visst en mening med det da det viste seg at han som sto for seremonien var fra Texas. Selvfølgelig var han det!

Dobbelt så gift som før.

Det ble den perfekte slutten på oppholdet vårt i denne fantastiske byen. Den store overraskelsen, den plassen jeg virkelig håper å komme tilbake til. Kanskje vi må fornye bryllupsløftene igjen etterhvert? Kan jo ikke risikere at de går ut på dato..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #nevada #lasvegas #kaosfamilien #reiseblogg

Vi overlevde Death Valley

Etter en overnatting i smalltown USA, var vi alle rimelig spente på turen gjennom Death Valley. Hvordan ville ørkenlandskapet være? Og hva med temperaturen? Verdensrekorden for varme ble satt her tilbake i 1913, med 56,7C. Vi hadde bilen full av vann, sånn i tilfelle. Jeg var også veldig spent på hvor skumle veiene ville være. Heldigvis ble det ingen Yosemite-repeat. Litt høyde og svinger var det, og et strekk uten aircondition for å unngå motoroverheting, men det gikk greit. Litt interessant å oppleve den sterke fønvinden fra utsiden da vi måtte kjøre med vinduene åpne. Jeg er godt vant til varmen i Texas, men dette slo alt jeg noen gang har opplevd.

Klar for ørken og ekstremhete.

Spesielt landskap allerede fra starten.

Litt av noen svinger innimellom.

Ned på den ene siden, opp på den andre.

Sand, sand, sand.

Når du finner denne på do..

Sånn passe kokt.

Etterhvert kom vi under havnivå, og kunne skimte saltsletter i det fjerne. Utrolig fascinerende.

Ved besøkssenteret nede i dalen fikk vi den offisielle temperaturen denne dagen.

128F - 53 grader der altså. Ikke rart man kokte.

Herfra gikk ferden til hovedmålet, Badwater Basin.

Saltsletten her hadde jeg så utrolig lyst til å ta noen kule bilder på, men det var rett og slett for varmt. Tærne brant i flip-flopsene da jeg trakket ut på saltet, så det ble med noen raske knips. Minsten syntes han var tapper som i det hele tatt gikk ut av bilen. Og det er jeg egentlig enig i, maken til hete har jeg aldri opplevd!

Jeg observerte faktisk en person som gikk langt ute på saltsletten. Galskap! Men et flott syn, det var det.

Med denne opplevelsen fant vi veien ut av Death Valley, og av California. Nå var tiden inne for Nevada og Las Vegas, noe som skulle vise seg å bli en skikkelig høydare.

To be continued..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #deathvalley #kaosfamilien #reiseblogg

Skumle og fantastiske Yosemite

Etter et par dager i San Francisco, satte vi kursen mot Las Vegas. Etter litt debatt for og mot, valgte vi å droppe den «raske» og kjedelige veien på 9 timer og heller ta the scenic route gjennom Yosemite nasjonalpark og Death Valley nasjonalpark. Og her røk roadtrip-tidsplanen vår.. Jeg hadde beregnet å være i Texas om et par dager. Vi er fortsatt i Las Vegas og har noen stopp til på veien. Men det får man bare leve med når man opplever så mye fantastisk.

Nå skal det sies at jeg noen ganger langs veien angret på at vi ikke tok den kjedelige ruten. Jeg var rett og slett livredd noen ganger, på bratte, svingete veier mot over 3000 meters høyde. Det var langt ned.. I tillegg var det varmt, og vi måtte skru av aircondition i bilen de bratteste strekkene for å unngå kokt motor. Ikke kult å bli stående langs veien der.

Flotte syn på veien opp.

Inne i Yosemite var det heldigvis mye folk, så jeg følte meg relativt trygg og kunne nyte omgivelsene.

Møtte ingen bjørner, og det var kanskje like greit.

Disse veiene er verre enn alle berg- og dalbaner i verden. Her var det mye skrekkblandet fryd.

Men de vakre øyeblikkene sto også i kø.

Vakkert men skummelt.

Og da vi kom ned i Yosemite Valley fikk jeg den virkelig store opplevelsen da vi stoppet ved Tenaya Lake. Så vakkert og så fredelig. Her kunne jeg blitt!

Etter anspente timer langs skumle veier var dette balsam for sjelen.

Men videre måtte vi, til nye skumle veier.

Høyt oppe..

Se, snø!

Sånne skilt vekker angsten i meg.

Her var det så langt ned at jeg blir kvalm bare jeg ser på bildet..

Hjelp!

Her trodde jeg vi var nede og senket skuldrene. Jeg tok feil..

Etter lange strekk på helt øde veier og solnedgangen rett rundt hjørnet, var det nok for mor. Mens mannen ville fortsette helt til Las Vegas, sa jeg STOPP. Dermed ble det overnatting i den første siviliserte byen vi fant, en liten plass som het Bishop. Her ble det litt hvile, mat og bowling før vi dagen etter tok fatt på Death Valley. Og siden dette ble langt og med mye bilder, tar vi den turen ved en annen anledning.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #yosemite #kaosfamilien #roadtrip

San Francisco

Da har jeg faktisk litt tid til å skrive igjen allerede. Vi kom oss helskinnet gjennom Death Valley i går og har nå endt opp i Las Vegas. Her har vi en rolig morgen i en råfin suite på the Venetian, et hotell som er en opplevelse i seg selv. Vi bestemte oss raskt for å forlenge oppholdet vårt her med en natt, etter mye kjøring er det greit med en dag i ro. Bedre plass enn dette finnes ikke til akkurat det.

Men nå vil jeg gjerne ta dere med noen dager tilbake i tid, til San Francisco. Denne byen hadde jeg virkelig gledet meg til! Vi ankom søndag kveld, og startet rett på turistattraksjon nummer en.

Golden Gate Bridge selvfølgelig!

Ganske kult å oppleve og kjøre over dette kjente landemerket. Men kjølig. Veldig kjølig!

Herfra fant vi veien til hotellet vi hadde booket, som viste seg å være helt vanvittig kult. Litt gotisk stil, og jeg forventet til enhver tid at selveste Dracula skulle dukke opp. Så kult var det at vi bestemte oss for å ta en ekstra natt.

Litt små rom og bittelite bad, men all sjarmen gjorde opp for det.

I tillegg lå det supersentralt til, rett ved Union Square og endestoppet til de kjente «cable cars».

Det første vi gjorde etter innsjekk var faktisk å ta en sånn cable car til Fisherman’s Wharf. En opplevelse å kjøre, men denne kvelden var Fisherman’s Wharf en skuffelse. Her var nemlig det meste stengt etter helgens Gay Pride-festiviteter. Slitne og sultne slang vi innom en Applebee’s før vi kom oss tilbake til hotellet og i seng.

Neste dag var det noe helt annet. Vi startet med å stå i en times kø for nok en gang å kjøre cable car ned dit.

Denne gangen tok vi den som gikk opp til Lombard Street, denne bratte gaten med de krappe svingene. Ikke at vi så noe særlig mer enn utsikten fra setene våre, men det skulle endre seg senere på dagen.

Og nå var det åpent på Fisherman’s Wharf. En helt annen opplevelse! Vi fikk i oss litt lunsj og tuslet rundt. Så Alcatraz et stykke ute og tittet rundt i butikker.

Alcatraz

Pier 39

Etterpå var planen å ta en sightseeing-buss, men dette var jo steindyrt. Så isteden fikk vi en taxi til å kjøre oss til de stedene vi ønsket å se. Og sånn fikk vi kjøre ned svingene på Lombard Street mens bremsene pep.

Lombard Street

Jeg fikk dra til Alamo Square og ta bilder av the Painted Ladies med San Francisco i bakgrunnen.

Noen som husker Full House?

Vi fikk en sveip innom den største Chinatown utenfor Kina.

Og vi fikk kjøre forbi dette flotte bygget, som muligens var city hall. Flott var det i alle fall.

Og her var vi egentlig slitne og mette av inntrykk. San Francisco både innfridde og skuffet. Her er enormt mange fine plasser, men også tildels skittent og fullt av uteliggere. Det er trist å se mennesker legge seg til å sove på gaten bare meter fra flotte hoteller. Du sitter igjen med en litt vond følelse. Mannen min stoppet faktisk opp og gikk tilbake for å gi en liten slant til en vi gikk forbi, som ble veldig takknemlig for det. Fint, men sårt når man ikke kan gi til alle.

Et fattigere og skitnere område av byen.

Men sånn alt i alt var San Francisco en flott by som jeg er glad for å ha fått oppleve. Dette var nok en sånn plass som var litt trist å reise fra, men nye eventyr kalte.

San Francisco, lett å like!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #sanfrancisco #kaosfamilien #reiseblogg

Highway 1

Hallo fra in the middle of nowhere - America. Det er neimen ikke lett å finne tid til å skrive innlegg på denne ferden vår, og det er kanskje litt lettere å la bildene tale for seg. Etter LA startet vi i alle fall turen langs Highway 1. Overnattet i en liten by rett etter Malibu den første natten, før vi kjørte oppover mot Monterey på dag to. Vi stoppet tilfeldig i en liten by som heter Cambria og fikk der til vår skuffelse vite at Highway 1 var stengt et stykke bortenfor. Dermed måtte vi litt tilbake for å ta en detour. Det ble mye kjøring denne dagen. Heldigvis har vi barn som er eksepsjonelt flinke i baksetet!

Vi ankom Monterey på lørdag kveld og havnet midt oppe i en motorsykkelfestival. Det betydde også at alle hoteller var fullbooket. Vi var heldige og fikk det eneste rommet som var igjen i byen. Mye dyrere enn planen, men med en utsikt til å dø for.

Her bodde vi praktisk talt i Monterey Bay, kunne egentlig stupt fra balkongen og rett ned i vannet. Vi kunne se seler leke litt lenger ute, og sovnet til lyden av bølgeskvulp, fugleskrik og sjøløver. Jeg måtte rett og slett stå opp ekstra tidlig dagen etter bare for å sitte og nyte. Litt kjølig var det, men det ga jeg blaffen i. For en plass!

Gjorde ikke noe at vi fikk servert frokost på rommet heller..

Rommet var forresten også flott. Veldig stort, deilig seng og det største badet jeg har opplevd på noe hotell. Jeg hadde lite lyst til å dra derfra.

Herfra kjørte vi Highway 1 litt nedover igjen, mot Big Sur. Og her kom den virkelig store opplevelsen. Dette er nok den aller fineste delen av Hwy 1. Man kjører helt ut mot havet, nesten utenpå fjellet. Jeg hadde et skikkelig sug i magen innimellom. Og så vakkert som det var! Dette var en stor opplevelse!

Bilder beskriver det faktisk ikke nok. Det var så flott!

På veien tilbake svingte vi innom sjarmerende Carmel-by-the-sea og tittet på stranden og alle de flotte husene. Her kunne jeg lett ha bodd.

Texas gir seg stadig vekk til kjenne i California, her gjennom et Longhorns flagg.

Herfra ble det nok en lang kjøredag langs flott landskap, hele veien opp til San Francisco. Der hadde vi et par dager i ro, mer om det etterhvert. Nå er det på tide å komme seg ut på nye eventyr, Death Valley (!) og Las Vegas kaller!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #highway1 #monterey #carmel #bigsur #opplevelser #eventyr #kaosfamilien #påtur #reiseblogg

Speeddate med La La Land

Fortsatt på etterskudd her jeg sitter en tidlig morgen på en balkong ved havet i Monterey og nyter litt alenetid, bølgeskvulp og lyden av fugler og sjøløver.

Dette er godt. Rett og slett nytelse. Å finne roen etter hektiske dager med mange inntrykk. For LA var akkurat som Disneyland fulle av sånne.

Vi startet med å dra fra Anaheim til Santa Monica, hvor vi overnattet rett ved Santa Monica Pier. Her var jeg alt annet enn imponert, både av hotell og område. Begge deler var rimelig slitt og snuskete. Dette var definitivt ikke plassen for familieferie. Men greit å ha vært der. Vi vandret ned til piren og spiste middag og kom oss avgårde så fort som mulig dagen etter.

Når høydepunktet er å se havet slå mot land i mørket fra Santa Monica Pier.

Herfra kjørte vi til Venice Beach, hvor jeg omsider fant en ting jeg virkelig elsket - appelsinjuicen. Nå vet jeg ikke om det er gjengs over med god appelsinjuice i California, men denne var i alle fall himmelsk!

I think I died and went to heaven!

Etter frokost var det tid for å sjekke ut stranden og området ellers. Her oppsummerer jeg ganske greit med at stranden selvfølgelig var flott og bred og alt det der. Vannet hadde temp som i Norge. Og området ellers: oppskrytt. Glorete med jalla-butikker, skittent og med en tykk eim av marihuana. Vi kom oss avgårde ganske kjapt, men en del bilder ble det likevel.

Måtte teste vannet. Det var kaldt. Men nå har jeg faktisk dyppet tærne i vannet på begge sider av USA. Og selvfølgelig i Mexicogulfen da!

Eldstemann la igjen litt spor.

Muscle Beach - not impressed.

Neste stopp var Beverly Hills og Rodeo Drive. To vidt forskjellige verdener der altså. Her var jeg hakket mer imponert. Og jeg sklei selvfølgelig rett inn.

Dagens høydepunkt kom kanskje da en av gutta måtte på do og en vennlig dørvakt slapp oss inn på et av stedets flotteste hotell.

Ved sånne anledninger er do-selfier helt innafor!

Sånn ellers så gikk vi inn i en butikk, og følte oss fullstendig malplasserte. Det var rett og slett kleint. Vi kjente vår besøkelsestid og satte heller snutene mot Hollywood og Hollywood Walk of Fame.

Her tittet vi på noen stjerner (i bakken).

Vi tok en liten runde ved the Chinese Theatre og tittet på alt det forunderlige i bakken der.

Og jeg fikk fastslått at mine føtter er pailabber i forhold til Sonja Henies søte, små undersåtter.

Jeg som alltid har trodd at jeg har små og nette føtter.

Etter å ha studert bakken litt tok vi turen til vårt siste stopp i LA. For vi måtte jo bare..

Dette var kanskje min favoritt for dagen. Sannsynligvis fordi vi så skiltet fra en liten park, hvor det var mindre bråkete og skittent enn i mange andre deler av LA. Ja, helt til minsten ville på lekeplassen og jeg så dette da.

Det ble ikke noe leking for minsten..

Så var vi ferdige med LA og startet ferden oppover Highway 1. Helt greit med sånn speed-date. Jeg følte at vi så det viktigste. Det er uansett ikke noe jeg har drømt om å gjøre, men det er greit å ha det på lista si likevel. Been there, done that. Check.

Turen oppover hit vi er nå har vært fantastisk, med mye flott landskap. Etter litt frokost på rommet, som snart kommer, fortsetter vi ferden mot San Francisco. Selv om det blir kjipt å forlate denne utsikten.

Dette ble visst et innlegg med mange bilder, men det er ikke til å unngå. Mer fra ferden mellom LA og San Francisco kommer..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #la #losangeles #santamonica #venice #beverlyhills #rodeodrive #hollywood #kaosfamilien

The happiest place on earth

Jeg innser at jeg blir liggende litt på etterskudd med blogging i tiden fremover. I skrivende stund ligger jeg i en seng med deilige, myke laken i en liten by som heter Camarillo (mellom Malibu og Santa Barbara). Vi har nemlig allerede rukket å starte vår ferd langs Highway 1 mot San Francisco. Mer om den ferden og vår speed-date med LA kommer etterhvert.

Men vi pangstartet altså denne ferien med to dager i «the happiest place on earth», Disneyland. Litt usikker på om jeg er enig i at det er en så lykkelig plass, for jeg observerte i tillegg til mange hyperaktive og glade mennesker også en god del slitne og sure voksne og barn. Vi fem falt selvfølgelig aldri inn i sistnevnte kategori..

Like blid, hele j**** tida.

Neida, med to dagers køgåing, venting og litt for mange inntrykk kan det fort bli litt surmuling. Også i kaosfamilien. Men for all del, vi hadde to flotte og fine dager. Vi sliter heldigvis lite med jetlag denne veien, vi bare våkner litt tidligere enn vanlig, og det er jo bare praktisk. Vi får mye ut av dagene.

Så dagen etter ankomst i USA var vi på plass i parken(e) allerede rundt åpningstid. Praktisk med hotell i gangavstand, hvor vi også fikk rabatt på billettene. Vi kjørte forøvrig på med to dagers parkhopper-billett, noe som betydde at vi kunne gå mellom de to parkene som utgjør Disneyland, den originale og California Adventure. Veldig greit - og veldig dyrt!

Vi startet dag 1 i California Adventure, med Cars-land og Radiator Springs som hovedmål. Minsten måtte jo møte Lynet.

This is us. «Min mann kan» og sånn..

Denne parken likte jeg umiddelbart. Den føltes ikke helt overfylt, selv om det selvfølgelig var lang ventetid på de mest populære attraksjonene. Det ordner man ganske greit med FastPass, noe vi gjorde på dag 2. Da betalte vi 10 dollar per person for å komme forbi den generelle køen. Og i tillegg fikk vi alle fotografbildene som ble tatt i parken den dagen. Veldig greit.

FastPass på mobilen, helt genialt.

Favoritten min, og kanskje vår, i denne parken var definitivt Cars-land. For det var ikke bare minsten som falt pladask her. Det var så gjennomført, vi var virkelig i Radiator Springs. Lynet, Bill og de andre kjørte jevnlig gjennom gatene og selv jeg ble litt starstruck.

Rådhuset i Radiator Springs

Her ble det en del venting på mor mens de andre sto i kø, men det var helt greit. Og lykken var stor da minstemann fikk møte Lynet helt på ordentlig.

Lykke for liten og stor!

Utpå ettermiddagen gikk vi over i den originale Disneyland-parken. Den med slottet, vet dere.

Her føltes det plutselig mye mer overfylt, og selv om parken var fin så følte jeg at den bleknet litt i forhold til Disney World. Vi så på parade, spiste, tuslet litt og fikk med oss fyrverkeriet på kvelden før vi ga oss for denne dagen.

Dag 2 startet vi i denne parken, og konsentrerte oss om Mickeys Toontown hvor minsten fikk møte Mikke, Minni, Langbein og Pluto. Stor stas!

Gjennomført også her.

Smelt!

Stas for store og små gutter.

Minstemann var i himmelen i Mikkeland.

Det er jo bare så nydelig med denne barnelykken.

Og da han i tillegg til flere andre figurer fikk treffe Captain America også, da var lykken komplett. Å se ansiktet hans da var verdt alle tusenlappene vi måtte ut med disse dagene.

Denne dagen brukte vi som nevnt FastPass, og kom rett forbi køen på Soarin? around the World og Radiator Springs Racers. Jeg er ikke mye tess når det gjelder sånne ting, men her ble jeg med. Soaring prøvde jeg også i Disney World, en fantastisk reise med lukter og interaktivitet flygende over verden. Her var minsten egentlig to centimeter for lav, men til latter og jubel fra alle i køen gjorde han ablegøyer og sto på tærne da han ble målt. Han slapp inn.. Og jeg fikk tidenes «angrer på at jeg ikke filmet-øyeblikk». Dette må inn i hjernearkivet.

Bilracet var jeg litt mer usikker på om jeg ville takle, men jeg gjennomførte. Sto vel ikke akkurat til 10 i stil, men jeg er glad for at jeg ble med.

Oh my God! Bare oh my God!

Og med det avsluttet vi våre to dager i Disneyland. Det holdt, vi var mette. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å ha vært der. Parkene er fine, rene og gjennomførte. Det er oversiktlig og man kan rekke det meste på et par dager. Men etter å ha vært både her og i Florida, så tror jeg Disney World er hakket bedre.

Dette ble virkelig langt, men det er umulig å oppsummere to Disney-dager i korte trekk. Nå er det på tide å komme seg videre oppover kysten, så fortsettelse følger.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #disneyland #kaosfamilien #reisebrev

We made it!

Ør i toppen og sliten i kroppen er jeg nå trygt plassert i en seng på et hotell rett over gata for Disneyland. Endelig kan ferien begynne på ordentlig, når bare senga slutter å gynge så fælt. Føles litt som om jeg er ute på bøljan blå akkurat nå, og jeg er på nippet til å bli sjøsyk.

Bustete, sliten og svimmel, men ganske happy.

Jeg var ikke mye høy i hatten da vekkerklokken ringte klokken 02:45 natt til tirsdag uten at jeg hadde fått et sekund ro i kroppen. Ingen søvn, bare tanker om den forestående reisen. Katastrofetanker selvfølgelig. Er det siste gangen jeg ligger i senga mi? Reiser vi mot slutten nå? Jeg hadde mest lyst til å krype langt under dyna og avlyse hele ferien. Bare bli i hjemmets trygghet.

Men reiselysten vant, og før jeg visste ordet av det satt jeg innesperret på dagens første fly, mellom Oslo og London. Det gikk rimelig greit også, bortsett fra en del turbulens. Sånt er aldri OK, men denne gangen klarte jeg faktisk å se det som litt ujevnheter i veien, ikke at flyet når som helst ville gå i bakken. Men jeg måtte puste litt ekstra noen ganger.

Oppholdet på Heathrow ble noe mislykket, med gretne og frekke ansatte og dårlig mat. Etter å ha trasket den lange veien til gaten var jeg rimelig klar til å bare komme meg avgårde, vekk fra denne flyplassen.

Når denne reiseruten står foran deg..

Noe demotiverende var det å se den lange reiseruta på skjermen. Men det hjalp at det gikk bortimot en time fortere enn beregnet. Og ikke minst, det var minimalt med turbulens. Men tiden gikk likevel utrolig treigt. Fire filmer kom jeg meg gjennom, hvor «Love, Simon» var et absolutt høydepunkt. Har du ikke sett den så gjør det! Det er ikke ofte jeg ser filmer, men etter fire filmer på rappen var jeg rett og slett drittlei.

Da hjalp det litt å se tiden til ankomst krympe på skjermen. Det er en liten energiboost å se målet og kjenne at flygeren gjør flyet klar til landing. Og når landingshjula tar bakken.. Hurra! Da kan ferien virkelig begynne. Tenk at vi kom oss trygt frem enda en gang!

Litt forviklinger blir det alltid. Denne gangen var det problemer med leiebilen (igjen), og kvelden måtte benyttes til å bytte til en ny. Ikke helt det jeg så for meg, men med to av tre unger helt utslått etter den lange reisen hadde det neppe skjedd noe spennende i kveld uansett.

Solnedgang over Disneyland.

Nå har eldstemann og jeg nettopp avsluttet dagen, eller kanskje heller startet ferien med et smell, med utsikt til fantastisk Disney-fyrverkeri fra balkongen.

Nå venter litt takeaway og en sårt tiltrengt og forhåpentligvis god natts søvn. Så starter årets sommereventyr på ordentlig i morgen tidlig!

Gjorde seg visst bedre i virkelighet og på film enn på bilde. Men godstemningen kom virkelig krypende her.

#sommer #ferie #sommerferie #kaosfamilien #eventyr #opplevelser #roadtrip #usa #disneyland #california

Svar på spørsmålsrunde

Hallo mandag og reisefeber! I dag skulle jeg virkelig helst holdt meg under dyna. For på sånne dager som denne blir gjerne det meste feil. Blåmandagen toppet seg for alvor her i huset da jeg slapp en bøtte med skittent vaskevann ned trappa. Ja, jeg vet at jeg egentlig var ferdig med husvask på en stund. Men så var det denne «vaskemanien» da. Nå vet jeg i alle fall at vi kommer hjem til rent hus.

Jeg lovet svar på min lille spørsmålsrunde i dag, og her kommer de. Responsen var ikke akkurat overveldende, men det var utrolig hyggelig med de spørsmålene som kom.

- Hva er din favoritt bok?

Jeg har vel ikke egentlig noen favorittbok. Blir dessverre lite tid til lesing, noe som innimellom er et savn for en gammel lesehest. Jeg har en enorm stabel med uleste bøker på soverommet. Men når jeg får tid til å sette meg ned og lese, går det gjerne i svensk og norsk krim. Jo Nesbø er vel blant de største favorittene tror jeg.

- Favoritt film?

Det blir lite filmtitting også, jeg klarer liksom ikke å finne roen til å sitte stille så lenge. Men en av mine all time favoritter må være Forrest Gump. Elsker den filmen!

Er såpass glad i den filmen at vi måtte innom Savannah i fjor for å se plassen der Forrest Gump satt på benken med sin sjokoladeboks. Og er vi innom en plass i USA som har restaurantkjeden Bubba Gump, er det nesten obligatorisk å spise der. Morsomt konsept og god mat.

- Hva liker du best ved å ha en blogg?

Jeg liker å få utløp for skrivekløen min. Kjenner at jeg har blitt mye mer kreativ og levende i tankevirksomheten etter at jeg begynte å blogge. Liker det spesielt godt når jeg kan skrive om ting jeg brenner for. Det varmer så godt når jeg vet at jeg har skrevet noe som virkelig treffer, som kanskje kan være til trøst eller hjelp for andre. Også synes jeg det er en kjempebonus å bli litt kjent med andre hobbybloggere da!

- Hva synes mann og barn om bloggen din?

Barna synes det er stas, og skulle vel egentlig vært litt mer fremtredende her inne. "Mamma, skriv om det da!" Mannen synes også det er en positiv ting, han har nok merket at jeg har forandret meg litt det siste året og at bloggen er en stor del av det.

- Hvor gamle er barna dine og hvorfor deler du ikke mer av dem i bloggen?

Barna er 12, 11 og 4 år. Som nevnt over så kunne de gjerne tenkt seg å være mer synlige på bloggen, men jeg synes det er litt skummelt og ønsker å skjerme dem mest mulig. Alt blir liksom for offentlig på blogg kontra privat Instagram, Facebook og Snapchat. For der hvor jeg har en viss kontroll over hvem som har tilgang deler jeg gjerne bilder for eksempel. Høres kanskje litt dumt ut, men det er nå en gang det valget jeg har tatt. 

- Hva er din favoritt matrett?

Det varierer vel litt, men jeg er veldig glad i sushi. Ukas høydepunkt er på lørdagskvelden når vi skjærer opp Salma-laks i biter og har grønnsaker ved siden av. Nam!

- Hvilke blogger leser du?

Jeg leser flere, ingen nevnt, ingen glemt. Dog foretrekker jeg hobbybloggere fremfor de store, kjente bloggerne. Det finnes mange perler om du leter litt utenfor bloggtoppen.

- Du er glad i USA. Kunne du tenke deg å flytte dit?

Nei! Det har jeg prøvd, før barn, og det holder lenge for meg. Jeg foretrekker definitivt USA som ferieland, og synes Norge er den aller beste plassen å bo, spesielt med barn.

Når det er sagt, så gleder jeg meg til å feriere der borte i ukene fremover. For det er rimelig behagelig og anbefales på det sterkeste. Bare synd avstanden er så lang.

Tusen takk til dere som sendte meg spørsmål. Send meg gjerne fler, så kanskje jeg får samlet opp til et nytt q&a-innlegg etterhvert.

Og med det tar jeg rett og slett ferie og psyker meg opp til et døgn på reisefot. Vi blogges fra den andre siden av dammen!

Bilde fra Pinterest.

Og du, følg meg gjerne på Facebook og Instagram!

#spørsmålsrunde #svar #q&a

 

Det nærmer seg med stormskritt

Nedtellingen på mobilen min har gått fra flere hundre dager til noen ytterst få!

Minsten har tatt ferie fra barnehagen, mens barna og mannen har en dag igjen på skole og jobb før også de tar ferie.

Sommerklippen er unnagjort.

Når håret blir blondere er sommerferien nært forestående.

Den siste husvasken på over en måned (om jeg ikke får et anfall av vaskemani på mandag - deilig å komme hjem til rent hus) er unnagjort.

Kommer definitivt ikke til å savne vaskebøtta og vaskeskoene. Ja, jeg har egne sko dedikert til husvask.

Vaskemaskinen har fått kjørt seg, og tre kofferter er nesten ferdigpakket. Mannen får klare seg selv!

Vi prøver å pakke lett, det er billig sommertøy på Walmart og Target.

Til og med håndbagasjen har jeg startet på. Og listene mine kommer seg.

Tradisjonen tro har vi også inntatt et herlig bbq-måltid på den nærmeste plassen du kommer Texas i Norge, Texas Barbecue Cafe. Verdt et besøk om du er i Asker-området!

Vi forbereder oss til Texas med matgilde.

Og slankegudinnen røk på en real smell med tilgang til sweet tea og gratis refill.

Min nemesis. Nå er det sweet tea som skal renne gjennom blodårene mine en stund. Det blir ukesvis med knekkebrød og salat etter ferien..

Jeg ligger altså veldig godt i rute foran ferien. Det er deilig å vite at jeg ikke trenger å stresse for mye de neste dagene. At jeg heller kan sitte i kosekroken med beina høyt hevet.

Og med masse tid til å grue meg til den ufattelig lange flyturen som ligger foran meg.

Hjelp! Bare hjelp!

Jeg satser på noen blogginnlegg langs veien, hvor vi blant annet skal innom plasser som Disneyland, San Francisco, Las Vegas og Grand Canyon. Men med hektiske dager kan det ofte være lettere å bruke andre sosiale medier.

Vil du følge med på roadtrip fra vestkysten til Texas? Følg meg på Facebook for oppdateringer og bilder.

Instagram vil nok også oppdateres litt flittigere enn bloggen. Følg meg gjerne der også!

Jeg inviterte forøvrig til en spørsmålsrunde for en liten stund siden. Til dere (få) som allerede har sendt meg spørsmål, dere er ikke glemt! Og om noen der ute har noe dere lurer på, fra farge på sokker til reisespørsmål (sånn nesten hva som helst altså), send meg spørsmål i kommentar, melding eller mail. Jeg satser på et svar-innlegg på mandag.

#ferie #ferietid #nestenferie #forberedelser #kaosfamilien #utpåtur #roadtrip #usa2018

Lister, lister, lister

Et par dager med hyggelig besøk av familie fra Ålesund og USA ligger nå bak meg, skole- og barnehageavslutning er unnagjort og jeg kan offisielt begynne å stresse over det jeg lenge har skjøvet langt foran meg. Reiseforberedelser! Jeg prøver egentlig så godt jeg kan å skyve enda, for den lange turen vi skal ut på neste uke står der litt som en uoverkommelig murvegg. Jeg vil helst ikke tenke på alle flytimene. Kanskje blir det lettere om jeg later som det ikke skal skje? Hvis jeg bare hiver meg litt uforberedt uti det.

Men inni meg murrer det. Reisestresset. Det surrer rundt i bakhodet hele tiden. Jeg tenker og planlegger. Og skriver mine endeløse lister både her og der.

Spennende og hyggelige lister..

Stressende lister..

Dagene går plutselig alt for fort for mitt stakkars lille hode. Strengt tatt verker det litt i dag. Jeg skulle helst vært ferdig med alt og bare slappet av frem mot avreise. Men så må altså mine mange lister fullføres. Gjennomføres. Alt må krysses ut. Og det jeg ikke har skrevet lister på må jeg prøve å huske uten å ha det svart på hvitt.

I kveld tar vi sommerklippen. Da er det virkelig nesten sommerferie. Så gjenstår det bare noen dager til med skole, barnehage og jobb. En fotballkamp og et friidrettsstevne. Og pakking og stress som bare jeg klarer å stresse. Jeg kjenner det i hele kroppen. Den knyter seg sammen, gjør seg klar. Jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Puste. For etter stresset blir det bra. Slitsomt, men bra. Og fullt av opplevelser og inntrykk. Og mye mer spennende enn det jeg har aller mest lyst til å gjøre nå, finne roen i sola rett utenfor min egen stuevegg.

Ferie blir bra. Helt sikkert. Bare jeg klarer å roe nerver og stress.

#ferie #forberedelser #lister #reisefeber

Når kjærlighet tar tid

Jeg sitter på terrassen, sola varmer og sommerkjolen er på. Innimellom kommer en deilig, svak bris over tretoppene og virker herlig avkjølende på het hud. Fuglekvitter blander seg med nabolagets lyder. Innimellom nesten fullstendig stillhet, andre ganger glad latter fra lekende barn, en gressklipper eller ivrig diskusjon fra naboens noe større barn. Og jeg lukker øynene og nyter. Nyter roen. Nyter følelsen av å være akkurat der jeg skal være. Nyter følelsen av hjemme.

Det har ikke alltid vært sånn. Det har tatt lang tid å føle seg helt hjemme her i den lille bygda vår. Eller, det er strengt tatt ikke en bygd en gang. Mer et tettsted. Langt unna hjembyen min på Sunnmøre. Som forøvrig fortsatt er hjemme über alles. Etter et mellomstopp i Oslo, landet vi på denne plassen ute i suburbia for 11 år siden. 11 og et halvt for å være nøyaktig. Da barna kom var det greit å komme seg ut av Oslo-gryta. Løkka var fint da det bare var oss to. Tildels også da eldstemann var baby. Men da nummer to meldte seg måtte vi finne noe annet.

Urbant, ja! Barnevennlig, nei!

Med et valg om at jeg skulle være hjemme mens barna var små, innså vi fort at Oslo ble for dyrt. Så vi endte opp et lite stykke utenfor byen. Egentlig like greit, mer landlig, men med nærhet til alt.

Her er det trygt og godt for barna våre å vokse opp. Med flere barnehager, kliss ny skole og mange fritidsaktiviteter. Vi har bosatt oss i et satsningsområde, og har i tillegg til et par matbutikker etterhvert fått både en restaurant, en cafè, et apotek, en sjarmerende, eksotisk «landhandel» og *trommevirvel* en klesbutikk (!) i vårt ikke helt enorme sentrum. Og mer skal det bli. Det bygges og utvides. Jeg har hørt rykter om et Vinmonopol etterhvert, og da trenger man vel egentlig ikke mer..

I tillegg er det, selv om jeg ikke alltid har syntes det, (her er jeg litt bortskjemt med tanke på at hjembyen min er landets vakreste - helt sant) nokså fint her. Det er ikke større enn at de store barna kan surre rundt i stort sett hele bygda på egen hånd. Vi har et vann med egen strand og flytebrygge. Vi har skog og fine naturområder. Turmulighetene er det ingenting å si på.

Alt dette til tross, jeg har aldri helt klart å finne meg til rette her. Jeg har alltid lengtet bort. Til tross for at dette er det eneste barna mine vet om, de to yngste har alltid bodd her. Til tross for et godt nabolag og en bygd med et godt miljø. Til tross for mange fine mennesker. Jeg har ikke følt at jeg passet inn. Selv om jeg har bodd her lenger enn mange av de andre i overkant av 4500 innbyggerne, har jeg følt meg som «outsideren». Hun som bare ikke hører til. Hver gang vi har vært borte, spesielt når vi har vært i hjembyen min, har jeg gruet meg til å reise tilbake hit. Nesten vegret meg. Forbannet denne plassen jeg selv har valgt som hjem.

Helt til nå. I det siste har noe forandret seg. Jeg ser plutselig skjønnheten. Tryggheten. Og fordelen med å bo på en sånn liten plass. Jeg har funnet min plass og føler plutselig at jeg likevel passer inn i denne lille bygda vår. Jeg lengter ikke lenger bort. Noen ganger kan kjærlighet ta litt tid, men etter 11 år kan jeg endelig si at jeg har kommet hjem!

Livet på landet, ganske fint!

#endelig #hjemme #enslagskjærlighet

Spørsmålsrunde og unntakstilstand

Dette med spørsmålsrunder er visst ganske så populært ute i blogglandia. Nå har jeg holdt på med dette i over et år, så da er det kanskje på tide å prøve en sånn liten runde her også. Nå kan jeg egentlig ikke skjønne at noen skulle gidde å stille meg spørsmål, men kanskje sitter det likevel noen der ute og lurer på et eller annet. Favorittfargen min for eksempel? Eller hvilken farge truse jeg har på meg? (Nei, jeg håper egentlig på litt mer spennende spørsmål enn disse.)

I alle fall, om noen har lyst, send meg spørsmål i kommentarfeltet. Jeg lover å svare, selv om det bare kommer ett eneste spørsmål!

Ja, jeg vet at jeg har blitt tynn som en flis. Men vekten min deler jeg ikke!

Her hersker fortsatt en slags unntakstilstand. I dag er det første gang på noen dager at minsten ikke har kastet opp (vi er oppe i 32 timer faktisk), så jeg håper han er ferdig med den seige runden som begynte for en uke siden. Jentungen kom seg endelig på skolen igjen i dag etter sin runde. Og i går fant jeg selv ut nøyaktig hvordan barna har hatt det de siste dagene.

Lord, help me!

Hele dagen gikk med til kvalme og magesmerter. Men jeg slapp i alle fall å spy, en liten seier i elendigheten. Likevel, det er utmattende og fortvilende når kroppen sier stopp og du ikke orker noe. Når storesøster må hente drikke og snacks til lillebror fordi mamma rett og slett ikke orker. I dag er formen heldigvis litt bedre, men kroppen orker fortsatt lite. En runde med klor og vaskebøtte sendte meg rett i vater på sofaen, der jeg nå med noe dårlig samvittighet ligger og ser på at mannen tar gulvvasken.

Det har blitt mye tåspriking og barne-TV det siste døgnet.

Han er virkelig dagens helt, her han spinner mellom bil på service, beising av terrasse og gulvvask. I premie skal han få lov til å ta seg en sykkeltur senere - om han fortsatt orker.

Se så bra det blir! Grei timing at jeg ble syk og ikke orker å sitte ute akkurat når kosekroken skulle beises. Dårlig timing at været er strålende.

Nå håper jeg alt av gjenstridige bakterier og virus er vasket og kloret ut en gang for alle. Det lukter i alle fall svømmebasseng her.. En uke med sykdom holder i massevis, og jeg forbanner i mitt stille sinn den eller det som sendte smitten med minstemann. Nå har vi ikke tid til mer sånt tull! Nå skal livet bare være hygge en stund fremover!

For i morgen kommet eldstemann hjem fra leirskole (forhåpentligvis uten et gram av smitte eller sykdom). Jeg gleder meg som en unge! Og til helgen blir det enda mer gjensyn, når familien fra USA lander i Norge. Da har det gått 10 måneder siden sist jeg fikk klemme på pappa, stemor og søster og jeg kjenner i hele meg at det skal bli skikkelig godt. Og så venter sommerferien. Tellingen er plutselig nede i 12 dager. Og da passer det på ingen måte med mer sykdom! Nei, du store sykdomsgud der ute, la oss være ferdige nå!!

Om bare virus og bakterier kunne blåses vekk som frøene på en løvetann.

#spørsmål #spørsmålsrunde #sykdom #mersykdom #unntakstilstand #noknå

Lyden som garantert vekker deg

Jeg tror alle mødre og sannsynligvis en god del fedre der ute kan relatere til denne. Tenk deg at du sover søtt, sånn ca. i din dypeste søvn. Kanskje du drømmer noe fint. Kroppen slapper i alle fall helt av, senga er behagelig myk og du er god og varm under dyna. Så hører du det. Blæææærgh!

På et nanosekund spretter du opp, lys våken og med vidåpne øyne. Synet som møter deg er ikke pent. Små barn er stort sett alltid søte, bortsett fra når de spyr.

For det finnes ikke noe søtt i spy (bortsett fra eventuelle søtsaker som har funnet veien opp igjen fra magesekken). Er det noe jeg virkelig hater, så er det synet, lyden og lukten av spy. Jeg får fullstendig noia.

Nå har jeg våknet av dette tre netter og morgener siden natt til fredag. Fem dager har dette svineriet slått rot i huset vårt. Nå trodde jeg at de to barna som er hjemme var ferdige, og at det var mannen og jeg som var de tikkende bombene. Men så begynte altså minstemann (som startet hele moroa før helgen) på nytt i morges. Og jeg er lei! Jeg er så inderlig lei! Det er for så vidt han også. Stakkars, lille kroppen.

I morges taklet jeg det ekstra dårlig etter å ha sovet lite i løpet av natta. Jeg trodde en stund det var min tur, men så var det sannsynligvis bare de ti hele pepperne jeg ut fra et gammelt kjerringråd svelget før sengetid som satte i gang systemet. Denne dagen er bare tung. Helt bånn i bøtta, nesten bokstavlig talt.

Jeg er lei av vasking av gulv, overflater og håndduker. Jeg er lei av spybøtter. Jeg er lei lukten av klor (dog er den bedre enn lukten av oppkast). Jeg er lei av å lete etter hvert minste tegn på at poden føler seg dårlig. Og jeg er lei av å være tjener og sykesøster, uten stort annen betaling enn muligens overtakelse av smitte.

Og siden vi, eller i alle fall jeg, er beinhard på 48-timers regelen har jeg nå selskap av minsten her hjemme minst frem til torsdag. Det blir en uke uten barnehage det. Kjedelig for oss begge, spesielt når han for det meste egentlig er ganske kvikk. Men jeg ønsker på ingen måte å smitte noen med dette svineriet og kanskje til og med få smitten tilbake igjen enda en gang. Nå vet jeg også at flere i barnehagen har blitt syke i løpet av helgen, så jeg har ekstra noia for smitte og re-smitting.

I dag har jeg en liten bønn til alle foreldre der ute. Jeg vet det kan være vanskelig, spesielt i en hektisk jobbhverdag. Men vær så snill, hold barnet ditt hjemme i 48 timer etter siste oppkast ved omgangssyken! Det kan virke lenge der og da, men tro meg, både du og jeg tjener på det i det lange løp. For da blir det kanskje med de to dagene, og ikke en evinnelig runddans med våkenetter og spybøtter.

Sykepleier, vaskehjelp, tjenestepike og sliten.

 

#familie #barn #mammalivet #sykdom #æsj #lei #ikketidtildette

Dagen mammahjertet har fryktet

I dag var altså dagen her. Den jeg har gruet meg til i noen år allerede. Nå sitter jeg her og kjenner på klumpen i magen og savnet i hjertet.

Forbereder meg på en rar og tom uke.

Jeg husker fortsatt så godt en forsommerdag i 2014, da jeg og lillebror i vogna hadde fulgt de to eldste til skolen sånn som vi ofte gjorde den gangen. Førsteklassingen og andreklassingen. Akkurat denne dagen hersket det lett kaos i skolegården, da skolens sjetteklassinger gjorde seg klare til å hoppe i bussene og dra til leirskole. Jeg husker at jeg syntes de var så store. Og jeg var så glad for at det fortsatt var lenge til våre barn skulle avgårde til en ukes annerledesskole langt unna oss her hjemme. Kanskje tenkte noen andre småskoleforeldre det samme i dag. For de årene fra andre til sjette klasse gikk lovlig fort. I dag var det min lille, store gutt som dro avgårde.

Nesten som første skoledag. Liten gutt med alt for stor sekk. Det er bare det at både gutten og sekken har vokst. Eldstemann er slett ikke liten mer!

Og selv om han uansett sannsynligvis ikke hadde vært hjemme akkurat nå, og de to andre har sykedag her hjemme, så merker jeg allerede nå tomheten etter den store gutten vår. Jeg kjenner med hele meg at jeg ikke skal se ham eller snakke med ham før fredag. Det sliter litt på mammahjertet. Og så er det det der med å ikke ha kontroll da. Vanskelig for en i overkant nevrotisk helikoptermamma. Jeg vet at han får en fantastisk uke og at han er i trygge hender. Men likevel gjør det noe med meg å ikke ha kontroll selv. For når jeg ser på listen over ting de skal gjøre, som egentlig er fryktelig morsomme ting for en 12-åring (og sikkert mange andre også), ser jeg potensielle farer i alt.

Topptur - gå seg bort i fjellet, falle ned en skrent eller et stup.

Klatring/rappellering - her sier det seg helt selv. Det kan bli langt ned. Gulp!

Kanotur - også relativt selvforklarende. Jeg ser avisoverskrifter om velting og drukning. Skrekk og gru!

Terrengsykling - her er det potensiale for grufulle velt.

Villmarksleir og overnatting i lavvo - villmark sier det meste for meg. Tenk om det kommer en ulv eller en bjørn og spiser ham i løpet av natta. Eller i alle fall en huggorm. Iiiik!

For ikke å snakke om bussturen til og fra. Og en ekstra bekymring, at poden skal være smittet av småsøsknene sine og få omgangssyken mens han er langt hjemmefra. Bare tanken gjør at det skjærer i mammahjertet.

Hvordan skal dette gå?

Heldigvis er jeg i tillegg til et utall katastrofetanker også utstyrt med en liten dæsj sunn fornuft. Så jeg vet at til tross for at jeg for noen dager ikke har et eneste gram kontroll over eldstemann, og til tross for en viss skrekkblandet fryd hos hovedpersonen selv da han dro, så vil han få noen flotte dager. Det vil bli godt for ham å komme vekk fra hjemmets rutiner, og sikkert også oss andre, noen dager. Han vil oppleve nye ting, morsomme ting, spennende ting, nye vennskap, forsterkede gamle vennskap og en hel masse mestringsfølelse. Håper jeg. Og han vil komme hjem sliten men full av fortellings-iver.

Og det gleder mammaen seg til. For denne uken kommer sannsynligvis til å være lengst og vanskeligst for oss her hjemme. Kanskje spesielt for minstemann og meg. Gutta våre har til tross for 8 års aldersforskjell et helt spesielt bånd, og minsten kommer nok virkelig til å merke at storebror er borte. Eldstemann er også den som er flinkest til å hjelpe og «avlaste» meg litt, og jeg merker allerede at den ekstra hjelpende hånden min ikke er her. Som da jeg tenkte at han kunne hjelpe meg å klippe gresset etter skolen. Før det i løpet av et nanosekund slo meg. Eh, nei, det kan han jo ikke. Og savnet satte seg umiddelbart i hjertet. Gutten min kommer jo ikke hjem i dag. Med mindre noe skulle skje får jeg ikke høre stemmen hans, ikke en gang få en melding, før fredag. Og det er jo best sånn. Jeg vil heller ikke høre noe og vite at det betyr at han har det bra enn å faktisk høre fra ham eller læreren.

Det går bra. Helt sikkert! Ikke sant?

Det blir definitivt en annerledes uke. En stillere uke. En tommere uke. En uke der jeg virkelig legger merke til hvor viktig eldstemann er i familie-puslespillet vårt. Hvor aldeles inni hampen uunnværlig han er. Men kanskje er det godt å savne litt også.

En tussete mamma snek denne inn i matboksen før poden dro på tur. Håper det settes pris på og ikke er alt for flaut..

Jeg gleder meg enormt til å få ham hjem på fredag, til familien atter er samlet og komplett. Ironisk nok er det et år siden minsten lå noen dager på sykehus i dag. Muligens er den første uken av juni en sånn uke som skal være litt annerledes. Sånn for å få en liten pause fra hverandre før en lang ferie.

For heldigvis, når denne uken som jeg har gruet meg sånn til er over, er det bare hygge og familietid. Kanskje ikke fullt så idyllisk som det høres ut, men det blir i alle fall familietid for alle penga. Med besøk fra både USA og Ålesund over helga, avslutninger her og der og om to uker: SOMMERFERIE. En måned med alle oppå hverandre hele tiden, før barna og jeg roer ned her hjemme en måned til mens mannen jobber. Og da kommer jeg kanskje til å ønske alle ungene avsted til leirskole..

Med sommerferie og potensiale for fullstendig familietid-overdose i sikte. Dere husker vel Ondskapens hotell?

#mammalivet #mammahjertet #eldstemann #leirskole #savn

Du vet du er godt voksen når..

..en kveld på konsert sliter deg helt ut.

Det var tungt å våkne i dag. Føltes litt som om jeg hadde vært på fest og tatt den helt ut, med verkende hode og sliten kropp. Men så var jeg altså bare på helt alkoholfri jentekveld med jentungen i går. På konsert med Demi Lovato, en for meg relativt ukjent artist, men med noen gjenkjennelige låter. Og helt åpenbart veldig kjent for alle andre som fylte Oslo Spektrum i går kveld. Jeg har sjelden følt meg eldre enn jeg gjorde noen øyeblikk i løpet av gårsdagen.

For all del, konserten var bra den. Dama leverte åpenbart. Selv jeg ble engasjert, i alle fall under de gjenkjennelige og fengende låtene. Og når hun fortalte personlige historier om psykisk sykdom og sin nå avdøde far. Det føltes ekte og nært, selv om hun sier det samme på hver eneste konsert. Selv om alle plasser hun kommer til er like fantastiske. Det var fortsatt så ektefølt at jeg tok meg i å lure på om hun i tillegg til å være flink til å synge også er en veldig god skuespiller.

En mor/datter-kveld var på ingen måte å forakte. Det er alltid hyggelig å ta med datteren min på konsert. Se gleden i øynene hennes, og vite at hun nyter denne alenetiden med meg. I tillegg gikk alt som smurt i går kveld. Ingen køståing som sist vi var i Oslo Spektrum og kremplasser på andre rad. Kun ståplassene skilte oss fra scenen. Å finne bra billetter til en relativt billig penge, det er jeg god på. Det gleder en sunnmørings hjerte når man kan titte seg rundt og vite at de fleste andre som sitter rundt en har betalt minst der dobbelte for å sitte der. Utsikten var virkelig helt upåklagelig.

Skadet som jeg er av mannens jobb og verdensbildet forøvrig, brukte jeg tiden før lyset gikk av og lyden opp til å gå gjennom eventuelle fluktruter med jentungen. Kall meg gjerne gal, men om noe skulle skje er det greit å ha en plan. Og at den som er med deg også er klar over denne planen. Dette lærte jeg etter Ariana Grande-konserten i fjor vår, da det noen dager senere smalt i Manchester. Dette var kveldens «føle meg gammel og ansvarlig-øyeblikk» nummer en.

Bare de på gulvet kommer nærmere. Men pygmeer som meg vil uansett ikke se noe der nede..

Oppvarmeren på bildet over, Joy, var lite å skryte av. Det var rett og slett umulig å skjønne hva hun sang og sa, og musikken fenget både jentungen og meg ytterst lite.

Men etter litt (lang) venting for utålmodige sjeler, kom hovedpersonen selv stigende opp gjennom gulvet. Og lydnivået gikk regelrett gjennom taket. Og det var her jeg virkelig begynte å føle meg gammel. For ikke bare var musikken høy, som den strengt tatt skal være på konsert. Men den evinnelige skrikingen. Oh my. Det satt en del rundt oss som skrek så det gikk gjennom marg og bein. Og jeg var ikke helt på det samme, ekstatiske nivået for å si det sånn. Ikke jentungen heller. Den litt kraftige ungjenta som satt ved siden av henne derimot, hadde sånn ca. null kontroll på verken stemmebånd eller kroppsdeler. Hun så heller ikke andre enn seg selv og artisten på scena, og brydde seg lite om at det satt en mye mindre jente ved siden av henne. Der var det me, myself and I for alle penga. Hun tok rett og slett litt for mye plass på alle mulige måter. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg ønsket å dra til henne. Dog hadde nok det vært lite lurt. Men der følte jeg meg virkelig gammel. En irritert kjerring med beskyttelsesinstinkt. Om du skulle lese dette, ta imot et par råd fra meg som er litt eldre og mer erfaren enn deg. Det kan være lurt å se litt lenger enn sin egen nesetipp og vise litt hensyn for andre. Og du; neste gang du skal på konsert, bruk litt mindre penger og kjøp deg en ståplass da!

Demi Lovato leverer - litt av hvert.

Over til det som skjedde på scenen, som også innimellom fikk meg til å føle meg utrolig gammel. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg rett og slett følte at jeg satt og måpte og himlet med øynene. Spesielt under «Cool for the summer» hvor det åpenbart ble spilt på sex og seksualitet. Jeg vurderte et øyeblikk å holde for øynene på 11-åringen min. Når ble jeg så bluferdig og gammel da?

For ikke å snakke om øyeblikket da alle holdt opp mobilene sine, og jeg kunne informere datteren om at i gamle dager brukte vi lighter til sånt. Hjelpe meg! Vi har åpenbart oppdratt henne riktig når hun parerer med at det er lite brannsikkert.

Jeg kom ut fra Oslo Spektrum rundt 22:30 og kjente på hele meg at ungdommen er forbi for alltid. Susete i hodet og med litt redusert hørsel. Og en smule desorientert. Og der mange sikkert var misfornøyde med at dette var en alkoholfri konsert, understreket min fornøyelse over det samme alderen min en gang for alle. Selv om kvelden var fin og konserten var bra, var det så uendelig godt å komme hjem og sette seg i stillheten på terrassen. Der gamle kjerringer som meg åpenbart hører hjemme.

Dyktig dame, bra musikk, upåklagelig utsikt til scenen og følelsen av å ha blitt en gammel kjerring. Og alle var enige om at det alt i alt var en flott kveld!

#musikk #konsert #konsertanmeldelse #enslagskonsertanmeldelse #demilovato #gammelkjerring #jentekveld

Slankeboost?

Nå trodde jeg egentlig at jeg var fint ferdig med hele slankeopplegget. Helt til vi fikk besøk i nattens mulm og mørke. Av omgangssyken. Ingenting er som å våkne av at en liten kropp kaster opp.

Jaja, det var den natten..

Dette er jo superfestlig. Er det en ting jeg virkelig misliker, så er det omgangssyken. Både for andre og meg selv. Aner meg at det ikke er helt unormalt. Spying takler jeg dårlig! Nå har jeg egentlig ventet på det en stund, for det er merkverdig lenge siden sist vi hadde sånt besøk i heimen. Såpass sikker var jeg da minsten klagde på vondt i magen i går kveld at jeg dekket sengen med håndklær. Det viste seg altså å være lurt!

Natten har vært av det urolige slaget. Jeg blir umiddelbart sympatidårlig når noen er syke. Sentrifugen setter i gang i magen, og jeg våknet uggen og med hodepine utpå formiddagen i dag.

Det er da jeg kommer på det!

Å nei!

Jeg spiste vekk jordbærfyllet i kroneisen til minsten i går ettermiddag! Sånn av prinsipp gjør jeg stort sett aldri sånt, og tanken slo meg da han kom med isen i går også. Dette er generelt litt ekkelt, og hva om han er syk. Og så ga jeg faen!

Jeg regner timer fra inntak av is til første klaging over vondt i magen. 7 timer kanskje? Og 9-10 timer fra dette uheldige inntaket av jordbærfyll med mulig ulumsk smitte på til første oppkast. Magen spinner noen ekstra runder.

Vær så snill. Jeg vil ikke! Jeg orker ikke!

Nå venter jeg egentlig bare på å gå ned for telling selv. Jeg vasker og klorer alt annet enn guttungen i vill panikk. For jeg har ikke tid til dette. Eller overskudd for den saks skyld. Jeg er livredd for å gå glipp av mor/datter-tid på konsert i kveld, noe spesielt jentungen har gledet seg til lenge. Og tenk om jeg blir dårlig mens vi er der da. Usj.

Og hva med eldstemann som reiser på leirskole over helga? Skal han ta med seg dette griseriet dit? Uff og huff. Dette passer overhode ikke, men det gjør det jo aldri.

Jeg prøver å se det positive i det. Greit å få det unna nå så vi slipper det i ferien. Og med en vekt som for en gangs skyld viste hyggelige tall i dag kan jeg jo ta det som et slankeboost. Det passer jo fint når jeg egentlig hadde gitt opp.

Men, nei. Jeg vil ikke ha sånn hjelp til å gå ned noen kilo til. Jeg vil ikke ha dette svineriet i huset! Jeg vil ikke at noen av oss andre skal ta over etter minsten. Jeg klorer alle overflater litt til og håper på det beste.

Jeg. Orker. Ikke.

#hverdagsliv #familie #barn #sykdom #smitteangst

Sliten Slankegudinne

Nå har jeg holdt på med prosjekt slanking i en måned. En måned med selvpining, uten noe særlig merkbart resultat på kroppen. Vekten ligger også relativt stabilt sånn ca. 10 kg fra der jeg vil ha den.

Kroppen føler seg sånn. Med innoverkinn og innovermage.

Realiteten er fortsatt noe sånt som dette.

Blubb, blubb.. En måned med strengt regime, og lårene gnisser fortsatt sammen under sommerkjolen mens magefettet nesten subber i bakken.

Og Slankegudinnen er sliten. Sånn tvers igjennom sliten. Energien jeg hadde i starten av dette prosjektet er som blåst bort. Jeg finner den ikke. Den er isteden erstattet av en konstant følelse av å være sliten og trøtt. Der jeg i starten følte meg lett på tå og full av pågangsmot, er alt jeg gjør nå tungt. Bare å løfte beina er plutselig et kjempetiltak. Ikke optimalt når man vil ned i vekt kanskje.

Jeg har åpenbart nådd et punkt der slanking ikke lenger er like enkelt som før. Der kiloene rant av for tre år siden, har de etter at jeg bikket de førti tydeligvis hengt seg godt fast. Jeg spiser sunt, jeg spiser ikke for mye, jeg prøver å spise jevnlig og jeg beveger meg (litt) mer enn før. Brus husker jeg ikke sist jeg smakte, og søtsaker har det vært ytterst lite av den siste måneden. Det kommer nok mindre kalorier inn i kroppen min pr. dag enn det egentlig burde, noe som sikkert forklarer mye. I alle fall at jeg er sliten og svimmel. At hodet ofte verker. Og at det eneste som ser ut til å slankes bort er hjerneceller.

Dette er egentlig litt skummelt. Og jeg lurer på om det i det hele tatt er verdt å fortsette dette prosjektet. For i tillegg til hjernecelledød og energitap, og innimellom bittelitt problemer med humøret, blir jeg litt manisk på hva jeg putter i meg. Spiser jeg en pizzabit eller en potetgullbit, så kjenner jeg vekta rase oppover. Jeg føler nesten at jeg burde sulte meg lenge etterpå, for å veie opp for kaloriinntaket. Og jeg ser med en viss gru på sommerferien som nærmer seg med stormskritt. For da skal vi liksom spise normalt, både mannen og jeg (han er forøvrig uhorvelig mye flinkere enn meg med dette slankeprosjektet, han er min Slankegud). Og det går jo ikke! Ikke med den innstillingen jeg har akkurat nå. Jeg kommer til å se mengder av kalorier i alt. I sørstatene har vi vår kalorifiende nummer en i sweet tea. Denne vidunderlige, søte, kalde drikken full av sukker. Den som flyter gjennom blodet vårt sammen med nachos og queso hver sommer. Hvordan skal jeg klare å få i meg dette om noen små uker? Og hvordan skal jeg IKKE drikke og spise disse kaloribombene? Ferien skal jo være litt kos. Og jeg vet at vi går så mye disse ukene at dette utrolig nok ikke pleier å gi utslag på vekta. Men med denne kalorimanien jeg nå har i hodet vil jeg gå opp et kilo bare jeg ser på et glass sweet tea. Helt sikkert!

Og sånn skal det jo ikke være. Jeg kan ikke fortsette med denne selvpiningen. Jeg må få kalorimanien ut av hodet så fort som mulig. Jeg må kunne unne meg litt ekstra jeg også, så lenge jeg holder meg på en nogenlunde sunn sti.

Og kanskje er det sånn at kroppen min skal være 10 kg mer enn hva de dumme BMI-kalkulatorene sier. Kanskje skal jeg ha grevinneheng og litt ekstra polstring på magen. Ja visst var jeg slank for noen år siden, den gangen jeg traff mannen min. Men den kroppen kommer aldri tilbake. Den forsvant en plass i en haug graviditeter og fødsler. Den har gitt liv til tre barn. Den har blitt eldre. Kanskje er jeg faktisk bra nok akkurat som jeg er. Uten flat mage og smal midje, men med en myk kosekropp. Kanskje, bare kanskje, skal jeg akseptere at disse ti ekstra kiloene er en del av meg og tillate meg selv å bare være fornøyd med det. Kanskje er det bedre å slutte med selvpining og heller nyte livet (og moderate mengder kalorier), og med det bevare de hjernecellene jeg fortsatt ikke har slanket bort.

Heller smålubben og smart enn tynn og dum. Bevar hjernecellene!

#slankegudinnen #slanking #vektnedgang #selvpining #kalorimani #hjernecelledød #branok #ikkeheltgudinne

Dagens visdomsord

When life gives you lemons..

..grab tequila and salt!

Lenger når ikke hjerneaktiviteten min om dagen.

#visdomsord #humor #dårlighumor #nårhjernentarferie

Dette er lykke!

Denne uka tror jeg har vært min lateste på manns minne. Jeg har latt alt annet enn jobb ligge og brukt all ledig tid i solstolen eller på solsenga. Når været er som nå finnes det virkelig ingen bedre plasser enn Norge og hagen vår.

Dette er toppen av sommerlykke!

Å lese en bok på solsenga mens svetten renner og flesket stekes.

En kaffekopp eller ti i sommerkjole, formiddagssol og fuglekvitter.

Lufttørking av hår mens du formelig kjenner gradestokken krype oppover.

Et par timers kveldstur med skravling, fine naturopplevelser og tidvis høy puls. I tillegg iført shorts og t-skjorte, helt uten å fryse.

Å komme hjem fra en sånn tur og hoppe i dusjen. Det er deilig det! Solbrent eller svett og sliten, mon tro?

Lykkelige barn som leker i hagen. Barnelatter i sola, det er vakkert det!

Rhododendron som skyter ut i full blomst. Da er det sommer da!

Løvetann som bare venter på å bli plukket av minstemann. Det er ikke få sånne vi har hatt i hus de siste ukene.

Gradestokken som kryper litt lenger opp for hver dag. Skal ikke mer til for å få meg i perlehumør.

Denne værmeldinga!

Og byturer i sommerkjole. Herregud, som jeg har savnet å gå i sommerklær! Nå er det kjole, shorts og flip-flops for alle penga. Til og med bikinien er funnet frem og tatt i bruk. Bukse vil jeg helst ikke bruke på en stund.

Sol, varme og sommerklær i Norge. Det er så kjærkomment det. Det finnes neppe et menneske i verden som gleder seg mer over sånt enn oss nordmenn. Vi som har alle årstider som finnes, sånn helt på ordentlig. Og det er egentlig ganske fint det også!

#vår #sommer #sol #varme #norge #lykke

Smånervøs helikoptermamma

Nå er jeg ikke helt sikker på om helikoptermamma er det riktige begrepet på det jeg er, men jeg synes det passer, og det har unektelig mange likheter med det jeg får opp når jeg googler begrepet. Jeg hovrer litt over barna og liker å ha kontroll. Jeg synes det er vanskelig å slippe taket. Spesielt etter de opplevelsene vi har hatt. Etter å ha mistet flere barn under svangerskap, er jeg ekstra redd for at noe skal skje og har enda større behov for kontroll. Jeg har på ingen måte flere å miste. Det takler jeg ikke!

Minsten er det selvfølgelig fortsatt rimelig lett å ha kontroll på, men de store på 12 og 11 år er det straks litt verre med. De må jo slippes løs. De vil ut. De vil være sammen med venner. Og de holder seg ikke nødvendigvis i det aller nærmeste nærmiljøet lenger. Og jeg må jo la dem «fly». Noe motvillig, jeg må ofte jobbe litt med meg selv. Når jentungen vil på stranda sammen med venninnene for eksempel. Selvfølgelig med voksent oppsyn, nervene mine blir likevel liggende utenpå kroppen. Begge våre to eldste er meget svømmedyktige, men det er jo ingen garanti. Mye kan skje i mørkt og fortsatt ganske kaldt vann. Så det er formaninger om å ikke gå langt uti, og å svømme helt ut til flytebrygga er no-no, selv om jeg vet de fint greier det. Selv om jeg kanskje oppfattes som en kjip mamma. Og det var med en viss flau latter jeg mottok bilde fra venninnens mamma, av fire jenter med svømmevester på i vannet. Er jeg virkelig så hysterisk? For det var betryggende, og jeg skull egentlig gjerne hatt ungene i en beskyttende boble til enhver tid.

Bare det å sykle til skolen gir meg grøsninger. Jeg kommer med de sedvanlige formaningene om å utøve forsiktighet på veien hver morgen. Jeg er alltid redd noe skal skje. Det samme med mannen, han får alltid beskjed om å kjøre forsiktig. Jeg kunne kommet med mange flere eksempler, jeg er definitivt litt ekstra engstelig og får lett skrekkscenarioer i hodet. Jeg liker å ha kontroll, ha oversikt, ha alle nært.

Om et par uker får jeg derfor en kjempeutfordring. Leirskole! Attpåtil med mobilforbud. Jeg skal sende avgårde eldstemann til en ukjent plass, uten å få snakke med ham fra mandag til fredag. Null kontroll. Jeg kjenner skuldrene stige bare jeg tenker på det.

Jeg misliker tanken. På grensen til hat faktisk. Selv om jeg vet at han får det kjempefint. At dette blir moro og at han sannsynligvis ikke vil hjem. Det blir nok rett og slett godt for ham. Og jeg unner ham det.

Jeg er bare litt usikker på hvordan jeg som blir sittende hjemme og lure på hvordan han har det skal komme meg gjennom disse dagene. Jeg er jo livredd for at noe skal skje. Og når han kommer hjem og forteller at de skal klatre og dra på kanotur når angsten virkelig nye høyder. Kanotur kan nok høres idyllisk ut, men bildene i hodet mitt er langt fra idyll.

En spennende liste for mange, en liste full av ulykker og katastrofer for meg.

Og det er ikke bare minsten, som forguder storebroren sin, som kommer til å savne eldstemann sårt disse dagene. Jeg gleder meg allerede som en unge til han kommer hjem igjen, til normaliteten er tilbake i hjemmet. Da er det bare å begynne og «glede» seg til å gjenta det hele med jentungen neste år..

Når en engstelig helikoptermamma mister kontrollen.

#mammalivet #mammahjertet #engstelig #angst #helikoptermamma #leirskole

Siste innspurt

Nå går tiden litt for fort for meg. Litt som jeg forventet da mai banket på. Tiden fra mai til ferie forsvinner liksom i et vell av aktiviteter. Og vips er vi i juni.

Vi har avsluttet en fin, men travel 17. mai-uke. Ekstra bonus med herlig vær og besøk av mamma. Og ikke minst, mann med frihelg. Det er ikke mange av dem nå for tiden, med stadige overtidsvakter. Sånn blir det også i morgen, røde dager er kjærkomne ekstrakroner. Fri fra fredag morgen til mandag morgen er luksus akkurat nå. Så i dag lades det før siste innspurt mot ferie her i huset.

Jeg har satt meg ut i hagen med en kopp kaffe og nyter solens varme stråler og en deilig bris. Sommerkjolen er på, håret er vasket med min amerikanske sjampo-favoritt (godt spart siden siste tur over dammen) og kroppen smurt inn med min tilsvarende bodylotion-favoritt (den aller siste i lageret). Nå kan det brukes, for nå blir det snart påfyll. Jeg lukter sommer og amerikanske minner, og godfølelsen kommer sigende. Snart ferie! Veldig snart!

Den følelsen, når brisen blåser sommerluktende hår og gode minner i ansiktet ditt.

Bare fire travle uker igjen, så er vi på vei. 30 dager til eventyr, familietid og nye minner. Da er det greit at mannen kommer til å jobbe mye fremover. At neste fulle frihelg med familien samlet 24/7 blir uti juni. Vi overlever det.

Men travelt, ja, det blir det. Neste helg er fullpakket, med blant annet to fotballcuper, hvorav vi er med og arrangere en. I tillegg til nattevakthelg for mannen. Dårlig timing der. Men det får gå. Juni starter med leirskole for eldstemann, noe undertegnede gruer seg veldig til. Hvordan i alle dager skal jeg klare meg uten å snakke med ham fra mandag til fredag, jeg som nesten er avhengig av å ha full kontroll. For ikke å snakke om avlastningen hans med minstemann. Han er jo verdens beste storebror. Blir nok en tøff uke for minsten også når jeg tenker meg om.

Med poden vel hjemme igjen kommer også familien min på besøk fra andre siden av dammen. Så reiser vi omtrent samtidig vestover, og møtes etter vår roadtrip igjen i Dallas.

Ikke at vi teller ned eller noe..

Og innimellom alt som skjer de neste fire ukene skal vi også skvise inn noen bursdager, noen fotballkamper, kanskje et friidrettsstevne, noen treninger, en konsert og noen sommeravslutninger. Og litt reiseforberedelser, pakking og selvfølgelig noen helt vanlige hverdager. Forhåpentligvis sånne solfylte som vi har hatt i det siste!

Vårlykke!

#vår #snartferietid #ferie #sisteinnspurt #hverdagsliv #tidenflyr #nedtelling

Panikk på 17. mai

Da er nok en 17. mai-feiring overstått og slitne ben er høyt hevet. En av de beste følelsene i verden etter en lang dag. Her begynte dagen før fuglene fes, og da jeg satt i sofaen med dagens første kaffekopp sånn ca. i 6-tiden, forbannet jeg kongefamilien bittelitt. Nå er det nok ikke de som har bestemt at toget forbi Skaugum skal starte klokken 8:00, men såpass tidlig og uten en kopp koffein i kroppen tenker jeg ikke helt klart.

Trøtt i trynet.

For da klokken var 8 og jeg via TV2 og VG så faner og hodetopper promenere forbi kronprinsfamilien akkompagnert av lystig korpsmusikk, kjente jeg at det var helt greit likevel. Da hadde jeg vel og merke også to-tre kopper kaffe innabords.

Og da jeg i tillegg fikk meg en dusj og fikk malt på meg trynet, var stemningen straks mye bedre.

Når trynet er på plass og x antall kopper koffein flyter gjennom blodårene, da går det bra.

Slankegudinnen fikk en aldri så liten utfordring da en pakke bacon skulle stekes, for det duftet så himla godt. Men 17. mai-frokosten kom på bordet uten svinn akkurat da de to eldste kom hjem fra sin sjarmoffensiv mot kronprinsbarna.

Lykken var stor da de ble servert breakfast tacos. Stjerne i boka til mor da. Og siden det er 17. mai tillot jeg meg en selv også.

Himmelsk! Alt smaker jo bedre enn før nå!

Etter en håpløs fotosession med tre barn, hvorav minsten er midlertidig lite bildemedgjørlig, bar det avgårde til tog rundt bygda. Jeg blir mer og mer glad i å feire nasjonaldagen her. Det er en sjarm med det. At hele bygda er på beina og samles i toget og senere på skolen. Det jeg før syntes var litt stusselig har nå blitt koselig. Mulig det er jeg som begynner å bli eldre..

Her var det fryd og gammen for barna, med is og leker. Eldstemann presterte til og med å vinne en diger fruktkurv. Lykken var komplett. Helt til mannen gjorde oss oppmerksom på en litt merkelig person. Mannen min har en forhistorie og en jobb som gjør at han er ekstra observant på unormal oppførsel. Sånt som kan være skummelt. Og nå hadde noen fanget oppmerksomheten hans. Jeg la ikke merke til det en gang, min oppmerksomhet var alle andre plasser. Men da han gjorde meg oppmerksom på det ringte umiddelbart alle alarmbjeller også hos meg. Noe føltes helt feil, og jeg gikk rett i panikk- og flukt-modus. Noe har jeg lært på disse årene sammen med mannen jeg også. Jeg hadde ingen intensjon om å være i nærheten av denne personen, og tok nærmest umiddelbart med meg minsten vekk og rundt et hjørne. De to største barna var over alle hauger, og alle mulige panikkslagne scenarioer fløy gjennom hodet mitt. Jeg fikk tak i eldstemann på mobilen og sørget for at han kom til meg med en gang, men jentungen svarte ikke. Enda mer panikk! Heldigvis hadde resten av følget truffet henne, og det tok ikke lang tid før alle var samlet, selv om det der og da føltes som en evighet. Angsten rev i meg, frykten gikk i bølger gjennom kroppen min. Nå var vi i alle fall litt lenger unna om noe skulle skje.

Men det var ikke mannen min. Han holdt seg derimot i nærheten av situasjonen. Sånt takler jeg dårlig. I noen små glimt så jeg for meg et liv som enke med tre barn. Jeg kjente i noen sekunder på den altoppslukende sorgen jeg ville føle. Jeg hadde ikke lenger oversikt over verken ham eller denne personen, og jeg fikk ikke svar på mobilen hans. En ny bølge angst og panikk slo over meg. Jeg ville ha ham også unna. Samle flokken. Komme meg vekk.

Omsider dukket han opp. Ja, det tok nok ikke mange minuttene, mange færre enn det føltes som. Personen som vakte hans og etterhvert vår oppmerksomhet hadde nok merket at mannen min og en annen hadde observert og fulgte med. Kanskje også at mannen min ringte politiet. For så usikre var de på dette mennesket. Det var noe som ikke stemte. Svaret fra politiet var egentlig hårreisende. To oppegående mennesker med erfaring i å observere både det ene og det andre fant grunn til bekymring. I en skolegård full av festglade mennesker. Mødre, fedre, besteforeldre og fremfor alt barn kledd i finstasen. Men politiet hadde ikke kapasitet. Ring om noe skjer! Jo, takk, du! Jeg skjønner at politiet ikke har flust med ressurser, og sikkert har det travelt med å beslaglegge heliumballonger og sånt (neida, jeg vet at dere gjør uendelig mye mer enn det altså), men nå i disse terrortider burde alarmene kanskje ringe litt der også. Oslo og andre byer hadde full oppmerksomhet. Men ting kan skje hvor som helst, til og med i vår trygge, lille bygd. Her er det bedre føre var, ikke vente til folk plutselig ligger strødd. Sånn i verste fall. Jeg så det levende for meg i disse minuttene, og hadde aller mest lyst til å evakuere hele området. Isteden nøyde jeg meg altså med å rive min lille flokk ut av festlighetene. Og selv om dette mennesket forsvant, muligens med halen mellom beina, slapp jeg ikke barna ut av syne igjen. Heldigvis var det ikke mye feiring igjen på dette tidspunktet, så de godtok at en hysterisk mamma holdt dem nært. Kall meg gjerne gal, men jeg har absolutt ingen fler å miste! Og jeg følte meg fortsatt så utrygg at jeg stadig speidet etter dette mennesket resten av tiden. Nå er det slett ikke sikkert at dette mennesket hadde onde hensikter, kanskje var det andre grunner til denne oppførselen. Men det var i alle fall mer enn nok til å vippe meg av pinnen.

Det var godt å få barna trygt plassert i hjemmet mens mannen og jeg dro for å fjerne pynten vi satte opp i går. Jeg fant igjen roen der ved den nå folketomme hovedgården, med vaiende flagg, solskinn og fuglekvitter.

Se så vakkert da!

Nå er 17. mai-pliktene overstått for denne gang. Jeg er litt sånn deilig sliten. Litt sånn her.

Takk til jentungen som knipset dette blinkskuddet.

Lufta er ute, og jeg er glad noen fridager venter. Bare en enda mer sliten mann blir ferdig med nok en nattevakt. Så blir det pinse. Det blir bra!

#17mai #panikk #angst #terrorhverdagen #hysteriskmamma

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018