Dette har vært en uke. Sånn virkelig, EN UKE. Noen virvelvind-dager med mange følelser, åndeløs spenning, store avgjørelser og endringer, gode nyheter, triste nyheter, glede, sorg – og litt syke barn. Og jeg hadde ingen intensjoner om å sitte her og skrive blogg i dag. Lørdagen skal for det meste brukes til jobb. Men det som skjedde da jeg satte meg ned for å slappe av litt og fordøye alt som har skjedd de siste 5 dagene i går kveld, traff så midt i planeten og hjertet at jeg må skrive noen ord. For plutselig dukket en nyhetsmelding opp på mobilen min.
«Artisten Hans-Erik Dyvik Husby er død.»
Kanskje ikke helt ordrett, men uansett ble jeg helt satt ut. Hank von Helvete. Hank von Hell. Hertugen. Ja altså, kjært barn har mange navn sier de. Og det kan nok stemme.
Det skjer jo innimellom at kjente mennesker går bort, og det er ofte trist, men denne traff nesten litt personlig. Hans-Erik var en stor veteran-venn. Vi er en veteran-familie. Og i den forbindelse har vi truffet ham noen ganger. Hvorav første gang, i 2018, var den mest minneverdige. Da vi satt og snakket med ham i flere timer. Da han reiste seg opp og sang for oss. Da det ble et blogginnlegg av det.
Det er lett å komme med fine ord og superlativer når noen går bort. Jeg kopierer heller inn noe av det jeg skrev da han levde. Etter å ha lest reaksjoner fra kjendiser og andre mer vanlige mennesker, skjønner jeg at inntrykket vi fikk av ham stemmer på en prikk. Han var virkelig den snille, godhjerta, ydmyke og inkluderende mannen som vi traff. 
Til deg som måtte lure, dette er altså Hans-Erik Dyvik Husby aka Hank von Helvete – og han lever på ingen måte opp til akkurat det kallenavnet. Og for the record: jeg var ikke på noen måte så geeky, starstruck som jeg ser ut. Det du ser er mitt «oppstilt bilde fra feil vinkel med dobbelthake-ansikt».
Og i går altså, da fikk juletrefesten en ny dimensjon da Hank eller Hans-Erik og hans trivelige, gitarspillende kamerat kom slentrende og spurte om de kunne slå seg ned sammen med oss. Ja, jøss! Mens politikerne befant seg på VIP-bordet, valgte han altså å sitte sammen med oss «vanlige dødelige». Det ble noen hyggelige timer som gikk rivende fort. Her var det ingen primadonnanykker, og det var lett å føle seg komfortabel.
Og da disse to bordkameratene våre dro fram gitaren og avslutningsvis stemte i med Cornelis Wreesvijks «Turistens klagan» (den med barna på Karl Johan, vet dere) ble det allsang og gåsehud.
Den middagen var så fin. Samtalene var så gode. Alt fra vekttap til dypere ting. Og den sitter i som en ettermiddag jeg aldri vil glemme. For en fin og varm mann vi fikk gleden av å bli bittelitt kjent med. Det hører forøvrig også med til historien at eldstemann på den tiden var i startgropen av sin lidenskap for gitar og rock. Her fikk han virkelig en boost med gode og kloke ord, og ikke minst, i ettertid fikk han en 12-strengs gitar av kompisen til Hans-Erik. Altså. Hva kan man si?
Tilfeldighetene ville ha det til at vi så Hans-Erik på scenen for mindre enn to uker siden, da han var med på Hjertefred på Allehelgensdag den 7.november. Jeg reagerte faktisk litt da, han virket ikke helt som seg selv. Men på den andre siden, jeg har vel aldri sett ham på en scene sånn live før, så hva vet jeg. Dessuten handlet det jo om dype ting følelsesmessig, og han var nok en mann med mange følelser. Men jeg kjente i alle fall litt på det. Nå i ettertid angrer jeg fryktelig på at jeg ikke filmet opptredenen hans. Jeg sto jo så godt til. Men etter et kjapt bilde valgte jeg å bare være tilstede og lytte.
Hvem hadde trodd at det skulle være siste gangen jeg så og hørte ham synge? At han skulle gå ut av tiden bare 12 dager senere? Det er bare hjerteskjærende. Veldig vondt. Og når jeg kjenner sånn på det, kan jeg bare tenke meg hvordan de som sto ham virkelig nær har det nå. Aller mest går tankene til datteren hans. Alt for ung til å miste pappaen sin. Bildet av dem to dukker stadig vekk opp i hodet mitt. Det var tydelig at kjærligheten mellom dem var sterk, og den rørte noe ved meg. Hjertet mitt blør for henne i dag.
Det er ingen hemmelighet at livet til Hans-Erik/Hank ikke var en dans på roser. Han har delt av seg selv og i alle fall noen av sine «demoner». Men han var også et varmt og inkluderende menneske med et stort hjerte. Og akkurat det vil jeg huske ham for.
Fly høyt og syng med de store som har gått før deg, fine mann!
