Hvem trenger Spania?

Jeg sitter for meg selv og kjenner igjen den kriblende lykkefølelsen i magen, den som jeg alltid fikk den første vårdagen hvor jeg kunne springe ut med småsko som barn. Jeg kjenner den deilige lukten av vår, den friske lukten som man bare kan kjenne her i Norge. Fra nabolagets fotballbane hører jeg jentungen sparke en av sine mange fotballer i en vegg, igjen og igjen. Jeg hører den glade latteren og skrålingen fra minstemann og vennene hans som endelig kan bruke syklene sine igjen. I stua diskuterer mannen og eldstemann en film. Det suser lett i trekronene og brisen treffer meg mykt. Solen varmer i kinnene. Jeg hører fuglene kvitre og lukter grillmat fra en nabo. Bassen fra et lydanlegg høres i det fjerne. På bordet har jeg kaffe, bok og Kvikk Lunsj. Jeg omsluttes av lykke.

Hvem trenger påskeferie i Spania når man har kosekroken i sin egen hage?

Og når solen forsvinner kan jeg forlenge utetiden med pledd og varmelampe. Kaffekoppen byttes ut med et iskaldt glass hvitvin, mye kaldere vin enn du får i Spania eller andre varme strøk. Her kjøles den faktisk ekstra ned av den friske og kalde kveldslufta. Så enkelt! Virkelig kortreist ferielykke.

Nei, det er ikke vits i å bruke penger på utenlandsferie når man har dette rett utenfor sin egen stuedør. Slipper stresset med å reise også. Også var det den karantenen når man kommer hjem da. Mulig den ikke gjelder for kjente bloggere, hva vet jeg..?

Jeg har uansett ikke noe behov for noe annet enn akkurat dette. Du finner meg sannsynligvis her i sommerferien også!

Fordelen med korona og pollen

Man kan si mye negativt om både korona og pollen. Akkurat nå står vi midt oppi «høysesong» for begge deler. Jeg tror vi er mange som forbanner det. Men det er faktisk en åpenbar fordel med denne tiden.

Jo visst blir det en god del dugg bak solbrillene som til enhver tid må beskytte øynene dine, men man slipper helt å tenke på sminke! Det er deilig å bare gå ut døren uten å bruke ekstra tid på sånt. Dessuten blir jo denne sminken bare gnidd vekk uansett når øynene begynner å klø. All ansiktsbeskyttelsen kan jo også være grei om du lever i skjul eller skal rane en bank eller noe lignende.

Men Gud hjelpe deg om du nyser bak munnbindet..

Mangler du påskepynt?

I dag kunne jeg gjort som mange andre bloggere og influencere, dratt en liten aprilsnarr om en plutselig graviditet eller to for eksempel. Eller noe mer eller mindre smakløst selvfølgelig. Men jeg føler ikke behov for det. Aprilsnarr var morsomt da jeg var barn. Og det er ikke nødvendigvis alt som bør spøkes med heller. Så derfor vil jeg isteden dele et lite påsketips fra minsten med dere.

Mangler du litt påskepynt i heim eller hytte? Var butikkene stengt og rakk du ikke å bruke klikk & hent? Da har jeg et veldig enkelt tips til deg.

Vi har nemlig en usedvanlig kreativ minstemann her i huset. Og i fjor, da koronaen overmannet påskeferien og vi manglet påskepynt, skred han til verket. Pynt må man jo ha! Man tager det man haver var visst mottoet hans, og vips hadde han tryllet noen tomme doruller og noen blanke ark til korona-påskekyllinger.

Superenkelt. Mal dorullen. Klipp ut vinger, nebb og hanekam. Lim på vinger og nebb. Lag to hakk på toppen av dorullen og sett på hanekam.

Korona-påskekyllingene kommer til sin rett her hjemme i år også, selv om de bærer litt preg av å ha ligget på loftet et år. Det aner meg at disse kommer til å komme frem hvert år heretter, som et minne om korona-påskene.

Og du, foretrekker du påskeharen? Tomme doruller og tørkeruller funket fint her også!

GOD PÅSKE!

 

Visst kunne det bli bedre

Legg på enda noen plussgrader. Tre barn spredd for alle vinder. Eldstemann ute på vandring med kompiser. Jentungen har levert flyttemelding til fotballbanen og den venninnen som bor nærmest denne for påsken og minstemann springer rundt i nabolaget med nabobarna. Med andre ord, fred og ro og intet mas for mor. Og når man i tillegg bytter ut kaffen med årets første glass utevin, da snakker man ekte hverdagslykke.

Perfekt start

En deilig, lang morgen. En treningsøkt. Snø som smelter og forsvinner med litt ekstra hjelp fra meg og spaden min. Sol og tosifret antall plussgrader. T-skjorte og en lett bris som stryker over bare armer. En utelenestol og en blomsterkrukke med brett som fungerer som bord for boken og kaffekoppen min. Hva mer kan man ønske seg på denne første dagen av påskeuken?

Avslappende hjemmepåske

Man kan si hva man vil om restriksjoner og annerledes-påske, men for meg betyr det at jeg kan roe helt ned og bare slappe av. Som om man ikke har gjort nok av det dette siste året liksom..

Påske for oss betyr vanligvis å pakke bager og barn i bilen og kjøre nesten 60 mil opp til Ålesund. Og det er fint det, for all del. Jeg gleder meg alltid til å komme opp dit, og selv bilturen går veldig greit. Barna våre er flinke til å reise. Men det er ikke til å unngå at det blir litt stress likevel. Planlegging, pakking, få alt og alle på plass i bilen grytidlig på morgenen og kanskje til og med kø på veiene (sistnevnte stresser i alle fall mannen). Og selv om det er fint å være i Ålesund der jeg pleide å høre til, så er det ikke til å unngå at det kan bli litt stress av det også. Hva skal man finne på? Den ene vil det, den andre vil ikke og den tredje er kanskje bare potte sur og lei. For det kan tidvis bli kjedelig for barna. I alle fall de store. Jentungen har flere venner der oppe som hun vanligvis kan finne på ting med, noe som ikke går nå i korona-tiden. Men det finnes i alle fall alltid en fotballbane å trene på. Eldstemann har mindre å finne på. Og la oss innse det, når tre barn blir gående oppi hverandre over lengre tid, så genererer det en passe mengde stress for oss foreldre.

Nå blir det i år, som i fjor, hjemmepåske. Og det er litt deilig. Den neste uken kan skuldrene senkes helt. Ingen skole. Ingen lekser. Ingen fritidsaktiviteter å holde styr på. Ingen tidlige morgener. Ingen store planer. Ikke noe stress med å finne på noe hele tiden. Barna er i sine vante omgivelser. De har hvert sitt rom og kan drive med sine egne ting. I tillegg har de muligheten til å treffe venner (et fåtall selvfølgelig, og faste personer) som også holder seg hjemme i påsken. De har sin vante frihet. Det har mannen og jeg også. Ikke at vi lever i et fengsel når vi er i Ålesund. For all del. Vi har det veldig bra der også. Men det er noe med det å være hjemme i vante omgivelser og alt det der. Også slipper mamma stresset med å gå fra å være alene til å ha fem ekstra personer i huset. Det er en omveltning det også.

En annen fordel er vekten. For vi prøver hardt å leve litt sunnere både mannen og jeg. I Ålesund spiser vi automatisk mer. Mamma lager god mat. Og mye mat. Jeg legger alltid på meg når jeg er der oppe. Her hjemme går jeg sakte, men sikkert, nedover. Det er vel fare for at det kan bli litt ekstra god mat og påskegodis her hjemme også, men det blir automatisk litt lettere å begrense seg. Jeg skal ikke opp to kilo denne påsken for å si det sånn!

Ja, også var det dette da:

Sorry!

Kommer jeg til å savne mamma og Ålesund denne påsken? Å, ja! Men jeg tror det blir fint å «bare» være hjemme også. Jeg vet faktisk at det blir fint.

Men til sommeren, da kommer vi, Ålesund!!!

Pillehelvete

Det føles som om jeg har sprunget i full fart rett inn i en murvegg. Blitt tygd og spyttet ut igjen av et eller annet ekkelt vesen. Hodet er tungt som en bowlingkule og alt går litt treigt. Jeg føler til og med at jeg blunker i slow motion. Alt på grunn av en liten blå pille.

Jeg elsker våren. Når sola skinner og det begynner å bli litt varmere i lufta klarer jeg ikke å motstå fristelsen til å sitte ute i solveggen. Det ender gjerne med kløende nese, nysing og hovne, kløende øyne. Til tider føles det som jeg skal bli sprø. Jeg drypper, sprayer og putter i meg piller hver dag. Det hjelper litt sånn innimellom. Forskjellen i år er at nå som jeg har begynt å ta allergitabletter hver dag igjen, har jeg blitt så infernalsk trøtt og tung i kroppen. Føler meg nesten litt uvel og småsyk. Men jeg tror altså synderen er enten tablettene eller allergien i seg selv. All energi er som sugd ut av meg. Jeg liker det ikke! Og jeg er litt redd for at jeg skal føle meg sånn hele våren. Nå som livet smilte. Så bare pang! Takk for det, liksom!

Det passer helt fint med en helg med regn nå. Kanskje jeg får samlet meg sammen litt før sola kommer tilbake. Og kanskje resten av snøen som jeg har kranglet med i det siste forsvinner. Så kan jeg få på plass resten av utemøblene og suge i meg enda litt mer pollen når sola kommer tilbake..

Vi glemte minstemann!

Rundt klokken halv to i går ettermiddag satt jeg fordypet i et blogginnlegg. Mannen satt minst like fordypet i betaling av regninger. Vi ante fred og ingen fare for å si det sånn. Så ringte telefonen til mannen.

«Pappa, kommer du ikke og henter meg snart?» spurte en tynn stemme i andre enden.

Å nei! Gubben spratt opp og sprang ut døra, mens jeg satt forvirret og skamfull igjen og lurte på hvordan i all verden vi kunne bli så opptatt av våre egne greier at vi glemte at minsten var ferdig på skolen rett over ett. Som han alltid er når han ikke har SFO. Jeg tror faktisk det er første gang på våre 15 år som foreldre at vi rett og slett har glemt å hente et barn. Hva blir det neste? At vi glemmer å levere ham på skolen og han blir sittende innelåst i baksetet en hel, varm sommerdag? Man har jo hørt om de historiene..

Minsten led ingen nød. Da mannen kom ned til skolen satt han i en snøhaug og ventet. Flaks at han har en sånn klokke som han kan ringe med. Og han har jo ikke vondt av å vente litt. Vi venter på ham stadig vekk.

Jeg kjenner at jeg lurer litt på hva han hadde gjort om dette var en av de dagene han (eller vi) glemte å ta på klokka si. Hadde han gått inn igjen på skolen og sagt fra eller hadde han rett og slett gått hjem alene? Han hadde nok klart det, men det krymper seg i meg når jeg tenker på ham alene og bortglemt langs en ganske trafikkert vei.

Samvittigheten min var i alle fall svart som natta da han kom hjem. Tenk at vi glemte ham! Og vi følte oss ikke akkurat som årets foreldre da de eldre søsknene hans så på oss med vantro og anklagelse da de hørte hva som hadde skjedd.

«Hva?? Glemte dere ham??? Stakkars lillebror!»

Er det altså sånn det er med tredjemann? At han går for lut og kaldt vann? At man blir litt mer slepphendt for hvert barn? En ting er i hvert fall sikkert! I dag følger vi med på klokka!

Trenger du noen å snakke med?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. De siste dagene har jeg klikket meg inn på et utkast som bare hadde overskrift utallige ganger, men det har forblitt blankt. Fordi jeg ikke visste helt hva det skulle inneholde eller hvordan jeg skulle formulere meg. Et svada hverdagsinnlegg går fort å skrive. Kvaliteten er deretter. Det er egentlig ikke hverdagsblogger jeg er. Jeg trives best når jeg kan skrive innlegg med mer mening. Men det krever mer tid. Mer engasjement. Dette innlegget ligger det mye engasjement bak. Og jeg har brukt mye tid på det i form av å stirre på et blankt innlegg. Likevel har det satt langt inne. Og jeg innser at jeg bare må skrive og la det stå til.

Har du fulgt meg en stund eller har lest deg bakover i bloggen, vet du at jeg har hatt tøffe tak i livet. Ja, det ligger jo litt i beskrivelsen av bloggen også. Et av ordene jeg bruker er «englemamma». Jeg har altså mistet barn. Flere barn. I Oslo har vi en grav hvor det ligger tre små som vi mistet mellom uke 13 og 17 i svangerskapet. På vår lokale gravlund ligger Megan, som kom stille til verden i uke 24 for snart to år siden. Ja, faktisk ligger hun ikke helt alene, for nok en liten som forsvant for oss i uke 11 ligger der sammen med henne. Den lille som vi mistet under en helt vanlig spontanabort, og som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Da vi plutselig fikk vårt helt eget gravsted, var det liksom der den hørte hjemme, den lille som jeg i sin tid ikke klarte å skylle ned i do. Den var jo fiks ferdig med fingre, tær og alt. Bare bitteliten.

Men nok om det, nå roter jeg meg bort. Poenget er at jeg har mistet flere barn under svangerskapet i løpet av en ni års periode, mellom 2010 og 2019. Enda flere enn dem som vi har gravlagt. I 2013 opplevde vi heldigvis å få et levende barn, en lillebror til våre to eldste som kom til verden før marerittårene. Bare for å poengtere at det ikke har vært bare sorg. Men i løpet av disse årene har jeg rukket å bli selvutnevnt ekspert på spontanabort, missed abortion og dødfødsel. Ikke en tittel jeg ønsket meg akkurat, men nå er det sånn. Jeg kan mye om både selve gangen i det og ikke minst om alle mulige følelser som følger med. Og jeg har hele tiden hatt et brennende ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Derfor har jeg de siste årene valgt å være åpen om det som har skjedd, etter å ha holdt det for meg selv de første årene. Jeg fant ut at det var terapi i å dele. Jeg fant både styrke og trøst i det. Jeg har skrevet mye om følelsene rundt det å miste barn under svangerskapet. Jeg har til og med klart å være bittelitt offentlig åpen om det. Sånn virkelig media-offentlig, både i skriftlig presse og på TV. Sistnevnte er nok ikke helt min greie tror jeg. Jeg har i alle fall fortsatt ikke klart å se på det selv, over tre år etter. Men jeg er likevel glad for at jeg turte å stille opp.

Ønsker du å lese litt mer om min historie kan du finne det her:

https://fotokjerring.blogg.no/category/ufrivillig-abort

https://fotokjerring.blogg.no/category/dodfodsel

Men dette innlegget handler ikke egentlig om meg. Ikke om det jeg har opplevd eller gjort. Det handler mer om at jeg vet at mange andre opplever det samme. Og at jeg vet at det kan være både vanskelig og tøft å snakke om. Og hvor vanskelig det er om, eller kanskje heller når, de rundt deg ikke forstår. For det vil man oppleve. Har man ikke opplevd det selv, er det vanskelig å forstå alle følelser man går gjennom i etterkant av en sånn opplevelse. Det finnes selvfølgelig fagpersoner, men med mindre de har egen erfaring så blir det ikke helt det samme som å snakke med noen som har gått i lignende sko før deg. Jeg har ingen utdannelse innen sinnets kriker og kroker, men jeg er som nevnt selvutnevnt ekspert på akkurat dette området. Jeg har jobbet meg gjennom sorgen gang på gang, den aller tyngste sorgen helt til slutt. Jeg har kommet sterkere ut på den andre siden, og jeg ser at jeg har erfaringen til å være en støttende samtalepartner for andre. Jeg kunne kanskje meldt meg som likepersonstøtte gjennom LUB, noe jeg selv har benyttet meg av, men jeg har mer lyst til å gå mine egne veier. For det er ikke alle som tar kontakt med sånne organisasjoner. Kanskje spesielt om tapet kommer tidlig i svangerskapet, selv om det kan være like tøft som en dødfødsel senere i svangerskapet.

Derfor ønsker jeg å tilby litt av min tid og min erfaring. Jeg ønsker å kunne være en støttende samtalepartner i mørke stunder. Et medmenneske. En som kan dele erfaringer og kanskje gi litt håp om lysere tider. For jeg vet at når det er som mørkest er det vanskelig å se lyset som venter der fremme.

Så, jeg hopper i det. Trenger du noen å snakke med, ta gjerne kontakt med meg. Helt uforpliktende. Helt kostnadsfritt.

Du kan finne meg gjennom Messenger-funksjonen på Facebook-siden min.

Om du heller foretrekker å sende mail, så skriv noen ord til [email protected], så tar vi det derfra. Veien blir til mens vi går.

Jeg ser frem til å høre fra akkurat deg!

 

Er det morfar?

Det tok noen timer, men omsider innså også kroppen min at det er mandag og ny uke. Blanke ark og alt det der. Og da jeg først fikk motoren i gang, fikk jeg utrettet mye i løpet av dagen. Mye bedre enn å sitte i sofaen med dårlig samvittighet. Nå er jeg à jour med jobbing, og kroppen har fått en liten treningsøkt. To faktisk, om man regner med snømåking på terrassen.

Det kommer seg sakte, men sikkert dette. Målet er å få utesofaen på plass til påske, men da må altså mesteparten av snøen vekk først. Med hjelp fra naturen og litt rå muskelkraft skal jeg (kanskje) vinne den kampen. Og med min flaks blir det da sikkert dårlig vær hele påsken..

Fikk selskap av denne fine karen mens jeg nøt kaffekoppen min i solveggen. Ikke uvanlig det akkurat, jeg føler innimellom at han følger meg som en skygge. Og mens vi skravlet litt der ute i hagen, så fløy et ambulansehelikopter over huset vårt. Minsten utbrøt umiddelbart:

«Er det morfar?»

Mer skulle det ikke til for å varme hjertet mitt litt ekstra. Har du fulgt meg en stund så vet du hvorfor. Er du ny leser, så finner du svaret mange plasser på denne bloggen, blant annet her.

Jeg visste jo at denne dagen ville bli fin!