Megan-dager

Jeg har kommet langt de siste to årene. Langt avgårde på en kronglete og ujevn vei. De siste månedene har den vært litt rettere, litt mindre humpete. Men akkurat nå kjenner jeg at det svinger litt igjen. Disse dagene hvor det har gått to år siden Megan fortsatt levde i magen min. Snart to år siden hjertet hennes sluttet å slå og hun kom stille til verden. Jeg prøver å ikke tenke alt for mye på det, men det dukker likevel opp. Det er ikke sånn at jeg ruller rundt og marinerer i tanker og følelser, men jeg kjenner det litt på kroppen. Hjertet verker litt igjen, som om noen spisse kanter har revet opp arrene. De blør litt. Og det igjen tar litt av energien min, den som var på full fart oppover igjen etter den verste pollensesongen. Jeg kjenner litt tydeligere at hun ikke er her. Minnene fra to år siden dukker stadig opp i bakhodet. Bevegelsene hennes de siste dagene, tanken på at hun kjempet der inne uten at jeg visste det. Og ikke minst at hun døde der inne, også uten at jeg visste det. Øyeblikket da den brutale sannheten sank inn. Dagene med henne i armene, da jeg helst ikke ville slippe. Ansiktet hennes som jeg ikke kunne se meg mett på. De små, lyse dunene på hodet hennes. Lukten av henne som jeg bare ville snuse inn og beholde i nesen for alltid. Følelsen av den tynne huden hennes. Blodet som innimellom rant fra nesen hennes. Blodet jeg fikk lov til å tørke vekk. Jeg er glad for det, at jeg i alle fall kunne gjøre det for henne.

Megan min. Hun er litt overalt disse dagene. I solstrålene som legger seg rundt meg som en varm omfavnelse. I den svalende brisen som kjærtegner huden. I fuglene som kvitrer. I duften fra blomstrende syriner og nyklipt gress. I en sommerfugl som danser lekent gjennom luften. I en ensom forglem-meg-ei i gresset. Det føles litt rart at hun dukker opp i tankene så mye oftere gjennom dagen akkurat nå, men også litt godt. Dette er, uten at jeg selv har lagt opp til det, mine Megan-dager. Min Megan-periode. Hennes dager. Hun er litt ekstra med meg nå. Ekstra nær. Nærmest instinktivt. For hun er en del av meg selv om hun ikke er her. Og morskjærlighet er det samme uansett.

17. mai på lavgir

Annerledes-17. mai nummer 2 er lagt bak oss. Og joda, det ble 17. mai i år også. Bare enda mer annerledes enn i fjor. For i år hadde vi absolutt ingen planer. Og med været vi fikk her østpå var det for så vidt like greit. Det ble en skikkelig innedag.

Og den føltes for første gang veldig lang, til tross for at vi startet dagen senere enn vi pleier. Det var jo ingenting å rekke. Ikke noe grytidlig barnetog rundt Skaugum. Ikke tog og feiring på skolen. Ikke champagnefrokost, lunsj- eller middagsplaner. Den eneste som trengte å dolle seg opp var jentungen som hadde lunsj med venninnene. Dermed ble også årets tradisjonelle søskenbilde noe annerledes, med ei i kjole, en halvpyntet minstemann og eldstemann i hverdagsklær. Minsten syntes det var litt trist..

Men noen ting forblir det samme. 17. mai frokosten. Eller brunsjen. Den ble sen i år, men innholdet var det samme som hvert år. 17. mai blir ikke fullkommen uten breakfast tacos, en greie vi har tatt med oss fra USA. Tacolefse med eggerøre og bacon. Mmmm. Og så må man jo ha litt rundstykker, spekemat og jordbær.

Jeg kunne ha dasset rundt i inneklær hele dagen i går. Men etter brunsj dresset jeg meg opp i kjole. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Jeg var liksom the face of “all dressed up and nowhere to go”. Selv ikke da naboene møttes i gata vår for litt 17. mai-lek (som forøvrig var et ekstremt hyggelig avbrekk i en ellers begivenhetsløs dag) så noen kjolen min, siden den var godt gjemt under jakka. Men pynte seg må man liksom likevel. Bunaden fikk i alle fall henge i skapet. Jeg prøvde den dagen før, bare for moro skyld. Jeg har jo jobbet hardt for å passe inn i den igjen. Men nå har vi i fellesskap blitt enige om at den skal syes ut før høstens konfirmasjon. Det er litt for langt igjen til den sitter som den skal, og selv om jeg skal fortsette å jobbe med denne kroppen min, så er det best for både bunaden og meg at vi syr den ut litt.

Og neste 17. mai, da håper jeg på en mer stressende feiring, med barnetog og full feiring, såre føtter og slitne kropper – og bunad!

All dressed up and somewhere to go altså!

Vi blir kastet ut

Det måtte skje før eller siden, og nå kom den altså. Dagen da vi ble kastet ut av vårt eget hjem. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om saken. Her har vi jobbet og stått på, og så tar plutselig noen andre over hele huset..

Det verste er at jeg gjør det frivillig. Sånn er det når jentungen fyller 14 år. Fjortis. Akkurat denne dagen får hun gjøre som hun vil. Og det er å servere taco og kake til 7 venninner etter fotballtrening (for fotballen kommer alltid først). Og da må altså resten av familien fordufte så de får være i fred. Hva gjør man ikke for de barna?

Og om noen skulle få noen ideer i forhold til disse absolutt ikke forsvarsløse jentene som er hjemme alene – bare glem det! Spioner finnes overalt..

Dere har sexa!

Enkelte øyeblikk må bare noteres ned og lagres i minnet for alltid. Spesielt når man har barn. Jeg opplevde et sånt øyeblikk ved middagsbordet her om dagen. For en gangs skyld var alle samlet rundt kjøkkenbordet. Med to tenåringer som enten skal trene eller henge med venner, så blir det ofte bare vi voksne og minsten. Et gyllent øyeblikk i seg selv med andre ord. Samtalen gikk ivrig rundt bordet, og kom av en eller annen grunn inn på venner, hvorpå mannen ble spurt hvem som var hans venner. Han svarte varmende nok at jeg var hans beste venn. Varmende for meg i alle fall. De to eldste protesterte umiddelbart.

«Dere er da ikke venner!»

Vel og merke kan vi både irritere hverandre, diskutere og krangle en gang i blant, men vi er da absolutt venner også. Og ja, mannen er min beste venn også, bare så det er sagt. I alle fall innimellom. Så den påstanden fra de eldste begynte vi begge litt forsiktig å protestere på. Da kommer det fra minsten:

«Mamma og pappa er ikke venner. De bare sexa da de var unge.»

HVA????

Jeg mistet nesten tallerkenen jeg var i ferd med å sette inn i oppvaskmaskinen rett i gulvet, og alle holdt pusten et lite sekund for å vikle hjernene sine rundt det sjuåringen nettopp hadde sagt. Hørte vi riktig? Sa han virkelig det vi trodde han sa? Jeg prøvde meg på et lite «hva sa du nå?» før tenåringene knakk helt sammen over lillebroren sin og kaoset rundt bordet var et faktum.

Her var det mye for mammahjernen å henge seg opp i. Hvor har for eksempel den lille, uskyldige gutten min fått denne type informasjon? Tror han ikke på at barn kommer med storken? Og unnskyld meg – da vi var unge??? Hvor gamle tror han egentlig vi er? Og ikke minst, hvordan svarer man egentlig på et sånt utsagn? Vi prøvde så godt vi kunne, det skal vi ha. Dog på noe humoristisk vis. Resultatet var tenåringer som ble flauere og flauere, en trettenåring som løp skrikende ut av kjøkkenet med fingrene godt plassert i ørene og en minstemann med røde kinn. Vi voksne kunne ikke gjøre annet enn å le litt av hele seansen. Velkommen til kaosfamilien!

Søk opp dum i ordboka..

..og du finner sannsynligvis dette.

Jeg er vanligvis er relativt oppegående menneske med det jeg regner som ganske normal intelligens. Men når våren kommer og sola skinner, da går skylappene ned. Jeg må ut og nyte, selv om jeg vet at det fører til lidelse. Jeg nyser og jeg klør, og etterhvert blir det helt ulidelig. Jeg sprayer, skyller og drypper, men når kvelden kommer har jeg mest av alt lyst til å grave øynene ut med en skje.

Sparer dere for de verste “etterbildene” og deler ett der jeg faktisk har sminke på meg – har bare nesten gnidd den vekk.

Jeg er egentlig smart nok til å vite at jeg burde holde meg inne når pollenspredningen er kraftig, men sola gjør meg rett og slett dum som et brød.

Nå varsles det regn. Jeg liker ikke helt tanken på det etter noen fine våruker, men jeg tror kanskje kroppen min trenger det. Muligens hjernen også..

Når kjerringa leser dødsannonser

Jeg har gått tom for liv på Candy Crush og diverse andre mobilspill. Jeg har rundet Facebook, Snapchat og Instagram og jeg har nilest blogger og aviser. Det er torsdag. På vaskerommet venter vaskebøtta. Da hiver meg meg over lokalavisas dødsannonser.

Enkelte torsdager setter jeg i gang med en gang jeg er på beina, bare for å bli fortest mulig ferdig med den hersens vaskinga. Noen dager, som i går, leser jeg dødsannonser bare for å utsette vaskinga litt til. Det er egentlig litt usmakelig. Ikke bare litt heller kanskje. Men en eller annen plass blant alle de triste dødsannonsene tar jeg tak i meg selv og innser at nok er nok. Nå må jeg bare i gang! Huset ble rent i går også..

Dagen i dag er likedan, om du ser bort fra at huset er rent. Jeg våkner og vet at jeg bør trene, at jeg har jobb som venter og at jeg har mitt eget prosjekt å jobbe med i tillegg. Men det blir så mye på en gang at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Det er ulempen med frilanslivet, at man ikke møte opp på et bestemt klokkeslett men kan ta det mer som man vil. Så er det også innimellom lite og andre ganger mye å gjøre. Nå er det mye. Og jeg vet at det er dette jeg må prioritere. Det er tross alt det som genererer penger. Det jeg har mest lyst til å gjøre er å jobbe med mitt eget prosjekt før jeg begraver nesen i en bok. Så jeg utsetter alt, spiller litt mobilspill og surfer rundt igjen. Når alt er spilt og lest innser jeg at jeg allerede er fullt oppdatert på dødsannonser. Hva i alle dager gjør jeg nå?

Fasiten: jeg hiver meg rundt og speed-trener (bokstavlig talt som om jeg er på speed), før jeg speed-dusjer og setter meg ned og skriver dette. Burde vel strengt tatt ikke prioritere bloggen nå, men jeg var litt redd for at noen skulle tro at mannen hadde solgt meg. Sånn er det altså ikke – enda..

Og , nå skal jeg være klok og jobbe resten av dagen!

 

Det beste jeg vet

Jeg våkner av at en liten kropp kryper tett inntil meg og krøller seg godt sammen. Utenfor vinduet har dagslyset kommet, og under dyna er det godt og varmt. Dagen ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg snur litt på meg og trekker deg enda tettere inntil meg. Kjenner varmen og den rolige pusten din. Du har forsvunnet tilbake til drømmeland. Jeg ligger helt stille og ser på deg. Ser på det avslappede ansiktet ditt. De fine trekkene dine. De lange, mørke øyevippene mot den lyse huden. Øyelokkene som innimellom beveger seg litt, du drømmer nok. Jeg ser på den søte nesen din. Krikene og krokene i øret, for et intrikat organ det egentlig er. Jeg holder rundt deg. Kjenner på hjertet ditt og føler nesten en ærefrykt over hvert slag. Så fantastisk livet egentlig er. Så mirakuløst. Så uforutsigbart. Og jeg kjenner meg så ufattelig takknemlig som får ligge her med den myke, varme kroppen din inntil meg. At du fortsatt søker til mammaen din for kos og trygghet. Jeg vet at det ikke varer evig og jeg vil helst ta vare på hvert sekund. Roen ligger over oss begge og hjertet mitt vokser i brystet, vil nesten sprenges av kjærlighet. Sånne morgener er uten tvil noe av det aller beste jeg vet.

Lunefulle april

Jeg har fått med meg at det nok en gang har lagt seg snø flere plasser i landet. Lunefulle april altså. Hvis det er noen trøst for dere som ergrer dere over snøfall og snømåking i dag, så måtte det måkes litt her på Østlandet også.

Det ble en tung økt, men endelig er hagen snøfri..

Ja, jeg vet at denne fort kan komme tilbake og bite meg i rumpa. Etter noen vårlige påskedager har det blitt kaldere også her. Eventuell nedbør kan fort bli hvit..

Lillesøster

Jeg vokste opp som enebarn og kunne ofte se med litt misunnelse på dem som hadde søsken å dele livet med. Innimellom hadde jeg sånne jeg også, men kun imaginære. I leken hadde jeg alltid mange søsken, eller mange barn om rollefiguren min var mor. Ellers var livet ofte litt ensomt. Huset vårt var ikke like fullt av liv som det kanskje burde ha vært. Men for all del, livet som enebarn hadde mange fordeler også. Jeg klager ikke!

Da foreldrene mine ble skilt og pappa giftet seg på nytt da jeg var 20, var jeg strengt tatt litt bekymret for at det skulle komme et søsken eller to. Sannsynligvis mest fordi jeg nok følte meg litt forlatt og nedprioritert da pappa flyttet helt til USA. Det var ikke alltid like lett, selv om jeg strengt tatt var voksen. Men likevel, da pappa og bonusmamma noen år senere startet en adopsjonsprosess, snakket jeg med adopsjonskontoret og «gikk god» for dem. Og i april 2003 kom telefonen. I en alder av 26 år hadde fått en lillesøster!

Litt rart var det nok. Men da jeg holdt henne i armene mine for første gang et par måneder senere, var jeg solgt. Dette var lillesøsteren min, og henne skulle jeg passe på og beskytte.

Dessverre har avstanden stått i veien for oss. Først avstanden Texas – South Carolina, noe som for så vidt var overkommelig med noen få timers flytur. Verre ble det da avstanden ble så stor som Texas – Norge. De første årene kom de ofte til Norge, og i senere år har vi vært i Texas hver sommer, men i en periode da våre eldste var små gikk det flere år uten at vi kunne være sammen. Det er ikke så lett å bygge bånd da. Dårlig med hverdager sammen, mer ferie og begivenheter. Hun var for eksempel hjertelig tilstede under forlovelsesmiddagen vår sommeren 2005..

Men søsteren min er hun like fullt, selv om det er annerledes en mange andre søskenforhold. For 2 1/2 år siden mistet vi pappa – sammen. Den ettermiddagen jeg kom til Texas for å være sammen med pappa i hans siste uker i livet, satt vi begge to i sengen sammen med ham. Det var et sånt fint øyeblikk. Pappa og de to jentene hans. Jeg fikk ha pappa i nesten 42 år. Søsteren min fikk bare ha ham i 15 1/2. Til gjengjeld hadde hun ham hele tiden de årene, han hadde all tid i verden da hun ble født og var Mr. Mom for henne mens bonusmamma reiste mye i jobben sin. Da jeg vokste opp var han mer fraværende. Til tider en sorg den gangen, jeg ønsket ofte at han var mer tilstede da jeg var barn, men sånn var det. Og jeg er glad hun fikk den andre siden av ham. Det gjør litt vondt i hjertet å vite at han ikke er der sammen med henne i dag, den dagen hun fyller 18. Vondt er det også at vi ikke har sett hverandre på snart to år, og at det sannsynligvis vil gå enda et år takket være denne fordømte koronaen.

Men i tankene er jeg likevel litt i Texas i dag. Gratulerer med dagen, lillesøster! Jeg er glad du kom inn i livet mitt!