Jeg sier det først som sist, noen interiørblogger blir jeg aldri. Ikke hageblogger heller for den saks skyld, det er lite grønt i mine fingre. Men jeg vil likevel vise frem min lille sommerhule. Eller womancave som jeg kaller det.
For om sommeren flytter jeg meg ut. Da skal man jo være ute! Og det blir samtidig et aldri så lite fristed innimellom, å sitte ute på terrassen istedenfor i stua. Helt for meg selv med kaffekoppen min. Eller på varme kvelder et glass vin. Og med markisa ute kan jeg godt sitte her og nyte litt sommerregn også.
Her holder jeg altså til. Min lille oase som strengt tatt ikke er noen oase i det hele tatt. Men det duger for meg. I år investerte jeg i noen dekorpærer fra Europris som lyser opp på kvelden, ellers har jeg ikke brukt en krone på mitt lille hjørne.
Jeg ønsker meg nye utemøbler etterhvert, men enn så lenge får de gamle plastmøblene våre duge.
Lekkert, ikke sant..?
Texas-skiltet på veggen er liksom prikken over i'en. Vi fikk det av stemoren min i fjor, og siden har det hengt på reolen i stua før jeg fikk den lyse ideen å henge det her i hulen min. Kommer definitivt mer til sin rett her, og jeg slipper å irritere meg over at det faller ned hver gang hyllene i reolen skal vaskes.
Her nyter jeg den norske sommeren. Skulle bare hatt en terrassevarmer nå, så kan jeg kanskje forlenge tiden i min egen womancave utover høsten.
“Mamma, jeg sitter på brygga sammen med de andre jentene. De lover å passe på meg. Er det greit?”
10-åringens stemme høres både usikker og håpefull ut. Hun er fullstendig klar over at jeg da hun gikk ut for å møte to venninner halvannen time tidligere, ga henne klar beskjed om at hun ikke skulle ned til vannet.
Men så ville venninnene sitte i sensommersola på brygga og spise det nyinnkjøpte godteriet fra nærbutikken. Hva gjør man da?
Hun prøvde seg med å si at hun var redd for å drukne, men de andre lovde altså å passe på. Og hun er jo ikke redd for å drukne. Hun er en habil svømmer, en fisk over og under vann. Den eneste jenta som tok 1000-metersmerket da de hadde svømmeopplæring på skolen. I sommer svømte hun 3000 meter i et strekk. Og hun vil selvfølgelig gjerne sitte på brygga, men beskjeden fra mamma surrer i hodet hennes. Så hun ringer samvittighetsfullt og ber tynt om lov likevel.
Og hun får lov, med formaninger om at hun ikke skal ut i vannet. Jeg liker ikke at hun er der uten voksne i følget. Jeg kjemper litt med meg selv. Skrekkscenarioene ruller rundt i hodet mitt. Vannet er mørkt og kaldt. Tidligere nyhetssaker om drukninger dukker opp. Og fiktive fremtidige..
Jeg vil aller helst slippe alt jeg har i hendene og spurte ned til brygga. Være der og passe på. Og akkurat i denne situasjonen er vel ikke det unaturlig selv for den minst overbeskyttende forelder. Vann og barn. Barn og vann.
Men denne mammaen må lære seg å slippe taket. Med moderasjoner selvfølgelig, selv om de to eldste begynner å bli store er de fortsatt bare 10 og 11 år. Men de må få utforske livet litt på egenhånd. Være sammen med venner akkurat som jeg selv på den alderen. Uten en hysterisk mamma som vil ha full kontroll.
For jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nok litt ekstra overbeskyttende og hysterisk. Jeg har opplevd vonde tap og mistet ufødte barn, og har etter det blitt ekstra redd for å miste også de barna vi har hos oss. Det var aller verst da vi sto midt i det, da måtte jeg ha kontroll til enhver tid. Heldigvis var også barna yngre da, men de hadde allerede begynt å utforske verden litt. Det ble noen meltdowns og katastrofetanker i denne perioden.
Nå har jeg bedre kontroll – over meg selv. Jeg er livredd for at noe skal skje. Når de er ute og sykler. Ute i trafikken. På skoleveien. I barnehagen. Ulykker. Sykdom. Kidnapping. Listen er lang.
Men jeg må slippe taket. De må få lov å gjøre det samme som vennene sine. De må få oppleve og lære selv. De må få leve. Jeg må motstå den sterke trangen til å polstre dem og holde dem hjemme.
Men de må nok leve med en mamma som passer litt ekstra på. Kommer med litt ekstra formaninger og er litt ekstra bekymret. En mamma som med en gang hun hører sirener i bygda vår ringer for å sjekke om de har det bra. En mamma som kjenner på angsten med en gang de ikke svarer på telefonen. En mamma som ikke klarer å slappe helt av før alle er trygt hjemme igjen. En mamma som ikke har flere barn å miste.
Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, og den andre er vinger.
Når jeg er i USA går jeg alltid og får stelt negler, og i fjor prøvde jeg noe helt nytt. Istedenfor vanlig neglelakk hadde salongen jeg bruker fått pulverneglelakk. Dette er noe jeg foreløpig ikke har sett i Norge. Det er i alle fall helt genialt, istedenfor lag på lag med lakk dypper du bare neglene i et pulver, og blank lakk legges oppå for å coate det. Relativt luktfritt for dem som jobber i salongen, og lakken blir helt utrolig sterk og holdbar. Du kan være i klorvann i timesvis, vaske hus med salmiakk – ja, alt mulig uten at neglene og lakken får en skramme. Neglene ser helt fantastiske ut!
Men selvfølgelig, neglene vokser jo. Og uten muligheten til å gå tilbake til salongen for å få fjernet det gamle og legge nytt må man krype til korset og fjerne det selv.
Dette viser seg dog å være lettere sagt enn gjort. For her hjelper det ikke å skrubbe selv med den sterkeste neglelakkfjerner. Jeg holdt på i dagevis i fjor, og ble mer og mer desperat. Jeg gikk til slutt til en salong for å få hjelp, men der kunne de ikke fjerne sånt! Jeg prøvde alle triks i boka, skrubbet, filte, pelte, satt med fingrene i en skål med sterk neglelakkfjerner og prøvde til og med white spirit. Ingenting hjalp. Så kom jeg over en video på nettet, og med hjelp fra den fikk jeg til slutt fjernet all lakken, dog med relativt slitte negler som resultat.
Jeg sverget på å aldri bruke sånn lakk igjen, men klarte selvfølgelig ikke å dy meg da jeg kom til salongen i sommer. Det er jo så holdbart! Og det trengs hos en trebarnsmor. I år hadde jeg jo også trikset fra i fjor i bakhånd.
Og her er altså metoden for å fjerne pulverlakk eller gelenegler på egen hånd (bokstavelig talt).
Du trenger neglefil, bomull, aluminiumsfolie og neglelakkfjerner med aceton. Med fjoråret friskt i minne tok jeg den helt ut og kjøpte både en vanlig neglelakkfjerner (uten aceton) og en for glitter/teksturlakk (med aceton). I tillegg trenger du noe til å skrape av lakken til slutt, her bruker jeg en orangepinne.
Jeg begynte med å file vekk så mye som mulig av de øverste lagene med lakk. Filen min var ikke av de beste, så jeg fikk nok ikke bort så veldig mye.
Med tanke på neste steg var det fint at været var bra så jeg kunne gjøre dette ute, så slapp jeg å stinke ned hele huset.
Neste skritt var å ta begge typene neglelakkfjerner på en bomullspad..
..før jeg tok den over neglen..
..og pakket den inn med aluminiumsfolie.
Sånn satt jeg i 15-20 minutter.
Da jeg fjernet pad og folie hadde lakklagene blitt myke og løse..
..og mesteparten kunne pirkes rett av med orangepinnen. Jeg kunne kanskje hatt på folien litt lenger, for noen deler satt fortsatt fast. Det løste jeg med en runde til.
Man kan se at sånn lakk ikke er det beste for neglene, så det er kanskje like greit at jeg bare får det gjort en eller to ganger i året. Men likevel, fjerningen gikk mye enklere og skånsommere for seg i år, og tok bare en liten kveldstime.
Vips, med er lag protecting base lakk er neglene nesten som før!
Kjære du der ute! Du som har litt peiling på hår og frisyrer. Jeg trenger din hjelp! Desperat! For jeg skal som nevnt tidligere i bryllup til helgen. Og jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal gjøre med dette:
Jeg er ikke god på hår. Og jeg liker ikke håret mitt spesielt godt. Det er tykt (OK, det er jo ganske greit da) og bølgete. Ikke krøller, ikke stritt men irriterende bølgete. Det kommer kanskje ikke så godt frem på bildet, men sånn er det altså. Og som bildet viser, det er halvlangt. Ingen pannelugg, hele håret er like langt.
Nøden er stor, for jeg er lei av å enten ha håret hengende løst eller i en kjedelig hestehale. Jeg har lyst å gjøre noe annerledes. Så, kjære du der ute. Har du noen tips til enkle og fine frisyrer til en bryllupsgjest?
Det har vært en lang sommer. Fint lang. Slitsom lang. Jeg begynner å merke at jeg har gått oppi tre barn mer eller mindre hele tiden i 8,5 uker. Først 5 uker i USA, så her hjemme. Lunta har blitt merkbart kortere i det siste. Behovet for litt egentid er stort.
Likevel gruer jeg meg litt til skole og barnehagestart neste uke. Jeg har bevisst holdt minsten hjemme de to siste ukene bare for å tviholde på feriefølelsen litt lenger. De to store har jo fortsatt ferie, og siden pappaen jobber turnus går det an å finne på hyggelige familieting i "hverdagen". Og han koser seg med hjemmetid, selv om han også trives i barnehagen. Derfor er det også min egen feil at behovet for egentid begynner å bli veldig merkbart. For her hjemme ser vi egentlig lite til de store barna. De er ute sammen med venner hele dagen. For snuppa har det også blitt noen overnattinger. Det er minsten som følger meg som en skygge hele dagen.
Men så er det deilig også, å ikke trenge å gå etter klokka. La barna kose seg med film på kvelden. Sove lenge om morgenen. Ingen vekkerklokker. Ingen lekser. Ingen fritidsaktiviteter.
Ja visst blir det godt å komme inn i rutiner igjen også. Alle har vel godt av det. Og å få den sårt tiltrengte tiden alene. Få jobbet litt mer selv. Det er ikke lett å jobbe hjemmefra med en treåring hengende rundt deg hele tiden.
Men så er det det hverdagsjaget da. Noe som må gjøres hele tiden. Klokka. Den evinnelige klokka. Stresset.
Selv om det til tider blir slitsomt å gå oppi hverandre hele tiden, så er jeg veldig glad i den lange sommerferien. Og jeg føler meg privilegert som har kunnet ha barna hjemme gjennom hele sommeren.
Så mens klumpen i magen vokser over følelsen at nok en sommer ubønnhørlig snart er over, skal jeg prøve å nyte disse siste dagene før hverdagen er tilbake. Telle til ti eller kanskje femti noen ekstra ganger. Og glede meg over at det snart er høstferie!
Og ikke minst; nyte vissheten om at hvis det skulle dukke opp flere soldager etter neste helg så kan jeg nyte dette:
Til helgen skal vi i bryllup, og da må selvfølgelig antrekket være på plass. Lykken var stor da jeg fant både kjole(r) og de perfekte skoene i USA.
Men da jeg skulle “gå inn” de perfekte skoene her hjemme innså jeg at jeg hadde gjort generaltabben. Her burde jeg absolutt visst bedre. For jeg kjøpte dem på 4. juli. I USA betyr det mye eller i alle fall en del gåing i varmen. Og hva skjer med føttene da? Nettopp, de hovner opp! Så de perfekte skoene passet egentlig ikke så perfekt likevel..
Det er ikke få banneord som har surret rundt i hodet mitt denne helgen mens jeg har stavret meg rundt og skoene har truet med å falle av føttene mine. Hvordan skal dette gå i bryllup med trapper, brostein og dans?
Jeg kan vel ikke regne med at det de neste dagene blir så varme at føttene hovner opp og inn i skoene. Hvor mye salt må jeg eventuelt trykke i meg for å få ønsket effekt for undersåttene mon tro?
De neste dagene blir definitivt ulidelig spennende på fotfronten. Fortsettelse følger kanskje (ikke)..
Det er ingen hemmelighet at Texas ligger mitt hjerte veldig nært, og at min absolutte favorittby i USA er Dallas. Herlige, allsidige Dallas.
Det er noe spesielt med sørstatene. Jeg elsker atmosfæren der. Klimaet. Menneskene. Høfligheten. Åpenheten. Ja, stort sett alt annet enn de store myggene som alltid spiser meg opp.
I dette innlegget vil jeg dele noen av mine Dallas-favoritter med dere. Eller, Dallas og området rundt vil kanskje være mer riktig. For det finnes et utall av fine forsteder/byer rundt selve Dallas. Og noen av tipsene er også butikker/restauranter som finnes andre plasser i USA.
Nå er vel ikke Dallas den plassen som drar mest internasjonale turister. Et innlegg om New York eller andre mer utpregede turistbyer hadde kanskje vært mer interessant. Men kanskje er det noen der ute som drømmer om eller har planer om en Texas-tur. Da har jeg tipsene for akkurat deg!
FAVORITTPLASSER I DALLAS
Ronald Kirk Pedestrian Bridge (bildet over), min absolutte favorittplass i Dallas. Broen går over Trinity River, og er som navnet tilsier bilfri. Dra hit om kvelden, se solnedgangen over elven og skylinen lyse opp (en skyline som forøvrig flere ganger har blitt kåret til den fineste i USA). Det er en herlig atmosfære her ute. Må bare oppleves! Kombiner det forresten gjerne med en middag i nærliggende Trinity Groves (anbefaler også å parkere på denne siden av broen).
Reunion Tower – et landemerke i skylinen. Ta heisen opp til observation deck og se utover hele Dallas. Her finnes også en restaurant, men ryktene sier at denne er overpriset. Vi har ikke prøvd den. Utsikten kan fint nytes uten mat.
The Sixth Floor Museum. Man må nesten bare besøke plassen der John F. Kennedy ble skutt og drept, en mørk del av Dallas historie. Dette museet er inne i bygget han ble skutt fra. Nede på veien er plassene der skuddene traff markert med to kryss i bakken.
Dallas Zoo. Dette er en oversiktlig og trivelig dyrehage, fin både for barn og voksne. Og giraffene her overgår det meste!
Bishop Arts District. Navnet sier vel det meste, dette er et kunstnerdistrikt med morsomme butikker og flere veldig bra restauranter. Her finnes også mange veggmalerier, eller murals som det kalles. Jeg har nettopp oppdaget dette området, og skal definitivt utforske det nærmere.
Og når vi snakker om murals kommer vi ikke utenom bohembydelen Deep Ellum. Her kryr det av dem, etter at et prosjekt som heter 42 murals ble satt i gang. Det er bare å gå på jakt..
OMRÅDER RUNDT
Vi bor i forstaden Plano når vi er i Dallas. Dette er en by rett nord for Dallas som for tiden er i stor vekst. Her finnes alt du kan ønske deg av butikker og restauranter, i tillegg til et lite, men koselig “historic downtown district”. I tillegg er det grei avstand til downtown Dallas, ca. 25 minutter. Vi trives veldig godt i denne byen.
I dette området finner du også Southfork Ranch, kjent fra TV-serien Dallas. Verdt et besøk!
Men min favorittforstad finner man ca. 20 minutter nord for Plano igjen. McKinney! Her er det et større historical downtown district enn i Plano, men ikke for stort og veldig oversiktlig med hyggelige butikker og spisesteder. Jeg elsker å reise hit og tusle rundt!
Forth Worth, eller nærmere bestemt Forth Worth Stockyards. Et skikkelig cowboy/western-område. Pass på å få med deg Longhorn Cattle Drive som går gjennom gatene to ganger om dagen!
SPISEPLASSER
Hugs Cafe i McKinney, Angelas at the Crosswalk i Plano, Cattlemen’s Steak House i Forth Worth Stockyards (bedre biff finnes ikke), Saltgrass, La Hacienda Ranch, Norma’s Cafe (ekte diner med dype røtter i Dallas), Chuey’s (meksikansk), Applebee’s, Chili’s, Denny’s (fortrinnsvis for frokost), Joe’s Crab Shack, Cracker Barrel, Cafe Brazil, Gas Monkey Bar and Grill (velkjent plass om du har sett TV-programmet Fast n’ Loud).
Dette er selvfølgelig bare mine favoritter, det finnes utallige restauranter for alle typer mat og i alle prisklasser overalt i Dallas-området.
SHOPPING
NorthPark Center, Galleria, The Shops at Willow Bend (Plano), Stonebriar Centre (Frisco), handlegaten i McKinney (ikke en kjedebutikk å se), Grand Prairie Premium Outlets, Allen Premium Outlets (stort sett de samme butikkene på disse outletene, anbefaler først og fremst Grand Prairie hvor det er bilfritt og mer oversiktlig).
Jeg har selvfølgelig også noen absolutte favorittbutikker:
Neiman Marcus – denne kjeden som etterhvert har blitt veldig stor startet i Dallas og har sin flagship store her. Besøk også Neiman Marcus Last Call for gode dealer.
Target – jeg finner alltid rimelige, behagelige og fine jeans her. Her finnes også alt mulig annet, som interiør, leker, apotek, dagligvare. Akkurat som Walmart om du er kjent med det.
Nordstrom eller Nordstrom Rack som er outletvarianten deres.
Spør du barna mine her får du selvfølgelig helt andre svar, som Disney Store, Forever 21, Carter’s, Justice, Walmart etc.
Alt dette er bare en brøkdel av hva Dallas og områdene rundt har å tilby. Det finnes mengder av fine steder og museer. Spennende forsteder og bydeler. For den eventyrlystne finnes fornøyelsesparken Six Flags i Arlington. Og for den sportsinteresserte har Dallas lag i alle de store idrettene. Dallas Cowboys i amerikansk fotball, Dallas Mavericks i basketball, Dallas Stars i ishockey og Texas Rangers i baseball. Sesongene avløser hverandre. Vi er der på sommeren under baseballsesongen, og har funnet ut at det er like greit å gå på minor league kamper. Vi har funnet vårt eget lokale lag i Frisco Roughriders. Her er det familievennlig atmosfære, man kommer nærmere banen og spillet og alt er selvfølgelig mye rimeligere.
Og selvfølgelig, hva er Texas uten rodeo? Ta en tur til Mesquite og Mesquite Rodeo. Kjempegøy!
Og i tillegg til alt dette dukker det alltid opp noe nytt, eller man oppdager stadig noe nytt. Til tross for at jeg tidligere har kalt et par andre plasser i Texas og USA hjem, så har jeg tapt mitt hjerte til Dallas. Jeg har aldri bodd der, men det har likevel blitt som mitt andre hjem. Denne byen har bare noe som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som jeg ikke har funnet noen andre plasser. Den er definitivt vel verdt et besøk (eller flere)!
Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.
Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.
Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!
Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: "han vinner jo..!"
For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet fra VG (Tim Ireland/AP) oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.
Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?
Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?
Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.
Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!
Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester – det er stort det!
Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.
I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.
Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!
Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..
Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer – alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..
Innimellom glimter Facebook til med spesielle minner. Som i dag. Da dukket det opp et minne fra 4 år siden. Glade barn med ballonger og en kort og noget intetsigende tekst om fin dag og fest i heimen. Få visste hva som egentlig lå bak. For denne dagen som for de fleste andre var en helt vanlig dag, var både spesiell og etterlengtet hos oss. Etter å ha måttet avlyse planlagte timer gang på gang gjennom 3 år, var vi endelig på ordinær ultralyd og fikk se en frisk og aktiv krabat i magen. Og endelig fikk vi gi barna søskenbøkene som hadde lagt bortgjemt disse tre årene, og endelig kunne vi fortelle dem at de skulle bli storesøsken. Gleden var enorm, og det ble altså spontanfest med ballonger og kake.
Enda visste vi ikke at det var akkurat du som skjulte seg i magen. Vi visste ikke hvem du var. Var du gutt eller jente? Men vi begynte i alle fall å tro at du virkelig skulle komme til oss, selv om angsten ofte raste i meg. Svangerskap etter å ha mistet er en berg- og dalbane. Det er glede, sorg og angst hånd i hånd. Men for dem som skulle bli storesøsken var det bare pur lykke.
Jeg kan fortsatt ikke fatte at det har gått fire år siden det lille mirakelet vårt lå trygt i magen min. Eller, det viste seg etterhvert at magen min ikke nødvendigvis var så trygg, og at angsten min var berettiget. Men det endte bra. Lillebror kom, og i dag kan jeg nesten ikke huske hvordan livet var før ham. I tre og et halvt år har han lyst opp dagene våre, snurret foreldre og søsken rundt lillefingeren og tatt sin plass som minstemann i familien. Og disse storesøsknene som var så glade for fire år siden, er verdens beste og mest tålmodige storesøsken. Selvfølgelig er lillebror irriterende innimellom, men der er stort sett en gjensidig forgudelse.
Ikke en dag går uten at jeg kjenner på takknemligheten, uansett hvor sliten jeg måtte være. Men da jeg i morges lå med en liten, varm kropp ved siden av meg og så akkurat dette spesielle Facebook-minnet, flommet takknemligheten litt ekstra over..
Her burde jeg selvsagt delt det bildet som lyste mot meg i morges, men siden det i tillegg til en haug med ballonger også tydelig viser to overlykkelige barn som ikke skal få ansiktene sine klistret på bloggen, så blir det andre løsninger istedenfor.
