Hjertet blør

Foto: Joe Raedle

 

Jeg er ikke et menneske som lett lar meg påvirke av å se eller lese nyheter. Jeg registrerer som oftest uten alt for mye følelser. Selvfølgelig er det ting som setter seg mer enn andre ting. Det er mye elendighet der ute. Men bildene som har rullet over skjermen de siste dagene har truffet meg hardere enn mye annet. Først sammenraste hus, så gater fulle av vann og mennesker som har mistet alt. Ikke unikt selvfølgelig, men akkurat disse bildene er litt “to close to home” for meg. Det var jo hjemme. Hjertet mitt blør når jeg ser storbyen Houstons gater forvandlet til innsjøer. Dette er forsåvidt heller ikke unikt, det har skjedd før. Det skal lite til før gatene oversvømmes her, “turn around, don’t drown” er et mantra hver gang det kommer en skikkelig regnskyll. Men dette er ekstremt. Verre enn noen gang, større enn oversvømmelsene etter den tropiske stormen Allison i 2001. Harvey har gjort enda mer skade enn jeg fryktet før helgen, og den er ikke ferdig enda.

Dette er en relativt vanlig ting i Houston. Kraftige tropiske regnskyll som raskt fyller de mest flomutsatte områdene med vann. Flash flood warnings popper opp på mobilen, og det er lurt å holde seg unna områdene med mest vann. På bildet under hadde det bare regnet i noen få minutter. Tenk deg flere dager med dette..

For dem som ikke er kjent med området er det vanskelig å skjønne omfanget av det som vises på nyhetene. Hvor store områder og hvor mange mennesker som faktisk er rammet. Jeg så en veldig god beskrivelse på dette før i dag, uvisst hvem som er opphavet til dette, men jeg syntes det gjorde alt litt mer tydelig:

“For my non-Houston friends- to help you understand the devastation:
Houston is huge. The greater metropolitan area is circled by the Grand Parkway – which is 170 miles (ca. 27 mil) long. That makes the area of the circle inside the Grand Parkway over 2200 sq. miles (5698 km2).

2200 square miles of densely habited, urban and suburban, areas are flooded.

Imagine if the entire state of Delaware, with twice the population of Manhattan, was under water.

About 7 million people.  Yes, that’s right…..

That’s the Houston metroplex with all of its suburbs and annexes.

It’s still raining.”

Prøv å gjøre dette om til norske forhold..

Disse to bildene sier også litt. Det øverste tok jeg i fjor sommer, det nederste er tatt av den lokale nyhetskanalen ABC13 Houston nå under flommen.

På grunn av forholdet mitt til Houston følger jeg en del sider der på Facebook, og de siste dagene har feeden min vært full av hjerteskjærende meldinger og bønner om hjelp. Jeg klarer ikke å lese alt engang. Det er ikke få ganger jeg rett og slett har fått gåsehud (og ikke på en god måte) av det jeg leser. Det er mye som ikke når media, i alle fall i Norge. Foreløpig er det offisielle tallet på omkomne etter Harvey veldig lavt. Jeg blir ikke overrasket om dette stiger kraftig når alt er over. Gjør det ikke det så er det et mirakel. Eller kanskje på grunn av alle de barmhjertige samaritanene. For tårene som titt og ofte har trillet hos meg de siste dagene har ikke bare vært på grunn av ødeleggelser og elendighet. Det er også på grunn av det enorme samholdet som kommer frem. Hele Texas står sammen i dette, sånn først og fremst. Det rører meg dypt i sjelen å se mobiliseringen for å hjelpe. Naboer hjelper naboer, ukjente hjelper ukjente. Sivile risikerer sine egne liv for å redde andre. I tillegg kommer det hjelp fra alle kanter av USA. Her er det medmenneskelighet så det holder!

Jeg kjenner Texas. Og jeg kjenner Houston. Jeg vet at de vil reise seg igjen. Og jeg gleder meg til å komme tilbake til disse kjente gatene neste sommer. For det er tradisjon å kjøre innom Houston når vi er i Texas, jeg må alltid ned til gamle trakter ved kysten. I år ble det dessverre ikke sånn, en helt annen roadtrip ble prioritert. Neste år var Galveston og Houston allerede på reiseplanen igjen, og etter disse dagene føles det nesten enda viktigere å komme tilbake dit.

Men akkurat nå verker hjertet, og magen vrenger seg for hvert bilde jeg ser av alt dette vannet. Alle disse menneskene som har mistet absolutt alt. Ansiktsuttrykkene. Blikkene. Jeg kjenner desperasjonen fra alle disse meldingene i Facebook-feeden min. Dødsangsten. Frykten for å miste nære og kjære. Jeg kjenner litt på det selv. Plutselig frykter jeg likevel for dem jeg kjenner i området. Dette ble verre enn forventet. Søndag fikk jeg heldigvis bekreftelse fra en kjær venn som bor i det samme sentrumsområdet som også en gang var mitt om at hun var trygg hos datteren litt utenfor byen, men nå virker det plutselig ikke helt trygt der lenger heller. Det er mer vann i vente og demninger er i ferd med å briste. Jeg vil helst ikke mase, men må nok sende en ny melding i dag. Jeg lurer mye på hvordan mitt gamle nabolag ser ut. Har det sluppet unna det verste eller flommer vannet der også?

Denne videoen med et klipp fra en sang Coldplay har skrevet om Houston, sier egentlig det meste akkurat nå. Jeg føler så inderlig med Texas, og spesielt fine Houston og dens befolkning. Gammel kjærlighet ruster som kjent ikke.

#vær #orkan #harvey #flom #texas #houston #texasstrong #houstonstrong

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg