Hodet verker, halsen er sår, nesen klør og jeg nyser så det smeller i veggene. Jeg fryser og jeg svetter. Hele kroppen er uggen og jeg er overrasket over at jeg ikke har skyhøy feber. Nesespray misbrukes, huset stinker Mentholatum, tørkeruller blir tomme i rekordfart og halspastiller tygges som godteri. Og det bare et par uker etter forrige runde. Kroppen rakk jo ikke å hente seg inn igjen! Immunforsvar som en smurf der altså, jeg burde sikkert ikke hente minsten i barnehagen, tar nok med meg alt det skumle som ligger og lurer der.
Jeg føler jeg blir litt sånn “mannesyk”. Ja, det hørtes helt feil ut i mitt hode også.. Men menn blir jo gjerne ekstra syke. Og det blir jammen jeg også, selv om forkjølelse strengt tatt ikke kvalifiserer som ordentlig sykdom engang. Nei, jeg legger meg ikke ned og dør, selv om jeg har litt lyst innimellom. Livet går sin vante gang. Jeg må fortsatt jobbe. Husarbeid gjør seg ikke selv. Minsten vil fortsatt leke og vil fortsatt ut. Da må mor trå til. Men pokker så ubehagelig det er. Og så ufattelig synd som det er på meg. Spesielt denne helgen som mannen i tillegg er på jobb. Huffa meg! Stopp verden! Jeg er syk og trenger omsorg og hjelp – ikke gi omsorg og hjelp.
Når sykdommen (altså forkjølelsen) raser gjennom kroppen er det i alle fall ikke overskudd til å skrive. Hjernen går i blankt, det eneste som surrer rundt er stakkars meg-tanker. Stakkars, stakkars, syke og svake meg! Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake om når jeg overlever denne forkjølelsesrunden.
Neida…Joda…Neida..Joda..
#sykdom #syk #svak #mammalivet #stakkarsmeg
