I overmorgen starter ferien vår. Vi var alle forberedt på at jeg på grunn av svangerskapet ville få flyforbud av legene og at vår planlagte tur til familien i Texas måtte skrinlegges i år. Isteden hadde vi en koselig backup-plan, med en liten biltur til Sverige og Danmark og kanskje en Ålesunds-tur. Og det var helt greit. Jeg var villig til å ofre USA-turen for Megan min.
Så ble det ikke sånn. Plutselig var farene ved en flytur borte. Megan er borte. Og den opprinnelige ferieplanen kan plutselig gjennomføres likevel. Barna vil. Mannen vil. For meg føles ferie like meningsløst som alt annet. En del av meg vil bare være hjemme i min trygge hule. Nær gravstedet. Men så føler jeg at jeg må reise, for barna og mannens skyld. Og for all del, kanskje vil det være godt for meg også. Jordmødrene på sykehuset oppfordret meg faktisk til å reise. Få litt avstand. Likevel føles det så feil. I tillegg til det psykiske er kroppen min fortsatt på bærtur etter svangerskap og fødsel. En lang reise frister ytterst lite. Også er det forberedelsene. Vanligvis ville jeg ha vært ferdig pakket nå, to dager før avreise. Jeg har alltid stålkontroll. Nå orker jeg ikke engang tanken på å pakke. Jeg klarer ikke å tenke, går konstant rundt i en tåke. Som i går da jeg virret rundt i butikken som en zombie og kun klarte å fokusere på at vi trengte brød. Alt annet som trengtes var borte. Heldigvis fungerer hjernen til mannen min sånn tålelig..
Hvordan skal jeg få vasket klær og pakket kofferter før avreise grytidlig tirsdags morgen? Hvordan skal jeg huske hva som trenger å være med? Jeg som akkurat nå ser på å puste, stå opp, dusje, spise, drikke og komme meg ut av huset som en stor prestasjon. Hvordan skal jeg i det hele tatt orke noen ting? Jeg aner virkelig ikke!
I går tok vi et siste farvel med vår høyt elskede datter og lillesøster. Det er vanskelig å skrive noe langt og utfyllende innlegg om denne dagen. Og det gjør litt vondt å ikke kunne dele tydeligere og bedre bilder. Men jeg ønsker fortsatt å skjerme barna så godt jeg kan. Og selv om jeg gjerne skulle delt ordentlige bilder av vår vakre, lille jente, vet jeg dessverre at dette vil støte mange. Det føles sårt, men jeg vet at det er sånn det er.
Det ble i alle fall en fin og verdig ramme også rundt denne siste avskjeden, akkurat som det har vært rundt alt det andre oppi denne for oss tragedien. Vi valgte å gjøre det enkelt, og hadde kun en liten seremoni ved graven som vi selv har plukket ut med god hjelp fra den hyggelige gartneren på vår lokale kirkegård. Det er godt å vite at hun nå hviler i rolige omgivelser kun en liten spasertur fra huset vårt. Sterk kontrast til gravstedet der våre tre andre små engler ligger, midt i Oslo-gryta med motorveien som nærmeste nabo.
Det var et lite følge, med kun de aller nærmeste, nevnte gartner og en prest som fulgte lille Megan til sitt siste hvilested. Helt i vår ånd, noe ekstravagant passet ikke oss. Jeg bar henne selv til graven (noe som må ha vært de tyngste skrittene jeg noen gang har gått), holdt henne hele veien før jeg hjalp til med å senke den lille kisten ned i en seng av roseblader som den hyggelige damen fra begravelsesbyrået hadde sendt med oss, og som søsknene strødde ned i det ellers så mørke hullet i jorden. Ekstra fint var det at gartneren sørget for at kirkeklokkene ringte både før og etter seremonien.
Før dette fikk vi en fin, siste stund sammen med henne da vi selv hentet henne i Oslo. Det var viktig for oss, eller meg, at vi gjorde så mye som mulig selv. Jeg ønsket selv å legge henne i kisten, og selv frakte henne i vår egen bil til kirkegården. Og sånn ble det. I en liten morgentime fikk jeg nok en gang holde og kysse henne. Søsknene fikk stryke på henne. Og vi fikk tatt enda flere bilder, noe vi har blitt oppfordret til å gjøre hele veien. Dette blir kjære minner. Damen fra begravelsesbyrået var også snill og tok familiebilder av oss, sånn at vi har noen få bilder av den lille stunden vi var en familie på seks.
Det var tøft å legge henne over i kista, men vi sørget for at hun fikk med seg flere ting fra oss. I kista var det allerede et fint, lilla teppe. Dette fikk hun ligge på, siden jeg hadde satt meg ned og strikket et bittelite teppe til henne. Jeg er ingen strikker, og det var enkelt og langt fra perfekt, men laget med masse kjærlighet. Dette lille teppet fikk storesøster legge over henne. Jeg hadde tenkt mye på dette med lue, for det hadde jeg ikke evne til å strikke. Men da vi kom dit hadde hun jammen på seg en søt, rosa lue som passet mye bedre enn prematurluen hun fikk (og som nå ligger i minneboksen hennes) på sykehuset. Søsknene og jeg la også med brev, tegninger og noen bilder. Hun fikk også med en halvdel av et «vennskapssmykke», den andre delen henger rundt halsen min. To hjerter fra Georgs gave ble også med, mens vi har nøkkelringen og rammen som fulgte med hos oss. Her må jeg også berømme super service, for da jeg bestilte disse ba jeg om hurtig levering sånn at vi rakk å sende dem med henne, noe som førte til at damen bak dette fantastiske prosjektet tok personlig kontakt med meg og sørget for at mannen min kunne plukke dem opp mens jeg fortsatt var på sykehuset. Helt fantastisk!
Sist, men ikke minst, fikk hun selvfølgelig med bamsen som har fulgt henne hele veien på sykehuset. Den kjøpte vi da vi kom til sykehuset for å føde henne. Faktisk kjøpte vi to identiske, en til henne og en til oss. Den ene lå sammen med henne de første timene før vi tok den med hjem. Den andre sto i sengen hennes resten av tiden på sykehuset, men ble med oss hjem da hun ble sendt til obduksjon. Natten før begravelsen lå både den og teppet jeg hadde strikket ved siden av meg. Eller rettere sagt, jeg knuget dem vel inntil meg hele natten. Forhåpentligvis fylte jeg dem med mye kjærlighet og mamma-lukt.
Med alt dette sammen med henne i kista og noen siste, desperate kyss, klarte jeg til slutt med tungt hjerte å legge lokket på. Mannen min og jeg skrudde i en skrue hver, og så fraktet vi henne altså til gravlunden i vår egen bil. Den eneste gangen alle seks satt i bilen vår. Jeg på det som skulle blitt hennes plass med kisten på fanget. Definitivt den tyngste bilturen. Samtidig ønsket jeg at den aldri ville ende.
Og nå er det altså over. Den første, kaotiske uken. Det er ikke mer å planlegge, annet enn gravsten etterhvert. Den skal vi ta oss tid med. Nå begynner resten av livet uten henne. Og det er vondt! Ufattelig vondt! Det er nå det blir tøft, når stillheten på en måte legger seg. Når livet skal gå videre, men du egentlig ikke vil følge med. Men så må man. Et lite museskritt om gangen. Vi har vært her før, men denne gangen er det uten tvil tyngre å reise seg igjen. Vår lille Megan Lykke har satt dype spor.
Først og fremst: tusen takk for all omsorg og medfølelse som har tikket inn etter mitt forrige innlegg.
Det satt langt inne å dele. Men jeg har valgt å dele frem til nå, og vil fortsette med det selv om det ikke fikk den lykkelige slutten jeg håpet på. Jeg har omtalt meg selv som en ærlig blogger, og det skal jeg fortsette å være. Så får det heller være at det jeg måtte skrive i tiden fremover ikke vil være rosenrødt.
En del av meg har lyst til å avslutte hele bloggen her. Med verdens fineste, bittesmå føtter. La det være det aller siste, korte innlegget. Men så vet jeg at det er mye terapi i skriving. Jeg har delt mine tidligere tap i ettertid før, nå står jeg oppe i noe helt nytt. Nåtid. Jeg kunne bare ha “forsvunnet”, holdt det kaoset jeg står i for meg selv. Men så føles også det feil. Vår lille jente skal ikke ties i hjel. Det ville føles unaturlig å ikke dele henne med omverden. Jeg vil alltid være mammaen hennes, og jeg vil alltid være stolt av henne. Og jeg vet at mange der ute vil kjenne seg igjen i det jeg eventuelt skriver og deler. Andre vil dessverre følge etter. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon, og jeg har vært rimelig offentlig med min forhistorie. Så selv om jeg føler at jeg er den som trenger hjelp akkurat nå, så håper jeg at å dele litt fra det helvetet jeg står i nå kanskje kan hjelpe noen andre senere. Da har ikke min datters alt for korte liv vært forgjeves.
Mye skal ned på papiret, eller tastaturet, etter de siste dagene. Helst så fort som mulig. Dessverre er overskuddet til å skrive ganske fraværende. Faktisk er det lite jeg snakker engang. Jeg orker ikke. Ikke enda. Jeg lever i en konstant tåke og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet mens jeg famler rundt i mørket.
Jeg har vært her før. Jeg vet at det blir lettere med tiden. Samtidig føles dette flerfoldige ganger verre enn tidligere. Det er likt, men annerledes. Dette var et barn på grensen til der overlevelse faktisk er mulig. Det setter i gang enda sterkere følelser og et helt annet forløp enn jeg er «vant med». På alle mulige måter. Selv med min ballast er det vanskelig å forestille seg at det noensinne vil bli bedre. At jeg noengang skal kunne fungere igjen. At jeg noengang skal klare å glede meg over noe igjen. At livet noensinne skal føles normalt igjen.
Oppi det fysiske og psykiske kaoset skal det tas et viktig og verdig farvel. Samtidig skal andre viktige avgjørelser tas. Obduksjon, begravelse, gravplass, urne eller kiste.. Man skal prøve å tenke på alt selv om hjernen har gått i shut down. Og samtidig skal tre barn ivaretas og følges opp. Passer fint at vi er midt oppi sommeravslutninger også. Det er jo virkelig sosial jeg ønsker å være akkurat nå.. Strengt tatt burde omgivelsene være skjermet for meg i disse dagene, en tikkende bombe med hovne øyne og bleke kinn.
På fredag tar vi farvel med vår vakre, lille Megan. Plutselig vil alt være over, etter en surrealistisk helvetesuke som har vært både lang og kort på samme tid. Fra lykke til bunnløs sorg på et lite knips. Ingenting blir som vi trodde og planla. Vi får ikke bli kjent med den lille datteren vår. Barna får ikke lillesøsteren de har gledet seg sånn til. Isteden blir hun for alltid et navn på en gravstein. Den er tøff å akseptere. Blytung å bære.
Så skal man sønderknust prøve å leve videre, selv om kaoset og sorgen på ingen måte forsvinner etter begravelsen. Da blir det stillhet og tomhet, enda mer tomt enn etter at jeg dro fra sykehuset i går. Og sorgen blir kanskje enda tyngre å bære. Og oppi dette skal man prøve å gjennomføre den planlagte sommerferien, som faktisk bare er dager unna, når man egentlig bare vil stenge seg inne i et mørkt rom.
Egentlig klarer jeg ikke å se lenger enn minutter frem i tid. Å tenke ferie er klin umulig. Bare å avgjøre hva, eller heller om, man skal spise eller drikke er nytteløst. Akkurat nå holdes jeg gående av tanken på at jeg på fredag får se og forhåpentligvis holde og kysse den lille jenta mi en aller siste gang.
Det er straks tid for ny kontroll på sykehuset. Denne gangen i all hovedsak vekstkontroll for å se om den lille påvirkes av blodtrykket mitt. Og som vanlig før kontroll melder angsten seg. Hva om noe er galt.
Egentlig så går det veldig bra akkurat nå. Etter å ha økt medisin-dosen har jeg stabilt og fint blodtrykk, det er rett og slett en fryd å måle det. Det har nesten gått sport i å måle det ned til optimalt, selv om lykken er like stor så lenge det står «normalt» på blodtrykksmåleren. Og med det så er også formen mye bedre, kroppen litt lettere og hodepinen borte. Likevel aner det meg at når de måler blodtrykk på sykehuset, så vil det gå opp. Bare fordi det er der liksom.
Og på grunn av alle de syke tankene som flyr gjennom hodet mitt. Angsten varierer fra helt normale ting, som at den lille er mindre enn den skal være, til totalt irrasjonelle ting. Akkurat nå er jeg for eksempel ikke hundre prosent overbevist om at det fortsatt er liv der inne engang, og det til tross for at jeg kjenner bevegelse flere ganger om dagen. For den lille sparker ikke lenger. Den bare presser utover og beveger seg fra side til side, noe som til tider er både guffent og ubehagelig. Magen står som en sprekkeferdig tromme når det står på som verst. Og nå har jeg klart å overbevise meg selv om at dette slett ikke er bevegelser fra babyen, men at det heller er noe slags fantombevegelser. Eventuelt noe kroppen min provoserer frem, kanskje til og med livmoren som prøver å kvitte seg med det som er der inne. Ja, jeg sa at tankene var syke.
Når magen står som en tromme og innholdet truer med å komme ut gjennom huden alien-style. Kan hele greia bare være innbilning?
Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg til en kontroll. Til vissheten om at vi nok en gang skal få en sniktitt på den lille der inne. Til å være et skritt nærmere målet. Men sånn er det ikke. Det finnes for mange fallgruver. Men jeg håper at den lille vokser greit (ut fra følelsen av at magen er fylt opp på kryss og på tvers burde dette være en gigant), at legene er fornøyd med både den og blodtrykket mitt og at de syke tankene er akkurat så på jordet som de burde være..
Alvoret nærmer seg for fullt. Den behagelige barnehagetiden er nesten over. Nå venter snart en ny hverdag for minstemann. Skolehverdag. Nye rutiner. Nye voksne. Nye venner. Skolegutt! Hjelp, hva skjedde? Hvor ble tiden av? Var det ikke i går jeg med skrekkblandet fryd fulgte den lille gutten med alt for stor sekk til første dag i barnehagen. Nå skal sekken som endelig passer perfekt byttes ut med en alt for stor skolesekk. Lille mannen min!
2 1/2 år og fersk barnehagegutt med alt for stor sekk.
Det er mulig spørsmålet her burde være om jeg er klar. Og det er jeg slettes ikke så sikker på om jeg er. Jeg gruer meg til denne nye hverdagen. Minsten er på en måte fortsatt babyen min. Faktisk tror jeg han kommer til å fortsette å være det selv med en ny baby i huset. Det er et eller annet som er veldig spesielt i forhold til (foreløpig) minstemann. Noe med den lange veien vi hadde før han kom til oss. Og sikkert noe med den tøffe starten han fikk. Også er det ikke til å stikke under en stol at det er stor forskjell på å være født i desember som han er og i januar som enkelte andre skolestartere er. Hadde han ventet til termin hadde han hatt et år igjen i barnehagen. Faktisk er det bare noen få dager om å gjøre. Innimellom lurer jeg på om det kanskje hadde vært bedre for ham. At han hadde vært mer skolemoden neste høst. Men nå er det engang sånn at han følger sitt årstall og dermed begynner på skolen som 5-åring i høst.
Og det skal nok gå bra det også. Vi har heldigvis etterhvert opparbeidet oss en god del erfaring fra skolen. Det hadde vært mye tøffere om han var førstemann som begynte. Om alt var ukjent. Jeg husker fortsatt usikkerheten da eldstemann begynte for mange år siden. Og nå har vi faktisk vært gjennom alle trinnene. Han går videre til ungdomsskolen nå som minsten begynner i første klasse. Og storesøster blir en av de eldste på skolen mens minstemann er en av de aller yngste. Han har i alle fall storesøster der det første året. Og vi er altså godt kjent med skolen og hvordan alt fungerer. Vi kjenner og er trygge på mange av de ansatte. Det er alltid et kjent ansikt, et smil og et gjenkjennende hei når vi kommer innom. Det føles både trygt og godt. Vi vet at også minsten vil bli tatt godt vare på i årene som kommer, akkurat som de to eldste har blitt. Det hjelper enormt for et litt småskjelvent mammahjerte.
I dag var det besøksdag. Om litt over to måneder er det alvor. Den tiden går fort. Alt for fort. Jeg skal bruke disse to månedene på å bli så klar som mulig. Og det håper jeg en kommende førsteklassing med lopper i blodet, som er mye mer opptatt av lek enn av læring, også blir.
Godt med en trygg hånd å holde i på skoleveien selv om det enda ikke er helt alvor.
Ingenting får deg til å føle deg freshere enn et realt blodtrykksfall med svimmelhet, prikking i hode og ansikt, kvalme og tårer som triller. Spesielt deilig sittende i bilen mens man bare lengter hjem til den trygge, gode senga.
Men hei, på den positive siden, blodtrykket mitt var lavt en stund da!
Når noen spør meg hvordan det går, svarer jeg som oftest at det går bra. Eller greit. Eller kanskje at det går litt opp og ned. Det er sannsynligvis det nærmeste jeg kommer sannheten. Det jeg ikke forteller er nøyaktig hvor tøft livet er for tiden. Hvor mye usikkerhet jeg lever med fra dag til dag. For ja, dette svangerskapet har nå vart mye lenger enn de som har gått galt. Jeg har til og med kommet til et stadium av graviditeten der det er en viss mulighet for at legene ville prøvd å redde barnet om noe skulle skje. Hver dag og uke som går nå er en seier og et stort skritt i riktig retning. Se bare på denne overlevelses-statistikken:
Uke 23 – 29 %
Uke 24 – 56 %
Uke 25 – 84 %
Uke 26 – 90 %
Sånne statistikker er definitivt en av oppturene. Det og å kjenne på livet i magen.
Men det skal heller ikke mye til før angsten setter seg i ryggmargen. Plutselig hodepine, magesmerter, rare vondter og ikke minst lengre perioder uten liv (nå er det heldigvis bare snakk om timer og ikke dager) er nok til å sette psyken helt ut av spill. Har blodtrykket gått i taket? Kommer svangerskapsforgiftningen nå? Sliter den lille der inne? Får den ikke nok næring? Det er alt for tidlig for dette enda! Senest i dag hadde jeg en skikkelig skrekkopplevelse der jeg var overbevist at nå var det over. Etter flere, lange timer ble det til slutt baluba, men det sitter fortsatt godt i kroppen.
Om du aldri har mistet et barn under svangerskapet, vil du aldri kunne forstå den skrekken som følger med i nye svangerskap. Heldige er dere som slipper denne ekstra byrden. Og jeg vet at det er lett å komme med velmenende ord om å slappe av. Om at jeg har kommet så langt nå at det sikkert går bra. Jeg er jo som sagt over den tiden det har gått galt før.
Men sånn er det ikke. Har du mistet som meg, vet du at det aldri finnes garantier. At lynet kan slå ned når som helst. Det hjelper ikke å være over «de kritiske ukene». Hva som helst kan fortsatt skje. Du er ikke trygg før du holder barnet ditt i armene, og knapt nok da. Det er ikke bare å senke skuldrene når du har erfart på kroppen hvor skjørt livet kan være.
I mitt tilfelle finnes det enda mer bagasje. Etter en nøyere titt på papirene mine så er ikke dette et risikosvangerskap. Det er faktisk et HØYrisikosvangerskap. Skumlere ord finnes vel knapt. Her er det bare å holde seg fast så godt man kan og håpe på det beste. For selvfølgelig kan det gå bra. Kanskje går det til og med helst bra. I alle fall i følge statistikken. Men det satte seg likevel godt fast når legen ved siste sykehusbesøk snakket om at fokuset var å få babyen med hjem i bag og med en frisk mamma. For mye kan gå galt med oss begge. Og de øyeblikkene jeg kjenner det best på kroppen, når det kjennes som om hele kroppen sliter og at hjertet jobber på høygir, når bare det å puste er slitsomt, da kan jeg rett og slett få dødsangst. Faktisk har jeg vært der at jeg har sagt til mannen at om noe skjer og det står mellom meg og den lille, så redd meg. Det føles jævlig å si det, for jeg ønsker mer enn noe at denne lille skal overleve og komme til oss. Men om det verste skulle skje, så er det viktigere at de tre barna vi allerede har får beholde moren sin. Sånne tanker sier kanskje det meste om hvor tøffe tak det kan være i dette svangerskapet. Legg til en god dose dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet ovenfor mann og barn samt diverse andre vanskelige følelser, og man kan trygt si at livet ikke er helt på topp.
Jeg lever litt dag for dag. Håper på det beste. Forbereder meg på det verste. Jeg er livredd for at det plutselig skal bli stille i magen. At den lille ikke får den næringen den trenger. Jeg lever og ånder for hvert minste spark, hver minste bevegelse. Et tegn på at den lille vokser og blir sterkere. Forhåpentligvis trives. Dette gir meg alltid litt ro og får meg til å smile. Jeg teller med skrekkblandet fryd dager til første vekstkontroll på sykehuset den kommende uken. Det føles litt som en foreløpig dom på svangerskapet, og som en slags indikasjon på hvordan sommeren vil bli.
Er de så fornøyde at ferien kan gjennomføres? Eller blir det flyforbud og nye planer. Påvirker blodtrykket mitt allerede den lille? Ender jeg opp med sykehusinnleggelse i løpet av sommeren? Usikkerheten er stor på mange måter. Alt jeg vet er at vi uansett må gjøre det beste ut av det.
Og hva vil egentlig skje de kommende ukene og månedene? Hvor lenge kan dette svangerskapet egentlig vare? Helt til termin har jeg ingen tro på. Da er det mer sannsynlig med igangsetting tre uker før som med minstemann. For jeg tipper at de ikke lar meg gå i spontan fødsel. Men kan det bli enda tidligere? Blir det sånn at den lille rett og slett må ut lenge før tiden på grunn av kroppen min og en sviktende morkake? Og det er her statistikken er viktig. Uke 24 er bare noen dager unna. Da vil de ganske sikkert prøve å redde den lille om det er mulig. Og for hver uke øker altså sjansen for overlevelse, samtidig som det blir lavere risiko for senskader. Etter uke 24 er uke 28 mitt neste store mål. Så 32, 34 og 36. Men jeg håper på 37 og en komplikasjonsfri fødsel. Og en liten som slipper å ligge på nyfødtintensiv som minstemann. Frem til det er hver eneste ny uke en seier, skuldrene høye og angsten til å ta og føle på.
Føles idiotisk å se på noen timers harryhandel som en prestasjon, men akkurat nå så er det faktisk akkurat det. Jeg fikk testet meg selv skikkelig i går, og hadde mest lyst til å gi opp allerede da jeg så køen ved Svinesund. For ikke å snakke om menneskemengden som møtte meg da jeg kom inn på kjøpesenteret. Mennesker og lyder overalt. Hvordan skulle dette gå? Jeg som på en bitteliten tur til Sandvika kvelden før måtte sette meg ned hele tre ganger. Men her jobbet visst kroppen og viljen på lag, for i løpet av de timene vi var der klarte jeg meg med et par, små benkepauser. Var nok tanken på alt smågodtet som holdt meg oppe..
Man kan koste på seg et gapesmil da.
Humøret og mestringsfølelsen var på topp da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem. Kroppen var hakket mer sliten og hodepinen kom sigende, men der og da var det greit. For ikke å snakke om hvor deilig det var å synke ned i sofaen hjemme mens mann og eldstemann ordnet med varer og takeaway. OK, jeg følte meg fullstendig ubrukelig og unyttig. Og full av dårlig samvittighet for at de måtte ta all jobben. Men med et stigende trykk var det på tide å lytte til kroppen.
Aaaah!
Men så blir man litt overmodig da. Så selv med en etterhvert nokså elendig form i dag, og selv om jeg egentlig visste at jeg burde ta det helt med ro, ble det litt husvask mens jeg enda var bittelitt høy på adrenalin fra i går. Og nå, nå er det tomt! Rent, men tomt! Akkurat når mannen starter jobbhelgen sin. Dette kan bli interessant..
Godt man kan legge seg her litt mens ungene er spredd for alle vinder i nabolaget.
Og så godt at man har et så vanvittig spennende liv! Det ligger virkelig an til å bli tidenes mest heidundrande sommer for denne kjerringa!
Her ligger jeg. Stenger sola ute bak gardinene og nyter mørke og stillhet. Neida. Jeg nyter ikke. Det er nok mer hating. Den siste uken er dette plassen jeg har tilbragt mest tid på, og jeg er så lei! Lei av senga, lei av soverommet, lei av å føle meg innestengt her hjemme. Livet mitt er plutselig helt innholdsløst, det går nesten kun ut på ruging. Blir ikke mye å blogge om da, si. Om jeg kjeder meg? Oh yes! Det er så mye jeg heller kunne tenke meg å gjøre, inkludert rydding og husvask. Ja, virkelig! Jeg savner å gjøre sånne helt hverdagslige, kjedelige ting. Sånt som man vanligvis tar helt for gitt, selv om man kanskje ikke burde det. Men i dag hviler jeg meg forhåpentligvis opp til eventyr. For i morgen håper jeg at formen holder til en liten harry-tur over grensa. Tenk, så spennende!! Definitivt ukas høydepunkt om vi kommer så langt!
Fortsetter dette så kommer jeg til å bli sprø. All ære til dere kronikere der ute, som må leve dette livet dag ut og dag inn. Jeg bøyer meg i støvet!
