I går tok vi et siste farvel med vår høyt elskede datter og lillesøster. Det er vanskelig å skrive noe langt og utfyllende innlegg om denne dagen. Og det gjør litt vondt å ikke kunne dele tydeligere og bedre bilder. Men jeg ønsker fortsatt å skjerme barna så godt jeg kan. Og selv om jeg gjerne skulle delt ordentlige bilder av vår vakre, lille jente, vet jeg dessverre at dette vil støte mange. Det føles sårt, men jeg vet at det er sånn det er.

Det ble i alle fall en fin og verdig ramme også rundt denne siste avskjeden, akkurat som det har vært rundt alt det andre oppi denne for oss tragedien. Vi valgte å gjøre det enkelt, og hadde kun en liten seremoni ved graven som vi selv har plukket ut med god hjelp fra den hyggelige gartneren på vår lokale kirkegård. Det er godt å vite at hun nå hviler i rolige omgivelser kun en liten spasertur fra huset vårt. Sterk kontrast til gravstedet der våre tre andre små engler ligger, midt i Oslo-gryta med motorveien som nærmeste nabo.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det var et lite følge, med kun de aller nærmeste, nevnte gartner og en prest som fulgte lille Megan til sitt siste hvilested. Helt i vår ånd, noe ekstravagant passet ikke oss. Jeg bar henne selv til graven (noe som må ha vært de tyngste skrittene jeg noen gang har gått), holdt henne hele veien før jeg hjalp til med å senke den lille kisten ned i en seng av roseblader som den hyggelige damen fra begravelsesbyrået hadde sendt med oss, og som søsknene strødde ned i det ellers så mørke hullet i jorden. Ekstra fint var det at gartneren sørget for at kirkeklokkene ringte både før og etter seremonien.

Før dette fikk vi en fin, siste stund sammen med henne da vi selv hentet henne i Oslo. Det var viktig for oss, eller meg, at vi gjorde så mye som mulig selv. Jeg ønsket selv å legge henne i kisten, og selv frakte henne i vår egen bil til kirkegården. Og sånn ble det. I en liten morgentime fikk jeg nok en gang holde og kysse henne. Søsknene fikk stryke på henne. Og vi fikk tatt enda flere bilder, noe vi har blitt oppfordret til å gjøre hele veien. Dette blir kjære minner. Damen fra begravelsesbyrået var også snill og tok familiebilder av oss, sånn at vi har noen få bilder av den lille stunden vi var en familie på seks.

Det var tøft å legge henne over i kista, men vi sørget for at hun fikk med seg flere ting fra oss. I kista var det allerede et fint, lilla teppe. Dette fikk hun ligge på, siden jeg hadde satt meg ned og strikket et bittelite teppe til henne. Jeg er ingen strikker, og det var enkelt og langt fra perfekt, men laget med masse kjærlighet. Dette lille teppet fikk storesøster legge over henne. Jeg hadde tenkt mye på dette med lue, for det hadde jeg ikke evne til å strikke. Men da vi kom dit hadde hun jammen på seg en søt, rosa lue som passet mye bedre enn prematurluen hun fikk (og som nå ligger i minneboksen hennes) på sykehuset. Søsknene og jeg la også med brev, tegninger og noen bilder. Hun fikk også med en halvdel av et «vennskapssmykke», den andre delen henger rundt halsen min. To hjerter fra Georgs gave ble også med, mens vi har nøkkelringen og rammen som fulgte med hos oss. Her må jeg også berømme super service, for da jeg bestilte disse ba jeg om hurtig levering sånn at vi rakk å sende dem med henne, noe som førte til at damen bak dette fantastiske prosjektet tok personlig kontakt med meg og sørget for at mannen min kunne plukke dem opp mens jeg fortsatt var på sykehuset. Helt fantastisk!

Sist, men ikke minst, fikk hun selvfølgelig med bamsen som har fulgt henne hele veien på sykehuset. Den kjøpte vi da vi kom til sykehuset for å føde henne. Faktisk kjøpte vi to identiske, en til henne og en til oss. Den ene lå sammen med henne de første timene før vi tok den med hjem. Den andre sto i sengen hennes resten av tiden på sykehuset, men ble med oss hjem da hun ble sendt til obduksjon. Natten før begravelsen lå både den og teppet jeg hadde strikket ved siden av meg. Eller rettere sagt, jeg knuget dem vel inntil meg hele natten. Forhåpentligvis fylte jeg dem med mye kjærlighet og mamma-lukt.

Med alt dette sammen med henne i kista og noen siste, desperate kyss, klarte jeg til slutt med tungt hjerte å legge lokket på. Mannen min og jeg skrudde i en skrue hver, og så fraktet vi henne altså til gravlunden i vår egen bil. Den eneste gangen alle seks satt i bilen vår. Jeg på det som skulle blitt hennes plass med kisten på fanget. Definitivt den tyngste bilturen. Samtidig ønsket jeg at den aldri ville ende.

Og nå er det altså over. Den første, kaotiske uken. Det er ikke mer å planlegge, annet enn gravsten etterhvert. Den skal vi ta oss tid med. Nå begynner resten av livet uten henne. Og det er vondt! Ufattelig vondt! Det er nå det blir tøft, når stillheten på en måte legger seg. Når livet skal gå videre, men du egentlig ikke vil følge med. Men så må man. Et lite museskritt om gangen. Vi har vært her før, men denne gangen er det uten tvil tyngre å reise seg igjen. Vår lille Megan Lykke har satt dype spor.