Når noen spør meg hvordan det går, svarer jeg som oftest at det går bra. Eller greit. Eller kanskje at det går litt opp og ned. Det er sannsynligvis det nærmeste jeg kommer sannheten. Det jeg ikke forteller er nøyaktig hvor tøft livet er for tiden. Hvor mye usikkerhet jeg lever med fra dag til dag. For ja, dette svangerskapet har nå vart mye lenger enn de som har gått galt. Jeg har til og med kommet til et stadium av graviditeten der det er en viss mulighet for at legene ville prøvd å redde barnet om noe skulle skje. Hver dag og uke som går nå er en seier og et stort skritt i riktig retning. Se bare på denne overlevelses-statistikken:
Uke 23 – 29 %
Uke 24 – 56 %
Uke 25 – 84 %
Uke 26 – 90 %
Sånne statistikker er definitivt en av oppturene. Det og å kjenne på livet i magen.
Men det skal heller ikke mye til før angsten setter seg i ryggmargen. Plutselig hodepine, magesmerter, rare vondter og ikke minst lengre perioder uten liv (nå er det heldigvis bare snakk om timer og ikke dager) er nok til å sette psyken helt ut av spill. Har blodtrykket gått i taket? Kommer svangerskapsforgiftningen nå? Sliter den lille der inne? Får den ikke nok næring? Det er alt for tidlig for dette enda! Senest i dag hadde jeg en skikkelig skrekkopplevelse der jeg var overbevist at nå var det over. Etter flere, lange timer ble det til slutt baluba, men det sitter fortsatt godt i kroppen.
Om du aldri har mistet et barn under svangerskapet, vil du aldri kunne forstå den skrekken som følger med i nye svangerskap. Heldige er dere som slipper denne ekstra byrden. Og jeg vet at det er lett å komme med velmenende ord om å slappe av. Om at jeg har kommet så langt nå at det sikkert går bra. Jeg er jo som sagt over den tiden det har gått galt før.
Men sånn er det ikke. Har du mistet som meg, vet du at det aldri finnes garantier. At lynet kan slå ned når som helst. Det hjelper ikke å være over «de kritiske ukene». Hva som helst kan fortsatt skje. Du er ikke trygg før du holder barnet ditt i armene, og knapt nok da. Det er ikke bare å senke skuldrene når du har erfart på kroppen hvor skjørt livet kan være.
I mitt tilfelle finnes det enda mer bagasje. Etter en nøyere titt på papirene mine så er ikke dette et risikosvangerskap. Det er faktisk et HØYrisikosvangerskap. Skumlere ord finnes vel knapt. Her er det bare å holde seg fast så godt man kan og håpe på det beste. For selvfølgelig kan det gå bra. Kanskje går det til og med helst bra. I alle fall i følge statistikken. Men det satte seg likevel godt fast når legen ved siste sykehusbesøk snakket om at fokuset var å få babyen med hjem i bag og med en frisk mamma. For mye kan gå galt med oss begge. Og de øyeblikkene jeg kjenner det best på kroppen, når det kjennes som om hele kroppen sliter og at hjertet jobber på høygir, når bare det å puste er slitsomt, da kan jeg rett og slett få dødsangst. Faktisk har jeg vært der at jeg har sagt til mannen at om noe skjer og det står mellom meg og den lille, så redd meg. Det føles jævlig å si det, for jeg ønsker mer enn noe at denne lille skal overleve og komme til oss. Men om det verste skulle skje, så er det viktigere at de tre barna vi allerede har får beholde moren sin. Sånne tanker sier kanskje det meste om hvor tøffe tak det kan være i dette svangerskapet. Legg til en god dose dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet ovenfor mann og barn samt diverse andre vanskelige følelser, og man kan trygt si at livet ikke er helt på topp.
Jeg lever litt dag for dag. Håper på det beste. Forbereder meg på det verste. Jeg er livredd for at det plutselig skal bli stille i magen. At den lille ikke får den næringen den trenger. Jeg lever og ånder for hvert minste spark, hver minste bevegelse. Et tegn på at den lille vokser og blir sterkere. Forhåpentligvis trives. Dette gir meg alltid litt ro og får meg til å smile. Jeg teller med skrekkblandet fryd dager til første vekstkontroll på sykehuset den kommende uken. Det føles litt som en foreløpig dom på svangerskapet, og som en slags indikasjon på hvordan sommeren vil bli.
Er de så fornøyde at ferien kan gjennomføres? Eller blir det flyforbud og nye planer. Påvirker blodtrykket mitt allerede den lille? Ender jeg opp med sykehusinnleggelse i løpet av sommeren? Usikkerheten er stor på mange måter. Alt jeg vet er at vi uansett må gjøre det beste ut av det.
Og hva vil egentlig skje de kommende ukene og månedene? Hvor lenge kan dette svangerskapet egentlig vare? Helt til termin har jeg ingen tro på. Da er det mer sannsynlig med igangsetting tre uker før som med minstemann. For jeg tipper at de ikke lar meg gå i spontan fødsel. Men kan det bli enda tidligere? Blir det sånn at den lille rett og slett må ut lenge før tiden på grunn av kroppen min og en sviktende morkake? Og det er her statistikken er viktig. Uke 24 er bare noen dager unna. Da vil de ganske sikkert prøve å redde den lille om det er mulig. Og for hver uke øker altså sjansen for overlevelse, samtidig som det blir lavere risiko for senskader. Etter uke 24 er uke 28 mitt neste store mål. Så 32, 34 og 36. Men jeg håper på 37 og en komplikasjonsfri fødsel. Og en liten som slipper å ligge på nyfødtintensiv som minstemann. Frem til det er hver eneste ny uke en seier, skuldrene høye og angsten til å ta og føle på.
Og dette apparatet er min trofaste følgesvenn.
