Alvoret nærmer seg for fullt. Den behagelige barnehagetiden er nesten over. Nå venter snart en ny hverdag for minstemann. Skolehverdag. Nye rutiner. Nye voksne. Nye venner. Skolegutt! Hjelp, hva skjedde? Hvor ble tiden av? Var det ikke i går jeg med skrekkblandet fryd fulgte den lille gutten med alt for stor sekk til første dag i barnehagen. Nå skal sekken som endelig passer perfekt byttes ut med en alt for stor skolesekk. Lille mannen min!
2 1/2 år og fersk barnehagegutt med alt for stor sekk.
Det er mulig spørsmålet her burde være om jeg er klar. Og det er jeg slettes ikke så sikker på om jeg er. Jeg gruer meg til denne nye hverdagen. Minsten er på en måte fortsatt babyen min. Faktisk tror jeg han kommer til å fortsette å være det selv med en ny baby i huset. Det er et eller annet som er veldig spesielt i forhold til (foreløpig) minstemann. Noe med den lange veien vi hadde før han kom til oss. Og sikkert noe med den tøffe starten han fikk. Også er det ikke til å stikke under en stol at det er stor forskjell på å være født i desember som han er og i januar som enkelte andre skolestartere er. Hadde han ventet til termin hadde han hatt et år igjen i barnehagen. Faktisk er det bare noen få dager om å gjøre. Innimellom lurer jeg på om det kanskje hadde vært bedre for ham. At han hadde vært mer skolemoden neste høst. Men nå er det engang sånn at han følger sitt årstall og dermed begynner på skolen som 5-åring i høst.
Og det skal nok gå bra det også. Vi har heldigvis etterhvert opparbeidet oss en god del erfaring fra skolen. Det hadde vært mye tøffere om han var førstemann som begynte. Om alt var ukjent. Jeg husker fortsatt usikkerheten da eldstemann begynte for mange år siden. Og nå har vi faktisk vært gjennom alle trinnene. Han går videre til ungdomsskolen nå som minsten begynner i første klasse. Og storesøster blir en av de eldste på skolen mens minstemann er en av de aller yngste. Han har i alle fall storesøster der det første året. Og vi er altså godt kjent med skolen og hvordan alt fungerer. Vi kjenner og er trygge på mange av de ansatte. Det er alltid et kjent ansikt, et smil og et gjenkjennende hei når vi kommer innom. Det føles både trygt og godt. Vi vet at også minsten vil bli tatt godt vare på i årene som kommer, akkurat som de to eldste har blitt. Det hjelper enormt for et litt småskjelvent mammahjerte.
I dag var det besøksdag. Om litt over to måneder er det alvor. Den tiden går fort. Alt for fort. Jeg skal bruke disse to månedene på å bli så klar som mulig. Og det håper jeg en kommende førsteklassing med lopper i blodet, som er mye mer opptatt av lek enn av læring, også blir.
Godt med en trygg hånd å holde i på skoleveien selv om det enda ikke er helt alvor.
