Først og fremst: tusen takk for all omsorg og medfølelse som har tikket inn etter mitt forrige innlegg.

Det satt langt inne å dele. Men jeg har valgt å dele frem til nå, og vil fortsette med det selv om det ikke fikk den lykkelige slutten jeg håpet på. Jeg har omtalt meg selv som en ærlig blogger, og det skal jeg fortsette å være. Så får det heller være at det jeg måtte skrive i tiden fremover ikke vil være rosenrødt.

En del av meg har lyst til å avslutte hele bloggen her. Med verdens fineste, bittesmå føtter. La det være det aller siste, korte innlegget. Men så vet jeg at det er mye terapi i skriving. Jeg har delt mine tidligere tap i ettertid før, nå står jeg oppe i noe helt nytt. Nåtid. Jeg kunne bare ha “forsvunnet”, holdt det kaoset jeg står i for meg selv. Men så føles også det feil. Vår lille jente skal ikke ties i hjel. Det ville føles unaturlig å ikke dele henne med omverden. Jeg vil alltid være mammaen hennes, og jeg vil alltid være stolt av henne. Og jeg vet at mange der ute vil kjenne seg igjen i det jeg eventuelt skriver og deler. Andre vil dessverre følge etter. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon, og jeg har vært rimelig offentlig med min forhistorie. Så selv om jeg føler at jeg er den som trenger hjelp akkurat nå, så håper jeg at å dele litt fra det helvetet jeg står i nå kanskje kan hjelpe noen andre senere. Da har ikke min datters alt for korte liv vært forgjeves.

Mye skal ned på papiret, eller tastaturet, etter de siste dagene. Helst så fort som mulig. Dessverre er overskuddet til å skrive ganske fraværende. Faktisk er det lite jeg snakker engang. Jeg orker ikke. Ikke enda. Jeg lever i en konstant tåke og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet mens jeg famler rundt i mørket.

Jeg har vært her før. Jeg vet at det blir lettere med tiden. Samtidig føles dette flerfoldige ganger verre enn tidligere. Det er likt, men annerledes. Dette var et barn på grensen til der overlevelse faktisk er mulig. Det setter i gang enda sterkere følelser og et helt annet forløp enn jeg er «vant med». På alle mulige måter. Selv med min ballast er det vanskelig å forestille seg at det noensinne vil bli bedre. At jeg noengang skal kunne fungere igjen. At jeg noengang skal klare å glede meg over noe igjen. At livet noensinne skal føles normalt igjen.

Oppi det fysiske og psykiske kaoset skal det tas et viktig og verdig farvel. Samtidig skal andre viktige avgjørelser tas. Obduksjon, begravelse, gravplass, urne eller kiste.. Man skal prøve å tenke på alt selv om hjernen har gått i shut down. Og samtidig skal tre barn ivaretas og følges opp. Passer fint at vi er midt oppi sommeravslutninger også. Det er jo virkelig sosial jeg ønsker å være akkurat nå.. Strengt tatt burde omgivelsene være skjermet for meg i disse dagene, en tikkende bombe med hovne øyne og bleke kinn.

På fredag tar vi farvel med vår vakre, lille Megan. Plutselig vil alt være over, etter en surrealistisk helvetesuke som har vært både lang og kort på samme tid. Fra lykke til bunnløs sorg på et lite knips. Ingenting blir som vi trodde og planla. Vi får ikke bli kjent med den lille datteren vår. Barna får ikke lillesøsteren de har gledet seg sånn til. Isteden blir hun for alltid et navn på en gravstein. Den er tøff å akseptere. Blytung å bære.

Så skal man sønderknust prøve å leve videre, selv om kaoset og sorgen på ingen måte forsvinner etter begravelsen. Da blir det stillhet og tomhet, enda mer tomt enn etter at jeg dro fra sykehuset i går. Og sorgen blir kanskje enda tyngre å bære. Og oppi dette skal man prøve å gjennomføre den planlagte sommerferien, som faktisk bare er dager unna, når man egentlig bare vil stenge seg inne i et mørkt rom.

Egentlig klarer jeg ikke å se lenger enn minutter frem i tid. Å tenke ferie er klin umulig. Bare å avgjøre hva, eller heller om, man skal spise eller drikke er nytteløst. Akkurat nå holdes jeg gående av tanken på at jeg på fredag får se og forhåpentligvis holde og kysse den lille jenta mi en aller siste gang.

Jeg frykter det som kommer etterpå..

Jeg savner deg så, min lille skatt.