I overmorgen starter ferien vår. Vi var alle forberedt på at jeg på grunn av svangerskapet ville få flyforbud av legene og at vår planlagte tur til familien i Texas måtte skrinlegges i år. Isteden hadde vi en koselig backup-plan, med en liten biltur til Sverige og Danmark og kanskje en Ålesunds-tur. Og det var helt greit. Jeg var villig til å ofre USA-turen for Megan min.
Så ble det ikke sånn. Plutselig var farene ved en flytur borte. Megan er borte. Og den opprinnelige ferieplanen kan plutselig gjennomføres likevel. Barna vil. Mannen vil. For meg føles ferie like meningsløst som alt annet. En del av meg vil bare være hjemme i min trygge hule. Nær gravstedet. Men så føler jeg at jeg må reise, for barna og mannens skyld. Og for all del, kanskje vil det være godt for meg også. Jordmødrene på sykehuset oppfordret meg faktisk til å reise. Få litt avstand. Likevel føles det så feil. I tillegg til det psykiske er kroppen min fortsatt på bærtur etter svangerskap og fødsel. En lang reise frister ytterst lite. Også er det forberedelsene. Vanligvis ville jeg ha vært ferdig pakket nå, to dager før avreise. Jeg har alltid stålkontroll. Nå orker jeg ikke engang tanken på å pakke. Jeg klarer ikke å tenke, går konstant rundt i en tåke. Som i går da jeg virret rundt i butikken som en zombie og kun klarte å fokusere på at vi trengte brød. Alt annet som trengtes var borte. Heldigvis fungerer hjernen til mannen min sånn tålelig..
Hvordan skal jeg få vasket klær og pakket kofferter før avreise grytidlig tirsdags morgen? Hvordan skal jeg huske hva som trenger å være med? Jeg som akkurat nå ser på å puste, stå opp, dusje, spise, drikke og komme meg ut av huset som en stor prestasjon. Hvordan skal jeg i det hele tatt orke noen ting? Jeg aner virkelig ikke!
