Jeg håper du aldri trenger å leve i mitt helvete

Jeg håper du aldri må oppleve den knusende følelsen av å se et høyst ønsket lite liv uten hjerteslag på en skjerm. Jeg håper du aldri må se en leges medfølende blikk og de hjerteskjærende ordene: «Beklager, her er det ikke liv lenger». Jeg håper du aldri må oppleve smerten av å føde et barn som aldri vil trekke sin første pust, som aldri vil gi fra seg høylydte skrik. Jeg håper du aldri må oppleve den øredøvende stillheten i en fødestue etter at et livløst barn har kommet til verden. En fødestue uten glede og gratulasjoner, men desto mer full av sorg. Jeg håper du aldri må holde ditt døde barn i armene mens du memorerer hver eneste lille detalj i det lille ansiktet. Jeg håper du aldri må overøse ditt barn med en livstid av kjærlighet i løpet av bare noen timer, eller om du er heldig, noen dager. Jeg håper du aldri må tørke blod fra ditt barns bittelille nese og vite at det er det eneste du noen gang vil gjøre for henne. Jeg håper du aldri må sitte igjen alene mens du ser barnet ditt bli trillet avgårde til obduksjon. Jeg håper du aldri må forlate sykehuset uten barnet ditt, med bare en liten boks med minner og tunge skritt. Jeg håper du aldri må legge ditt barn i en liten kiste for så å skru igjen lokket. Jeg håper du aldri må bære en liten kiste til et åpent hull i bakken for så å senke den ned i det. Jeg håper du aldri må se ditt barns navn på en gravstein eller stelle ditt barns grav istedenfor å stelle barnet.

Jeg håper du aldri må våkne hver dag og gjenoppleve det vonde, kjenne på tapet av alt som ikke ble. Jeg håper du aldri må våkne hver dag med savn og tomhet. Jeg håper du aldri må se på kroppen din med hat, med en følelse av at den sviktet. Jeg håper du aldri må leve med følelsen av maktesløshet, håpløshet, utilstrekkelighet og mislykkethet. Jeg håper du aldri må leve med selvhatet og angsten. Jeg håper du aldri må leve med den konstante verken i hjertet. Jeg håper du aldri må leve med triggere hver dag. Et lite barn som gråter, en sang, et sted, et flyktig minne. Jeg håper du aldri må oppleve følelsen av å få alle sårene revet opp igjen når du trodde det gikk greit. Jeg håper du aldri må samle deg selv sammen igjen, plukke opp alle delene og starte på nytt gang på gang. Jeg håper du aldri må ta på deg en maske og late som om alt er bra selv om innsiden er revet i fillebiter. Jeg håper du aldri må regne livet ditt i før og etter katastrofen. Jeg håper du aldri må lære å leve på ny. Jeg håper du aldri må innse at livet aldri vil bli det samme, at sorg og savn for alltid vil gå hånd i hånd med resten av livets følelser. Jeg håper du slipper å oppleve ditt barns merkedager og milepæler uten at det er tilstede. Nå skulle hun ha feiret sin første jul, første bursdag, første skoledag, første alt.. Jeg håper du aldri må prøve å dytte bort disse tankene og oppdage at det er umulig. Jeg håper du aldri må kjenne på følelsen av å aldri mere være hel. Aldri føle deg komplett. Alltid savne noe. Jeg håper du aldri vil skjønne omfanget av eller kjenne deg igjen i disse ordene. Jeg håper at du aldri, aldri noensinne må leve i mitt helvete.

Jeg er ikke den samme

Jeg lever fortsatt etter eple-episoden, sånn om noen skulle lure på det. Det blir jo stadig vekk stille på denne bloggen for tiden, og det kan jo hende at noen trodde eplet tok knekken på meg for godt. Men neida, ukrutt forgår ikke så lett. Dette ukruttet har derimot ekstra lyst på eple om dagen. Man vil vel alltid gjerne ha det man ikke kan få. Og eplene i fruktskålen har definitivt aldri vært mer fristende enn akkurat nå. Samtidig føler jeg at å ta en bit av den forbudne frukten vil være et potensielt selvmordsforsøk. Så, nei takk!

Etter torsdagens nær-døden-opplevelse har jeg derimot fundert litt ekstra over livet. Hvem jeg egentlig er og hva jeg vil. Det er ikke nødvendigvis eplet som er årsaken til disse tankene. Det er nok heller en naturlig del av alt som har skjedd det siste året, eller det siste halvannet året. Nå som det begynner å komme litt på avstand, så klarer jeg kanskje å reflektere litt mer over alt som har skjedd. Og det er mye. I løpet av syv og en halv måned mistet jeg pappa og fikk et nytt liv i gave bare for å få det revet bort fra meg igjen. I løpet av nøyaktig 33 uker, eller 231 dager, mistet jeg både pappa og datteren min. Når jeg tenker på det nå, tar det nesten pusten fra meg. Hvordan klarte jeg det egentlig?

Eller klarte? Gjorde jeg egentlig det? Joda, jeg sto i stormen. Jeg kjempet meg fremover i motvinden. Men nå innser jeg hvor mye det kostet. For jeg er ikke den samme. For å være ærlig vet jeg ikke helt hvem jeg er lenger. Men jeg prøver å finne det ut. Bli kjent med den nye meg. Samtidig slo det meg for et par dager siden at jeg ikke lenger husker hvordan livet var før. Jeg husker ikke hvordan det var å ikke gå rundt med en konstant klo om hjertet. Hvordan det var å ikke være sliten hele tiden på grunn av blant annet denne konstante, verkende følelsen i hjertet. For man blir sliten av å ha det sånn. Det er akkurat som om kloen forhindrer hjertet i å gjøre jobben sin hundre prosent. Det føles mer som å gå på halv maskin. Hvordan var det egentlig å ha energi og overskudd? Det må ha vært fint! Jeg husker ikke, men jeg savner det like fullt. Jeg vil så gjerne ha det sånn igjen. Vil jeg noen gang komme tilbake dit, eller skal jeg leve på halv maskin resten av livet?

Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg gjør det. Ofte må jeg tvinge meg selv gjennom ting. Ting som betydde mye før betyr ikke nødvendigvis like mye lenger. Jeg er i en slags rekalibreringsfase. Prøver å finne deler av den gamle meg der inne. Venner meg til det nye. Finner ut hva som gir meg glede og hva som er borte. Er konstant på jakt etter en liten pause, en solskinnsdag med skyfri himmel som Bjørn Eidsvåg så fint synger om. Og jeg bruker det som er av energi på barna. For det vet jeg, at de er det aller viktigste. De er mine største gleder. Og de fortjener alt jeg har å gi. Alt annet er sekundært. De fortjener også at jeg finner igjen meg selv. Hvem jeg nå er. De fortjener at jeg finner igjen små, enkle gleder i livet. De fortjener en mamma som smiler mer. Ler mer. Det er kanskje målet mitt for 2020. Finne gleder. Små øyeblikk med skyfri himmel. Og nyte dem når de dukker opp.

For innimellom finnes det fortsatt litt magi i hverdagen.

A year to forget

Julen er lagt bak oss, og året 2019 er snart en saga blott. Dette skulle kanskje ha vært dagen for en liten årskavalkade, men for å være helt ærlig, dette året vil jeg helst bare glemme.

Jeg må nesten le litt bittert av dette Facebook-minnet fra et år tilbake..

Dette skulle være året da jeg gikk videre etter å ha mistet pappa i oktober 2018. Etter de tøffe månedene jeg hadde i siste halvdel av fjoråret, så var jeg overbevist om at 2019 ville bli et bedre år. Det måtte det jo bli. Å, så feil jeg tok! For det gikk så absolutt an å falle enda litt nedover. Ganske mye faktisk. 2019 var et år med komplett kaos. Med den aller, aller største sorgen. De største og nesten uoverkommelige utfordringene. Joda, noen lyspunkter var det. I alle fall i første halvdel av året. De aller største gledene opplevde jeg nok med Megan i magen. Ja, hele dette året var strengt tatt preget av nettopp henne, på godt og vondt. Historien hennes startet jo allerede i januar. Nå legger vi snart Megans år bak oss. Året da hun ble til. Året da hun levde i magen min. Året da vi mistet henne. Et år det er helt greit å forlate. Et år som i fremtiden vil stå som et svart hull i livet mitt. I fremtiden kommer jeg nok dessverre til å huske lite annet enn henne fra dette året, bortsett fra de tingene som er dokumentert på bilder eller i bloggen. Kanskje glemmer jeg til og med sommerferien, for det ble aldri tatt så lite bilder som i år.

Nå legger jeg 2019 bak meg så godt jeg kan. Megan tar jeg med meg. Alltid. En del av utfordringene blir nok også med videre, uten at jeg egentlig ønsker akkurat det. Og optimismen for 2020, den mangler. Fint tall, for all del. Og jeg skulle gjerne med overbevisning sagt at etter dette året, så må 2020 bli bedre. Men av erfaring vet jeg at det ikke fungerer sånn. Jeg kan håpe, bittelitt. For hvor mye lenger ned kan man egentlig komme? På et tidspunkt må det vel gå oppover igjen. Og jeg håper det blir i det kommende året. For jeg vet ikke helt hvordan jeg skal orke et nytt 2019. Men jeg holder ikke pusten heller. Det skjer neppe et mirakel når klokka bikker midnatt. Nyttårsforsetter har jeg ikke. Ikke store planer for 2020 heller. Annet enn å fortsette og overleve (ja, jeg er ikke suicidal altså). Fortsette å gå fremover i mitt eget tempo. Bare leve livet så godt jeg klarer fra dag til dag. Men til tross for små forventninger til det nye året, føler jeg likevel at det vil by på forandringer. En sterk følelse som jeg foreløpig ikke klarer å sette fingeren på. Ikke vet jeg om vi snakker positive eller negative forandringer heller. Men sånn helt ærlig så synes jeg kanskje at jeg fortjener det førstnevnte. Vi får se hva som skjer. Fasiten sitter jeg med om ganske nøyaktig et år. Forhåpentligvis vil jeg da gå inn i et nytt år med en helt annen følelse enn i dag.

Denne nyttårsaften skal jeg bare komme meg gjennom så godt jeg kan. Ingen fest for det gamle eller det nye. Kun en rolig og egentlig ganske så vanlig kveld med flokken min. Bare med litt ekstra god mat, litt finere klær og litt fyrverkeri. For så vidt tradisjonen tro. Det er lenge siden man hadde en heidundrende fest på nyttårsaften, om du ser bort fra den første mannen og jeg hadde sammen – på en fødestue på Ullevål. Det var ganske heidundrende, på en annerledes måte. Det er ganske greit å ikke våkne fyllesyk på den førstefødtes bursdag. Ganske greit uansett, når jeg tenker meg om.

Uansett, til deg der ute, om du ser tilbake på 2019 med glede eller sorg, om du ser på 2020 med optimisme eller pessimisme, om du tilbringer nyttårsaften alene eller i en stor folkemengde, med eller uten alkohol – jeg håper 2020 vil innfri forventningene eller overraske positivt og at det blir et GODT NYTT ÅR!

Julestemningen som uteble

Jeg hadde så store planer for desember og førjulstiden. Jeg skulle riste av meg året som ligger bak meg og finne igjen den barnslige julegleden. Det skulle være kos og gode følelser. Men jeg burde ha skjønt det, at julestemning ikke kan påtvinges. Og jeg visste det nok også, innerst inne. Men jeg hadde et håp. Et håp om å dytte vekk det vonde og såre, selv om alle vet at julen faktisk forsterker sånne følelser. Jeg feilet.

Desember har på ingen måte vært sånn som jeg håpte så langt. Joda, huset er julepyntet. Juletreet står og skinner. Julekaker er bakt og kakebokser er fylt til randen. Vi har hatt julefrokoster og juleavslutninger. Men selv ikke da førsteklassingen sto og sang “En stjerne skinner i natt” en tidlig fredagsmorgen kom følelsene jeg ventet på. Når selv ikke det øyeblikket og den sangen som betyr så mye traff som den skulle, da ga jeg litt opp. Den sangen som traff meg så midt i hjertet da eldstemann sang den på julefrokost i andre klasse, og jeg sto med stor mage og kjente at denne teksten kunne like gjerne handle om vår lange reise mot minstemann. I de få dagene som fulgte før han plutselig meldte sin litt tidlige ankomst, sang jeg den sangen til magen hver dag. Og gjennom førjulsdagene på nyfødtintensiven og juledagene med en nyfødt her hjemme, var teksten enda mer riktig. Det ble på en måte minsten sin sang. Og nå sto han selv og sang den. Og inni meg skjedde – ingenting!

Ingen julesang, julepynt, julelys eller julesnø kan gi meg julestemningen jeg ønsker. Nå har det strengt tatt vært lite av sistnevnte, desember har i stor grad vært like grå som jeg ofte føler meg på innsiden. Og det står altså ikke på forsøkene her hjemme. Hver dag prøver jeg å skape litt julekos og førjulsmagi, både for familien og for meg selv. Jeg tror i det minste barna setter pris på det. De liker pynten. De liker bakingen og minsten elsker påfunnene til rampenissene. Men jeg selv føler meg litt tom. Litt alene. Ensom. Noe mangler.

Men jeg fortsetter å prøve. Det er fortsatt noen dager igjen til jul. Noen dager igjen til å finne den riktige stemningen på. Kanskje kommer den når jeg omsider blir ferdig med alle julegavene som står igjen. De som skulle være unnagjort før desember. Kanskje finner jeg den på et julemarked? Eller i et snøfnugg? Kanskje dukker den opp på bursdagen til minsten, selv om den dagen strengt tatt handler om ham og ikke jul. Barnebursdag er i alle fall allerede unnagjort, så ingenting å stresse for der. Jeg håper dagen hans blir ro og kos. Det er tross alt en av de aller viktigste dagene i året.

Jeg gir ikke opp helt enda. Julestemningen kan fortsatt komme. Kanskje allerede med lukten av pinnekjøtt fra kjøkkenet i ettermiddag blandet med lukten av blomstrende svibler på stua. Jeg håper fortsatt. Og det står som sagt så absolutt ikke på forsøkene..

Unnskyld!

Unnskyld, Megan!

Unnskyld for at kroppen min sviktet deg. Akkurat som den sviktet de andre søsknene dine som du forhåpentligvis er sammen med nå. Unnskyld til dere også. Det gjør så ufattelig vondt å vite at dere alle var friske og fine små helt til kroppen min sluttet å gjøre jobben sin. Jeg visste det jo. Jeg har jo visst det hele tiden. Nå står det der, svart på hvitt. Jeg har endelig fått svarene mine. Jeg måtte bare miste deg først, Megan. Jeg måtte miste deg for å endelig få vite det jeg har lurt på i over ni år.

Vi var så nære, Megan. Hvis kroppen min bare hadde virket i noen uker til. Da hadde du hatt en sjanse. Sånn ble det ikke. Jeg vet at det ikke er min feil, og jeg vet at både jeg og legene gjorde alt vi kunne. Likevel føler jeg skyld. Likevel hater jeg kroppen min mer enn noensinne i dag. Den føles defekt. Jeg er vrakgods. Om mulig føler jeg meg enda tommere enn den dagen vi dro fra sykehuset uten deg. Jeg har fått avslutningen, og jeg savner deg kanskje mer enn noensinne.

Likevel føler jeg også på en slags takknemlighet. Nei, ikke en slags. Bare takknemlighet. For det er faktisk mulig å både sørge og føle takknemlighet på en gang. Og i dag kjenner jeg at jeg er så veldig takknemlig for de månedene jeg hadde deg i magen og de dagene jeg hadde med deg på sykehuset, Megan. For den fine behandlingen vi fikk der. For dem som står bak obduksjonen, som gravde litt ekstra og ga oss et soleklart svar. Og for legen. Den fine legen som gråt med oss i sommer og som igjen gråt med oss, ja kanskje til og med litt mer enn oss, da hun ga oss svarene i dag. Selv om det er beintøft å vite at du var helt frisk, at du hadde vært her om det ikke var for den dumme kroppen min. Men dette visste jeg jo allerede. Jeg visste det hele tiden. At feilen lå hos meg og ikke deg. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at du ikke led. For den tanken er nesten uutholdelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne, Megan. Jeg tror du vet det. Jeg tror du vet hvor ønsket og elsket du var. Jeg tror du følte det. Jeg tror du følte kjærligheten alle de ukene du lå i magen min. Og jeg håper du kjenner det enda. Jeg håper du ser oss. Jeg håper du ser meg. Jeg håper du kjenner kjærligheten i tårene som triller nå. For uten kjærlighet – ingen sorg. Og mye kjærlighet – stor sorg.

Det gjør vondt nå. Mammahjertet er nok en gang i småbiter. Men jeg skal reise meg og lappe det sammen denne gangen også. Leve videre. Leve med en ny visshet. Leve med svarene. Jeg trenger ikke lure mer. Ikke på det store spørsmålet som har hengt over meg i årevis. Jeg må alltid lure på hvorfor akkurat meg, men sånn er det. Det største spørsmålet jeg sitter med nå, er hvordan jeg i det hele tatt har klart å få tre levende barn. For alle svangerskapene var kompliserte. Ja, bortsett fra frøkna i midten da. Med henne gikk det stort sett på skinner. Men nå vet jeg en gang for alle hvor annerledes det kunne ha vært. Det er ikke bare minstemann, som kom etter at vi begynte å miste barn i svangerskapet, som er et stort mirakel. De to andre er like store mirakler. Jeg kunne ha sittet her uten noen av dem. Livet kunne ha sett helt, helt annerledes ut. Jeg har aldri vært mer takknemlig over dem enn jeg er akkurat nå. Mine tre levende, friske, fine, bråkete, kranglete og til tider utfordrende barn. De som kan gjøre meg så frustrert og så sliten. Men som jeg aldri i livet kunne ha tenkt meg å være foruten.

Du skulle ha vært her sammen med dem, Megan. Du skulle ha vært her og laget litt ekstra lyd og kaos i familien. Her vil alltid være en for lite. Men i hjertene våre, Megan, der lever du. Hver dag, hele tiden, alltid.

Taushet er ikke gull

Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, men jeg har ikke helt visst hvordan. Jeg har vært redd for å støte noen. Kanskje fornærme noen. For det er på ingen måte sånn ment. Og dette er ikke et ukjent tema for oss som har opplevd å miste noen, kanskje spesielt oss som har mistet barn under svangerskapet. Jeg vet godt at jeg ikke er alene om disse følelsene, selv om det likevel føles ganske ensomt. I dag er jeg så full av tanker og følelser at det kanskje vil gjøre meg godt å dele litt av det aller innerste og såreste.

Jeg føler ofte at sorgen over de barna vi har mistet, og kanskje spesielt Megan, er en veldig ensom sorg. Jeg trodde kanskje det ville bli litt annerledes med Megan, men sorgen føles også nå veldig ensom å bære. Faktum er at jeg egentlig ikke har noen å dele den med, selv ikke mannen. Jeg vet at vi håndterer ting på forskjellige måter, sånn har det alltid vært. Og jeg aksepterer det. Men det kan være tøft. Jeg har heller ikke noen andre å dele tanker og følelser rundt dette med, så på et vis er det skriving som blir min terapi. Det er sannsynligvis delvis min egen feil, for jeg vil helst unngå å belemre mennesker rundt meg med min sorg. Jeg tror at noen hadde vært villige til å lytte om jeg kom for å snakke, men samtidig er det et litt vanskelig skritt å ta. Andre derimot ville ha feid det vekk, avledet meg. Kanskje ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de selv synes det er vanskelig. Jeg har absolutt en forståelse for det. Det er et vanskelig tema. Det er en vanskelig situasjon. Men for meg er det realiteten. Å tie det ihjel forandrer ingenting. Faktisk er det verre. Det får meg til å føle at barna våre, ikke minst Megan, er glemt. At hun ikke betydde noe. At hun ikke eksisterte. Nei, hun levde aldri på utsiden, men i 24 uker var hun en del av meg. I 24 uker var hun en del av fremtidsplanene våre. Hun var en datter. En søster. Et barnebarn. En niese. En kusine. Hun var! Og hun vil alltid være en del av vår familie. Derfor inkluderer vi henne også litt i hverdagen vår. Noen synes kanskje det er rart. Noen synes kanskje jeg dyrker sorgen. Men det handler på ingen måte om det. Når jeg har minneboksen hennes sammen med minnene fra de andre barnas babytid, og når jeg har bilde av henne ved siden av babybildene til de tre andre over TVen, så handler det ikke om sorg. Det handler om å minnes det gode. Gleden over det lille livet hun hadde. Det handler om at hun hører til, som en naturlig del av familien. Og jeg vet at det høres makabert ut, å ha et bilde av et dødt, lite barn på stua. Jeg skjønner at noen kan reagere. Men jeg synes også det er sårt når alle som kommer inn til oss holder blikket langt vekke fra den hyllen. Når kun et eneste menneske har gått bort og tittet og sagt at hun er fin. Og igjen, om noen føler seg truffet, så er det ikke ment som kritikk. Kun en slags forklaring. Eller et hjertesukk om du vil. For som sagt – jeg forstår, men det er sårt. Og for at det skal være sagt, bildet står absolutt ikke der for å prakke det på noen. Det står der kun fordi det føles riktig. Vi tenker knapt over det. Jeg har tatt det bort en gang, da vi hadde vennegruppe for førsteklassingen. Da var jeg redd for å støte barn og foreldre, samtidig som jeg ikke ville ha stempelet “hun som har mistet et barn” på meg. Men herregud så feil det føltes å fjerne sporene av henne!

Jeg skjønner at alle håndterer sorg på forskjellige måter. Jeg skjønner at man er usikker på hva man skal gjøre eller hva man skal si. Og jeg skjønner at når tiden går så tenker man ikke så mye over det lenger. Men vi lever fortsatt med det hver eneste dag. Den som har mistet noen er på ingen måte ferdig med sorgen når begravelsen er over. Ikke etter en måned eller seks. Ikke engang etter det første året. Man lærer seg å leve med det, men der vil alltid være en sorg og et savn etter den som er borte. Og det tror jeg er viktig at de som står rundt ikke glemmer. Som overskriften sier, taushet er ikke alltid gull. For all del, jeg har vært der selv. I møte med sørgende, uten å vite hva man skal si. Jeg skjønner godt at det kan være lettere å snu seg bort. Kanskje til og med gå over på den andre siden av gaten og late som ingenting. Men jeg vet også at stillhet ofte forsterker sorgen. At selv om det ikke menes vondt, så kan det føles som en avvisning. Jeg tror de fleste er usikre i en sånn setting. Redde for å rippe opp i vonde følelser. Man tror kanskje at den som er i sorg ikke ønsker å snakke om det. Men min erfaring tilsier at de fleste faktisk vil det. For min del betyr det enormt mye de gangene noen faktisk spør. Sånn på ordentlig. Ikke et “hvordan går det” med forventning om “bra” til svar. Men når noen oppriktig mener det og er forberedt på et ærlig svar. Det betyr ikke at alt kommer veltende ut av meg. Jeg trenger ikke å snakke i timesvis og i detalj. Men bare det at noen fortsatt husker og bryr seg. At noen skjønner at jeg fortsatt lever med det. At noen husker at Megan eksisterte. At noen tør. Det er ikke sånn at jeg bryter sammen om noen nevner navnet hennes. Tvert imot, om noen gjør det så synger hjertet mitt. Megan! Noen bruker navnet hennes! Hun var! Hun er! Det skal ikke så mye til før jeg føler meg litt mindre alene. Det sies at sorgen blir mindre av å deles, og på sett og vis kan jeg kjenne meg igjen i det. Mindre blir den nok ikke, men kanskje litt lettere å bære.

Akkurat nå har jeg det tøft. Snart vet jeg kanskje hvorfor Megan døde. Jeg vet ikke helt om jeg vil vite, men svarene kommer uansett. Samtidig skulle vi ha gått inn i vår første advents- og juletid som en familie på seks. Jeg merker oftere og tydeligere at hun ikke er her. Kjenner på tomrommet hun etterlot seg uten å i det hele tatt ha vært her. Og jeg føler meg alene. Selv i selskap med andre. Jeg tar ofte på meg en maske. Smerten i hjertet er det ingen som ser. Megan nevnes stort sett aldri. For oss, og kanskje aller mest for meg, blir ikke dette en vanlig jul. Det kommer til å se sånn ut, men innsiden ville ha vist noe annet. Jeg aksepterer og respekterer at de fleste rundt meg foretrekker taushet, men det gjør meg også trist. For jeg trenger å føle at Megan ikke er glemt. Jeg trenger å føle at noen skjønner at jeg har det tøft. Jeg trenger at noen tør å snakke om det. Jeg savner å kunne dele henne med noen. Og for å være ærlig, akkurat i dag, så kunne jeg rett og slett trengt en varm, ærlig og ektefølt klem.

 

Juleterapi og obduksjonsnerver

Etter innlegget mitt om julepynting, gikk det ikke lang tid før jeg stakk pluggen i kontakten og dermed fikk litt lys utenfor inngangsdøra. Og når jeg først var i gang, så stoppet det liksom ikke..

Nå er hagen neste utendørs-prosjekt. Og innendørs kom stemningen sigende med juleverksted og julemusikk i går. Så da gjestene hadde gått, forsvant jeg strake veien opp på loftet hvor jeg dro med meg noe av julepynten ned igjen.

Skarpe øyne ser kanskje kalkunen i bakgrunnen der? Vi skulle strengt tatt feire Thanksgiving før jula kom frem. Men det klarte jeg altså ikke helt. Egentlig har jeg lyst å få opp juletreet også, men det får vente til etter torsdag tenker jeg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at et stort tre tar litt plass i stua. Så da er det nok greit å gjøre unna torsdagens kalkunmiddag først. Men etter det er det definitivt fritt frem!

Jeg kjenner at jeg bruker jul og julepynting mye som en tankeavledning om dagen. Ikke det verste å fokusere på når man prøver å unngå tanker på det som skulle ha vært. Dessverre funker det ikke lenger som avledning på det som venter i morgen. De siste dagene har jeg virkelig kjent det på kroppen. Formen har ikke vært bra, og jeg tror mye av det har med psyken å gjøre. Jeg gruer meg sånn til å få obduksjonsresultatene at det slår seg på hode og mage. Jeg blir kvalm når jeg tenker på å dra til sykehuset. Jeg vil virkelig ikke tilbake dit! Ikke fordi jeg har noe imot plassen. Tvert imot. Behandlingen jeg har fått der har vært fantastisk. Likevel får SMS-påminnelsen om time på Svangerskapspoliklinikken magen min til å vrenge seg. Hvorfor der? Jeg skjønner jo hvorfor, det er jo der legene er. Men det byr meg imot å være på Svangerskapspoliklinikken nå. Jeg er jo ikke gravid! Godt mulig det ser sånn ut, men det er bare trøstespising. Jeg lover. Og da føles det som helt feil plass å være. Jeg vil ikke dit! Jeg orker ikke! Er det ikke litt feil å blande par som skal få svar på obduksjon av dødfødte barn med forventningsfulle gravide? Kunne vi ikke ha fått resultatene på en annen plass? En plass uten ultralyder og høygravide. Jeg er livredd for hva å sitte der vil gjøre med meg. Jeg gråter nesten bare av tanken. Og hva om vi kommer inn i det samme rommet som den torsdagen i juni. Da knekker jeg. Eller, jeg er redd jeg knekker uansett. Tårene sitter allerede løst både på godt og vondt, følelsene sitter virkelig utenpå kroppen. Hjertet verker. Morgendagen blir tøff. Jeg vil ikke! Jeg vil bare ikke!

Men jeg må. Jeg må samle meg sammen. Jeg må være sterk. Og jeg må fortsette å gå videre. Fremover. Fokusere på det positive, selv om det innimellom er ekstremt vanskelig. Fokusere på barna. Og på julepynt og førjulskos. Suge til meg alle de små, gode øyeblikkene jeg kan finne. Som kaffe fra julekoppen.

På småfuglene som danser i lufta rundt fuglemateren i hagen. På den glade kvitringen deres. På regnfrie dager. På kald og frisk vinterluft. På dalende snøfiller. På gnistrende, solfylte vinterdager. På kalde kinn og fyr i peisen. Og på jula som sniker seg innpå.

En fot foran den andre. En dag om gangen. Pust med magen. Jeg skal klare dette også!

 

Takk, men hun døde!

I oktober begynte telefonen å ringe. Føre var ante jeg uråd da jeg så det ukjente nummeret og unnlot å svare. Et kjapt søk viste at jeg hadde rett, her skulle det selges. Nummeret fortsatte å ringe jevnlig frem til jeg blokkerte det. På samme tid dukket det opp gratulasjonsmail fra samme aktør.

Og i dag dumpet dette ned i postkassen min.

Iherdige er de i alle fall, det skal de ha. Det eneste som står igjen nå er at noen ringer på døren og står der med velkomst-pakken i hendene, gjerne blomster, fanfare og alt som hører med slike begivenheter i tillegg. Selvfølgelig vet de ikke hva som har skjedd. De går bare ut fra terminen jeg meldte inn på en graviditets-app. Så jeg kan for så vidt også takke meg selv for disse ubehagelige påminnelsene. Fullt klar over den. Men likevel. Ikke alle svangerskap ender med en levende baby. For noen av oss føles disse salgsforsøkene som en hel boks salt i såret.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å svare før jeg blokkerte telefonselger-nummeret.

«Gratulerer med den nye verdensborgeren, vi vil gjerne tilby en bokpakke til deg og det lille vidunderet ditt!»

«Takk, men jeg kommer nok ikke til å sitte ved gravsteinen hennes og lese for henne. Hun døde nemlig!»

Det hadde kanskje vært litt slemt og brutalt, men de hadde sannsynligvis strøket meg fra registeret sitt i etterkant..

 

Brevet

Det kom i august. Brevet! Det som jeg gjemte vekk og prøvde å ikke tenke på. Inntil nå. For det som den sensommerdagen føltes langt unna, nærmer seg ubønnhørlig. Nå er det litt vanskeligere å dytte det vekk, selv om jeg fortsatt prøver å ikke tenke for mye på det.

Men jeg gruer meg. Gruer meg til å finne frem brevet igjen. Gruer meg til dagen kommer. Gruer meg til å kjøre tilbake dit og til å gå inn på sykehuset som vi med tunge skritt og så alt for tomme armer forlot i juni. Da vi dro derfra med kun en liten boks med minner.

Jeg gruer meg til å komme tilbake til den velkjente avdelingen. Den som før var så positivt ladet for meg. Tre vellykkede svangerskap og fødsler har jeg gått gjennom der. Nå trumfer det triste også denne plassen.

Jeg gruer meg til å sannsynligvis sitte og vente på tur blant lykkelige gravide. Til å kanskje komme inn i det samme rommet som den forferdelige junidagen. Og aller mest gruer jeg meg til svaret. Hva vil de fortelle oss? Har de funnet grunnen til at vi mistet Megan? Var det uunngåelig eller var det som jeg frykter aller mest, en ulykksalig tilfeldighet? Får vi i det hele tatt noe svar? Og vil jeg egentlig vite? Jeg vet rett og slett ikke. Likevel dras jeg mot denne timen, samtidig som jeg håper den ikke vil ta knekken på meg. Håper den ikke vil rive ned igjen alt jeg har fått bygget opp.

Men det er fortsatt noen novemberdager igjen før akkurat denne dagen. Og dem skal jeg ta vare på!

 

Vær hilset mørketid

November har aldri vært min favorittmåned. Langt fra. November er for meg mørk, kald og litt lang. For på et eller annet tidspunkt begynner jeg å lengte etter desember, advent og julekos. Utover i november begynner det å klø i fingrene etter å få frem litt julepynt, noe som resulterer i at tiden mot desember går ekstra treigt. Det er ikke sjelden at jeg blir ekstra humørsyk denne måneden. Men i år håper jeg på en litt lysere og lettere mørketid. Denne måneden ønsker jeg å se fremover. Finne igjen meg selv litt. Og hvis det for eksempel måtte innebære litt tidlig snikjulepynting – ja da får det bare være sånn!

Jeg har ikke mange bilder av mørket. Men dette passet jo egentlig midt i blinken. Det er tidlig ettermiddag og allerede bekmørkt. Men heldigvis finnes det også lys..

De siste månedene har vært utrolig tøffe. Innimellom mye tøffere enn det jeg har gitt inntrykk av her. Og tøffe tider vil fortsatt komme. Det er ikke til å unngå. Nå er det fem måneder siden tragedien rammet. Det er selvfølgelig ikke en dag der jeg ikke tenker på Megan. Ikke en dag der jeg ikke savner henne og tenker på hvordan livet skulle ha vært nå. Samtidig går livet også videre. Selvfølgelig gjør det det. Selv om vi, og aller mest jeg, lever med det som har skjedd hver dag, så er det ingenting rundt oss som stopper opp. Og godt er det. Det hadde kanskje vært annerledes om Megan hadde vært vårt første barn, men takket være de tre barna vi har måtte jeg prøve å hoppe inn i livet igjen med en gang jeg var utskrevet fra sykehuset. Innimellom lite lystbetont, slitsomt og utfordrende – andre ganger veldig bra. Det er godt å få alle opplevelser litt på avstand, selv om det på andre måter fortsatt føles veldig nært. Godt å kjenne at det går bittelitt mer frem enn tilbake.

Og sånn er det jeg ønsker at november skal være. Jeg ønsker å fortsette og bevege meg fremover. Finne små lyspunkt selv i det kalde og mørke. Sette mer pris på dette livet som kan være både brutalt og vakkert på samme tid. Lage fine øyeblikk med de nærmeste. Kanskje feire Thanksgiving og gjøre unna julegaveinnkjøp. Åpne opp desember for bare kos. Joda, sistnevnte tenker jeg hvert år. Det skjer aldri. Men kanskje 2019 er året? Noe må da gå min vei også i år!