Det kom i august. Brevet! Det som jeg gjemte vekk og prøvde å ikke tenke på. Inntil nå. For det som den sensommerdagen føltes langt unna, nærmer seg ubønnhørlig. Nå er det litt vanskeligere å dytte det vekk, selv om jeg fortsatt prøver å ikke tenke for mye på det.
Men jeg gruer meg. Gruer meg til å finne frem brevet igjen. Gruer meg til dagen kommer. Gruer meg til å kjøre tilbake dit og til å gå inn på sykehuset som vi med tunge skritt og så alt for tomme armer forlot i juni. Da vi dro derfra med kun en liten boks med minner.
Jeg gruer meg til å komme tilbake til den velkjente avdelingen. Den som før var så positivt ladet for meg. Tre vellykkede svangerskap og fødsler har jeg gått gjennom der. Nå trumfer det triste også denne plassen.
Jeg gruer meg til å sannsynligvis sitte og vente på tur blant lykkelige gravide. Til å kanskje komme inn i det samme rommet som den forferdelige junidagen. Og aller mest gruer jeg meg til svaret. Hva vil de fortelle oss? Har de funnet grunnen til at vi mistet Megan? Var det uunngåelig eller var det som jeg frykter aller mest, en ulykksalig tilfeldighet? Får vi i det hele tatt noe svar? Og vil jeg egentlig vite? Jeg vet rett og slett ikke. Likevel dras jeg mot denne timen, samtidig som jeg håper den ikke vil ta knekken på meg. Håper den ikke vil rive ned igjen alt jeg har fått bygget opp.
Men det er fortsatt noen novemberdager igjen før akkurat denne dagen. Og dem skal jeg ta vare på!
Det må være grusomt. Jeg har vært på sykehuset en gang og hentet en liten kiste. Den var ikke vår men min svoger og svigerinne sin, og jeg og min kjære var bare sammen da og ikke forlovet en gang. Jeg glemmer det aldri 🙂 Håper virkelig at du kommer ut fra sykehuset etter dette møtet med en god visshet inni deg <3
Tusen takk! Ingen drømmesituasjon akkurat, men man må jo bare gjennom det. Små kister gjør så absolutt varige inntrykk..❤️