Ferien er over, den nye normalen begynner

Da er vi tilbake i atskillig kjøligere Norge etter en rar, men deilig måned i varme Texas. Det tok meg halve ferien å komme inn i en slags feriemodus, så de Texas-abstinensene jeg pleier å få når vi kommer hjem er om mulig enda sterkere denne gangen. Jeg er sur og gretten. Forbanner bukser, sokker og sko. Forbanner egentlig det meste.

Den eneste positiviteten jeg klarer å finne akkurat nå er at reisingen er over og at vi overlevde alle flyturene. De tåredryppende avisoverskriftene dukker opp under hver flight. Vi er liksom den tragiske familien som blir utslettet etter all sorgen. Er glad verden ble spart for disse overskriftene altså!

Den siste ferieuken forsvant jeg visst også helt fra bloggen. En kombinasjon av å være opptatt med livet og å ikke orke når jeg faktisk hadde mulighet. Og det er vel egentlig helt greit. Vi gjorde egentlig ikke noe veldig spesielt heller, vi har stort sett bare vært på kjente plasser og gjort kjente ting hele ferien. Lite stress, mest avslapping.

Den siste helgen hadde vi også selskap av datteren til tatovøren «vår», som etterhvert har blitt en god venn. I år møttes jentene våre for første gang takket være en felles lidenskap for fotball, og de fant virkelig tonen.

Moro å få med seg en fotballkamp når man selv har ferie.

Det var en sann fornøyelse å ha med seg den flotte jenta rundt omkring hele helgen, og å se vennskapet mellom dem vokse. Vi fikk gleden av å ta henne med til plasser rundt om i Dallas som hun aldri hadde vært før. Og vi dro til Stockyards hvor alle ungene etter tur fikk sitte på en sånn skapning.

Og et av feriens beste øyeblikk var faktisk da en gutt og to jenter sang “Whiskey glasses” av full hals fra baksetet. Skal ikke så mye til, si. Og nå er det plutselig ikke bare familien der borte jeg savner. Hjelper ikke på det dårlige abstinens-humøret..

Men nå er vi altså hjemme igjen. Tilbake i hverdagen. Eller den nye hverdagen. Tilbake til et liv som på en måte stoppet opp for 6 uker siden..

Mange tror kanskje vi er tilbake til normalen nå etter den lange ferien. Nå som mannen etter sykemelding og ferie begynner å jobbe igjen. Nå som det har gått litt tid. Men sånn er det altså ikke. Seks uker er aldeles ikke lenge. Alt føles fortsatt veldig nært. Sorgen henger fortsatt over oss, selv om vi kanskje virker tilsynelatende normale. Det er uansett sånn den nye normalen er.

Dette var det eneste jeg så frem til å komme hjem til. Nå skal det plantes og gjøres fint her.

Det føles sårt når man føler forventningen om at man skal være ferdige med den verste sorgen nå. Det gjør vondt når man føler at den eneste trygge plassen å dele følelsene sine, å dele Megan, er her på bloggen. Når man føler at å snakke om henne vil støte andre. Mange er kanskje redde for å rippe opp i sorgen om de spør hvordan det går. Mange ønsker å beskytte seg selv for de følelsene som måtte dukke opp rundt dette temaet. Vi kan ikke det. Vi lever med dette hver dag. Vi kan ikke beskytte oss selv, dette er vår realitet. Ingen kan rippe opp i noe, vi glemmer uansett ikke. Tvert imot gjør det godt å snakke om henne. Det gleder meg veldig når noen spør om henne og om det som har skjedd. Vi ønsker jo på ingen måte at hun skal glemmes, hun vil alltid være en viktig og naturlig del av vår familie. Derfor deler jeg. Og derfor har jeg med utallige gjenstander med navnet hennes på fra USA.

Hun er, og vil alltid være med meg og oss i alt vi gjør.

Noen vil kanskje synes at jeg overdriver. At jeg dyrker sorgen. Men sånn er det overhode ikke. Jeg har vært gjennom lignende ting før og gått videre. Uten å glemme, men i en ny normal. Nå famler vi oss nok en gang frem, litt i blinde, i jakten på nok en ny normal. En som passer for oss. Det er en slags balansegang, spesielt for meg. Jeg vet ikke helt fra dag til dag, eller fra time til time, hvordan jeg vil fungere. Det vil ta tid før jeg finner tilbake til en slags stabilitet. Sorg er krevende, og jeg blir fort sliten. Det er vanskelig å legge planer, for plutselig låser det seg helt. Det går opp og det går ned, humøret og energien veksler stadig. Men jeg pusher meg selv så godt jeg kan, aller mest for at barna skal ha det best mulig. Dessverre føler jeg ofte at jeg feiler. At jeg svikter. Det er lite supermamma over meg, om det i det hele tatt noen gang har vært det. Jeg kan bare håpe at jeg er bra nok som jeg er.

Det har surret mange tanker i hodet mitt de siste ukene. Mye om hvordan livet skal bli fremover. Om hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg har som nevnt vært redd for å støte folk. Jeg har vært usikker på hvor tydelig Megan skal være i hverdagen, livet og hjemmet vårt. På disse seks ukene er det ved siden av mannen og jeg, kun barna som har sett bildene vi har av Megan. Og i frykt for å bli sett på som sprø, eller for å støte noen, var jeg i starten ganske bastant på at om vi skulle ha noe bilde av henne hjemme, så måtte vi få det tegnet. Men veien blir som kjent til mens man går. Og jeg vil ikke gjemme vekk den, i alle fall for oss, vakre jenta vår. Og definitivt ikke i vårt eget hjem. Om noen skulle føle seg støtt av dette, så får de heller la vær å komme på besøk. For Megan er en del av oss, og nå er det ikke lenger et trekløver på rote-reolen vår (full av ting, men betydningsfull fordi alt representerer oss og livet vårt), nå er det et firkløver. Og for oss føles det både riktig og naturlig!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg