Jeg tror vi kan fastslå en gang for alle at kroppen min er fryktelig dårlig på å gå gravid. Vel og merke slipper jeg relativt lett fra kvalme og bekkenløsning, men isteden får jeg mye skumlere plager. I tillegg til alle andre morsomme risikofaktorer jeg har i dette svangerskapet, har også blodtrykket skutt i været foruroligende tidlig. Der det har gått opp mot slutten av svangerskapet med de andre (og forårsaket komplikasjoner med begge gutta), har det nå lagt høyt siden første måling sånn ca. rundt uke 13. Det liker verken jeg, legene eller kroppen min.

Blir mye hvile av sånt..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sykehuset valgte ved siste kontroll der å sette meg på blodtrykksenkende medisiner, og den første uken følte jeg at det funket fint. I uken frem mot 17. mai hadde jeg ingen hodepine (noe jeg ellers plages mye med, selv i ugravid tilstand) og kroppen føltes generelt bedre. En kontrollmåling hos legen viste også et helt normalt blodtrykk. Jeg hadde mer energi, og ble nok litt overmodig 17. mai-helgen. For det føltes så godt å fungere bedre. Så da jeg ble sliten overså jeg det og pushet videre. Jeg nøt masse liv i magen, og ble til og med overmannet av et redebyggings-anfall, noe som resulterte i en flunkende ren vognpark som nå står klar til den lille. Optimismen rådet for en liten stund.

Tidlig redebygging.

Så kom mandagen. Jentungen dro på leirskole og kroppen min sa stopp. Alt ble et ork, og etterhvert kom hodepinen sigende. Å nei! I tillegg fant den lille i magen ut at det var på tide å ta det mer med ro igjen. Og sånn gikk uka, etterhvert også med en forkjølelse på kjøpet. For hver dag uten tydelige livstegn, steg angsten. Den må ha nådd helt nye høyder forrige uke. Det var virkelig en helvetesuke.

Når alt du ønsker deg er et bittelite livstegn..

Fredagen kom, formen var fortsatt laber, men jeg fikk i alle fall jenta mi hjem igjen. Og kanskje var det det som skulle til. Kanskje savnet den lille der inne også storesøster. For fredag ettermiddag ble det så til de grader liv. Nesten skummelt mye. Hele magen beveget seg og jeg trodde det var selveste utbryterkongen som befant seg på innsiden. Skal ikke være lett dette, enten engster man seg over for lite liv, eller så er det for mye. Men for en lettelse det var samtidig. Noe av angsten forsvant i alle fall, og har heldigvis med daglig og tydelig liv holdt seg borte siden.

Formen og blodtrykket derimot..

Det gir ikke rom for mange sprell. Jeg føler meg nytteløs liggende i senga eller på sofaen. Jeg blir småstresset av å se rundt meg på alt jeg egentlig burde gjøre. Men jeg innser også at jeg må prioritere litt mer av hva som er viktig og hva som ikke er det. Forhåpentligvis vil hvile hjelpe meg å fungere litt bedre for de tre jeg har aller mest dårlig samvittighet for..

Når mannen kjøper blodtrykksapparat og du klarer å hvile deg ned til optimalt blodtrykk. Tenk om det kunne ha holdt seg der!

Follow my blog with Bloglovin