Jeg har kommet langt de siste to årene. Langt avgårde på en kronglete og ujevn vei. De siste månedene har den vært litt rettere, litt mindre humpete. Men akkurat nå kjenner jeg at det svinger litt igjen. Disse dagene hvor det har gått to år siden Megan fortsatt levde i magen min. Snart to år siden hjertet hennes sluttet å slå og hun kom stille til verden. Jeg prøver å ikke tenke alt for mye på det, men det dukker likevel opp. Det er ikke sånn at jeg ruller rundt og marinerer i tanker og følelser, men jeg kjenner det litt på kroppen. Hjertet verker litt igjen, som om noen spisse kanter har revet opp arrene. De blør litt. Og det igjen tar litt av energien min, den som var på full fart oppover igjen etter den verste pollensesongen. Jeg kjenner litt tydeligere at hun ikke er her. Minnene fra to år siden dukker stadig opp i bakhodet. Bevegelsene hennes de siste dagene, tanken på at hun kjempet der inne uten at jeg visste det. Og ikke minst at hun døde der inne, også uten at jeg visste det. Øyeblikket da den brutale sannheten sank inn. Dagene med henne i armene, da jeg helst ikke ville slippe. Ansiktet hennes som jeg ikke kunne se meg mett på. De små, lyse dunene på hodet hennes. Lukten av henne som jeg bare ville snuse inn og beholde i nesen for alltid. Følelsen av den tynne huden hennes. Blodet som innimellom rant fra nesen hennes. Blodet jeg fikk lov til å tørke vekk. Jeg er glad for det, at jeg i alle fall kunne gjøre det for henne.
Megan min. Hun er litt overalt disse dagene. I solstrålene som legger seg rundt meg som en varm omfavnelse. I den svalende brisen som kjærtegner huden. I fuglene som kvitrer. I duften fra blomstrende syriner og nyklipt gress. I en sommerfugl som danser lekent gjennom luften. I en ensom forglem-meg-ei i gresset. Det føles litt rart at hun dukker opp i tankene så mye oftere gjennom dagen akkurat nå, men også litt godt. Dette er, uten at jeg selv har lagt opp til det, mine Megan-dager. Min Megan-periode. Hennes dager. Hun er litt ekstra med meg nå. Ekstra nær. Nærmest instinktivt. For hun er en del av meg selv om hun ikke er her. Og morskjærlighet er det samme uansett.
