Jeg lever fortsatt etter eple-episoden, sånn om noen skulle lure på det. Det blir jo stadig vekk stille på denne bloggen for tiden, og det kan jo hende at noen trodde eplet tok knekken på meg for godt. Men neida, ukrutt forgår ikke så lett. Dette ukruttet har derimot ekstra lyst på eple om dagen. Man vil vel alltid gjerne ha det man ikke kan få. Og eplene i fruktskålen har definitivt aldri vært mer fristende enn akkurat nå. Samtidig føler jeg at å ta en bit av den forbudne frukten vil være et potensielt selvmordsforsøk. Så, nei takk!
Etter torsdagens nær-døden-opplevelse har jeg derimot fundert litt ekstra over livet. Hvem jeg egentlig er og hva jeg vil. Det er ikke nødvendigvis eplet som er årsaken til disse tankene. Det er nok heller en naturlig del av alt som har skjedd det siste året, eller det siste halvannet året. Nå som det begynner å komme litt på avstand, så klarer jeg kanskje å reflektere litt mer over alt som har skjedd. Og det er mye. I løpet av syv og en halv måned mistet jeg pappa og fikk et nytt liv i gave bare for å få det revet bort fra meg igjen. I løpet av nøyaktig 33 uker, eller 231 dager, mistet jeg både pappa og datteren min. Når jeg tenker på det nå, tar det nesten pusten fra meg. Hvordan klarte jeg det egentlig?
Eller klarte? Gjorde jeg egentlig det? Joda, jeg sto i stormen. Jeg kjempet meg fremover i motvinden. Men nå innser jeg hvor mye det kostet. For jeg er ikke den samme. For å være ærlig vet jeg ikke helt hvem jeg er lenger. Men jeg prøver å finne det ut. Bli kjent med den nye meg. Samtidig slo det meg for et par dager siden at jeg ikke lenger husker hvordan livet var før. Jeg husker ikke hvordan det var å ikke gå rundt med en konstant klo om hjertet. Hvordan det var å ikke være sliten hele tiden på grunn av blant annet denne konstante, verkende følelsen i hjertet. For man blir sliten av å ha det sånn. Det er akkurat som om kloen forhindrer hjertet i å gjøre jobben sin hundre prosent. Det føles mer som å gå på halv maskin. Hvordan var det egentlig å ha energi og overskudd? Det må ha vært fint! Jeg husker ikke, men jeg savner det like fullt. Jeg vil så gjerne ha det sånn igjen. Vil jeg noen gang komme tilbake dit, eller skal jeg leve på halv maskin resten av livet?
Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg gjør det. Ofte må jeg tvinge meg selv gjennom ting. Ting som betydde mye før betyr ikke nødvendigvis like mye lenger. Jeg er i en slags rekalibreringsfase. Prøver å finne deler av den gamle meg der inne. Venner meg til det nye. Finner ut hva som gir meg glede og hva som er borte. Er konstant på jakt etter en liten pause, en solskinnsdag med skyfri himmel som Bjørn Eidsvåg så fint synger om. Og jeg bruker det som er av energi på barna. For det vet jeg, at de er det aller viktigste. De er mine største gleder. Og de fortjener alt jeg har å gi. Alt annet er sekundært. De fortjener også at jeg finner igjen meg selv. Hvem jeg nå er. De fortjener at jeg finner igjen små, enkle gleder i livet. De fortjener en mamma som smiler mer. Ler mer. Det er kanskje målet mitt for 2020. Finne gleder. Små øyeblikk med skyfri himmel. Og nyte dem når de dukker opp.
For innimellom finnes det fortsatt litt magi i hverdagen.
2020 har startet litt trått. Men i går følte jeg endelig at jeg var inne på rett spor igjen. Jeg tøffet frem gjennom dagen med sykt barn hjemme og en litt ekstra grundig husvask. Jeg kjente at kroppen var glad for at jeg har holdt meg unna det store sukkerinntaket de siste dagene, og at hodet begynte å gjøre seg ferdig med jula (som noe motvillig er pakket bort) og se fremover. Jeg gikk fra å være sånn passe sløv til å bli en effektiv slankegudinne. Eller en superkvinne om du vil. Og da søtsuget meldte seg utpå kvelden, tok jeg heller noen tynne knekkebrød enn en stor sjokolade. Nå hjalp ikke disse knekkebrødene noe særlig på det akutte søtsuget, så jeg avsluttet det hele med et eple. Det skulle jeg ikke ha gjort. For der jeg noen minutter tidligere hadde nevnt til mannen at jeg følte meg litt mindre oppblåst i ansiktet, este det plutselig opp som en ballong.
Samtidig ble halsen tørr og tett, og det ble vanskelig å svelge. Øynene begynte å klø, og det ble ikke bedre da jeg gned i dem etter å ha holdt eplet i hendene. Er det mulig å være så dum da?
Jeg har vært borti dette en gang før, med en fersken i USA. Men denne gangen var reaksjonen enda sterkere. Jeg har jo selvfølgelig også spist eple mange ganger før uten å reagere på det. Nå var altså planen å bruke akkurat epler til å dempe søtsug i en litt bedre og sunnere livsstil. Takk skal du ha, der røyk den! Jeg tør jo ikke å ta i et eple etter denne opplevelsen.
Det verste ga seg heldigvis med inntak av allergimedisin som vi hadde liggende. Jeg ser heldigvis ikke (fullt så mye) ut som et monster lenger, men sliter mer med trøtthet, kvalme og svimmelhet etter å ha inntatt litt for mange små, rosa piller. Øynene derimot, er fortsatt ikke helt gode. Det ene er litt ekstra hovent og har en mistenkelig kul under seg. Det ser nesten ut som om jeg har vært på fylla og samtidig blitt banket opp. Moro det når man skal være med å stelle istand til nyttårsfest for bygdas syvendeklassinger. Som om ikke jentungen var flau nok over moren sin fra før, si.. Jeg har prøvd å kamuflere det så godt jeg kan, men jeg er dessverre ingen tryllekunstner. Så til dere som måtte treffe meg i dag; det er ingen grunn til bekymring eller i verste fall bekymringsmeldinger til høyere instanser. Jeg har bare spist et eple!
Hverdagen er på en måte over oss etter jule- og nyttårsfeiring, men likevel ikke helt. Barna har fortsatt fri fra skolen, så da ser jeg mitt snitt til å dra ut jula litt til. For selv om vi har hatt jul i stua siden starten av desember, og selv om jeg ser blogginnlegg etter blogginnlegg om hvor deilig det er å kaste ut jula, så er jeg på ingen måte verken lei eller klar. For syns skyld har jeg fjernet noen få nisser, men mesteparten av pynten står fortsatt fremme. For jeg koser meg virkelig med det. Jeg elsker å komme ned i stua om morgenen og møtes av et juletre som lyser i mørket. Lysene i vinduene gir meg en god følelse. Hadde det vært sosialt akseptabelt hadde jeg virkelig beholdt jula i stua frem til påske.
I gamle dager var det jo jul frem til 13. eller 20. dag, og heldigvis er vi ikke helt der enda. Innen den tid er jeg kanskje klar..
1. januar 2006 lå jeg utslitt og fortumlet i en seng på Ullevål sykehus barselavdeling med en helt ny verdensborger ved siden av meg.
I dag er jeg minst like fortumlet. For det lille nurket som kom til verden 1 time og 15 minutt inn i det den gang nye året 2006, han som gjorde meg til usikker og forvirret førstegangsmamma, er plutselig ikke så liten lenger. Det er plutselig 14 år siden 1. januar 2006. Jeg bare blunket, og plutselig har vi en vaskeekte fjortis i huset! Hjelp! Stopp tiden, og alt det der. Det er ikke bare en klisje, det er virkelig skummelt hvor fort tiden flyr.
Den lille hånden som holdt så godt fast i min har sluppet taket og flyr på egenhånd. Der vi en gang tok det obligatoriske bildet med noen få fingre i været klokken 01:15 hver nyttårsnatt, må nå både fingre og tær tas i bruk. Hvordan gjør vi det når han fyller 21, mon tro?
Jeg kan virkelig ikke fatte at jeg er fjortismamma. En urteit sådan. Gammeldags og kjedelig, en sånn som ikke forstår seg på dataspill og duppeditter. Heldigvis har jeg ham fortsatt ofte innenfor husets fire trygge vegger (takket være nevnte dataspill kanskje). Det vil nok også snart endre seg, og mammahjertet gruer seg. Jeg tviholder på ham så lenge jeg kan!
Han var tidenes beste nyttårsgave den gangen, og jeg elsker at hvert eneste nye år starter med akkurat hans dag. Det finnes ingen bedre måte å starte et fortsatt ganske blankt år på enn å feire denne flotte, gode og flinke gutten vår. I dag, min førstefødte, vaier flagget for deg!
