Det tok noen timer, men omsider innså også kroppen min at det er mandag og ny uke. Blanke ark og alt det der. Og da jeg først fikk motoren i gang, fikk jeg utrettet mye i løpet av dagen. Mye bedre enn å sitte i sofaen med dårlig samvittighet. Nå er jeg à jour med jobbing, og kroppen har fått en liten treningsøkt. To faktisk, om man regner med snømåking på terrassen.
Det kommer seg sakte, men sikkert dette. Målet er å få utesofaen på plass til påske, men da må altså mesteparten av snøen vekk først. Med hjelp fra naturen og litt rå muskelkraft skal jeg (kanskje) vinne den kampen. Og med min flaks blir det da sikkert dårlig vær hele påsken..
Fikk selskap av denne fine karen mens jeg nøt kaffekoppen min i solveggen. Ikke uvanlig det akkurat, jeg føler innimellom at han følger meg som en skygge. Og mens vi skravlet litt der ute i hagen, så fløy et ambulansehelikopter over huset vårt. Minsten utbrøt umiddelbart:
«Er det morfar?»
Mer skulle det ikke til for å varme hjertet mitt litt ekstra. Har du fulgt meg en stund så vet du hvorfor. Er du ny leser, så finner du svaret mange plasser på denne bloggen, blant annet her.
Mandag. Om du er som meg var det litt tungt å stå opp i dag. Kroppen bruker litt tid på å komme i gang igjen. Det blir kanskje noen ekstra kopper kaffe. Arbeids- og treningslysten er ikke helt tilstede her hos meg i dag. Satser på at det kommer seg utover dagen. Om ikke annet så hjelper det at sola skinner, gir litt ekstra energi til kroppen. Jeg tror det blir en bra mandag bare kroppen og hjernen får våkne litt.
Uansett hvordan din mandag har startet. Uansett hvilket restriksjonsnivå du lever i – du vet, rødt, gult, oransje og sånn. Og uansett om sola skinner hos deg eller ei;
Neida, helt sånn er det ikke. Men kveldene blir straks annerledes når mannen ikke er her. Han har hatt en jobb der han ofte har ukurante arbeidstider som for eksempel nattevakter helt siden jeg traff ham. Ja, faktisk var det sånn vi traff hverandre, da han satt på nattevakt og kjedet seg og jeg var på nett i håp om at det lå en melding fra det daværende crushet på en eller annen «datingside». Og så fikk jeg melding fra mannen isteden..
Uansett, han har jobbet på denne måten siden lenge før jeg traff ham, og etter 16 år under samme tak burde jeg være ganske vant til det nå. Og det er jeg vel også. Men det tok meg lang tid å bli fortrolig med det og til og med sette litt pris på disse alenekveldene og nettene. I starten gikk det vel tålelig greit, jeg hadde bare meg selv å tenke på og det eneste problemet med nattevakter var at jeg i nyforelskelsens rus savnet ham infernalsk. Men etter et år var det slutt på alenetiden, for da var nemlig eldstemann på plass. Og det var skummelt. Å være alene med en liten baby. Nå ble også det fort rutine, men jeg likte det ikke. Ei heller da vi et år etter flyttet ut av byen og baby nummer to kom til verden. Alene med to under 2 og langt unna byen. Visst hadde vi naboer, men jeg følte meg med ett mer alene og utrygg. Ville noen høre meg skrike om noe skjedde? Ville jeg i det hele tatt klare å skrike?
Sånn har årene gått. Jeg har innfunnet meg med disse kveldene og nettene, men jeg har ikke nødvendigvis likt dem. Jeg sover fortsatt litt lettere når mannen ikke er hjemme, men det er ikke ofte jeg hører skumlinger rundt om i huset disse nettene lenger. Og jeg synes det er hyggelig når han er hjemme og vi sitter i sofaen sammen. Når vi kan dele på maset fra barna og alt annet som måtte hende i løpet av en kveld.
Men jeg har etterhvert også lært meg å sette pris på disse alenekveldene. Det går helt greit. Jeg slapper mer av nå. Det hjelper sikkert på at barna er større også. Og jeg finner en annen type ro når jeg sitter her alene. Da kan jeg lese (nesten) uten forstyrrelser hele kvelden. Eller jeg kan se på småflaue realityserier som jeg helst ser alene. Jeg er dronningen over fjernkontrollen. Hertuginne av sofaen. Litt hverdagslykke i det også.
I kveld har jeg min siste sånne kveld på en stund. Etter denne natten har mannen en lang påskeferie. Og jeg ser frem til det. Men skulle det dukke opp en overtidsvakt i løpet av påsken, så takler jeg en kveld i ensomhet også..
Du har kanskje fått med deg at det er den internasjonale lykkedagen i dag. En finfin dag synes jeg. Mye bedre enn internasjonal ditt-og-datt matdag for eksempel. Jeg er kanskje ikke helt på toppen på lykkeskalaen om dagen. Føler meg innimellom litt tung og energiløs med tilløp til klo om hjertet. Uten at det egentlig er noe galt. Tror helst det er en form for korona-tretthet. Men når man føler seg litt sånn «meh», hva er vel bedre enn å tenke over de øyeblikkene som gir lykke i hverdagen. Så jeg lager meg rett og slett en liten liste over lyspunktene nå for tiden.
Tre tenåringsgutter som ler på rommet til eldstemann
En kopp kaffe i solveggen mens man lytter til sildringen fra snø som smelter
Joggesko etter en lang vinter
Jentungen som dribler rundt med ball i stua (selv om det ikke er lov) fordi hun rett og slett ikke klarer å la vær og leke med den
Rent sengetøy og kald, frisk luft gjennom et åpent soveromsvindu
Å trekke seg tilbake med kaffe, bok og mobil mens gutta okkuperer sofa og TV
Minsten som synger
Et glass kald hvitvin
Påskepynt, spesielt når det kommer fra minstemann
Skrivelyst
Lyse ettermiddager og kvelder
Gleden over at vår, sommer og utesesong er rett rundt hjørnet
Tur i frisk kveldsluft, gjerne med litt skravling attpå
En hyggelig melding eller snap
Følelsen når man er ferdig med en treningsøkt
Å se vekta gå nedover samtidig som kroppen føles friskere
En uventet klem fra mannen
Gitarklimpring fra rommet til eldstemann
Jentungen som tuller og fjoller med venninner på FaceTime (eller hva de nå bruker)
En bunke nye, uleste bøker
Når nabobarna ringer på døra og spør etter minsten
Lyden av minsten og nevnte nabobarn som leker
Den sprudlende energien til jentungen før og etter fotballtrening
Lørdag og sjokolade. Den ene dagen det er lov med litt sjokkis
Rosa skyer og flotte farger på kveldshimmelen
Når man setter seg ned sånn og tenker er det mange små lykkeøyeblikk i hverdagen. Det gjelder bare å åpne øynene og hjertet, se dem og ta vare på dem.
Det er mangt man kan sko seg på i koronatiden, og i går leste jeg om filmregissøren Alex som selger prompelydene sine til høystbydende. Og kan man selge lyden, kan man vel kanskje også selge lukten. Mange begynner sikkert å bli lei av hjemmekontor og savner den smygende fiselukten fra kollegaene i kontorfellesskapet. Så jeg tilbyr herved en krukke med promp til høystbydende. Any takers? Skulle du ønske noe annet enn promp i krukken, så kan det sikkert ordnes det også. Mulighetene, kroppsluktene og kroppsvæskene er mange!
I går kveld gikk jeg tur. En relativt lang tur. Lang og deilig. I jakkelomma lå mobilen min. Du vet, man kan jo ikke forlate huset uten den. Og da jeg tittet innom kamerarullen min i dag, følte jeg meg virkelig gammel og dum.
For selv om jeg ikke hadde telefonen oppe en eneste gang i løpet av den halvannen times turen, er den dokumentert med flerfoldige bilder og videosnutter fra lomma. Er det mulig? Vel og merke liker jeg å ta bilder, men det får da være grenser. Jeg måtte umiddelbart gå inn på anropslisten for å se om noen andre hadde fått ta del i turen og samtalene med turfølget, men jeg hadde heldigvis holdt meg til lommebilder. Takk og lov! Det er tross alt ikke alle samtaler man trenger å dele med Gud og hvermann.
I går kom minsten hjem fra skolen med ny lesebok. Egentlig perfekt timing, torsdag er jo vasketorsdag her i huset. Da det var leksetid, dro minsten ivrig frem boken. Og hans umiddelbare respons til den var:
I det siste har jeg prøvd å ta tak i bloggingen igjen. Istedenfor et innlegg hver tredje måned eller så, har jeg faktisk klart å skrive et innlegg hver dag de siste par ukene. Om jeg ønsker eller klarer å opprettholde det er jeg derimot ikke så sikker på. For hvor mye har jeg egentlig å skrive om? Jeg innser sakte men sikkert at både jeg og livet mitt er relativt kjedelig. Hvem vil egentlig lese om hverdagen til en trebarnsmor som snart er halvveis til 90? En som lever et helt vanlig liv og er helt ordinær på alle måter. Det er ikke særlig spennende. Ikke kan jeg plassere meg i noen spesiell kategori heller. Ikke matblogging, ikke interiørblogging, ikke treningsblogging, mote, skjønnhet eller en annen interessant nisje. Jeg er ikke spesialist på noe. Annet enn ufrivillig abort og dødfødsel. Det er jeg ganske god på. Rene eksperten. Men jeg kan jo ikke skrive innlegg på innlegg om det liksom. Det er egentlig litt trist å tenke på, men jeg la merke til at interessen for bloggen min økte da jeg var gravid og den første tiden etter vi mistet Megan. Graviditet og personlig tragedie selger. Hverdagslivet er ikke like spennende.
Men hverdagslivet er nå det jeg er best på. Det er det jeg lever hver dag. Ikke spennende i det hele tatt. Ikke veldig interessant. Og ikke så veldig mye å skrive om. Men jeg er fornøyd med det livet likevel. Heller det enn drama og tragedie. Et helt vanlig, uinteressant liv. I går var det eneste ekstraordinære som skjedde at jeg måkte vekk snø fra terrassen i håp om at det snart skal bli snøfritt. Tror nok jeg må vente en god del dager til før det skjer og drømmen om en påske i den utendørs godkroken blir en realitet. Blir vanskelig å bære utemøblene gjennom snøen som fortsatt ligger i hagen. Men en kaffe i solveggen fikk jeg nå likevel. Og vannblemmer, sår og verkende muskler attpå..
Jeg sa vel i går at når butikkene stengte så sparte jeg penger på påskepynt. Det var før jeg oppdaget 50% og klikk & hent.. Farlige greier det der! I løpet av en liten time (utrolig raskt levert av Kremmerhuset på Sandvika) var det påske i stua.
Og jeg ser at jeg fort kan bli like hekta på påskepynt som jeg er på julepynt. Hjelp!
I går kveld klokka ni gikk lufta helt ut av meg. Jeg visste jo at det kom nye tiltak for Viken, men da jeg hørte ordene “tiltaksnivå A” og “strengeste tiltak” mistet jeg den lille piffen jeg hadde igjen. Full nedstengning på det meste rundt oss, bortsett fra skolene selvfølgelig. Jeg ser ikke helt logikken i å stenge alt annet, men la skoler der smitten virkelig sprer seg, være åpne. Joda, barn og unge har det best på skolen, det er jeg enig i. Men skal det likevel være så strengt så hadde hjemmeskole frem til påske vært helt greit, kanskje til og med lurt. Vi snakker tross alt under to uker til påskeferien. Men nå som stort sett alle butikker er stengt, er det fint at minsten kan gå på skolen og produsere litt påskepynt til hjemmepåsken. For det har vi manko på, og nå får jeg ikke kjøpt noe heller. Da sparte jeg i alle fall de pengene. Verre blir det med påske-egg til barna. Vi pleier å fylle dem med litt annet enn bare godteri, men i år er det fare for at påskeharen kommer med rene sukkerbomber fra Kiwi. Vel, vi overlever. Vi gjør jo det.
Og som jeg har sagt før, det er verst for barna. Det siste året har de ofret veldig mye. Og de har taklet det beundringsverdig. Har de vært like flinke hele tiden? Nei, de har nok ikke det. De har nok iblant vært litt for tett og litt for mange. Det er også forståelig etter et år med «stop and go». Stadig nye regler å forholde seg til. Rødt og gult. Hjemmeskole og fysisk skole. Trening og ikke trening. Jeg skjønner dem så godt. De har gått glipp av så mye det siste året. Spesielt fotballjenta har merket det, med kamper og etterlengtede cuper som forsvant ut i intet. Bursdagsfeiringer har utgått med skyhøye kneløft. I fjor gikk barna glipp av påskeferie hos mormor og sommerferie hos grandma i USA. Begge deler ryker i år også. Til sommeren er det to år siden de har sett familien i USA, og de må sannsynligvis vente enda et år. Mormor i Ålesund vet de heller ikke når de får se igjen. Og besteforeldrene som bor en halvtime unna har de sett én eneste gang så langt i år. Og listen over det de går glipp av er mye lenger enn det. Lang som et vondt år. Men de takler det. Som vår treningsnarkomane datter så fint sa det da hun måtte i karantene forrige uke og verken kunne trene med laget eller egentrene: «Nå tar jeg en uke uten fotball så ser jeg hvor mye jeg savner det.» Tror flere hadde hatt godt av å ha den innstillingen. Og jeg skal love dere – hun savnet det! Men hun holdt ut.
Etter et år med korona røyner det på også hos meg. Og da kan jeg tenke meg hvordan det er for dem som allerede har vært lei lenge. Et år senere føles det som om koronaen herjer verre enn noensinne her på Østlandet, og tiltakene blir jo deretter. Vi her i «suburbia» har, selv om vi har levd med relativt strenge tiltak over lang tid, hatt det mye lettere enn dem som bor innenfor Oslo kommunes grenser. Nå må også vi betale litt ekstra for all smitten i området. Vi tar den. Nok en for fellesskapet. Vi ser at det trengs. Vi er på ingen måte dem som skal klage mest og høyest. Men det føles litt (og det er mild sagt) urettferdig for oss som har fulgt reglene og vært forsiktige i et helt år. Vi som har ofret ferier og andre hyggelige ting og heller holdt oss hjemme. For det må jo være en grunn til at smitten brer seg så veldig, og det er ikke på grunn av oss for å si det sånn. Og jeg blir forbanna. Rett og slett eitrende sinna. Så til dere selvsentrerte egoister som driter i råd og regler: Nå er det nok! Vær så snill da! Hold dere hjemme litt! Ta litt alenetid! Det tar ikke livet av dere! Vi andre har også lyst til å leve normalt snart!!!
