Når noen spør deg hvordan det går, kommer du gjerne med standardfrasen «det går bra». Eller kanskje et «joda, det rusler og går» når ting egentlig ikke er så veldig bra. Og så lar man det være med det, går kanskje videre til en interessant samtale om været eller gårsdagens middag. Med mitt forrige blogginnlegg har jeg vel slått grundig fast en gang for alle at det ikke går så veldig bra med meg om dagen. I utgangspunktet en smule ukomfortabelt å være så ærlig, men så er det altså sånn livet er akkurat nå. Og jeg vil jo være en ærlig blogger. Så da føles det feil å late som om alt er fryd og gammen når noe i livet mitt påvirker meg så mye.
Jeg har også vært en smule ukomfortabel med å dele den hele, triste sannheten. Jeg vet jeg har kommet med små drypp helt siden i sommer, og mange har nok forstått hvem og hva det handler om. Men å skrive alt føltes så alt for personlig. Og det ville bli så alt for virkelig. Men å tie gjør det ikke mindre virkelig. Sannheten er at min elskede pappa i sommer ble diagnostisert med en krefttype som ikke levner mye håp om et langt liv. En krefttype hvor man snakker mer om måneder enn år. Sannheten er også at kroppen hans ikke har tålt behandlingen han begynte på i sommer. Nå står vi igjen med kun en mulighet for å kanskje kjøpe litt mer tid. Det er vondt og brutalt, og det gjør noe med alle oss som er glade i ham.
Det er ikke pent, men dette er virkeligheten. Når du prøver å jobbe, men tankene og de vonde følelsene overmanner deg.
Det er ikke vits i å skjule dette. Det tar for mye plass i livet mitt akkurat nå. Og hvorfor ikke skrive om det? Det forrige innlegget mitt var en liten lettelse å dele. Og jeg fikk så mye varme tilbake fra dere der ute. Nå skriver jeg på ingen måte for å få sympati. Jeg driver ikke og velter meg i selvmedlidenhet. Men det er likevel godt å dele. Mange har vært i mine sko før meg. Mange står i det samme akkurat nå. Og mange vil dessverre følge etter i fremtiden. Og selv om alle reagerer forskjellig i sånne situasjoner, kan man alltid kjenne seg igjen i et eller annet.
Jeg skal virkelig ikke gjøre dette til en sutreblogg. Eller en pårørendeblogg. Men nå som jeg står i denne situasjonen kan jeg like gjerne gjøre den til noe konstruktivt, og kanskje være til hjelp både for meg selv og andre. Det er mye å forholde seg til som pårørende til en som er alvorlig syk. Det er mange følelser. Mange tanker. Og man gjør plutselig ting som virker helt sære, som å ta screenshot hver gang man snakker med sin kjære på FaceTime. Ja, for noen av oss er ikke så heldige at vi kan være sammen med den som vi er så glad i. Noen av oss får ikke vært der og hjulpet, gitt omsorg og holdt vår kjære i hånden når slutten nærmer seg. Og det gjør kanskje det hele enda vanskeligere. Å ta farvel med pappa i sommer er nok det vondeste og vanskeligste jeg noensinne har gjort. Og jeg vet ikke om jeg kan leve med at det var den siste avskjeden. Jeg tenker mer og mer på å hive meg på et fly for å være hos ham og resten av familien over dammen. Og det er også rart. Bare det å sitte og se på enveis flybillett for en person, jeg som pleier å bestille turer til hele familien. Nå er det plutselig bare “1 voksen”. Like snålt var det å fornye ESTAen, skrive inn pappa som kontaktperson i USA som jeg alltid har gjort, for så å tenke at det nesten blir feil. For han vil jo ikke være der så mye lenger, og ESTAen er gyldig i to år. Og så er det neste gang vi må søke om ESTA da. Da finnes sannsynligvis ikke pappa mer. Dette ble nok siste gang jeg oppga ham som kontaktperson. Og så spinner tankene..
Ikke er det enkelt å eventuelt reise fra familien min her på ubestemt tid heller. Ikke lett å reise i det hele tatt. Jeg har tross alt tre barn som er vant til at mamma er her hele tiden. Og i tillegg en mann som jobber skift. Det skaper mye usikkerhet hos oss alle. Og når vi snakker om barna; de er fullstendig klar over situasjonen. Vi skjulte realiteten for dem lenge, hele tiden mens vi var der borte og en god stund etter vi kom hjem. Men for et par-tre uker siden måtte vi bare være ærlige. Det var hjerteskjærende vondt, men likevel riktig. Noe av det som er verst oppi dette er at minstemann bare er fire år. En velsignelse på en måte, fordi han ikke helt forstår. Senest på vei til barnehagen i dag kommer det muntert: “jeg har en morfar i Texas som snart dør..” Javel, og takk for påminnelsen liksom! Det som gjør aller mest vondt er at han vil huske ytterst lite av morfaren sin, om noe i det hele tatt. De har jo bare hatt noen få sommere sammen, og hele den tiden har pappa/morfar vært redusert. Ja, for det hører med til historien at han før minsten ble født fikk en annen type kreft. Den gangen ble han behandlet, ble tilsynelatende frisk, for så å få tilbakefall for et par år siden. Etterpå har denne kreften vært kronisk, men fullstendig under kontroll. Alt dette gjør at det føles ekstra urettferdig at han nå har fått en ny og mye verre kreftdiagnose. Akkurat når skuldrene, i alle fall mine, ble senket bittelitt. Denne nye diagnosen kom og kjørte over meg og oss som et godstog. Det er ikke lenger noe håp om et langt liv. Tiden renner ut. Dagene tikker avgårde, og for hver dag er vi en dag nærmere det uunngåelige. Og selvfølgelig vet man aldri hva som venter rundt neste sving i livet. Og at alle skal dø en dag, det er helt sikkert. Men det er en umenneskelig følelse å vite at dagene til en av dine aller, aller kjæreste snart er talte. Og du kan ikke gjøre annet enn å sitte hjelpeløs og se på. Man tenker ikke på så mye annet da. All energi går til tankene som surrer i hodet, og man blir så ufattelig sliten. Men likevel ikke like sliten som den som er syk.
Når man står midt oppi dette vonde, må man bare nyte de gode og vakre øyeblikk man får. Enten det er sammen med den som er syk, sammen med noen helt andre eller alene. Dette er noe jeg prøver hardt å gjøre om dagen, selv om jeg ikke nødvendigvis får det helt til. Jeg hadde rett og slett glemt hvor altoppslukende sorg kan være. Men hverdagen stopper selvfølgelig ikke opp, selv om det kunne ha vært deilig innimellom. Og kanskje er det en liten velsignelse i det også, at man må opp og ut. Man må leve. Akkurat nå ser jeg veldig frem til høstferie om noen få dager. Stable oss alle i bilen og kjøre hjem til mamma i Ålesund. Det tror jeg blir godt akkurat nå. Tankene vil fortsatt kverne, verken i hjertet vil fortsatt være der og pappa vil fortsatt være like syk. Men kanskje kan jeg likevel finne noen fine pusterom der oppe. Noen ekstra fine øyeblikk før avgjørelser om hvordan tiden fremover skal bli må tas.
Vakre øyeblikk finnes heldigvis også i vanskelige tider.
#pårørende #kreft #ventesorg #pappa #pappajente #fuckcancer
