Nattlig besøk

I natt kom du på besøk igjen. Det har skjedd oftere og oftere de siste ukene. Og jeg våkner alltid like usikker. Er disse besøkene en bra ting eller er det dårlig? Det føles fint når du er der. Det føles så ekte. Men likevel også trist. Ikke alle besøk er like hyggelige. Men i natt var det fint. Bare litt bittersøtt. Du klemte meg som om du visste at det var siste gang. Og jeg klamret meg til armen din, så hardt at jeg var redd den ville knekke. Ikke et ord ble sagt, det trengtes ikke. Vi visste det like godt begge to, alt som lå i denne evigvarende omfavnelsen.

Og så våknet jeg. Alene. Med den evinnelige verken i hjertet. Savnet. Og jeg ønsket meg umiddelbart tilbake til søvnen, til litt mer tid sammen med deg. Bare fem minutter til. Bare en klem. Et blikk. Et smil.

Jeg føler meg plutselig som en liten jente igjen. Den lille jenta som klamret seg til deg hver gang du skulle reise. Jeg kjenner igjen den gnagende følelsen i hjertet, savnet og frykten for å miste deg. Akkurat som jeg følte det den gangen. Nok en gang gråter jeg mine modige tårer. Eller kanskje ikke så modige. Frykten fra barndommen nærmer seg realitet. Og jeg sitter her, 7748 (takk Google) km unna, og ser det skje. Jeg vil aller helst trygle deg om å ikke gi opp, skrike og be på mine knær, men jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser at du ikke orker mer. Jeg skjønner det. Jeg vet at jeg må forberede meg på et liv uten deg. Og jeg vet at det kommer snart, mye snarere enn jeg er klar for. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Går på autopilot. Drukner meg litt i oppussing. Prøver å skjule følelsene mine, holder dem mest for meg selv. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Men du er i hodet mitt hele dagen. Tankene kverner. Du dukker opp uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Og samme hvor mye jeg prøver å være upåvirket, så gjør det noe med meg. Humøret svinger. Jeg er rett og slett litt ustabil. Hodet virker ikke. Jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg glemmer hverdagslige ting, sånne ting som mammaer stort sett alltid holder styr på. Klumpen i halsen har satt seg fast og tårene er aldri langt unna, selv om jeg er dritgod til å holde dem tilbake. Men nå røyner det på. Hodet er slitent. Hjertet er slitent. Jeg er sliten.

Ta meg tilbake til den tiden da frykten var ubegrunnet og du alltid kom hjem til meg.

Plutselig dukker du opp i radioen også. Du er i alle sanger. Og plutselig er godsangen min fra i sommer triggeren. Den er ikke lenger glede. Den er savn. Den er der jeg vil være akkurat nå. Langt, langt unna. Og mens Keith Urban synger på bilradioen revner hjertet. Muren raser rundt meg og jeg knekker. Tårene spruter og jeg hulker så jeg nesten mister pusten. For du er hjemme. Der du er har alltid vært hjemme. Og jeg har lyst til å droppe alt annet og bare dra. Hjem til deg.

«My mind’s heavy and I can’t sleep, not even a memory

Is good enough to get me through the night, 

I’m longing for the real thing, people who know the real me

And all the ways to love me back to life

Yeah I know it’s only one call away but it’s not the same

The place that I know where they all know me

I gotta get back now to the ones who love me

Wrap myself around you, never let you go

There’s nothin’ in the world that feels like

Coming home

I’m feeling lost in all the madness

I need somewhere to ease my mind

Coming home»

Og realiteten slår nesten knockout på meg. For jeg kommer aldri hjem til deg igjen. Tiden renner ut, løper fra meg. Fra oss. Og jeg savner deg så inderlig.

Derfor setter jeg egentlig litt pris på disse nattlige besøkene. Jeg vil bare helst ikke våkne fra dem. For selv om besøkene kan gjøre meg både trist og forvirret, så er du velkommen. Alltid!

Du var der da mitt liv startet, og jeg skulle så gjerne vært der på slutten av ditt..

#sorg #ventesorg #drøm #avstand #savn #sykdom #familie #pappa #pappajente #fuckcancer #nestenuutholdelig

2 kommentarer
    1. Ikke ofte en tåre triller frem i øyekroken min via blogg – men noen ganger skjer det – som nå <3 Kjente på dette her, takk for at du delte disse følelser med meg (oss) sender deg en stor klem. Savn er en god ting, da var det så ekte som det kunne bli <3 <3

    2. Jernbanefrua..: Takk, gode du! Tårene sitter løst her for tiden, men det skal de vel også i sånne situasjoner. Det er prisen man betaler for å elske, og egentlig så verdt det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg