Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.

Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.

De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.

De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.

Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.

Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.

Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.

#ensomsorg #englemamma #knustedrømmer #tommeplasser

Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.

Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser.

To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?

Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk.

“Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!” (Foto: Brian Cliff Olguin)

Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.

Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.

En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.

Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!

Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var “bare en spontanabort” men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging.

Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!

#spontanabort #missedabortion #hjertesak #ansiktutad #kampsak #åpenhet #vg

Til dere som måtte synes det har vært litt stille fra meg i det siste, og som kanskje til og med savner meg litt. Jeg lever fortsatt! I beste velgående til og med.

Jeg har rett og slett bare nedprioritert blogging litt etter vi kom hjem. Sommerværet vi har hatt her hjemme har vært så deilig at jeg heller har prioritert å nyte det enn å sette meg ned og skrive. Jeg vet jo hvor fort sommeren er over her i Norge, og med dagens regn føler jeg at høsten er på full fart innover oss. Faktisk har jeg i dag på meg bukse for første gang siden vi var i San Francisco i juni. Et sikkert tegn på at høst og hverdag nærmer seg.

Frisk regnluft, bukse og hoodie på terrassen. Litt deilig det også.

Noen ganger er det rett og slett viktigere å nyte livet enn å dele det. Og det har jeg gjort de siste ukene. Mannen jobber mye, men barna og jeg nyter fortsatt rolige dager. I alle fall minsten og jeg, de to store farter mest rundt med venner. Vi har likevel klart å lure dem med på både strandturer og byturer. Vi har hatt flere hyggelige besøk, og nå gleder vi oss til mamma/mormor kommer på sommerbesøk i morgen. Og når hun drar hjem, er det ikke mange dagene til skole- og barnehagehverdagen er over oss igjen. Jeg er alltid like usikker på om jeg gleder meg eller gruer meg til akkurat det. Disse rolige dagene hvor vi slipper å tenke på klokka, lekser og fritidsaktiviteter er deilige. Men etter to måneder «oppi hverandre» kan det være greit med litt alenetid i huset igjen. Litt mer rutiner.

Og litt mer tid til å sortere tanker og få dem ut på tastaturet. Forhåpentligvis komme litt i «blogg-modus» igjen. For jeg har mye å dele. Livet står ikke stille. Etter å ha druknet litt i sortering av sånn ca. 10 000 feriebilder den siste uken, ser jeg at en liten oppsummering av tidenes roadtrip kan være på sin plass etterhvert. For herregud, så mye som vi har opplevd denne sommeren! Det er rett og slett vanskelig å sortere alle inntrykk og minner i den alltid like kaotiske hjernen min.

Noen «fridager» til, litt mer livsnyting, så skal bloggen prioriteres litt mer igjen!

Sånn i mellomtiden, et lite bilde fra en deilig kveld i sommer-Oslo.

#livstegn #bloggtørke #sommer #livsnyter #levlivet

Noen ganger glemmer jeg at jeg er en hobbyblogger i 40-åra. En sånn som ikke liker å trene og i alle fall ikke har råd til å operere. Som dermed har kropp og spenst deretter.

Så da jeg i sommer tok bilder av min spretne 11-åring, og hun tilbød seg å ta identiske bilder av meg, tenkte jeg at det blir kult. Spenstige hoppebilder fra Venice Beach, det måtte da være toppen av blogg-kulhet.

Jeg våknet med et brak!

Tips en for sånne bilder: stapp t-skjorta godt nedi buksa! Da burde vel bildene bli bra! Men neida..

En liten stilstudie. Ikke spesielt elegant start, og ikke mange cm over bakken. For ikke å snakke om en enda mindre elegant avslutning.

Og vi prøver igjen.

Ta sats som en klukkende høne..

Og ooooooopp…

Igjen og igjen. Det ene forsøket verre enn det andre. Helt til jeg lettere andpusten bestemte meg for å gi opp. Dette er ikke noe for middelaldrende damer som meg.

Helt til vi kommer til Galveston noen uker senere, og vi tar bilder foran en kul vegg. Ungene finner ut at det er morsomt å hoppe fra murkanten foran veggen, og det blir faktisk noen kule bilder av det. Nok en gang går rullgardina ned for mor som plutselig tror hun er en veldreid og spretten 20-åring igjen. Dette skal bli blogg-worthy!

Ta sats.. (kluuuuukk, klukk, klukk)

Og hopp!

Eventuelt fall rett ned. Tyngdekraften gjorde sitt til at veien ned var rimelig kort og landingen hard. Lufttrykket fikset resten..

Jeg holder meg til stående poseringer heretter!

#feriebilder #fotokjerring #forgammelfordette #ikkekul #fail

Herregud, for noen fine dager vi har hatt etter at vi kom hjem. Sommer i Norge er minst like bra som sommer andre plasser. Bedre kanskje, fordi vi setter ekstra pris på den.

Vi har benyttet de siste dagene til å besøke diverse badestrender her i distriktet. Ikke ofte vi bruker dem, men jammen har vi mange perler å velge mellom. Og nå som det virkelig er skikkelig sommer i Norge, så har selv de mest pysete av oss tatt en dukkert i friskt, norsk sjøvann. Langt fra de 35 gradene i Mexicogulfen, litt vondt til å begynne med, men også herlig forfriskende.

Dette mine damer og herrer, dette er et unikt øyeblikk. At denne kjerringa flyter rundt i norsk vann skjer sånn ca. hvert jubelår. Nyt!

Til og med mannen, som synes 30 grader i bassenger til pappa er en lidelse, har kommet seg uti et par ganger etter heftig press fra oss andre.

Barna er hakket tøffere enn oss gamlingene. Minsten eier ikke frykt, og i går gikk han rett og slett etter meg ut i vannet uten armringer. Rett etter bildet over ble tatt mistet han kontakt med bunnen (hakket kortere beln enn mor) og gikk rett under. Storesøsteren var heldigvis lynrask og dro ham opp, mens han selv var helt uberørt. Fikk bare litt vann i ansiktet liksom. Og det var jo greit, vi var jo der hele tiden. Men i dag fikk han ikke gå nær vannet uten armringer altså..

Også har vi de to største, som gjerne kan tenke seg å hoppe både fra den ene og den andre høyden av stupetårnet. Rett ned i det mørke vannet. Eller som gjerne vil svømme langt ut, mens jeg helst vil at de skal kunne nå bunnen med beina til enhver tid. Sånt skaper litt konflikter. Mamma er teit og pinglete. De kan jo å svømme. Kan det godt. Og det vet jeg. Men mamma har heller ikke flere barn å miste. Og sjøen har jeg enormt respekt for. Det er ikke som det klare bassengvannet som de boltrer seg i hos besteforeldrene i Texas.

Litt for mørkt vann til at mor føler seg komfortabel.

For fire år siden så vi med egne øyne hvor fort gjort det er da mannen min hjalp til med å redde en annen mann fra å drukne. Det er alltid i bakhodet mitt når vi en sjelden gang er på stranden. Så også i dag. Så da jeg hørte en sirene i det fjerne da vi hadde pakket sammen og gikk mot bilen, tenkte jeg mitt. Men nå ligger stranden også rett ved motorveien, og alt var rolig da vi gikk fra vannkanten. Men når vi setter oss i bilen og jeg observerer en dame som springer mot veien med mobilen til øret, og et par småjenter som springer bak mens de vifter med armene, skjønner jeg at tanken er rett. Jeg ser det på hele henne. Noe er helt feil. Så ser jeg blålysene, deretter politifolkene som springer henne i møte og videre ned mot stranden. For langs veien er det kaos. X antall utrykningskjøretøy står helt fast mellom parkerte biler og biler som er på vei ut. Mannen min har vett til å stoppe, og legger seg på hornet for at også andre på vei ut skal holde seg på parkeringsplassen.

Når vi omsider får oss ut på motorveien og titter tilbake på flere ambulanser, politibiler og brannbiler og ser at fokus er på nøyaktig den flekken av stranda vi nettopp dro fra, sprekker det for meg. Fortsatt uvitende om hva som har skjedd, men full av både angst, lettelse og sinne. Lettelse for at det ikke var noen av mine som trengte hjelp. Angst for hva som foregikk på den fredelige strandidyllen vi forlot. Var det noe vi hadde oversett da vi gikk? Lå det noen i vannet da? Snudde vi ryggen til uten å legge merke til en alvorlig situasjon? For en forferdelig tanke!

Jeg skrek regelrett til mann og barn i bilen. «Skjønner dere nå???» «Skal dere høre på meg neste gang og ikke bare gjøre narr av meg?» De fikk så ørene flagret der vi kjørte avgårde med vinduene på fullt gap. Litt av et sirkus for dem vi måtte kjøre forbi.

Nå vet jeg heldigvis at situasjonen i dag gikk bra. Snarrådige badegjester hjalp til og reddet sannsynligvis et lite liv. En familie der ute må kjenne på enorm lettelse og takknemlighet i kveld.

Og jeg, jeg ber innstendig alle foreldre der ute om å passe ekstra godt på barna deres på stranda. Slipp dem ikke av syne et minutt. Det er så fort gjort!

Og til dere som av lettvinthet parkerer langs veien og utenfor anviste parkeringsplasser. Som ser at det blir litt trangt, men som driter i det. Utrykningskjøretøy er ofte større enn personbiler og kan få problemer med å komme seg frem. Hva om det er du eller ditt barn som trenger hjelp? Hva om det står om liv og minutter og redningen rett og slett står fast? Hva om noen mister livet på grunn av din latskap og dumhet? Er det verdt det? Tenk deg om neste gang!!!

Heldigvis er denne plassen fortsatt idyllisk i kveld, og ikke plastret over alle landets nyhetsmedier som åsted for nok en tragisk drukningsulykke.

#sommer #norge #badeliv #strandliv #sjøvett #respekt #følgmed #tenkdegom

Bare for å ha sagt det, vi har hatt en fantastisk ferie! En måned i USA er aldri å forakte, og vi stortrives alltid. Vi har hatt et par uker stappfulle av opplevelser på veien mellom California og Texas. Så mange opplevelser og kontraster at det ikke kan beskrives engang. Jeg elsker å oppleve nye plasser, og det har jeg definitivt fått gjøre denne sommeren. Vi har vært i storbyer og småbyer, på strender og i fjell, ørkener og oaser. Og når vi ble slitne av livet på veien kom vi «hjem» til vårt kjære Texas, roet ned og slappet av. Bedre kan ikke en ferie bli. Både eventyr og avslapping. Og etter et par dager hjemme tittes det allerede på flybilletter til neste sommer. Kanskje til og med før, det får omstendighetene vise.

Når ni bilder ikke en gang oppsummerer en liten brøkdel av ferieopplevelsene.

Og for all del, det var hardt å reise hjem. Selv om jeg på en måte følte meg veldig klar for det. Det har aldri vært hardere faktisk. Jeg gruet meg lenge til avskjeden. Jeg trodde ikke jeg skulle takle det etter skruballen vi fikk. Og det var vanskelig. Det ble tårer. Jeg måtte snu og gå tilbake til huset for en ekstra klem da jeg skulle sette meg i bilen. Synet av en av mine kjæreste foran inngangsdøren da vi kjørte avgårde sitter som brent inn i hukommelsen min. Så feil og så vondt. Og kanskje enda vondere nå som vi er halve verden unna. Når jeg ser på FaceTime hvor mye vi er savnet. Når avstanden river i hjertet. Når kriseplaner danner seg i hodet. For jeg vet at jeg ikke takler muligheten for at dette var den siste klemmen. Den siste gangen man var nær. At en plass er tom neste gang.

Utenkelig og uutholdelig om en person mangler her neste år.

Men likevel er det godt å være hjemme også. Hjemme i vårt eget. Ferdig utpakket, som om vi aldri var borte. Jeg merker plutselig hvor lenge en måned er. Og at det holder. Vi er heldige som har muligheten, virkelig privilegerte. Kanskje litt bortskjemte til og med. Og tro ikke at vi ikke er takknemlige. Men det er også godt å våkne i sin egen seng. Ha alt vårt rundt oss. Alle klær. Alle leker. Hvert sitt rom til barna. Og koseplassen min. Terrassen og hagen som skulle vært en oase, men som nå er litt vissen og brunsvidd. Det går bra. Og selv om noen og tjue grader føltes direkte kjølig da vi ankom Gardermoen (man blir faktisk vant til over 40 grader også), så er det deilig i kosekroken min her ute. Og etter et par dager med ting som måtte gjøres og avtaler som har hjulpet mot jetlag, var det i dag skikkelig deilig å droppe vekkerklokken, stå opp når jeg våknet alt for sent, slenge på meg solkjolen og tusle ut i hagen med en kaffekopp før resten av huset våknet. Faktisk var jeg en skikkelig «bad mom» og lot dem sove langt utpå. Ikke lurt med tanke på snuing av døgnet, men stillheten og roen var intet mindre enn magisk.

Sole meg? Nei, det orker jeg ikke. Mett av det også!

Det er godt å være hjemme. Skikkelig godt. Bare roe helt ned. Ikke føle at man burde finne på noe hver dag. Lage enkel og lett mat hjemme istedenfor å gå på restauranter. For det kan faktisk bli for mye av sånt også. Jeg er så matlei at tørre knekkebrød og kaffe var alt jeg hadde lyst på da vi kom hjem. Og frukt og grønnsaker. Jeg har spist mer enn nok annet den siste måneden. Det er godt å komme inn i rutiner igjen. Til og med å jobbe litt. Og pågangsmotet er igjen større enn det var før ferien. Planer og prosjekter fyller på nytt hodet mitt.

Nye reiser frister ikke akkurat nå. Akkurat nå kan sånt godt vente til neste sommer. Annet enn noen turer til Ålesund da. Likevel legges en backup-plan i det allerede overfylte hodet mitt. Kanskje blir det sånn at jeg eller vi må ta en ny langtur om ikke alt for lenge. Men sånn helt ærlig, jeg håper vi slipper!

#ferie #sommerferie #roadtrip #usa #opplevelser #familie #avskjed #avstand #hjemme #ro

Et lykkelig svangerskap ble brått snudd til tragedie da legen et par dager tidligere ikke fant hjertelyd. En rutinekontroll før sommerferien ble til vårt aller største mareritt da vi for første gang fikk se ultralydbilder av et barn som lå så alt for stille i magen min. Sammenkrøllet og uten hjerteslag. 17 uker fikk vi kjenne på gleden av å vente vårt tredje barn før alt ble brutalt revet bort fra oss. Alle drømmer, alle planer. Lite ante vi den gangen, da verden vår raste sammen, at det bare var starten på et uendelig langt mareritt. At det bare var første gang av mange vi skulle gå gjennom dette.

Vi har kommet langt på disse åtte årene som har gått. Vi har kjempet. Vi har tapt. Vi har vunnet. Vi har blitt forandret for alltid. Og vi har blitt sterkere enn noensinne. Jeg har kommet til en plass jeg på ingen måte kunne se for meg for åtte år siden. Da all energi ble brukt til å holde hodet over vannet. Da jeg holdt det vonde mest for meg selv. Det siste året har jeg gjort ting jeg knapt kunne drømme om den gangen. Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har blitt et ansikt og en stemme for alle oss som opplever å miste barn i svangerskapet. Og akkurat i dag, åtte år etter at vi første gang opplevde det utenkelige, føler jeg at ringen ble sluttet. Det slo meg ikke umiddelbart da jeg i løpet av ferien ble kontaktet av en hyggelig journalist som ønsket å snakke med meg om dette temaet og vi avtalte å møtes på akkurat denne datoen. Først for et par uker siden datt det ned i hodet mitt. 23. juli! Det er jo Unes dato! Uansett om det var en tilfeldighet eller en mening med det, ingen dag i verden kunne vel passet bedre enn akkurat denne til å nok en gang dele historien min. Til å kaste lys på dette vonde, men viktige temaet. Til å forhåpentligvis kunne hjelpe noen der ute. Og ikke minst, til å ære de barna vi ikke fikk beholde. De som bare fikk leve en kort stund under hjertet, men for alltid inni det!

Et hjerteplaster og en grav med tre små storesøsken. Historien min er delt før, men jeg ønsker likevel å dele den igjen (og igjen).

Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.

I disse dager har det gått åtte år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si “beklager, her er det ikke liv lenger”. Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.

Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt “vanlige og uproblematiske” spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.

Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.

Tre bluebonnets og ni forglemmegei, alle mine små er alltid med meg.

Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.

En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen “vi har nok med de to vi har”. Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..

Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.

“Det var bra det skjedde så tidlig”. “Det er bare å prøve igjen”. “Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett”. “Neste gang går det bra”.

Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.

Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et “jubileum”. Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.

Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.

#spontanabort #missedabortion #svangerskap #barnløshet #tap #sorg #personlig #tabu #åpenhet

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn

Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.

Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.

Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.

I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.

De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.

Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.

Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!

Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.

Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.

Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).

Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.

Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.

Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!

En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.

Og så er det Galveston!

For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.

Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.

Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.

Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.

Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.

Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) må innom.

Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.

Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!

De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.

Happy happy happyplace!!!

Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #miniroadtrip #usa #texas #houston #spacecenter #galveston #happyplace #familietid #kaosfamilien #reiseblogg

Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.

Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.

Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..

For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..

Litt lei av ferie og varme.

Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.

Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..

Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.

#sommer #ferie #sommerferie #usa #littlei #reiseblogg