Reiseguru, hjelp meg å velge!

Jeg har skrevet om det flaue fakta før, jeg har flyskrekk. Det er ikke godt. Eller, det er for så vidt relativt uproblematisk om man unngår å fly. Men det fører jo til litt begrensninger, i tillegg til at man selvfølgelig bør møte frykten sin. Det gjør jeg hver sommer. For med nær familie på den andre siden av dammen må man bare “bite i det sure eplet” og ta den langdistanseflygingen. Ikke at det på noen måte er noe offer å bruke en sommermåned i USA hvert år, for all del. Vi er ganske privilegerte sånn. Det er bare den flyturen..

Og denne flyskrekken blir ikke bedre med alder og antall flyturer. Den har vel heller kommet med alderen. Luftfart har tross alt alltid vært en del av livet mitt, og jeg pleide å være fryktløs. Og det er ikke få flyturer jeg har tatt over dammen de siste 20 årene. Det er kanskje der det ligger. Følelsen av at før eller siden er flaksen oppbrukt. Virkelig rasjonelt.. Og i år er frykten kanskje større enn noensinne. Sannsynligvis dumt å skrive her, for da skjer det garantert noe. I alle fall, når jeg skal ut å fly er det viktig for meg å føle meg så trygg som mulig. Hvor jeg sitter har for eksempel litt å si. Jeg må ha muligheten til å se ut (sånn at jeg får et forvarsel om motoren tar fyr, om flyet plutselig flyr alt for lavt eller om det er på kollisjonskurs med et fjell, et annet fly eller en UFO). Og jeg liker å vite hva jeg går til. Derfor har det vært greit å stort sett alltid fly med Lufthansa. Hovedårsaken har vært at de har vært billigst til vår destinasjon, men det er en trygghet i å vite hva man går til og hva man får. I år må vi velge et annet flyselskap. Lufthansa var plutselig ikke så billige lenger. Og dette er selvfølgelig roten til mye stress nå som flybillettene skal bestilles. Strengt tatt skulle de ha vært bestilt på mandag. I dag er det onsdag, og vi har fortsatt ikke en eneste flybillett. Men jeg har brukt mye tid på å google de siste dagene. Flytid, flytype, sikkerhet, setevalg.. You name it, jeg har søkt på det! Uten at jeg har blitt særlig klokere av den grunn. Derfor trenger jeg hjelp fra dere der ute. 

Valget står mellom British Airways og Finnair. Begge samme rute; Heathrow-San Francisco og Dallas-Heathrow. Ved begge alternativene har vi 1 time og 15 minutt fra ankomst Heathrow til avgang San Francisco. Jeg har googlet meg til at ankomst og avgang er fra samme terminal, så med mindre vi blir forsinket fra Oslo burde vel dette holde. Det har i alle fall holdt ved mellomlanding i Frankfurt, men jeg har skjønt at Heathrow er hakket mer komplisert. På hjemreisen kan vi velge mellom 4 eller 8 timers mellomlanding i London. Vi har dårlig erfaring med mellomlanding på veien hjemover, da er vi gjerne slitne og sure alle mann. Så da er det enten å lide seg gjennom 4 timer på flyplassen, eller ta et lengre stopp og prøve å komme seg ut på en liten sightseeingtur i London som kun jeg har vært på besøk i før. Kanskje hadde dette vært en oppkvikker, eller kanskje er det ren idioti..

Det største problemet er uansett den lange flyturen. Både British Airways og Finnair regnes som trygge flyselskap. De er i alle fall på listen over de tryggeste. BA har jeg reist med en gang før mellom London og Houston, men det er så lenge siden at jeg ikke husker noe. Kan ikke ha utmerket seg veldig negativt i alle fall, selv om jeg på den tiden foretrakk KLM. Finnair har jeg aldri vært borti. Jeg har lest meg opp til at folk er misfornøyd med maten hos begge, men nå er jeg uansett ikke noe fan av flymat. Jeg har også googlet meg til at begge bruker Boeing 777-200 mellom London og San Francisco. I alle fall akkurat nå, om informasjonen stemmer. I utgangspunktet trodde jeg at BA fløy den største Airbusen, Airbus 380, som angivelig er bedre i turbulens. Dette trakk opp siden det av en eller annen grunn alltid er ekstra mye turbulens når jeg er ute og flyr. Skuffelsen var stor da Flight Tracker viste Boeing 777 her, og ytterligere informasjon viste at de pr. i dag kun bruker 380 til San Francisco på enkelte dager, og ikke den ukedagen vi skal fly på. Finnair skal visstnok ha byttet ut hele flybasen sin med nye Airbus-fly, men også her viste Flight Tracker til min store skuffelse Boeing 777. Ikke spør meg hvorfor jeg blir skuffet, jeg har bare fått det for meg at disse nye flyene er bedre. Og etter litt mye googling ser det ut som Finnair akkurat nå leier inn sånne fly i påvente av en del nye. Ding ding ding! Innleide fly er for meg alarmbjeller. På den andre siden er Finnair det lille hakket billigere, i alle fall i dag.

Så, kjære dere der ute. Dere skjønner kanskje at jeg sliter litt mer enn gjennomsnittet med å bestille disse flybillettene. Det som burde ha vært moro å gjøre er mest stress – og startskuddet til en hel del gruing. Men her kan dere kanskje hjelpe meg litt. Håper jeg. For det må da være noen der ute som sitter med erfaringer fra langflyginger med et eller begge av disse flyselskapene. Kanskje ganske nylig erfaring til og med. Og om dere har sånn erfaring, kanskje dere kan være så snille at dere deler dette med meg? Var flyene bra? Var maten bra? Var besetningen hyggelige? Følte dere dere trygge og ivaretatt? Satt dere komfortabelt? Var det mye turbulens? Hadde dere en nær-døden-opplevelse? Dere skjønner tegninga. Ditt tips kan kanskje hjelpe meg til å føle meg litt tryggere i fly-valget mitt! På forhånd tusen takk!

#ferie #fly #flyskrekk #angst #flyvalg #britishairways #finnair

Asker – Ålesund (nesten) minutt for minutt

Jammen viste det seg at jeg ikke trengte å stresse over den lange bilturen til hjembyen denne gangen heller. Det gikk som vanlig over all forventning, relativt knirkefritt og radig. Jeg er så stolt over de flinke barna vi har i baksetet, de er rå på reising! I dag satt to av dem pal helt fra Asker til Åndalsnes, og en av dem var minstemann på tre år. Det er langt det! Imponert! 56,5 mil på 7 timer og 42 minutter, inkludert et spisestopp er helt innenfor. Jeg har rett og slett tatt og oppsummert turen litt, sånn fortoner det seg altså når vår familie på fem stabler oss i bilen og kjører avgårde på høstferie.

04:30 Vekkerklokken ringer brutalt sånn ca. rett etter at jeg endelig har sovnet. Jeg forbanner hele høstferien og vurderer et sekund å avlyse hele greia før jeg velter meg ut av senga og snubler inn i dusjen. Dette er alt for tidlig!

05:00 Tre trøtte barn vekkes, minsten nekter å våkne og kles på i søvne.

05:45 Alt er pakket i bilen av en småstresset mann, reisesjefen (undertegnede) har sett til at alt er som det skal hjemme og vi kjører avgårde i mørket. Halleluja, vi klarer å slå rushtrafikken inn mot Oslo!

06:03 B-mennesket er grisetrøtt!

06:39 De første strimene av dagslys viser seg ved Minnesund.

06:48 Dagslys ved Espa i Hedmark.

07:06 Idylliske landskap farer forbi bilvinduet. (Ottestad, Hedmark)

07:30 Mor purker i passasjersetet..

08:10 Etter en stund inn og ut av bevissthet våkner jeg av knuffing mellom de to store i baksetet. Noen tar mer plass enn de skal mens de sover. Panikken for at lillebror skal våkne setter inn.

08:20 Å nei, minsten våkner!!!

08:21 Fårikål! (Fåvang, Oppland)

08:22 Første spørsmål om hvor langt det er igjen fra baksetet

08:28 Puh, minsten er i alle fall blid!

08:34 Ministopp ved bensinstasjon på Ringebu, sultne barn får boller

08:36 Sulten mor får også en bolle, men den ser rimelig tvilsom ut. Puttes tilbake i posen etter en bit..

09:05 “Hvor lenge er det igjen nå da?”

09:20 Alle er sultne og mor begynner desperat å google etter bra frokostplasser i nærheten. Vi har alltid stoppet på Frich’s Kafeteria på Dombås for spise/tisse/lekepause, men fikk nok forrige tur da vi betalte alt for mange hundrelapper for noen brødblingser fra dagen før. Da hjelper det ikke at de har et bra lekerom..

09:40 Fars teite kjørehumor våkner til liv. Til barnas store fornøyelse og mors gremmelse ruller han ned vinduene og roper til veiarbeidere langs veien. Hjelpes!

09:42 Vi finner de første antydninger til sol på Dovre. Den har vi ikke sett mye til i det siste!

09:45 Far vinker til møtende bilister. Barna har latterkrampe i baksetet, mor prøver å grave seg gjennom bilgulvet.

09:47 Proviantering av drikke på Kiwi Dombås. Nei Frich’s, dere får ikke pengene våre mer!

09:55 Endelig står det Ålesund på skiltene!

10:17 Det er trangt om plassen, beina begynner å verke.

10:20 Sol! (Lesjaskog, Oppland)

10:25 Rumpa verker!

10:27 Å nei! Minsten begynner å bli urolig, de to store begynner å irritere hverandre.

10:39 Endelig i riktig fylke!!! (Verma, Møre og Romsdal)

10:45 Mor prøver desperat å få av plasten rundt kjærligheten til minstemann (klubbe for dere som snakker riktig dialekt). Hva er dette? Barnesikring? Storebror fikser biffen. Voksensikring altså!

10:58 Å nei, bobiler.. For dere som ikke har kjørt denne veien, bobiler nedover Romsdalen betyr saaakte fart.

11:00 Forbikjøring unnagjort. Mor nyter utsikten. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt denne veien, men jeg blir alltid like imponert over fjellveggene.

11:10 Mektige Trollveggen. Endelig skal vi spise! Nei vent, caféen her er visst stengt for sesongen..

11:20 Etter en liten rundtur i Åndalsnes finner vi en perle av en spiseplass inne på et kjøpesenter. Nydelig hjemmelaget mat, utsikt over elva, hyggelig betjening og klatrevegg for barna rett utenfor. Dombås, gå og vugg! Spiseriet Soltinn, vi kommer tilbake!

12:05 Tilbake i bilen, Ålesund neste!

12:09 Pokker, det er vakkert! (Veblungsnes, Møre og Romsdal)

12:11 Creepy tunnel. Jeg får alltid litt klaus i akkurat denne, en dag kommer den til å rase ned over meg. Helt sikkert!

12:24 Hurra, vi har funnet igjen bobilene fra tidligere! (Måndalen, Møre og Romsdal)

12:37 Inn i tunnel nummer ørten. (Vågstranda, Møre og Romsdal)

12:40 Barna får omsider godteposene sine, fra baksetet høres nå kun knitring og smatting. (Vikebukt, Møre og Romsdal)

12:43 Vi kjører over Tresfjordbrua. For en investering denne har vært. Jeg elsker den! Takket være den og de mange tunnelene slipper vi nå å krike oss gjennom alle fjordene som før. Herlig tidsbesparende!

12:44 Og etter broa er det viktig å velge riktig vei..

          ⬅️Ålesund – Molde➡️

13:00 Nesten fremme! Det kribler i magen! Sunnmøre altså! (Sjøholt, Møre og Romsdal)

13:20 Dette skiltet er bare en åpenbaring. En høydare. Endelig! Ålesund!

13:27 HOME!

#roadtrip #norge #øst til #vest #ferie #høstferie #sunnmøre

Mitt Dallas

Det er ingen hemmelighet at Texas ligger mitt hjerte veldig nært, og at min absolutte favorittby i USA er Dallas. Herlige, allsidige Dallas.

Det er noe spesielt med sørstatene. Jeg elsker atmosfæren der. Klimaet. Menneskene. Høfligheten. Åpenheten. Ja, stort sett alt annet enn de store myggene som alltid spiser meg opp.

I dette innlegget vil jeg dele noen av mine Dallas-favoritter med dere. Eller, Dallas og området rundt vil kanskje være mer riktig. For det finnes et utall av fine forsteder/byer rundt selve Dallas. Og noen av tipsene er også butikker/restauranter som finnes andre plasser i USA.

Nå er vel ikke Dallas den plassen som drar mest internasjonale turister. Et innlegg om New York eller andre mer utpregede turistbyer hadde kanskje vært mer interessant. Men kanskje er det noen der ute som drømmer om eller har planer om en Texas-tur. Da har jeg tipsene for akkurat deg!

FAVORITTPLASSER I DALLAS

Ronald Kirk Pedestrian Bridge (bildet over), min absolutte favorittplass i Dallas. Broen går over Trinity River, og er som navnet tilsier bilfri. Dra hit om kvelden, se solnedgangen over elven og skylinen lyse opp (en skyline som forøvrig flere ganger har blitt kåret til den fineste i USA). Det er en herlig atmosfære her ute. Må bare oppleves! Kombiner det forresten gjerne med en middag i nærliggende Trinity Groves (anbefaler også å parkere på denne siden av broen).

Reunion Tower – et landemerke i skylinen. Ta heisen opp til observation deck og se utover hele Dallas. Her finnes også en restaurant, men ryktene sier at denne er overpriset. Vi har ikke prøvd den. Utsikten kan fint nytes uten mat.

The Sixth Floor Museum. Man må nesten bare besøke plassen der John F. Kennedy ble skutt og drept, en mørk del av Dallas historie. Dette museet er inne i bygget han ble skutt fra. Nede på veien er plassene der skuddene traff markert med to kryss i bakken.

Dallas Zoo. Dette er en oversiktlig og trivelig dyrehage, fin både for barn og voksne. Og giraffene her overgår det meste!

Dallas Arboretum and Botanical Garden, en vakker oase midt i storbyen.

Bishop Arts District. Navnet sier vel det meste, dette er et kunstnerdistrikt med morsomme butikker og flere veldig bra restauranter. Her finnes også mange veggmalerier, eller murals som det kalles. Jeg har nettopp oppdaget dette området, og skal definitivt utforske det nærmere.

Og når vi snakker om murals kommer vi ikke utenom bohembydelen Deep Ellum. Her kryr det av dem, etter at et prosjekt som heter 42 murals ble satt i gang. Det er bare å gå på jakt..

OMRÅDER RUNDT

Vi bor i forstaden Plano når vi er i Dallas. Dette er en by rett nord for Dallas som for tiden er i stor vekst. Her finnes alt du kan ønske deg av butikker og restauranter, i tillegg til et lite, men koselig “historic downtown district”. I tillegg er det grei avstand til downtown Dallas, ca. 25 minutter. Vi trives veldig godt i denne byen.

I dette området finner du også Southfork Ranch, kjent fra TV-serien Dallas. Verdt et besøk!

Men min favorittforstad finner man ca. 20 minutter nord for Plano igjen. McKinney! Her er det et større historical downtown district enn i Plano, men ikke for stort og veldig oversiktlig med hyggelige butikker og spisesteder. Jeg elsker å reise hit og tusle rundt!

Forth Worth, eller nærmere bestemt Forth Worth Stockyards. Et skikkelig cowboy/western-område. Pass på å få med deg Longhorn Cattle Drive som går gjennom gatene to ganger om dagen!

SPISEPLASSER

Hugs Cafe i McKinney, Angelas at the Crosswalk i Plano, Cattlemen’s Steak House i Forth Worth Stockyards (bedre biff finnes ikke), Saltgrass, La Hacienda Ranch, Norma’s Cafe (ekte diner med dype røtter i Dallas), Chuey’s (meksikansk), Applebee’s, Chili’s, Denny’s (fortrinnsvis for frokost), Joe’s Crab Shack, Cracker Barrel, Cafe Brazil, Gas Monkey Bar and Grill (velkjent plass om du har sett TV-programmet Fast n’ Loud).

Dette er selvfølgelig bare mine favoritter, det finnes utallige restauranter for alle typer mat og i alle prisklasser overalt i Dallas-området.

SHOPPING

NorthPark Center, Galleria, The Shops at Willow Bend (Plano), Stonebriar Centre (Frisco), handlegaten i McKinney (ikke en kjedebutikk å se), Grand Prairie Premium Outlets, Allen Premium Outlets (stort sett de samme butikkene på disse outletene, anbefaler først og fremst Grand Prairie hvor det er bilfritt og mer oversiktlig).

Jeg har selvfølgelig også noen absolutte favorittbutikker:

Coach – jeg elsker veskene herfra!

Apricot Lane Boutique Dallas

Stein Mart

Neiman Marcus – denne kjeden som etterhvert har blitt veldig stor startet i Dallas og har sin flagship store her. Besøk også Neiman Marcus Last Call for gode dealer.

Target – jeg finner alltid rimelige, behagelige og fine jeans her. Her finnes også alt mulig annet, som interiør, leker, apotek, dagligvare. Akkurat som Walmart om du er kjent med det.

Nordstrom eller Nordstrom Rack som er outletvarianten deres.

Mom & Popcorn i McKinney for popcorn og søtsaker

The Little Red Hen (McKinney)

Cotton Hearts (McKinney)

Doozie’s Corner (McKinney)

Kick Up Your Heels (McKinney)

Spør du barna mine her får du selvfølgelig helt andre svar, som Disney Store, Forever 21, Carter’s, Justice, Walmart etc.

Alt dette er bare en brøkdel av hva Dallas og områdene rundt har å tilby. Det finnes mengder av fine steder og museer. Spennende forsteder og bydeler. For den eventyrlystne finnes fornøyelsesparken Six Flags i Arlington. Og for den sportsinteresserte har Dallas lag i alle de store idrettene. Dallas Cowboys i amerikansk fotball, Dallas Mavericks i basketball, Dallas Stars i ishockey og Texas Rangers i baseball. Sesongene avløser hverandre. Vi er der på sommeren under baseballsesongen, og har funnet ut at det er like greit å gå på minor league kamper. Vi har funnet vårt eget lokale lag i Frisco Roughriders. Her er det familievennlig atmosfære, man kommer nærmere banen og spillet og alt er selvfølgelig mye rimeligere.

Og selvfølgelig, hva er Texas uten rodeo? Ta en tur til Mesquite og Mesquite Rodeo. Kjempegøy!

Og i tillegg til alt dette dukker det alltid opp noe nytt, eller man oppdager stadig noe nytt. Til tross for at jeg tidligere har kalt et par andre plasser i Texas og USA hjem, så har jeg tapt mitt hjerte til Dallas. Jeg har aldri bodd der, men det har likevel blitt som mitt andre hjem. Denne byen har bare noe som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som jeg ikke har funnet noen andre plasser. Den er definitivt vel verdt et besøk (eller flere)!

#reise #reisetips #usa #texas #dallas #storby

De vanskelige avskjedene

Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.

I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.

Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!

Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..

Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer – alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..

#familie #avstand #avskjed #savn #pappa #pappajente

Første gang

Som nevnt er familien vår på besøk fra USA. Det skjer ikke ofte, nå er det fem år siden sist. I skrivende stund er de i hjembyen min Ålesund, pappa må selvfølgelig også treffe familie og venner der. Og jeg, jeg er misunnelig. Jeg savner byen min som jeg ikke har sett siden påske (dog mye bedre enn fem år). Og heldigvis er det ikke så veldig lenge til jeg er der igjen. 58 dager for å være nøyaktig. Ikke at jeg teller eller noe sånt..

Familievennen som er med har som nevnt i forrige innlegg aldri vært i Norge før, og det er på sett og vis henne jeg er "misunnelig" på. Hun opplever alt for første gang, noe jeg aldri får gjøre. Jeg har jo vokst opp der, mine førster var som baby.

Tenk å få oppleve dette synet for aller første gang.

Eller dette.

Tenk å få rusle rundt i gågata for første gang. Se på de vakre jugendhusa. Unne seg verdens beste softis på Stuen.

Eller kave seg opp trappetrinnene til Fjellstua og få verdens vakreste utsikt som premie.

Tenk å oppleve den vakre kombinasjonen av fjord og fjell for aller første gang.

Og puste inn den deilige, friske sjøluften..

..mens man finner sjelefred på Molja.

Og på en solskinnsdag nyte solnedgangen fra en benk langs Skansen..

..eller fra toppen av Akslafjellet.

Tenk å få oppleve Norges vakreste by for aller, aller første gang!

#norge #ålesund #byenmin #hjemby #norgesvakreste #hjemlengsel #bildedryss

Roadtrip i USA – med barn

Vi begynner etterhvert å få god erfaring i å reise på roadtrip i USA med barn. Stort sett har vi holdt oss i Texas, en stat med store avstander. Er ikke gjort på en dag å kjøre gjennom der. I år tok vi en ny vri og kjørte fra Washington DC, gjennom 9 stater og rundt 340 mil, med tre barn i baksetet. En treåring, en på ti og en på elleve. Nå skal det sies at dette er barn som er godt vant med å kjøre bil, og glatt tar strekningen Oslo-Ålesund med bare et kort tissestopp. Vi er velsignet med flinke reisebarn. Men selv for mindre bilvante barn tror jeg en sånn roadtrip kan være en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis kjøre så lenge om gangen for eksempel. Jeg tror det lengste strekket vi kjørte i sommer var på fem timer. Noen plasser forflyttet vi oss bare halvannen til to timer. Og noen plasser stoppet vi i flere dager.

Men la oss starte med det grunnleggende. Bilen. Om du skal leie bil, og det gjør man jo gjerne på sånne turer, sørg for å leie en med god plass til både passasjerer og bagasje. Vi som er to voksne og tre barn sverger til minivan. Da har alle god plass, og vi kan legge ned noen av setene for å få ekstra bagasjeplass. Også sitter vi høyt oppe. Jeg føler meg av en eller annen grunn mye tryggere på veiene i USA da. Veier som forresten stort sett er veldig behagelige å kjøre på. Det går ofte fort og ganske rett frem. Og for oss som sitter på er det mye morsomt å se på utenfor vinduene. Vi drar ikke med oss bilsete hjemmefra, men leier til minstemann. Dette funker helt fint. I år ble det for første gang fremovervendt sete, da han var ett og to fikk han bakovervendt. GPS tar vi derimot med hjemmefra. Det er greit med en man kjenner godt så det ikke blir for mye knoting. Bare pass på å oppdatere den før du drar, sånn at den har oppdaterte kart.


Så er det tiden på veien da. Som nevnt er det ofte mye morsomt å se langs veien. Noe av det beste jeg vet er å kjøre gjennom små byer. Sånne som du mister helt om du nyser eller blunker. Sånne plasser er også morsomme å stoppe i. Ofte har det aldri vært en utlending der før. Du blir nesten en severdighet. I år brukte vi for eksempel litt tid i Norway, South Carolina. Vi måtte jo det! Den ligger forøvrig rett ved Denmark og Sweden. Norway er den største av disse byene. I denne byen stoppet vi ved det eneste spisestedet de hadde, godt kamuflert som en countrystore. Og her var det selvfølgelig stor stas å få nordmenn på besøk. Så stor stas at eieren av dette spisestedet (som også viste seg å være eieren av store deler av resten av den lille byen) ble tilkalt, og han og fruen kom fra et pågående selskap bare for å treffe oss mens vi satt der og spiste. Noe overnattingsplass fantes det ikke i denne byen, så vi endte opp med å kjøre en times tid til delstatshovedstaden Columbia, for så å komme tilbake til Norway neste dag. Vi måtte jo møte politimesteren og ordføreren også må vite..




Dette er noe av det morsomme med å kjøre rundt i USA. Alle de ulike menneskene man møter på veien. Alltid hjelpsomme om du trenger hjelp. Alltid nyskjerrige og vitebegjærlige – mange vet faktisk overraskende mye om Norge. Og de fleste vil gjerne flytte hit når de hører om alle fordelene vi har her.. Det er ikke mange ganger jeg har møtt på en sur og uhøflig amerikaner, kun i New York har jeg opplevd at det kan være litt sånn. Mulig det er fordi vi stort sett oppholder oss i sørstatene, men jeg tror dette med høflighet, vennlighet og åpenhet er ganske utbredt. Amerikanerne er lett å komme i kontakt med og lette å snakke med, enkelt og greit.

Men tilbake til kjøreturen. I år var vi heldige og fikk en bil med TV-skjerm i taket. Dessverre for oss voksne betydde det at vi måtte sitte og høre på diverse tegnefilmer, men det var supert tidsfordriv for dem bak.


Et annet godt tips om man ikke har mulighet til film i bilen; bilbingo. Vi kjøpte brett med forskjellige bilbingo-spill på Cracker Barrel i fjor, helt genialt. Nå så jeg at de ikke hadde denne typen i år, men de hadde en annen variant hvor man kunne krysse og viske ut.


Cracker Barrel er forøvrig en finfin plass å ta en liten kjørepause på. Deilig southern food, og en morsom butikk i tillegg. Vi har vært innom en del sånne. Ellers så finnes det mange fine spiseplasser, truckstops og bensinstasjoner for tisse/matpauser. Det er som oftest ganske god standard på doene på sånne plasser. Selv jeg som er litt kresen på sånt har ingen problemer med å bruke toalettene på bensinstasjonene der borte.

Min jobb på veien er å finne OK plasser å stoppe, enten det er byer, attraksjoner eller overnatting. Dette er ting jeg har kontroll på mens mannen kjører. Om vi ikke har et bestemt mål, bruker jeg hotels.com og tripadvisor for å finne bra og billige overnattingssteder i nærheten. Dette funker stort sett veldig bra. Den ene gangen jeg ikke gjorde det i sommer, endte vi opp med en mindre hyggelig overnatting. Hvis du ikke vil bruke alt for mye på overnatting, finnes det helt greie og rimelige motell langs veien. Og ved byer som ikke er populære turistdestinasjoner kan du få ganske bra hotell for en ganske rimelig penge.

USA på sommeren kan fort bli ganske varmt, så sørg for å ha vann tilgjengelig både i bilen og ellers. Bilene er jo stort sett utstyrt med aircondition i dag, men sørg for å holde en stort sett jevn temperatur, så unngår dere den typiske airconditionforkjølelsen. Ha det dere trenger i bilen lett tilgjengelig. Pakk lett så det ikke blir for mye å dra med seg inn og ut fra hotellrom. Klær kan alltids vaskes for hånd på hotellrommet. Noen hotell/motell har vaskerom for gjestene. Og de selger klær i USA også.

Ikke la barna sitte igjen alene i bilen! Om ikke aircondition er på blir det fort kokvarmt i bilen. Og uansett så bør de ikke sitte igjen alene. Ta dem heller med selv for korte ærend, eller la en av de voksne være igjen sammen med dem.

Ha alltid litt kontanter tilgjengelig, sånn i tilfelle du stopper en plass de ikke tar kort.

Kjør for all del litt på barnas premisser. Blir de for slitne, ja, så stopp. Ta en pause. Ta en ekstra overnatting. Dette er faktisk en del av sjarmen med roadtrip, å ikke helt vite hvor man ender opp og hva man vil oppleve.

Og sett av tid til å la barna leke og være barn – det skal være ferie for dem også!

#reise #barn #roadtrip #usa #tips #reisetips

Lenge til neste flytur!

Etter en flytur som gikk over all forventning på vei til USA, fikk jeg igjen med mente på veien hjem. Det begynte strålende med bagasjeproblemer på flyplassen. For en gangs skyld hadde vi ikke med oss alt for mye hjem. Vi reiste med tre halvfulle kofferter til fem personer, shoppet ikke alt for mye og slapp unna med å kjøpe en ekstra koffert til turen hjem. Ingen overvekt heller. Men håndbagasjen var en annen historie. Her hadde vi også mindre enn normalt. To ryggsekker og en liten bag til PCer og iPader. Men nei. Sistnevnte veide for mye. Kunne på død og liv ikke veie over 8 kg. Aldri vært noe problem før, men her var det harde bud. Også ved mellomlanding i Tyskland ble folk oppfordret til å heller sjekke inn håndbagasje.

Vi fikk pakket om litt på flyplassen i Dallas, så det ordnet seg. Hadde heldigvis god tid. Det viste seg også nyttig i sikkerhetskontrollen da maskinene reagerte på et eller annet stoff på vår nyinnkjøpte sekk, som forøvrig stort sett inneholdt godteri. Sekken ble endevendt, og det ble forsåvidt jeg også.. Følte meg en smule mistenkeliggjort der jeg sto. Så jeg virkelig ut som en narkoman trebarnsmor som prøvde å smugle narkotika? Og tenk om de faktisk fant noe skummelt på eller i sekken. Hva ville skje med meg da? Men alt de fant var heldigvis massevis av Twizzlers.

Også var det flyturen da. Timesvis uten søvn for andre enn mannen. Noen runder med heftig turbulens, hvite knoker og konsentrert pusting. Filmer på skjermen som gikk meg hus forbi. Mer og mer sliten for hvert minutt, og deretter steg også irritasjonsnivået mitt. 4 timers venting i Frankfurt. Og litt mer turbulens sånn ca. over Danmark. Skulle det virkelig ende her? Nesten hjemme. Jeg kunne se det for meg. Så nær målet, så ender det i katastrofe.

Men så gikk det heldigvis bra denne gangen også. Vi landet trygt nok en gang. Og nå kjenner jeg at det er lenge til denne jenta skal ut å fly igjen! Nå er jeg ferdig for en stund. Likevel titter jeg allerede på flybilletter tilbake til Dallas neste sommer. For vi savner byen med en gang vi går inn på flyplassen. Det er vårt ferieparadis. Dog er savnet noe lettere denne gangen, siden familien vår der borte er på vei til Norge akkurat nå. Det er ren luksus at de følger etter oss etter bare en uke, når vi vanligvis ser dem en gang i året.

Så får vi håpe de slipper jet-lagen vi har slitt med. Det er alltid tyngst denne veien. Jeg kjenner fortsatt på at jeg var våken i 30 timer på reisen hjem. Må jo forsøke å snu døgnet med en gang. Og husets gutter har også hatt en litt merkelig døgnrytme, spesielt minstemann. Men etter seks dager hjemme begynner det å komme seg. Og det er deilig når man kjenner at ting begynner å normalisere seg igjen. Borte er bra, spesielt når vi er i Texas – men hjemme er jammen ikke så ille det heller.

#sommer #ferie #reise #fly #jetlag #hjemme

Våte morgener og late dager

Late feriedager nytes altså fortsatt, og skriving nedprioriteres og erstattes av fullstendig slaraffenliv. Vi har kommet inn i en slags rutine der jeg hver morgen er først oppe og ute i bassenget. Stemoren min mener man kan stille klokka etter meg, hun vet nøyaktig når jeg kommer tuslende ut fra soverommet på vei til morgenbadet. Det er herlig å få noen svømmerunder og litt tid flytende i stillhet for seg selv før ungene kommer plaskende uti og bryter roen.

Vi holder oss i vannet et par timer før vi starter dagen ordentlig og kommer oss ut av huset. Og uten store planer vet vi aldri helt hva dagen bringer eller hvor den tar oss.

Vi var innom the Sixth Floor Museum i forrige uke. Dette er den bygningen John F. Kennedy ble skutt fra, som altså har blitt gjort om til et museum mest om hendelsene rundt denne dagen, men også litt generelt om JFK. Jeg var der en gang for årevis siden, men husket lite fra den gangen. Og nå var også de to eldste i stand til å få noe ut av dette, så da var det en grei ting å gjøre – unna den stekende solen. Dessuten så vi jo graven hans i Arlington, så det var også litt naturlig å få med seg plassen han ble drept. Og alle syntes dette var interessant, kanskje bortsett fra treåringen. Men han likte filmene de viste da..

Dette bildet er tatt fra vinduet rett over der skuddene ble avfyrt, og man kan se kryssene i bakken der skuddene traff. Det lengst borte var det som drepte JFK.

Som nevnt i forrige, korte innlegg har vi hatt noen ekstremt varme dager her. Likevel ligger temperaturene faktisk under normalen.

Sånn helt ærlig, jeg liker varmen jeg.. Folk flest gjør det ikke, og resten av familien løper fra skygge til skygge. Jeg ble nok herdet under tiden min i Houston, da jeg gjerne lå ute på solsengen i 40 grader mens andre peste under aircondition og vifter og mente jeg var sprø. Og det var/er jeg kanskje også. Jeg er ikke fullt så gal lenger, men jeg har ikke store problemer med varmen. Ja, jeg blir svett og innimellom litt lei. Og ja, det er deilig når det kommer en thunderstorm og senker temperaturen for en liten stund. Men jeg nyter varmen også.

Så selv på de varmeste dagene har jeg klart å få med meg skyggejegerne mine på ting som veggmalerijakt isteden. Dallas er full av morsomme og kule vegger. Jeg har bare dessverre ikke tatt så mange bilder av dem med mobilen.

Ellers har det blitt noen runder på outlets og kjøpesenter. Alt for mye å velge i der..

Så selv om vi ikke har hatt de store opplevelsene den siste uken, gjør vi og opplever vi noe hver dag kombinert med avslapping. Som jeg har sagt før, vi er på en måte hjemme. Vi har våre plasser vi liker å handle og spise. Og vi oppdager også stadig noe nytt. Dallas står ikke stille. Og vi simpelthen elsker denne byen!

#sommer #ferie #reise #usa #texas #dallas #varme #latmannsliv

The thin blue line


7. juli hadde vi 10 års bryllupsdag. Jubileum. Vi hadde barnevakt for anledningen, og skulle vel egentlig gjort noe “romantisk”, bare vi to. Gått ut og spist helt alene. Eller som i fjor, dratt ut på min favorittbro i Dallas, med utsikt mot skylinen. En kveld som sitter fast i minnet mitt, både på godt og vondt. Det var en så fin kveld, Dallas viste seg fra sin vakreste side. Den heftigste varmen begynte å avta da solen gikk ned over Trinity River og mørket begynte å senke seg. På broen var det glede, musikk og dans. Byen lyste opp bak oss, byen som jeg er så glad i. Det var ro og lykke over å være akkurat der. Men med mørket ble litt av roen brutt. Lyden av helikopter som svirret i lufta og ble hengende over sentrum overdøvet musikken. Det ble flere og flere av dem. Etterfulgt av sirener. Mye sirener. Blinkende lys flerret gjennom mørket på bilbroen tvers ovenfor gangbroen jeg liker så godt å være på. Det var mye hastverk, både ut og inn av sentrum. Vi skjønte at noe hadde skjedd, men ante ikke omfanget der ute i den fine atmosfæren på broen. Ikke før vi fikk melding med spørsmål om hvor vi var, og en oppfordring om å holde oss unna sentrum. For der inne bak skylinen jeg er så glad i befant det seg en aktiv skytter. Der inne, bak alle glade bildene fra broen, var det kaos. En rolig og fredelig demonstrasjon hadde snudd seg til et skrekkscenario. En mann fylt av hat bestemte seg for å angripe politiet denne kvelden. De som beskytter andre var målet for kulene hans. Da vi kjørte ut av byen, raste den ene politibilen etter den andre inn mot sentrum. Mot kaoset. Mot kulene. Der alle andre sprang ut, sprang de inn. Inn for å hjelpe. For å gjøre jobben sin. Sannsynligvis det bildet som har brent seg sterkest inn på netthinnen min fra denne kvelden. Alle disse som dro rett inn i et område der de visste at akkurat de var målet. Det er dedikasjon og mot det!

Downtown Dallas, 7/7-16, 8:58 PM
Disse to bildene er tatt nøyaktig da første beskjed om officer down kom på politiradioen (og samme hvor mye jeg prøver å snu det ene bildet riktig vei, så skjer det ikke..). Kontrastene mellom idyllen på broen og marerittet som var i ferd med å utspille seg i byen bak er enorm.
Mens jeg lykkelig og uvitende fortsatte å knipse bilder av min favorittskyline, var det kaos og panikk i gatene bak det høye, grønne bygget..

 

Fem politimenn betalte den ultimate prisen den kvelden. Mens de beskyttet demonstrantene ble de truffet av en gal manns kuler. Ironisk nok mens de beskyttet mennesker som demonstrerte mot politiet. De kom aldri hjem til sine kjære. Isteden ble de brutalt revet bort. Sønner, brødre, ektemenn og fedre. Borte for alltid.

Dallas var i sjokk og sorg. Det traff også oss. Ikke bare fordi vi var i nærheten da det skjedde, og den uvirkelige følelsen av at dette kunne foregå så kort vei unna oss, når vi selv hadde det så fint. Ikke bare fordi vi er enormt glade i Dallas. Også fordi vi, eller rettere sagt mann og barn, har som hobby å samle på politipatcher fra de forskjellige byene vi er i når vi er i USA. På denne måten har vi truffet politifolk både her og der, og det har vært en uforbeholden positiv opplevelse. Vi har blitt møtt med så mye godhet og velvilje. Jeg har ikke annet enn gode ord å si. Det krever en spesiell type menneske for å ha en sånn jobb. Og dette gjelder ikke bare i USA, men for politifolk over hele verden. Det må være en av de tøffeste jobbene man kan ha. Det krever autoritet, mot, medmenneskelighet og en god dose tålmodighet. Du drar på jobb og vet ikke hva du vil møte i løpet av skiftet ditt. Fra småtteri som ungdomsfyll til drap. Fra banaliteter til fare. Dette gjelder både i lille Norge, og i enda større grad her borte. Og 7/7-2016 var det altså disse som var målet. Disse som ble angrepet. Disse menneskene som lever av å beskytte andre. Som løper mot faren der andre løper vekk. Sånt gjør inntrykk. Dallas flommet over av følelser og støtte til politiet i fjor.


 

Fredag var det altså et år siden fem tapre menn ble drept. Dette ble behørig markert hele uken, og på selve kvelden et år etter angrepet, ble det markert med en minnesamling og minnemarsj i Dallas sentrum. I gatene der det skjedde. Det føltes riktig for oss å ta del i dette istedenfor å markere vår egen dag. Og det ble en fin kveld. En spesiell kveld. Hvor ofte kan man gå rundt midt i gatene i Dallas – med politieskorte. Litt varmt var det å gå denne runden, men med en vannstasjon underveis og sakte tempo var det helt greit. Og når solen gikk ned og klokken viste 8:58 pm, akkurat da de første meldingene om “officer down” kom for et år siden, lyste både bygninger og mennesker med blå lys opp Dallas sentrum til tonene av Amazing Grace. Det var fint, det var rørende, det var ettertanke og det var gåsehud.



Det var fint å kunne være med og hedre minnet til disse fem politimennene. Dallas har vært flinke til å komme sammen, til å støtte sine blåkledde. Det skulle egentlig bare mangle. Disse som går på jobb hver dag for å beskytte oss andre fortjener all mulig respekt. At de som sørger for andres sikkerhet skal være målet for et sånt angrep var og er ufattelig. Og for all del, disse fem er ikke de eneste politifolkene som har blitt drept “in the line of duty”. Det finnes mange av dem. Jeg drar frem dette først og fremst fordi det traff oss så veldig personlig, og også fordi det er det største angrepet rettet mot politiet i USA. Det fine som har kommet ut av dette er hvor mye mer menneskene i Dallas setter pris på sine blåkledde etter dette angrepet. Det har vært mye takk, håndtrykk og klemmer. Flere restauranter tilbyr rabatt til uniformerte politifolk, enkelte plasser spiser de til og med gratis. Jeg har sett privatpersoner betale for lunsjen til politifolk. Og igjen, denne minneuken, har det flommet over av støtte. Det har vært tøffe dager for politiet her. Jeg har sett tøffe politimenn gråte og klemme hverandre. Det skjærer litt i hjertet hver gang. Men så er det fint også. Fint at de som er borte minnes, og at de som fortsatt risikerer livet for andres trygghet får oppleve fortjent takknemlighet og respekt.

Og jeg vet at de setter pris på det. Jeg vet at det betyr mye for dem å få et håndtrykk og en takk. Det er så lite, så enkelt. Og så betydningsfullt. Nok en ting som er universelt. Selv om det er lenge siden en politi har falt i tjeneste i Norge, så betyr det ikke at det ikke kan skje. Det gjør ikke jobben til dem som passer på oss nordmenn noe mindre betydningsfull. De opplever sannsynligvis mer enn nok dritt. Og usikkerhet. Spesielt også i disse terrortider. Hvem er det som kommer til å løpe mot strømmen om noe skjer? Mot faren. Min oppfordring til deg er; ved neste anledning, takk en politimann eller politikvinne. Takk dem for innsatsen, for jobben de gjør for oss.

Jeg sier det med dette innlegget, både til politiet i USA og i Norge; TAKK!

#politi #markering #meninger #backtheblue