7. juli hadde vi 10 års bryllupsdag. Jubileum. Vi hadde barnevakt for anledningen, og skulle vel egentlig gjort noe “romantisk”, bare vi to. Gått ut og spist helt alene. Eller som i fjor, dratt ut på min favorittbro i Dallas, med utsikt mot skylinen. En kveld som sitter fast i minnet mitt, både på godt og vondt. Det var en så fin kveld, Dallas viste seg fra sin vakreste side. Den heftigste varmen begynte å avta da solen gikk ned over Trinity River og mørket begynte å senke seg. På broen var det glede, musikk og dans. Byen lyste opp bak oss, byen som jeg er så glad i. Det var ro og lykke over å være akkurat der. Men med mørket ble litt av roen brutt. Lyden av helikopter som svirret i lufta og ble hengende over sentrum overdøvet musikken. Det ble flere og flere av dem. Etterfulgt av sirener. Mye sirener. Blinkende lys flerret gjennom mørket på bilbroen tvers ovenfor gangbroen jeg liker så godt å være på. Det var mye hastverk, både ut og inn av sentrum. Vi skjønte at noe hadde skjedd, men ante ikke omfanget der ute i den fine atmosfæren på broen. Ikke før vi fikk melding med spørsmål om hvor vi var, og en oppfordring om å holde oss unna sentrum. For der inne bak skylinen jeg er så glad i befant det seg en aktiv skytter. Der inne, bak alle glade bildene fra broen, var det kaos. En rolig og fredelig demonstrasjon hadde snudd seg til et skrekkscenario. En mann fylt av hat bestemte seg for å angripe politiet denne kvelden. De som beskytter andre var målet for kulene hans. Da vi kjørte ut av byen, raste den ene politibilen etter den andre inn mot sentrum. Mot kaoset. Mot kulene. Der alle andre sprang ut, sprang de inn. Inn for å hjelpe. For å gjøre jobben sin. Sannsynligvis det bildet som har brent seg sterkest inn på netthinnen min fra denne kvelden. Alle disse som dro rett inn i et område der de visste at akkurat de var målet. Det er dedikasjon og mot det!
Fem politimenn betalte den ultimate prisen den kvelden. Mens de beskyttet demonstrantene ble de truffet av en gal manns kuler. Ironisk nok mens de beskyttet mennesker som demonstrerte mot politiet. De kom aldri hjem til sine kjære. Isteden ble de brutalt revet bort. Sønner, brødre, ektemenn og fedre. Borte for alltid.
Dallas var i sjokk og sorg. Det traff også oss. Ikke bare fordi vi var i nærheten da det skjedde, og den uvirkelige følelsen av at dette kunne foregå så kort vei unna oss, når vi selv hadde det så fint. Ikke bare fordi vi er enormt glade i Dallas. Også fordi vi, eller rettere sagt mann og barn, har som hobby å samle på politipatcher fra de forskjellige byene vi er i når vi er i USA. På denne måten har vi truffet politifolk både her og der, og det har vært en uforbeholden positiv opplevelse. Vi har blitt møtt med så mye godhet og velvilje. Jeg har ikke annet enn gode ord å si. Det krever en spesiell type menneske for å ha en sånn jobb. Og dette gjelder ikke bare i USA, men for politifolk over hele verden. Det må være en av de tøffeste jobbene man kan ha. Det krever autoritet, mot, medmenneskelighet og en god dose tålmodighet. Du drar på jobb og vet ikke hva du vil møte i løpet av skiftet ditt. Fra småtteri som ungdomsfyll til drap. Fra banaliteter til fare. Dette gjelder både i lille Norge, og i enda større grad her borte. Og 7/7-2016 var det altså disse som var målet. Disse som ble angrepet. Disse menneskene som lever av å beskytte andre. Som løper mot faren der andre løper vekk. Sånt gjør inntrykk. Dallas flommet over av følelser og støtte til politiet i fjor.
Fredag var det altså et år siden fem tapre menn ble drept. Dette ble behørig markert hele uken, og på selve kvelden et år etter angrepet, ble det markert med en minnesamling og minnemarsj i Dallas sentrum. I gatene der det skjedde. Det føltes riktig for oss å ta del i dette istedenfor å markere vår egen dag. Og det ble en fin kveld. En spesiell kveld. Hvor ofte kan man gå rundt midt i gatene i Dallas – med politieskorte. Litt varmt var det å gå denne runden, men med en vannstasjon underveis og sakte tempo var det helt greit. Og når solen gikk ned og klokken viste 8:58 pm, akkurat da de første meldingene om “officer down” kom for et år siden, lyste både bygninger og mennesker med blå lys opp Dallas sentrum til tonene av Amazing Grace. Det var fint, det var rørende, det var ettertanke og det var gåsehud.
Det var fint å kunne være med og hedre minnet til disse fem politimennene. Dallas har vært flinke til å komme sammen, til å støtte sine blåkledde. Det skulle egentlig bare mangle. Disse som går på jobb hver dag for å beskytte oss andre fortjener all mulig respekt. At de som sørger for andres sikkerhet skal være målet for et sånt angrep var og er ufattelig. Og for all del, disse fem er ikke de eneste politifolkene som har blitt drept “in the line of duty”. Det finnes mange av dem. Jeg drar frem dette først og fremst fordi det traff oss så veldig personlig, og også fordi det er det største angrepet rettet mot politiet i USA. Det fine som har kommet ut av dette er hvor mye mer menneskene i Dallas setter pris på sine blåkledde etter dette angrepet. Det har vært mye takk, håndtrykk og klemmer. Flere restauranter tilbyr rabatt til uniformerte politifolk, enkelte plasser spiser de til og med gratis. Jeg har sett privatpersoner betale for lunsjen til politifolk. Og igjen, denne minneuken, har det flommet over av støtte. Det har vært tøffe dager for politiet her. Jeg har sett tøffe politimenn gråte og klemme hverandre. Det skjærer litt i hjertet hver gang. Men så er det fint også. Fint at de som er borte minnes, og at de som fortsatt risikerer livet for andres trygghet får oppleve fortjent takknemlighet og respekt.
Og jeg vet at de setter pris på det. Jeg vet at det betyr mye for dem å få et håndtrykk og en takk. Det er så lite, så enkelt. Og så betydningsfullt. Nok en ting som er universelt. Selv om det er lenge siden en politi har falt i tjeneste i Norge, så betyr det ikke at det ikke kan skje. Det gjør ikke jobben til dem som passer på oss nordmenn noe mindre betydningsfull. De opplever sannsynligvis mer enn nok dritt. Og usikkerhet. Spesielt også i disse terrortider. Hvem er det som kommer til å løpe mot strømmen om noe skjer? Mot faren. Min oppfordring til deg er; ved neste anledning, takk en politimann eller politikvinne. Takk dem for innsatsen, for jobben de gjør for oss.
Jeg sier det med dette innlegget, både til politiet i USA og i Norge; TAKK!
#politi #markering #meninger #backtheblue