Jeg har kjent litt på det en stund, men etter den siste uken og gårsdagens pressekonferanse om påskeråd, har jeg blitt enda mer sikker på at å reise på påskeferie er en dårlig ide. Hadde påskeferie betydd tid med kjernefamilien på en hytte i fjellheimen hadde det vært noe annet. Men for meg er påskeferie bølgeskvulp, måkeskrik og byliv i Ålesund, hjemme hos mamma. Jeg føler på mange måter at vi bor i et slags episenter akkurat nå, i Viken og ikke langt fra Oslo. Selv om smittesituasjonen ikke er på samme nivå her, så viser den siste ukens hendelser at viruset er i omløp også i nærmiljøet, og det skal så alt for lite til før det sprer seg. Så all fornuft sier at vi bør holde oss hjemme og ikke potensielt dra med oss smitte til Sunnmøre og mamma. Den lille prosenten usikkerhet jeg måtte ha, går ut på at mamma blir sittende alene. Jeg vet hun hadde satt pris på besøk og litt liv i huset noen dager. Men hun ser også risikoen ved det.
Jeg trodde helt ærlig at denne påsken skulle bli annerledes enn i fjor, da alle måtte holde seg hjemme. Jeg trodde det skulle bli en mer normal påske hjemme i Ålesund sammen med familie og venner. En liten repeat av høstferien. Uten Tom Cruise da. Med mindre han hadde hatt lyst å være med – sier ikke nei til det. Men sånn blir det uansett ikke. Om vi drar opp dit nå, må vi stort sett holde oss for oss selv. Det blir ikke besøk og klemmer. Å gi mamma litt (kaos) selskap i noen dager, litt frisk Sunnmørsluft og kanskje noen fine solnedganger hadde likevel vært fint. En Stuen-is eller tre hadde heller ikke vært feil. Men er det verdt risikoen? Spesielt når mamma fortsatt ikke er vaksinert heller. Slankeprosjektet mitt har definitivt godt av en hjemmepåske, i løpet av litt over en ukes juleferie i Ålesund gikk jeg opp to kilo. Etter noen måneders hard jobbing er de endelig borte igjen nå..
Vi trenger ikke å bestemme oss helt enda, men jeg føler likevel at valget langt på vei er tatt. Jeg er 98% sikker på at hjemmepåske er det riktige i år også. Vi skal nok klare å kose oss likevel. Det var bare det med mamma da..
Ja, hva skal man si? Hei, bloggen? Husker du meg? Eller husker dere meg? Det er helt flaut å se at forrige innlegg var tidlig i september. Nå nærmer desember seg.. Men så er det en gang sånn at livet kommer først. Bloggen har vært nedprioritert så det holder. Og det har vært helt riktig. Derfor kommer det et lite innlegg om høstferien nå, selv om den var for ukesvis siden. Den er likevel verdt å dele litt fra. Ikke fordi den var så begivenhetsrik, men fordi den var så innmari god for sjelen.
For det er noe med det å komme hjem. Selv om Østlandet har vært hjemme i 16 år nå, selv om jeg endelig føler meg helt hjemme her (det tok lang tid, men det er en annen historie), så er Ålesund også fortsatt hjemme. Jeg kommer hjem når vi drar dit, og jeg kommer hjem når vi reiser tilbake til Østlandet. Føler meg egentlig ganske privilegert. I Ålesund blandes den gamle meg og den nye meg sammen i en relativt interessant miks. Og der finner jeg en helt annen slags fred. Sunnmørsfreden. Det er noe med de kjente gatene, minnene, menneskene og kanskje mest av alt, luften. Sunnmørsluften. Den er annerledes. Helt sant! Det må være noe med kombinasjonen fjell og sjø. Luften blir så frisk og god, kanskje iblandet litt salt.
Denne høstferien brukte jeg mye tid til å lade batteriene på den magiske Blimsanden.
Større ro enn det jeg fikk av å rusle rundt eller bare sitte på svabergene her, har jeg ikke kjent på lenge. Det skjedde noe litt uforklarlig med meg der ute. Som om jeg fant tilbake til noen dype røtter.
Og energien jeg fikk var også helt utrolig. Den tidligere litt daffe meg, som faktisk har klart å holde ut med treningen som jeg hadde begynt med sist jeg skrev et innlegg, klatret, hoppet, spratt og småjogget rundt. Pur glede. Jeg lever på det enda.
Så enkelt kan det altså gjøres. Man skal aldri undervurdere en strand og frisk Sunnmørsluft. Det gjorde virkelig hele høstferien min!
Og så var det kjendisjeger-delen av høstferien da. Dette var på den tiden Tom Cruise var å finne i Romsdals-traktene. Vi spøkte om at vi skulle på Cruise-jakt da vi dro oppover, men det var altså mest spøk, selv om vi selvfølgelig tittet oss litt ekstra om, og ble litt flaut oppspilte av å se helikopteret hans. Vi følte oss egentlig ganske fornøyde over bare det. Men da vi skulle kjøre østover igjen, gikk det jammen litt troll i ord, og spøken vår ble plutselig alvor. For vi klarte på et eller annet merkelig vis å akkurat unngå en veisperring på siste innspillingsdag. Spenningen steg i bilen da vi så et tog. Jeg dro frem mobilen for å filme det da det plutselig satte seg i bevegelse. Og vips, der sto Tom Cruise oppå en av vognene og vinket til oss. Oppstandelsen var stor i bilen kan dere tro. Siden vi var alene på veien, vrengte mannen bilen om og vi fikk fulgt toget et lite stykke. Det kvalifiserer kanskje til kjendisjeger, jeg vet ikke.. Og her fikk jeg filmet en video som faktisk endte opp med å gå viralt.
Videoen som dette bildet er fra kan dere se på Instagram.
Kaosfamilien vår altså. Vi har det med å ende midt opp i små, tilfeldige eventyr. Og vi var alle enige om at det var en ganske kul avslutning på høstferien!
Og jeg, jeg tror jeg er enig med meg selv om at jeg ikke skal la det gå over to måneder før jeg skriver et nytt blogginnlegg..
Jeg har allerede fastslått at i denne annerledes-tiden som vi har vært og fortsatt er inne i, så har vi definitivt vært blant de heldige. Og den står jeg fortsatt for. Livet vårt har ikke hatt store forandringer, i alle fall ikke i negativ retning. Vi har tvert imot hatt godt av å roe ned og skifte fokus. Livet har kanskje blitt bedre. Vi trengte bare en liten pandemi..
Men selvfølgelig ofrer også vi ting. Vi går glipp av opplevelser vi hadde gledet oss til. Kanskje mest av alt jentungen, som fortsatt ikke får spille ordentlig fotball (men snart, jenta mi), og som i skrivende stund skulle ha vært i Danmark på cup. Den var vond. Og så er det årets høydepunkt for oss andre da. Vi har planlagt siden i fjor sommer og telt ned i månedsvis. Og nå nærmet det seg.
Vi har ventet og håpet på et mirakel. Men vi har også egentlig visst siden i mars at denne sommerens eventyr utgår. At denne sommeren får vi verken se eller klemme på våre nære og kjære i Texas. Om under en måned skulle vi ha sittet på flyet til Miami. Der skulle vi ha møtt venner fra Texas og sammen kjørt «hjemover». Vi skulle besøke flotte og langstrakte strender. Vi skulle innom Disney World, hvor minstemann ikke har vært enda. Og ikke minst, vi skulle ha tilbragt noen deilige uker «hjemme» i Texas.
Sånn blir det altså ikke. Nok en sommer blir annerledes etter fjorårets katastrofe-sommer. Visst var vi i Texas i fjor, men med den sinnsstemningen jeg var i etter å ha mistet Megan, fikk jeg ikke så mye ut av det. I år skulle det bli bedre. I år skulle vi etter et opphold i fjor ta en skikkelig roadtrip igjen. Og jeg skulle nyte hver dag og hver opplevelse. Det blir et savn.
Men det går likevel overraskende bra. Ja, det er kjipt. Men vi overlever et år uten heten i sommer-Texas. Og vi overlever en sommer uten våre der borte, selv om det er det absolutt tyngste å gå glipp av. Og vi skal likevel nyte sommeren her hjemme. Det er jammen lenge siden vi har tilbragt den aller fineste tiden av året i Norge. Det er kanskje på tide. Nyte late dager i godkroken på en nybeiset terrasse. Lage en liten oase i hagen. Lese masse bøker. Se serier jeg lenge har planlagt å se. Ta små turer i nærområdet. Kanskje ta en roadtrip til venner på Sørlandet og til mamma og andre nære og kjære i Ålesund. Sommer i Ålesund! Det er årevis siden vi var der på den årstiden. Jeg kjenner at det kribler litt i magen når jeg tenker på det.
Dessuten slipper jeg å fly. Jeg gruer meg alltid til den lange flyturen frem og tilbake til USA. Nå kan jeg gå sommeren i møte uten sånne nerver. Og vi sparer definitivt mye penger på å tilbringe sommeren på denne siden av dammen. Kanskje kan jeg til og med gå litt ned i vekt denne sommeren istedenfor å legge på meg x antall kilo etter ukritisk inntak av sukkerholdige drinker, queso og sweet tea.
Og roen som har vært så god å kjenne på de siste ukene, den kan fortsette. Ikke noe stress, bare deilig ro.
Joda, sommeren blir kanskje annerledes. Men jeg tror den blir fin likevel. Vi går kanskje glipp av noen opplevelser dette året. Men vi kan også begynne å glede oss til å prøve igjen neste år. Og tenk så gode klemmene blir når vi endelig treffer familie og venner der borte igjen!
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har vi gått fra sensommer og skolestart til nesten høstferie. At tiden går fort er det i alle fall ingen tvil om. Egentlig føles det ikke så alt for lenge siden sist høst. Høsten da tankene mine konstant var et annet sted. Høsten der jeg så på høstferien som et ytterst kjærkomment avbrekk, et håp om å få tankene over på andre og hyggeligere ting. Sånn ble det ikke, for noen få dager før vi skulle pakke hele familien i bilen og kjøre til Ålesund, måtte jeg isteden hive meg på et fly til Texas og sykesengen til min kreftsyke pappa.
Det er helt utrolig at det har gått snart et år siden jeg satt der hos ham. Et år siden jeg mistet ham. Enda mer utrolig er det når jeg tenker på alt som har skjedd i løpet av dette året som har gått.
Til og med alt som har foregått i livene våre bare etter sist vi var i Ålesund på påskeferie. Den gangen, for bare fem måneder siden, var jeg lykkelig gravid. Den gangen slapp vi endelig nyheten etter å ha holdt den for oss selv i mange måneder. Den gangen trodde, eller i alle fall håpte jeg, at neste gang vi kom opp dit var vi seks. Da skulle Megan være med for første gang. Jeg trodde også at vi ikke fikk reist oppover igjen før neste år, i og med terminen min var midt i høstferien. Jeg trodde denne høstferien skulle tilbringes hjemme sammen med henne og resten av gjengen min.
Nå blir det Ålesundstur. En tur med mye ekstra psykisk baggasje. Med minnet om forrige høst, om hvordan livet var på forrige tur, om alt vannet som har rent ut i havet siden den gang, og med termindatoen rett rundt hjørnet. Likevel tror jeg det blir mest bra. Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma, kjente og kjære, og til byen min. Det finnes ingen plass i verden hvor jeg føler mer tilhørighet enn i den vakre byen med fjord og fjell i skjønn forening. Ingen annen plass gir meg mer ro i hjerte og sjel. Høstferie i hjembyen min er akkurat det jeg trenger nå!
Det ble visst stille fra meg igjen. Jeg føler for å beklage det, men så synes jeg egentlig ikke jeg trenger å gjøre det heller. Noen ganger kommer livet i veien for hyppig blogging. Og det er helt greit, uansett om man er hobby-blogger som meg eller om man lever av det. Livet er førstepri. Og noen ganger skjer det for mye, eller man orker rett og slett ikke. Eller en kombinasjon kanskje. Sistnevnte passer nok ganske godt for meg akkurat nå. Jeg tenker ofte på å skrive, men så orker jeg ikke. Hodet er fryktelig slitent om dagen, og kroppen følger gjerne naturlig etter. Samtidig fylte jeg helgen med familie og aktiviteter.
Om du følger meg på Facebook eller Instagram har du kanskje sett at vi tok en aldri så liten tur over grensen i helgen. I utgangspunktet vurderte vi en litt lengre tur enn det vi endte opp med. Siden mannen hadde fri fra fredag til tirsdag, tenkte vi egentlig å bruke hele helgen og dra til Ullared og Fjällbacka. Ullared fordi mannen (ja, mannen!) har lyst dit, noe påvirket av serien på TV. Fjällbacka fordi jeg hadde lyst til å se plassen jeg har lest så mye om i Camilla Läckbergs bøker. Jeg elsker svensk krim, og spesielt hennes bøker slukes rått. Men da helgen kom kjente jeg at en lang tur på ingen måte fristet. Eventyrlysten var borte og tanken på et Ullared fullt av mennesker bød meg imot. Solsengen på terrassen fristet mye mer. Ullared forsvinner uansett ikke, og er nok bedre utenfor høysesongen. Så fredag og lørdag ble det mest avslapping, samt overnattingsbesøk av venninnen til jentungen. Litt kjedelig kanskje, men definitivt bedre enn shoppingkaos. Lørdag klarte jeg til og med å lure med meg mann og barn pluss nevnte venninne på fotballkamp. Å se tangotrøyene fra hjembyen Ålesund i aksjon hjelper alltid på litt tungt humør.
La dere forresten merke til rolleombyttingen her? Mann som vil på shopping, kjerring som vil på fotballkamp.
Siden solen glimret med sitt fravær på søndag, bestemte vi oss for å ta turen til Fjällbacka da isteden. En litt planlagt spontantur. Vi var litt usikre på om vi ville gjøre det til dagstur eller overnattingstur. Jeg er ikke akkurat den mest stabile personen om dagen, dermed har jeg også litt beslutningsvegring. Jeg var heldigvis snartenkt nok til å hive et undertøysskift til alle ned i veska sånn i tilfelle. Vi fikk bruk for det.
Hvorfor vi aldri har kjørt til Fjällbacka før, aner jeg ikke. Det er ikke langt for oss som bor på Østlandet. Vi drar jo til Strömstad-området noen ganger i året, og denne idylliske plassen ligger bare ca. en halv times kjøring derfra. Har du, som meg, lest bøkene til Läckberg og kanskje til og med sett TV-seriene som har blitt laget på bakgrunn av dem, så kjenner du deg umiddelbart igjen. Jeg forventet nesten å snuble over et lik. Samtidig er idyllisk egentlig ikke beskrivende nok. Jeg falt i alle fall pladask! Bildene jeg tok i løpet av de to dagene vi var der, sier egentlig det meste.
Noe overnatting her ble det derimot ikke. Her bør man nok være tidlig ute med bestilling, for i forhold til popularitet er her alt for få overnattingsplasser. Men vi var ikke klare for å dra hjem heller, så vi endte opp i en suite på Strömstad Spa & Resort. Ikke feil det heller, si. Jeg satte spesielt stor pris på både takterrasse og veranda.
Ikke helt den utsikten vi ville ha fått i Fjällbacka, men greit nok. Og kanskje litt mer “luksus” over hotellet.
Mandag kjørte vi den lille halvtimen tilbake til krimidyllen. Nytt og selvmotsigende ord, jeg vet. Men det finnes egentlig ikke noe mer beskrivende ord enn akkurat det. Her tok vi en runde minigolf før vi nok en gang ruslet rundt i de sjarmerende, smale gatene.
Jeg angrer litt på at vi ikke gikk trappene opp til Kungsklyftan og Vetteberget, men energinivået var ikke helt der denne gangen. Jeg har hørt at det er en kjempefin og spesiell tur, og at utsikten oppe på toppen er fantastisk. Dog litt skummelt med kombinasjon lite sikring og høydeskrekk.
Det hele ble avsluttet med en liten kake på brygga før ferden gikk videre til bittelitt handling på Nordbysenteret (en liten følelsesmessig utfordring for meg som var lykkelig gravid sist vi var der) og deretter hjem.
En ting er sikkert, det er ikke siste gang vi er i Fjällbacka. Jeg har definitivt fått en ny favorittplass på lista mi. Og det bare et par timer hjemmefra! Så enkelt og greit kan det altså være. Og nå som jeg har vært der må jeg nok pløye gjennom Läckberg-bøkene mine igjen. Spesielt siden Camilla (ja, vi er på fornavn nå) selv tok seg bryet med å like mitt lille Instagram-innlegg fra hennes hjemplass. Ble bare litt starstruck da jeg oppdaget det..
Når vi er i USA blir det naturlig nok en del tid i bilen. Ikke minst i Texas, hvor det ofte blir så varmt at man nesten kjører fra dør til dør. I år begrenset selve roadtrip-delen seg til en uke nedover til Texas-kysten, noe som var uvant etter to år med kjøring fra øst- og vestkysten. Neste år blir det muligens en lengre roadtrip igjen. Jepp, allerede delvis under planlegging. Og når vi kjører bil, langt eller kort, så står radioen alltid på. Fortrinnsvis en kanal med countrymusikk. I Dallas har vi vår helt egen favoritt, 99.5 The Wolf. Kall oss gjerne avhengige. Og hver sommer ender jeg opp med nye favorittsanger som minner meg om akkurat den sommeren, akkurat den plassen eller akkurat den følelsen. Så også i år selvfølgelig. Og hva er bedre å gjøre på en deilig, varm og solrik dag som denne enn å dele årets favoritter med dere.
Den første er egentlig ikke en sang som minner meg om sommeren, men kanskje heller årets sang for meg. Denne hørte jeg første gang på vei til ultralyd med Megan i magen. Og den traff rett i hjertet. Den ga meg en følelse av ro, at dette skulle gå bra. Og sånn så det jo ut lenge. Megan var regnbuen over hodet mitt. Dette er sangen som på en måte symboliserer henne, og nå også gir meg et slags håp for fremtiden. Faktisk så gikk denne sangen nesten på repeat da jeg satt med den lille kisten hennes på fanget fra Oslo til Asker.
Sang nummer to er også relatert til Megan. Den heter til og med rett og slett det, Megan. Denne dukket opp da jeg rett etter at hun ble født søkte på sanger som inkluderte navnet Megan. En sang som kunne bli hennes. Selv om dette er et vanlig engelsk/amerikansk navn, så er det ytterst få sanger som har med dette navnet å gjøre. Men denne dukket opp, og den traff veldig godt. Teksten passet sinnstilstanden min perfekt. Den ble naturligvis også spilt den ene gangen vi fikk ha henne med i bilen vår.
Og så er vi over på selve sommeren. Og den ultimate feelgood-sangen for meg i år. Merkelig nok egentlig, for den er jo egentlig ikke munter. Men for meg var den en del av et av sommerens beste øyeblikk, da eldstemann, jentungen og hennes amerikanske venninne satt i baksetet og sang av full hals til nettopp denne sangen. Jeg blir fortsatt varm om hjertet hver gang jeg hører den.
Denne neste sangen er for så vidt en favoritt av samme grunn. Det var mye sang i baksetet den siste feriehelgen..
Og så har vi denne, den ultimate roadtrip-sangen. Å kjøre rundt i Texas med denne sangen på radioen føles helt riktig. For meg er det virkelig God´s Country! Dessuten er litt Blake Shelton aldri feil.
Den neste sangen er en typisk feelgood-sang. Jeg klarer rett og slett ikke å høre den uten å smile og danse litt med overkroppen.
Konserten vi var på i sommer har nok også påvirket favorittlisten min litt. Det var så fint å ta med eldstemann på sin første ordentlige konsert, og til og med med flere kjente country-artister, hvorav en av hans absolutte favoritter var headlineren. Eldstemann er nemlig en ivrig gitarist og sanger, og går ikke av veien for å lire av seg en countrysang på scenen selv. Og da går det ofte i Thomas Rhett. Da vi var på konsert ventet han relativt tålmodig gjennom oppvarmingen fra Rhett Akins, Russell Dickerson og Dustin Lynch, og da Thomas Rhett himself hoppet opp på scenen rett foran oss (bokstavelig talt, en trampoline var visst involvert) og åpnet showet med den følgende sangen, var gleden så stor hos poden at mor nesten måtte gråte en skvett.
Litt live vs. video.
Konserten var virkelig bra, selv for meg som ikke har helt det samme forholdet til denne artisten. Jeg vet å sette pris på god musikk uansett. Og han har unektelig mange bra sanger som er store hiter i country-verden. Jeg hadde sneket litt på set-listen hans på forhånd, så jeg visste at en av de største hitene og podens kanskje absolutte favoritt ville komme helt til slutt. Og jeg visste at han ventet veldig på akkurat denne sangen, siden han selv hadde fremført den på skoleavslutningen sin et par uker før. Jeg kunne se en liten skuffelse etterhvert som konserten gikk fremover og sangen aldri dukket opp, samtidig som jeg i hemmelighet gledet meg vilt til å se reaksjonen hans når den endelig kom. Og det var verdt det, for å si det sånn.
Fra feelgood til en litt mer ettertenksom sang, som hver gang den dukket opp på radioen i sommer sendte meg inn i en litt dyster sinnsstemning. Tok meg tilbake til det som skjedde rett før ferien. For det er kanskje sant, at Megan tok det beste av meg, og at jeg er en annen person nå. Og det er kanskje greit det også. Dessuten er det en Luke Combs-sang, og jeg har en sterk forkjærlighet for stemmen og aksenten hans (gode gamle Carolina og southern twang altså).
Til slutt må jeg selvfølgelig slenge med den sangen som alltid skaper god stemning og gjerne allsang i bilen vår, uansett om vi er i Norge eller Texas. En gang Texwegian alltid Texwegian!
Og siden jeg har sittet og lastet ned alle videoer jeg har fra den flotte konserten vi var på i juni, så prøver jeg meg på å legge ved en playlist herfra også. Mange perler her.
Ha en fortsatt fin sommerdag der ute, NÅ skal jeg nyte sola litt jeg også!
Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.
9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.
Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.
Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.
Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:
I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:
Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.
Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.
Vips, så var tre fjerdedeler av årets sommerferie unnagjort. Og foruten den første uken da vi tok en liten roadtrip, har den vært uten de store begivenhetene. I motsetning til de to siste årene, hvor vi har hatt lange roadtrips fra henholdsvis østkysten og vestkysten, har årets Texas-ferie føltes veldig mye som en hjemmeferie. Istedenfor å dra til nye plasser, har det i år stort sett bare vært kjent og kjært. Litt uvant, men nokså avslappende. Her er vi kjent, og her føler vi oss hjemme.
Selv om jeg føler at ferien har bestått av spising på faste restauranter og shopping, så har vi gjort litt annet også. Som å ta med eldstemann på konsert med country-idolet Thomas Rhett.
Dette var sannsynligvis sommerens høydepunkt for mammahjertet. Eldstemann er familiens musiker, han synger og spiller gitar. Og country er favoritten. På barneskoleavslutningen for noen få uker siden satt han helt alene på scenen foran rundt 300 foreldre, spilte akustisk 12-strengs gitar og sang «T-shirt» av nettopp Thomas Rhett. Derfor var det stort å kunne ta han med på dette. Bare han, mannen og jeg (og 19 997 andre). Med supre seter og musikk som vi alle kunne like. Og gleden til eldstemann var det beste av alt, ikke minst da konserten ble avsluttet med samme sang som han selv covrer.
Gutta har tradisjonen tro insistert på et besøk hos Gas Monkey, både butikken/garasjen og spisestedet.
Vi har vært på Tattoo Convention og fått nærkontakt med fenomenet the Enigma.
En mann dekket av blå puslespillbrikker og full av rare, eller mest ekle, påfunn. Eldstemann fikk til og med være hjelper på scenen. Vi jentene holdt oss noen meter unna mens vi med kulerunde øyne og en viss avsky så på alle raritetene denne mannen foretok seg på scenen. Men for all del, etter å ha møtt ham face to face, hyggelig var han. Og noen dager etterpå var det mannen og jeg som tatoverte oss. Dog ikke blå puslespillbrikker..
Dyrehagen har vi også vært innom. Vanligvis drar vi på den som er her i Dallas, men i år prøvde vi for første gang Fort Worth Zoo. Like fin den, jeg er fornøyd så lenge jeg får se vakre sebraer og mate mine absolutte favoritter, giraffene.
Jeg har gått på en aldri så liten shopping-smell, faktisk på oppfordring fra mannen. Klær er fortsatt et helvete siden jeg avskyr kroppen min om dagen, men jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til Coach-vesker. Og da vi kom til min favoritt Coach-butikk, gikk jeg ikke tomhendt ut derfra..
De ansatte i denne ene butikken gnir seg i hendene hver sommer når vi dukker opp. Faktisk så kjenner de oss igjen. Og noen av dem gjør det ekstra hyggelig å handle akkurat der. Vi måtte rett og slett innom og legge igjen litt ekstra penger der i dag. Nå har jeg fått min Coach-fix for en stund.
Og med en pose full av vesker, var det helt OK å innfri minstens største drøm; Chuck E. Cheese’s.
Et eldorado for barn, et helvete fylt av lyder og bakterier for nevrotiske mødre.
Og selvfølgelig har vi feiret 4. juli. På samme måte som hvert år. Vi starter med gatefest og fyrverkeri på en bro i downtown Dallas på kvelden 3. juli.
På selve 4. juli tar vi alltid turen til forstaden McKinney. Der ser vi på parade, titter litt i butikker mens barna får være med på litt aktiviteter, og ikke minst spiser vi lunsj på en plass kalt Hugs. Jeg simpelthen elsker denne plassen, en cafè hvor stort sett alle ansatte har en eller annen utviklingshemming. Her tas vi imot som gamle kjente hver år, og det er aldri manko på klemmer. Og det beste av alt, om fabelaktige Dylan er på jobb, som i år, vanker det også en sang eller to. Denne plassen er så full av hjertevarme at det nesten renner over.
Så drar vi hjem. Barna får bade litt, og fetteren min lager middag. Bonusbestemor kommer på besøk, og i år hadde vi også en hyggelig nykommer rundt bordet, fetterens kjæreste. En annen bonus i år, kjøretur i avdøde bonusbestefars gamle Mustang. Det vakte gode minner!
Sånn ellers er det bare late sommerdager. De starter som oftest i bassenget, den eneste plassen man kan få litt sol på kroppen uten å få heteslag.
Vel og merke har det ikke vært like varmt som det pleier så langt i år, vi har vel bare hatt en dag over 40 grader. Men vi får muligens igjen med renter denne siste uken. Passer jo fint når ting som Six Flags og Fort Worth Stockyards står på programmet.. Uansett skal jeg prøve å nyte denne siste uken så godt jeg kan. Jeg elsker jo denne byen og å være sammen med mine kjære her.
For bare noen få uker siden elsket jeg kroppen min. Kroppen som hadde en ekstra passasjer inni seg. Kroppen som var i forandring. Magen som vokste, den fine kulen jeg etterhvert fikk. Selv puppene som este ut, ble fulle av tydelige blodårer og gjorde seg klare til amming, elsket jeg. Nettopp fordi de gjorde seg klare for å gi næring til Megan på utsiden.
Nå hater jeg kroppen min. Virkelig hater. Mer enn jeg noensinne har gjort. Kroppen som ikke strutter stolt lenger, som ikke lenger viser at den bærer på et lite liv. Kroppen som nå bare føles som et tomt og slapt skall. Ikke minst magen. Mitt aller mest sårbare punkt nå. Jeg vil helst gjemme den bort i store telt. For der kulen jeg var så glad i var for noen få uker siden, er det nå bare en slags bolledeig igjen. En bolledeig som håner meg hver gang jeg ser i speilet. Fortsatt med blåmerker etter alle de blodfortynnende sprøytene jeg satte i løpet av svangerskapet. Og med en tom, verkende følelse på innsiden.
Barselkroppen uten baby er virkelig et helvete. Fysisk og psykisk. Jeg har lyst til å gråte om mannen eller barna er borti magen min. Alle klærne mine er for stramme. Mammaklærne er pakket bort. Jeg går i amerikanske butikker som bugner av fine klær, men jeg orker ikke å kjøpe meg noe nytt. Jeg orker knapt å prøve på meg noe, for de gangene jeg har gjort det har det blitt helt feil. Det ser bare ikke bra ut på meg. Dessuten var det mammaklær og babytøy jeg skulle handle nå.
Men det verste er egentlig ikke at jeg føler meg feit og ekkel. Det aller verste er følelsen av at kroppen min nok en gang har sviktet. Sviktet meg, og ikke minst sviktet Megan. Alle leger og jordmødre sier at dette ikke er min feil. At jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes. Og innerst inne vet jeg at jeg gjorde absolutt alt jeg kunne for at svangerskapet skulle gå bra. Likevel føler jeg at jeg og den fordømte kroppen min sviktet henne. Jeg føler fortsatt på en slags skyldfølelse for at jeg ikke klarte å holde liv i henne. Hvis det var morkaken som sviktet og hun ikke fikk nok næring, så var det jo på en måte kroppen min sin feil likevel. Og jeg hater den for det!
Jeg klarer virkelig ikke å riste av meg disse vonde følelsene. Og det gjør hver dag til en kamp. Nå har vi vært på ferie i to uker, og foreløpig føler jeg at disse to ukene har vært rimelig bortkastet. Alle de tingene jeg vanligvis elsker å gjøre her, stedene jeg liker å dra til, frister ikke i det hele tatt. Jeg som vanligvis shopper både klær, vesker og solbriller, ofte til mannens store fortvilelse, har ikke lyst på noen ting. For ikke å snakke om de faste plassene jeg alltid gleder meg til å spise på. Nå frister ikke mat i det hele tatt. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi det smaker godt. Og jeg virkelig hater at jeg kan drikke alle disse søte drinkene som jeg vanligvis elsker her borte. Men jeg drikker dem! Ja, ikke massevis altså. Det begrenser seg til en sammen med middagen. Vi er tross alt på ferie med barn.
Søtt og godt, men likevel helt feil.
Vi har fortsatt to uker med ferie igjen, og jeg håper at jeg kan klare å få litt mer ut av dem enn de to første. Jeg er i alle fall endelig ferdig med den festlige renselsen etter fødselen (noe man egentlig burde vært spart for når man ikke får en levende baby i armene) og har endelig klart å bli med resten av gjengen i bassenget, en aldri så liten seier. Og med det klarte jeg også å komme i gang med svømmingen fra i høst. Dog har det ikke den samme terapeutiske effekten nå.
Men selv dette, som jeg ellers elsker, var en kamp. Hver dag er rett og slett en kamp. Å våkne er nesten en skuffelse. Og hvert glimt av meg selv i speilet er fylt av negative følelser. Jeg vet så inderlig godt at jeg burde nyte livet og like meg selv akkurat som jeg er. Og ikke minst sette pris på at kroppen min har gitt liv til tre fine barn. Men akkurat nå er det dessverre ikke sånn livet er..
En uke av ferien har gått. At den er annerledes er det ingen tvil om. Tiden som pleier å fly, går nå relativt sakte. Og jeg er usikker på om ferie egentlig gjør meg godt så langt. Mer tvert imot faktisk. Akkurat nå føles den ene dagen litt tyngre enn den andre, og det til tross for at vi har tatt oss en liten roadtrip til noen av mine favorittplasser.
Vi startet på torsdag, og tok først tre netter i vakre San Antonio. Byen er fortsatt like fantastisk som den alltid har vært, og jeg lar meg fortsatt sjarmere av den koselige Riverwalken og the Alamo.
Men den store lykkefølelsen som jeg pleier å få her uteble. Naturlig nok kanskje. Isteden ble jeg overveldet av alle triggere rundt meg. Gravide, babyer, babyklær.. Små påminnere om det som skulle ha vært over alt. Selv det å kunne sette seg ned og ta en drink, noe jeg vanligvis nyter, ble plutselig veldig feil og vondt. Det var jo ikke sånn sommeren skulle være.
Mens vi var der, fikk jeg ideen om å kjøpe en bamse som kunne bli med oss rundt og som når vi kommer hjem kan stå på gravstedet hos Megan. På den måten er hun litt med oss likevel. Selv om også det er litt vondt, for den bamsen vi kjøpte er en bamse jeg så gjerne skulle sett henne med til høsten.
Megan-bamsen ble i alle fall med oss videre, gjennom gode, gamle Houston:
Til Space Center, hvor den til og med fikk ta på steiner fra Mars og månen (kall oss gjerne gærne):
Til Kemah, hvor jeg glemte å forevige den fine kvelden og heller måtte ta et regnfylt bilde dagen derpå:
Sånn så det forøvrig ut da vi spiste middag i Kemah kvelden før:
Herfra dro vi til vårt lille øyparadis, Galveston.
Megan-bamsen er selvfølgelig med her vi bor rett ved stranda, på et hotell jeg har drømt om å bo på siden jeg kom hit første gang for 22 år siden. Siden vårt faste hotell ikke lenger holder samme standard som før, tok vi oss råd til å oppgradere hit i år.
Det eldste og mest historiske hotellet i Galveston. Her kan man virkelig ikke klage – over annet enn været. For siden vi kom mandags formiddag har den ene tordenstormen avløst den andre, og med unntak av en liten smakebit på vei til Pleasure Pier og moro for barna rett borti gata, har det ikke blitt noe strandtid.
Nå har vi rett og slett forlenget oppholdet vårt her til torsdag i håp om en fin onsdag..
For min del er ikke dette med bading så viktig i år, selv om jeg vanligvis elsker å være på stranda her. I år er jeg rett og slett fortsatt barselkvinne, med alt det innebærer. Så å bade i sjøvannet her tør jeg rett og slett ikke denne gangen. Det får bli med vassing. Minsten derimot har mast om strand siden i vinter en gang. Så forhåpentligvis blir det litt Mexicogulf-bading på ham. Jeg for min del håper bare å klare å finne litt mer glede og entusiasme enn det jeg har så langt denne ferien. Jeg prøver hardt, og det finnes små glimt. Men det finnes også små breakdowns, som på parkeringsplassen til Kroger, hvor jeg gråter over skiltene for parkering for gravide og den søte bodyen med «Precious little sister» som jeg så tidligere på dagen. Antar at det faktum at alt dette sammenfaller med pappas bursdag, den første uten ham, ikke nødvendigvis hjelper på det følelsesmessige heller.
Pust inn, pust ut. En fot foran den andre. En dag om gangen..
