Uken som har gått – late dager i Dallas

Nå har det gått en uke siden vi ankom Dallas, og her har vi gått fullstendig i feriemodus. En slags hjemmeferie. Vi har late morgener og formiddager i bassenget, noe som er helt greit med 30 grader i vannet og nesten 40 i lufta, og ellers ikke veldig store planer. Vi er rimelig mette på inntrykk etter to uker på veien, og her i Dallas har vi allerede opplevd det meste av umiddelbar interesse, så listen over “må gjøre” er ikke lang. Vi bare cruiser rundt, hører på country og gjør akkurat det vi har lyst å gjøre. Veldig deilig!

Når det er sagt så finner vi stadig nye perler i området, i tillegg til en del plasser som rett og slett har blitt tradisjon å besøke. Så uken som har gått har alikevel vært innholdsrik.

Vi startet selvfølgelig med feiring av 4.juli. Det har blitt en tradisjon i seg selv å feire det her. Vi innledet det hele med å se fyrverkerioppskyting fra favorittbroen min i downtown Dallas allerede på mandagskvelden. Litt tyvstart der altså. Det var et fantastisk skue, med skylinen opplyst i amerikanske farger på den ene siden og fyrverkeri på den andre.



Ble ikke tatt så mye bilder med mobilen denne kvelden, så dette er alt jeg kan tilby akkurat nå..

Selve 4.juli har det blitt tradisjon å kjøre til en koselig by som heter McKinney litt nord for der vi bor og se på paraden de har der. Og dette er alt annet enn sånn som vi feirer 17.mai. Der vi pynter oss med bunad, dress og kjoler er antrekkket her stort sett shorts og t-skjorte, gjerne med amerikansk flagg på. Og paradene er noe helt annet enn det vi er vant til. Her er det alle mulige kreasjoner og typer, fine, gamle biler og kreative “floats”. Men også glade mennesker og en del barn med flagg som i Norge.
 


Etter paraden har vi også fått en annen familietradisjon; lunsj på Hugs Cafe. Dette er en cafe hvor mennesker med forskjellige utfordringer og utviklingshemninger jobber, og er rett og slett et helt fantastisk sted. Dette var faktisk det jeg gledet meg mest til. Ikke bare er maten god, men i fjor fikk jeg en gåsehudopplevelse av de sjeldne da en av de som jobber der stilte seg opp og sang nasjonalsangen med klokkeklar stemme. Han var den første jeg så da vi kom inn, og han skuffet ikke. Han sang meg til tårer i år også. Helt fantastisk!

Ellers består 4.juli for oss i å titte i de koselige butikkene i McKinney, – ja, for det er en av de andre forskjellene på 17.mai og 4.juli. Her er mange butikker åpne også denne dagen. Det er ikke den samme høytiden over det. Og så er det selvfølgelig grilling og bading. Og fyrverkeri på kvelden. Dog, akkurat det hoppet vi over i år siden vi hadde sett det kvelden før. Isteden kjørte vi ned og så på det opplyste sentrum.

Ellers har uken bestått av en varm dag i botanisk hage.


En dag i evig sjarmerende McKinney.


Og shopping i ikke fullt så sjarmerende, men enorme Galleria.


I tillegg har vi vært på noen andre steder som vi bare må innom hver gang vi er her, både bydeler og spisesteder.

Vi har oppdaget Bishop Arts District, som definitivt må utforskes nærmere!



Og vi har hatt litt ekte Texas-vær. Noen som ser hva jeg mener?


Og ikke minst har vi møtt foreldrene til stemoren min, du kan vel kanskje kalle dem stebesteforeldrene mine, for første gang på 12 år. Barna har de bare sett bilder av. De har bodd i Nebraska frem til nå, og vi har liksom aldri hatt tid til å dra oppover dit. Det har vært så mye annet. Men nå som de er godt oppi åttiårene, og til og med nesten nitti, har de flyttet nedover hit. Det var virkelig fint å se dem igjen, og det tok ikke lange tiden før barna kalte dem grandma og grandpa..

Ferielivet er godt i Texas, virkelig godt. Det er liksom her vi hører til. Andre plasser er fine, for all del, men å komme hit er som å komme hjem. For meg har det vært sånn lenge, og det gleder meg at også mannen og barna har oppdaget denne kjærligheten til denne fantastiske staten. Det er her hjertet hører til. Det aner meg at vi på neste tur holder oss kun i denne staten. Her er så mye å se og oppleve, og det er her vi trives aller, aller best.


#sommer #ferie #usa #texas #dallas #ukensomgikk

Drama på veien

Lørdag formiddag startet vi på siste etappe av årets roadtrip. Alle var rimelig klare for å endelig komme seg til Texas. En tur som skulle ta ca. 4 timer. Vi skulle være fremme tidlig på ettermiddagen, men sånn ble det ikke.

Neida, vi ble ikke påkjørt av trucken på bildet over. Bare synsbedrag. Men jeg har en mann og noen barn som er i overkant ivrige etter å få politipatcher fra plassene vi drar til. Sånt tar tid. Og jeg får sitte og vente i mer eller mindre skumle områder, som her i Texarkana, Arkansas.

På den andre siden får jeg jo litt tid for meg selv..

Det virkelige veidramaet startet da vi kom over grensen til Texas og skulle finne politistasjonen i Texarkana. På veien dit var himmelen lys på den ene siden og svart på den andre. Typisk Texas-fenomen. Ikke uvanlig med thunderstorms her. Og akkurat da vi kom til politistasjonen ble alt helt svart og vinden feide innover gatene. Sterk nok til at skilt og lignende som sto løse ble blåst avgårde. Vi stoppet ikke, men navigerte isteden rett ut av sentrum. Vekk fra alt som var løst. Men bensin måtte vi ha før vi dro ut på hovedveien igjen. Mannen tittet etter bensinstasjoner, jeg studerte himmelen for eventuelle tornadoer, noe som heller ikke er spesielt uvanlig på disse trakter. Og ved nærmeste bensinstasjon brøt helvete løs på ordentlig. Vinden rev i bilen og regnet fosset. Mannen som sto ute og fylte bensin var gjennomvåt på sekunder. Og da mener jeg tvers igjennom våt. Regn i Texas er noe for seg selv. Vi kjørte videre med varmeapparatet på fullt så den stakkars mannen kunne tørke litt, mens vi andre holdt på å koke vekk. Sikten var minimal, og jeg skal innrømme at jeg synes det er fryktelig ubehagelig å være på veien her i sånt vær. Flash flooding er et kjent fenomen i disse trakter. Plutselig er det store, dype dammer i veien. Man kan rett og slett drukne i sånne. “Turn around, don’t drown” pleier det å stå på skiltene i Houston. Vi fulgte etter bilen foran og følte oss relativt trygge så lenge den ikke plutselig fløt vekk. Hadde den gjort det var planen å rygge så fort vi bare kunne..

Vel ute på hovedveien begynte et nytt drama. For mor selv, som ikke hadde vært inne i skumle sherrifkontor/fengsel, hadde holdt seg i overkant lenge. Men alle plasser vi stoppet var det helt mørkt. Ingen strøm. Hurra! Vi fant til slutt en Dairy Queen som lyste. Mat og do, vi hadde funnet himmelen. Trodde vi. Helt til vi kom inn og så alt vannet som rant fra taket. Og mens vi satt der datt den ene takplaten etter den andre..

Vi hev i oss litt mat og kom oss ut derfra før resten av taket raste sammen. Og heldigvis, jo nærmere vi kom “det hellige land”, også kjent som Dallas, jo lysere ble himmelen. Og noen timer forsinket kom vi frem til stekende sol og gjensynsglede. 6 måneder siden sist vi så familien vår her nå. Det var godt å komme frem og “hjem”, og vite at nå skal vi være i ro en stund.

Det var godt å våkne opp i en kjent seng i dag og vite at man ikke skulle noe. Annet enn å vaske en halv koffert med skittentøy.. Og godt var det, for minsten slo til og ble syk. Om han var virkelig syk eller bare veldig, veldig sliten vet jeg ikke, men jeg har sett på ham de siste dagene at det begynte å bli nok reising. Han kom seg heldigvis utover dagen, og har både spist og mast om bading. Og de to store har heller ikke klagd over en dag i fullstendig ro..

De har brukt dagen her, mer under enn over vann.

Og jeg merker også at jeg er i Texas igjen. Det tok meg ca. en halv time å få mine sedvanlige myggstikk..

Også var det den sterke solen da..

Om du ser nøye på dette bildet ser du kanskje at jeg har klart å kjøpe meg nye bher! Hvis noen husker mitt forrige innlegg om sånne ting.. Plutselig var alle amme-bhene skitne, og da måtte jeg bare.

Nå blir det et par dager med 4. juli-feiring for oss her. Har blitt en tradisjon for oss å være her på denne tiden, to nasjonaldagsfeiringer i året er ikke dumt. 4. juli er noe helt annet enn 17. mai, men det er en hyggelig feiring alikevel. Vi gleder oss!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #texas #dallas

Memphis og Graceland

Etter den fine opplevelsen vår i Nashville var forventningene til Memphis høye. Og det begynte bra da vi dumpet over et kult hotell rett ved Graceland, med full Elvis-stil. Til og med gitarformet basseng. Selv vi som ikke har noe spesielt forhold til Elvis syntes dette var en opplevelse.




Etter å ha sjekket inn dro vi rett til Beale Street for å oppleve litt musikk og få oss litt mat. Her var det som i Nashville masse live musikk. Men alikevel var det ikke helt vår stil. Vi er nok mer country og rock, her gikk det mest i blues. Dessuten ble det alt for høyt. Vi ble overtalt til å gå inn på en restaurant/bar med livemusikk, mest fordi vi stoppet opp og stusset over navnet til artisten, som hørtes veldig norsk ut. Og vi fikk faktisk en prat med ham, og joda, han hadde vokst opp i Seattle med norske foreldre. Ble en stor opplevelse for eldstemann som fikk plekteret til nevnte artist midt i en gitarsolo. Vi andre var bare sånn middels fornøyd, blir litt voldsomt når man må skrike inn i ørene på hverandre for å bli hørt. Vi ble ikke lenger enn vi måtte, hev i oss maten og gikk. Vi syntes også det var litt vel mye ubehagelige mennesker ute på gata, og valgte heller å dra tilbake til hotellet for et kveldsbad i gitaren.

Men ikke før vi fikk tatt det obligatoriske turistbildet selvfølgelig..

Etter en natt sånn nesten i seng med Elvis var vi klare for Graceland. Og forventningene steg igjen. Og denne gangen ble de så til de grader innfridd. Vi valgte den minst omfattende av turene, både på grunn av pris og fordi vi ikke hadde hele dagen. Men dette var mer enn nok og innebar akkurat det vi ønsket å se, selve Graceland og flyene til Elvis. Graceland var innholdsrikt og interessant. Som mannen sa: et hus som var lagd for å bo i. Samme mann følte også sjelen til Elvis der inne. Jeg var ikke helt der, men syntes alikevel det var en stor opplevelse. Må ha vært et kult hus å bo i.



Noen rom var mer spesielle enn andre, som for eksempel jungelrommet.


Og TV-rommet med speiltak.


For ikke å snakke om dette påfølgende spetakkelet av et rom.

Turen gjennom Graceland ble andektig avsluttet ved graven til kongen av rock himself. Nok til å få gåsehud av.


Så gikk turen til flyene, en opplevelse i seg selv. Spesielt det store flyet, Lisa Marie, som var innredet med salong, soverom og fantastiske, luksuriøse detaljer. Sånn skulle man ha reist rundt!




Vi avsluttet selvfølgelig oppholdet på Graceland med å “tagge” på muren til Elvis.

Alt i alt, en suveren opplevelse. Nok en plass jeg ikke har drømt om å dra til men som viste seg å være et must. På denne roadtripen føyer den seg inn sammen med Washington DC og Nashville i akkurat den kategorien. Graceland altså. Beale Street var ikke for oss.


Og med denne høydaren var alle plassene på roadtriplisten vår strøket ut. Vi rakk alt på 12 dager. 12 innholdsrike og litt slitsomme dager. Det er mange inntrykk, mye å rekke over og mye kjøring. Det var godt å sette GPSen på “hjem” da vi dro fra Graceland.


Hjem til pappa og resten av familien i Texas. Til rolige dager. Og kjente og nye opplevelser. Det skal bli godt!

Og på veien mot Texas tok vi rett og slett tre stater på en halvtimes tid. Tennessee selvfølgelig. Så fulgte disse to, som føyde seg inn i rekken som stat 7 og 8 på 12 dager.



Og i denne siste staten før varme Texas tar vi en siste hotellovernatting på denne ferien. Kan bli nok av sånt også. Nå blir det godt å komme til målet!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #tennessee #memphis #graceland #elvis #eventyr #opplevelser

Nashville – et herlig kaos av musikk

Nashville altså! Jeg har nesten ikke ord. Vi bestemte oss for å kjøre oppover til Tennessee mest for moro skyld, helt uten forventninger. Ingen av oss har hatt noen drøm om å reise til Nashville eller Memphis. Men så viser det seg at det er en av de kuleste opplevelsene noensinne. Nashville rocker rett og slett! Om du vurderer å dra hit; gjør det! Reis! Opplev! Bare gjør det!


Jeg kan knapt beskrive denne byen. Den må rett og slett bare oppleves. Den lever av fyll og turister og bærer på sett og vis preg av det. Gatene er ikke rene. Men det herlige kaoset av musikk gjør opp for det. Nedover hovedgaten Broadway og flere av sidegatene strømmer det live musikk ut fra hver eneste bar og spisested. Den ene sangen og stilen avløser den andre. Det er ikke annet enn helt ubeskrivelig, stemningen må bare oppleves.

Nå begrenser opplevelsen seg naturlig nok litt når man reiser med barn. Ikke det, alle er vennlige og hyggelige. Det er ikke noe problem å ha med seg barn inn på de forskjellige plassene. Men vi velger selvfølgelig å trekke oss tilbake før den store festen starter..

Nå har Nashville også mer å by på enn selve musikk- og festgata. Vi bodde ikke langt fra Grand Ole Opry, og svingte selvfølgelig innom der. Siden tiden vår var begrenset valgte vi å droppe omvisning inne, men hadde vi hatt bedre tid hadde det definitivt stått på listen vår.

Vi prioriterte heller Country Music Hall of Fame og museum. En opplevelse i seg selv. Tre etasjer fulle av historie, kostymer og gjenstander fra kjente musikere. Artig både for store og små. Høydepunktet for jentungen var Taylor Swift, som jeg strengt tatt ikke visste var countryartist engang..




Vi koste oss virkelig i Nashville, denne byen var virkelig en positiv overraskelse. En skikkelig opptur rett og slett. Jeg er så glad for at vi kom hit, for at vi har opplevd dette musikkmekkaet fullt av sjel. Jeg skulle virkelig gjerne hatt mer tid her, og håper at jeg en dag kommer tilbake hit. Kanskje uten barn på slep..

Men nå kaller Memphis og Elvis! Sannsynligvis nok en kul opplevelse!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #tennessee #nashville #eventyr #opplevelser #musikk

Allergisjokk


Når det klør og svir, rødfargen sprer seg og du kjenner på dødsangsten..

Roadtrip handler mye om opplevelser på veien. Her om dagen var vi jo en snartur i Georgia, som er kjent for sine ferskener. Men vi glemte å kjøpe med oss noen. Så da jeg på veien ut av South Carolina oppdaget et skilt med Abbott peach farm var det bare å vrenge av veien og kjøpe.

Skuffelsen var enorm. Ferskenen var hard som et eple og hysterisk syrlig. Sånn at hele meg snurpet seg. Men jeg hadde vært så oppsatt på fersken at jeg bare måtte spise den opp.

Så begynte den virkelige moroa. Leppene svei som besatt og begynte plutselig å hovne opp. Så begynte ansiktet og halsen å klø, og jeg ble mer og mer rød. Det ble vanskelig både å svelge og å puste. Panikk! Jeg vil ikke dø her ute på veien! Selvfølgelig befant vi oss også in the middle of nowhere. Hvor er nærmeste sykehus? Og hvor pokker var allergitablettene som jeg tok med sånn for sikkerhets skyld? Ingen av oss har noen allergier, annet enn muligens litt pollen. Dette hadde jeg aldri opplevd før. Vi stoppet på en bensinstasjon som heldigvis hadde allergitabletter, og jeg tok en aldri så liten overdose av dem. Sakte men sikkert stoppet den verste kløingen og svien, men jeg ble jo djevelsk trøtt isteden.

Etter et par timer var jeg meg selv igjen, men dette var en guffen opplevelse. Jeg har aldri reagert på fersken før, så det spørs om de ikke var godt nok vasket og at jeg reagerte på noe som var sprøytet på. Men resten av familien fikk ikke denne voldsomme reaksjonen. En ting er sikkert, det blir ikke mer fersken for meg på denne turen!


Vakker, rød og hoven.. Og jeg har brutt en aldri så liten barriere ved å vise mitt slitne, gamle tryne..

#sommer #ferie #roadtrip #usa #allergisjokk

Vakre South Carolina

Etter 6 dager i South Carolina er vi nå på plass i Tennessee. Noe av tiden i South Carolina er jo allerede dokumentert, som Myrtle Beach og overnattingen i Charleston.

Det ble mange fine opplevelser på vakre plasser disse dagene. Det gjorde godt for hjerte og sjel å komme tilbake til denne staten som en gang var hjemme. En stat som fortsatt betyr mye for meg, og sannsynligvis alltid vil ligge spesielt nær mitt hjerte. En god nummer to etter Texas. Og jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med den. De sørligste delene er spesielt vakre, og jeg håper definitivt å kunne komme tilbake hit en dag, gjerne med bedre tid. Nå ble alt gjort i ekspressfart for å rekke over alt.

På veien fra Myrtle Beach stoppet vi først i frodige Brookgreen gardens i Murrels Inlet. Dette er en stor park med skulpturer og frodige trær og blomster.

Derfra kjørte vi tvers over veien til Huntington Beach State Park med en vakker park og restene av et gammelt herskapskurs kalt Atalaya castle. Dette var vinterhjemmet til kunstnerparet Huntington som også sto bak Brookgreen gardens. Dette er også en helt fantastisk plass!

Derfra gikk turen til Charleston hvor vi var i to dager. Jeg falt for denne byen for 14 år siden, og den er om mulig enda finere nå. Det finnes ikke nok superlativer for å beskrive denne ubeskrivelig vakre og vennlige plassen. Et besøk hit anbefales på det sterkeste!

Dette er bare noen av de fine plassene i denne byen. Det kryr av vakre gater og hus overalt. Ufattelig fint!

Fra Charleston tok vi også turen til en av de mest kjente plantasjene i USA, Boone Hall. Også en av mine favorittplasser. Om du har sett Nord og Sør og/eller the Notebook kjenner du kanskje igjen denne plantasjen.

En helt fantastisk alley av trær med spansk mose fører opp til selve plantasjen.

Hele dette området er utrolig fint, og det er også fortsatt plantasjedrift her. Innsiden av huset er også imponerende, men der er det ikke lov å ta bilder. Man kan bare ikke reise til Charleston uten å besøke Boone Hall.

Etter et par dager i Charleston kjørte vi halvannen time sørover til Beaufort, SC. En koselig liten by langs kysten. Her hadde jeg ikke vært før, og vi tok turen fordi jeg har hørt mye fint om Hunting Island State Park som ligger rett ved denne byen. Her finnes det et gammelt fyr og en helt naturlig strand. Og det var virkelig fint. Jeg falt pladask, og skulle gjerne ha brukt mer tid her.

Det blir mye bilder dette, men South Carolina er virkelig vakkert! Den aller vakreste staten for meg. Og spesielt i denne sørligste delen.

Vi tok forøvrig også en liten avstikker til Savannah, Georgia på mandag. Det ligger kun litt over en times kjøring fra Beaufort. Små stater akkurat her, så man rekker over mye. Savannah er også en by jeg aldri har vært i før, men som jeg lenge har ønsket å se. Vi hadde bare et par timer, og tok rett og slett sykkeltaxi rundt til de fineste og mest kjente plassene. Guiden fortalte meg at Savannah blir sett på som Charlestons “dirty sister”, ikke like pen og ordentlig som sin søsterby. Og det kan jeg nok si meg enig i. Jeg syntes den var litt blanding av New Orleans og South Carolina, med litt britiske innslag innimellom. Fin på en annen måte. Her var høydepunktet for oss Forrest Gump-fans å se plassen han satt på benken med sin boks sjokolade.

Og som en liten fotnote til akkurat det: mange av scenene i denne filmen er spilt inn i Beaufort/Hunting Island-området, som for eksempel Vietnam-scenene.

Vi avsluttet tiden i South Carolina med en overnatting i hovedstaden Columbia og et besøk i byen Norway. Ja, det finnes et Norway i South Carolina. Festlig greie. En liten by hvor vi ble mottatt med åpne armer. Enn så liten denne byen er fortjener den alikevel sitt eget innlegg.

South Carolina har i alle fall levert disse dagene, og det var med en viss vemod jeg dro derfra. Men nye eventyr venter, og ikke minst kaller mitt kjære Texas og familien min der i det fjerne..

Vakre, søte og vennlige South Carolina. Det har vært en fornøyelse å se deg igjen, og jeg husker akkurat hvorfor jeg umiddelbart følte meg hjemme her den gang da. Du vil alltid være en del av meg. Takk for minnene, både gamle og nye!

#sommer #ferie #roadtrip #usa #southcarolina #georgia #eventyr #opplevelser

The ghost of you

Søndag var vi i Charleston og tittet på den første ubåten som ble brukt i krig, allerede under borgerkrigen faktisk. The Hunley heter den, og ble funnet utenfor kysten av South Carolina for noen år siden. Den ble funnet med mannskapet ombord, og frem til de ble begravet i 2004 var også kistene deres på dette stedet. Den gangen sto civil war re-enactors æresvakt ved kistene, og dette var jeg med på i 2003. I full sørstatskvinnedrakt.

Den gang følte jeg spøkelsene fra besetningen. Det var noe uhyggelig og samtidig ærefullt over hele settingen. Jeg har dette dårlige bildet på mobilen min fra den gangen, mest på grunn av det som enten er en orb eller mest sannsynlig rusk på linsen..

Dette er forresten the Hunley. Bitteliten og trang, og besetningen måtte sveive på noen greier for å komme seg fremover. Helt utrolig og fascinerende egentlig. Verdt å se om du noen gang er i Charleston.

På søndag følte jeg spøkelsene fra tiden min her. Og mest av alt et helt spesielt. En ung, blond bamse av en fotballspiller. Joshua. Så snill og god. Vi hadde en spesiell kontakt, han og jeg. Han var noen år yngre enn meg, bare tenåring den gangen. Men han var vis utover sine år. Denne spesielle helgen i Charleston, sommeren 2003, hang vi sammen vi to. Det er mulig han plukket opp at jeg hadde det litt vanskelig i forhold til ham jeg egentlig var der med. Eller kanskje han bare syntes det var spennende at jeg var norsk. I alle fall fant vi hverandre på et eller annet plan den helgen. Jeg husker fortsatt så godt hvordan vi satt på pauserommet og snakket. Om alt mellom himmel og jord. Aller mest husker jeg den ungdommelige iveren hans da han snakket om fremtiden. Det lyste av ham da han snakket om å bli med i marinen. Han ville reise ut i verden. Han ville oppleve og se. Han håpte å bli stasjonert i Europa. Han var full av drømmer. Og full av godhet.

Våre veier skiltes etter den helgen, annet enn noen få telefonsamtaler. Noen måneder senere var han i marinen. Og han fikk drømmen oppfylt. Han fikk reise ut i verden. Til Irak. Dit og ikke lenger. I mars 2005 kom han hjem til South Carolina i en kiste, bare 20 år gammel. Så brutal er verden. En ung, flott gutt med hele livet foran seg. Full av drømmer. Revet vekk i et fremmed land.

Selv om jeg bare kjente ham en kort stund, gjorde denne gutten et sterkt inntrykk på meg. Han krøp inn i hjertet mitt og ble der. Han var akkurat det jeg trengte den helgen i Charleston. Fine Josh. Snille, gode eventyrlystne Josh med de beste bamseklemmene. Den eneste jeg fortsatt savner etter tiden min her. Den eneste jeg hadde hatt lyst å møte igjen. Siden vi befant oss i området han var fra i morges, kjørte vi innom gravstedet han ligger på. Jeg gikk ikke lenger enn til gjerdet, men det var nok. Jeg skulle så mye heller sittet sammen med ham igjen. Klemt ham en gang til. Evigunge Josh. Han som ofret livet for landet sitt. Takk for den korte tiden du var i livet mitt.

#sommer #ferie #roadtrip #usa #southcarolina #minner #nostalgi #savn

Godt man ikke visste..

Da har vi beveget oss vekk fra Charleston og Red Roof Inn. Jeg leser som oftest anmeldelser av hoteller før vi sjekker inn, men i tilfellet Red Roof gjorde jeg for en gangs skyld ikke det. Og det var kanskje like greit. For dette er hva jeg datt over om helgens oppholdssted.

Og dette syntes mannen var helt OK! Her bodde vi i to dager med tre barn. Aldri mer!

 

I dag bestemte jeg hotell, og selv om det verken er luksushotell eller dyrt er det helt OK, og i et helt annet område. Vel og merke også en annen by. Vi har beveget oss enda lenger sørover, til Beaufort. Og her er altså rommet rent og fint, og det har kaffemaskin! To dager uten kaffe holder for meg!

Utsiden er også fin, ved elv/marsh og med spansk mose på trærne. South Carolina på sitt beste. Stille og rolig, bare med lyden av aircondition og gresshopper. Ingen skumle mennesker å se.

Beaufort er forøvrig en liten perle. En koselig sørstatsby ikke langt fra Hunting Island State Park, som forøvrig skal utforskes i morgen. Vi kjørte utover bare for å titte i kveld, og kom over tidenes herligste restaurant med nydelig southern food, laidback atmosfære og fullstendig tapetsert med dollarsedler. Her tilbragte vi kvelden i livlig prat med familien på nabobordet. Roadtripliv på sitt beste! Og vi måtte selvfølgelig ofre en dollar vi også..

#sommer #ferie #reise #roadtrip #usa #southcarolina

Vi lever farlig

I skrivende stund er det 6 dager siden vi ankom USA. Det er helt utrolig å tenke på hvor mye vi har opplevd på så få dager. Det har vært helt fantastisk. Helt til i går kveld da vi ankom Charleston. Frem til da gikk alt etter planen. Eneste skår i ferien til da var småkrangling, noe som tross alt var forventet. Sånn er livet med flere barn enkelt og greit. Men når det er sagt så er barna våre suverene å reise med. Er med på det meste og er ekstremt tålmodige samme hvor langt vi reiser og hvor varmt det er.

Men det kan ikke være glansbilde hele tiden, og i går raste det altså litt. Mest for meg. For siden vi tross alt er på roadtrip og ikke har visst når vi ville være hvor, hadde vi selvfølgelig ikke bestilt hotell i Charleston. Og vi ankom fredag kveld. Helg der altså. Og det er ikke få turister som kommer hit heller. Så vi kjørte fra hotell til hotell, som Josef og Maria. Og akkurat som dem opplevde vi at alt var fullt. Vi prøvde Charleston. Vi prøvde forstaden Mount Pleasant. Ingen ledige rom. Vi ble anbefalt å prøve North Charleston, og satte GPSen på et Country Inn der. Vel fremme der ser mannen et Red Roof Inn på baksiden av Country Inn. Og blir besatt av å kjøre dit først. Her kan vi spare penger. Jeg protesterer, for sånne plasser liker jeg ikke. Gi meg Country Inn! For dere som ikke kjenner til sånn overnattingssteder i USA, så er det en viss forskjell på standard her. Country Inn er helt OK. Litt sånn middelklasse kanskje. Red Roof Inn er, vel, et motell at best. Klientellet er litt så som så, akkurat som standarden. Dårlig med barnefamilier og sånt. Bates Motel comes to mind..

Men mannen gikk nå inn for å sjekke pris. For han mener nemlig at standarden på sånne motell er helt grei. Det varte og det rakk mens vi andre satt i bilen utenfor og tittet på de andre gjestene. Her passer vi ikke inn. Og så kommer mannen stolt og fornøyd ut, for han har fått en suite! En suite faktisk! Det er veldig vanlig å kalle ordinære rom for suite her altså. Og jeg sprekker. Virkelig sprekker. Mannen går og ser på “suiten”, og kommer tilbake og sier at rommet er kjempefint. Og dessuten er der ingen rom å oppdrive andre plasser heller, sånn ifølge ham. Og han har jo selvfølgelig betalt også, så vi kan jo ikke bare dra. Så jeg blir motvillig med opp på den kjempefine “suiten”.

Så går jeg utenfor og gråter litt..

Her er det rett og slett bare et lyspunkt; det er nært Denny’s (Country Inn er selvfølgelig nærmere). Men etter å ha spist frokost der i dag kan jeg konstantere at det ikke var noe lyspunkt likevel..

Mannen er selvfølgelig fortsatt fornøyd. Der er jo et supert rom, og det lukter rent. Ja, selvfølgelig. Renholdet her består sannsynligvis i å spraye godlukt inn i rommet. For å si det sånn, jeg brukte en time før jeg i det hele tatt satte meg i senga. Og jeg måtte på Walmart og kjøpe flipflops for å kunne gå på gulvet her. Det føles ikke mye rent. Og når det er svarte flekker på sengetøyet og en tannpirker bak døra til badet.. Vel.. Dessuten hyler doen når vi trekker ned. Og her er ingen kaffemaskin! Skrekk og gru! Men safe er her. Og det trengs nok i et sånt nabolag..

Og utsiden er en historie for seg selv den også..

Og North Charleston er IKKE Charleston. Det er ghettoen til Charleston. Nå er ikke vi overklasse akkurat, men vi skiller oss ekstremt ut her. Her er det mye rart. Som mannen sa da vi var på jakt etter en bensinstasjon med do tidligere i kveld og bare fant thug og drugdealer-plasser, og ikke minst da det plutselig var en benløs mann i rullestol midt i bilveien: det er fint å se livets skyggeside også. Og det har vi jaggu sett mer enn nok av det siste døgnet. Kontrasten til vakre Charleston sentrum er enorm.

Det skal bli en sann glede å forlate dette rommet i morgen. Jeg kommer IKKE tilbake! Forhåpentligvis til Charleston, men ikke til denne nordlige delen. For Charleston er akkurat som jeg husket, en av de vakreste byene i verden. Så lenge du styrer unna Red Roof Inn..

Og forresten, mannen er tilgitt. I alle fall tildels. Litt på prøvetid kanskje. Vi får se hva som skjer ved neste overnatting..

Vil dere se de fine bildene fra Charleston og turen vår ellers? Følg meg på Facebook eller Instagram.

 

#sommer #ferie #reise #roadtrip #usa #southcarolina #charleston #fail #feriekrøll

Paradiset som ble gjengby

Nok en morgen i Myrtle Beach. Det har vært mange av dem før. Da det var hjemme. Og trygt. Nå sitter jeg på et hotellrom, og kan dessverre ikke si at jeg føler meg trygg i denne byen. For 14 år siden var dette en fin by å være i. Et turiststed, ja. Men det var stort sett ikke der jeg oppholdt meg. En turistby er det fortsatt. I enda større grad. Flere svære hoteller har kommet opp langs stranden. Den er snart helt dekket. Og fornøyelsesparker har kommet til. Og nå, mens vi har vært her, har de satt opp barrikader langs strandpromenaden. På grunn av gjentatte skytinger i området. Gjenger og narkotikaoppgjør har tatt over der det verste før var fulle ungdommer. Det er trist. Og fattigdommen er ekstremt synlig rundt omkring. Byen jeg var så glad i, og forsåvidt fortsatt er glad i, har store problemer. Det gjør meg dessverre ingenting å dra herfra, men det har også vært godt å være her. Jeg har alltid lengtet tilbake. Nå har jeg avslutningen min.

Gårsdagen gikk med til å kjøre rundt til alle plasser jeg husker så godt. Vi hadde en del regn, så da var det en grei ting å gjøre.

Vi spiste lunsj på stranden:




Vi besøkte mitt gamle nabolag, som forøvrig var finere enn jeg husket. Greit med positive overraskelser også.


Vi dro til flyplassen jeg oppholdt meg en del på:


Og vi kjørte innom vakre Conway, hvor jeg gjerne skulle ha gått litt rundt. Men en biltur gjennom er bedre enn ingenting.




Dagen ble avsluttet med en tur rundt Broadway at the Beach, en plass jeg har gått mye. Og her var det også akkurat så fint som jeg husket, selv om mye nytt har kommet til også der. En fin avslutning.




Nå blir der frokost og en liten rusletur langs stranden før vi kjører videre til vakre Charleston. Mange fine stopp på veien også. To much to do, to little time..

#sommer #ferie #reise #roadtrip #usa #southcarolina #myrtlebeach #nostalgi